August 2025

Opplevelser: Middag på Monsun og kino med Kit.


Innkjøp: Stengene på mitt hyppigst brukte solbrillepar knakk, noe som nesten var full krise, for jeg haaaater følelsen av sol i øya, samtidig som jeg er ekstremt kresen på… de aller fleste ting, helt ærlig. Jeg er liksom ikke typen til å bare kjøpe noe; hver en ting jeg går til innkjøp av må liksom . ݁₊ ⊹ . ݁˖ . ݁spark joy ݁.˖ ݁.⊹ ₊ ݁.. Heldigvis tok Kit meg med på Flying Tiger og jeg fikk kjøpt meg et dugelig par. Ikke bare det, jeg kjøpte meg også et fryktelig søtt kjøkkenglass!

TV-serie: Jeg har vært ganske sliten og overvelda den siste tida, og TV-messig er det få ting som passer hjernen min bedre i sånne tilfeller enn naturdokumentarer som fokuserer mest på det visuelle, fordi det gjør at jeg lærer noe og underholdes uten at det gjør noe om jeg noen ganger soner litt ut. De siste ukene har dinodokuserien Prehistoric Planet, med ingen ringere enn legenden David Attenborough, tilfredsstilt akkurat det behovet for meg.

Spill: Jeg tviler på at er noe vits for meg å tilføre noe som helst om Baldur's Gate 3 etter mitt forrige innlegg i denne omgang, men det er kanskje verdt å nevne at en gang i august da jeg passa katt i en leilighet som ikke hadde TV, og dermed null mulighet for å spille PS5, lasta jeg ned Disco Elysium på Steam etter anbefaling fra Hannah. Å game på Mac er langt fra min yndlingsmåte å spille på, men enkelte typer spill egner seg faktisk dårlig nok på konsoll til at jeg kan tåle å spille dem på laptop, og Disco Elysium er et eksempel på nettopp det. Jeg har ikke kommet fryktelig langt ennå, og nå som jeg er atter gjenforent med min PS5 veit jeg ikke når jeg spiller det neste gang, men det var nesten latterlig tilfredsstillende å spille som en alkoholisert politietterforsker som er sykt boksmart, men så sosialt klønete at til og med jeg ville framstått karismatisk i forhold. Noe av det gøyeste med spill må jo være å kunne gjøre ting man innerst inne alltid har hatt litt lyst til å gjøre, innafor trygge rammer som ikke har konsekvenser i den virkelige verden, og å gå bort til folk og lire av seg verdens mest unhinged replikker som inntil nylig ga fullstendig mening i eget hode, er en uventa fornøyelse jeg har kost meg overraskende mye med.

Film: Sinners, Heretic, Talk To Me og Bring Her Back. Talk To Me er den første filmen til de australske tvillingregissørene Danny og Michael Philippou, Bring Her Back er deres andre film, og de var begge gode på hver sin måte. Begge er skrekkfilmer som har noe de vil utover å skremme, og i en sjanger der det ikke er en selvfølge, føles filmene deres ekstra velkomne. Talk To Me framstår for meg som den mest filosofiske av de to, en film som kjennes som om den fortsatt har et liv inni hodet mitt etter at rulleteksten er over, mens Bring Her Back virker mer avslutta på et vis; jeg følte meg ferdig med den da jeg gikk ut av kinosalen, uten at det nødvendigvis er ment som kritikk, heller et spørsmål om hva man sjøl liker best. 

Musikk: Jeg er ute av stand til å svare på hvorfor, men i august trengte jeg å høre usedvanlig mye på Dragula av Rob Zombie.

Nyttårsgaver, fryd og fred

Det føles litt merkelig å titulere et blogginnlegg med "fryd" og "fred" så lenge verden forøvrig er prega av alt annet, men det så enda merkeligere ut å sette dem i hermetegn. 

Dette var også en måte å starte et blogginnlegg på, dere.

