Men dere, hei!
Jeg kan umulig være den eneste som ser intervjuer og lignende med kreative mennesker av ymse slag og som tenker… hva ville jeg svart hvis noen hadde stilt meg disse spørsmåla?
Det er ikke sikkert det er noen i det hele tatt som lurer på hvilke jeg ville valgt hvis jeg bare kunne kjøpe fem plater, men jeg skal likevel bruke resten av dette blogginnlegget på å fortelle dere det.
1. Sigur Rós – Takk…
(Forresten 1: Etter at jeg fikk ny data, syns jeg liksom alle bildene på bloggen har fått skikkelig ræva kvalitet. Sannsynligvis er det sånn at den nye skjermen min har så god oppløsning at jeg ser hvor dårlig ting jeg før har trudd at har vært ganske bra egentlig er. Det jeg prøver å si er: jeg skulle ønske disse bildene hadde vært bedre, men jeg trur de tross alt ser penere ut om du forstørrer dem, og det gjør du ved å trykke på dem.)
(Forresten 2: Jeg var HELT SIKKER på at jeg hadde denne på vinyl, men jeg klarer ikke for noe i verden å finne den. Har jeg virkelig klart å rote bort yndlingsplata mi, eller har jeg aldri hatt den til å begynne med, men bare antatt at jeg har hatt den i alle tenkelige formater fordi det, y'know, er yndlingsplata mi? Jeg er ganske opprørt.)
Altså, hvis du ikke veit at Sigur Rós er yndlingsbandet mitt, kjenner du meg ikke i det hele tatt (i så tilfelle: hei, jeg er Kristine, hyggelig å møte deg!). Jeg kunne lett fylt opp denne lista med bare Sigur Rós, men jeg har i denne omgang begrensa meg til ett album per band, så den som får være med er Takk. Foruten å kanskje ha verdens vakreste omslag i hele verden, har den noen av de låtene som for meg er sjølve essensen av Sigur Rós: vare og mektige om hverandre, nesten pompøse til tider, men før begeret renner over, dras vi med ut i eksperimentelle støylandskap som både forundrer og begeistrer oss, som i Glósóli og Sæglópur. Hadde noen spurt meg hvorfor jeg elsker Sigur Rós, hadde Takk vært svaret på spørsmålet. Hele albumet er en reise og en helhet, som jeg egentlig syns alle album bør være, og balansen mellom stort og smått, varsomt og kraftig, vondt og vakkert, er så perfekt at jeg har lyst til å grine. Glósóli har forresten også en av de aller nydeligste musikkvideoene som fins.
2. Current 93 – Soft Black Stars
Jeg er egentlig ikke så veldig opptatt av sangtekster når jeg hører på musikk, rett og slett fordi hvis det er bra tekst jeg er ute etter, kan jeg jo heller lese ei bok. Musikk er først og fremst lyd, liksom. Morsomt nok er det ikke bare ett, men hele to album på denne lista der tekstene er en av de viktigste grunnene til at jeg elsker dem så mye som jeg gjør, og dette er ett av dem. Det er kanskje ikke noe album i hele verden som har inspirert meg så mye som det Soft Black Stars har. Jeg har et romanprosjekt som er oppkalt etter det, min greatest hit som poet er inspirert av låta Antichrist and Barcodes fra dette albumet, i tillegg til at det sikkert har sneket seg inn drøssevis av inspirasjon i andre tekster som jeg ikke engang er klar over, tekster som ikke ville ha funnes om det ikke var for dette albumet. Som med alt annet av Current 93, er dette egentlig nærmere poesien enn det jeg vanligvis tenker på som musikk, og hver eneste låt består av David Tibets messende snakke-synging akkompagnert av et relativt enkelt pianostykke. Bildene han maner fram er så mystiske og rare at jeg legger merke til nye ting hver gang jeg utforsker dem. Sånn sett er dette et album jeg aldri kommer til å bli ferdig med.
