Tjuetjuefire

Med én gang jeg begynte å tenke tilbake på fjoråret, tenkte jeg på at jeg har vært mye stressa og at jeg generelt fikk gjort altfor lite av det jeg ville. Men så bladde jeg meg bakover i arkivet på denne bloggen og kom på at oy vey, 2023 var jo det året der nesten halvparten av det gikk med på å bli frisk fra den dritkjipe treningsskaden min, og i 2022 var jeg så deprimert som jeg kanskje aldri har vært før, så faktisk er jeg på en upward trajectory hva angår livet mitt for tida. 2024 har kanskje ikke vært mitt gøyeste eller mest produktive år, men det har vært ei langsom endring til det bedre, der jeg starta året med å endelig kunne begynne å trene igjen, i tillegg til at jeg begynte på et nytt skriveprosjekt. 

Det går i bølgedaler for meg, langsomme bølger. Knekken min i 2022 blei såpass brutal fordi den fulgte direkte etter en lang opptur, og selv om jeg ikke bobler over av manisk energi om dagen på samme måten som jeg gjorde en periode for noen år siden, føler jeg ikke at det går direkte dårlig med meg. I høst fikk jeg jo også innvilga uføretrygd, og plutselig kunne jeg slappe mer av og unnslippe de mest påtrengende økonomiske bekymringene. 

Ikke minst så jeg TR/ST live, noe jeg nesten hadde mista håpet om at noen gang skulle skje.

Så ja, dere. Det går sakte, men det går bedre. Riktignok med museskritt, men bedre like fullt.

Hva gjorde du i 2024 som du aldri har gjort før?

Fikk strømterapi hos fysioterapeut. Gjorde et betalt modelloppdrag. Tok ordentlig tak i ryddeproblemene mine som jeg blant annet har snakka om her, i form av å søke om – og få innvilga – bistand i hjemmet, og begynne i behandling for OCD på DPS. Mestra invert på top bar (noe som sannsynligvis bare gir mening for hoopers, men jeg er skikkelig stolt av det). Besøkte Göteborg og Liseberg. Dyrka mine egne krystaller. Spilte tabletop-rollespill. Så et av mine aller høyest elska yndlingsband live. 

Beste konsert:

TR/ST, til ingens overraskelse. 

Hva ønsker du deg i 2025 som du har savna?

Mer kontroll på OCD'en min. Bedre balanse mellom jobb og fritid. Og som alltid: forlagskontrakt.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Baby Reindeer, House of the Dragon, Monsters: The Lyle and Erik Menendez Story og What We Do In the Shadows, der fjorårets sesong av sistnevnte også var den siste. Dette er en serie som kunne pågått i all evighet, og noe så sjeldent som en serie som ikke taper seg etter hvert, og jeg følte at Guillermo i siste episode representerte meg og mine følelser omkring serieavslutninga perfekt.

Hvilken bok var den beste du leste?

Ja nei, altså, til tross for at jeg egentlig ikke følte at jeg leste spesielt lite, så leste jeg nå en gang bare éi bok, og det var Moby-Dick. Og den likte jeg veldig godt.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Artistene og banda jeg hørte mest på var Philip Glass, David Bowie, The Human League, Max Richter og Autechre. Enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.

Hvilke var de beste filmene du så?

Poor Things, Civil War og The Substance.

Beste spill?

Horizon: Forbidden West var nok det beste spillet, men jeg vil også nevne Dredge, fordi å få sinnssykt hekta på noe som basically er en fiskesimulator med skrekkelementer, var en hyggelig overraskelse jeg ikke så komme.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Spiste, drakk, spilte, sang og skravla med venner på Raadhuset.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Uføretrygd. Et nytt skriveprosjekt.

Ønsker og planer for det nye året:

Lytte bedre til signalene kroppen sender ut, både fysisk og psykisk. Det er ikke noe gøy å være verken skada eller utbrent, og det eneste jeg beviser ved å tøye strikken til den ryker, er at viljestyrken min er sterkere enn fornuften, og det er ikke en flex. 

Juni 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Vibeke sin bursdagsfeiring. Tur til Göteborg og Liseberg med Martina og Anders. Pizza og vin på Maximus Trattoria og kinotur med Trine, Hannah, Martina og Anders. Call of Cthulhu-kveld med Hannah og hennes venner. Besøk av Rosa.

