Juni 2021

Opplevelser: Sognsvann med Martina. Grilling hos Marie og Pål. Aku-Aku med Vibeke og Camilla. Lasagne og frozen yoghurt hos Martina. Monsun og kino med Martina. Tusenfryd med Martina og Mone. Vaterland med Mari. Besøk hos Trine. 

Innkjøp: Bare verdens kuleste genser jeg fant ved en tilfeldighet på Uff mens jeg hadde litt tid å slå i hjel:

TV-serie: Nå som jeg nettopp har fullført Dark, er det sykt beleilig at det har kommet nye episoder av Generation, som er en forfriskende palate cleanser etter å ha oppholdt seg i et dystert sci-fi-univers i tre sesonger med timeslange episoder. Det viste seg at å leve seg inn i tenåringer fra California sitt personlige drama var akkurat det hjernen min trengte nå. Dessuten elsker jeg de varme fargene, og Chester gjør egentlig hele serien verdt å se kun i kraft av å være en av de mest minneverdige og underholdende TV-karakterene jeg har sett på lenge.

Spill: Folkens. Vi må snakke om Subnautica. Altså, for litt siden begynte naboene på den andre sida av veien for meg å pusse opp noe helt vanvittig. Egentlig har de holdt på lenge allerede, men denne gangen toppa det seg da de begynte å sprenge. Jeg sliter med å sove, og sovner stort sett ganske seint, og når jeg først sover, sover jeg veldig lett, men til og med om jeg hadde sovet tungt, hadde jeg nok uansett våkna av føkkings sprenging på andre sida av veien. Hele huset rista, liksom. Uansett, dette sprengescenarioet strakk seg over to dager, og det gjorde meg ganske underernært på søvn, og når jeg er underernært på søvn har jeg ekstremt vanskelig for å konsentrere meg, så det eneste jeg egentlig hadde mental kapasitet til, var TV-spilling, men ikke The Last of Us (som jeg teknisk sett har fullført, men jeg holder på med bonuskapittelet Left Behind), for det kan være ekstremt stressende til tider, så jeg begynte på Subnautica, som jeg trudde var et chill svømme-rundt-i-havet-spill, men så viste det seg også å være ganske stressende, fordi man blir kasta rett inn i dramaet fra første øyeblikk og må passe på oksygen-, mat- og vann-nivået sitt, så jeg begynte på Abzû isteden, som var mye mer avslappende, men så sendte jeg en snap til Vibeke om at jeg spilte Abzû og hun trudde det var Subnautica og jeg bestemte meg for å prøve Subnautica på nytt likevel, og dette var en veldig lang og antakelig ganske uinteressant måte å fortelle dere at selv om mitt aller første møte med Subnautica var ganske hektisk, fant jeg ut at det var alt jeg ville det skulle være da jeg ga det en ny sjanse, for når man bare kommer inn i det og finner en slags tralt, er de basale behova man er nødt til å ta hensyn til ikke så krevende likevel, og ganske fort blei jeg helt fullstendig oppslukt på en måte jeg aldri blei av The Last of Us (selv om jeg altså likte det godt nok til å fullføre det), og nå er Subnautica det eneste universet jeg har lyst til å oppholde meg i, og det inkluderer den fysiske virkeligheten vi faktisk lever i. I det hele tatt er jeg veldig enig i denne anmeldelsen. For Subnautica er på ei merkelig blanding mellom vakkert meditativt og ekstremt klaustrofobisk. Det er en kombinasjon som etter alle logiske regler ikke burde fungere, men det gjør det, det fungerer bedre enn de fleste andre spill jeg kan komme på, remaken av Final Fantasy VII var det forrige spillet jeg blei like personlig investert i, selv om de er to helt forskjellige spill. Jeg elsker å utforske utenomjordiske land og hav med scanneren min og lære om intergalaktisk flora og fauna i beste BBC-stil. Og selv om spillet egentlig helt konkret handler om å kræsjlande på en fremmed planet og prøve å overleve og komme seg vekk, har jeg egentlig ikke så lyst til å komme meg vekk, jeg har bare lyst til å bli der, for alt er så vakkert, og det er så gøy å bygge meg hus og utstyr og dyrke planter og fange fisk og iaktta natur som tar pusten fra meg og høre på vakker musikk, samtidig som sjølve historien, som aldri føles masete eller påtrengende, men som bølger – pun intended – mot meg i et troverdig og behagelig tempo i rykk og napp, er helt ekstremt fascinerende. Jeg bare… elsker dette spillet. Og jeg har aldri lyst til å fullføre det.

Film: Subnautica har gjort at jeg har sett færre filmer enn jeg har hatt for vane det siste halvannet året, men jeg fikk med meg Mother!, Vivarium, Barn, A Quiet Place 2, Solaris (1972) og Verónica, og av disse trur jeg nok at jeg likte Barn best. Og jeg merker jeg blir litt glad av å se bra norsk film, som ikke bare er "bra til å være norsk", men faktisk skikkelig bra uavhengig av nasjonalitet. Den føles på mange måter veldig litterær, for det er mer ei utforskning enn en historie, og den er mer opptatt av menneskelige reaksjoner og relasjoner enn konklusjoner. Alt bare funker! Skuespillet er godt, manuset flyter, fotografiet er forholdsvis nøkternt, men det er likevel et par øyeblikk der jeg blir slått av hvor vakkert det er, men på en veldig ikke-insisterende måte. I det hele tatt er det lite som føles insisterende og påtatt ved Barn, den bare observerer, og det gjør den innmari godt.

Musikk: Juni er Pride-måneden, og da føles det veldig riktig at Indochine har spilt inn sin gamle forut-for-sin-tid-hitlåt 3SEX på nytt sammen med Christine and the Queens, og resultatet er euforisk, fengende og skeivt:

Februar 2020

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Besøk hos Mari. Konsert med Georgia. Fest hos Lauren. Sverige-tur. Pizza og øl med gode venner.

Innkjøp: Kjøpte Seeking Thrills-albumet til Georgia på konserten hennes, og fordi jeg for én gangs skyld følte meg tøff (og var litt full) turte jeg å gå bort og snakke med henne etterpå. Jeg fikk en liten signatur og ei oppfordring fra henne om å fortsette å spille trommer (på konserten spilte hun trommer og sang samtidig, kommer aldri til å ikke være imponert over folk som får til det), og jeg er i det hele tatt veldig glad jeg gjorde det! Supersøt dame.

TV-serie: Jeg var ganske spent på den nye Watchmen-serien til HBO, mest fordi jeg har et litt komplisert forhold til filmen fra 2009. Det vil si, jeg elsker alt det filmen prøver å få til, men ikke den faktiske gjennomføringa. Litt sånn, på overflaten høres det ut som en film jeg vil elske, og plukker man den fra hverandre bestanddel for bestanddel og ser på enkeltelementene hver for seg, høres det fortsatt ut som en film jeg vil elske, men når man ser den som en helhet liker jeg den likevel ikke så godt?? Vanskelig å forklare. Uansett, jeg likte serien mye bedre enn filmen, kanskje fordi serieformatet av åpenbare grunner tar seg bedre tid til å utforske alle de spennende ideene filmen introduserte. Med det sagt; det er mye å sette seg inn i, og jeg trur jeg ville følt meg konstant forvirra hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede har sett filmen. Altså, serien har ikke veldig mye med filmen å gjøre, men det hjelper litt for world buildinga sin skyld å ha litt kjennskap til universet fra før. Og dere, for et fantastisk soundtrack serien har!




