Trettipunktersbloggutfordring #27: fem steder som er fine å være på

Jeg liker at jeg skriver punkt nummer 27 på den 27.!

1. Katten

Det første bildet er tatt i overigår, det midterste er tatt sommeren 2018, det nederste er tatt våren 2019. Katten har vært yndlingsstranda mi så lenge jeg har bodd på Hauketo, av den nesten banalt enkle grunn at den bare ligger et par kilometer unna leiligheten min og jeg kan gå dit på tjue minutter. Det fins strender i Oslo-området som både er mer idylliske, mer langgrunne, bedre tilrettelagt for bading og har bedre plass, men Katten har fått en spesiell plass i hjertet mitt ut av vane mer enn noe annet, uten at et føles som en dårlig grunn. På en måte føles det tvert imot som en ekstra god grunn: jeg elsker ikke Katten på grunn av objektive kvaliteter, men bare fordi det i nærmere ti år nå har vært stranda jeg går til for å være aleine, like mye som stranda jeg tar med venner til. Som jeg skreiv om Katten i fjor vinter: "det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei."

2. Ole Bjørns plass

Hvis man går gjennom skogen langs Ljanselva fra Hauketo til Mortensrud, går man forbi en rydda liten plass med tømmerbenker der Ole Bjørn pleide å bo i sitt hjemmelagde hus. I åra før sommerne mine pleide å bety bortreist for dyrepass, var Ole Bjørns plass yndlingsstedet mitt for å gå og lese. Jeg elsker å lese ute om sommeren, men selv om jeg har en fin, liten hage foran leiligheten min, er nabolaget mitt litt for tettbygd (og barnevennlig…) til at jeg klarer å påkalle det nødvendige lesefokuset der, om jeg så bruker ørepropper og lydkansellerende headset aldri så mye. Det er usedvanlige mye lettere i ei klaring uti skogen, og på seinsommeren pleier til gjengjeld Ole Bjørns plass å være befolka av øyestikkere, som sannsynligvis er yndlingsinsektet mitt. 

3. Toppen av Sloreåsen

Før jeg fant Ole Bjørns plass, pleide toppen av Sloreåsen, som på vinterstid er en slalåmbakke, å være leseplassen min. Det ligger imidlertid en barnehage rett i nærheten, så selv om det fins en veldig fin sitteplass med god utsikt og halvskygge, er dette en plass som bare unntaksvis er velegna for lesing for autister med ADHD som meg. Men det vokser masse blåbær der, og det er faktisk temmelig stas at jeg har markas grøde en snau kilometer unna der jeg bor.

4. Teknisk museum

Okei okei, det første bildet er strengt tatt ikke tatt på sjølve Teknisk museum, men i området rundt. Syntes det fortjente å være med likevel. Uansett, Teknisk museum er lett yndlingsmuseet mitt i Oslo, og jeg har vært der mange ganger, både med venner og aleine. De fleste som kjenner meg veit at jeg er uendelig nysgjerrig og elsker vitenskap, og Teknisk museum har virkelig klart å fange nettopp hvor gøy vitenskap er, selv om naturfag som man kjenner det fra skolen har rykte på seg for å være tørt og teoretisk. Teknisk museum er en sånn sjelden attraksjon som jeg nesten alltid er i humør til å besøke, om jeg så vil leike og herje i de interaktive utstillingene deres, eller chille og filosofere i Astroamfiet.

5. Sometimes studio

Om noen for, la oss si, fem år siden hadde fortalt meg at mitt ypperste happy place i midten av tredveåra skulle være et treningssenter, veit jeg ikke om jeg hadde klart å tru på dem. Jeg har snakka masse før om hvor mye glede luftakrobatikk gir meg, så jeg trenger ikke å gjenta meg sjøl mer enn nødvendig, men herregud, så sinnssykt takknemlig jeg er for at jeg har funnet en fysisk hobby som gir meg så mye mestringsfølelse og god psykisk helse. Smilet på bildet over taler vel for seg. Og ikke bare er sjølve treninga utrolig givende, men miljøet er så innmari støttende og positivt, og jeg har blitt kjent med så mange herlige folk, både blant andre medlemmer og instruktører. 

Tjuetjuetre

På nyttårsaften blei jeg spurt hva som var det beste som hadde skjedd meg i løpet av året, og det eneste jeg kom på var at jeg skada meg i august og at alt har vært kjipt siden. Men i august var vi allerede over halvveis, og teknisk sett var det dermed sju måneder før den tid at jeg ikke var skada. Sånn sett, når jeg tenker tilbake på det, var det kanskje greit at når det først skulle skje, skjedde det såpass seint uti året, etter at jeg hadde hatt litt tid på meg til å komme meg ut av depresjonen min fra 2022. For dere, 2022 var ikke et godt år for meg, og det var ikke før i desember 2022, da jeg begynte på ADHD-medisiner, at det begynte å gå bedre. Jeg vil ikke si at det går bra ennå, men skaden til tross har 2023 vært et bedre år for meg enn 2022. Jeg har ikke gjort så mye nytt eller spennende, for det har jeg ikke hatt kapasitet til. I all hovedsak har jeg fokusert på å bli bedre, bli frisk, helbrede kropp og sjel, hvor corny det enn måtte høres ut. Jeg syns fortsatt det er kjempeskummelt å tenke på framtida, og jeg tør ikke å ønske meg noe spesielt for 2024, men i det minste er jeg stolt over prosessen og fremgangen jeg har følt på dette siste året, og jeg er veldig takknemlig for at jeg skriver dette fra et bedre mentalt ståsted enn jeg skreiv fjorårets oppsummering.

