Å skape

På den ene eller den andre måten. Det er det jeg trur som gjør meg aller mest glad. Selvfølgelig er det en sann fryd å se hva andre har skapt og - enten det er ord, som i noveller, romaner og dikt, eller det er visuell kunst, eller kanskje musikk. Men hvis jeg liker det, ender det som regel alltid med at jeg enten blir inspirert eller misunnelig eller begge deler, så det bunner jo uansett ut i å skape sjøl.

Nå har det seg sånn at det egentlig er få ting ved skapekunsten som jeg er flink til. Det eneste jeg må handa på hjertet kan si at jeg får til, det er å skrive. Kanskje ikke dikt, men enkelte av de lengre fortellingene mine (les: romaner) er ikke så halvgærne, altså. Men det er ikke bare egne verdener, språk og karakterer jeg liker å skape. Det gjelder generelt. Jeg er glad i å ta bilder, og mekke sammen egen musikk, og jeg hadde tegna som bare faen, hadde det bare blitt bra, noe det på ingen måte gjør. Det at jeg prøver meg på å tegne, virker faktisk veldig mange ganger mot sin effekt, og jeg blir sur og frustrert fordi jeg har et bilde i huet som bare er WOW, og så blir det kjempestygt i praksis. Sånn er det med de fleste andre ting og. Fotograferinga mi har så klart bedra seg etter at jeg fikk et bedre kamera, men jeg er jo strengt tatt ikke så god på den fronten heller. Kanskje jeg må kjøpe meg ei bedre linse. Eventuelt tørre å eksperimentere litt mer i Paint Shop Pro. Er alltid så redd for å føkke opp hele dritten og ikke ane hva jeg driver med.

Så sånn generelt, er jeg altså glad i å skape. Klær og. Problemet er bare at det jeg mangler i talent, tas igjen når det gjelder min demotivasjon. Jeg er alltid så full av ideer og kreativ på natta, og så kommer jeg til morgen og er mitt samme late jeg. Egentlig hater jeg at jeg er så lat. Altså, jeg hater ikke det faktum at jeg ikke gidder å trene, for eksempel, så det blir kanskje mer passende å si at jeg hater at jeg er så... tiltaksløs. Jeg gidder aldri å starte noe, og hvis jeg først starter noe, så gidder jeg sjelden å fullføre det. Kanskje bare hvis jeg veit at jeg har et visst talent. Jeg har jo for eksempel gjort ferdig en del lange fortellinger, men når vi snakker forlag og sånn... der igjen, der er jeg for tiltaksløs. Jeg tenker som regel aldri på at det går an, og når jeg først tenker på det, gidder jeg sjelden å dvele særlig lenge ved tanken fordi det er så mye styr. De fleste tar jo heller ikke imot over mail, bare fysisk, og det er slit å skrive ut og sende i vanlig post og. Egentlig er det synd at jeg er sånn. Igjen, så hater jeg at jeg er sånn. Jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg kommer jo aldri til å komme meg noen vei i livet, så apatisk som jeg er til enhver tid. Jeg gidder aldri å jobbe hardt for noe. Lære meg islandsk på ega hand? Ja, særlig! Med min motivasjon, liksom! Altså, jeg vil jo gjerne, men... akk, det var den motivasjonen, da. Jeg eier den ikke. Jeg er som hovedpersonen i Naiv. Super. Kanskje jeg òg bare trenger å treffe noen. Sukk.

Dette innlegget skulle bli en hyllest til gleden ved å skape, men det blei jaggu depressivt likevel. Kanskje jeg bare må gå og se noe tankeløs yaoi-anime for å klarne hjernen.