3. Salem – King Night
Jeg trur jeg akkurat nå opplever det samme med TR/ST som det jeg opplevde med Salem i 2010, og veit dere hva, King Night står bunnsolid nesten ti år (!!!) seinere, altså. Albumet begynner med et realt kvelertak rundt sjela di i form av tittelsporet, som jeg tidligere har beskrevet som følelsen av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, og derfra dras vi gjennom ei tåkelagt hengemyr, eller, for å sitere meg sjøl enda en gang, det er som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Når jeg tenker meg om, er det faktisk en del likheter mellom musikken til Salem og enkelte av låtene til TR/ST. Shoom, for eksempel, kunne sklidd elegant inn nesten hvor som helst på dette albumet, og i begge tilfellene er hva de faktisk synger i aller høyeste grad åpent for tolkning, for det er hvert fall ikke mulig å skjelne ord bak all reverb'en og alle de iskalde synthene. Jeg har fortsatt et håp om at gjengen i Salem skal slutte med heroin og begynne å lage musikk igjen, for jeg savner witch house'en deres, men de kan godt vente til seinhøsten, for dette er ikke musikk som passer seg om sommeren.
4. Bright Eyes – I'm Wide Awake, It's Morning
Kanskje grunnen til at jeg på generelt grunnlag ikke er så opptatt av sangtekster, er at nesten ingen låtskrivere kan måle seg med Conor Oberst, sånn at hvis det ikke er ham, kan det være på det samme, på en måte? Men så er det jo ikke bare tekstene heller, det er måten han framfører dem på, det er måten han hvisker, skriker, mumler og nesten gråter på, det er liksom mer enn sang, dette her, det er dette som er formidling. En del av romanprosjektet mitt Døden og gleden er skrevet under sterk påvirkning av dette albumet, og kanskje særlig låtene Land Locked Blues og Poison Oak, som rett og slett er to av de mest hjerteskjærende sangene jeg har hørt i hele mitt liv. Hver gang jeg hører ham synge "I'm glad you got away, but I'm still stuck out here" går noe i stykker inni meg. Jeg leste også Vannfall av Atle Håland med Land Locked Blues i bakhodet, noe som resulterte i… ja, er det en bokanmeldelse? Er det noe helt annet? Hvem veit, hvem bryr seg. Og jeg har lyst til å sitere noe John Darnielle sier i podcasten I Only Listen to the Mountain Goats: "When I was a child reading the authors that I loved and listening to the music that I loved, the thing I got from that is that feeling of being understood somehow, and that weird connection, where it's not the person, it's not the stranger, it's the thing they've made that opens this space for self-reflection." Halleluja og amen.
5. Black Marble – A Different Arrangement
Black Marble dukka opp i livet mitt på akkurat riktig tidspunkt. Hvis jeg noen gang havner i en tidsmaskin og blir brakt til åttitallet, der alt av en aller annen grunn er bada i lilla- og blåtoner, og jeg blir kidnappa av romvesener, har jeg lyst til at A Different Arrangement skal spilles i bakgrunnen. Første gangen jeg hørte hørte det, var jeg ikke like begeistra for oppfølgeralbumet It's Immaterial, men nå har jeg innsett at de egentlig bare tilhører forskjellige årstider: It's Immaterial skal spilles om sommeren, mens A Different Arrangment er forbeholdt høsten. Og jeg elsker jo høsten, kanskje mer enn noen annen årstid. Til og med de låtene på A Different Arrangment som er relativt glade, som A Great Design og MSQ No-Extra, er liksom bygd på et melankolsk fundament som aldri slipper taket, og som gir hele albumet en overhengende nostalgi, en lengsel etter ei fortid jeg sjøl aldri har opplevd, fordi verden dessverre ikke er overnaturlig og jeg – alas! – ikke fantes ennå på åttitallet. Eller i følge de såkalte pro-life-aktivistene fantes jeg på åttitallet. Men la oss nå ikke blande inn strikkepinner og kleshengere i akkurat dette blogginnlegget. Forresten: jeg skulle ønske jeg klarte å synge like mørkt som Chris Stewart.