Jeg føler meg overhodet ikke klar for et nytt år, men det er jeg kanskje ikke aleine om. Jeg har så vidt begynt å trene igjen etter å ha hatt rehabpause siden august, og det går foreløpig ganske dårlig. Én ting er hoftene og låra mine, noe helt annet er at jeg har mista ekstremt mye armstyrke i løpet av dette halve året. Jeg veit egentlig at dette er helt normalt, og at det er noe som heter muskelminne, der kroppen husker åssen det er å ha muskler og dermed bruker kortere tid på å bygge dem opp på nytt enn å bygge dem for første gang, men det er likevel sinnssykt frustrerende å plutselig ikke være like god lenger. Litt sånn å vite at jeg egentlig kan dette her, men nå bare går det ikke lenger. Jeg prøver å være tålmodig og ikke gi opp, for dét blir jeg hvert fall ikke bedre av, men mestringsfølelsen jeg alltid har følt i møte med luftakrobatikk, har nå blitt snudd helt på hodet, og hvor naturlig det enn er, er det kjedelig når noe som pleide å få meg til å føle meg bedre plutselig gjør at jeg føler meg verre.

For å gjøre noe annet enn å sutre: jeg er veldig fornøyd med gavene jeg fikk til jul denne gangen. Å snakke om hva jeg fikk til jul har jo blitt som en tradisjon å regne her inne, om ikke en årlig sådan, så en sporadisk en. Jeg fikk faktisk bare ting jeg blei oppriktig glad for, uten å føle at noe var overflødig eller unødvendig. Bare se:

Nye kniver er et kjærkomment tilskudd til kjøkkenskuffen, med tanke på at jeg i praksis bare hadde én kniv fra før, og dampkoker vil gjøre, vel, damping usedvanlig mye greiere nå som jeg ikke lenger trenger å bruke metoden kjele + dørslag + aluminiumsfolie. Og jeg gleder meg så mye til å gro mine egne krystaller!!!! Et veldig perfekt eksempel på en gave jeg ikke visste at jeg ønska meg før jeg fikk den. 

Nå kan man kanskje innvende at det er tullete å gi bøker til noen som leser så lite som meg, men jeg har alltid syntes at bøker er en av de fineste gavene man kan få. I går tok jeg dessuten et aktivt valg om å lese mer. Jeg er en sånn person som generelt syns det er innmari vanskelig å vite hva jeg føler til enhver tid, herunder hva jeg har lyst til å gjøre. Nettopp derfor har jeg i løpet av livet mitt lagd meg regler for hva jeg skal gjøre når, for uten reglene mine blir jeg fullstendig handlingslamma. Reglene kan endre seg over tid, men brå endringer kan være krevende å takle for meg. Helt siden pandemien traff i 2020 har dagene mine vært lagt opp etter følgende regler: stå opp, spise frokost mens jeg ser på noe, gjøre noe fornuftig, spise middag, gjøre noe gøy, trene, legge meg. De siste to åra eller deromkring har "gjøre noe gøy" vært ensbetydende med å spille TV-spill, og når jeg har blitt så vant til å spille TV-spill på kvelden, er det rett og slett nesten umulig for meg å gjøre noe annet. Jeg mangler rett og slett den evnen til å "se det an" og "kjenne på det", så jeg spiller bare TV-spill fordi det er det jeg pleier å gjøre. Å lese er noe som de siste åra nesten har vært forbeholdt ferier, hvor jeg ikke føler på noe press om å gjøre noe fornuftig, eller når jeg passer dyr fordi jeg dermed uansett ikke har Playstationen min tilgjengelig. Med andre ord: hvis jeg skal gjøre alvor av årets nyttårsønske om å lese mer, må jeg ta et aktivt valg om å putte det inn i den mentale kalenderen min. Og ikke minst: om jeg faktisk skal komme lenger enn til forordet i Moby-Dick før jeg skal se den på teater, må jeg faktisk lese den også utenom mine mer eller mindre ubevisste fastsatte leseregler, for det er ingen ferier eller dyrepassoppdrag i sikte i nær framtid. Siden jeg nå uansett er på et ikke-fullt-så-spennende sted i Horizon: Forbidden West, har jeg bestemt meg for at i dagene framover, hvert fall fram til jeg skal på teater, skal jeg lese istedenfor å spille TV-spill etter å ha spist middag. I går var min første lesekveld etter at avgjørelsen var tatt, og jeg innser jo at med min lesehastighet – i Moby-Dick sitt tilfelle cirka ti sider i timen – er det veldig usannsynlig at jeg leser boka ferdig på halvannen uke, men jeg er allerede fornøyd med å bare ha kommet lenger enn til innledninga.

Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan henge opp de nye LED-lysa mine. Som de fleste som kjenner meg veit – eller tør jeg si alle? – er jeg veldig glad i farger, og jeg har generelt få lyskilder hjemme i leiligheten min. Grunnen til at bildet over er lilla, er fordi jeg har funnet ut at jeg elsker å lese i lyset fra UV-lampa mi, til tross for at den egentlig er ment som et vokselys for planter. Blått lys skal jo liksom være en dårlig idé på soverommet, men jeg blir fylt med energi og glede av farga lys, og særlig lesing og skriving kan være veldig, i mangel på bedre ord, sjelfulle opplevelser for meg, så min erfaring er at å lese i farga lys setter meg bedre i kontakt med meg sjøl og orda. Det jeg prøver å si er: når jeg elsker farga lys og generelt har for få lyskilder i leiligheten min, er det å gi meg farga lys i gave å slå to fluer i én eneste fantastisk smekk.

Men det er ett stort problem. Jeg har hinta til det problemet her inne før, men ikke gått noe særlig i detalj, mest fordi det er kjedelig å skrive om og jeg aldri helt har funnet ei passende anledning til det, og litt fordi det er noe av det jeg skammer meg aller mest over.

Jeg har oppriktig store problemer med å holde det ryddig og reint rundt meg. Dette har vært et problem siden jeg var liten, og jeg trur foreldra mine antok at jeg kom til å vokse det av meg, men det gjorde jeg ikke. Det var et litt mindre problem i den perioden av livet mitt da jeg flytta én gang i året, rett og slett fordi rotet ikke rakk å akkumulere like lenge, og et mindre problem da jeg bodde sammen med Jørgen, som til tross for å egentlig også være en ganske rotete person, ikke hadde det samme gjennomgripende problemet som meg. Nå har jeg bodd aleine i omtrent fire og et halvt år, og leiligheten min er verre enn noen gang. En morgen for litt siden våkna jeg av det som hørtes ut som mus, og inne i ovnen min syntes jeg at jeg kjente den umiskjennelige lukta av musepiss. Jeg blei så frustrert og ute av meg at jeg begynte å grine. Jeg skulle virkelig ønske det funka sånn som enkelte bedrevitere hevder å mene: at bare man skammer seg nok, gjør man automatisk noe med det. Dessverre gjør skam som oftest bare at man unngår problemet desto mer, og særlig når man er en autist med ADHD og store vansker med eksekutiv funksjon.

Jeg har diskutert problemet med sjukepleier og lege, men jeg trur egentlig de ikke skjønner omfanget av problemet. Den beste løsninga på problemet har imidlertid sjukepleieren min kommet på: at jeg inviterer vennene mine hjem til meg på en dugnad, reiser vekk og lar dem rydde leiligheten for meg (for hvis jeg er der, kommer jeg bare til å få et sammenbrudd fordi de rydder feil og ting forandrer seg og jeg klarer ikke når ting forandrer seg utafor min kontroll), og så kommer hjem med en form for belønning, for eksempel take-away-pizza. På den måten kan jeg late som at leiligheten min bare har rydda seg sjøl, og det er mye enklere for meg å få inn gode rutiner og systemer i samarbeid med sjukepleier om jeg kan begynne fra et reint utgangspunkt. Til tross for at flere av vennene mine allerede har sagt seg villige til å hjelpe meg på denne måten, kvier jeg meg for det. Jeg har så utrolig liten lyst til at noen skal komme hjem til meg og se åssen jeg har det, så jeg vil jo helst fikse det sjøl. Så de siste månedene har jeg prøvd. Jeg har, med mindre jeg har andre tidssensitive ærender på agendaen, satt av et par timer hver dag til å ordne litt hjemme. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har gjort uansett hva det er, så lenge jeg har gjort noe. Jeg er veldig mye flinkere til å gjøre enkle, konkrete ting som jeg forstår omfanget av, for eksempel å renske sluket, enn store, generelle ting der jeg fort mister oversikten (sånn som det å "rydde leiligheten"). Det funker dermed bedre for meg å bryte ned de store oppgavene til mindre oppgaver. Et problem med dette, er at jeg fort blir veldig oppslukt når jeg gjør repetitive oppgaver, og plutselig kan jeg ha brukt tre timer på å vaske innsida av røra under vasken på kjøkkenet til de skinner, når det egentlig haster mer å fjerne alle brusboksene som blokkerer inngangen til soverommet mitt, for eksempel. Jeg er veldig dårlig til å vurdere hva som til enhver tid er viktigst og dermed prioritere riktig, så. Alt dette er liksom ei større utfordring enn at jeg "bare" er en hoarder. Selv om jeg også er det. Og det er ille nok i seg sjøl.