Innkjøp: Jeg har hatt lyst på ei ordentlig aerial-drakt lenge, sånn at jeg, om jeg en vakker dag skal opptre, kan se litt mer profesjonell ut enn om jeg bare skulle møtt opp i tights og t-skjorte. Så da Jay solgte drakta hun opptrådte i årets NM med fordi den var for stor, slo jeg til. Jay syntes til og med at jeg kledde den bedre enn henne, og jeg veit ikke om jeg er enig, men noe jeg er helt sikker på, er at blå, rosa og glitter i veldig stor grad er min type estetikk. Her modellert med creative director Sussie i en liten cameo:

TV-serie: Denne måneden har jeg blant annet sett på The Acolyte, We're Here og House of the Dragon, men den serien jeg har lyst til å trekke fram er den tyske miniserien Signalet. I begynnelsen irriterte den meg litt, fordi både regien, dialogene og skuespillet føltes datert på en helt spesifikk måte som jeg liker å omtale som "europeisk dag-TV" (som også var hovedinnvendinga mi mot Dark i sin tid), i tillegg til at jeg syntes den lente seg litt for tungt på krimklisjeer og -troper til at jeg greide å leve meg så mye inn i handlinga som jeg gjerne skulle ønske, men jo lengre tid jeg har brukt på å fordøye den, dess mer har jeg likt den. Enkelte filmer og serier er rett og slett sånn at selv om ikke førsteinntrykket er fantastisk, vokser de på deg når de bare har fått marinere litt i underbevisstheten. Jeg trur det i Signalet sitt tilfelle skyldes noe som sjeldent som en, i mine øyne, perfekt slutt. Jeg kan i skrivende stund komme på to andre perfekte slutter, og det er de til henholdsvis The Florida Project og Battlestar Galactica. Jeg veit det fins folk der ute som hater sluttene til begge disse to og mener de ødelegger filmen/serien, men kanskje jeg bare er en sånn person som liker dårlige slutter. Nei vent, det er jeg jo ikke. Game of Thrones hadde tross alt en helt objektivt sett elendig slutt. Med andre ord er det kanskje ikke jeg som liker dårlige slutter, men grinebiterne der ute som faktisk tar feil.

Film: Hos Vibeke så vi At Eternity's Gate om Vincent van Gogh med Willem Dafoe i hovedrollen, som til tross for at han er mange år eldre enn van Gogh noen gang blei, gjør en formidabel prestasjon i en i det hele tatt riktig så fin film. Et par uker seinere var jeg på kino og så Furiosa: A Mad Max Saga. Den var igrunn akkurat det jeg forventa at den skulle være, og det er noe udiskutabelt deilig i det å sette seg ned i en kinosal og være klar for masse kreativ over-the-top desert punk action, for så å få servert nettopp dét på et sølvfat.

Musikk: Sommer er for meg ofte synonymt med gladtrist synthpop, og Nation of Language har perfeksjonert sjangeren. For meg høres de ut som ei blanding mellom Future Islands og Black Marble, og det er en hedersbetegnelse når det kommer fra meg. Rush & Fever er for meg lyden av å gå hjem i det gylne lyset fra kveldssola i juni og lukte salt fordi man har vært på stranda og føle på en viss melankoli fordi man plutselig blir så innmari klar over alle tings forgjengelighet. 

Nyttårsgaver, fryd og fred

Det føles litt merkelig å titulere et blogginnlegg med "fryd" og "fred" så lenge verden forøvrig er prega av alt annet, men det så enda merkeligere ut å sette dem i hermetegn. 

Dette var også en måte å starte et blogginnlegg på, dere.

Jeg føler meg overhodet ikke klar for et nytt år, men det er jeg kanskje ikke aleine om. Jeg har så vidt begynt å trene igjen etter å ha hatt rehabpause siden august, og det går foreløpig ganske dårlig. Én ting er hoftene og låra mine, noe helt annet er at jeg har mista ekstremt mye armstyrke i løpet av dette halve året. Jeg veit egentlig at dette er helt normalt, og at det er noe som heter muskelminne, der kroppen husker åssen det er å ha muskler og dermed bruker kortere tid på å bygge dem opp på nytt enn å bygge dem for første gang, men det er likevel sinnssykt frustrerende å plutselig ikke være like god lenger. Litt sånn å vite at jeg egentlig kan dette her, men nå bare går det ikke lenger. Jeg prøver å være tålmodig og ikke gi opp, for dét blir jeg hvert fall ikke bedre av, men mestringsfølelsen jeg alltid har følt i møte med luftakrobatikk, har nå blitt snudd helt på hodet, og hvor naturlig det enn er, er det kjedelig når noe som pleide å få meg til å føle meg bedre plutselig gjør at jeg føler meg verre.

