Naturvern - Det føles liksom litt banalt å si det (og ikke minst føles det en smule underlig å poste det som ei "anbefaling"), men dette er så utrolig viktig, og det er så latterlig mange som faktisk ikke skjønner hvor viktig det er. Altså, jeg blir skikkelig sint når folk bare kaster fra seg ting rundt omkring fordi de angivelig ikke gidder å ta det med seg til nærmeste søppelkasse. Og dette gjelder for all del ikke bare sånne søte, koselige småting som vi blir oppfordra til å gjøre med et smil i barnehagen - som for eksempel å plukke søppel ute i naturen - men det er alle de store tinga vi må gjøre noe med, forbruket som må ned, alle må spise mindre kjøtt, alle må kjøre mindre bil, alle må slutte å kjøpe og kaste så forbanna mye. Og dette temaet er så aldeles for stort til å bare bruke noen linjer på det, sånn helt egentlig, og jeg er ikke så ofte politisk på denne bloggen uansett, og jeg skjønner at mange ser på det som et enormt ork å gjøre mye (sjøl om det, helt ærlig, faktisk ikke er et ork i det hele tatt), men kan dere ikke i det minste kildesortere søppelet deres? Altså, jeg kjenner folk som ikke gidder dét engang, og det er etter min mening det minste man kan gjøre. Vi begynner å nærme oss the point of no return, der alt uansett hvor flinke vi er kommer til å gå til helvete, hvis vi ikke har nådd det allerede. Men hvis det er sånn at det ikke er for seint ennå, kan ikke alle prøve litt, i det minste? Det er faktisk utrolig hvor givende det føles å spise mat som man har dyrka helt sjøl, helt uten bruk av giftige sprøytemidler. Og bare for å oppsummere en altfor kort appell om et av de aller viktigste temaene i hele verden:
Nightlands - 300 Clouds - Jepp, jeg anbefaler en eneste sang, og ikke et band. Jeg har hørt litt på Nightlands generelt, men det er ikke noe av det som er i nærheten av fantastiskheten som utgjør 300 Clouds:
Jeg har faktisk allerede snakka litt om den, men det er en sånn helt ubeskrivelig episk følelse i denne låta som tar meg med til ubegripelig magiske steder (som nevnt i det gamle blogginnlegget, kan det godt hende at disse stedene fins i Afrika). Alle de kreative uttrykksformene er så unike til hvert sitt formål og på hver sin måte, og kan formidle stemninger man ellers ikke ville fått fram. Dette er jo noe av grunnen til at hvis jeg ikke veit hva jeg skal skrive om, så setter jeg på en sang jeg liker og skriver det jeg ser i sangen. Men nesten hver gang, syns jeg teksten på sett og vis blir skufffende, bare fordi jeg ikke klarer å formidle det samme som sangen i det hele tatt. Ofte har jeg klart å formidle noe helt annet, som kan stå helt for seg sjøl, og det er jo sikkert enda bedre, men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne sette ord på nøyaktig hva det er enkelte sanger gjør med meg. Ikke desto mindre har jeg innsett at det er umulig, så jeg skal snart holde kjeft og la deg høre på sangen i fred. Dette er det nærmeste jeg kan komme å drømme i våken tilstand.
Nord - Altså den norske filmen. Folk mener jo så mye om norsk film, mens jeg syns nå en gang at det som gjør en film bra, ikke har så mye med nasjonalitet å gjøre, at en bra film er en bra film uansett hvor den er fra. Det er med andre ord ikke noe som heter at en film er "bra til å være norsk." Enten er den bra, eller så er den ikke det. MEN, siden vi tross alt ikke produserer ekstremt mange filmer her til lands, blir likevel "norsk film" en helt reell greie enten man liker det eller ikke, og et faktum man ikke kan komme unna, er at jeg syns det er mye dårlig dialog i norsk film. Dette er muligens, og kanskje sannsynligvis, bare fordi jeg legger ekstra godt merke til det nettopp fordi det er på norsk, og at det på for eksempel engelsk uansett bare vil høres mer fremmed ut fordi jeg ikke er vant til helt naturlige og autentiske samtaler på engelsk. Men Nord, dere! For en film! For et manus! Jeg føler det er noe veldig litterært ved den. Altså, dialogen er ikke nødvendigvis troverdig, men den er likevel ekstremt velskrevet og oppriktig sjarmerende morsom, og selvfølgelig med en alvorlig undertone, som både gjør det morsomme morsommere og det alvorlige alvorligere. En herlig balanse. Yndlingsscenen min er definitivt den med den tolv (?) år gamle jenta. Trailertid:
---
Helt avslutningsvis vil jeg bare nevne at jeg i morra drar på road trip til Brønnøysund via Hallingdal, og det dermed vil være begrensa med aktivitet her framover. Jeg kommer sikkert til å ha noe fint å fortelle dere når jeg kommer tilbake igjen. Ønsk meg god tur, a!
Lol, ass. Jeg har ikke hatt sommerferie så innmari lenge, så det er kanskje bare derfor jeg ikke lenger husker hva det å ha denne "fritida" folka snakker om innebærer. Er så lenge siden det var en del av vokabularet mitt. Nå har vi jo hatt intet mindre enn to avslutningsfester, i går og i overigår, og jeg skal se om jeg orker å drasse den lett fyllesjuke ræva mi til fest nummer tre i kveld. Ikke at jeg har penger til mer drikke, men ja. Og det er jo på ingen måte det at jeg kjeder meg, det er vel heller det at nå har jeg plutselig mulighet og tid til å gjøre alt det jeg ikke har gjort før med god samvittighet, og så bare blir jeg apatisk av alle valga jeg har. Nå har jeg klipt litt på en kommende musikkvideo med The Dickheads, og snart skal jeg lage mat. Men først skal jeg vise dere noe fint.