Hva gjorde du i 2023 som du aldri har gjort før?

Prøvde – og klarte ganske bra – white January. Hadde krystallsyken. Fikk det kjipeste jobbavslaget jeg noen gang har fått. Bada i badestamp ute om vinteren! Aerial silks. Blei bundet fast. Jobba som profesjonell dyrepasser. Kom helt ned i spagaten, og i forlengelse av det: fikk min første skikkelige idrettsskade. Holdt en seanse. Hadde korona.

Beste konsert:

Det er godt mulig årets beste konsert ville vært den jeg er mest bitter over at jeg gikk glipp av: Depeche Mode. De spilte bare noen uker etter at jeg skada meg, og jeg klarte knapt nok å gå, så jeg måtte selge billetten min. Dermed står to konserter igjen som de beste av vilt forskjellige grunner: Still Corners og Zola Jesus. Jeg hadde i utgangspunktet ingen å gå med på Still Corners, men Mari bestemte seg i siste liten for å bli med meg selv om hun ikke engang hadde hørt om dem før, og det endte opp med å være en av de beste konsertene hun noen gang hadde vært på. Etterpå endte vi også tilfeldigvis opp med å snakke med to skikkelig ålreite fremmede, og hele kvelden blei i det hele tatt en stor suksess; ikke bare fikk jeg oppleve et band jeg er veldig glad i og som har inspirert meg masse i min egen skriving, men jeg fikk æren av å gi en fantastisk opplevelse til en god venn i tillegg, pluss at jeg fikk to nye venner, så får tida vise om de to nye vennene mine var vennene mine for en kveld, eller om vi holder kontakta også i framtida. Zola Jesus var en veldig annerledes konsertopplevelse. Hun sang og spilte akustisk og aleine i Tøyen kirke, og jeg blei vitne til en intim og unik opptreden helt ulik noen annen konsert jeg har vært på tidligere.

Hva ønsker du deg i 2024 som du har savna?

En ryddig leilighet (mer om det seinere. Kanskje). Et forlag som vil gi ut tekstene mine. Studieplass på et av studiene jeg har tenkt å søke på.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

De sannsynligvis teknisk beste seriene jeg så, var The Last of Us og Succession, men den jeg koste meg mest med og blei mest emosjonelt investert i, var Young Royals.

Hvilken bok var den beste du leste?

Dette er et like spennende avsnitt hvert eneste år, haha. I 2022 leste jeg seks bøker før depresjonen min inntraff omkring midtsommers, noe som gjorde at nummeret for totalt antall leste bøker det året endte opp på seks og ei halv. I 2023 var jeg mer balansert; mindre euforisk og mindre deprimert, og det er tydeligvis sterke følelser som får meg til å lese, for antall leste bøker i året som gikk er det ekstremt uimponerende to og ei halv. Jeg leste ferdig Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg begynte på året før, i tillegg til at jeg leste The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, og så vidt rakk å begynne på Moby-Dick av Herman Melville. Jeg syns det er vanskelig å sammenligne Late dagar, ville netter med de andre fordi den liksom verken er fiksjon eller sakprosa, og siden jeg ikke likte The Girl Who Fell Beneath the Sea i det hele tatt, betyr det at The Colour Out of Space står igjen som vinneren.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Artistene og banda jeg hørte mest på var David Bowie, Dead Can Dance, Röyksopp, Alva Noto og Nils Frahm (ikke med vilje og ganske kult at de alle har forskjellige nasjonaliteter), mens enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.

Hvilken var den beste filmen du så?

Trur jaggu det var Barbie, jeg ass.

Beste spill?

Jeg har absolutt elska å utforske det post-apokalyptiske USA sammen med Aloy i Horizon: Zero Dawn. Den typen spill jeg skulle ønske aldri måtte ta slutt.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Spiste meze på Habibi, spilte arkadespill på Tilt og sang karaoke på Syng.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Skrivekurs (sponsa av Nav), en fantastisk skrivestøttespiller (shout-out til Susanne) og noe av skrivemotivasjonen tilbake.

Ønsker og planer for det nye året:

Umiddelbart tenker jeg at jeg vil lese mer, men for å unngå å stresse med det, lar jeg det forbli et ønske heller enn et forsett. Jeg har også lovt Susanne å purre på noen skumle mailer jeg har sendt. Og så var det dette med studieplass, da. Jeg har ikke lyst til å snakke for mye om det nå i frykt for å jinxe det, og jeg er mer nervøs enn håpefull, men når jeg er en sånn person som cirka ikke klarer å være glad uten å bli faktisk manisk, er jeg litt redd for å ta gledene på forskudd. Det er en komplisert balansegang for meg, dette med følelser.