Film: Ingrid Goes West, Waterworld, Ferris Bueller's Day Off, Clueless, Catch Me If You Can og Party Monster: The Shockumentary. Sistnevnte har jeg hatt lyst til å se siden Georgia (altså Hardstark, ikke tidligere nevnte musiker-Georgia) snakka om den i en episode av My Favorite Murder, og selv om fokuset i både dokumentaren og MFM-episoden er på det tragiske mordet, så jeg filmen mest på grunn av fascinasjonen jeg har utvikla for klubbmiljøet i New York på åtti- og nittitallet. Hadde det ikke vært for at det var fullt av tvilsomme typer og et rusmisbruk som etter hvert gikk over alle støvleskaft, skulle jeg likt å besøke Limelight som en turist i tidsmaskinen jeg aldri kommer til å få, men som jeg til stadighet drømmer om. Bare det estetiske uttrykket aleine gjør meg vill i nikkersen.



Musikk: Gud bedre, denne remixen av Caroline Polacheks So Hot You're Hurting My Feelings ga meg liv gjennom hele måneden. Og hvis du syns bubblegum bass'en blir litt for slitsom, er den veldig kul i originalversjon òg.

Juni 2019

Opplevelser: Øl med Mari og Marie. Cat club. Pain Solution på Slipp Botsen Fri-Festivalen. Altern80s/Shadowlove. Sommerfest hos Trine. Bursdagen til Eirin på Villa Paradiso og Aku-Aku. Øl med Mari og Lina (min første gang på Misfornøyelsesbar! Herregud, for et sted.) Hundepass.

Innkjøp: På Havaristen kjøpte jeg oppblåsbar badeenhjørning – håper på vær til å bruke den en gang. Dessuten har jeg – endelig! – kjøpt meg ny data.

Og jeg er litt ambivalent når det gjelder akkurat datainnkjøpet. Altså, jeg trur ikke det var feil å kjøpe ny data; den eneste laptopen jeg noen gang har hatt, er den jeg fortsatt har, og jeg har hatt den i ganske nøyaktig ti år i år, så jeg sitter jo egentlig bare og venter på at den skal dø. Og jeg vil gjerne redde alt jeg har på den over på en ny data før det skjer, liksom. Problemet er bare, og har vært lenge, at teknologiutviklinga går altfor fort for meg, og jeg har jo skjønt at jo lengre jeg venter med å kjøpe ny data, jo vanskeligere kommer det til å bli for min seniordata å kommunisere med en nyfødt babydata. Jeg har rett og slett ikke kommet ordentlig i gang med den nye dataen ennå – jeg blogger fra den gamle – fordi selv om alle nye Apple-enheter kommuniserer aldri så sømløst med hverandre, så er det likevel jævlig tungvint når den sømløse kommunikasjonen som forutsetter at alt av utstyr er forholdsvis nytt er den eneste måten å gjøre ting på. Til min store skrekk oppdaga jeg for eksempel da jeg hadde fått med meg den nye MacBooken hjem at den ikke har USB-port – eller så mange andre porter, for den saks skyld. Fordi den nye greia til Apple nå, er visst at de bare har én supersmart port til alt. Og det er jo sikkert fint, det, hadde det ikke vært for at absolutt ingenting av det jeg eier kan kobles til den nye dataen min. Så i dag måtte jeg kjøpe en adapter til tusen kroner. Som jeg oppdaga at ikke engang passa til den nye dataen da jeg kom hjem, så jeg får forhåpentligvis bytta den i morra. Og så er det jo det at jeg er et vanedyr. Når man har brukt den samme dataen daglig i ti år, kommer det til å bli vanskelig å akseptere alle de tinga som unektelig kommer til å være annerledes med den nye.

Jeg må ta dette gradvis, merker jeg. Please go slowly, som Susanne Sundfør synger. Det blir en overlappingsperiode med to dataer ei stund framover nå, tenker jeg. Men det blir sikkert fett å kunne bruke nye GarageBand, for eksempel. Hvem veit. Kanskje jeg til og med blåser liv i min gamle musikk-karriere.

TV-serie: Jeg har vært så rastløs de siste månedene at det har vært vanskelig for meg å gjøre noe så passivt som å sitte og glo på TV, men jeg har fått sett Russian Doll – kul serie, likte den, og så så mye fin musikk, a gitt – og den nye sesongen av Black Mirror. Og egentlig er det mest rettferdig å bruke dette avsnittet til å snakke om Russian Doll fordi jeg strengt tatt har nevnt Black Mirror tidligere, men siden jeg den gangen avspiste det med den korteste og mest generiske beskrivelsen av en TV-serie som det omtrent er mulig å få til, har jeg lyst til å snakke om det på nytt, fordi det er SÅ. SYKT. BRA. Altså, hver episode er en standalone-historie, med nye karakterer og nye premisser, noe som gjør Black Mirror til ei slags novellesamling i TV-format, og det kan i utgangspunktet kanskje virke slitsomt å sette seg inn i nye verdener for hver gang – særlig fordi dette er varierende grad av heavy science fiction – men Black Mirror er så velskrevet at fem minutter inn i episoden har du glemt at det i det hele tatt fantes ei tid da du ikke brydde deg om disse karakterene. Siden hver episode er helt sin egen greie, både i handling og stemning, er det selvfølgelig ikke alle som kommer til å treffe deg like hardt, men de svakeste episodene er likevel aldri dårlige, og de sterkeste episodene er blant de aller beste novellefilmene som kan streames på hele det store internettet. Jeg veit om folk som har blitt skremt fra å se videre fordi de har sett den første episoden, The National Anthem, og den er faktisk så usedvanlig mørk og ubehagelig at jeg er litt overraska over at de valgte å la akkurat den være den første episoden. Altså, jeg syns det er en av de beste episodene i serien, men den er sannsynligvis den episoden som er vanskeligst å se, og jeg, som er en notorisk hardhaus, såpass mye at jeg har blitt beskyldt for å ha psykopatiske trekk fordi jeg kan se ekstremt drøye ting på film og TV uten at det går noe særlig inn på meg, blei skjelven av denne episoden. Som sagt: jeg syns faktisk det er et litt rart valg å la dette være første episoden, for de fleste andre episodene er langt fra like jævlige, men kanskje serieskaperne ville herde seerne sine først som sist, jeg veit ikke. Heldigvis trenger du på ingen måte å se episodene i "riktig" rekkefølge, rett og slett fordi det er ingen riktig rekkefølge når episodene ikke har noen sammenheng med hverandre, og har du en skjør mage kan du elegant hoppe bukk over hele The National Anthem og heller gå rett på for eksempel San Junipero, som kanskje er den episoden jeg liker aller, aller best. Der jeg følte meg fanga i et svart gjørmehull etter å ha sett The National Anthem, gjorde San Junipero på sin side at jeg fikk lyst til å løpe ut i gata og danse – dét er faktisk hvor store humørsvigninger Black Mirror byr på. San Junipero er kanskje den eneste episoden som framstiller framtidas teknologi som noe utelukkende positivt, og hele episoden er så hjertevarmende og rørende og full av deilig åttitallsestetikk, -musikk og -romantikk at jeg vil grine av glede – faktisk. USS Callister er et annet høydepunkt blant episodene, og den Star Trek-inspirerte stilen er så geeky og gjennomført at jeg blir mo i nerdeknærne mine. Når det gjelder den nyeste sesongen, er nok Striking Vipers favoritten min – den er fengslende og sær og tar opp ei problemstilling som jeg ikke engang hadde tenkt over før, men som jeg nå ikke får ut hjernen min.

Dere, bare se Black Mirror. Hver episode har så mange lag at jeg kan snakke om denne serien i timevis.



Film: Med åpne øyne, Suspiria (altså originalen fra 1977), Demning, Enter the Void og Only God Forgives. Med unntak av Med åpne øyne og Demning, var dette filmer jeg fant i en subreddit der noen leita etter tips til filmer lignende Mandy. Og de har det til felles at jeg så dem først og fremst på grunn av stemning, musikk og visuell stil. Enter the Void hadde jeg riktignok sett deler av før – jeg husker den skapte sinnssyk kontrovers da den kom i 2010 – men nå har jeg endelig fått sett hele det tre timer lange neonfarga syreeposet. Om jeg likte den? Vanskelig å si. Jeg er glad jeg har sett den, og jeg er glad den er lagd. Den kunne ha vært kortere uten at det hadde gjort den noe dårligere, og noe av symbolikken blir dratt litt langt til tider, men jeg følte den ga meg noe som ingen annen film kunne gitt meg, og den var dermed langt fra en bortkasta opplevelse. Jeg innbiller meg at denne er helt rå å se på kino. Vil dere ha en trailer, eller? Dere vil vel det, vil dere ikke?



Musikk: Jeg hører på så mye bra for tida! De siste dagene er det Diamond Veins av French 79 som har gått oftest på repeat – takket være Russian Doll.

Musikalsk utfordring #20: Sangen som har betydd mest for deg gjennom tidene (a.k.a. din yndlingssang for alltid)

Jeg kunne bare ha posta dagens sang – den siste i denne utfordringa jeg har lagd til meg sjøl – og så stukket av, men det er juni og det er Pride og i dag er det paraden, og jeg har aldri gått i den og jeg har så lyst til å gå i den, men jeg er altfor redd, og det burde ikke være noe problem i 2019 og jeg skammer meg over hvor redd jeg er, særlig fordi jeg er så flink til å heie fram andre, det er liksom et misforhold mellom hvor stolt jeg er av andre og hvor stolt jeg klarer å være på egne vegne, og jeg har så lyst til å være en person som er glad og stolt og modig, men så er jeg trist og skamfull og redd, og hver gang jeg prøver å forandre meg, føles det som om jeg bare later som, som om jeg ikke er meg sjøl lenger, som om trist og skamfull og redd er det eneste som føles riktig og naturlig, og kommer dette i så fall til å bety at jeg skal være trist og skamfull og redd hele livet fordi hvis jeg prøver noe som helst annet, føles det kunstig?

Jeg prøver å trøste meg sjøl med denne sangen – om regnbuer! – som var den første sangen jeg hørte av Sigur Rós, et band som forøvrig har en skeiv vokalist. Det er denne originalinnspillinga fra 1997-albumet deres Von som satte i gang et foreløpig livslangt kjærlighetsforhold, men den fins også i en nyere og veldig annerledes utgave, der blant annet teksten er mye tydeligere. En tekst jeg forresten har tatovert på ryggen.

I am the destroyer of everyone

Sååååå selv om jeg forhåndsbestilte The Destroyer – Part 1 den 4. april og den blei sluppet 19. april, har Big Dipper ennå ikke fått den inn til meg. I tillegg venter jeg utålmodig på Part 2 som skal komme i november. Går det like radig for seg da som det tydeligvis gjør nå, får jeg den vel tidligst i desember.

Og jeg føler egentlig at jeg har hatt hekta på sangene til TR/ST i tur og orden her, og nå har jeg endelig fått øra opp for tittelsporet, som altså kommer til å være et av spora på part 2. Det er noe Jónsi-aktig over moduleringa til Robert på 0:42, og siden dere alle veit hvor stor fan jeg er av Sigur Rós, veit dere også hvor stort kompliment det er når det kommer fra meg. Og altså... jeg veit ikke helt, jeg, dere. Det jeg snakka om da jeg snakka om kunst i det forrige innlegget mitt gjelder fortsatt. Dette er musikk som får meg til å føle på en måte bare musikk får til, og helt spesifikt på en måte bare TR/ST får til. Og uansett hvor mye jeg elsker synth, er det rett og slett skikkelig fint å høre hva Robert får til med reint piano òg. Denne mannen, ass. Herregud.

Det er forresten samme koreograf i musikkvideoen under som har koreografert Sias fantastiske musikkvideo til Chandelier. Det merkes. Det er forøvrig også et kompliment.



Forresten! Jeg har begynt å lære meg å spille trommer!!!!! Dette har egentlig ikke noe som helst med saken å gjøre, men det er sant ikke desto mindre.

Foto av Mari.

Mens vi venter på The Destroyer

(Denne musikkvideoen snakker til sjela mi.)

I'm dressed for space, now can I go?

Jeg oppdaga TR/ST for et par år siden, men det var altså ikke før radiofunksjonen til Spotify fant fram Grouch til meg at noe plutselig skjedde inni meg.



Morsomt nok var det jo også denne funksjonen som i sin tid gjorde at jeg oppdaga min forrige musikkdille av tilsvarende størrelse, Black Marble. Man skal visst ikke undervurdere algoritmenes kraft.

Og dere, Grouch er ei dritkul låt i seg sjøl, men enda viktigere var det at den fikk meg til å på nytt sjekke ut de TR/ST-låtene det var ganske lenge siden jeg hadde hørt. Og jeg veit jeg har snakka om dette fenomenet på bloggen før, men enkelte ganger er man liksom mer mottakelig for et visst kulturuttrykk enn andre ganger. Det er noe med tid og rom og situasjonen og humøret som gjør at hvis man bare finner den riktige filmen eller boka eller musikken (og så videre) akkurat når det er meninga at man skal, så treffer det blink, ass. Kanskje ville man ikke fått denne effekten hvis det skjedde på et annet tidspunkt – for jeg veit jo at jeg har hørt for eksempel Shoom før og likt den uten å elske den – men så prøver man igjen en annen gang, og da – DA! – sitter det. Og så klarer man ikke å skjønne åssen man unngikk å legge merke til hvor sinnssykt bra det egentlig er første gangen man prøvde seg.



Altså, Shoom består egentlig av tre deler, og det beste av alt er at når én del er slutt og man et lite øyeblikk trur sangen er over, så begynner en ny del og den er MINST LIKE BRA. Altså, det er så genialt, samtidig som jeg liksom ikke helt skjønner det. Jeg mener, dette kunne fint vært tre separate sanger, men så gir det likevel så mye mening at det hele er én sang. MGMT har gjort noe lignende når det gjelder for eksempel Siberian Breaks, men uansett hvor glad jeg er i Siberian Breaks, så fungerer ikke overgangene like sømløst der som i Shoom. Og det er så SYKT MØRKT og likevel SÅ FENGENDE. Det er SÅ DANSBART og likevel SÅ SEIGT. Denne sangen gir meg følelsen av å sitte fast i ei hengemyr omgitt av neonfarga blomster på en annen planet, og av en eller annen grunn er det en fantastisk følelse.

Og det er jo ikke bare Shoom! Jesus kristus for et låtarsenal TR/ST egentlig har. Jeg kan sikkert holde en moderat lang monolog bare om de kriblende synthene som kommer inn på cirka 0:43 i Unbleached. Det er like lekkert som på 0:15 i New Orders klassiker Blue Monday.


Eller for den saks skyld om hele den sexy affæren som er Bicep. Jepp, jeg krever retten til å omtale ei låt som sexy. Fra den hviskende vokalen innledningsvis til de ikke akkurat subtile tekstlinjene "I am naked, I am ravaged" fra refrenget... denne sangen GJØR TING MED MEG.



Og måten Robert Alfons synger på!! Jeg har aldri hørt noe lignende, ass. Det er noe litt Ian Curtis-aktig over vokalen hans, og en ting som er litt morsomt, er at første gang jeg hørte noe av Joy Division (som var første gang jeg så Donnie Darko og Love Will Tear Us Apart blei spilt under Halloween-festen) trudde jeg stemmen til Ian var manipulert på en eller annen måte, enten med en vocoder eller en effektpedal eller hva som helst. Det slo meg liksom ikke at noen faktisk kan synge sånn helt naturlig. Og da jeg hørte noe av TR/ST for første gang (som var da jeg gjorde et modelloppdrag for Redken og Are We Arc? stod på over høyttaleranlegget), antok jeg – igjen – at stemmen var digitalt manipulert eller noe lignende. Men så fant jeg en video der Robert Alfons framfører Sulk akustisk på piano, og liksom... dette er jo faktisk bare rein stemmeteknikk? Eller altså, noe reverb eller lignende er det jo som oftest i låtene, men sjølve stemmen hans er jo faktisk sånn. Og så er det også noe med måten han uttaler alle lydene i orda på som er skikkelig merkelig, han skaper liksom sin egen aksent som ikke ligner på noe annet, og det funker faktisk helt vanvittig bra. Jeg mener, fyren er jo helt rå. I denne framføringa er det forøvrig også tydelig hvor god han egentlig er til å synge og til å spille piano:



Den er forresten veldig bra – om enn veldig annerledes – i originalversjon òg:



Og apropos stemmen hans og måten han synger på; det er liksom noe med at når en person er i stand til å lage musikk som høres ut på denne måten og som synger som han gjør, så forventer jeg liksom at han som person er... på en viss måte. Og det er liksom også noe med måten han pleier å framstille seg sjøl på reint visuelt (og on a related note må jeg innrømme at han ser jo mildt sagt ekstremt bra ut), så forventer jeg liksom at han er en sånn sykt mørk og mystisk gothkid som til enhver tid er innhylla i tåke uansett hvor han beveger seg hen. En slags ung Peter Murphy fra det ytre rom. Og så finner jeg dette intervjuet på YouTube og bare... HAN ER SÅ SYKT ANNERLEDES FRA SÅNN SOM JEG HADDE SETT FOR MEG.



Det er ikke bare det at stemmen hans er mye lysere når han snakker enn når han synger, men han er jo så forbaska søt! Han virker jo som verdens nydeligste menneske, og ikke som den dystre, spøkelsesaktige figuren jeg antok at man måtte være for å kunne lage musikk som dette. Det er liksom et slags misforhold mellom måten Shoom nærmest kleber seg til huden din på og, ja... dette fullstendig elskverdige individet som har skrevet, sunget og produsert den. ÅSSEN SER HJERNEN HANS UT??? Jeg klarer liksom ikke helt å forstå det. Men jeg liker det, altså. Tanken på at denne musikken kommer fra et faktisk menneske og ikke et abstrakt gothkonsept, er faktisk skikkelig fin.

Jeeeeeg har forhåndsbestilt det nye albumet som skal komme 19. april. Jeg trur dette blir helt latterlig bra.

Februar 2018

Opplevelser: Middag og vin med jobben på Opland burger & steak. Kinotur og middag på Agave med Jørgen. Middag på Peloton og Dylan Moran på Folketeateret med Vibeke. Milkshake og pizza på Sub med Martina.

Innkjøp: Fikk et gavekort på Platekompaniet etter å ha svart på noen markedsundersøkelser, og eeeeegentlig føltes det ekstremt feil å bruke dem på bøker, bare fordi man har da bokhandler til denslags, men så var det morsdagssalg på bøker og ja, nei, jeg veit ikke. Det bare skjedde.

TV-serie: Jeg trur jeg kanskje egentlig bare har sett Bates Motel denne måneden? Det er jo så mange sesonger, så det er sikkert forklaringa, for det er jo ikke sånn at jeg har sett noe mindre på TV enn jeg pleier, akkurat. Og det er litt rart, fordi helt ærlig syns jeg ikke det er sånn ekstremt bra – jeg veit ikke, det er på en måte litt for teatralsk og litt for opplagt historiefortelling og det er kanskje bare at jeg har blitt vant med veldig realistiske TV-serier og sånt de siste åra, fordi stilmessig minner det på en måte litt om typiske mid-2000 serier á lá Lost og Heroes – men det er jo veldig spennende, særlig for noen som syns at psykologien til mordere er ekstremt interessant. Jeg ser paralleller til Norma&Norman i for eksempel historiene til Ed Kemper og Ed Gein. Og dere, han søte kidden fra Finding Neverland og Charlie og sjokoladefabrikken har plutselig blitt voksen!



Spill: Jeg har omsider kommet meg til Antarktika i Tomb Raider 3, som er det aller siste området i spillet. Og da jeg spilte dette i gamledager, var jo det på PC, og der kunne man save når man ville, men på Playstation kan bare save hvis man har en save crystal, noe som gjør spillet radikalt mye mer vanskelig i Playstation-versjon enn PC-versjon. Men egentlig liker jeg det litt, for de siste spilla jeg har spilt har jeg nesten syntes at har vært litt for lette (nå tenker jeg ikke på Life Is Strange og den typen spill der historien er hovedgrunnen til at man spiller). Og Nevada-bretta, komplett med Area 51 og greier, var like kule som jeg huska dem. Selv om det er veldig tydelig at dette spillet er lagd i ei annen tid da man ikke hadde enorme TV-skjermer; grafikken ville definitivt kledd en skjerm med dårligere oppløsning bedre.

Film: Errementari, Apostle, The Favourite, Louder Than Bombs og Seven Psychopaths. Jeg er så skuffa over at ikke The Favourite vant flere Oscar i år – selv om den ene den fikk, beste kvinnelige hovedrolle til Olivia Colman, var veldig velfortjent. Den er så gjennomført bra på absolutt alle områder uten å bli kjedelig. For det er det som irriterer meg litt med Oscar-utdelinga: ofte blir de "flinke" og "riktige" filmene premiert, mens de virkelig originale ideene ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Filmene som vinner følger reglene til punkt og prikke, mens andre filmer bryter dem. The Favourite kan, om man ikke veit bedre, se ut som et hvilket som helst Oscar-bait kostymedrama, men det blir fort ganske åpenbart at dette er en film som sprenger grensene for hva et kostymedrama egentlig er og kan være. Det hele er liksom litt skakt i forhold til hva man forventer, og det er helt fullstendig herlig. Se den på kino mens du har muligheten.



Bok: Lyder jeg ikke kan høre av Eirin Gundersen og Baby Jane av Sofi Oksanen – sistnevnte var noe av det mest deprimerende jeg har lest på lenge, men den var likevel (eller nettopp derfor?) veldig god. Den litt gammalmodige oversettelsen funka ikke helt for meg, men det er jo ikke forfatterens feil. Gleder meg til filmen kommer! Har nå så vidt begynt på Lucia Berlins Manual For Cleaning Women.

Musikk: Jeg blei nysgjerrig på Algiers etter å ha lest at de blander post-punk med soul og gospel. Jeg er veldig begeistra for post-punk generelt, og altså, om ukonvensjonelle kombinasjoner funker, så er jeg here for it. Og altså, Algiers er skikkelig kult. Det ligner ikke på noe annet jeg noen gang har hørt, og vokalisten har en råskap og en energi som kler soundet deres perfekt. For å sitere en bruker på YouTube: "This song evokes an emotion I can't quite grasp. It sounds like a post-apocalyptic totalitarian alien invasion anthem."

Oktober 2018

Opplevelser: Slippfest for Anne Oterholms Løgnhals. Kinotur. Treretters (!) middag på Olivia med Vibeke. Altern80s.

Innkjøp: Kjøpte en stereokabel til DJ-bruk som jeg endte opp med å ikke bruke, men det er vel cirka det eneste jeg kommer på utover husholdningsgreier.

TV-serie: Nye sesonger av Better Call Saul, Mr. Robot og Making a Murderer, men også HBOs nye Castle Rock, som, for dere som ikke veit det, ikke er basert på ei spesifikk Stephen King-bok, men på Stephen Kings univers og karakterer generelt, brakt til skjermen av blant annet mannen som har stått bak Lost og Westworld. Likte det godt, kule karakterer og passe spooky og mystisk småbystemning, men i kjent Lost- og Westworld-stil blir det i overkant mange tråder å holde styr på underveis. Anbefaler det likevel, altså, med ei oppfordring om å holde tunga rett i munnen mens du ser!

 


Film: The Death of Stalin, Florence Foster Jenkins, 1922 og It – og selvfølgelig Mandy, som jeg skreiv langt og utfyllende om her, så jeg trenger kanskje ikke å gjenta det. Likte de andre filmene jeg så denne måneden jevnt over ganske godt, uten at noen av dem utmerka seg på en måte som ga meg et intenst behov for å overbevise andre om å se den. Slenger likevel med en trailer til It, altså nyinnspillinga, fordi den snakka til hjertet mitt på samme måten som Stranger Things gjorde. Hadde kanskje gått fra å like denne filmen til å elske den om soundtracket hovedsakelig hadde bestått av retrowave-synthpop, men den er likevel morsom, fornøyelig og akkurat passe småskummel (få, om noen, jumpscares, for de som hater denslags) om en sjarmerende vennegjeng i trettenårsalderen som bor i en småby som bærer på en mørk hemmelighet. Året er 1989. Og hey, Bill Skarsgård og Chosen Jacobs i både denne og i Castle Rock!

 


Musikk: Har hatt litt sånn generelt hekta på spillelistene jeg lagde til Altern80s, jeg har liksom blitt litt mint på hvor godt jeg liker enkelte sanger. Her er et gledelig stykke pønk-shoegaze fra The Jesus and Mary Chain. Fuzzgitarene og feedbacken er hva drømmer er lagd av.

Musikalsk utfordring #19: En sang på et språk du ikke kan

Her er det selvfølgelig helt ekstremt mye å velge mellom fordi jeg syns sjøl at jeg er ganske god på å utforske musikk utafor vår skandinavisk-engelske komfortsone. Har endt opp med å velge Les Discrets Après l' Ombre av to grunner, og den første er at den er på fransk, som er et språk jeg overhodet ikke kan. Jeg hører jo av og til på for eksempel tyskspråklig musikk, men jeg skjønner en del tysk selv om jeg egentlig ikke kan språket, og jeg kan mange nok enkeltord på for eksempel japansk til at jeg plutselig kan kjenne igjen de få orda jeg faktisk kan inni ei japansk låt. Fransk, derimot, skjønner jeg ingenting av. Skjønner bittelitt av det skriftlig fordi jeg hadde spansk på videregående, men muntlig er jeg ikke i stand til å skjelne ord fra hverandre eller forstå noe som helst. Med andre ord: fransk er et av de språka der jeg faktisk bare hører lydene i språket. Sånn sett er det et språk som egner seg godt til musikk for min del fordi jeg i enda mindre grad enn ellers tenker over hva de faktisk synger og i større grad forholder meg til vokalen som et instrument. Den andre grunnen til at jeg valgte denne sangen, er fordi den er nydelig. Umiddelbart kan man bli frista til å tenke at black metal ikke er en sjanger som egner seg til å blande med post-rock og shoegazing, men hvis man undersøker litt nærmere, så gir det faktisk ganske mye mening. I følge Wikipedia kjennetegnes black metal blant annet av "heavily distorted guitars played with tremolo picking, raw (lo-fi) recording, unconventional song structures, and an emphasis on atmosphere." Post-rock, da, for eksempel, kjennetegnes av, igjen i følge Wikipedia, "use of rock instruments primarily to explore textures and timbre rather than traditional song structure, chords or riffs", mens shoegazing igjen beskrives av Wikipedia som "an ethereal mixture of obscured vocals, guitar distortion and effects, feedback, and overwhelming volume." Resultatet? Hør på sangen under. Det er magisk, og det er gåsehudfremkallende.



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

"A BOOMBOX IS NOT A TOY!"

(Jeg veit at denne er noen år gammal, altså, men jeg klarer ikke slutte å se på den. Og man kan sikkert mene mye rart om Lonely Island, det er ikke på langt nær alle som syns de er like morsomme, menmenmenmen JULIAN ♥ Herregud, for en mann.)

Inspirasjon: Miami 1984

Dere, jeg elsker åttitallet. Jeg kan nesten ikke få sagt det tydelig nok. Noe av det jeg angrer mest på i livet, er at jeg ikke blei født på åttitallet. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at jeg ikke egentlig hadde noe valg når det gjaldt akkurat dét, men jeg er fortsatt litt bitter, særlig fordi jeg var så nær. Jeg er født tidlig på året i 1990, og kunne overlevd som et prematurt barn om jeg hadde blitt født i desember 1989. Det hadde selvfølgelig ikke utgjort noen forskjell i praksis, jeg ville uansett ikke huska noe mer fra åttitallet enn hva jeg allerede gjør, men da hadde jeg i det minste visst med meg sjøl at jeg var et barn av åttitallet, helt på ordentlig. Jeg føler liksom nemlig at jeg er det, og jeg føler at barndommen min har mer til felles med barndommen til de som er født på åttitallet enn til de som er født på nittitallet. Men som min gode venn Eirin sa en gang: det er ingenting som er mer åttitallet enn 1990. Og det er jo helt sant. Særlig her i Norge, hvor vi særlig i gamledager hang litt etter når det gjaldt kultur og trender. Og fordi jeg har ei storesøster som er født i 1985. Jeg arva jo alt etter henne, og vi så de samme filmene som små, så min tidlige barndom er nok antakelig faktisk mer påvirka av åttitallet enn av nittitallet. Og det er nok dét som er forklaringa på fantomnostalgien jeg føler for åttitallet (Jørgen har forresten patent på det fantastiske ordet fantomnostalgi).

Åttitallet var mye mer enn bare pastellfarger og tuperte hockeysveiser, for eksempel oppstod noe av den mørkeste og mest gothete musikken da. Tenk The Cure, Depeche Mode, Echo and the Bunnymen. Det ligner overhodet ikke på musikken til for eksempel Wham eller Kylie Minogue, men har likevel fortsatt en helt distinkt åttitallssound som jeg trudde var nesten umulig å gjenskape i dag, men så fins det likevel band og artister som John Maus, I Break Horses og Black Marble som viser at jo visst er det mulig; åttitallet høres nesten like bra ut i dag som det gjorde for tredve år siden.

I dag, derimot, er det ikke gothitallet (!) jeg skal konsentrere meg om. Akkurat i dag har jeg faktisk tenkt å reise i tid sammen med dere, kjære trofaste blogglesere, til the sunshine state, Florida, og nærmere bestemt Miami. Hvis vi blir enige om at gothitallet var åttitallets vinter, har jeg nå lyst til å ta dere med til sommeren: til salt vind i håret, til kabrioleter og palmesus, til netter som er lyst opp av pastellfarga neonskilt. Aller først vil jeg be dere om å trykke på sangen jeg har satt inn under her for å komme i den rette stemninga og la den spille, og så er det bare å la tidsreisen begynne. Som før: klikk på bildet for å komme til bildekilden.

Juli 2018

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Slowdive. Bryllupet til Eirin og Eirik. Badeturer med Jørgen, Liv og Martina. Filmkveld med Martina, Anders og Olav. (Og veldig mye jobbing.)

Innkjøp: Kjøpte meg noe ny sminke i anledning bryllupet til Eirin og Eirik, men ikke noe spennende.

TV-serie: Fortsatt gjensyn med Game of Thrones, men også den nye sesongen av Orange Is the New Black, en serie som aldri slutter å imponere og berøre meg, pluss Netflix-serien The Alienist. Kule kostymer og grim stemning i New York seint på attenhundretallet. Anbefales alle som liker gotiske grøss og vintage-krim.



Film: Mennesker i solen, Heathers, The Witch og Ghost In the Shell. The Witch fascinerte meg litt – jeg ser ikke skrekkfilmer så ofte, og det er ikke fordi jeg ikke liker å bli skremt, snarere tvert imot, jeg elsker alt som er skummelt, men fordi jeg nesten alltid syns skrekkfilmer er dårlige. De skremmer meg så godt som aldri fordi jumpscares ikke funker på meg. Dette, trur jeg, har gitt meg en slags evne til å gjennomskue skrekkfilmer, og de aller, aller fleste er lagd utelukkende for å skremme, så når de ikke skremmer meg, står man ikke igjen med så innmari mye. Jumpscares er det billigste trikset i boka, og dermed har jeg stor respekt for skrekkfilmer som nettopp ikke lener seg i noe særlig grad på dem. De som tør å ta i bruk mer krevende virkemidler for å skape en genuint creepy stemning. Jeg syntes ikke The Witch i så måte var en fantastisk film, men jeg må likevel rose den for å nettopp unngå jumpscares. Det skumle i denne filmen er ikke egentlig heksa, men splittelsen hun indirekte klarer å skape innad i familien vi følger. Jeg klarte ikke helt å bli emosjonelt investert i karakterene, men jeg likte likevel det den nesten fikk til; å skape uhyggelig stemning uten å ty til billige, lettgjennomskuelige triks.



Musikk: Jeg har snakka om dette med å gjenoppdage musikk flere ganger her inne tidligere, og i juli gjenoppdaga jeg Radiohead. Jeg har et litt rart forhold til Radiohead, for jeg har to album av dem og syns egentlig de er helt fantastiske, men av en eller annen grunn hører jeg nesten aldri på dem. Plutselig ramla jeg innom Where I End and You Begin og bare... wow, for ei perfekt låt dette egentlig er. Det er noe litt creepy ved den, og den har en seig oppbygging – på sitt vis ikke helt ulikt filmen The Witch som jeg nettopp snakka om. Også elsker jeg – virkelig elsker – stemmen til Thom Yorke. Når han begynner å messe "I will eat you alive" mot slutten der blir jeg seriøst redd, og jeg elsker det. (Jeg klarte ikke å finne en versjon uten en eller annen uoffisiell musikkvideo, så bear with me her.)

Juni 2018

Opplevelser: Musikkfest Oslo (som jeg egentlig helst vil fortsette å kalle Musikkens dag, for jeg syns det er et finere navn). Middag på Yaya's med Eirin. Hundepass. Førpremiere på Ulydighet. Pizza på En til med Mari, Martina og Renate. Pride.

Innkjøp: På grunn av gavekort jeg har opparbeida meg gjennom å delta i spørreundersøkelser, fikk jeg "kjøpt" Joe Brainards Jeg husker som jeg har ønska meg inderlig siden den kom ut. Blei også plutselig nødt til å kjøpe meg ny telefon i overigår fordi jeg klarte å miste den forrige i fuktsamleren vår (en skikkelig idiotulykke som man nesten ikke skulle tru kunne være mulig engang, men akk ja). Heldigvis hadde jeg nylig fått feriepenger og penger tilbake på skatten, så jeg hadde råd til det. Det er akkurat den samme modellen som den forrige, da, så sånn sett ikke så veldig spennende.

TV-serie: For tida driver vi egentlig mest med gjensyn med Game of Thrones og Looking, men så var det en dag her da jeg ikke følte meg så bra som jeg bare var nødt til å se litt Planet Earth (fordi på samme måte som det fins comfort food, fins også comfort TV).

Film: Stabukker, Another Earth, Never Let Me Go, Ulydighet og Star Trek: Into Darkness. Egentlig er det mest relevant å bruke dette avsnittet til å snakke om Ulydighet i og med at den er a) kinoaktuell og b) veldig bra, men jeg vil egentlig heller snakke om Another Earth, som kom som en aldri så liten overraskelse på meg. Så vidt meg bekjent, blei den aldri satt opp på kino her til lands, og jeg hadde ikke engang hørt om den før jeg ramla over den på Netflix. Den har et ganske lite budsjett og en kort rulletekst med flere av de samme navna som går igjen, og så er den altså ei aldri så lita perle. Syns ordet "perle" i filmsammenheng ofte brukes om alt mulig av bra film, men her i ordets rette betydning: bortgjemt og nesten bortglemt, og desto hyggeligere å oppdage. Den er lavmælt, smart, velspilt og rørende, og var faktisk en så positiv overraskelse at jeg blei skikkelig inspirert. Elsker når det bevises igjen og igjen at man ikke trenger store selskaper i ryggen og rekordsprengende spesialeffekter for å lage god film.



Bok: Det var noen dager for noen uker siden at jeg hadde det litt halvjævlig, og så var det en dag der jeg egentlig var forberedt på å ikke klare å stå opp i dag heller, men etter fem timer søvn våkna jeg til ei melding om at BOKA MI HAR KOMMET, så jeg stod opp, løp ut til postkassa, løp inn igjen, lagde meg en JÆVLA SMOOTHIE, gikk ut og satte meg i hagen og leste. Det går fortsatt sakte framover med Jeg husker fordi jeg jobber nesten hver dag for tida, men heldigvis er den ei sånn bok som jeg faktisk klarer å ta med meg og lese litt i her og der, fordi den ikke har noe narrativ og bare er bygd opp av enkeltstående setninger eller avsnitt som begynner med "jeg husker".

Første gang jeg leste litt fra denne boka (som var på hyttetur i vinter), blei jeg så inspirert at jeg skreiv dette (fra Døden og gleden):

Dagene som fulgte. Hva blei det av dem? Jeg husker lite annet enn soverommet mitt, ansiktene til mamma og Astrid ved middagsbordet og den påtrengende lukta av syriner inn gjennom det kveldsåpne vinduet mitt. Jeg husker lyden av gressklipperne om morgenene, jeg husker Astrid som lagde iste, jeg husker tynne gardiner og det tidlige morgenlyset gjennom dem. Alt det andre? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke.

Jo, og en annen ting! Jeg har hørt Sapiens av Yuval Noah Harari på lydbok, og den er egentlig så bra at den fortjener at jeg snakker mer om den, men jeg har egentlig ikke så mye å si, annet enn at jeg vil at alle som er interessert i for eksempel biologi, teknologi, historie, religion, politikk og/eller psykologi skal lese den (og ikke for å sette interesser opp mot hverandre her, men jeg trur egentlig jeg syns at alle bør være interessert i minst ett av de temaene). Den er lettforståelig, men samtidig smart og ekstremt lærerik, og tusen takk til Laila som anbefalte meg denne forfatteren i en kommentar her på bloggen for ei tid tilbake!

Musikk: I januar 2017-innlegget mitt snakka jeg om at jeg plutselig hadde gjenoppdaga Bloc Party. For sånt skjer jo innimellom, i væffal med meg; at det fins band jeg egentlig har hørt masse på, men så er det veldig lenge siden sist, og så ramler jeg innom dem igjen og bare damn, dette er jo faktisk høyst lyttbart også i dag. Nå har det skjedd med Idiot Pilot, et band jeg hørte en del på i sånn 2007 – 2008. De har et veldig mid-2000's-sound, men jeg liker det, og så er jeg faktisk veldig glad i 8bit-musikk. På den måten blir musikken deres en slags kombinasjon av den jeg var da jeg var tenåring og den jeg er nå, både nostalgisk og veldig meg akkurat nå på samme tid.

Mai 2018

Opplevelser: Konsert med Morton Subotnick på Henie Onstad Kunstsenter. My Favorite Murder live på Folketeateret. Engler i Amerika på Nationaltheatret. Retrospillmessen. Sult og Utkanten med Nasjonalballetten på Operaen. Omvisning i Botanisk Hage. Jørgen sin svennebrevsutdeling. Hundepass. Kinotur med Vibeke.

Innkjøp: Endelig, dere, endelig!!!! fikk jeg kjøpt meg noen av yndlingsspilla mine fra Tomb Raider-serien under Retrospillmessen (Underworld har jeg faktisk ALDRI SPILT FØR, så dette blir spennende)! Kjøpte meg også noen filmer, ikke på Retrospillmessen, men på gode, gamle Platekompaniet mens jeg venta på en tannlegetime.

TV-serie: Nye sesonger av Westworld, The Handmaid's Tale og Peaky Blinders – og så fant vi plutselig ut at Studio Ghiblis versjon av Ronja Røverdatter ligger på Netflix. Bare med norsk tale, riktignok, men skitt au – Hayao Miyazaki har til og med sagt sjøl at han vil at folk skal se Ghibli-filmene i dubba versjon sånn at man har større fokus på animasjonen. Helt ærlig har jeg mer sansen for 2D-animasjonen i de eldre Ghibli-filmene enn 3D-animasjonen i denne, men den er likevel en søt og severdig serie som dveler lenger ved øyeblikka enn det den svenske filmen vi alle elsker gjør.



Spill: Dere, det er altså så aldeles vidunderlig å spille Tomb Raider III igjen!! Jeg snakka litt om Tomb Raider generelt og TR3 spesielt her, og nå har jeg dem altså til Playstation!!!! Jeg er nå på brett nummer to, og det er så rart, fordi jeg har spilt den første delen av det første brettet så ekstremt mange ganger som liten at jeg nesten huska det utenat – dere veit, den helt spesielle nostalgien man føler når man for første gang siden man var et barn gjenopplever et av sine kjæreste minner. Derimot var jeg overraska over hvor mye jeg hadde glemt fra den andre delen, samtidig som jeg ikke hadde glemt det helt heller, for jeg huska det idet jeg spilte, det hadde liksom bare ligget på vent et sted gjemt under mange lag i hjernen. Det er også mye vanskeligere enn jeg huska det, men det kan nok ha med å gjøre at jeg brukte veldig mange juksekoder og walkthrough'er da jeg var liten, noe jeg nekter å gjøre nå. Ikke minst er det veldig morsomt å se cutscenes og faktisk skjønne hva karakterene sier. Jeg var ikke akkurat så innmari god i engelsk da jeg var ti, liksom.

Film: Elephant, Tideland og Isle of Dogs. Isle of Dogs går fortsatt på kino, så om du liker quirky stop motion-animasjon med velskrevet manus, bøttevis med sjarm og Wes Andersonsk humor og stemning (eller, som Screen Junkies sier det, "Wes Anderson, whose style is so specific he's basically his own genre."), gå og se den! Sjøl koste jeg meg skikkelig, og haiku-dikta og babylydene valpene lager var noe av det absolutt aller mest fornøyelige ved filmen.



Musikk: Jeg liker ikke det nyeste albummet til Regina Spektor like godt som de eldre albumma hennes (så hipster er jeg faktisk), men Grand Hotel er en sånn sang jeg ofte tar meg sjøl i å nynne på. Og den er riktig så fin, et av høydepunktene på plata, vil jeg påstå, med en drømmeaktig og rar tekst som jeg syns minner litt om noen av de eldre låtene hennes – noe som forøvrig er en av grunnene til at jeg generelt liker dem best. Nå syns jeg uansett ikke at tekstene er det viktigste innenfor musikk, altså, men Regina er en så god låtskriver at for min del er faktisk tekstene hennes noe av det jeg liker best. Uansett:

Blue Monday

Jadda, dere. Så:

(Okei, så bakgrunnshistorien til dette bildet, er at jeg sendte en snap til noen for å vise at jeg feira levert manus til Gyldendal (!) med cola og burger, det er derfor jeg poserer med colaboksen sånn. Bare derfor, altså. Selv om cola er godt, er jeg ikke sånn superduperfan av Coca Cola Company.)

Her syns fargen bedre:

Jeg føler meg som Brian Slade!

Med kjolen, skoa og sminka jeg kjøpte i mars blir jo dette perf.

Jeg jobber nesten hver dag for tida, og når jeg først har tid til overs, prioriterer jeg å skrive. Skjønnlitteratur, altså, ikke blogginnlegg. Jeg gleder meg til den dagen i fjern, fjern framtid der jeg faktisk har tid til å gjøre alle de tinga jeg elsker, sånn som å lese og spille TV-spill, noe jeg ikke har gjort på månedsvis. Det er derfor det går litt i rykk og napp her inne om dagen, mener jeg. Føkk kapitalismen og så videre.

Jo, og så reiser jeg til Gdansk førstkommende helg! Det blir kanskje spennende.

Mars 2018

Opplevelser: Hundepass. Førpremiere på 120 slag i minuttet med regissørmøte. God mat på Mr. India og kafébesøk med Vibeke. Spillkveld hos Linda. Søndagssteik på Egget og kino med Jørgen. Øl med forfattervenner.

Innkjøp: De nye Flamme-singlene og denne nydelige, gjennomsiktige plata med musikken som lages og spilles hos Fischer. Og! Så hadde jeg en liten shoppingspree, noe jeg nesten aldri har. Men jeg oppdaga plutselig at alle buksene mine, som er kjøpt cirka mellom 2005 og 2008, omsider er i ferd med å dette fra hverandre. Dermed dro jeg på Monki for å se meg om etter minst éi ny bukse. Og det blei alt annet enn bukser. Men nå kan jeg endelig være en space queen, så da får det bare være.

TV-serie: Mr. Robot, Girls og Looking. Jeg bingewatcha de to sesongene av Looking mens jeg var hundepasser i fem dager, og dere, det er så utrolig deilig de gangene jeg finner en sånn lett underholdningsserie som jeg faktisk liker, fordi så pessimististik og negativ og gravalvorlig som jeg er, så syns jeg jo nesten ingenting er morsomt, og det skal ganske mye til før jeg oppriktig klarer å fenges av en serie som helt åpenbart bare er ment å være lett underholdning – jeg veit ikke helt, jeg er vel bare ikke så lett å underholde. Men Looking! Kule dialoger, karakterer man kjenner seg igjen i og blir glad i, og San Fransisco, byen jeg aldri har vært i, men som jeg likevel har visst at jeg elsker siden tenåra.



Film: Shortbus (overraska meg positivt!), Looking: The Movie (bærer litt preg av å skulle samle alle løse tråder fra serien, men fint å få closure), 120 slag i minuttet (holy shit), Annihilation (wtf, men jeg trur jeg liker det) og The Shape of Water (flott film, men jeg syns helt ærlig Call Me By Your Name hadde fortjent Oscaren bedre).

Dere. Jeg må snakke om 120 slag i minuttet. Det er nesten litt overraskende at jeg ikke allerede har snakka om den her, men jeg trur greia er at jeg allerede har snakka såpass mye om den i hodet mitt (!) at jeg noen ganger glemmer at... you know... det bare er i hodet mitt. Så altså, fy faen, dette er den beste filmen jeg har sett på lenge. Jeg var forresten også helt sikker på at den var nominert til Oscar for beste utenlanske film, og da jeg dobbeltsjekka og fant ut at den ikke var det, så... altså, det er en skam. Men uansett. Den begynner som en engasjert aktivistfilm, men sirkler seg gradvis inn mot et mer personlig perspektiv. Og det ligger i korta allerede fra start av hva som skal komme til å skje, men likevel er det ikke nok til å forberede seeren, eller i væffal meg, på vendinga filmen tar sånn cirka halvveis uti. Dette er en av de tristeste filmene jeg noen gang har sett, men samtidig en av de mest usentimentale – og sannsynligvis er det nettopp derfor den er så trist. Og hadde dette vært en Hollywood-film, hadde den sett så utrolig annerledes ut, men heldigvis er den ikke det, den lar grusomhetene tale for seg sjøl istededfor å ty til billige virkemidler som insisterer på ei viss sinnsstemning. Sexscena på sjukehuset er en av de vakreste sexscenene jeg har sett i hele mitt liv, og ironisk nok er det fordi den er så veldig uglamorøs og estetisk sett lite vakker. Den er så utrolig full av kjærlighet, en kjærlighet som bare blir forsterka av de sterile omgivelsene, av slangene, av elektronikken, for meg blir denne scena det ultimate symbolet på hengivenhet, å kunne se kjæresten sin på sitt aller svakeste og minst tiltrekkende og likevel finne plass til denne kjærlighetsfylte handlinga. Altså, denne scena aleine er grunn nok til å se filmen, og jeg kunne sikkert snakka om den i timevis. Stol på meg, se traileren, og så stikker du og ser denne på kino:



Bok: Dere, jeg holder fortsatt på med Når du kjenner at det begynner å ta slutt, og jeg blir mer og mer sikker på at jeg skal legge den fra meg for nå. Jeg har slitt med den siden november, og Stig Larssons omstendelige skrivestil er ikke helt min greie, altså. I væffal ikke akkurat nå.

Musikk: De seige gitarene, den harmoniske melodien, teksten jeg trur nesten alle kan kjenne seg igjen i, strykeroutroen... herregud, jeg elsker Ride, og jeg elsker Vapour Trail, og etter at jeg kjøpte albumet Nowhere i februar, har jeg kunnet høre på den konstant, og det har jeg gjort. Dette er lyden av å ligge på graset under en blå himmel i juni og gråte.