Jeg har ikke satt noen tidsfrist på hvor lenge jeg skal prøve på egen hånd før jeg eventuelt kaller inn kavaleriet. Kanskje jeg må ta det opp med legen når jeg skal dit om ei ukes tid for min årlige ADHD-sjekk. Det føles uansett best å vente til våren med å invitere folk, sånn at de også kan få lufta litt ordentlig der mens de holder på, pluss at hjernen min går delvis i dvale om vinteren og jeg egentlig aldri har lyst til å begynne på noen større prosjekter før det blir varmere og lysere likevel.

Så tilbake til LED-lysa: jeg føler ikke at det er noe vits i å pynte leiligheten min så lenge ekstra pynt bare vil oppleves som ekstra rot. Leiligheten må liksom gå veien om nøytral fra negativ før den kan bli positiv, om det gir mening for noen andre enn meg.

Gjenvinne styrken min. Prioritere lesing i større grad. Rydde leiligheten. Det får være måla mine for dette året. 

Godt nyttår, da dere. To uker på etterskudd.

Trettipunktersbloggutfordring #17: Oversikt over hva du har i veska

Den fysiske formen min bedrer seg gradvis, endog langsomt, og jeg er litt utålmodig. Jeg savner både yoga og luftakrobatikk, men de siste dagene har jeg i det minste vært i form til å gå litt igjen, så det har blitt noen korte skogsturer på meg. Jeg er ganske heldig som har både havet og skogen i umiddelbar nærhet. Jeg blei derimot nødt til å selge Depeche Mode-konsertbilletten min, noe jeg fortsatt er litt bitter for. Det føles så urettferdig og unødvendig når min egen kropp hindrer meg i å gjøre ting jeg har gleda meg til i over et år, det føles liksom som det ultimate sviket, som om jeg ikke er på lag med meg sjøl.

Jeg akter å fullføre denne trettipunktersutfordringa, til tross for at jeg foreløpig har brukt mange år på noe som var meninga at skulle ta en måned. Og i dag ba den meg om å tømme veska mi. 

Så da må jeg nesten adlyde, da.

Som du kan se, har jeg ADHD.

La oss gjøre dette så systematisk som mulig:

1. Denne fruktkaramellen

Denne fikk jeg av en random fyr som gikk rundt og delte ut gratis godteri av ingen spesiell grunn under Lierdagene, og fordi jeg er høflig tok jeg den imot, men fordi jeg er en anelse paranoid har jeg ikke spist den fordi jeg aldri kan utelukke med hundre prosent sikkerhet at fremmede er ute etter å forgifte meg.

2. Søppel, kvitteringer, brukte billetter, papir av ymse slag

Denne slags typen ting har en tendens til å hope seg opp. Jeg er ute i et ærend, får et akutt behov for å kaste noe, men fordi jeg ikke er i nærheten av ei søplebøtte, legger jeg det i veska så lenge, og innen det er ei søplebøtte innen rekkevidde, har jeg allerede glemt at det var noe jeg skulle kaste.

3. Våtserviett

Denne husker jeg ikke hvor kommer fra. Sannsynligvis er den noe som blei delt ut da pandemien herja som verst, og pliktoppfyllende som jeg er, tok jeg den imot, la den i veska og glemte den.

4. Solbriller i solbrillepose (som teknisk sett hører til et annet solbrillepar)

Dette paret har blitt ødelagt og limt så mange ganger at de egentlig ikke er særlig fine lenger, så jeg prøver å vende meg av med å bruke dem, men de er nå en gang det solbrilleparet jeg eier som er mest behagelig å ha på, i tillegg til at de har de glassa som beskytter best mot sollys, så inntil videre blir de med rundt omkring likevel.

5. Powerbank

Fordi jeg er ikke utelukkende et rotehue; jeg har også et par – tre greier i veska som det faktisk er oppriktig fornuftig å ha der.