For å gjøre noe annet enn å sutre: jeg er veldig fornøyd med gavene jeg fikk til jul denne gangen. Å snakke om hva jeg fikk til jul har jo blitt som en tradisjon å regne her inne, om ikke en årlig sådan, så en sporadisk en. Jeg fikk faktisk bare ting jeg blei oppriktig glad for, uten å føle at noe var overflødig eller unødvendig. Bare se:

Nye kniver er et kjærkomment tilskudd til kjøkkenskuffen, med tanke på at jeg i praksis bare hadde én kniv fra før, og dampkoker vil gjøre, vel, damping usedvanlig mye greiere nå som jeg ikke lenger trenger å bruke metoden kjele + dørslag + aluminiumsfolie. Og jeg gleder meg så mye til å gro mine egne krystaller!!!! Et veldig perfekt eksempel på en gave jeg ikke visste at jeg ønska meg før jeg fikk den. 

Nå kan man kanskje innvende at det er tullete å gi bøker til noen som leser så lite som meg, men jeg har alltid syntes at bøker er en av de fineste gavene man kan få. I går tok jeg dessuten et aktivt valg om å lese mer. Jeg er en sånn person som generelt syns det er innmari vanskelig å vite hva jeg føler til enhver tid, herunder hva jeg har lyst til å gjøre. Nettopp derfor har jeg i løpet av livet mitt lagd meg regler for hva jeg skal gjøre når, for uten reglene mine blir jeg fullstendig handlingslamma. Reglene kan endre seg over tid, men brå endringer kan være krevende å takle for meg. Helt siden pandemien traff i 2020 har dagene mine vært lagt opp etter følgende regler: stå opp, spise frokost mens jeg ser på noe, gjøre noe fornuftig, spise middag, gjøre noe gøy, trene, legge meg. De siste to åra eller deromkring har "gjøre noe gøy" vært ensbetydende med å spille TV-spill, og når jeg har blitt så vant til å spille TV-spill på kvelden, er det rett og slett nesten umulig for meg å gjøre noe annet. Jeg mangler rett og slett den evnen til å "se det an" og "kjenne på det", så jeg spiller bare TV-spill fordi det er det jeg pleier å gjøre. Å lese er noe som de siste åra nesten har vært forbeholdt ferier, hvor jeg ikke føler på noe press om å gjøre noe fornuftig, eller når jeg passer dyr fordi jeg dermed uansett ikke har Playstationen min tilgjengelig. Med andre ord: hvis jeg skal gjøre alvor av årets nyttårsønske om å lese mer, må jeg ta et aktivt valg om å putte det inn i den mentale kalenderen min. Og ikke minst: om jeg faktisk skal komme lenger enn til forordet i Moby-Dick før jeg skal se den på teater, må jeg faktisk lese den også utenom mine mer eller mindre ubevisste fastsatte leseregler, for det er ingen ferier eller dyrepassoppdrag i sikte i nær framtid. Siden jeg nå uansett er på et ikke-fullt-så-spennende sted i Horizon: Forbidden West, har jeg bestemt meg for at i dagene framover, hvert fall fram til jeg skal på teater, skal jeg lese istedenfor å spille TV-spill etter å ha spist middag. I går var min første lesekveld etter at avgjørelsen var tatt, og jeg innser jo at med min lesehastighet – i Moby-Dick sitt tilfelle cirka ti sider i timen – er det veldig usannsynlig at jeg leser boka ferdig på halvannen uke, men jeg er allerede fornøyd med å bare ha kommet lenger enn til innledninga.

Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan henge opp de nye LED-lysa mine. Som de fleste som kjenner meg veit – eller tør jeg si alle? – er jeg veldig glad i farger, og jeg har generelt få lyskilder hjemme i leiligheten min. Grunnen til at bildet over er lilla, er fordi jeg har funnet ut at jeg elsker å lese i lyset fra UV-lampa mi, til tross for at den egentlig er ment som et vokselys for planter. Blått lys skal jo liksom være en dårlig idé på soverommet, men jeg blir fylt med energi og glede av farga lys, og særlig lesing og skriving kan være veldig, i mangel på bedre ord, sjelfulle opplevelser for meg, så min erfaring er at å lese i farga lys setter meg bedre i kontakt med meg sjøl og orda. Det jeg prøver å si er: når jeg elsker farga lys og generelt har for få lyskilder i leiligheten min, er det å gi meg farga lys i gave å slå to fluer i én eneste fantastisk smekk.

Men det er ett stort problem. Jeg har hinta til det problemet her inne før, men ikke gått noe særlig i detalj, mest fordi det er kjedelig å skrive om og jeg aldri helt har funnet ei passende anledning til det, og litt fordi det er noe av det jeg skammer meg aller mest over.

