August 2020

Opplevelser: Badetur med Martina og Mone. Konsert med Lunula og Vanvidd. Tusenfryd med Martina og Anders.

Innkjøp: Jeg har ikke helt blitt en sånn plantefrik som de fleste har en eller annen variant av i Instagram-feeden sin, men jeg HAR faktisk kjøpt meg to planter sånn nesten ut av det blå. De gangene jeg har hatt planter tidligere, har det som regel vært krydderplanter, men nå har jeg kjøpt meg to planter som egentlig bare er til for kos og pynt. Det vil si, kos, pynt og fluefanging:

Kaktusen heter Tarjei og fluefangeren heter Audrey. Dessverre virker det ikke som at Audrey trives så godt i leiligheten min. Jeg trur det er for høy luftfuktighet for henne. Men det virker som at Tarjei, som er en dragefruktkaktus som i det fri faktisk vokser i tropene og ikke i ørkenen, har det helt ideelt. 

TV-serie: Dere, alle sammen MÅ faktisk se Gösta! Herregud, som jeg koste meg. Dette er den første TV-serien til Lukas Moodysson, som tidligere har skjenka verden filmatiske perler som Fucking Åmål og Tilsammans. Likte du de to – og jeg elsker dem begge – kommer Gösta til å være perfekt for deg. Det er den samme lune humoren og den samme høye gjenkjennelighetsfaktoren – om du ikke kjenner igjen deg sjøl, kjenner du garantert igjen noen i din umiddelbare omgangskrets. Stort pluss for masse fantastisk musikk, ikke minst med åpningsspor av Kælan Mikla. Hele serien er full av øyeblikk som godt mulig kan bli stående som like ikoniske som "men jag vill ha knarka!"-scena (blant annet) fra Fucking Åmål med tid og stund. Dette er en sånn komiserie der man ler med karakterene og ikke av dem, og uansett hvor mange vanskeligheter tittelkarakteren måtte finne på å rote seg opp i, klarer man ikke la være å bli i godt humør av hver eneste episode. Jeg merker jeg allerede har lyst til å se hele sesongen om igjen.

Film: The Peanut Butter Falcon, The Lighthouse, Den gylne hanske, Grensen, High Life, Mom and Dad, Martyrs, The Terminator, Halloween (1978), The Blair Witch Project, Eraserhead, The Orphanage, Mad Max, The Omen, Carrie, Funny Games, Halloween (2018), Venom, Da Vinci-koden, Time Trap og Lola.

Hvilket vil si at jeg denne måneden så tjueén filmer, hvilket mye mulig er ny personlig rekord for meg – med forbehold om at jeg egentlig ikke pleier å telle hvor mange filmer jeg ser per måned.

Folkens, vi må snakke om Martyrs. Det er en av de filmene jeg har fått anbefalt oftest de siste åra, filmsmaken min og mitt generelle vesen tatt i betraktning, og akkurat idet jeg trudde denne filmen var i ferd med å skuffe meg, gjorde den det ikke i det hele tatt. For altså, jeg innser at jeg i min jakt på de mest intense, interessante og uforglemmelige filmopplevelsene kanskje er i ferd med å bli litt blasert. Jeg har snakka om det før, men den siste tida har jeg blitt mindre og mindre opptatt av hvor bra en film er, eller hvorvidt jeg i det hele tatt liker eller misliker den, for det jeg isteden vil ha, er en film som får meg til å føle noe, som gir meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg. Og det er med utgangspunkt i dette (og min generelle preferanse for alt som er mørkt, dystert og makabert) at altså Martyrs har dukka opp i samtalene igjen og igjen. Jeg har omsider fått sett den, og dét skal Martyrs ha: den slutter ikke å overraske. På mange måter kan den sies å være den ultimate fortellinga i dét at hver eneste ting som skjer, avløser neste scene, og at hver scene høyner innsatsen. Det er faktisk ikke noe dødtid her, dette er en film i konstant utvikling, og hver gang man tenker at nå har man fått grep om filmen, nå skjønner man hvor dette bærer hen, så drar neste scene hva enn det er som til enhver tid foregår enda litt lenger. Og sånn holder den det gående til man helt utkjørt når filmens ende, og uten å røpe for mye, svarer absolutt slutten til det mønsteret filmen allerede har etablert, og den er faktisk overraskende dyp og filosofisk på en måte, vel, denne typen filmer liksom ikke har for vane å være. Dette er noe så sjeldent som en skikkelig drøy og gory skrekkfilm som også makter å være oppriktig smart og fullstendig nytenkende. Traileren under er ikke spesielt bra, verken bildekvalitetsmessig eller forøvrig, men stol på meg når jeg sier at dette er en film som definitivt oppfylte ønsket mitt om å føle noe og å gi meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg.

Bok: Jeg har faktisk lest mye mer enn jeg pleier denne måneden. Jeg har sittet mye ute, og jeg har funnet ut at jeg til en viss grad klarer å lese på mer eller mindre offentlige steder hvis jeg samtidig hører på yoga-spillelista mi på Spotify – men alt dette snakka jeg jo egentlig om for noen innlegg siden. Jeg har foreløpig ikke testa ut denne taktikken på noe annet enn noveller, poesi og kortprosa, men det er helt greit for meg om sommer er noveller, poesi og kortprosa-tid, så kan heller resten av året være forbeholdt all slags litteratur. I august leste jeg Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale, Sitt hos meg av Kristian Bergquist, de to Flamme-singlene 30 forsøk på å si at jeg savner deg og 31 forsøk på å si at jeg savner deg av Kristian Bergquist, og på månedens siste dag fullførte jeg Ingenting skjedde av Inger Wold Lund. Flamme-singlene føltes for meg litt som samlinger med utkast som ikke har vært gjennom nok etterarbeid til å få bli med i ei "ekte" bok, men de andre var på hver sin måte givende leseropplevelser. Sitt hos meg fikk meg til og med til å grine litt, så det tok seg sikkert fint ut der jeg satt på stranda. I det hele tatt er jeg veldig begeistra for den knappe og naivistiske stilen Kristian Bergquist er så god på (og som for eksempel Trygve Skaug ikke i det hele tatt håndterer like smertefritt).

Musikk: Det har i hovedsak vært to veldig forskjellige sanger jeg har hatt hekta på denne måneden, men i min musikksmak er det heldigvis plass til både den kaotiske synthpopen til Health og den PJ Harvey-aktige folk-rocken til Anna Calvi. Begge disse kan med fordel spilles høyt, i hvert fall.