Tre anbefalinger på N

Naturvern - Det føles liksom litt banalt å si det (og ikke minst føles det en smule underlig å poste det som ei "anbefaling"), men dette er så utrolig viktig, og det er så latterlig mange som faktisk ikke skjønner hvor viktig det er. Altså, jeg blir skikkelig sint når folk bare kaster fra seg ting rundt omkring fordi de angivelig ikke gidder å ta det med seg til nærmeste søppelkasse. Og dette gjelder for all del ikke bare sånne søte, koselige småting som vi blir oppfordra til å gjøre med et smil i barnehagen - som for eksempel å plukke søppel ute i naturen - men det er alle de store tinga vi må gjøre noe med, forbruket som må ned, alle må spise mindre kjøtt, alle må kjøre mindre bil, alle må slutte å kjøpe og kaste så forbanna mye. Og dette temaet er så aldeles for stort til å bare bruke noen linjer på det, sånn helt egentlig, og jeg er ikke så ofte politisk på denne bloggen uansett, og jeg skjønner at mange ser på det som et enormt ork å gjøre mye (sjøl om det, helt ærlig, faktisk ikke er et ork i det hele tatt), men kan dere ikke i det minste kildesortere søppelet deres? Altså, jeg kjenner folk som ikke gidder dét engang, og det er etter min mening det minste man kan gjøre. Vi begynner å nærme oss the point of no return, der alt uansett hvor flinke vi er kommer til å gå til helvete, hvis vi ikke har nådd det allerede. Men hvis det er sånn at det ikke er for seint ennå, kan ikke alle prøve litt, i det minste? Det er faktisk utrolig hvor givende det føles å spise mat som man har dyrka helt sjøl, helt uten bruk av giftige sprøytemidler. Og bare for å oppsummere en altfor kort appell om et av de aller viktigste temaene i hele verden:

Nightlands - 300 Clouds - Jepp, jeg anbefaler en eneste sang, og ikke et band. Jeg har hørt litt på Nightlands generelt, men det er ikke noe av det som er i nærheten av fantastiskheten som utgjør 300 Clouds:



Jeg har faktisk allerede snakka litt om den, men det er en sånn helt ubeskrivelig episk følelse i denne låta som tar meg med til ubegripelig magiske steder (som nevnt i det gamle blogginnlegget, kan det godt hende at disse stedene fins i Afrika). Alle de kreative uttrykksformene er så unike til hvert sitt formål og på hver sin måte, og kan formidle stemninger man ellers ikke ville fått fram. Dette er jo noe av grunnen til at hvis jeg ikke veit hva jeg skal skrive om, så setter jeg på en sang jeg liker og skriver det jeg ser i sangen. Men nesten hver gang, syns jeg teksten på sett og vis blir skufffende, bare fordi jeg ikke klarer å formidle det samme som sangen i det hele tatt. Ofte har jeg klart å formidle noe helt annet, som kan stå helt for seg sjøl, og det er jo sikkert enda bedre, men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne sette ord på nøyaktig hva det er enkelte sanger gjør med meg. Ikke desto mindre har jeg innsett at det er umulig, så jeg skal snart holde kjeft og la deg høre på sangen i fred. Dette er det nærmeste jeg kan komme å drømme i våken tilstand.

Nord - Altså den norske filmen. Folk mener jo så mye om norsk film, mens jeg syns nå en gang at det som gjør en film bra, ikke har så mye med nasjonalitet å gjøre, at en bra film er en bra film uansett hvor den er fra. Det er med andre ord ikke noe som heter at en film er "bra til å være norsk." Enten er den bra, eller så er den ikke det. MEN, siden vi tross alt ikke produserer ekstremt mange filmer her til lands, blir likevel "norsk film" en helt reell greie enten man liker det eller ikke, og et faktum man ikke kan komme unna, er at jeg syns det er mye dårlig dialog i norsk film. Dette er muligens, og kanskje sannsynligvis, bare fordi jeg legger ekstra godt merke til det nettopp fordi det er på norsk, og at det på for eksempel engelsk uansett bare vil høres mer fremmed ut fordi jeg ikke er vant til helt naturlige og autentiske samtaler på engelsk. Men Nord, dere! For en film! For et manus! Jeg føler det er noe veldig litterært ved den. Altså, dialogen er ikke nødvendigvis troverdig, men den er likevel ekstremt velskrevet og oppriktig sjarmerende morsom, og selvfølgelig med en alvorlig undertone, som både gjør det morsomme morsommere og det alvorlige alvorligere. En herlig balanse. Yndlingsscenen min er definitivt den med den tolv (?) år gamle jenta. Trailertid:




---


Helt avslutningsvis vil jeg bare nevne at jeg i morra drar på road trip til Brønnøysund via Hallingdal, og det dermed vil være begrensa med aktivitet her framover. Jeg kommer sikkert til å ha noe fint å fortelle dere når jeg kommer tilbake igjen. Ønsk meg god tur, a!