Jeg har oppriktig store problemer med å holde det ryddig og reint rundt meg. Dette har vært et problem siden jeg var liten, og jeg trur foreldra mine antok at jeg kom til å vokse det av meg, men det gjorde jeg ikke. Det var et litt mindre problem i den perioden av livet mitt da jeg flytta én gang i året, rett og slett fordi rotet ikke rakk å akkumulere like lenge, og et mindre problem da jeg bodde sammen med Jørgen, som til tross for å egentlig også være en ganske rotete person, ikke hadde det samme gjennomgripende problemet som meg. Nå har jeg bodd aleine i omtrent fire og et halvt år, og leiligheten min er verre enn noen gang. En morgen for litt siden våkna jeg av det som hørtes ut som mus, og inne i ovnen min syntes jeg at jeg kjente den umiskjennelige lukta av musepiss. Jeg blei så frustrert og ute av meg at jeg begynte å grine. Jeg skulle virkelig ønske det funka sånn som enkelte bedrevitere hevder å mene: at bare man skammer seg nok, gjør man automatisk noe med det. Dessverre gjør skam som oftest bare at man unngår problemet desto mer, og særlig når man er en autist med ADHD og store vansker med eksekutiv funksjon.

Jeg har diskutert problemet med sjukepleier og lege, men jeg trur egentlig de ikke skjønner omfanget av problemet. Den beste løsninga på problemet har imidlertid sjukepleieren min kommet på: at jeg inviterer vennene mine hjem til meg på en dugnad, reiser vekk og lar dem rydde leiligheten for meg (for hvis jeg er der, kommer jeg bare til å få et sammenbrudd fordi de rydder feil og ting forandrer seg og jeg klarer ikke når ting forandrer seg utafor min kontroll), og så kommer hjem med en form for belønning, for eksempel take-away-pizza. På den måten kan jeg late som at leiligheten min bare har rydda seg sjøl, og det er mye enklere for meg å få inn gode rutiner og systemer i samarbeid med sjukepleier om jeg kan begynne fra et reint utgangspunkt. Til tross for at flere av vennene mine allerede har sagt seg villige til å hjelpe meg på denne måten, kvier jeg meg for det. Jeg har så utrolig liten lyst til at noen skal komme hjem til meg og se åssen jeg har det, så jeg vil jo helst fikse det sjøl. Så de siste månedene har jeg prøvd. Jeg har, med mindre jeg har andre tidssensitive ærender på agendaen, satt av et par timer hver dag til å ordne litt hjemme. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har gjort uansett hva det er, så lenge jeg har gjort noe. Jeg er veldig mye flinkere til å gjøre enkle, konkrete ting som jeg forstår omfanget av, for eksempel å renske sluket, enn store, generelle ting der jeg fort mister oversikten (sånn som det å "rydde leiligheten"). Det funker dermed bedre for meg å bryte ned de store oppgavene til mindre oppgaver. Et problem med dette, er at jeg fort blir veldig oppslukt når jeg gjør repetitive oppgaver, og plutselig kan jeg ha brukt tre timer på å vaske innsida av røra under vasken på kjøkkenet til de skinner, når det egentlig haster mer å fjerne alle brusboksene som blokkerer inngangen til soverommet mitt, for eksempel. Jeg er veldig dårlig til å vurdere hva som til enhver tid er viktigst og dermed prioritere riktig, så. Alt dette er liksom ei større utfordring enn at jeg "bare" er en hoarder. Selv om jeg også er det. Og det er ille nok i seg sjøl.

Jeg har ikke satt noen tidsfrist på hvor lenge jeg skal prøve på egen hånd før jeg eventuelt kaller inn kavaleriet. Kanskje jeg må ta det opp med legen når jeg skal dit om ei ukes tid for min årlige ADHD-sjekk. Det føles uansett best å vente til våren med å invitere folk, sånn at de også kan få lufta litt ordentlig der mens de holder på, pluss at hjernen min går delvis i dvale om vinteren og jeg egentlig aldri har lyst til å begynne på noen større prosjekter før det blir varmere og lysere likevel.

Så tilbake til LED-lysa: jeg føler ikke at det er noe vits i å pynte leiligheten min så lenge ekstra pynt bare vil oppleves som ekstra rot. Leiligheten må liksom gå veien om nøytral fra negativ før den kan bli positiv, om det gir mening for noen andre enn meg.

Gjenvinne styrken min. Prioritere lesing i større grad. Rydde leiligheten. Det får være måla mine for dette året. 

Godt nyttår, da dere. To uker på etterskudd.

September 2023

Opplevelser: Seanse hos Martina. Konsert med Daði Freyr med Hannah. Kinotur med Martina, Hannah og Mari (pluss middag på Sumo). Skrivemøte med skrivevenner. Spasering i Ekebergparken og omvisning i Ganzfeld/Skyspace under Oslo Kulturnatt. Elvelangs i fakkellys med Martina, som inkluderte et gledelig gjensyn med Sometimes-gjengen min. Besøk hos Vibeke. Drikke og pizza på Vaterland med Mari.

Innkjøp: Jeg måtte innom Sometimes for å levere legeerklæring, og fordi det hørtes innmari kjedelig ut å dra helt inn til byen bare for ett ærend, fant jeg på at jeg måtte ta en tur innom Cappelens Forslag fordi det tross alt var veldig synd på meg som ikke får trent igjen før tidligst begynnelsen av november. Noe av det aller fineste med Forslaget, er at jeg ikke trenger å vite hva jeg ser etter for å likevel finne det der, så disse to fikk bli med meg hjem derfra i trøstegave til meg sjøl:

Og til tross for at jeg var litt skuffa over det nyeste albumet til Sigur Rós, betyr ikke det at jeg ikke vil eie det på limited edition gjennomsiktig vinyl:

TV-serie: Mitt nyeste popkulturelle prosjekt er å se alt av Star Wars i kronologisk rekkefølge. Jeg må innrømme at jeg hoppa over Young Jedi Adventures, i og med at tålmodigheten min tross alt har grenser, men jeg har hatt gjensyn med The Phantom Menace og Attack of the Clones, og nå har jeg så vidt begitt meg ut på Clone Wars for aller første gang, og jeg liker det faktisk veldig godt. Det er ikke noen hemmelighet at Star Wars-prequelfilmene byr på noe av den flaueste dialogen som noen gang har funnet veien til kinolerretet, men det corny manuset passer bedre inn i et animert univers med overdrevne ansiktsuttrykk og ellers alt annet man gjerne har plass til i animasjon, men som ofte tar seg dårlig ut i live action. Dessuten er det behagelig at episodene er såpass korte og er frittstående fra hverandre, sånn at jeg kan stikke innom når som helst, også når jeg ikke har tid eller mental kapasitet til å se noe lengre og mer komplisert.

Film: Jeg har vært for sliten til å ha noe særlig overskudd til min ellers så raffinerte filmsmak, så i september valgte jeg minste motstands vei filmmessig, og så superheltfilmen Blue Beetle på kino og live action-versjonen av Den lille havfruen hos Vibeke. Anders, samboeren til Martina, mener at Marvel er overlegen DC fordi DC-filmene er så seriøse, mens det er mer humor i Marvel-filmene. Det er jeg ikke enig i. Tvert imot syns jeg Marvel-filmene har en tendens til å ta seg sjøl mer høytidelig enn strengt nødvendig, med for meg meningsløst kompliserte bakgrunnshistorier og langtrukne spilletider jeg sjeldent syns de klarer å rettferdiggjøre. På generell basis har jeg det morsommere med DC-filmer, også fordi de ikke prøver å tvinge meg til å se absolutt alle mens jeg først er i gang. Blue Beetle var kanskje ingen revolusjon innen sjangeren, men jeg koste meg med det elskverdige persongalleriet og synthwave-estetikken. En revolusjon innen sjangeren var selvfølgelig heller ikke live action Den lille havfruen, i og med at hele remake-greia Disney kjører for tida sannsynligvis er det lateste prosjektet deres noen gang, men av live action-remakene jeg har sett, trur jeg nok denne er den som funker best. Under the Sea-musikalnummeret er et av høydepunkta i originalen, og det er et av høydepunkta i denne òg. Undersjøisk estetikk er et utrolig takknemlig materiale å jobbe med for alle animatører, i og med at det allerede ser magisk og mystisk ut fra naturens side, så å kunne tilføre det *det lille ekstra* som dagens teknologi tillater, gjør at det visuelle aspektet ved Det lille havfruen er så lekkert som man kan få det. Selv om jeg personlig var litt skuffa over at Disney ikke greip muligheten til å caste en drag queen i rollen som Ursula (Eureka O'Hara ville vært mitt førstevalg), syns jeg Melissa McCarthy gjorde ei solid tolkning, og til forskjell fra enkelte andre Disney-par, hadde Ariel og prins Eric faktisk glimrende kjemi. 

Bok: Lydbøker er også bøker, er det ikke så? Jeg klarer ikke å syns at å høre på lydbok er det samme som å lese, men det gjør det hvert fall lettere for meg å innta flere bøker, selv om jeg bare klarer å høre på sakprosa som lydbok og ikke skjønnlitteratur. I september begynte jeg på Liv av Dag O. Hessen som jeg foreløpig liker veldig godt.

Musikk: En av sangene jeg hørte mest på i september, var Blown Minded av Young Galaxy. Generelt er jeg ikke så opptatt av tekster innen musikk, fordi hvis det er gode tekster jeg er ute etter, vil jeg heller lese ei bok, liksom. Med det sagt er teksten mye av grunnen til at akkurat denne låta har grepet meg så innmari, rett og slett fordi jeg så til de grader kjenner meg igjen i beskrivelsen av å være "born blown minded." Jeg føler virkelig at min umettelige nysgjerrighet er et av mine mest framtredende personlighetstrekk, og min evne til å la meg fascinere og forundre over ting mange andre tar for gitt, er noe av det jeg liker best med meg sjøl. Young Galaxy skiller seg ikke nevneverdig fra andre drømmepop-band fra det tidlige 2010-tallet reint soundmessig, uten at det gjør veldig mye for meg, for det er uansett et lydlig landskap jeg alltid nyter å oppholde meg i.

KrOpP eR tOpP

Hei venner.

Hver gang jeg snakker mye om et spesifikt tema på bloggen min, føler jeg at jeg maser. Men så kommer jeg på at det er hundre prosent frivillig å lese denne bloggen, og at jeg uansett ikke trur at de som driter i hva jeg driver med og åssen jeg har det til enhver tid i det hele tatt klikker seg inn, så sånn sett taler alt for at jeg bare kan dure i vei med det jeg vil.

Så den fysiske kroppen min, dere! Som faste lesere – og treningskolleger – antakelig har skjønt allerede, er kroppen min ekstra vanskelig for tida. Alt mulig av helsepersonell har i alle år bedt meg om å "trene mer" når jeg har snakka om smertene mine, seinest da jeg var hos revmatolog for noen uker siden. Da jeg bemerka til ham at jeg allerede trente hver dag og hadde gjort det i tre år, sa han at da var jeg "veldig uheldig" som ikke hadde hatt noen effekt. Veldig uheldig, eller så bare hjelper ikke egentlig trening mot mine spesifikke smerter i det hele tatt. Så lite hjelpsomt har trening vært i det siste at det tvert imot har gjort meg verre, noe som har tvunget meg til å ta pause fra luftakrobatikken min, som jeg har blitt så glad i. Da jeg fortalte det til Mari, blei hun oppriktig bekymra for meg, fordi hun veit hvor viktig den har vært for meg. Da jeg meldte meg på introkurs i hoop for snart halvannet år siden, var jeg inne i veldig dårlig psykisk periode. Jeg hadde fullstendig mista trua på egen skriving og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt om jeg ikke kunne skrive. Det viste seg at hoops var den perfekte hobbyen å fylle tomrommet med, ikke bare fordi det ga meg glede og mestringsfølelse, men også fordi det var såpass krevende at alt annet forsvant fra hodet mitt mens jeg dreiv med det. Det tok absolutt all kapasiteten jeg hadde, både fysisk og mentalt, og dermed var det rett og slett ikke plass til andre tanker enn de som dreide seg om det jeg helt konkret gjorde. Det var et sted der jeg både fikk pause fra mine egne demoner, og der jeg lærte at det fins andre ting i livet enn skriving som jeg faktisk kan lære meg å bli god i. Dessuten var det nettopp en hobby. Jeg har nevnt det før, men jeg blir alltid litt fornærma når folk omtaler skrivinga mi som en hobby. Jeg har ikke brukt tre år av mitt liv på å utdanne meg til å bli flinkere til å pusle med hobbyen min; skriving har alltid vært sjølve identiteten min, på godt og vondt. Hoop, derimot! Når jeg trener kan jeg glemme alt annet og bare ha det gøy. Det er selvfølgelig ganger hvor det ikke er bare gøy, for eksempel når jeg blir frustrert over ting jeg ikke får til, men jeg har likevel ei radikalt annerledes innstilling til luftakrobatikk enn hva jeg har til skriving. Jeg aksepterer at jeg ikke er den aller flinkeste der, og jeg klarer å heie på andre uten å føle på sjalusi. Om jeg aldri kan leve av å være luftakrobat, har det ikke noe å si for min verdi som menneske. Og det er faktisk utrolig behagelig å ha dette pusterommet, fordi jeg har en tendens til å se på verden gjennom et slags alt-eller-ingenting-filter, der bare det beste er bra nok, hvis ikke er det ikke noe vits. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke klarer å overføre denne mer avslappa holdninga til andre aspekter ved livet mitt, men jeg mistenker at det er fordi at jeg alltid har følt meg ekstremt udugelig til alt innen sport og idrett. Å oppdage at det ikke stemmer, at jeg faktisk får til noe jeg alltid har ansett som umulig for meg, er en følelse jeg ikke helt klarer å beskrive, nettopp fordi jeg ikke trur jeg har følt den før. 

