Tre anbefalinger på H

Hrafnagaldur Óðins - Herrejesus, som jeg skulle ønske at jeg hadde fått med meg dette live. Kort fortalt er det et samarbeid mellom Sigur Rós og Steindór Andersen, der de har satt musikk til eddadiktet med samme navn. Egentlig skulle det vel komme en DVD med dette, men den har ingen sett noe til. Gi meg en lyd hvis du plutselig finner et fortapt eksemplar. Uansett, dette er så mektig og episk og vakkert at jeg klarer ikke engang å begynne å begripe det (ja, det var en anglisisme), og jeg har i tidligere anbefalinger funnet ut at til tross for at jeg anser meg sjøl som en person som er over gjennomsnittlig god til å sette ord på ting, så... er jeg egentlig ikke det. Lydmessig føles det bare så uendelig stort, utenfor min fatteevne, det er som å stirre inn i universet og oppdage at man ikke kan forstå hvor det begynner. Da jeg skreiv I dypet av en ruin, likte jeg å se for meg at kapittel tre var soundtrack til sistekapittelet. Du kan laste det ned her. Jeg pleide å synes at nettopp kapittel tre var det vakreste, men seinere har jeg innsett at kapittel fire er like vakkert, men på en annen måte. Det kan du laste ned et utdrag fra her. Og slapp av, jeg gjør ikke noe ulovlig, for Sigur Rós har lagt ut akkurat de samme linkene på sin offisielle hjemmeside. Hvis du heller er typen som vil se det - for det er jo strengt tatt en audiovisuell opplevelse - kan du sjekke ut dette klippet fra den forøvrig fantastiske dokumentaren Screaming Masterpiece:




Himmelen over Berlin - Eller Der Himmel über Berlin, om du vil (den engelske tittelen, Wings of Desire, er bare stygg og - etter min mening - noe misvisende). Dette er den nydelige historien om to engler som vandrer rundt i en av verdens mest eventyrlige byer, helt usynlige for omverdenen, og gir trøst og åndelig tilstedeværelse for de som trenger det. De har levd og skal leve evig, og har følgelig helt annerledes livs- og tidsoppfatninger enn det vi har. Men en av englene, Damiel, lengter etter det menneskelige livet. Visst er det kort, men det er fullt av ubeskrivelige sanseinntrykk som man som engel aldri kan oppleve. Ikke minst øker denne lengselen idet Damiel forelsker seg i en trapesartist. Og egentlig er ikke plottet så veldig viktig, for det er alle disse inderlig poetiske replikkene og spørsmålene som stilles som gjør filmen til noe så veldig mye mer enn en god film. Det er liksom noe med hele den så veldig skjøre atmosfæra i filmen, noe med svarthvitt-bildene, kanskje, eller noe med stillheten. Her, en av mine yndlingsscener, som jeg gjerne skulle ha putta inn i sjølve bloggposten, men det er umulig for akkurat denne snutten.

Happy Dagger - Til tross for at man egentlig ikke alltid trur på at de skammer seg fullt så mye som de gir uttrykk for - når man må understreke at man skammer seg i annenhver setning, bikker det vel mye over i skryt - så er det ikke til å komme unna at Dagger-gutta har en egen evne til mørk satire. Kombinert med at de alle er veldig habile musikere - sjøl om de også her til tider prøver å lure oss til å tru noe annet - og er flinke på dette med rim ("Eg ska gje deg litt milde kritikk/Eg syns du e ein forbanna pikk"), får du et temmelig brukandes band, altså. Jeg foretrekker klart andreplata Bittarheden framfor det engelskspråklige debutalbummet Songs of Shame, men det betyr ikke at ikke sistnevnte også har sine godbiter. I det hele tatt er Happy Dagger et veldig siterbart band, med mange slagere som jeg sjøl har brukt som ironiske betraktninger på mitt eget liv ved flere anledninger. Vær så god, noe lyttestoff (og hvis du liker dem på Facebook, blir det helt sikkert veldig glade):

Falske motiva

(Jeg har alltid pleid å si at jeg ikke får til å høre på et band eller en artist utelukkende fordi de har bra tekster. Kombinasjonen gode tekster og gode melodier er så klart å foretrekke, men jeg velger helt klart gode melodier med dårlige tekster framfor dårlige melodier med gode tekster. Skal jeg bare høre på tekstene, kan jeg like så godt lese noe. Det jeg med dette prøver å si, er ikke at Happy Dagger har dårlige melodier. Det jeg prøver å si, er at de er at av de få banda som jeg hører på i første omgang på grunn av de gode tekstene deres. Jeg var ikke hundre prosent overbevist etter førsteplata deres, Songs of Shame, men så kom Bittarheden, og jeg falt litt. Kanskje bare fordi jeg syns det er enklere å legge merke til at tekstene er gode når de tross alt er på norsk. Når de er på engelsk, blir stemmen for meg ofte bare en del av instrumentene. Og dette blei en veldig lang parantes når det egentlig dreier seg om en sang som taler for seg.)



Eg he sodde og grubla i lange tia
på mitt skakkjøyrde liv og mine falske motiva
Bag kver einaste setning
eg prøve å skriva
e der alltid bagtanka og falske motiva

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Om eg bebreide meg sjøl, så blir eg bedre likt
Det fer deg te å tru at eg he gode sjølinnsikt
Men du forstende det vel nå?
Du he'kje någe å ta meg på
For alle syndan eg he gjort he eg allerede innrømt

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Og eg synge melankolske sanga om dei mørke tingan
Om Gud og om Satan, alkohol og om jenta
Men du sko bare ha visst
kanskje eg ikkje e så veldig trist
men at eg faktisk bare e ein store egoist

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Eg syns det hjelpe lidegrann å raba opp ein sang
Eg syns det hjelpe lidegrann å ta ei lida dram
for nå he det blitt et helvede å leva
så eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang
Ja, eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang

Klisjé

Eg bur på et småbruk på landet
med en kunstnar i andre etasje
Me høre på Vreeswijk og Jokke
og pugge sitater av Nietzsche

For eg e blitt en klisjé
og eg trives med det
Tralalala
Lalala
Lala

Og dagan, dei e stort sett metta
av alkohol og sladder og vås
Nei, det ekkje så vanskelig å gjetta
Eg e lett å setta i bås

For eg e blitt en klisjé
og eg drite i det
Tralalala
Lalala
Lala

Og når eg sette meg på pubben
så snakke eg høgt om meg sjøl
om alle mine problemer
og berre oppdikta vrøvl

For eg e blitt en klisjé
og eg skryte av det
Tralalala
Lalala
Lala

Men bohemlivet he sine manglar
Eg klarikkje alltid å le
Nei, du ska ikkje sjå vekk frå at du finne
meg dinglandes i et tau frå et tre

For eg e blitt en klisjé
og eg hate meg sjøl
Tralalala
Lalala
Lala