Jeg har endelig blitt flinkere til å faktisk kjøpe CD'er igjen, og da får jeg jo se så mange fine platecovere! Og plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville vise dere noen av de fineste jeg veit om. Snill som jeg, har jeg lagt ved en av yndlingssangene mine fra albummet i tillegg.
Hvorfor slutta jeg egentlig å skrive denne typen blogginnlegg, forresten? For et par år siden var jo listebaserte innlegg det eneste jeg la ut. Oh well. Her er albumcovera i ingen spesiell rekkefølge (ikke alfabetisk engang!):
Sigur Rós - Takk...
Denne er rett og slett fantastisk vakker, og så greier den veldig godt å fange essensen av musikken til Sigur Rós, og spesielt musikken på akkurat Takk...-albummet (som forøvrig er yndlingsalbummet mitt av dem). Noe nostalgisk, noe melankolsk, noe inderlig nydelig... og så er sjølve CD'en i noe som ligner på resirkulert papir med det svarte trykt på. Noe hjemmelaga ved det, på samme måte som Sigur Rós ofte bruker leikeinstrumenter eller helt dagligdagse gjenstander til å skape den himmelske musikken sin.
Her, ta for eksempel Sæglópur, sjøl om jeg kunne ha gitt dere en hvilken som helst sang, egentlig. Umulig å velge en favoritt fra dette mesterverket:
Bat For Lashes - Two Suns
Bortsett fra at jeg på ingen måte liker fonten, eller hva jeg skal kalle det, som hun har skrevet navnet sitt med - det passer liksom ikke inn til coveret forøvrig overhodet - er dette virkelig fabelaktig. Jeg kan jo ikke en dritt om billedkunst og komposisjon og sånn, så jeg klarer ikke helt å forklare det annet enn at fargene er nydelige sammen, og så får jeg en sånn hindu-psykedelia-verdensrommet-althengersammen følelse av det hele, og det er en veldig god ting, det. Og så er hun jo utrolig pen sjøl og.
Det er jo sikkert litt lite innovativt å legge til Daniel nederst her, men det er jo ikke til å komme ifra at det er en nydelig sang (som jeg vel å merke brukte litt tid på å like, men hey, jeg lover at den vokser fra gang til gang):
Blue Sky Black Death - Third Party
Holga? Engangskamera? Mobilkamera med sinnssyk photoshopping etterpå? Hva det abstrakte albumcoveret til yndlingsplata mi av BSBD er tatt med, eller for den saks skyld forestiller, er ikke greit å si. Det er et gjerde der, og så noe snø? Noe som lyser er det væffal. Kanskje eksploderer, til og med? Men det er så fine farger, og minner meg om de bildene jeg tar sjøl som blir kjempefine ved et uhell. Bare at jeg sjelden får dem så fine, da. Dette er rett og slett bare deilig å se på.
Jeg har lasta opp Carl Sagan på bloggen min før, men fyyyyy faen, den sangen er fantastisk, da:
Blue Sky Black Death - Noir
Det er en viss nostalgi her og, men der jeg føler meg på slutten av attenhundretallet i forhold til Sigur Rós, er dette snakk om seksti-søtti-åra, eller kanskje femti-åra, til og med. Det er vel noe med kjolen og håret til hun som står nærmest, og at det ser ut som om hun tar bilde med et veldig gammalt kamera som gjør det, pluss selvfølgelig det at sjølve coveret ser jo òg ut som om det er tatt med et gammalt kamera. Og noe som minner vagt om stjerner helt øverst? Et nydelig cover, og et nydelig album i det hele tatt.
Jeg har ikke hørt like mye på Noir som Third Party, så jeg greier ikke helt å skille sangene fra hverandre ennå, men på mange måter føler jeg at enkeltsangene ikke er så viktige i akkurat Noir-sammenheng, for de passer så fint sammen, og er så fint plassert etter hverandre, at jeg nesten ikke legger merke til at sangen bytter engang. Hele CD'en er bare én eneste lang, fantastisk sang, føler jeg. Så nå bare tar jeg en random sang fra albummet og veit at den er nydelig:
Nightlands - Forget the Mantra
Nå skal jeg innrømme at jeg ikke er heeeelt sikker på om dette er en slags alternativ utgave av Forget the Mantra-CD'en eller om det er EP'en til 300 Clouds eller hva det er for noe, men at det er et eller annet albumcover som har med 300 Clouds å gjøre og er av Nightlands, det veit jeg. Så ta den lille underoverskrifta her med ei klype salt, okei? Uansett er dette bare ufattelig pent. Ikke minst passer den så godt til stemninga i 300 Clouds, for hver gang jeg hører på den, blir jeg tatt med til et harmonisk fantasiland, kanskje plassert i nærheten av Afrika, og det er herlig. Som med Two Suns til Bat For Lashes, får jeg en slags trip-følelse her, men det er bare positivt. Til evigheten og forbi eller noe sånt. Helt nydelig.
Selvfølgelig skal dere få 300 Clouds, sjøl om jeg trur jeg har posta den her før. Den er bare... episk. Ja. Episk. Ikke som i "OMG AWESOME :D" men som i faktisk episk. Eller, ikke som i fortellende heller, men... faen da, bare hør på sangen:
... og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt veldig lenge, men det er disse jeg veit om sånn med én gang som jeg umiddelbart tenker på når jeg skal se for meg pene albumcovre.
Jeg er i hovedsak glad om dagen, og det er jo veldig fint. Så derfor skal jeg gå og gjøre flere ting som gjør meg glad nuh. ❤
