Desember 2024

Opplevelser: Julebord med skrivevenner. Jul i Lier. Kafékos på Hos Solveig med Eirin. 

Innkjøp: Bare julegaver.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt på Our Flag Means Death, og jeg må innrømme at jeg ikke liker det fullt så godt som jeg hadde forventa å gjøre. Det er noe med denne typen humor som jeg av en eller annen grunn syns kler de mer mockumentary-orienterte Flight of the Conchords og What We Do In the Shadows bedre, men jeg har ikke gitt det opp og er nå cirka midtveis i første sesong. Syns serien tok seg litt opp etter at Blackbeard dukka opp (og jeg var ikke forberedt på hvor heit jeg skulle syns Taika Waititi var som badass sjørøver), og jeg syns uansett det er fint å ha en lettbeint serie med korte episoder å chille med de dagene som allerede er krevende nok i seg sjøl.

Film: Beetlejuice Beetlejuice og Joker: Folie à Deux. Førstnevnte var en underholdende oppfølger som har tatt vare på det beste fra originalen, samtidig som den har oppdatert elementene ved førstefilmen som ville ha opplevdes daterte i dag. I det hele tatt skikkelig gøy å se Tim Burton gjøre det Tim Burton gjør best. Sistnevnte hadde jeg et inderlig håp om at skulle være bra, til tross for lunken mottakelse, men det smerter meg å innrømme at verdens filmanmeldere dessverre hadde rett. Én ting var at den ikke var den fengende superheltfilmen som den første tross alt var, selv om den var aldri så mørk og gritty, men der jeg hadde forsiktige forventninger om et realistisk rettsdrama isteden, fikk jeg egentlig ikke dét heller. Selv om verken Joaquin Phoenix eller Lady Gaga spilte dårlig, var det null kjemi mellom dem, og filmen endte rett og slett opp som kjedelig og retningsløs. På et vis kan jeg sette pris på metaperspektivet filmen gir oss: film nummer én blei enormt populær blant de mer lugubre kjellermenneskene blant oss, og tvilsomme nettfora av ymse slag idealiserte den ensomme, psykisk sjuke og morderiske Arthur Fleck. Folie à Deux spiller videre på suksessen den første filmen fikk i virkeligheten, bare for i neste øyeblikk å drepe myten om Jokeren fullstendig. En severdig film er den igrunn ikke, men som et stykke konseptuell performancekunst har den en slags kvalitet. 

Bok: Folkens, jeg har gjort det! Jeg har lest ut Moby-Dick!

Jeg hadde som mål å i det minste klare å lese den ut innen året var omme, og jaggu klarte jeg det noen få dager før nyttårsaften. Og selv om jeg brukte lang, lang, laaaang tid på den, kanskje det lengste jeg noen gang har brukt på ei bok, så var det ei veldig god bok. Ikke minst liker jeg hvor radikal Herman Melville må ha vært for sin tid; selv om han omtaler mørkhuda folk i ordlag som ikke er OK i dag, er det noe deilig liberalt i at man i ei bok fra midten av attenhundretallet blir presentert for ei setting der hudfarge faktisk ikke er viktigere enn de menneskelige egenskapene man har. Hvalfanger var et dårlig betalt, fysisk tungt og livsfarlig yrke, og dermed en sånn typisk jobb som hvite mennesker ikke ville ha, og i likhet med i dagens samfunn gikk med andre ord jobben til innvandrere og minoriteter. Fortelleren er en hvit mann, som på land nyter godt av privilegiene det fører med seg, men ute på havet, langt unna de øvrige sosiale normene, havner han, som ung og uerfaren og ikke spesielt sterk, nederst på rangstigen, med den største inneforståtthet og selvfølgelighet. Over ham i hierarkiet finner vi blant annet en svart mann, en amerikansk urinnvåner, og ikke minst harpunereren Queequeg, som før de kaster loss blir undervurdert av skipseierne på grunn av sin etniske bakgrunn, men som raskt viser seg å være et av de mest kapable medlemmene av mannskapet. Det er mye mer jeg kunne sagt om denne boka, rik som den er, og kanskje er det nettopp også derfor jeg har brukt så lang tid på den; kanskje har det vært et slags forsøk på å få med meg så mye som overhodet mulig av den.

Nå har jeg nettopp begynt på Dune Messiah. Jeg var ikke overbegeistra for den første boka i Dune-serien, men ifølge absolutt alle med bedre kjennskap til Dune-universet enn meg, er den første boka mest en slags intro, fordi den egentlige historien begynner først etter at hendelsene i bok nummer én har utspilt seg – ikke ulikt sånn som jeg opplevde Game of Thrones, med andre ord. Det er fortsatt for tidlig i leseprosessen til at jeg har gjort meg opp noen meninger verdt å nevne, men det føles så langt spennende å være tilbake i Frank Herberts verden.

Musikk: Månedens kanskje hyggeligste musikalske oppdagelse var nok PJ Harveys cover av Love Will Tear Us Apart, fra andre sesong av TV-serien Bad Sisters (jeg har sett de to første episodene av første sesong og det lover veldig godt!). At hun klarer kunststykket å få bunnsolide rockeklassikere til å høres ut som om man hører dem for første gang, er noe hun allerede har bevist med sin versjon av Red Right Hand, og Love Will Tear Us Apart er ikke noe dårligere.

November 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Bursdagen til Trine. Konsert med Max Richter i Operaen med Vibeke. Konsert med Gidge på Vulkan Arena med Malin. Konsert med Sigur Rós i Oslo Spektrum med Vibeke.

Innkjøp: Ingenting denne måneden.

TV-serie: Jeg fikk endelig sett sesong to av Monster (der første sesong handla om Jeffrey Dahmer, og som jeg elska). Andre sesong handler om Menendez-brødrene, som er en true crime-sak jeg i utgangspunktet ikke har et like sterkt forhold til, men jeg blei veldig fort sugd inn i serien ikke desto mindre. Serieskaper Ryan Murphy har blitt kritisert for å være, og jeg merker at nå feiler mitt norske vokabular meg her, salacious og i overkant sensasjonell, og jeg ser jo absolutt hvor det kommer fra, men det er jo ikke til å komme ifra at det blir usedvanlig god TV-underholdning ut av det. Hva kan jeg si, jeg er bare et menneske, og jeg liker tross alt å se blod, gørr og nakne kropper, jeg liker true crime, og jeg liker måten Ryan Murphy har valgt å fortelle denne historien på.

Film: Jeg fikk ikke sett en eneste film i november, og det misliker jeg skikkelig, men det forandrer ikke fakta.

Musikk: Nei, hva kan jeg si. Det går i Chappell Roan. 

Also, wow, dette må være den korteste månedsoppsummeringa jeg noen gang har begått. Jeg trur dette er en indikator på at november virkelig var en måned der jeg ikke hadde tid til å sette meg ned og verken lese, spille eller se film. Satser hardt på en roligere desember.

Juni 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Vibeke sin bursdagsfeiring. Tur til Göteborg og Liseberg med Martina og Anders. Pizza og vin på Maximus Trattoria og kinotur med Trine, Hannah, Martina og Anders. Call of Cthulhu-kveld med Hannah og hennes venner. Besøk av Rosa.

Innkjøp: Jeg har hatt lyst på ei ordentlig aerial-drakt lenge, sånn at jeg, om jeg en vakker dag skal opptre, kan se litt mer profesjonell ut enn om jeg bare skulle møtt opp i tights og t-skjorte. Så da Jay solgte drakta hun opptrådte i årets NM med fordi den var for stor, slo jeg til. Jay syntes til og med at jeg kledde den bedre enn henne, og jeg veit ikke om jeg er enig, men noe jeg er helt sikker på, er at blå, rosa og glitter i veldig stor grad er min type estetikk. Her modellert med creative director Sussie i en liten cameo:

TV-serie: Denne måneden har jeg blant annet sett på The Acolyte, We're Here og House of the Dragon, men den serien jeg har lyst til å trekke fram er den tyske miniserien Signalet. I begynnelsen irriterte den meg litt, fordi både regien, dialogene og skuespillet føltes datert på en helt spesifikk måte som jeg liker å omtale som "europeisk dag-TV" (som også var hovedinnvendinga mi mot Dark i sin tid), i tillegg til at jeg syntes den lente seg litt for tungt på krimklisjeer og -troper til at jeg greide å leve meg så mye inn i handlinga som jeg gjerne skulle ønske, men jo lengre tid jeg har brukt på å fordøye den, dess mer har jeg likt den. Enkelte filmer og serier er rett og slett sånn at selv om ikke førsteinntrykket er fantastisk, vokser de på deg når de bare har fått marinere litt i underbevisstheten. Jeg trur det i Signalet sitt tilfelle skyldes noe som sjeldent som en, i mine øyne, perfekt slutt. Jeg kan i skrivende stund komme på to andre perfekte slutter, og det er de til henholdsvis The Florida Project og Battlestar Galactica. Jeg veit det fins folk der ute som hater sluttene til begge disse to og mener de ødelegger filmen/serien, men kanskje jeg bare er en sånn person som liker dårlige slutter. Nei vent, det er jeg jo ikke. Game of Thrones hadde tross alt en helt objektivt sett elendig slutt. Med andre ord er det kanskje ikke jeg som liker dårlige slutter, men grinebiterne der ute som faktisk tar feil.

Film: Hos Vibeke så vi At Eternity's Gate om Vincent van Gogh med Willem Dafoe i hovedrollen, som til tross for at han er mange år eldre enn van Gogh noen gang blei, gjør en formidabel prestasjon i en i det hele tatt riktig så fin film. Et par uker seinere var jeg på kino og så Furiosa: A Mad Max Saga. Den var igrunn akkurat det jeg forventa at den skulle være, og det er noe udiskutabelt deilig i det å sette seg ned i en kinosal og være klar for masse kreativ over-the-top desert punk action, for så å få servert nettopp dét på et sølvfat.

Musikk: Sommer er for meg ofte synonymt med gladtrist synthpop, og Nation of Language har perfeksjonert sjangeren. For meg høres de ut som ei blanding mellom Future Islands og Black Marble, og det er en hedersbetegnelse når det kommer fra meg. Rush & Fever er for meg lyden av å gå hjem i det gylne lyset fra kveldssola i juni og lukte salt fordi man har vært på stranda og føle på en viss melankoli fordi man plutselig blir så innmari klar over alle tings forgjengelighet. 

Mai 2024

Aller først må jeg bare anerkjenne at tidligere denne uka døde verdens fineste og godeste August, som har vært nevøen min siden 2022. Jeg kommer ikke på noen bedre måte å gjøre det på enn å sitere fra min egen dagbok fra dagen etter at det skjedde:

August døde i går. Vibeke ringte meg på morgenen mens jeg stod på badet og gjorde meg klar for å dra til hud- og fotterapeuten, og med én gang jeg hørte at hun gråt og sa at hun hadde dårlige nyheter, skjønte jeg at det var noen som var død, men jeg hadde forventa det var Tiberius og ikke en av babyene. Det hadde selvfølgelig også vært trist om det var Tiberius, men han er allerede gammal og skranten, så det ville ikke vært tragisk på samme måten. Det viste seg at August hadde hatt et forstørra hjerte og fortetta lunger som de ikke visste om på forhånd, og da han var hos dyrlegen for å fjerne tannstein, hadde han under forberedelsene til narkose begynt å hoste blod og fått hjertestans. De prøvde å gjenopplive ham, men til ingen nytte. Jeg blei helt knust. Da jeg kom fram til hud- og fotterapeuten, spurte hun om jeg hadde allergi siden det var veldig tydelig at jeg nettopp hadde grått, og jeg brøyt helt sammen og fortalte henne alt. Jeg omtaler automatisk August som nevøen min, og det gjorde jeg også nå, ikke med plan om å villede henne med vilje til å tru at jeg snakka om et menneske, og da jeg innså at hun trudde det, fikk jeg meg ikke til å si at det var en katt i frykt for at hun skulle bli sint og føle seg lurt, pluss at jeg mistenker at folk generelt ikke mener det er like fælt å miste en katt som et menneske, men August var virkelig ungen til Vibeke, og han var nevøen min, og jeg var uendelig glad i ham. Jeg var ganske ødelagt hele gårsdagen, veksla mellom å være apatisk og hysterisk, grein på meg bihulebetennelse fordi de altfor trange bihulene mine ikke greide å drenere bort tårene, snørra og slimet fort nok, og hadde vondt i hodet og var sår i øya og ansiktet. 

Det går litt bedre i dag, både med meg og med Vibeke. Det er en slags rar trøst i det at han uansett var sjuk, at det ville skjedd noe før eller siden, og at det ikke var noe som kunne blitt gjort for å unngå det, og kanskje var det tross alt bedre at han døde hos dyrlegen enn at Vibeke bare skulle funnet ham død et sted i huset, eller enda verre: at han hadde dødd mens han var ute på tur og hun aldri hadde funnet ham. Eller at han ville blitt gradvis sjukere og sjukere og visna bort langsomt. Han blei bare to og et halvt år, og var verdens fineste og godeste. Det eneste positive som vel har kommet ut av det, er at han og Tiberius var erkefiender, og nå blir det forhåpentligvis litt enklere å være Tiberius framover, og Tiberius kan forhåpentligvis bli værende hos Vibeke framfor å bli avlivd eller omplassert.

Jeg veit ikke om det føles riktig å si "hvil i fred", for han var så aktiv, glad i å dra ut på tur og dessuten altfor ung til å være trøtt av livet, men jeg veit i det minste at han ikke kunne fått et bedre hjem enn hos Vibeke, som han kom til først som fosterkatt, før hun offisielt adopterte ham. Jeg er tross alt takknemlig for at noen som fikk en så uheldig start på livet, fikk vokse opp og leve et godt, om enn kort, liv med en mamma, ei tante, to besteforeldre og ei søster som elska ham, og som han elska tilbake. Tenk at det bokstavelig talt går an å dø av å ha et for stort hjerte. ♡

Opplevelser: Mat på Ghost Pizza og kinotur med Vibeke. Slippfest for Det fraværende av Susanne Mørk. Slippfest for Positurene av Heidi Sævareid. Pinsehelg hos Vibeke (som skulle bli siste gangen jeg så August). 

Innkjøp: På slippfesten til Heidi kjøpte jeg selvfølgelig Positurene!

TV-serie: Jeg ga etter for presset og så Baby Reindeer, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Ikke minst er jeg glad for at en så viktig serie har blitt sett og ses av såpass mange. Den er vond til tider, men like fullt morsom, spennende og underholdende, og det at serieskaperen spiller seg sjøl i iscenesettelser av noen av sine mest traumatiske opplevelser, er nok til å vinne min bunnløse beundring og respekt. Hvor nyansert den er gjør den bare enda mer intens, for protagonisten Donny har flust av usympatiske trekk, og i likhet med Donny sjøl, er det vanskelig for seeren å ikke syns synd på den hjerteskjærende ensomme antagonisten Martha. 

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var eminente Civil War. Jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. Kan ikke huske å ha sett en film der krigens brutalitet og banalitet balanserer side om side på en måte som føles så ekte før. Denne klarte kunststykket som stadig færre filmer får til, fordi åra har gjort meg til en hardbarka og herda kinogjenger, nemlig å få historien til å kjennes som om den skjer med meg. Det zoomes så tett inn på enkeltindividene at det politiske makrokosmoset bare blir vage konturer, for når man befinner seg midt i skuddlinja, har det lite å si hvilken ideologi patronene fra maskingeværa tilhører. Vent for guds skyld ikke til den kommer til en strømmetjeneste; se den på det største lerretet du kan finne.

Bok: Jeg har nå nådd nest siste kapittel av Atter en konge i Ringenes Herre på lydbok-prosjektet mitt, og jeg merker nå hvor glad jeg er for at filmene fins og at de har gjort de endringene de har. Og dette er ikke ment som kritikk av boka, tvert imot, for det er enkelte ting jeg syns filmene gjør bedre enn boka, men også motsatt. En ting som ikke er like tydelig i filmene, men som kommer godt fram i boka, er nettopp hvorfor Frodo lykkes med å ødelegge ringen (nei, de kunne ikke bare flydd på ørnene inn til Mordor). Sauron er ikke akkurat kjent for å være spesielt empatisk, og han antar dermed at hvem enn som får tak i ringen, vil gjøre som ham: ta over verden. Når Aragorn begynner å røre på seg og samler sammen styrkene sine, går Sauron dermed ut fra at det er Aragorn som har ringen og at han har tenkt å bruke den til å styrte Sauron. Det faller ham overhodet ikke inn at noen kunne ville ødelegge den, for han er såpass blinda av sin egen korrupsjon at han rett og slett ikke forstår at det er mulig å si fra seg uendelig makt til fordel for en fredelig verden. 

Musikk: TR/ST er ute med ny singel på Dais records, og jeg liker Soon bedre enn Robrash, men jeg er fortsatt litt bekymra for at dette nylige samarbeidet skal dytte musikken hans i en mer… tilgjengelig retning. Generelt syns jeg de nye låtene har mindre særpreg enn hva som har vært tilfellet i musikken hans til og med The Shore. Soon er ikke dårlig, den er helt ålreit, men hadde det ikke vært for den tross alt fortsatt egenarta vokalen, hadde jeg ikke nødvendigvis gjenkjent den som en TR/ST-sang. MEN i det minste er det nå klart at TR/ST skal spille den ekstremt etterlengta Oslo-konserten sin i oktober i år, og attpåtil med fantastiske Lia Braswell tilbake på trommer, så kanskje er ikke et nytt plateselskap utelukkende dårlige nyheter.

Mars 2024

Opplevelser: Middag på Casa Pisano og kinotur med Vibeke. Besøk hos Vibeke. Konsert med Susanne Sundfør i Bragernes kirke med Vibeke. Lønsj på Oslo Street Food med Mari. Konsert med Spit Mask og Patriarchy på Goldie med Martina.

Innkjøp: På Patriarchy-konserten fikk jeg endelig kjøpt denne toppen som jeg har hatt lyst på leeenge, men så er den internasjonale økonomiske situasjonen som den er, så å bestille den på nett har vært vanskelig å rettferdiggjøre når prisen for frakt og toll kommer på mer enn det dobbelte av hva sjølve plagget koster. Jeg spurte Patriarchy på Instagram om de kunne ta den med for å selge på Europaturneen sin, og det kunne de, så nå er den min!!!! Det kommer ikke supergodt fram på noen av bildene, men teksten glitrer!!!!

TV-serie: Jeg har sett ferdig begge sesongene av true crime-serien The Curious Case of Natalia Grace på HBO, og i den uoversiktlige sjøen av true crime av ymse kvalitet der ute, var denne serien blant det bedre jeg har vært borti. Twists and turns, virkelige mennesker med personligheter som aldri ville framstått troverdige om de hadde fantes i en skjønnlitterær tekst, og en The Jinx-verdig slutt. Jeg har også fått sett alle episodene bortsett fra den siste av tredje og avsluttende sesong av Young Royals, og mest av alt føler jeg at jeg ikke vil at det skal være slutt ennå, samtidig som jeg prøver å være glad for at serien tross alt gir seg på topp og ikke fortsetter å melke kua til det knapt er melk igjen, sånn som enkelte andre serier har en tendens til å gjøre.

Film: Jeg så to ganske forskjellige filmer denne måneden; Dune: Part Two og Asteroid City. Jeg syntes Dune: Part Two fungerte bedre enn den første filmen, som egentlig føltes mest som ei eneste lang innledning (noe den på sett og vis også var). Jeg syntes toer'n så helt hinsides lekker ut, jeg lo godt av de tilsikta eller utilsikta nikka til Life of Brian, kunne ønska meg ei mer psykedelisk visuell framstilling av hva som skjer når man drikker livets vann, savna The Guild fra boka, syntes kanskje den åpenbare surmulinga til Chani blei litt overtydelig, men likte likevel at filmen tar et mer ambivalent – og dermed mer trofast til boka – standpunkt til Pauls heltestatus, helt motsatt av hva David Lynch sin Dune fra 1984 gjør (selv om jeg ikke desto mindre er veldig glad i den filmen, men av helt andre grunner). Jeg koste meg også med Asteroid City, som jeg syns har fått ufortjent mye hat fra folk som plutselig har bestemt seg for at Wes Anderson ikke er kul lenger. Asteroid City er langt fra hans beste, til dét er den altfor vinglete, men den ser nydelig ut og er full av fantastiske replikker. Så fins det sikkert folk der ute som syns at Wes Anderson bør skifte stil nå, at hans særegne estetikk og lakoniske humor ikke føles like fresk lenger nå som da The Royal Tenenbaums kom i 2001, men jeg har alltid likt greia hans og syns det er ganske kult at han fortsetter å kjøre sitt eget løp, framfor å kontinuerlig strebe etter å tilpasse seg hva publikum og kritikere til enhver tid måtte ønske seg. Med andre ord: liker man, i likhet med meg, Wes Anderson i utgangspunktet, liker man også Asteroid City. Hvis man ikke gjør det, er det ikke noe poeng i se denne filmen.

Bok: Om noen uker kommer Det fraværende, debutboka til min venn Susanne Mørk, og jeg har vært så heldig å få lese den allerede! Det er noe helt spesielt med å kunne følge ei bok fra den bare er en idé til den er et ferdig produkt, og jeg er jo ikke hundre prosent upartisk i og med at jeg som sagt allerede kjenner Susanne, samtidig som jeg har gått nok av forfatterstudier nå til å fint klare å skille mellom teksten og personen som har skrevet den. Jeg har alltid vært fan av tekstene til Susanne, men å se dem gjennomarbeida på denne måten har vært enormt gledelig. Hun har alltid hatt noe mørkt og uhyggelig lurende i bakgrunnen av det hun skriver, og i denne samlinga med fortellinger har hun klart å spisse det til, kontrastere det enkle og uskyldige opp mot det komplekse og farlige, og skape en imponerende dybde i situasjoner som rommer mer enn hva man kan slumpe til å tru ved første øyekast. Jeg gleder meg skikkelig til denne boka kommer ut i verden, og siden antallet forhåndsbestillinger har gått over all forventning, kan det være lurt også for deg å forhåndsbestille den, sånn at du ikke trenger å måtte vente på et andreopplag.

Musikk: GusGus stod bak et av fjorårets aller beste album for meg, og 2024 ser foreløpig ikke ut til å bli et dårligere år for de islandske technoguruene. Singelen Breaking Down står igjen som mars måneds beste utgivelse, og akkurat som i Unfinished Symphony, inneholder refrenget det særegne euforiske toneskiftet som GusGus har gjort til sin spesialitet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det toneskiftet føles som pur katarsis hver eneste gang jeg hører det. Og hvor kul er ikke den Mad Max-aktige animerte musikkvideoen?

Desember 2023

Opplevelser: Besøk av Mari. Besøk av Vibeke. Bakeverksted hos Martina. Middag på Nordvegan med Vibeke. Drænks på Kulturhuset med Mari, Marie og Pål. Juleferie hos Vibeke. Nyttårsaften hos Mari.

Innkjøp: Før middagen vår på Nordvegan var jeg med Vibeke innom Outland for å kjøpe en julegave, og da så jeg at de solgte Steven Rhodes-t-skjortene jeg har sett rundtom på internett og som jeg har hatt lyst på lenge, men ikke fått somla meg til å kjøpe fordi jeg allerede har en drøss t-skjorter og det fort blir dyrt med frakt og toll når man bestiller greier fra utlandet, sååååå jeg greip det jeg anså som en gyllen mulighet:

TV-serie: Hos Vibeke i jula så vi miniseriene Appropriate Adult og The Act, der sistnevnte viste seg å, via tilfeldighet eller synkronisitet, sammenfalle med at hovedpersonen Gypsy Rose Blanchard slapp ut av fengsel. I tilfelle du ikke kjenner historien fra før: i 2015 blei Dee Dee Blanchard funnet drept i sitt eget hjem. Det viste seg at gjerningspersonene var hennes egen datter Gypsy Rose og kjæresten hennes, etter at Dee Dee i skjul hadde mishandla dattera si gjennom nesten hele oppveksten hennes som et resultat av at hun sjøl leid av Munchausen by proxy-syndrom. Mitt første møte med saken var denne episoden av My Favorite Murder, men for ei dypere utforskning anbefaler jeg dokumentaren Mommy Dead and Dearest, som i skrivende stund er tilgjengelig på HBO. The Act fra 2019 er en fiksjonalisert dramaserie basert på liva til mor og datter Blanchard, og da vi bestemte oss for å se den, var vi altså uvitende om at Gypsy Rose, både offer og utøver, skulle slippe ut av fengsel mens vi var seks episoder inn i serien om den grufulle ungdomstida hennes. Serien er usedvanlig velspilt med en nesten ugjenkjennelig Patricia Arquette og Joey King i rollene som henholdsvis Dee Dee og Gypsy, og er helt ærlig like spennende selv om man veit åssen det går med alle til slutt. 

Film: How the Grinch Stole Christmas, Moonage Daydream og Triangle of Sadness. Jeg opplevde Triangle of Sadness som en mer ujevn film enn fenomenale The Square, men jeg koste meg – i mangel på bedre ord – med størstedelen av den. Piffen gikk litt ut av den i filmens tredje del og den kunne med fordel vært en halvtime kortere, men det er likevel bare å la seg begeistre av manus og skuespill på samme skyhøye nivå som vi – eller hvert fall jeg – har begynt å forvente av Ruben Österlund etter The Square. Og hey, det er vel ikke mange filmskapere som kan skryte på seg å vinne to Gullpalmer i Cannes rett etter hverandre?

Bok: Under det siste av mine to kattepassopphold i desember blei jeg helt akutt – og helt ærlig fullstendig uforvarende – overrumpla av en intens lesetrang, og jeg leste ut The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft. Jeg likte de tre utvalgte novellene i boka godt og fant stor glede i Lovecrafts pompøse og ordrike språk, men syntes alt i alt at tekstene ligna såpass mye på hverandre at jeg ikke veit om jeg føler et sterkt behov for å lese enda flere av novellene hans med det aller første.

Nå har jeg veldig så vidt begynt på Moby-Dick av Herman Melville, og jeg har kanskje ikke som mål, men hvert fall som ønske å lese den ferdig innen jeg skal se den i sceneversjon på Det Norske Teateret om noen uker. Kjenner jeg meg sjøl rett er det temmelig urealistisk, men om det kan fungere som en motor til å generelt bli flinkere til å prioritere lesing, vinner jeg på det uansett om jeg klarer det eller ikke.

Musikk: Årets siste måned blei betraktelig lysere av at TR/ST slapp sin veldig etterlengta andresingel etter The Shore fra en framtidig lengre utgivelse. Robrash er ikke like slagkraftig som The Shore, men føles i det minste heldigvis som ei ferdig låt, i motsetning til skuffelsen Razr. Jeg har uansett et håp om at neste singel fra den kommende plata, utgitt av hans nye plateselskap Dais, skal være Boys of LA. Basert på klipp jeg har sett fra livekonserter det siste året, trur jeg Boys of LA har potensial til å leve opp til – og om vi er riktig heldige; overgå – forventningene han skapte med The Shore.

Oktober 2023

Opplevelser: Konsert med Zola Jesus i Tøyen kirke med Vibeke. Kinotur med Vibeke og Camilla. Besøk hos Vibeke. The Abyss i 70mm på Cinemateket med Vibeke. Filmkveld hos Martina. Spillkveld hos Vibeke. Skrivetreff med Trudegjengen. Disney-quiz på Brød og Sirkus og Halloween-fest på House of Nerds. 

(Foto: Trine)

Innkjøp: På Zola Jesus-konserten kjøpte jeg de to nyeste albuma hennes. På nydelig limited edition farga vinyl! ♥︎

Siden det ennå er for kaldt, får jeg ikke brukt denne fantastiske skjorta før til neste år. Men da Natasha Chomko, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, annonserte dem for noen måneder siden, visste jeg at jeg måtte forhåndsbestille. Jeg er generelt veldig for å støtte kreative utøvere man liker økonomisk, sånn at de kan fortsette å gjøre greiene sine, men jeg får aldri ræva i gir nok til å henge opp plakater, så kunst man kan ha på seg er for meg perfekt:

Jeg har også kjøpt den nyeste boka til Unnveig Aas. Dette har vært et dårlig leseår for meg, men en eller annen gang før jeg dør skal jeg få lest den:

TV-serie: Etter anbefaling fra Martina, er jeg nå i gang med å se Pørni og jeg liker det faktisk veldig godt! Må innrømme at en serie om "aleinemor i førtiåra som navigerer jobb- og kjærlighetslivet" ikke er en pitch som ville vekka interessen min hadde det ikke vært for ei personlig anbefaling, men det er godt skrevet og har humor og såre øyeblikk i ganske like doser, og med halvtimeslange episoder er det en serie som krever lite av seeren og gir mye tilbake.

Spill: Som med så mange andre spill, er også Horizon: Zero Dawn et sånt et der man kan utforske til fanden tar deg, og det er omtrent så lenge jeg pleier å holde på med utforskning òg, til jeg til slutt omsider innser at nå er det faktisk mer stress enn gøy å spille, og da er det jo på en måte ikke noe vits lenger, så jeg går hen og fullfører spillet. Med andre ord: det gjenstod fortsatt å finne noen datapoints i verden, men spillet hadde også opparbeida seg noen usedvanlig frustrerende bugs i løpet av den siste tida jeg spilte det, så det var nok på tide. Og alt i alt har dette vært en skikkelig givende spillopplevelse. Og så utrolig spillbart det er! I et spill som The Last of Us føler jeg litt at hvor faktisk morsomt det er å spille det går på bekostning av historien, mens det aldri er tilfellet i Horizon: Zero Dawn. Og jeg liker faktisk skikkelig godt at det er et postapokalyptisk spill der menneskeheten faktisk løste klimaendringene, men der det var den utstrakte bruken av kunstig intelligens som til sist satte inn nådestøtet. På mange måter føler jeg litt at kunstig intelligens er vår tids atomvåpen: vi tar det i bruk før vi forstår konsekvensene av det. Og on that note: hvis du ikke allerede har lest Wait But Why sin serie om kunstig intelligens, syns jeg at du på ett eller annet tidspunkt bør gjøre det. 

Og fordi jeg er en sånn som ikke bare uten videre kan skifte gir og ikke nødvendigvis føler meg ferdig med et univers bare fordi jeg har spilt, lest eller sett ferdig, måtte jeg selvfølgelig umiddelbart kjøpe oppfølgeren Horizon: Forbidden West nå mens jeg uansett er inne i det. Når jeg spiller en oppfølger, vil jeg ideelt sett at så lite som overhodet mulig skal være forandra på, men den umiddelbare frustrasjonen over nye kampteknikker og annerledes systemer var heldigvis kortvarig, og nå koser jeg meg masse med å utforske nye områder og bli kjent med andre stammer.

Film: Denne måneden så jeg Hør her, 'a! på kino takket være Karoline, og spillefilmen Star Wars: The Clone Wars som ledd i min nylige Star Wars-dannelsesreise. Jeg må si jeg likte Hør her, 'a! tålelig godt, for jeg kommer liksom ikke på noe umiddelbart dårlig å si om den. Jeg kunne nok kanskje ønske at den gikk litt dypere og turte å være litt mørkere, for også i de partiene der det blir relativt farlig, føles det tross alt likevel ganske lett, og ifølge Vibeke gjør boka en bedre jobb enn filmen når det gjelder akkurat denne balansegangen.

Musikk: Jeg har ikke egentlig hatt skikkelig hekta på en sang siden Anti-Hero, men på grunn av Drag Race Italia kom jeg nærmere enn på lenge med den helt tullete fengende Pazzeska av Myss Keta. 

August 2023

Opplevelser: Jeg starta måneden med å skade meg, noe som gjorde at det planlagte besøket mitt hos Vibeke varte vesentlig lenger enn hva meninga var, og det var en del andre planer som bare måtte få dure i vei uten meg. Men jeg fikk dratt på Still Corners-konsert med Mari, på konsert med Skala Operakor sammen med Hannah, og på Tronsmos bakgårdssalg med påfølgende middag på Nordvegan med Vibeke, så noe hygg blei det tross alt likevel.

Innkjøp: Det fine med å ha små føtter er at jeg kan handle i barneavdelinga, og det er der de fineste gummistøvlene er. På Still Corners-konsert kjøpte jeg også med meg ei fryktelig fin band-t-skjorte og blei ønska lykke til med skrivinga av vokalist og keyboardist Tessa Murray, i tillegg til at jeg fikk med meg langt flere bøker enn opprinnelig planlagt på bakgårdssalget til Tronsmo, men å kjøpe bøker og samtidig støtte en av Oslos beste bokhandlere, er aldri bortkasta penger etter min mening.

TV-serie: Etter en real hofte- og lårkaramell blei det brått behov for mer stillesitting enn vanlig, så nå har endelig også jeg begynt å se The Mandalorian. Jeg syns Star Wars-universet alltid er et koselig sted å være, mye fordi det føles så trygt. Det er det gode mot det onde, det er tidløse historier som er lette å følge med på, det er alltid mye gøy visuelt på gang. Nettopp dette gjør at jeg sjeldent syns Star Wars når de virkelige dybdene. Det føles aldri ordentlig farlig, og jeg er aldri redd for at det ikke skal gå bra til slutt. Men når man er sliten og har vondt, er det akkurat denne typen komfort-TV som er riktig. For ikke å glemme at jeg i all oppriktighet elsker The Force som konsept, og at jeg koste meg stort da jeg fikk se ingen ringere enn Werner Herzog dukke opp i en liten, men viktig rolle.

Film: Ghost Rider, Black Panther og Boston Strangler. Ghost Rider er fullstendig latterlig, men så over the top på den måten bare en Nicolas Cage-film kan være at den underholder stort ikke desto mindre, eller nettopp derfor (en ung Rebel Wilson i en bitteliten birolle er forøvrig filmens høydepunkt). Jeg blei personlig litt skuffa over Black Panther fordi jeg husker den fikk så gode kritikker da den kom, men for meg var den en temmelig generisk og forutsigbar affære som ligner på det meste annet jeg har sett av Marvel, men karakteren Shuri var så herlig at jeg gjerne ser en eventuell film med henne som hovedrolle. Boston Strangler fortalte en seriøs historie på en seriøs måte på den måten fiksjonalisert true crime gjerne gjør, og var dermed et helt OK tilskudd til en sjanger som byr på både bedre og dårligere filmer.

Musikk: Månedens hyggeligste oppdagelse var New York-bandet Lathe of Heaven, som i disse dager er aktuelle med sin første fullengders utgivelse. Åpningssporet At Moment's Edge gir meg skikkelig nostalgiske assosiasjoner til sjangerdefinerende åttitallslegender som The Chameleons og Echo and the Bunnymen. Sånn sett skaper Lathe of Heaven kanskje ikke noe helt nytt vi aldri har hørt før, men god musikk er god musikk, og post-punk-klubben er rikere med Lathe of Heaven som medlem.

Autisme og skriving

I tilfelle noen venter i spenning på nyheter på kroppsfronten, må jeg dessverre skuffe dere. Jeg har vært hos revmatolog siden sist, og det positive er at han ikke fant noen tegn til betennelse i kroppen min, hvilket så godt som utelukker revmatiske sjukdommer. Jeg hadde derimot fått inntrykk av at han kunne utrede meg for Ehlers-Danlos, noe han ikke kunne, han bare syntes jeg burde utredes for det og bemerka at jeg hadde veldig hypermobile ledd. Så nå venter jeg på svar fra legen min, forhåpentligvis har hun ei formening om andre steder jeg kan henvises for utredning av Ehlers-Danlos. De siste dagene har vært skikkelig ille fysisk, med hofter som nesten ikke klarer å holde kroppen min oppreist. Jeg håper inderlig jeg blir bra nok igjen innen fredag 11., for da skal jeg i utgangspunktet på Depeche Mode-konsert. Sist jeg var på stadiumskonsert, fikk jeg så vondt at jeg ikke klarte å gå dagen etter, og da var kroppen min i grei form da jeg dro. Jeg har ikke lyst til å forestille meg åssen det kan komme til å bli hvis jeg drar på konsert med en kropp som allerede er vond. 

Men egentlig var det ikke det jeg skulle snakke om. For jeg har behov for å avklare noe. Det er nemlig noe jeg har tenkt på. Jeg blir ikke sjeldent spurt av venner om hjelp til jobbsøknader, jeg blir forespurt om å skrive leserinnlegg og kommentarer, og en gang for lenge siden som jeg var veldig opprørt og ikke klarte å sette ord på hvorfor, fikk jeg en – helt sikkert velmenende – kommentar fra han som prøvde å trøste meg om at jeg skreiv jo, det kunne umulig være så vanskelig som jeg skulle ha det til.

Jeg trur mange misforstår hva jeg mener når jeg sier at jeg skriver. Antakelig er det ikke så rart, for jeg har inntrykk av at de fleste nevrotypikere som skriver, er flinke til å skrive og uttrykke seg generelt. Sånn er det ikke i mitt tilfelle. Jeg er flink til å skrive spesifikt skjønnlitteratur og ikke så mye annet. Jeg klarer å få til et noenlunde sammenhengende blogginnlegg og en filmanmeldelse i ny og ne, men en kronikk? Faglitteratur? Hell no. Muntlig kommunikasjon er det bare å glemme. Jeg er ikke så aller verst til å holde taler, men det faller mer innunder kategorien tekstframføring for meg. Å snakke spontant, som jo er sånn man tross alt snakker sammen til vanlig, er utrolig vanskelig for meg. Som med så mye annet i livet mitt, har også det blitt lettere med medisiner, men jeg trur ikke noen vil omtale meg som unormalt veltalende, selv om de fleste nok vil si at jeg er over gjennomsnittlig, kanskje til og med langt over gjennomsnittlig, god til å skrive. 

For å bruke de fysiske smertene mine som eksempel, siden jeg uansett begynte å snakke om dem: et spørsmål jeg stort sett alltid får av helsepersonell, er på hvilken måte det gjør vondt. Jeg har ikke peiling. Det jeg veit, er at det gjør vondt. Jeg blir spurt om smertene mine er bankende, brennende, stikkende? Jeg veit ikke. Kanskje? Det gjør vondt?? Det samme gjelder forøvrig når det er snakk om psykiske følelser. Som regel er jeg ekstremt dårlig til å forklare hva jeg føler til enhver tid, ofte veit jeg bare hvorvidt jeg føler meg bra eller dårlig. Når jeg ikke har det bra, er det sykt vanskelig å finne ut av hvilken dårlige følelse jeg kjenner på. Er jeg redd, trist, gruer jeg meg til noe, er jeg sliten? Kanskje litt av alt? Ingen av dem, men noe helt annet som bare ligner?

Muligens virker det kontraintuitivt at noen som sliter sånn med å differensiere mellom de forskjellige følelsene, skal kunne klare å beskrive noe presist innen skjønnlitteratur. Men det er nettopp derfor jeg foretrekker skjønnlitteratur framfor sakprosa. I skjønnlitteraturen trenger jeg ikke å forholde meg til konvensjonell kommunikasjon i det hele tatt; tvert imot ser mange på det som et kvalitetstegn om jeg beskriver noe helt presist på en måte ingen andre har beskrevet det på før. Og jeg mistenker at det også er nettopp derfor nesten alt jeg har skrevet de siste åra er temmelig surrealistisk. Innafor surrealismen er det enda færre konvensjoner og jeg står enda friere til å uttrykke meg på den måten som gir mest mening for meg, men som ikke nødvendigvis ville gitt særlig mening i en helt vanlig dialog mellom mennesker i virkeligheten.

Jørgen ga meg et tips en gang jeg nettopp klaga over hvor vanskelig jeg syntes det var å gå til legen fordi jeg ikke hadde noe særlig språk for det jeg opplevde. Han ba meg om å skrive en skjønnlitterær tekst om hva som feilte meg på forhånd, og så kunne jeg bruke min egen tekst som inspirasjon til å finne ut av hva jeg skulle si til legen min. Da jeg omsider klarte å sette ord på åssen smertene mine føltes, sa jeg verken at de var bankende, brennende eller stikkende, men jeg sa at det kjentes som om ryggen min kom til å knekke hvis jeg ikke lente meg framover snart. Og til dags dato er det fortsatt den eneste måten jeg kommer på for å beskrive åssen ryggsmertene mine utarter seg.  

… I hodet mitt så jeg for meg at dette skulle bli et skikkelig langt innlegg, men sånn blei det visst ikke. Så her er et bilde av Snøhvit, som jeg passer for helga, isteden:

Juni 2023

Opplevelser: Shibari og grilling hos Mari. Lierdagene og Lier bygdetun med Martina og Hannah. Badetur til Østernvann med Martina og Hannah. Kattepass hos Trine. Bursdagen til Mone på Südøst. Strandtur til Langøyene med Martina og Hannah. Kattepass hos Eirin og Eirik. Bursdagen til mamma på Anchas bodega.

Innkjøp: En ting ADHD-medisiner har gjort med meg, er at jeg kjøper meg nye ting etter hvert som jeg faktisk trenger det. Jeg har ikke snakka så veldig mye om det her inne på bloggen tidligere, men jeg har i alle år hatt noe som nærmest er en slags kjøpeforstyrrelse der jeg omtrent ikke kjøper meg noe som helst med mindre jeg klarer å komme på en ekstremt god grunn til å gjøre det, pluss at det å kjøpe noe har pleid å innebære knusende skam. Jeg aner ikke om dette er en ordentlig lidelse eller noe helt spesifikt for hjernen min, men det å ikke klare å kjøpe ting er liksom ikke et så omfattende problem i det store og det hele, så jeg har på en måte ikke hatt noe behov for å snakke noe særlig om det, men jeg veit jeg nevnte det så vidt i innlegget mitt om Stockholm-ferien min i 2019. Uansett: ADHD-medisinene mine lindrer symptomene mine på kjøpeforstyrrelsen min i tillegg til mange av de andre heller uheldige symptomene mine, derfor kjøpte jeg noe på Lierdagene som jeg har hatt lyst på lenge, og som jeg helt ærlig tenker at Lierdagene egentlig er det eneste riktige stedet for meg å kjøpe det, nemlig to t-skjorter som faller innafor en helt spesifikk estetikk man stort sett bare kommer over på omreisende tivolier og i nettopp gateboder på bygdefestivaler. Gjennom åra har det vokst fram en slags kjærlighet i meg overfor alt som er harry, tacky, kitschy, stygt og aldeles for mye, eller for å si det med dette bildet, som jeg ikke aner hvor har sin opprinnelse, men som med jevne mellomrom dukker opp i de ymse kanalene jeg har til rådighet:

Eeeeegentlig hadde jeg lyst på ei t-skjorte med ulver og måne på, men så… du veit, fant jeg enhjørninger. Og det avgjorde saken.

Og om du følger veldig nøye med, husker du kanskje at jeg i april kjøpte min første caps på maaange år. Den gang var jeg litt bekymra for at å bruke caps skulle gjøre at jeg følte meg skikkelig dum, men så har mitt liv som capsbruker gått over all forventing, og det viser seg at jeg ikke bare ikke føler meg dum, men jeg føler meg på grensa til kul med caps. Såpass at jeg har kjøpt meg enda en for å ha noe å bytte på med:

For ikke å glemme at jeg etter gjentatte forsøk på å lime yndlingssolbrillene mine som har gått fra hverandre flere ganger den siste tida, har måttet krype til korset og kjøpe nye. Ikke bare ett par, men tre par. Hvert til sitt bruk:

Jeg har også investert i et nytt par Loop-ørepropper. De jeg har fra før, er ment til å blokkere det meste av lyd, og jeg bruker dem i all hovedsak når jeg sover og leser. Men de har flere typer, og disse er ment til å blokkere bakgrunnsstøy, men likevel holde lyden i nærheten klar sånn at man for eksempel kan ha en samtale på et bråkete utested uten å rope:

Og etter å ha brukt massevis av tid og penger på å finne de perfekte joggeskoa, håper jeg nå å ha truffet blink med disse fra Hoka, et merke jeg har blitt anbefalt mange ganger tidligere, og som endelig lanserte et par i mine farger:

Og der alle disse innkjøpa kan regnes som gode kjøp fordi de var mer eller mindre nødvendige, var denne tulletingen jeg fant til halv pris på Nille alt annet enn nødvendig, men så var jeg på katteferie på Konnerud og det var varmt og sol og jeg blei revet med:

Men det aller viktigste innkjøpet jeg har begått så langt i sommer – og jeg regner med at det kommer til å bli stående som sommerens viktigste innkjøp også etter at vi har lagt juli og august bak oss – er denne:

Det er min egen hoop!!!!!! Tallblind som jeg er klarte jeg å kjøpe fullstendig feil lengde på stroppen til å henge den opp i (i hodet mitt så jeg av en eller annen grunn for meg at ti centimeter var omtrent en halvmeter. Nei, jeg veit heller ikke), så jeg har ennå ikke faktisk fått tatt den i bruk, men det kommer!! Er den ikke blå og fin?

TV-serie: Jeg var helt sikker på at jeg hadde sett andre sesong av The Great, men da jeg begynte å se tredje sesong som kom ut nylig, kjente jeg igjen absolutt ingenting av den innledende oppsummeringa av hva som hadde skjedd i forrige sesong, så jeg begynte på toeren, og om jeg faktisk har sett den før, må det ha skjedd mens jeg var i en slags fugue-tilstand, for det var i alle tilfeller som å se den for første gang. Nå har jeg så vidt endelig kommet i gang med tredje sesong. Jeg må innrømme at denne typen humor føltes mer forfriskende i første sesong, for såpass langt uti serien har spøkene blitt litt forutsigbare, men jeg liker uansett å lære om historie på en underholdende måte, så jeg koser meg absolutt fortsatt.

Film: Jeg har nevnt tidligere at å høyne kompetansen til quizlaget mitt har vist seg å funke som en god motivasjon til å se flere av de nyere Disney-filmene, og den siste kvelden min på Konnerud så jeg Encanto. Og på mange måter var det en irriterende film for meg, for jeg var så nære å faktisk elske den, men så føltes plottet litt for uferdig og skissemessig til at jeg klarte å like den så godt som jeg gjerne ville. For den har mye av alt det andre på plass! Animasjonen var så vakker og fargerik at det faktisk rørte meg til tårer (fine farger påkaller ekstremt sterke følelser i meg), musikken var usedvanlig fengende, jeg syntes manuset og karakterene var velskrevne, men så syntes jeg likevel kjerneelementer ved sjølve historien rett og slett ikke satt godt nok på plass. Da jeg så Turning Red, syntes jeg den var akkurat litt for lang, men Encanto syntes jeg kunne tjent på å være litt lenger. Det at den hadde et såpass stort og interessant persongalleri, gjorde at jeg følte meg litt snytt da jeg innså at filmen ikke hadde tid til å utforske rollefigurene sine så godt som jeg skulle ønske. Og dere, dette med magi: det trenger å sannsynliggjøres. Jeg innser at hovedmålgruppa til denne filmen er barn som sannsynligvis ikke ser den med samme kritiske petimeterblikk som meg, men jeg syns jo en god barnefilm bør fungere like godt for et voksent publikum, og som voksen nerd klarer jeg liksom bare ikke å godta premisset for at Madrigal-familien og huset deres har magiske krefter. Forventer dere at jeg helt uten videre bare aksepterer the power of love som ei deus ex machina-forklaring på alt jeg lurer på? Hvorfor er det i så fall bare Madrigal-familien som kan utføre mirakler, når de umulig er den eneste familien der noen har ofra seg for at andre skulle få leve under de mange voldelige konfliktene som har funnet sted i Colombia i løpet av åra? Som et eksempel på det motsatte: jeg ELSKA The Secret of Nimh da jeg var liten, men blei veldig overraska da jeg så den igjen for første gang som voksen i fjor sommer, fordi den faktisk var like bra som jeg huska den. Og hele plottet er forankra i ei forklaring som jeg – innafor universets rammer – trur på, enda mer som voksen enn som barn, for da jeg var liten var det andre elementer ved filmen jeg var mer opptatt av. Alt i alt var det jo veldig mye jeg likte ved Encanto, og nettopp derfor opplevde jeg det ekstra irriterende at filmen ikke var perfekt.

Bok: Én ting er the power of love, noe helt annet er the power of å ikke lenger være i sin egen leilighet. På Konnerud leste jeg endelig ut Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg offisielt har holdt på med i ti måneder, og dermed blei den årets første ferdigleste bok. I juni, ja. Sånn kan det gå. Jeg har egentlig allerede sagt alt jeg vil si om den i innlegget mitt fra august i fjor. Det at den mangler et tradisjonelt narrativ og at ingenting står på spill i den, gjør den teknisk sett til ei "dårlig" bok, men når man først skal komme tilbake igjen til lesinga etter ei pause som har kjentes som om den aldri kom til å ta slutt, har det vært behagelig å gjøre det med ei bok som ikke føltes viktig. Og det sier jeg i aller beste mening. Noen ganger er pur eskapisme og et fravær av nødvendighet det minst krevende stedet å oppholde seg. Det har liksom vært den minste mulige kneika å komme over. Ei velsigna lav dørstokkmil. Og det er jeg takknemlig for.

Nå har jeg begynt på The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh, som jeg fikk til bursdagen min av Martina. Men – og jeg beklager så mye, Martina, jeg veit du elska denne boka – jeg klarer ikke å like den. Sjølve premisset har jeg egentlig sansen for: det er ei feministisk gjenfortelling av et koreansk sagn, og jeg liker i utgangspunktet moderne litteratur som er basert på folketru og myter. Problemet er at jeg syns språket er helt håpløst. Det er veldig klisjéfylt, både i den lettvinte bruken av store ord og begreper som "heart", "destiny" og "love", men også når det gjelder skildringene av… det aller meste, helt ærlig. Havet blir beskrevet som stort, blått og salt, og liksom javel? Er det ikke sånn havet alltid beskrives? Jeg ser liksom ikke poenget med å beskrive havet i det hele tatt hvis det skal gjøres like opplagt som om jeg hadde lest definisjonen av havet i et leksikon. Selv om havet reint objektivt er "awe-inspiring" – det veit alle som har stått på ei strand – får jeg overhodet ikke en følelse av "awe" av å lese at havet er "awe-inspiring". Jeg trenger å føle havet, ikke få til noen å forklare meg havet. Dessuten har den noe av den samme irriterende skrivestilen som Dune, bare at det i Dune på et vis er lettere å tilgi fordi historien er fortalt fra et allviterperspektiv og i preteritum. Denne boka er skrevet i førsteperson og i presens, og da gir avsnitt som dette veldig lite mening for meg:

A bright red ribbon of silk. One end circles my hand, but the other blooms from the center of my palm outward, leading into the mist.

   A ribbon floating on air. I've never seen anything like it, yet I know what it must be.

   The Red String of Fate.

   According to my grandmother's stories, the Red String of Fate ties a person to her destiny. Some even believe that it ties you to the person your heart desires most.

   (…)

   And yet, the Red String of Fate is invisible in the mortal world. The bright red ribbon before me is decidedly not invisible, which means…

    I am no longer in the mortal world.

Denne typen overforklaring og manglende plass til leserens egne tanker og tolkninger, syns jeg er irriterende i seg sjøl, men førstepersonsperspektivet og bruken av presens gjør at jeg attpåtil ikke trur på det. Jeg nekter å tru at denne jenta som er midt oppi noe som sannsynligvis er den mest dramatiske hendelsen i sitt liv, har denne evnen til refleksjon i øyeblikket. Jeg bare… beklager, Martina. Jeg hadde lyst til å like den. Men sta som jeg er, har jeg – på godt og vondt – like fullt tenkt å lese den ferdig, og så kan jeg avvente min endelig dom til da.

Musikk: Apropos skuffelser har mitt yndlingsband i hele verden, Sigur Rós, sluppet nytt album. Jeg syns selvfølgelig det nye albumet Átta er fint, for Sigur Rós mangler evnen til å lage dårlig musikk, men altså… det er litt kjedelig, er det ikke? Da de slapp singelen Óveður i 2016, hadde jeg håpa at den skulle være en pekepinn på hvilken retning det neste albumet deres kom til å ta, men de fleste låtene på Átta er mer Valtari enn Kveikur, og til dags dato syns jeg Valtari er det svakeste albumet deres. Kanskje – og det river i hjertet mitt å måtte si det – slått av Átta. Den låta jeg liker best etter første gjennomhøring, er Klettur, mest fordi jeg umiddelbart syns at det er den låta der det er mest utvikling underveis. Resten av spora på plata har jeg dessverre fortsatt problemer med å skille fra hverandre.