Dette blei plutselig et veldig langt avsnitt. Men jeg håper det gir litt kontekst til hvorfor Mari bekymrer seg for åssen det skal gå med meg uten dette pusterommet i livet mitt, og hvorfor jeg syns det er skikkelig kjipt å ikke få drevet med dette på ei stund. Jeg fikk mer eller mindre treningsforbud fra den ene treneren der en av de siste gangene jeg var der. Hun sa at jeg ikke skulle trene akrobatikk, jeg skulle til fysioterapeut, og at jeg ikke fikk komme tilbake før jeg var bedre. Problemet er bare at jeg har stått på venteliste til fysioterapi i noen måneder allerede og at verken jeg eller fysioterapeuten aner hvor lang tid det vil ta før jeg får time, og jeg har ikke penger til å gå privat. Men i mellomtida håper jeg å få hjelp hos Frisklivssentralen. Jeg har vært der en gang allerede, og skal etter planen tilbake til uka. Selv om det innebærer at jeg må stå opp altfor tidlig for hva den biologiske klokka mi er komfortabel med, haha, men jeg prøver å trøste meg med at om det er dette som midlertidig må til for at jeg skal kunne komme tilbake til luftakrobatikk så fort som mulig, så er det tross alt verdt å ofre en sporadisk god natts søvn for. 

Dessuten skal jeg, etter alt å dømme, endelig utredes for Ehlers-Danlos syndrom på sjukehuset. Jeg tør ikke å puste ut med mer enn 75% lettelse ennå, fordi jeg fortsatt venter på en dato for timen min, men henvisninga mi har blitt vurdert, og nå er det – så vidt jeg har skjønt – bare opp til en sekretær å finne plass til meg i kalenderen. Jeg håper at de på landets største sjukehus har noe mer hjelpsomt å komme med enn "du må trene mer." 

Og siden jeg, som nevnt, ikke føler på sjalusi innen hoops på samme måten som innen skriving, vil jeg dele denne fantastiske rutinen med dere, som kanskje er den vakreste og mest rørende hoop-rutinen jeg noen gang har sett. Jeg kommer aldri til å komme opp på dette nivået, men det føles helt greit, for jeg kan likevel nyte og la meg bevege av andres talent:

Juli 2023

Opplevelser: Pride-fest på Rock In med Mari, Lisbeth og Mone. Filmkveld og middag hos Martina. Sverige-tur med Vibeke. Middag på Døngvill og kinotur på Cinemateket med Vibeke. Besøk hos Mari (med montering av hoopen min!). Kinotur på Gimle, middag på Via Village, vin på Victors vinbar og karaoke på Syng med Trine og Hannah. 

Innkjøp: Amina Mucciolo, en kunstner jeg følger på Instagram, ba om økonomisk støtte etter å ha gjennomgått en tøff periode, og siden jeg uansett hadde hatt lyst på noe fra nettbutikken deres ei stund allerede, benytta jeg sjansen til å kjøpe denne veldig søte t-skjorta:

Jeg kjøpte meg også ei ny olabukse, etter at yndlingsbuksa mi, som jeg slo hull på en gang for noen år siden, i akselererende fart er i ferd med å gå fra søtt-hull-på-kneet til faktisk ødelagt og ubrukelig. Da jeg var i Stockholm var jeg innom den aldeles fantastiske vintagebutikken Beyond Retro, og for litt siden fant jeg ut at de har en nettbutikk som sender internasjonalt! Dermed fikk jeg tak i dette perfekte vintageparet fra åttitallet som var akkurat det jeg ville ha:

Jeg kjøpte meg også ny regnjakke fra ASOS, etter å ha funnet ut the hard way at den gamle regnjakka mi – som jeg til dens forsvar tross alt kjøpte i 2009 eller deromkring – ikke er vanntett lenger. Det beste med denne regnjakka er at den gjør at det ser ut som at jeg alltid er på vei til en hemmelig underjordisk lab for å utvikle et superdødelig biovåpen: 

Og fordi jeg mangla noen titalls kroner for å få gratis frakt, kjøpte jeg også denne enkle treningstoppen i tillegg:

Jeg kjøpte også denne custom oppbevaringsposen fra Noir Button skredderi. Den har stjernehimmelenhjørninger!!!! 

Og fordi jeg tross alt bare er et menneske som ikke er upåvirkelig i møte med sosiale medier, kjøpte jeg shorts – som virkelig holder det den lover, altså – og tights fra Halara. Tightsen er jeg mer usikker på, mest fordi den har mye ekstra stoff på rumpa som sikkert har en eller annen funksjon, men som ser litt dumt ut på kroppen min, og fordi den er veldig gjennomsiktig. Men kropp er topp, er det ikke dét de sier?

TV-serie: Har sett de to første episodene av The Midnight Gospel fordi jeg trengte en serie med korte episoder og lav egeninnsats, og umiddelbart tenkte jeg at jeg aldri før har vært borti en bedre audiovisuell representasjon av åssen det føles å bo inni hjernen min. Kort fortalt er hver episode egentlig en episode av et radioprogram der programlederen snakker med én eller flere gjester om et gitt tema, som så langt har vært legalisering av lettere rusmidler og døden. Det hele er iscenesatt til ekstremt fargerik og dramatisk animasjon som egentlig har lite med hva de snakker om å gjøre, noe som jeg innbiller meg at kan gjøre det enten enklere eller vanskeligere å følge med, avhengig av hvem som ser på. Dialogen flyter så lett at jeg mistenker at serien egentlig ikke har noe særlig ferdigskrevet manus, men at skuespillerne heller har fått relativt frie tøyler til å filosofere sammen over store temaer. Se for deg ei blanding av Richard Linklater og Happy Tree Friends.

Film: Et glass til, Oppenheimer og Barbie. Oppenheimer så jeg i 70 mm på premieren på Cinemateket, og det er jeg glad for at jeg gjorde, for dette er helt klart en utrolig mektig film med en rekke bilder som en TV-skjerm aldri vil kunne yte rettferdighet. Jeg har vært fan av Cillian Murphy i årevis allerede, så at han skulle gjøre en fantastisk figur som J. Robert Oppenheimer var jeg aldri i tvil om. Så er det nå også en gang sånn at jeg er ganske enig med denne anmelderen i at Cristopher Nolan har en tendens til å bli i overkant fiks. Personlig ville jeg antakelig fått mer ut av historien om den var fortalt mer kronologisk, for Nolans svakhet for twister gjør at hvert fall denne ADHD/autisme-hjernen sliter med å henge med i svingene når det gjelder politikken og jussen, som er felt jeg allerede syns er forvirrende. Denne filmen er veldig tydelig delt i to, der den første delen fokuserer mest på fysikken og vitenskapen, mens den andre delen er en politisk thriller. Undertegnede nerd fikk klart mest ut av første del og syntes Nolans iver etter å kombinere de to ikke var en helt sømløs affære. Også kjedelig å se to så habile skuespillere som Emily Blunt og Florence Pugh i to så generiske roller, som Nolans kvinnelige karakterer tross alt har en tendens til å bli. De gjør sitt beste med materialet de har til rådighet, altså, men jeg er helt sikker på at de historiske skikkelsene de portretterer hadde flere nyanser enn henholdsvis frustrert frue og forsmådd elskerinne. Men alt i alt elska jeg veldig mye med de første to timene, og jeg er i alle tilfeller veldig glad for at Nolan har kommet seg på beina igjen etter det salige kaoset som var Tenet. Jeg har dessverre ikke like mye å si om Barbie, mest fordi jeg tross alt var betraktelig mindre ambivalent omkring hva jeg syntes om den. For en gøy film å se på kino! 

Bok: Jeg har lest ut The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh, og jeg likte den dessverre ikke noe bedre etter hvert, men på godt og vondt er jeg en stabeis som fullførte den ikke desto mindre. En ting som derimot slo meg mens jeg leste den, er at jeg trur jeg ville ha likt den mye bedre som tegneserie, noe som er interessant i og med at Martina, som jeg fikk den av, ikke liker tegneserier og sannsynligvis hadde foretrukket om alle tegneserier isteden var romaner. Men beklager, altså. Formuleringer som dette minner meg mest av alt om My Immortal:

Nå har jeg begynt på The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, som tittelen til tross ikke bare inneholder novella The Colour Out of Space, men to andre lengre fortellinger i tillegg. Jeg har så langt bare lest førstnevnte, men blei faktisk overraska over hvor godt jeg likte den. Jeg forventa jo å like den, for jeg digga filmen basert på den, men etter at Vibeke fortalte meg hvor dårlig hun likte Lovecraft da hun leste ham nylig, frykta jeg at pulp-stempelet Lovecraft hadde i sin samtid, hadde blitt gitt til ham av en grunn. Men ikke bare syntes jeg The Colour Out of Space var oppriktig uhyggelig, men jeg elska også den maksimalistiske skrivestilen hans som – no brag – tidvis minna meg litt om min egen. Jeg har lenge mistenkt at jeg har vært underbevisst inspirert av Lovecraft i mange år allerede uten å egentlig ha lest ham – og nettopp derfor fant jeg ut at nå var det sannelig på tide – og dette var jo egentlig en slags bekreftelse. 

Musikk: Kanskje var det Pride-humøret som slo inn for fullt, jeg veit ikke, men statistikken min viser at den låta jeg hørte mest på i juli var iT av Christine and the Queens. Det er mulig jeg høres ut som en gammal grinebiter nå, men jeg skulle ønske det nyeste albumet hans ligna mer på det første, som iT har æren av å åpne.