Trettipunktersbloggutfordring #21: ei bok som har betydd mye for deg

Jeg liker tittelen på dette punktet, fordi det ikke er snakk om yndlingsboka di eller den beste boka du veit om, fordi i likhet med så mange andre lesere, er det cirka umulig for meg å svare på det. Å snakke om ei bok som har betydd mye for meg, derimot, betyr at man ikke trenger å måle vidt forskjellige bøker opp mot hverandre, for det er sjeldent rettferdig å sammenligne epler og appelsiner, for å vri litt på et anglifisert uttrykk. 

De fleste bøkene som har betydd mye for meg i nyere tid, har allerede fått et blogginnlegg tilegna seg, så jeg tenkte å benytte anledninga til å snakke om ei av mine aller første yndlingsbøker, nemlig Ringenes Herre.

Jeg skulle gjerne likt å kunne si at jeg er en purist som selvfølgelig leste boka lenge før jeg så filmene, men sannheten er at da filmversjonen av Ringens brorskap kom, var jeg elleve år og leste i all hovedsak Animorphs og W.I.T.C.H.-bladene. Jeg var fortsatt liten nok til at jeg syntes at alt som Vibeke gjorde var det kuleste i hele verden, så da hun hadde vært på kino og sett Ringens brorskap og kunne melde om at det var den beste filmen hun noen gang hadde sett, måtte selvfølgelig jeg også se den. Jeg er i dag faktisk litt usikker på om jeg umiddelbart etterpå også syntes Ringens brorskap var den beste filmen jeg noen gang hadde sett fordi den faktisk var det, eller om det var fordi jeg ville være like kul som Vibeke, men fra og med det øyeblikket var den yndlingsfilmen min, og det skulle bare mangle om jeg ikke også leste boka, som jeg rakk å fullføre før jeg så både To tårn og Atter en konge på kino, en bragd jeg ikke nødvendigvis ville vært i stand til å gjenta om det hadde vært i dag. 

Da jeg begynte å høre Ringenes Herre på lydbok for litt over et år siden, var det første gang jeg leste den igjen siden elleve – tolvårsalderen, og første gang jeg leste den på engelsk. Det var en spesiell følelse å gjenoppleve det som sannsynligvis var min aller første dille i livet som voksen, og jeg nekter å prøve å vurdere den som om jeg var en slags litteraturkritiker, bare fordi betydninga den har hatt for meg som leser og menneske gjør at jeg er fullstendig inhabil. Ringenes Herre føles som familie, og jeg ville vært tilsvarende uegna til å være dommer i en konkurranse der et menneskelig (eller kattelig) familiemedlem var deltager. Men noe jeg er i stand til å si, og som jeg også trur var hovedgrunnen til at den blei min første yndlingsbok omkring 2002 en gang, er at den er ufattelig rik. Både da og nå blei jeg helt lamslått av det faktum at den, med sine nesten tusen sider, egentlig bare er en bitteliten flik av et materiale av kosmiske proporsjoner. J.R.R. Tolkien skapte sine egne språk, sin egen historie, sin egen mytologi, sin egen geografi, sine egne naturvitenskapelige lover. Jeg veit ikke om det i det hele tatt fins en forfatter verken før eller etter hans tid som har vært like grundig når det gjelder world-building. Tolkien var en usedvanlig lærd mann og professor, og ofte tenker jeg at det var først og fremst det han var, mens forfatter kom i andre rekke. I første omgang var han en slags skaper, og så dukka bøkene med utgangspunkt i universet hans opp nærmest som en ettertanke. Jeg er sikker på at mesteparten av materialet hans ikke engang fins som bøker, og å lese bøkene hans kjennes ikke som å lese skjønnlitteratur, men som å lese noe i nærheten av Bibelen eller kongesagaene til Snorre. De føles som eldgamle tekster som har blitt gravd ut av en katakombe av arkeologer, som ingen veit opphavet til, og som bare kan dateres omtrentlig. Ved å lese dem får man en anelse om konteksten tekstene har blitt til i, men det meste av det vil være prisgitt gjetting og kvalifisert synsing. 

Til tross for at jeg ikke klarte å ordlegge meg like elegant da jeg leste Ringenes Herre som barn, var jeg likevel veldig klar over at det var nøyaktig sånn det var å lese den. Ringenes Herre var mer enn bare et klassisk eventyr, for fortellinga strakk seg så langt utover boksidene i både den ene og andre retninga at jeg bare kunne skimte omrisset av den. Og den følelsen blei enormt skjellsettende for meg, og selv om det jeg skriver i dag på de fleste andre måter ligner veldig lite på Ringenes Herre, har jeg et håp om å skape noe som, om ikke føles like mektig (fordi det trur jeg at jeg med 99% sikkerhet ikke er i stand til), så i hvert fall noe som føles større enn sjølve fortellinga. Jeg vil gi leserne en opplevelse av at disse karakterene lever liva sine også utafor boksidene, og at alt det som ikke står på trykk, like fullt føles tilstede i orda. 

Mai 2024

Aller først må jeg bare anerkjenne at tidligere denne uka døde verdens fineste og godeste August, som har vært nevøen min siden 2022. Jeg kommer ikke på noen bedre måte å gjøre det på enn å sitere fra min egen dagbok fra dagen etter at det skjedde:

August døde i går. Vibeke ringte meg på morgenen mens jeg stod på badet og gjorde meg klar for å dra til hud- og fotterapeuten, og med én gang jeg hørte at hun gråt og sa at hun hadde dårlige nyheter, skjønte jeg at det var noen som var død, men jeg hadde forventa det var Tiberius og ikke en av babyene. Det hadde selvfølgelig også vært trist om det var Tiberius, men han er allerede gammal og skranten, så det ville ikke vært tragisk på samme måten. Det viste seg at August hadde hatt et forstørra hjerte og fortetta lunger som de ikke visste om på forhånd, og da han var hos dyrlegen for å fjerne tannstein, hadde han under forberedelsene til narkose begynt å hoste blod og fått hjertestans. De prøvde å gjenopplive ham, men til ingen nytte. Jeg blei helt knust. Da jeg kom fram til hud- og fotterapeuten, spurte hun om jeg hadde allergi siden det var veldig tydelig at jeg nettopp hadde grått, og jeg brøyt helt sammen og fortalte henne alt. Jeg omtaler automatisk August som nevøen min, og det gjorde jeg også nå, ikke med plan om å villede henne med vilje til å tru at jeg snakka om et menneske, og da jeg innså at hun trudde det, fikk jeg meg ikke til å si at det var en katt i frykt for at hun skulle bli sint og føle seg lurt, pluss at jeg mistenker at folk generelt ikke mener det er like fælt å miste en katt som et menneske, men August var virkelig ungen til Vibeke, og han var nevøen min, og jeg var uendelig glad i ham. Jeg var ganske ødelagt hele gårsdagen, veksla mellom å være apatisk og hysterisk, grein på meg bihulebetennelse fordi de altfor trange bihulene mine ikke greide å drenere bort tårene, snørra og slimet fort nok, og hadde vondt i hodet og var sår i øya og ansiktet. 

Det går litt bedre i dag, både med meg og med Vibeke. Det er en slags rar trøst i det at han uansett var sjuk, at det ville skjedd noe før eller siden, og at det ikke var noe som kunne blitt gjort for å unngå det, og kanskje var det tross alt bedre at han døde hos dyrlegen enn at Vibeke bare skulle funnet ham død et sted i huset, eller enda verre: at han hadde dødd mens han var ute på tur og hun aldri hadde funnet ham. Eller at han ville blitt gradvis sjukere og sjukere og visna bort langsomt. Han blei bare to og et halvt år, og var verdens fineste og godeste. Det eneste positive som vel har kommet ut av det, er at han og Tiberius var erkefiender, og nå blir det forhåpentligvis litt enklere å være Tiberius framover, og Tiberius kan forhåpentligvis bli værende hos Vibeke framfor å bli avlivd eller omplassert.

Jeg veit ikke om det føles riktig å si "hvil i fred", for han var så aktiv, glad i å dra ut på tur og dessuten altfor ung til å være trøtt av livet, men jeg veit i det minste at han ikke kunne fått et bedre hjem enn hos Vibeke, som han kom til først som fosterkatt, før hun offisielt adopterte ham. Jeg er tross alt takknemlig for at noen som fikk en så uheldig start på livet, fikk vokse opp og leve et godt, om enn kort, liv med en mamma, ei tante, to besteforeldre og ei søster som elska ham, og som han elska tilbake. Tenk at det bokstavelig talt går an å dø av å ha et for stort hjerte. ♡

Opplevelser: Mat på Ghost Pizza og kinotur med Vibeke. Slippfest for Det fraværende av Susanne Mørk. Slippfest for Positurene av Heidi Sævareid. Pinsehelg hos Vibeke (som skulle bli siste gangen jeg så August). 

Innkjøp: På slippfesten til Heidi kjøpte jeg selvfølgelig Positurene!

TV-serie: Jeg ga etter for presset og så Baby Reindeer, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Ikke minst er jeg glad for at en så viktig serie har blitt sett og ses av såpass mange. Den er vond til tider, men like fullt morsom, spennende og underholdende, og det at serieskaperen spiller seg sjøl i iscenesettelser av noen av sine mest traumatiske opplevelser, er nok til å vinne min bunnløse beundring og respekt. Hvor nyansert den er gjør den bare enda mer intens, for protagonisten Donny har flust av usympatiske trekk, og i likhet med Donny sjøl, er det vanskelig for seeren å ikke syns synd på den hjerteskjærende ensomme antagonisten Martha. 

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var eminente Civil War. Jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. Kan ikke huske å ha sett en film der krigens brutalitet og banalitet balanserer side om side på en måte som føles så ekte før. Denne klarte kunststykket som stadig færre filmer får til, fordi åra har gjort meg til en hardbarka og herda kinogjenger, nemlig å få historien til å kjennes som om den skjer med meg. Det zoomes så tett inn på enkeltindividene at det politiske makrokosmoset bare blir vage konturer, for når man befinner seg midt i skuddlinja, har det lite å si hvilken ideologi patronene fra maskingeværa tilhører. Vent for guds skyld ikke til den kommer til en strømmetjeneste; se den på det største lerretet du kan finne.

Bok: Jeg har nå nådd nest siste kapittel av Atter en konge i Ringenes Herre på lydbok-prosjektet mitt, og jeg merker nå hvor glad jeg er for at filmene fins og at de har gjort de endringene de har. Og dette er ikke ment som kritikk av boka, tvert imot, for det er enkelte ting jeg syns filmene gjør bedre enn boka, men også motsatt. En ting som ikke er like tydelig i filmene, men som kommer godt fram i boka, er nettopp hvorfor Frodo lykkes med å ødelegge ringen (nei, de kunne ikke bare flydd på ørnene inn til Mordor). Sauron er ikke akkurat kjent for å være spesielt empatisk, og han antar dermed at hvem enn som får tak i ringen, vil gjøre som ham: ta over verden. Når Aragorn begynner å røre på seg og samler sammen styrkene sine, går Sauron dermed ut fra at det er Aragorn som har ringen og at han har tenkt å bruke den til å styrte Sauron. Det faller ham overhodet ikke inn at noen kunne ville ødelegge den, for han er såpass blinda av sin egen korrupsjon at han rett og slett ikke forstår at det er mulig å si fra seg uendelig makt til fordel for en fredelig verden. 

Musikk: TR/ST er ute med ny singel på Dais records, og jeg liker Soon bedre enn Robrash, men jeg er fortsatt litt bekymra for at dette nylige samarbeidet skal dytte musikken hans i en mer… tilgjengelig retning. Generelt syns jeg de nye låtene har mindre særpreg enn hva som har vært tilfellet i musikken hans til og med The Shore. Soon er ikke dårlig, den er helt ålreit, men hadde det ikke vært for den tross alt fortsatt egenarta vokalen, hadde jeg ikke nødvendigvis gjenkjent den som en TR/ST-sang. MEN i det minste er det nå klart at TR/ST skal spille den ekstremt etterlengta Oslo-konserten sin i oktober i år, og attpåtil med fantastiske Lia Braswell tilbake på trommer, så kanskje er ikke et nytt plateselskap utelukkende dårlige nyheter.

Februar 2024

Opplevelser: Middag på Gandhi og kinotur med Vibeke. Middag på Rent mel og Mandy på Cinemateket med Hannah. Tacofest og brettspill i lånt leilighet. Middag på Nordvegan og Caligula på Det Norske Teatret med Kit. Skrivetreff med skrivevenner.

Innkjøp: Ingenting.

TV-serie: I februar fikk jeg endelig sett miniserien Unorthodox, som jeg har blitt anbefalt flere ganger tidligere. Det er litt tilfeldig at jeg ikke har fått sett den før fire år etter at den dukka opp på Netflix, men noe av det har handla om at jeg basert på handlinga – ortodoks jødisk kvinne flykter fra et lukka og konservativt miljø i New York til frigjorte Berlin – har syntes at den har hørtes litt for tung og seriøs ut. Og serien er jo absolutt seriøs, men likevel mye lettere enn jeg hadde sett for meg. Ikke som i at den er for lett, men der jeg på forhånd innbilte meg ei litt stereotypisk svart-hvitt tilnærming som faller i de klassiske klisjéfellene med undertrykte kvinner og onde religiøse menn, får vi isteden ei befriende nyansert og nøktern fortelling. De jødiske lederne og familien til hovedpersonen Esty mener oppriktig godt, og hun blir heller aldri direkte mishandla – hun bare passer ikke inn i et samfunn der det er forventa at kvinner underordner seg menn. Rett og slett en veldig god serie som belyser et tema jeg i utgangspunktet visste innmari lite om. Ikke minst endte jeg opp med å syns at frisyren til Esty i Berlin var så kul at jeg brukte stillbilder fra serien som referanse da jeg var hos Lars noen dager seinere.

Film: Vibeke og jeg så Poor Things på kino, den nyeste til Yorgos Lanthimos, som så langt i karrieren sin ikke har en eneste dårlig film på samvittigheten. Og helt ærlig veit jeg ikke hva jeg kan si om Poor Things som ikke allerede har blitt sagt. Herregud, for en vanvittig fest av en film dette er. Produksjonsdesignet og kostymene er noe av det nydeligste og mest whimsical (hvorfor fins det ikke et godt norsk tilsvarende til det ordet?) jeg har sett på lenge. Den er hysterisk morsom, usedvanlig velspilt og så full av innfall at ikke engang den mest hardbarka og kyniske kinogjenger (meg) klarer å forutse hva som skal skje rundt neste sving. Den sprudler av overflod og originalitet i ei tid der remakes og superheltfilmer som alle ligner hverandre dominerer det øvrige kinotilbudet. Denne vil garantert stå igjen som en av årets aller beste filmer for meg.

Bok: For noen måneder siden begynte jeg å høre Ringenes Herre på lydbok. Dette er første gang siden jeg var tolv at jeg leser den, dog denne gangen på engelsk; da jeg var tolv leste jeg den på norsk. Jeg er nå litt over halvveis i The Two Towers, og jeg syns det er utrolig kult med et gjenhør av ei bok som har vært blant mine absolutte favoritter siden barndommen, fordi jeg naturlig nok legger merke til helt andre ting denne gangen enn hva jeg gjorde sist for over tjue år siden. Dessuten har jeg sett filmene såpass mange ganger at jeg cirka kan dem utenat, noe som gjør det lett for meg å følge med i handlinga, noe som ikke pleier å være tilfellet med lydbøker. Syns også innleser har en veldig god lesestemme, selv om jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med måten han leser replikkene til Gollum på, haha.

Musikk: Det bør ikke komme som noen overraskelse, men Caroline Polachek har gjort det igjen. Et av fjorårets aller beste album kom i februar ut i utvida versjon, der vi blant annet finner den helt sinnssyke Spring Is Coming With a Strawberry in the Mouth. Første gang jeg hørte den, visste jeg ikke at det var Caroline Polachek, men jeg gjetta det allerede før jeg hørte stemmen hennes. Jeg hadde også en distinkt opplevelse av å ha hørt låta før, selv om jeg visste at jeg ikke hadde det. Etter litt research (som ikke er så vanskelig i mitt tilfelle i og med at jeg fører statistikk over veldig mange irrelevante greier i hverdagen min), fant jeg ut at det er ei coverlåt, og at jeg har hørt originalen før, dog bare én gang. Jeg veit ikke hva noe av dette betyr, men dette er ei både merkelig og vakker låt som påkaller en viss fornemmelse av fantomnostalgi for meg. Sjekk gjerne også ut originalen, jeg syns begge versjonene er like deler like hverandre og forskjellige fra hverandre, og dét er ei motsetning som kanskje bare gir mening for meg, men i tilfelle ikke: high five.

November 2023

Opplevelser: Lønsj på El Camino og øl på Trappa med Mari. Debutantkveld hos Cappelen Damm. Fest hos Martina. Middag på Los Tacos og kino med Mari. Kino med Vibeke. Slippfest for Unnveig Aas sin Sommeren, 2000. Sverige-tur med Vibeke. Besøk av Mari.

Innkjøp: Etter lønsjen vår var Mari og jeg innom Uff og Fretex, og som så ofte er tilfellet når jeg bare skal gå innom der og ikke skal ha noe, fikk jeg med meg noe derfra. Fra Uff denne buksa, som jeg trur er samme modellen som de jeg kjøpte i Gdansk, og fra Fretex denne genseren i skotsk ull som var så søt at det var umulig å gå fra den. 

TV-serie: Jeg er nå i gang med de nyeste (og i førstnevntes tilfelle: siste) sesongene av både Sex Education og Heartstopper, og fordi de begge er britiske ungdomsdramedier om kjærlighet, er det vanskelig å la være å sammenligne dem. Av de to foretrekker jeg helt klart Sex Education; det er bare mer min greie generelt, det føles både mer realistisk og som at det står mer på spill, i tillegg til at det også er morsommere. Med det sagt savner jeg Lily og syns det er synd at hun ikke er blant de vi får følge videre. Jeg liker også Heartstopper, og jeg syns det er helt suverent at episodene er såpass korte, for da rekker jeg å se det når jeg ikke har tid til å sette meg ned for en time med Sex Education, men alt i alt syns jeg at serien er litt for lett og sukkersøt og uskyldig til at jeg klarer å bli ordentlig emosjonelt investert i den. 

Film: Jeg var på kino to ganger denne måneden, og filmene jeg så var The Creator og Gutten og hegren. Jeg setter alltid stor pris på å se god sci-fi, og det var mye som var gjort riktig i The Creator, men personlig ville jeg foretrukket om de hadde prioritert de filosofiske og emosjonelle aspektene framfor de maksimalistiske Marvel-aktige actionsekvensene. Det var også flere ganger jeg tenkte at nå, nå har vi nådd klimakset og nærmer oss slutten, men så var det enda flere høydepunkt vi skulle gjennom før rulletekstens tid var inne. Kanskje det ikke er negativt, men for hjernen min føles det slitsomt. Gutten og hegren er visstnok Miyazakis siste film, men det samme sa han jo også om Vinden stiger, så hvem veit. Jeg er i hvert fall veldig glad for at Miyazaki valgte å legge seg på den surrealistiske eventyrlinja framfor den mer virkelighetsnære, for han er absolutt aller best når han får forfølge alle sine sinnssyke innfall. Blodtørstige undulater? I'm here for it. 

Bok: Jeg har nå fått godkjent medlemskapet mitt i NLB, og selv om jeg ikke klarer å bruke lydbøker som ei fullverdig erstatning for vanlige bøker, liker jeg i disse dager veldig godt å høre på Ringenes Herre, som jeg både har lest før (dog for tjueto år siden (!)) og som jeg har sett filmversjonen av nærmere femti ganger, før jeg sovner og mens jeg gjør oppgaver som ikke krever så mye av meg.

Musikk: For en måneds tid siden impliserte jeg at jeg savna litt å ha fullstendig hekta på en sang, og enda nærmere enn oktobers Pazzeska, har Unfinished Symphony av GusGus kommet å bli min nye dille – bare synd den kom ut såpass seint på året at den ikke rakk å havne på Spotify Wrapped-lista mi. I det hele tatt syns jeg det grenser til kriminelt hvor dårlig kjent GusGus er på verdensbasis. De har holdt på i bortimot tredve år, og er helt på høyde på technolegender som Leftfield og Underworld, og jeg syns de fortjener den samme anerkjennelsen internasjonalt.

Throwback Thursday #2: Ringenes Herre

Ja, det er helt sant, jeg har faktisk skrevet et dikt - på rim! - som heter Ringenes Herre. Dette diktet, som det forrige gæmlisdiktet jeg posta, er visstnok også skrevet den 25. januar 2003 - tilsynelatende en spesielt kreativ dato. Nå syns jeg jo at jeg skriver mye hvis jeg skriver to tekster i løpet av en måned, liksom. Men det er nå en gang sånn at jo yngre jeg var, jo mindre sjølkritisk var jeg, og uten at jeg husker nøyaktig åssen livet som tolvåring og sjuendeklassing fortonte seg, så kan jeg lett se for meg at jeg skrudde på dataen da jeg kom hjem fra skolen og skreiv sikkert ti dikt etter hverandre i rasende tempo. Jeg trengte ikke inspirasjon, det bare kom av seg sjøl. Så blei jo resultatet så som så også, da.

Jeg veit ikke om diktet Ringenes Herre krever noen videre introduksjon. Dette var skrevet mens To tårn fortsatt gikk på kino, og jeg så vel de tre Ringenes Herre-filmene tre ganger hver på kino, trur jeg. Dette må vel ha blitt til etter et nylig kinobesøk.

Jeg veit forresten heller ikke hva adjektivet "toppeslig" egentlig er for noe, men jeg det var noe jeg fant på siden "helt topp" ikke passa inn rim- og (haltende) rytmemessig.



Praktfullt! Fantastisk! Helt genialt!
Ringenes Herre er Filmen over alt
Boka er også helt på topp
Jeg vil ikke legge den fra meg, sier aldri stopp

Ringenes Herre, den skulle jeg se
Selv om det om en uke ble!
Ja, den måtte jeg få med meg
Og jeg hadde vært glad om jeg kunne fått med meg deg.

Jeg satt der, i kinoen, følte meg bra
Ringenes Herre, å, hipp hurra!
Jeg synes det var så sørgelig
At du ikke ble med og hadde det toppeslig!

Om noen få dager så blir det fest
Jeg skal være din hedersgjest
Du skal dra på kino med meg
Og se hva Filmen kan vise deg.



Og jeg må faktisk bare vise dere åssen sjølve Word-dokumentet ser ut, for på den tida hadde jeg ennå ikke forstått at det faktisk ikke er noen som syns at WordArt er noe kult:

Akkurat som sist har jeg tenkt å slenge med et bilde av meg sjøl, og dette er enda kulere enn det forrige jeg posta. Det er visstnok tatt den 8. februar 2005, noe som gjør meg fjorten år, og dette var i den tida da sosiale medier så vidt hadde begynt å ligne på det det er i dag, og dette lasta jeg altså opp, totalt blotta for ironi, på Blink-profilen min. Teksten - for i 2005 var jeg overbevist om at engelske sangtekster gjorde underverker for bildets estetiske kvalitet (kombinert med høye kontraster, vel å merke) - er selvfølgelig henta fra mitt daværende yndlingsband, Good Charlotte. Det er også denne tekstlinja jeg har mitt første Skrivebua-brukernavn fra, for de av dere som er gamle nok til å huske det; gcbaby.

Og bare sånn for the heck of it, og fordi jeg er så godt i gang ogsånn, slenger jeg med et bilde til! Siden vi først er inne på Ringenes Herre og sein barneskole/tidlig ungdomsskole og sånn. Jeg lagde alvekniv i sløyden i åttende, og jeg er fortsatt bitter, fordi vi, som de små barna vi var, ikke fikk lov til å bruke den tingen man bruker på sløyden til å skjære i tre med. Med andre ord fikk vi bare lov til å tegne opp omrisset av sånn vi ville ha kniven, og så skulle læreren skjære det ut for oss. Læreren misforstod mine alviske linjer som ustødig hand eller dårlige tegneferdigheter eller noe, og skar ut kniven så den blei aldeles for krum! Den skulle ikke se sånn ut i det hele tatt, jeg lover.

Seriøst, den ser jo ut som... jeg veit ikke, noe jeg ikke ville det skulle se ut som. Google "Legolas knives", så får du ei viss formening om hva det var jeg hadde sett for meg. Jajaja, expectations vs. reality og alt det der.

Fordi folk ville se hele

Aight. Kutta opp i ørten deler på tre minutter hver fordi det er sånn det må bli når man bruker gratisversjonen av et konverteringsprogram; her har dere altså her "Ekkoet som døde ut." Det er så elendig lyd at det minste jeg kan anbefale, er å se på den med headset. Og i tilfelle noen skulle lure; det er ment dønn seriøst.



















Og angående eksperimentet mitt, så faila det totalt. Det gikk egentlig bare ut på at siden jeg innså at jeg ikke kom til å få sove den natta likevel, så kunne jeg jo bare prøve å slå min egen rekord i søvnløshet (som jeg mener å huske ligger på trettién timer). Men en vakker dag!

Og dere, Black Death;

BOROMIIIIIIR! Herregud. Sean Bean må jo skjønne at når han har langt hår og brynje, så er det ikke så mange tolkningsmuligheter.

Cybersnadder

Så. I går snakka jeg om å poste koselige videoer og litt sånn, og this is me keeping my promise.

Først ut er et sjarmerende bidrag til ørevoldtekten populært kjent som Melodi Grand Prix jr. Og gi ham litt respekt, da folkens, han er jo elleve år:



I dag er han... herregud, nitten år. Jeg er så glad det ikke er meg.

Men siden det er stygt å le av andre, gir jeg dere også muligheten til å le med andre. Det er lenge siden jeg har blitt så glad av et radioinnslag som det jeg blei av denne, som jeg blei introdusert til av Unnveig.



Jeg skal innrømme at den har gått noen ganger på repeat.

Videre har jeg gjennom Jo Mikkel funnet fram til ei side som egentlig taler for seg. Eller for å sitere den første setninga der inne; "This is a website for Straight Christian Men who enjoy Skinny-Dipping with other male friends or enjoy Skinny-Dipping alone." Så vidt jeg har forstått, er den seriøst ment. Det er faktisk helt fantastisk.

Og så har Vibeke presentert meg for StumbleUpon, som kort sagt går ut på å oppdage nye sider. Herfra har veien gått til en av de søteste begravelsene jeg har vært borti. Seriøst, sjekk den ut.

Og la oss nå ikke glemme Badass of the Week! Som riktignok ikke er denne uka lenger, men det er en übertøff artikkel for det.

Ogogogog, den nye yndlingssida til Anders, One Does Not Simply Walk Into Mordor! Mye gull der, gitt.

Ellers er jeg sjuk og har ikke gjort annet enn å se Californication, drukket brus og spist potetgull og smågodt. Pluss at det regner noe helt sykt. Halleluja.

Dett var dett

Bergen med nattoget om noen timer. Jeg gruer meg spent i hjel til å møte forlagsfolka. Tenk om de er skikkelig sære. Tenk om de syns jeg er skikkelig sær. Tenk om jeg ikke liker dem. Tenk om ikke de liker meg! Og dessuten er nye bekjentskaper alltid skummelt. I væffal når du veit på forhånd at det blir nye bekjentskaper. Liksom ikke sånn spontanbekjentskaper, som bare er koselige.

Og noe som er enda skumlere, er at mine timer i Lier begynner å forsvinne under føttene på meg, for å si det med en viss kvasi-poetisk vri. Når jeg kommer tilbake på lørdag, er Sandefjord nærmere enn det noen gang har vært. Save me.

Så for å få tankene over på noe annet, eller bare stenge ute mammas pakkemas for en stakket stund, laster jeg herved opp masse bilder av rommet mitt. Så har jeg noe å glo på hvis behovet skulle melde seg, mener jeg. Noe av veggdekoren blir nok uansett tatt med for å lyse opp internathverdagen der borte.

Oversiktsbilde! Jeg rydda til og med gulvet for anledninga, og så kom det ikke engang med på bildet. Hmpf.

Der ja! Det tragiske er jo at du faktisk kan se hele rommet. Den rosa greia til høyre der er dyna mi, og senga står inntil veggen. Liiiiteeeee.

Er ikke senga mi fin? Den matcher faktisk nattbordet og veggene til en viss grad. Da er det verre med de oransje og røde lampene mine. De var et innfall fra mine... vel, mismatch-dager.

Det er en verden over senga mi og. Veggene er forøvrig malt av Fiji og meg.

Nattbordet mitt med ting på.

En av de fineste haikuene jeg veit om, akkompagnert av min lite flatterende håndskrift. Pent ark, da.

Studio Ghibli-kalenderen min, som egentlig er fra 2008, men som jeg reiv av datoene på sånn at jeg kan la den henge der år etter år etter år lell.

Dette kortet fant jeg totalt randomly på gulvet da jeg... hva var det jeg gjorde igjen?... jo, leste til teoriprøva, stemmer. Det hører for så vidt med til historien at jeg strøyk med femten feil. Eh. Men uansett. Jeg trur kanskje det var planen en gang for lenge siden å sende det hjem, men det blei tydeligvis ikke noe av. Stod i væffal nada bakpå.

De to plakatene som henger på garderoben min.

Postkort fra vakre mennesker på ferie og litt sånn. Jeg trur det en gang i tida var et til, for over det fra Mallorca var det rester etter sånn grønnblå tyggis.

Narcissisme! Sendte inn et kapittel av Dragedans for noen år tilbake. Vant masse stæsj.

Kunst signert Ingridmarie. Eller, strengt tatt er det vel ikke signert noe som helst, men... ya know.

Fra mine sprekere dager. Det eneste testamentet på min karriere i turn som fins, trur jeg.

Et sted der nede er bassen min. Jeg har ikke spilt noe på evigheter, men plustelig blei bare alle de jeg spilte sammen med borte. Og det er jo det som er så kjipt med bass; er liksom ikke bare-bare å ta den opp og ta en trall for seg sjøl.

Mangasamlinga mi, som i følge Ingrid er pinlig minimal. Er for ordens skyld mer bak den schvære Babuschka-dokka, uten at det egentlig hjelper så veldig.

Min forsvinnende lille filmsamling. Det er bare det at det blir liksom ikke så mange DVD-kjøp når Vibeke eier alle yndlingsfilmene mine uansett.

De viktigste bøkene mine. Resten har jeg ikke plass til i bokhylla.

Noen flere bøker og noen CD'er. Jeg har et endeløst lass til med CD'er, men igjen... null plass.

Advent Children-postkorta mine. Disse blir nok med til Sandefjord.

Denne ekstremt pittoreske vifta er jo made of turistness, men jeg liker den likevel. Vakreste minnene sine, det.

To tårn-plakaten som henger på døra mi. Den har hengt der lenge, den. Og oh, jeg så for så vidt To tårn i går med Vibeke, og Ringens brorskap kvelden før der igjen. Er alltid så godt å se igjen de filmene. Og - jeg føler meg på en måte litt blasfemisk for å i det hele tatt tenke på sånne ting når jeg ser Ringenes herre - men er det bare meg, eller er det veldig mye fysisk kontakt mellom hannkjønn i de filmene? Bare sånn... en tanke, liksom.

Men ja. Nå må jeg sikkert gå og pakke mer. Jeg er ikke sikker på om jeg liker det.