6. Lighter

Det er lenge siden sist jeg røyka nå, og jeg trur – i likhet med så mye annet – at lighteren er der mest fordi jeg har glemt å ta den ut. Men!! Det skjer innimellom når man er på en restaurant eller noe der de har levende lys og så slukkes flammen av en eller annen grunn, og da er jo en lighter jaggu kjekt å ha på lur.

7. Nøkkelknippet mitt

Og på det har jeg husnøkkelen, nøkkelen til skapet jeg hadde på jobben jeg mista i 2020, en enhjørning, og en laserpeker fordi man aldri veit når man får behov for å leike med en katt.

8. Ørepropper i øreproppetui

Fordi ørepropper gjør det vesentlig enklere for meg å oppholde meg utafor leiligheten min.

9. Plastbestikk

En gang bestilte jeg take-away og fikk med plastbestikk som jeg endte opp med å ikke bruke, men som jeg isteden la i en skuff, og her en dag for noen uker siden skulle jeg spise en Skyr på toget, men så mangla jeg skje å spise den med, og i posen som denne kniven og gaffelen kom i lå det også ei skje, så jeg tok med posen med engangsbestikk i veska, brukte og kasta skjea, og siden har kniven og gaffelen blitt liggende.

10. Lommebok

Denne lommeboka er fortsatt verdens søteste, selv om den har blitt vesentlig mer møkkete siden den var ny.

11. Bok

For tida leser jeg The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft.

12. Hodetelefoner

Jeg går ingen steder uten.

13. Caps

Fordi blondiner som meg har en tendens til å bli solbrente i hodebunnen.

14. Medisiner jeg kan komme til å få akutt bruk for 

Mot henholdsvis migrene, ADHD, allergi og astma.

Forandringer

Jeg syns alltid det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når det er lenge siden sist. De siste fem ukene eller deromkring har vært veldig slitsomme for meg, og det som frustrerer meg mest, er hvor lite jeg kan gjøre med det. Det er ikke bare byggingsprosjektet på den andre sida av veien som sliter meg ut, men det er Nav-møter, bydelsmøter, andres forventninger, å ta vare på meg sjøl, livet i det hele tatt. Og behandlerne mine gjør jo selvfølgelig så godt de kan med meg, de spør åssen de kan hjelpe, men jeg aner ikke, for jeg skjønner ikke sjøl hva jeg trenger, jeg veit bare at jeg ikke har hatt det kjempebra i det siste. Dog litt bedre nå, som påskefreden mer eller mindre har begynt å senke seg. Når andre tar ferie, får jeg ferie fra dem. På den norske Wikipedia-sida om asperger syndrom, står det å lese at "De fleste opplever at tilstanden blir bedre med årene", men for meg er det helt motsatt, jeg føler meg mer og mer tilbakestående jo eldre jeg blir. Eller kanskje det bare er 31 år med maskering og forvirring og å presse seg sjøl utover tålegrensa fordi verken jeg eller andre rundt meg forstod at tålegrensa mi gikk et annet sted enn hos andre, som omsider har kulminert i en gigantisk kollaps. Som når man fortsetter å blåse opp en ballong helt til den sprekker.

Siden sist jeg stakk snuta mi fram her, har det skjedd noen forandringer. En av dem er at jeg har klipt meg:

Jeg har hatt variasjoner av den samme hockeysveisen nå veldig lenge til meg å være, og i all oppriktighet syns jeg kanskje pixieklippen er blant de frisyrene som kler ansiktsformen min best. Ikke minst føles det ufattelig deilig og lett å bli radikalt mye kortere; har du hatt langt hår så godt som hele livet, er du nok ikke klar over hvor mye håret ditt veier, men oh boy, jeg lover deg at man merker forskjell. 

En annen ting som har skjedd siden sist, er at jeg har rukket å bli trettito år. Jeg feira dagen på Aku Aku med gode venner, og feiringa kunne igrunn ikke blitt bedre. Jeg fikk kose med en hund! Jeg fikk til og med gaver!:

En tredje ting som har skjedd, som jeg så vidt har vært inne på før, er at jeg nå anmelder filmer for FilmMagasinet! Jeg ytra et ønske om å gjøre det allerede way back when i 2008, så det er jo godt å se at i det minste noen av drømmene mine for framtida har gått i oppfyllelse, selv om jeg nok som attenåring så for meg at jeg i en alder av trettito år antakelig kom til å ha ting litt mer på stell enn hva som faktisk er tilfellet. 

Og så er det ei fjerde forandring, som jeg i skrivende stund er den jeg angster mest for, men av den enkle grunn at den strengt tatt ikke har skjedd ennå. Jeg har bare bestilt den. Jeg har nemlig meldt meg på introduksjonskurs i aerial hoops:

Jeg har hatt lyst til dette i veldig mange år, men så har jeg liksom ikke skjønt at det er noe man bare kan… melde seg på kurs i? Så det har jeg gjort. Nå skal det sies at jeg generelt ikke er en ekstremt atletisk person, jeg blei alltid valgt sist til laget på barneskolen og gikk ut med en rungende treer i standpunktkarakter i gym fra videregående. Men det skal også sies at det vi nesten utelukkende blei vurdert i, var ballspill og løping, som var det jeg var absolutt dårligst i, mens der jeg var god, i hvert fall kanskje litt over gjennomsnittlig god, var turn og dans, og det utgjorde kanskje til sammen to uker i løpet av et år. Jeg var med andre ord ikke god i de "riktige" tinga, bare de tinga som ikke teltes som "ekte idrett" likevel. Eventuelt at det blei regna som femi, og ikke tøft og macho som fotball og styrketrening, og det maskuline har en lei tendens til å bli høyere verdsatt enn det feminine i de fleste sammenhenger. Jeg er litt redd for at alle de andre på kurset skal være veldig mye bedre enn meg, samtidig som jeg egentlig veit at det er teit å tenke sånn, av flere grunner. For det første presiserer Sometimes på hjemmesida si at det ikke kreves noen forkunnskaper, for det andre er det nettopp et introduksjonskurs, og de som allerede er gode vil sannsynligvis velge litt mer viderekomne kurs, for det tredje har jeg gjort daglig yoga i to år og det er ikke verdens dummeste utgangspunkt, og for det fjerde: om jeg så faktisk er den dårligste der, hva så? Noen må på en måte være dårligst òg. Selv om jeg selvfølgelig gjerne har lyst til å bli god i dette, er det en ukultur å tenke at man gjøre noe bare for å bli god. Det viktigste med å gjøre noe må jo være å like å gjøre det, så hvis jeg ender opp med å elske dette, spiller det egentlig ikke noen rolle hvor god jeg er eller blir.

Så er det dette med at jeg blir sykt engstelig av forandringer, nye rutiner, nye mennesker og nye steder, da. Men heldigvis har jeg nå et ord for hvorfor, og gode venner som støtter meg, så du skal ikke se bort ifra at dette ikke går så aller verst.

Jeg beklager veldig, men jeg klarer ikke å la være å skrive om hva jeg fikk til jul

Det tittelen sier. 

Dette er ikke en flådd enhjørning, men en onepiece (eller en kigurumi, om du vil). Jeg lover at jeg kler den veldig godt (selv om Børre ga meg et veldig stygt blikk da jeg kom ned til frokost iført denne for første gang første juledag):

Dette blikket, for å være nøyaktig:

Jeg fikk, som nevnt, Subnautica: Below Zero:

Jeg fikk også Tales of Arise, som jeg ikke veit noen ting om, men det ser ut som noe jeg vil like:

Av naboene mine fikk jeg denne utrolig fine gaven fra Nordpolen:

Jeg fikk enhjørning-leppepomade:

Og såpe:

Og sokker:

Jeg fikk Rød selvbiografi av Anne Carson og The Man in the High Castle av Philip K. Dick. Førstnevnte har jeg hatt lyst til å lese siden jeg fant ut at den var en av yndlingsbøkene til Robert i TR/ST (han har en sang oppkalt etter hovedpersonen), sistnevnte fikk jeg lyst til å lese etter å ha elska Amazon-serien som er basert på den, sånn i tillegg til å elske Blade Runner og i det hele tatt syns at Philip K. Dick var en utrolig fascinerende person:

Jeg fikk greier fra Body Shop:

Jeg fikk denne kjempestore My Favorite Murder-overdelen, som jeg håper jeg ikke drukner helt i. Heldigvis har jeg en forkjærlighet for romslige overdeler:

Og dette ikonet av skytsengelen min fikk jeg strengt tatt etter jul, men likevel før dette innlegget blei skrevet, så da får det være med: