Innkjøp: Det er ikke bare spill som er morsomt med å nå eie PS4, men også det at jeg kan se filmer på Blu-ray. Jeg har bursdag om ikke så altfor lenge, og alt tyder på at det kommer til å bli en like trist affære som i fjor, så nå som da har jeg kjøpt meg noe å se på i den anledning. I fjor så jeg forøvrig Color Out of Space, så jeg trur det er på tide å innrømme at jeg har en greie for Nicolas Cage og psykedeliske farger.
TV-serie: Jeg har sett Hollywood, som i likhet med sin nesten-navnesøster Once Upon a Time… In Hollywood var et fint lite eventyr om historien sånn som den burde vært istedenfor sånn som den faktisk var. Jeg har sett og ser fortsatt Generation, som er en sånn helt okå, forholdsvis forutsigbar, men akkurat passe fornøyelig high school-dramedie, og akkurat dét er en sånn type serie som jeg har innmari behov for en gang i blant. Og ikke minst ser jeg The Crown, som jeg veldig lenge har aktivt unngått til tross for gjentatte anbefalinger, fordi jeg har syntes det ser ganske kjedelig ut, i tillegg til at jeg har litt fordommer mot det jeg tenker på som "den typen serier." Jeg har tenkt at The Crown er litt sånn tantete på den samme måten som jeg tenker at Downton Abbey er, men så begynte jeg plutselig å se på det likevel, mest for at Vibeke skulle bli glad, og så er det altså bare så sinnssykt godt lagd at det har lurt meg til å like det likevel. Det minner meg på en måte litt om en slags introvert versjon av Game of Thrones, altså uten all mjukpornoen og volden, for det er så mye politisk intrige og maktspill her, og så mange kompliserte karakterer der ingen er verken det ene eller det andre, og det er så godt skrevet og godt spilt at uansett hvor lite opptatt man er av det britiske kongehuset (hei!), kommer man til å elske dette så lenge man er fan av godt drama. Litt sånn som at man ikke trenger å like fantasy for å like Game of Thrones, for fantasyen er på en måte ikke poenget. Godt drama er godt drama uansett sjanger og innpakning, og The Crown er meget, meget godt drama.
Film: The Dead Don't Die, Nerve, The Stanford Prison Experiment, Eden, Girl, Mary Queen of Scots, Heksesirkelen, Mad Max 3: Beyond Thunderdome, Don't Tell Mom the Babysitter's Dead, Superman: Man of Steel, Kick-Ass 2, Wonder Woman 1984, Min pappa Toni Erdmann, The Cabin In the Woods, I Am Mother og Last Breath.
Blant alle disse veldig forskjellige filmene er det selvfølgelig cirka umulig å velge ut hvilken av dem som er "best", men Girl var definitivt blant dem som gikk mest inn på meg. Jeg har sett at den har blitt kritisert for å ha en cis-gutt i hovedrollen som ei transjente, men filmskaperne blei råda av leger til å ikke la hovedrollen spilles av ei transjente midt oppi prosessen med kjønnsbekreftende behandling fordi det ville være ei utrolig sårbar tid. Den har også blitt kritisert for måten den behandler kjønnsdysfori og sjølskading på, men filmen er inspirert av oppveksten til, og skrevet sammen med, danseren Nora Monsecour, som sjøl er trans, og hun har sagt at Girl ikke bør tolkes som en universell opplevelse av det å være trans og tenåring, men heller som ei gjenfortelling av hennes personlige historie og opplevelse. Det som uansett er helt sikkert, er at Girl er et sterkt og velspilt drama som portretterer et av de vakreste far-og-datter-forholda jeg har noen gang har sett på film. Jeg syns også filmen har et interessant perspektiv (i forhold til enkelte andre filmer med lignende tematikk) i det at hovedpersonen Laras kjønnsdysfori og depressive tanker først og fremst kommer fra henne sjøl, fordi de aller fleste rundt henne er veldig støttende. Det er likevel et par episoder i filmen der hun blir utsatt for mer eller mindre subtil transfobi, og fordi de kommer fra et tilsynelatende trygt sted, oppleves de som desto vondere. Jeg blei i hvert fall veldig rørt av denne filmen på en måte jeg sjeldent blir av filmer lenger, rett og slett fordi det skal stadig mer til for å imponere meg. Men imponert blei jeg, så til de grader.
Musikk: Takket være Generation fikk jeg denne måneden veldig hekta på Todrick Halls I Like Boys. Jeg har de siste par åra plutselig begynt å høre mer på hip-hop, og uten at jeg har blitt noen sjangerkjenner av den grunn, ser – eller rettere sagt hører – jeg nå aspekter ved hip-hop jeg rett og slett setter ganske pris som jeg ikke gjorde før – herregud, så nørd dette hørtes ut, haha. Jeg skal slutte å snakke, jeg nå. Låta er fet:
