Throwback Thursday: Aloha verden – trettiende kapittel

Dette, folkens, er siste kapittel av Aloha verden, en roman på 161 Word-sider, men det slutter ikke der!! Aloha verden er første bind i en trilogi, og om det er en brennende interesse for det, skal jeg vurdere å poste de resterende to binda i tillegg, men sånn som ting er nå, gir jeg meg for denne gang. Det har vært gøy å dykke ned i dette universet som betydde så mye for meg da jeg var tenåring, men tida er moden for å gå videre. 

Også, wow, jeg brukte virkelig en hel roman på anekdotiske "så gjorde vi det, så gjorde vi det"-scener, før alt dramaet, som ideelt sett burde vært litt jevnere fordelt utover, kommer hulter til bulter og alt på én gang og som julekvelden på kjerringa helt i siste kapittel. Med dét sagt, er det jo på et vis det samme jeg fortsatt sliter med når jeg skriver. Det språklige er i stor grad på plass (påstår ikke at det var det i 2004, altså, haha), men det å konstruere et solid narrativ? Oh boy, fortsatt vanskelig. Jeg har nok også blitt flinkere til dét på tjue år, men jeg er den dag i dag glad i anekdotisk skriving og slices of life. Kausalitet er liksom ikke min sterkeste side. Men jeg prøver. Prøver stadig.

Klikk på Aloha verden-knaggen for å komme til hele arkivet med kapitler. 

Vi var langt fra overlykkelige da flyet omsider landet. Vemodige tok vi imot bagasjen vår før vi tunge om hjerte steg inn i taxien. 

   Alle var triste, ja visst var vi det, men Sid var som et nervevrak. Han satt spent som en buestreng på hele veien til huset vårt og da vi gikk ut, så han seg nervøst rundt omkring. Fyren var paranoid, men jeg skjønner ham. Hadde jeg visst at en som tidligere hadde prøvd å ta livet av meg lurte et sted der ute, hadde jeg sannelig vært like anspent som Sid. Dessuten skvatt han utrolig lett med en gang vi var hjemme. Var det en liten lyd som kom uventet på ham, til og med mens vi var inne i huset, spratt han himmelhøyt og krevde at han fikk vite hva det var med vettskremte øyne. Øynene er, som sagt, sjelens speil og nå var det ikke den vanlige tristheten jeg så i øynene til Sid: Det var redsel. Han gikk rundt i flere dager hjemme, alltid på vakt, for mye på vakt, så mye at jeg begynte å bli redd for ham. Han var helt paranoid, konstant på grensen til panikk og jeg bekymret meg for ham. Han kunne rett og slett bli gæren av det.

   Ei uke gikk, faren deres hørte vi ikke noe fra eller så ikke noe til, men Sid var fortsatt like skremt. Jeg var ikke den eneste som var engstelig for ham heller. De andre guttene, særlig Tobias, var like urolige for at dette faktisk skulle etter hvert gjøre Sid gal. Han var nesten gal allerede.

   En kveld huket Tobias tak i meg og sa noe jeg kommer til å huske: ”Jeg tror vi er nødt til å sende ham på et sånt sykehus for mentalt syke, jeg. Han er ikke god. Vi burde gjøre det nå så han får behandling før det er altfor sent.” Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Såklart var også jeg livredd for at det virkelig skulle skje Sid noe, den snille, herlige og morsomme personen jeg hadde blitt så intenst glad i som nå hadde forandret seg til et nervevrak på tomgang. Han hadde paranoia, rett og slett, og det var umulig å få inn et fornuftig ord til ham. Samtidig ville jeg ikke at han skulle bli sendt bort, murt inn sammen med de som virkelig var gale, men jeg tenkte at hvis vi ikke fikk gjort noe med denne permanente panikken til Sid, kunne det gå med ham på samme måte. Derfor var det vel ekstremt motvillig at jeg til slutt sa ja.

   Allerede neste kveld skulle Tobias og jeg prøve å få med oss Sid til (p)sykehuset. Det var allerede veldig sent. Hvor vi skulle, sa vi ikke noe om, han var jo alt nå like skvetten som et rådyr og det ville uroe ham enda mer hvis vi fortalte ham at vi hadde planlagt å legge ham inn… der.

   ”Blir du med å gå en tur?” spurte Tobias den en gang så bekymringsløse broren sin. 

   ”Ut?” spurte Sid og så på ham med et vilt uttrykk i øynene. 

   ”Ja. Det blir ikke langt”, prøvde Tobias å overbevise ham. Men Sid ville ikke bli overbevist. I stedet gjemte han seg bak en stol og hveste: ”Nei! Ikke ut!” 

   ”Jo! Kom igjen, nå, kom igjen”, sa Tobias og nærmet han seg omtrent som man nærmer seg en forskremt kanin.

   Jeg merket noe vått nedover kinnet mitt. Jeg var så lei meg. Jeg følte at alt dette var min feil, selv om det sikkert var dagen han så faren her i byen som gjorde utslaget. Å se Sid sånn skar meg i hjertet som kniver og jeg greide ikke engang å få et lite glimt av den han var før dette marerittet begynte. Han var livredd og panisk hele tiden og alt jeg kunne gjøre med det var… ikke noe. Eller kanskje jeg kunne det. Allikevel hadde jeg stått helt stille og sett på denne fantastiske gutten sakte, men sikkert, ble forvandlet til en høyspentledning. Det virket som om han ikke var hjemme, omtrent som i Exorcisten, filmen om ei jente som blir besatt av en demon. Det virket som om Sid også var besatt og det verste av alt var at det ikke fantes et spor Sid igjen.

   ”NEI! NEI! NEI!” De panikkslagne skrikene til Sid traff meg som spyd i hjertet. Jeg begynte å hulke høyt når jeg så hvordan Tobias dro ham i armen, men det eneste han gjorde, var å stritte imot og skrike. På nytt stirret jeg ham inn i øynene, men jeg fant ikke et snev av den gløden de en gang hadde hatt. Det eneste jeg så var noe vilt som ikke ville slå seg til ro. Han var helt besatt.

   ”Bare en kort tur?” ba Tobias, men nå hadde den infernalske hylingen til Sid gitt seg. Han hadde sluttet å kjempe imot, i stedet lot han Tobias trekke ham med seg mens han gråt og tryglet. Det gjorde meg virkelig vondt å se ham sånn.

   ”Sånn. Her er jakka di. Du får den på deg, ikke sant?” spurte Tobias mens jeg så at også han kjempet mot gråten. 

   ”Ikke ta meg til ham, ikke ta meg til ham!” hikstet Sid mens Tobias tok på ham parkasen. 

Da han til slutt var ferdig påkledd, måtte Tobias leie ham ut utgangsdøren mens jeg fulgte bak. Hele tiden prøvde Tobias å berolige ham, men han gråt hele veien. Folk på gaten snudde seg og så rart på oss og de tenkte nok sitt om Sid.

 Jeg gikk, som jeg sa, bak dem. Jeg gråt. Strigråt. Jeg brydde meg ikke noe om at det var kaldt i luften og at tårene mine kunne fryse, jeg var bare så utrolig lei meg for Sid sin skyld. Kanskje det ikke var noen vei tilbake. Kanskje han fortsatte å være sånn hele sitt liv. Det var min feil også. Hadde jeg bare gått med på å ta ham til sykehuset for psykisk syke før, hadde det ikke gått så vidt. Kanskje han kunne reddes da. Ikke nå. Han var nok dømt til et liv i evig panikk. 

   Der var det. Sykehuset. Tobias og jeg stod på trappen med Sid imellom oss. Sid gråt. Jeg gråt. Tobias gråt. Tobias klemte meg og gråt intenst mot skulderen min mens den sinnssyke broren hans hadde kastet seg ned på knærne og gråt og gråt han også, men han fordi han nesten var lammet av redsel. Redsel for sin egen far.

   Jeg kastet et blikk bort på Sid igjen og nok en gang følte jeg at tårene kom. Hvor hadde det blitt av gutten jeg hadde falt så for? Han var borte. Gutten jeg… elsket… var borte vekk. Som snø for solen.

   Plutselig tok hulkingen til Tobias en brå slutt og han kikket opp fra skulderen min. Han hadde fått øye på noe. 

   ”Å… å nei…” hvisket han, knapt hørbart. 

   Jeg snudde meg for å se hva han hadde fått øye på som satte et sånt sjokk i ham. Og stivnet. Der kom han. Én gang, én enslig gang, hadde jeg sett ham før, men det var nok. Mot oss kom faren til Sid og Tobias.

   Plutselig fikk Sid øye på ham også. Han snudde hodet og stivnet et øyeblikk før han på nytt begynte å hyle. Deretter satte han seg opp og la på sprang. 

   ”Nei! Sid!” ropte Tobias og kom etter ham, men Sid bare skrek og løp videre, mistet balansen, falt, kom seg opp og løp igjen. Men han hadde visst blitt mer skadet enn han trodde, for snart måtte begynte han å halte. Han hadde falt temmelig hardt.

   Faren hans hadde sett ham også. Han satte også opp fart og gikk raskt og bestemt mot oss. 

   ”Å herregud, hva skal vi gjøre?” hvisket Tobias før han foldet hendene og begynte lavt å be Fadervår. Hadde jeg vært kristen og hadde trodd på Gud, hadde nok jeg gjort det samme, men siden det ikke fins et spor av den kristne tro i meg, lot jeg være. I stedet så jeg vettskremt på mannen som var nesten-morder og nå nærmet seg faretruende raskt.

   Plutselig skjedde alt så raskt at det er vanskelig å forklare. De bare dukket fram som fra ingensteder. Flere. En gjeng. Og de hadde våpen. En hadde kølle, en annen pistol. Siden det ikke var noen der bortsett fra nesten-morderen, Tobias, Sid og meg, flokket de seg rundt faren til Sid og han med kølla slo til ham så han deiste i bakken. 

   Da Sid så det, kom han hinkende mot oss. Han sa ikke et ord, men et blikk inn i de uttrykksfulle øynene hans, og jeg forstod. Han så fortsatt redd og trist ut, men også noe nytt. Han virket lettet. Lettet over at faren hans kanskje snart skulle bli drept.

   Han med kølla slo til faren deres så blodet begynte å strømme fram. Vi tre stod bare som forheksede å så på.

   Da fyren med kølla løftet seg for å slå nok en gang, rykket det til i Sid, men Tobias holdt ham tilbake. Nå hadde også hans øyne forandret seg og de lyste kun av en altoppslukende følelse. Hat. Hat mot faren sin som nesten hadde tatt livet av sin egen sønn og hans bror.

   ”Han drepte deg nesten. Hvorfor vil du redde ham?” snerret Tobias til Sid, men jeg så at Sid bare ble engsteligere og engsteligere. Jeg så det på øynene hans.

   Jasså, der har du det. Det måtte sitte langt inne i ham, men Sid hadde fortsatt litt til overs for sin egen far som nesten hadde drept ham. Nå var han redd disse folkene skulle drepe ham. 

   Plutselig begynte de å fjerne seg! Gruppen med mennesker hadde nok tenkt å la faren til tvillingene ligge der, forslått.

   Ikke alle dro. En ble igjen. Han hadde pistol. Nå siktet han på nesten-morderen som lå der hjelpesløs i snøen og tryglet for livet sitt.

   ”Trykk på avtrekkeren. Trykk på avtrekkeren”, hørte jeg Tobias mumle mellom sammenbitte tenner.

   Nå skjedde alt som i en storm! Alt gikk veldig, veldig fort. Fra det øyeblikket Tobias holdt et sterkt grep rundt høyrearmen til Sid til det øyeblikket Sid greide å rive seg løs fra grepet og storme i vei, kaste seg mot mannen med pistolen som straks ble slått i bakken. Pistolen gled ut av hendene på ham og Sid var rask med å plukke den opp og peke den mot den nå avvæpnede mannen som lå der under ham.

   ”Sid! Hva går det av deg? Sikt den mot pappa, sikt den mot pappa! Det monsteret fortjener ikke å leve!” skrek Tobias til ham. Sid ristet bare sammenbitt på hodet og da han gjorde seg klar til å trekke av, kom fyren seg fort på bena og sprang vekk. Det samme gjorde faren deres som nå lå bak Sid.

   Sid virvlet rundt idet han hørte fottrinn bak seg. Faren løp vekk og med et forskremt blikk, så han seg over skulderen og ropte: ”Takk, Sid.”

   Tilbake stod Sid. Han holdt fortsatt pistolen i hånden, men den gled rett ut.

   Jeg vet ikke om det var på grunn av smerten i beinet som sikkert hadde blitt sterkere etter det lynraske bykset eller om han rett og slett var… ja, jeg vet ikke engang hva slags ord jeg skal bruke for å beskrive det. I allefall segnet han om mens han skalv som et aspeløv over hele seg.

   Tobias og jeg skyndte oss bort i ham. Nå som jeg skjønte hvor mye øynene kan fortelle, tok jeg titt på Tobias. Hatet var borte og nå så jeg bare omsorg. Han brydde seg virkelig om Sid. 

   ”Åssen går det med deg?” spurte Tobias da vi var borte hos ham. Han satt fortsatt nede i snøen. Da Sid verken gjorde mine til å reise seg eller svare, satte Tobias seg ned ved siden av ham og la armen rundt skuldrene hans. De gjorde ikke noe, de bare satt der. Jeg hadde halvveis ventet at Tobias skulle si noe sånt som ”hvorfor drepte du ham ikke mens du hadde sjansen?”, men han gjorde ikke det. Kanskje han forstod Sid. 

   Plutselig reiste Sid seg på beina. Det samme gjorde Tobias. 

   Sid smilte til Tobias, et broderlig og varmt smil. Og øynene hans? Takknemmelighet og kjærlighet. De var virkelig bare helt utrolig glad i hverandre. 

   Lenge stod de bare slik. Så åpnet Sid munnen og sa: ”Takk”. ”Ingen årsak”, sa Tobias og ga Sid en rask klem.

   Det virket som om Sid la merke til meg først nå. Han kom mot meg, smilende. Nå var han endelig seg selv igjen. Galningen hadde måttet vike for den ordentlige Sid.

   ”Hei”, sa han da han var borte mot meg. 

   ”Hei”, sa jeg tilbake, kom ikke på noe annet å si. 

   ”Takk skal du også ha”, sa Sid. 

   ”Ingen årsak”, sa jeg og følte meg brydd.

   ”Hør her, jeg har kanskje oppført meg litt rart og sånn noen ganger, men… det har ikke alltid vært så lett”, sa Sid og så ut som han skulle begynne å forklare noe mer, men jeg bare sa til ham: ”Det er greit. Jeg skjønner deg.” 

   Lenge stod vi uten å si noe. Jeg lette etter noe å si, men hva enn jeg til slutt fant, virket det helt dumt og som om det ikke passet inn, så jeg lot heller være. Plutselig fant jeg ord allikevel. Det var ikke mye jeg sa, men det betydde så utrolig mye og da kunne det være samme hvor mye det var. 

   ”Veit du, Sid?”, sa jeg, ”du er en av de beste vennene jeg noen gang har hatt”. Sid satte opp et ansiktsuttrykk som minnet mest om en tiggende hund ved bordet idet han spurte: ”Bare en venn?” Først skjønte jeg ikke hva han mente, men så gikk det opp for meg at han faktisk følte det samme overfor meg som jeg følte for ham, derfor sa jeg: ”Nei. Du er bare helt spesiell og enestående, du” – og kysset ham. 

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueniende kapittel

Ja, dere, omsider når våre helter det forjettede land, der det tydeligvis er normal prosedyre å slippe fjortenåringer inn på nattklubber, og som er velsignet fritt for ubeleiligheter som snø, kulde og mordere.

Tidligere kapitler finner du her.

Dagen etter var vår nest siste dag. Det var også dagen vi skulle til Disneyland og for å si det sånn: Vi glemte det ikke bort. Fra jeg stod opp ble jeg minnet på det av Tobias som spratt rundt omkring og sang og ropte og lo. Det var litt irriterende, men også morsomt siden jeg også såklart gledet meg, men jeg viste det ikke på samme måte som Tobias. Dessuten fikk jeg også bekreftelsen på det mens jeg var i her i L.A.: Jeg var kanskje ikke så barnslig som jeg trodde. Med Roger som ville bygge sandslott og Tobias som ikke kunne få ned en eneste matbit fordi han gledet seg så fælt til han skulle til Disneyland, måtte jeg pent si meg enig i at de var barnsligere enn meg.

   ”Er dere snart ferdige?” maste Tobias på Sid, Kylie og jeg som satt og spiste. Han hadde vært oppe grytidlig og hadde allerede spist.

   ”Jada, jada”, mumlet Sid med munnen full av mat. Kylie bare lo av den hypre kjæresten hennes som ikke greide å sitte stille.

   Da vi hadde spist, skulle vi dra. 

   Vi gikk ut i korridoren og Tobias banket energisk på døren til de andre. Roger åpnet og han gliste. 

   ”Gleder meg”, sa han lavt, før han snudde seg og ropte på Gabriel og Arne som straks etter dukket opp bak ham. 

   ”Og da var vi klare?” spurte Sid. 

   ”Ja, ja, ja!” ropte Tobias og hoppet opp og ned. Så gikk vi ut og bestilte en taxi som hentet oss like etterpå.

   ”Vi skal til Disneyland”, sa Tobias til taxisjåføren med et stort smil om munnen. Stakkar, greide nesten ikke å sitte stille, han. Han hoppet opp og ned i setet og hvinte, lo og sang. 

   Da taxien stoppet utenfor det veldige området, var Tobias først ute av alle, selv om det betydde at han måtte klatre over både Gabriel og Sid. 

   ”Hei, pass på!” sa Gabriel idet Tobias kløv over han, men Tobias merket seg ikke noe av det, bare rev opp døren på taxien og datt pladask ned i bakken. 

   ”Idiot”, lo Sid og gikk ut. Han måtte ta et kjempesteg over ham. Tobias lå der fortsatt og kavet.

   Da vi alle var ute av taxien, var også Tobias på bena igjen. Jeg betalte og så opp på fornøyelsesparken som tronet over oss før vi gikk inn i samlet flokk.

   Med en gang vi var inne (etter en laaang kø, vel å merke), var Tobias i ekstase. Han ville se alle Disneyfigurene og kjøpe masse suvenirer mens vi andre nærmest ble helt slitt ut av all løpingen hans fram og tilbake til de forskjellige attraksjonene.

   Plutselig fikk jeg øye på noe som fanget min oppmerksomhet. En berg- og dalebane. En stor en. En gigantisk en.

   ”Hva er det du glor på?” spurte Kylie og kom opp bak meg. Med det samme hun gjorde det, fikk hun også øye på den. 

   ”Oi”, utbrøt hun. 

   ”Hva er det? Hvorfor stopper dere? Vi må videre!” utbrøt Tobias og dro Kylie i armen, men så festet også blikket hans seg på berg- og dalebanen. 

   ”Oi, oi, oi!” utbrøt han og ropte på de andre: ”Sid! Arne! Gabriel! Roger! Det er noe dere må se her!” De kom mot oss, Roger med et kjempestort sukkerspinn i hånden og så den. 

   Plutselig gled et nytt tog inn på stasjonen og Sid var rask med å smette inn i køen. 

   ”Den der skal jeg ta”, sa han bestemt og jeg stilte meg fort bak ham. Så kom Roger, Gabriel, Arne og Tobias også og stilte seg opp, men Arne feiget ut og gikk ut av køen og bort til Kylie som stod og holdt sukkerspinnet til Roger. Hun ville visst ikke være med.

   ”Kom du da, Kylie!” ba Tobias, men Kylie ristet på hodet. 

   ”Aldri i verden”, sa hun. 

   ”Jeg skal holde deg i hånda under hele turen!” lovte Tobias. 

   ”Nei, på låret, på låret!” sa Gabriel, men Tobias ignorerte ham og fortsatte: ”Vær så snill, gode, søte, kjære, snille…” 

   ”Ja vel, ja vel, siden du ber så pent!” sa Kylie, ga sukkerspinnet til Arne og stilte seg i køen med en latter, ”det kan vel ikke være så fælt”.

   Plutselig ble det vår tur til å huske oss og jeg var så heldig at jeg fikk plass helt foran. Roger humpet ned ved siden av meg. 

   ”Heisann”, sa han. 

   ”Morn”, sa jeg, ”lenge siden sist!” 

   ”Ja, du vet, turneringer og sånn. Når man er superstjerne som meg, så…” Mer rakk vi ikke å spøke siden toget begynte å lee på seg. Vi ble trukket oppover en lang bakke. 

   ”Boya!” utbrøt jeg da vi var på toppen av bakken og skulle bli sluppet nedover igjen.

   Både Roger og jeg satte i et gledeshyl da vi var på full fart nedover. Så var det opp, litt bort, ned, enda mer bort og så masse sånne ting – og så kom loopen. Den gikk nesten så sakte at jeg trodde den skulle stoppe på toppen, men akkurat da skjøt den fart igjen og så var vi i gang igjen.

   Da turen omsider var over, lo Roger høyt og lenge. Vi tok av oss bøylene vi hadde fått over hodet og gikk mot utgangen.

   ”Aldri mer! Aldri mer!” hørte vi og begge snudde seg. Kylie klamret seg til Tobias og hun hadde en lett grønnfarge i ansiktet. 

   ”Tror jeg må spy”, stønnet hun. 

   ”Jeg holdt deg i hånda!” protesterte Tobias, men Kylie bare lo og sa spøkefullt at det var nettopp derfor.

   ”Hallo”, sa Arne og kom bort. Deretter pekte han på en liten butikk lenger borte. 

   ”Dere må ha bilde av dere mens dere kjørte den greia!” 

   ”Å, hjelp, de tok ikke bilde!?” gispet jeg, men da den grufulle virkeligheten gikk opp for meg, var det igrunn ikke annet å gjøre med det enn å akseptere det. 

   Vi la i vei mot butikken, men bildet av meg var faktisk ikke så ille. På bildet så jeg faktisk glad ut i stedet for de påklistrede og anstrengte smilene mine fra de alle de andre bildene.

   Alle anskaffet seg et eksempler hver av alle sammen og da vi gikk videre, var alle kjempeblide.

Da vi dro fra Disneyland den dagen, var alle i et kjempehumør. Ingen av oss, absolutt ingen var sure, ikke engang den vanligvis så syrlige Arne. Kylie var også blid, til tross for at hun var en smule grønn i ansiktet ennå.

   Det var allerede ganske sent da vi kom hjem, men siden det var nest siste dagen vår, bestemte vi oss for å ta en tur ut. Ikke veldig langt, altså, kanskje bare til det første og beste utestedet. Uansett syntes vi at vi burde gjøre det for å feire en vellykket ”ferie” her på vestkysten. 

   ”Hva skal du ha på deg?” spurte Kylie meg oppe på hotellrommet. 

   ”Ikke skjørt denne gangen”, sa jeg, men et overblikk på buksene mine, fikk meg til å skifte mening. Jeg mener det, du har helt sikkert ikke sett så mange kjedelige bukser på en gang.

   Kylie tok på seg bukse. Selv om den ikke var min stil, var hun heldig som hadde den for det, hun kledde den nemlig. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn kropp som henne, husker jeg at jeg tenkte. Vel, vel, jeg tok på meg skjørtet mitt, jeg, og fant ut at man burde være tilfreds for den kroppen man har.

   Da alle var klare til å åke, samlet vi oss i gangen igjen før vi satte av sted til sentrum til fots. Vi fant ut at vi kanskje kom over det beste stedet på den måten.

   Jeg falt pladask for et sted som bare spilte trance. Du vet, jeg elsker jo det, men det gjorde bare Kylie av de andre, så det avgjorde saken. Vi fortet oss videre og videre, men fant ikke noe. På de fleste stedene var det jo trance, trance og atter trance som gjaldt, ikke det at det gjorde meg noe, men hva med guttene da? Nei, de skulle ikke inn der og det gjorde meg rett og slett frustrert. Jeg holdt på å rope til dem at hvis de var ute etter et diskotek som spilte punk hele tiden, kunne de jo få lete så mye de ville for meg, men jeg ble ikke med siden jeg ikke hadde helt troen på akkurat det.

   Da vi gikk forbi en spillehall, viste det seg at det var dit guttene ville inn. 

   ”Jeg kan ikke tro det! En spillehall!” stønnet Kylie og jeg måtte si meg enig. Av alle ting og klubber og steder vi gikk forbi, var lissom en spillehall tingen, virket det som.

   ”Sjekk dette her, a’! Fett!” utbrøt Gabriel og ble nærmest trukket magnetisk mot noe spillegreier. 

   ”Wow!” utbrøt Sid og fulgte etter mens Kylie og jeg stod igjen og ristet på hodet.

   ”Jenter! Sjekk dette her! Dette vil dere like!” ropte plutselig Tobias og gikk bort til noe han syntes virket forlokkende. 

   ”Nei”, sa Kylie tvert, tok meg i armen og sa: ”Gutter er nå en gang gutter, men vi lar vel ikke det ødelegge for oss? Kom a’, vi stikker til en av de klubbene med bra musikk”. Jeg skyndte meg etter henne ut av spillehallen og nedover gaten til vi kom til et ålreit sted hvor vi moret oss. Et par gutter prøvde å sjekke opp Kylie, men hun avviste dem med en gang. Hun var jo opptatt, vet du.

   Da vi omsider kom tilbake til hotellet, Kylie og jeg, altså, var allerede guttene hjemme.

   ”Hvor var dere, a’? Dere kunne sagt ifra”, surmulte Sid med en gang vi kom inn døren. 

   ”Vi gadd i hvertfall ikke bli med dere. En spillehall!” nærmest spyttet Kylie ut og slo ut med hendene. 

   ”Et diskotek!” spyttet Sid tilbake og så var krangelen i gang: Spillehall eller diskotek. Guttene sa at spillehall var best og vi holdt med diskoteket. Vi ble vel ikke egentlig enige om noe da vi til slutt gikk og la oss. 

   

Jeg var sur da jeg våknet neste dag. Vi skulle hjem, men det ville jeg ikke. Jeg ville bli her. Her var det sol og godt og varmt og trygt, der borte i D.C. var det snø og kaldt og... kanskje var noen også ute etter å drepe Sid og det er ikke hva jeg vil kalle trygt.

   ”Hm... Jeg vet at du ikke vil opp og bort, men det må du jo”, hørte jeg stemmen til Kylie. Jeg slo opp øynene som jeg nesten akkurat hadde lukket igjen og stirret opp i det morgentrøtte ansiktet til Kylie. Håret hennes stod rett ut, men blid, det var hun. 

   Da jeg gikk inn i stuen, var guttene også sure. Antakeligvis av samme grunnen som meg. Heldigvis var Kylie som en solstråle og smilte og lo som alle andre dager. Som sagt hadde jeg bare sett henne sur en gang og det var når Giovanni nektet henne å bli med på lanseringen. 

   ”Hvem tok den siste bananen?”, gryntet Sid da han merket at fruktskålen var tom for bananer. 

   ”Det var sikkert Stan”, sa Tobias like surt, men Kylie svarte glad: ”Å nei, det var meg, det!” Sid mumlet et eller annet og gikk motvillig og hentet syltetøy i stedet. 

   ”Melka har gått ut på dato”, kom det surt som eddik fra Tobias idet han åpnet kjøleskapsdøren. Kylie var fortsatt den eneste med godt humør og sa: ”Ta litt juice, da vel! Det har vi masse av!” 

   ”Bare det ikke er eplejuice”, sa Tobias og tok juicekartongen ut og drakk opp det som var igjen rett fra kartongen. 

   ”Tørst i dag?” spurte Kylie muntert. Tobias svarte ikke, men sa noe om at han forsvant ned i butikken nede ved resepsjonen for å kjøpe seg en muffin. 

   ”Du, da, Stan, du er vel i det minste i godt lag i dag?” spurte Kylie meg. 

   ”Si nå ikke det”, mumlet jeg der jeg satt og spiste en taus frokost med Sid ved bordet. 

   ”Huff, da. For en morgengretten gjeng jeg deler rom med!” nærmest kvitret Kylie og svinset rundt og ryddet på plass og vasket etter oss siden vi skulle reise nesten med en gang vi hadde spist.

   ”Det var dyrt”, sa Tobias dystert idet han dukket opp i døren med en blåbærmuffin. 

   ”Ja, ja, sånn er livet!” sang Kylie og blåste fullstendig i humøret til oss andre. 

   Da alt var spist opp og alle var klare, var det med elendig humør at jeg pakket ned alle tingene mine i kofferten min. Jeg spurte Kylie om hun ikke var det minste lei seg for at vi skulle dra. 

   ”Å jo da, men jeg er født med godt humør!” sa Kylie og pakket faktisk ned klærne med et smil om munnen. 

   Da alle hadde pakket, gikk vi ut på gangen. Der møtte vi en gjeng med gutter som så ganske så trøtte ut. 

   ”Gabriel holdt oss våken i hele natt”, sa Roger søvnig. 

   ”Du da, får ikke du 14 timers søvn, så er jo du kake!” sa Gabriel til sitt forsvar. 

   ”Du hadde ikke trengt å holde på med det greiene for det!” sukket Roger. 

   ”Hvilke greier?” spurte jeg nysgjerrig. 

   ”Synging”, sa Roger, ”han sang og danset som om han var full i hele natt!” Jeg greide ikke å holde tilbake en latter der jeg så for meg Gabriel hoppende og sprettende rundt omkring mens han trallet og sang akkurat som Tobias dagen i forveien da vi skulle til Disneyland. 

   ”Hei, gutter, klare til å reise?” spurte Giovanni og kom mot oss. Han bodde litt lenger nede enn oss. 

   ”Nei”, sa Sid og fingret med låsen på sin koffert. 

   ”Kom igjen, litt bedre humør kunne ikke skade”, sa Giovanni, irriterende nok virket han like glad som Kylie, og klappet den sure gutten på skuldrene. Deretter trakk han pusten og sa: ”Vel, vel, uansett om vi vil eller ikke, venter ikke flyet og vi må dra nå. Kom”. Han gikk mot heisen og vi fulgte motvillig etter. 

   ”Opp med hakene, folkens, vi kan reise hit en annen gang!” sa Kylie mens vi gikk. 

   ”Lett for deg å si! Du betalte ikke en dritt og vet ikke hvor dyrt det er! Jeg spanderte alt for deg, vet du”, sa Tobias. 

   ”Ikke lommepenger”, innvendte Kylie. Til det bare trakk Tobias på skuldrene.

   Inne i heisen, var det eneste vi hørte, et langt gjesp fra Roger sin side. Jeg lurte på om det stemte det som Gabriel sa, at dette murmeldyret av en gutt trengte 14 timers søvn. Virket nesten sånn, men så visste ikke jeg hvor lenge Gabriel hadde holdt på med disse greiene sine heller, da. For alt jeg visste, kunne han ha holdt på til daggry, men det var lite sannsynlig for han selv virket kjempeopplagt. 

   Pling! kom det irriterende blidt fra heisen da den stoppet i resepsjonen og jeg gikk med tunge skritt ut. Med tungt hjerte leverte jeg nøkkelen og trakk med meg kofferten ut hvor Giovanni bestilte taxi til oss.

   Da taxien kom, var Kylie den eneste som satte seg glad inn. Giovanni skulle nemlig ikke være med, han hadde fått det ærefulle (eh?) oppdraget av å kjøre vanen helt fra den ene kanten av USA til den andre. Hm. Kjempemoro. Særlig.

   ”Å nei. Flyplassen”, sukket Sid da taxien stoppet utenfor flyplassen. Allikevel gikk både han og vi andre ut. Snart etter kom flyet vårt som skulle frakte oss helt til hovedstaden igjen hvor faren til Sid og Tobias lurte. Jeg lurte på hvor engstelig han var idet vi gikk gjennom gaten og fant setene våre.

   Jeg var takknemmelig da jeg fant ut at jeg skulle sitte ved siden av ham på veien tilbake. 

   ”Jeg savner lua mi”, sukket han da vi holdt på å lette, ”hadde jeg hatt den nå, skulle jeg dratt den langt ned og aldri kommet fram igjen.” 

   ”Huff da, det hørtes ikke bra ut”, sa jeg. 

   ”Nei, det gjorde nå ikke det, da. Kanskje jeg heller burde få meg et skjell og leke eremittkreps”, sa han mørkt. 

   ”Kutt ut. Han er ikke der”, forsikret jeg ham om. Jeg visste jo hvorfor han absolutt trengte luen eller skjellet eller hva han nå skulle ha. 

   ”Han er der. Det vet du og”, sa Sid bare og egentlig kunne jeg ikke protestere på det.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueåttende kapittel

Fjorten år gamle Kristine som skriver om traumer: 

Som alltid: tidligere kapitler finner du under Aloha verden-knaggen.

”Noen som vil ha noe å drikke?” spurte Kylie og stakk hodet inn i kjøleskapet. 

   ”Jeg, takk”, sa jeg. 

   ”Ok, og hva vil madamen bestille?” spurte Kylie, tilgjort snobbete. 

   ”Jeg skulle nå gjerne hatt litt tropisk juice, hvis det lot seg gjøre”, sa jeg, like fint, jeg. Kylie fniste og rakte meg et glass med juice. Da vi hadde vært på lansering, hadde nemlig hun handlet litt for oss.

   ”Vi skal til Disneyland i morgen, ikke sant?” spurte Tobias. Han hadde satt seg ned i sofaen med bena på bordet. 

   ”Jada, jada”, forsikret Sid som, nok en gang, stod ute på verandaen og skuet utover. 

   ”Er du helt forhekset av den utsikten, eller?” spurte Kylie som tydeligvis også hadde lagt merke til at han ofte stod der ute. 

   ”Ja, tror det. Den er bare så utrolig… nei, den er fin, det er sånn det er. Utsikten er fin”, sa Sid og avbrøt seg selv. 

   ”Ja, men du behøver strengt tatt ikke å stå der ute hele tiden”, sa Kylie med en latter. 

   ”Nei da…” sa Sid fjernt og lente seg mot rekkverket. 

   Jeg satte meg ned i en stol. Deretter så jeg på Sid som stod der ute. Jeg tenkte at han var et slags mysterium. Jeg mener, hvorfor ville han ikke bade? Hva mente han med det som stod på håndbaken hans? Hvorfor skulle de syntes han var stygg? Hvorfor hadde han så triste øyne? Jeg mener, jeg visste jo om det med faren deres, men Tobias hadde tross alt gått gjennom akkurat det samme og han var ikke sånn…

   Tobias, ja! Kanskje han var nøkkelen til løsningen. Jeg kunne kanskje spørre ham om hvorfor Sid var som han var og hvorfor han ikke var det. Kanskje allerede i kveld. Kanskje allerede nå.

   ”Tobias, kan jeg prate med deg nå? Aleine?” spurte jeg ham. En smule forvirret satte han seg opp og sa: ”Ja, såklart. Vi kan gå ut og satte oss på en benk her ute. Det er sikkert ikke mange nordmenn her som kan skjønne hva vi prater om”. 

   ”Ikke noe klining, nå!” sa Kylie flirende idet vi gikk ut døren. 

   ”Ta det rolig, jeg veit hvem han tilhører!” sa jeg til henne og Kylie flirte enda mer. Hun stolte på meg. Ikke det at jeg skulle ta med meg Tobias for å kline med han, altså.

   Ute fant vi, som Tobias sa, en benk som vi satte oss ned på. Deretter spurte jeg rett ut: ”Hva er det med Sid?” 

   ”Du vet jo det, det med faren vår”, sa Tobias, men han så litt forskrekket ut da jeg protesterte. 

   ”Nei!” sa jeg. 

   ”Jo!” sa Tobias. 

   ”Men du er jo ikke sånn! Så vidt jeg veit, har dere opplevd det samme!” sa jeg. 

   ”Ikke helt”, sa Tobias og så ned. Han begynte å fikle med armbåndet han hadde på seg. 

   ”Hva har Sid opplevd da siden han er som han er?” spurte jeg. 

   ”Jeg vet ikke om han ville blitt så glad om jeg sa det”, sa Tobias stille. 

   ”Det kunne hjelpe meg til å forstå”, innvendte jeg. 

   ”Nei, jeg forteller deg det ikke. Vil han at du skal få vite det, så sier han det selv”, sa Tobias og jeg nikket mens jeg bet meg i underleppa. Egentlig var jeg ikke fornøyd med svaret, men jeg måtte vel bare akseptere det. Jeg ville jo ikke at noen, spesielt ikke broren min, sa hemmelighetene mine videre.

   Da vi kom inn, gikk Tobias rett bort til Sid og sa noe som Sid nikket til. Jeg kunne ikke høre hva det var, siden Tobias hadde lukket igjen døren til verandaen han hadde gått ut på. Sid stod der nemlig fortsatt. 

   Der de stod ved siden av hverandre, slo det meg at de faktisk var veldig like. Grunnen til at jeg hadde syntes de var så forskjellige i begynnelsen, var at da så jeg så mye på holdningene deres. Dessuten hadde jo Sid flydd rundt med den lua trukket så langt ned at øynene hans bare var mørke skygger 24 timer i døgnet også da. Nå, hadde det ikke vært for det røde håret og piercingene til Sid, hadde det neiggu ikke vært greit å skille dem. Vanligvis er det jo sånn med tvillinger at du synes de er helt uatskillelige i begynnelsen, men etter hvert ser forskjeller og til slutt er det ingen sak å peke ut hvem som er hvem. Med Sid og Tobias var det stikk motsatt. De ble bare mer og mer like etter hvert, de.

   Plutselig kom Tobias ut og han gikk rett bort til meg. 

   ”Sid vil snakke med deg”, sa han bare før han gikk bort til sofaen igjen. Jeg trakk på skuldrene og gikk ut til Sid som ba meg lukke døren. Jeg gjorde det, hoppet deretter opp på rekkverket og satte meg til rette der mens Sid lente seg mot veggen. Han stirret ned på bakken, men rettet etter det blikket sitt mot meg og et lite smil gled over leppene hans. 

   ”Du vet om faren vår som stakk av gårde da vi var små”, sa han og jeg nikket. 

   ”Det merket både meg og Tobias for livet, men…” Blikket til Sid søkte mot bakken. Han bet seg i leppa. Hvorfor det? Fordi han tenkte? Eller… fordi han strevde for ikke å begynne å gråte? Men gråt han noen gang?

   ”Jeg gråter om kveldene ennå”, sa Sid som om han hadde lest tankene mine. 

   ”Å, skjønner. Du hadde egentlig et kjempebra forhold til faren din, ikke sant?” gjettet jeg. 

   ”Nei, da er jeg redd du har misforstått. Han ignorerte meg egentlig hele tiden mens vi bodde sammen med han, men før han dro, kom han inn på rommet mitt. Jeg hadde akkurat lagt meg for å sove…” Sid avbrøt og tok et hvesende åndedrag som du gjør hvis du nettopp har grått et nytt verdenshav, bortsett fra at Sid hadde ikke grått. Eller kanskje han hadde det, men uten tårer. 

   ”Det var ganske mørkt i rommet”, sa Sid mens han kjempet for å holde stemmen normal, ”allikevel kunne jeg se at det glimtet i noe blankt han holdt i hånden.”

   Å, herregud. En kniv. 

   Sid stirret ned i bakken en stund mens han kjempet med gråten, men til slutt måtte han gi tapt og sank sammen mot bakken. Han skjulte ansiktet i hendene, men jeg kunne høre at høylytte hulk presset seg opp fra strupen hans.   

   Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Ville han bli flau hvis jeg satte meg ned for å trøste ham? Kanskje. På en annen side følte jeg meg skikkelig slem hvis jeg bare stod å glante som et annet naut derfor endte det med at jeg satte meg rett ned ved siden av ham. Men hva i alle dager skulle jeg si? Til slutt sa jeg: ”Det er fortid. Det er jo ikke…” Sid avbrøt meg. 

   ”Han har kommet for å drepe meg! Nå er han i D.C.!” hvisket han hest. 

   ”Det er jo ikke sikkert”, sa jeg, men hørte selv hvor tvilende jeg hørtes ut.

   ”Ikke gå!” utbrøt plutselig Sid og grep etter meg, selv om jeg ikke hadde tenkt å gå. 

   ”Jeg skal ikke gå noen steder”, sa jeg og Sid snufset før han plutselig rykket hodet bakover med en sånn kraft at det utløste et skikkelig smell idet det støtte sammen med veggen bak oss. Det virket ikke som om Sid merket det. Han stirret bare opp i luften med røde og hovne øyne. 

   Plutselig kom han seg opp på knærne og ga meg en klem mens han på nytt begynte å gråte. 

   ”Det var så fælt”, sa han, ”han skar meg opp, men Tobias våknet av skrikene mine og halte ham vekk før han deretter flyktet. Jeg skylder Tobias livet mitt”. 

   Sid trakk seg tilbake igjen. 

   ”Unnskyld”, sa han og så ned. 

   ”Det gjør ikke noe”, forsikret jeg.

   Plutselig trakk Sid av seg t-skjorten og det første jeg la merke til var et digert arr som løp på hele brystkassen hans. 

   ”Dette er grunnen til at jeg ikke ville bade”, sa han og tok på seg t-skjorten igjen. 

   Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt ute på verandaen og prøvde å overbevise Sid om at faren hans ikke var kommet for å drepe ham, men jeg hørte selv tvilen i min egen stemme. Faktisk var jo det mest sannsynlig at nettopp det var grunnen til at han var tilbake igjen, for å fortsette der han slapp. Det sa jeg selvfølgelig ikke til Sid, men han visste det uheldigvis allerede, derfor hadde det igrunn ikke gjort noe forskjell.

   ”Takk for at du fortalte meg det”, sa jeg til slutt. 

   ”Takk for at du var her. Det var godt å snakke om det til noen. Jeg har aldri snakket med Tobias om det, men han har visst det. Vi har vel aldri gjort det fordi han var redd for at jeg… skulle bli redd igjen. Kanskje jeg ble det, men nå har det i allefall kommet og alle de tårene jeg har holdt inne siden den gangen har endelig kunnet renne”, var det Sid sa. 

   ”Nei, vi får vel komme oss inn. De andre tror vel vi har falt ned fra verandaen, tenker jeg”, sa Sid og kom seg på beina og gikk inn døren. Jeg fulgte etter.

   ”Blir dere med å spille Twister?” spurte Kylie da vi kom inn. Hun lot ikke til å merke at Sid var litt rødere i øynene enn vanlig. Enten det, eller så lot hun som hun ikke merket det.

   ”Kan vi godt. Ikke sant?” spurte jeg og så på Sid. 

   ”Jo da!” sa han og smilte og ingen kunne ha gjettet hva for slags grusom hemmelighet han bar på. Jeg hadde jo for så vidt gjettet det, da, ikke det at han ble knivstukket av sin egen far, men at det var noe med ham. Det var det øynene og den litt sørgmodige væremåten som røpet.

   Å spille Twister med Kylie, Sid og Tobias var skikkelig artig. Jeg har gjort det et par ganger før, men da var det bare kjedelig. Nå var alt bare så utrolig morsomt at jeg gjerne kunne gjort det i flere timer.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuesjuende kapittel

Vi begynner å nærme oss slutten av første bind i en hel fordømt trilogi, fordi når ingen stopper meg mens jeg driver med noe jeg liker, fortsetter jeg bare. Det er totalt tredve kapitler i dette første bindet, og jeg kommer til å poste også de tre neste. Men etter det lurer jeg rett og slett på om det er noe poeng for meg å poste resten? Disse kapitlene, hvor enn gøy jeg har hatt det med dem, er de innlegga mine med desidert færrest visninger, og hvis de ikke blir lest, er det heller ikke noe vits for meg å bruke tid på å poste dem. Hva syns dere? Skal vi dure videre gjennom de gjenstående 66,66 prosentene, eller skal vi gi oss når jeg er ferdig med denne første tredjedelen? Jeg blir ikke fornærma i noe fall som helst, men gi meg gjerne et yay eller et nay, så har jeg noe å forholde meg til. 

Som alltid kan alle tidligere publiserte kapitlene leses under Aloha verden-knaggen.

Vi kom endelig fram til hotellet og alle gikk ut. 

   ”Puh!” sa Gabriel for det hadde vært slitsomt. Mange folk som var helt gærne stort sett hele tida.

   Kylie kom mot oss og spurte hvordan det hadde gått. 

   ”Bra, men en del av fansen var helt gærne”, sa Tobias og fortalte historien om de to jentene som ville ha et kyss. Kylie lo da han sa det. 

   ”Hvor har du vært?” spurte Gabriel siden hun kom fra bak hotellet. 

   ”Jo, jeg vandret litt rundt her og sjekket litt og fant den stranda! Dere skal se den!” sa Kylie opprømt. 

   ”Å, stranda”, sa jeg drømmende. 

   ”Den er gyllen og vannet er helt blått”, beskrev Kylie og jeg fikk et så drømmende uttrykk i ansiktet at Roger begynte å vifte foran øynene mine med handa si. Jeg lo og dyttet ham i siden.

   ”Ja, det var jo en god idé, dere!” ropte plutselig Tobias opp, ”vi kan dra på stranda!” 

   ”Ja!” ropte jeg og var enig med en gang. 

   ”Hm…” var det eneste svaret han fikk fra Sid. 

   ”Kom igjen, a’”, sa Roger til Sid, for også han var med på ideen. 

   ”Joa… Kanskje…” sa Sid. 

   ”Ok, blir du med, spanderer jeg en milkshake på deg”, lokket Tobias. 

   ”Greit, det gjorde utslaget. Jeg blir med!” sa Sid. 

   ”Woohoo”, ropte jeg og bokset litt i lufta. 

   Kylie ble med oss opp på rommet for å skifte til badetøy, noe vi også måtte.

   Da vi alle var klare, gikk vi ned til stranda. Alle hadde tatt på seg noe lett over badetøyet.

   Plutselig stoppet ei jente oss på veien. Hun var kanskje på min alder. 

   ”Er dere de fra det bandet?” spurte hun guttene. 

   ”Ja”, sa Tobias og smilte og forsøkte å være så hyggelig så mulig, selv om jeg visste at også han var ganske sjenert, ikke så mye som meg kanskje, men fortsatt sjenert.

   ”Skal dere på stranda?” spurte jenta videre. 

   ”Ja”, svarte Tobias og så spørrende på henne. Han hadde sikkert ventet seg et spørsmål om autograf eller noe sånt så dette kom nok litt overraskende på ham.

   ”Eh… Du skal vel ha på deg badeshorts da?” spurte jenta igjen noe som gjorde Tobias enda mer forvirret. 

   ”Nei, han skal bade naken”, sa Sid ironisk som svar på det dumme spørsmålet. Jenta bare så rart på ham før hun igjen stirret direkte på Tobias. 

   ”Ja, jeg skal da det, da”, svarte han til slutt. 

   ”Å, så bra!” sa jenta og løp bortover til noen flere jenter som stod litt lenger borte. Til dem hørte vi henne rope: ”Fort dere ned på stranda! Vi får se Tobias fra Onyx i bar overkropp!” Tobias ristet på hodet og Roger lo før vi gikk videre. 

   På stranda var det alt mange mennesker. 

   ”Å hjelp”, mumlet Sid. 

   ”Hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Nei, vet ikke, jeg, liker bare ikke når det er så mange på et sted”, svarte han. 

   I forveien løp Gabriel på de lange, tynne beina sine for å kikke etter et fint sted å okkupere. Det gikk ikke lang tid før han ropte tilbake til oss andre mens han veivet med hendene: ”Her er det fint!” Vi andre kom bort til ham.

   Gabriel hadde funnet et ålreit sted som var halvveis skygget for av noen palmer så hvis det ble for varmt eller vi ble for solbrente, var det bare å gå i skyggen.

   Kylie slo opp solsengen sin og vi gjorde det samme. Snart stod sju solsenger på rekke og rad, hver av dem gjort personlige med sju forskjellige håndklær. 

   Jeg satte meg ned på solsengen mi og tok av meg t-skjorten og sarongen så jeg satt igjen i bare bikinien. Deretter gikk jeg bort og stakk stortåen uti vannet for å kjenne på temperaturen, men jeg behøvde ikke å bekymre meg for at det var for kaldt, akkurat. Vannet holdt nemlig en herlig temperatur derfor bare kastet jeg meg uti. Snart kom Kylie etter meg med den oppblåsbare madrassen sin som et surfebrett under armen. 

   ”Nå kommer jeg og tar deg!” ropte hun og vi kastet oss begge leende ut i bølgene. Snart kom guttene etter også – alle unntatt Sid. Han satt på solsengen sin og dro knærne sine oppunder haken. Han satt ennå i bukse og t-skjorte. 

   ”Kom da, bro!” ropte Tobias til ham. 

   ”Ja, vannet er varmt! Hva er du redd for?” ropte Roger. Sid trakk bare et langt sukk og stirret på bølgene som slo opp på sanden. 

   ”Kom dere, da!” ropte plutselig Kylie til oss og jeg snudde meg. Hun var allerede ganske langt ute og lå nå på madrassen sin og hun padlet stadig lenger ut. 

   ”Ja! Kommer!” ropte Tobias og fløy etter henne. Gabriel og Roger snudde seg og så på hverandre, trakk deretter på skuldrene og fulgte etter. Straks etter var også Arne blant de andre, men jeg stod bare på grunna og så på. Deretter kastet jeg et blikk bort på Sid, men han enset meg fortsatt ikke. Han bare stirret ned på vannkanten med store, sørgmodige øyne. Jeg syntes så inderlig synd på ham. Han hadde sikkert en vond erfaring med vann da han var mindre eller noe.

   ”Kom da, Sid”, sa jeg forsiktig, akkurat høyt nok til at han kunne høre det. Uten å kaste så mye som et blikk på meg, ristet han bare taust på hodet. 

   Jeg skulle ønske det hadde vært noe jeg kunne ha gjort for å trøste ham, men når jeg ikke visste hvorfor han ikke ville uti, var det litt vanskelig for meg også.

   Til slutt bestemte jeg meg og jeg vasset opp på land. Han hadde solsengen sin rett ved siden av min, derfor satt jeg meg ned på min egen, altså rett overfor ham og prøvde å få øyekontakt, noe som slettes ikke var enkelt. Han fortsatte å glane på strandkanten.

   ”Liker du å bade?” spurte han plutselig å så på meg. 

   ”Eh, ja”, sa jeg siden spørsmålet kom litt overraskende på. 

   ”Se så lykkelige de er”, sa Sid og pekte på guttene og Kylie der ute som hylte og lo og sprutet på hverandre. 

   ”Mm”, nikket jeg, men jeg skjønte ikke egentlig helt hva han mente. 

   Det kom ikke noe mer heller. Sid bare fortsatte å glo, men nå var det på de der ute, da. 

   ”Hvorfor vil du ikke bade?” spurte jeg han. Han bare trakk på skuldrene. 

   ”Si det, da”, ba jeg, men han bare begynte å granske håndbaken sin. Jeg la merke til at han hadde skrevet noe på den. Jeg lente meg lenger mot ham for å se hva det stod, jeg var jo nesten sikker på at det var noe viktig, men hvor mye mening det ga… ja, det kan diskuteres. ”Ikke dra fra meg, du vet at jeg ikke vil deg noe vondt”, stod det. Jeg rynket pannen og spurte hva det betydde.

   Plutselig kvapp han til. Skulle tro jeg hadde slått ham. Deretter skjulte han hånden sin under t-skjorten sin. 

   ”Jeg har allerede sett det”, bemerket jeg. 

   ”Hm”, var det eneste svaret jeg fikk av Sid, men han trakk motvillig hånden fram igjen. 

   ”Mange respekterer meg ikke”, kom det plutselig fra han. Jeg så på ham med et spørrende blikk. 

   ”Ja, det er svaret på spørsmålet du stilte meg”, sa han. 

   ”Men… jeg får det ikke helt til å stemme”, sa jeg forvirret. 

   ”Jo, det har seg sånn at mange faktisk blir redd for meg og stikker. Jeg har for eksempel opplevd at jeg har avtalt ting over telefon med fremmede og så kommer de, får se åssen jeg ser ut og pigger av”, forklarte Sid trist. 

   ”Hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Vet ikke, jeg. Syns vel jeg er stygg, da, tenker jeg”, sa Sid. 

   ”Du er jo ikke det”, protesterte jeg. Du er dødspen! hylte jeg inni meg. 

   ”Hvordan er det å ha kjæreste?” spurte plutselig Sid, ”det er vanskelig å forestille seg det for… en som meg.” 

   ”Hm. Nå veit jeg ikke jeg hvordan det er å ha en trofast kjæreste som elsker deg, da”, sa jeg. 

   ”Nei. Nei, unnskyld at jeg spurte”, sa Sid og så ned og begynte å fikle med sanden.

   ”Bli med å bade, a’”, sa jeg, men Sid ristet bestemt på hodet. 

   ”Hvorfor ikke det?” spurte jeg. 

   ”De kommer til å le av meg”, sa Sid. 

   ”De? Hvem er de?” 

   ”Folkene rundt her. Det er derfor jeg ikke likte det da det var så mange her”, sa Sid. 

   ”Skal jeg gi deg et tips?” spurte jeg og uten å vente på svar fortsatte jeg: ”Drit i dem! Du er deg og hvis ikke de kan akseptere det for det pokker meg være deres problem og ikke ditt! Husk det du sa til meg, spill selvsikker!” 

   ”Hm… kanskje. Jeg blir allikevel oppe på land. Gå uti, du.” Jeg trakk på skuldrene før jeg reiste meg opp og begynte å gå mot vannet igjen.

   Da jeg så de andre vinke til meg, var det raka veien uti. Jeg fortet meg til de andre som hadde begynt moroa uten oss. Så ble jeg også med på å sprute og ha det artig.

   Etter at vi hadde badet fra oss, insisterte Kylie på at hun ville sole seg. Jeg, derimot, er ikke verdens største fan av det, derfor fikk jeg med meg Roger for å kjøpe is. Det var nemlig flust med kiosker og butikker så det var ingen sak å finne et lite sted.

   Da vi hadde kjøpt vår etterlengtede is, satte vi oss på en benk og gransket alle de rare menneskene som gikk forbi. Vi, i allefall jeg, merket meg mangfoldet for vi så alt fra typiske surfere med åpne Hawaii-skjorter og tjukt hår med sand i til bikere i skinn. Roger ropte ”hei!” til alle sammen og det var så mange reaksjoner. Noen så rart på ham, andre kom bort og begynte å prate, noen ba ham dra til helvete og andre igjen begynte å le. Det fantes også dem som ikke brydde seg om ham.

   Da isen var ferdigspist, bar det ned til stranden og de andre igjen. Kylie lå rett ut og solte seg, Gabriel satt i skyggen av palmen og leste et tegneserieblad og Sid og Tobias køddet med andre. De sparket for eksempel sand på ei jente som trodde hun var dritdeilig og lå og solte seg. Da hun skulle ta av seg solbrillene, stakk de leende bort. Gutter, altså. 

   ”Vi kan bygge sandslott!” ropte plutselig Roger og jeg så på ham som om han var helt fra vettet. 

   ”Ja, vi to altså. Vi skal slå de beste av de beste med vår fenomenale arkitektur”, bablet han og jeg lo. 

   ”Tror du ikke på meg? Den som ler sist ler best!” sa Roger og løp ned til strandkanten hvor han faktisk satte seg på huk og begynte å bygge. Jeg bare ristet på hodet og gikk ut i vannet hvor jeg svømte for meg selv helt til vi skulle opp til hotellet igjen. 

   På vei opp til hotellet igjen var Tobias gladere enn han pleide. ”Vi skal til Disneyland, vi skal til Disneyland”, sang han og han danset faktisk oppover helt til vi var framme. Da skjerpet han seg heldigvis, tok seg sammen. Vi gikk opp på hotellrommene våre igjen.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuesjette kapittel

Fjorten år gamle Kristine har nesten samme forhold til Los Angeles, California som har Elder Price fra The Book of Mormon har til Orlando, Florida. Forøvrig er jeg imponert over mangeromshotellsuiten disse kidsa tydeligvis bor på.

Tidligere kapitler? Klikk her.

”Opp og stå!” sang Tobias idet han skrudde på lyset på rommet vårt. Han så nesten lys våken ut.

   Kylie mumlet noe uforståelig og vred på seg og trakk dyna over hodet, men Tobias bare gikk bort til henne og snappet dyna. Hun kavet etter den og Tobias kastet den på henne så hun lå i senga si med ei dyne på hodet. Tobias lo og sa at det var på tide å stå opp.

   Jeg slo dyna mi til side og satte meg opp før jeg med trøtte skritt trasket i vei mot badet. Der kledde jeg på meg, gredde håret, pusset tennene og gjorde slike ting før jeg gikk inn i stua og møtte Sid som stirret intenst på brødristeren som stod på bordet. I neste øyeblikk ploppet to mørkebrune og stekte brødskiver opp og han stakk den ene i munnen uten noe som helst pålegg. Deretter snudde han seg med brødskiva halvveis stikkende ut av munnen og bablet noe som hørtes ut som et spørsmål om jeg ville ha den andre. Jeg sa ”ja, takk” mens jeg av alle krefter prøvde å holde latteren tilbake, noe som slettes ikke var enkelt.

   Jeg fikk brødskiva av Sid og gikk bort til kjøleskapet hvor det var fint lite pålegg. Ikkeno’, faktisk. Jeg snudde meg mot Sid med et spørrende blikk og jeg tror han sa noe om at det var derfor han spiste brødskiva som den var, men det var jo ikke lett å høre for han hadde fortsatt brødskiva stikkende ut av kjeften. 

   Jeg fulgte Sids eksempel og ga meg til å spise brødskiva selv om det ikke var noen verdens ting på den. Jeg ga den derfor fort opp og tok fram en banan fra minibaren som jeg kuttet opp i skiver og la oppå brødet. 

   ”Ap jæi ikke penkpe på det før!” mumlet Sid med munnen full av mat og kom bort til meg, fortsatt med brødskiva halvveis ute av munnen. Deretter tok han den ut og fant fram en banan han også. 

   Nå kom Tobias og Kylie også inn i stua og Sid sendte dem et strålende smil, noe som så en blanding av komisk og sjarmerende ut, mye på grunn av håret hans som fortsatt var stort og uregjerlig, selv om det nå var rødt. Han hadde ennå ikke rukket å sause det inn med hårgelé og annet dilldall, vet du, derfor så det litt… eh… merkelig ut.

   ”Er det dere spiser a’?” spurte Tobias og fikk et rart uttrykk i ansiktet jeg ikke greier å beskrive, jeg vil ikke prøve engang. 

   ”Rista brød med banan”, sa jeg og holdt opp brødskiva mi som bevis. 

   ”Ja, så sannelig. Tror jeg tar meg litt jeg også, gitt”, sa Tobias og spurte Kylie om hun også skulle ha og det sa hun ja til.

   Etter at alle hadde spist og Sid hadde fikset håret, gikk vi ut på gangen hvor vi hadde avtalt å møte resten av klikken, Giovanni også. De kom heldigvis snart, så vi behøvde ikke å vente lenge.

   Da Giovanni dukket opp, sendte han Kylie et skeptisk blikk. 

   ”Hvem er du?” spurte Giovanni. 

   ”Kjæresten til Tobias”, svarte hun og la til: ”og søsteren til selveste bandmaskoten.” 

   ”Ja, men du trenger strengt tatt ikke å være med”, sa Giovanni. 

   ”Nei, men jeg blir med for det, jeg!” sa Kylie blidt. 

   ”Beklager, unge dame, men siden du ikke har noen viktig tilknytning til bandet, kan du ikke det, gitt”, sa Giovanni og klødde seg i hodet. Kylie ble fornærmet og utbrøt: ”Men er en bandmaskot viktig, da?” 

   ”Nei!” sa Giovanni og ristet nærmest bestyrtet på hodet, ”men hun har alltid vært med dem og når vi nå straks skal gjøre henne til offentlig bandmaskot, kommer hun til å være med bandet overalt, bortsett fra på scenen under konserter og sånn, hun dukker nok opp i musikkvideoer også selv om hun ikke er med i selve bandet.”

   Tro meg, dette med bandmaskot var noe Giovanni hadde funnet på, jeg hadde ikke hatt noen idé da han først begynte å snakke om det i studio.

   For første gang la jeg merke til et surt drag over ansiktet til Kylie idet hun snudde på hælene og marsjerte inn på rommet vårt igjen mens hun sa sint: ”Nei vel, da!”

   Tilbake stod vi, da. Alle så nesten skyldbevisste på hverandre, bortsett fra Giovanni, han så stivt rett framfor seg. Så sukket han og sa: ”Da gikk vi, da.” Og ganske riktig, vi gikk.

   ”Det er jo den svarte vanen, jo!” utbrøt Roger og stormet ut og ga den en klem der den stod parkert utenfor hotellet. 

   ”Hvordan har du fått med den?” spurte jeg Giovanni og han forklarte at noen hadde kjørt i forveien med den, den var jo uunnværlig. Imens hadde den stått parkert i en skjult garasje bak selve hotellet. Eksklusive saker, skulle jeg tro Giovanni.

   Alle hoppet inn i den.

   Sid begynte å se seg rundt inni den som om han aldri hadde vært der før. 

   ”Jeg syns den er kjedelig, jeg”, sa han etter en stund. 

   ”Kjedelig? Nei, nå må du gi deg! Det er jo selveste grombilen, jo!” protesterte Roger. 

   Det virket ikke som om Sid hørte etter. Han satt bare i sin egen lille verden og stirret rundt i vanen mens Giovanni kjørte. Deretter pekte han på forskjellige steder der inne mens han sa: ”Der hadde det passet med en Sex Pistols-plakat” og ”Kanskje vi kunne hengt et maleri der” og ”Hva med gardiner i vinduet?” Giovanni hadde hørt ham og lo mens han sa: ”Burde nesten bygge om hele vanen til et hus, mener du altså?” 

   ”Ja, noe sånt”, svarte Sid.

   Plutselig satte Tobias i et rop: ”Der er Disneyland! Se, alle sammen, der er Disneyland!” Han sveivet opp vinduet i vill fart og lente seg så langt ut at jeg var overrasket over at han ikke datt ut og pekte og ropte enda mer mens han nærmest siklet. Til slutt ble Sid lei og dro broren sin i t-skjorta og inn i bilen igjen mens han sa: ”Jeg lover deg, i morgen eller noe sånt kan vi sikkert ta oss en tur til Disneyland.” 

   ”Mener du det?” spurte Tobias opprømt. 

   ”Ja”, nikket Sid. 

”Ååå, du er verdens beste bror!” sa Tobias og ga ham en klem. Du skulle nesten tro at det var 10 års aldersforskjell på dem i stedet for fem minutter. 

   Plutselig svingte Giovanni inn på en liten sidegate og snart stoppet han bilen. Vi hoppet ut en etter en og deretter gikk vi inn ei dør. Jeg forstod at dette var bakdøren siden det ikke hang noe skilt der eller noe sånt.

   Giovanni så nervøst rundt seg der inne til han fikk øye på en fyr med t-skjorte med logoen til butikken på som satt henslengt i en stol. 

   ”Hei!” ropte Giovanni til ham og fyren skvatt opp som om noen hadde skutt med en pistol.

   ”Hei igjen!” sa han forfjamset og rettet på capsen sin som stod passe på skeive. Han sjanglet bort til oss og tok et overblikk over gjengen bak ham, som altså var oss, nikket, smilte og sa med sløv stemme: ”Det er dere, ja.”

   Herregud, fyren virket jo dopet, jo! Hvis han var butikksjef her, var nok dette det siste stedet jeg ville få meg jobb.

   ”Hva skal vi gjøre?” spurte Sid når ingen sa noe. 

   ”Jo, det er altså meninga at dere skal gå inn i butikken og lansere cd’en deres, da”, sa fyren og virket passe borte. 

   ”Ja, det skjønte jo jeg og, men hvordan skal vi gjøre det?” spurte Sid irritert. 

   ”Vent litt, skal gå og snakke med sjefen”, sa fyren og svinset av gårde. Takk og pris var ikke han sjef, nei.

   Sjefen kom til syne etter litt. Han så ut som en barsk type uten et hårstrå på hodet, men med rødt skjegg, ølmage og en imponerende mengde tatoveringer. Til tross for utseendet, virket han hyggelig, smilte og spurte om det var oss som var bandet. Jeg trakk meg litt unna for at han ikke skulle tro at jeg var en del av dem. Tobias svarte for dem og sa at det var dem, ja. Sjefen smilte igjen og sa at de bare skulle følge ham. Jeg kom litt bak og sjefen spurte hvem jeg var siden jeg diltet så etter. 

   ”Jo, jeg er bandmaskot”, svarte jeg, noe som fikk ham til å le. Jeg trakk på smilebåndet selv også. Det å ha status som bandmaskot var en ganske komisk greie.

   ”Her, skjønner dere, her er lageret”, sa fyren og viste oss inn i et rom med pappesker fra gulv til tak. Dette var tydeligvis en ganske stor butikk. 

   Han tok fram en pappeske og rev opp den sterke tapen. Oppi der lå en bunke med nybestilte cd’er – nybestilte Onyx-cd’er. Jeg ble stolt på vennene mines vegne da jeg så dem.

   Fyren smilte han også da han holdt opp en av dem. 

   ”Dere er kjendiser nå, folkens”, sa han og flere av guttene rettet seg opp i ryggen idet han sa det.

   ”Ok”, sa fyren, så mot døra ut til bakrommet og ropte: ”Ted! Kom hit!” Ted, det vil si, den tilsynelatende dopa fyren dukket opp og sjefen spurte han om han kunne regne med hjelp fra han. 

   ”Jo da”, sa Ted, men om det hørtes særlig overbevisende ut, nei, det var en annen sak. 

   ”Ålreit, folkens, her er planen: Jeg går ut der og får oppmerksomheten til de folkene som har møtt opp og ikke vil gå glipp av verdenslanseringen av en cd med selve bandet til stede og presenterer dere, dere er Onyx, ikke sant?” Tobias nikket og fyren fortsatte: ”Da kommer altså dere ut med denne bunken med cd’er…” Han tok en pause og pekte på pappesken med cd’er, ”… og forklarer at dette er debutalbumet deres og forteller litt om hvor dere skal ha konserter, om flere singler blir sluppet, dere vet, sånne ting, og så overrekker dere cd’ene til meg som plasserer dem i hyllene. Høres greit ut?” 

   ”Jepp!” Alle nikket. 

   ”Fint! Ted kommer til å si ifra når dere skal ut. Ikke sant, Ted?” spurte fyren for å forsikre seg om den sløve ansatte hadde forstått. 

   ”Mm”, nikket Ted fraværende og jeg hadde mine tvil om akkurat det, ja.

   Sjefen gikk ut mens vi holdt pusten av spenning.

   Plutselig slo en tanke meg: Skulle jeg bli med bandet ut? Oi, shit, her var det ingen å spørre heller, bortsett fra Ted, men noe fornuftig svar fra han, kunne jeg nok ikke regne med. 

   ”Se!” hvisket Gabriel opphisset og pekte ut døra som stod på gløtt. Alle samlet seg foran der og slåss om å få se best.

   Det var utrolig mange der ute. I midten stod sjefen og klappet i hendene for å få oppmerksomheten til hele gjengen. Til slutt så de på ham, de fleste smilte stort. 

   ”De fleste av dere har nok hørt om stjerneskuddene Onyx og vi har vært så heldige å få dem hit i dag for å lansere deres egen cd!” annonserte sjefen. Applaus. 

   ”Så her er de”, fortsatte sjefen, ”Onyx!” Tobias fikk en dytt i ryggen av Ted og gikk ut med de andre bak seg. Jeg ble igjen. Det var best det, tenkte jeg, hvis de absolutt måtte ha meg med, kunne jeg vel komme senere.

   Applausen brøt løs som tordenskrall idet guttene gikk ut. Jeg så at de alle gliste der de spankulerte fram mot sjefen mens folkene der ute hylte.

   Plutselig kom Giovanni fram bak meg og gikk ut døra han også, men så seg over skulderen og sa til meg: ”Kom ut på mitt signal”. Jeg nikket.

   Da de der ute hadde fått hylt fra seg litt, begynte Tobias å prate: ”Hei, jeg er Tobias og vokalist i bandet og jeg er glad så mange har møtt opp for å overvære lanseringen av vårt debutalbum Indigo. Håper dere kommer til å like det!” Mens han sa det, rakte han pappesken med cd’ene til sjefen som avtalt som fornøyd gikk og plasserte dem i hyllene bak dem. 

   ”Snart slipper vi en ny singel som også er på albumet og vi håper dere liker den like mye som de forrige singlene vi har sluppet!” sa Tobias og applausen brøt løs.

   Plutselig snappet Giovanni mikrofonen fra ham og sa inn i den: ”Dere har kanskje lagt merke til ei jente som har fulgt dem helt siden starten?” Jeg ble knallrød i toppen idet han sa det enda jeg var helt alene her i lageret. Jo, altså, Ted var her, men han var vel bare fysisk til stede, vel. Den psykiske delen av ham, nei, den hadde jeg ikke sett. Hvor har den blitt av?

   ”Jeg vil gjerne presentere henne som den offentlige bandmaskoten fra nå av”, fortsatte Giovanni og jeg følte at hjertet mitt banket fortere, ”her er hun, Stan!” Giovanni snudde seg og blunket og sjenert gikk jeg ut. Det vil si, jeg var sjenert, men aldri i verden om omverdenen skulle få se det, derfor gikk jeg med lange, selvsikre skritt mot midten av ringen hvor klikken og Giovanni stod og med et digert glis. 

   Jeg tror det klikket for meg. Jeg aner ikke hva som gikk av meg, i allefall fikk jeg den fikse ideen av at jeg ville si noen ord derfor tok jeg mikrofonen fra Giovanni og sa noen ord som bare datt ut av meg: ”Jeg er altså bandmaskoten deres Stan, eller altså, jeg hetter jo egentlig ikke Stan, men siden det fenger litt mer enn det virkelige navnet mitt, later vi som jeg hetter det”. Noen lo og resten smilte. Jeg fortsatte: ”Jeg kommer til å følge disse smurfene på konserter og andre offentlige opptredener, men aldri opp på scenen og sånn. Så hvis dere legger merke til ei jente som nærmest forfølger dem, så er det bare meg, maskoten deres!”

   Folk lo da jeg sa ”smurfene”. Jeg selv ble overrasket. Jeg var nok litt sånn småpåvirket av Sid her, ja. Apropos han, så bare smilte han når jeg sa det. ”Smurfene”, altså.

   Plutselig gikk sjefen litt tilbake og folk strømmet på for å få autografer, cd’er overrukket av dem, klemmer og sånne ting. Herregud, de gikk helt amok, man skulle tro det var Jesus som stod der og ventet på å gi dem velsignelse, jo! De var ikke sjenerte heller. Et par fjortisjenter spurte Tobias om de kunne få et kyss på kinnet, men Tobias unnskyldte seg med at han hadde kjæreste, noe som førte til at jentene begynte å gråte og gikk ut av hele butikken. 

   ”Jeg mente ikke å såre dere!” ropte Tobias etter dem, men de hørte ikke etter. 

   Mange spurte om de kunne få et bilde med dem selv og en, noen eller alle fra klikken. Noen spurte til og med om min autograf og et par fans ville ha et bilde hvor jeg var med på også. Fett.

   Etter at det verste rushet hadde gitt seg, ble vi eskortert ut på lageret igjen av sjefen som straks roste dem opp i skyene idet vi kom inn: ”Dere burde være et forbilde for alle band, artister og grupper som kommer for å lansere cd’en deres, dere var nemlig fantastiske!” Tobias ble litt brydd over å bli skrytt så mye av, men Sid smilte og takket og sa at vi bare var glade for å kunne gjøre sjappa fornøyd. 

   ”Er dere klare til å dra?” spurte Giovanni og hadde allerede lagt hånden på dørklinken ut til bakrommet. 

   ”Jepp”, sa Arne (Wow, Arne, faktisk. Han pratet jo omtrent like mye som ei potteplante). 

   Alle satte seg inn i vanen. På vei tilbake hang Tobias ut av vinduet igjen for å prøve å få øye på Disneyland og da vi kjørt forbi det, ropte han opp igjen: ”Der er det! Der er Disneyland!”

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefemte kapittel

Så denne California-drømmen min er ikke heeelt ny. Jeg har sikkert sagt det før, men noe av det jeg syns er morsomst med å vende tilbake til en nesten tjue år gammal tekst, er at jeg egentlig fortsatt skriver om de samme tinga. Langt bedre, selvfølgelig, men California har alltid hatt ei spesiell betydning for meg litterært, uten at det er noe jeg har vært særlig bevisst på.

For tidligere kapitler, kan du i kjent stil trykke på Aloha verden-knaggen.

De tre dagene før vi dro, foreløp uten særlig handling. Vimsete forsøk på å få hverandre til å tenke på noe annet enn California, California, California og sommerklær og solkrem og badetøy og strandvolleyball var igrunn det eneste som vi bedrev dagene med.

   Tobias hadde fått med søsteren min. Det var fortsatt rart å tenke sånn, at Tobias var sammen med søsteren min eller at søsteren min var sammen med Tobias, for den saks skyld. Allikevel virket det mest naturlig å si at Tobias var sammen med søsteren min for i motsetning til de fleste jeg kjente, kjente jeg en av kompisene mine bedre enn min egen søster. Jeg hadde kjent Tobias lenger enn Kylie også. Slå den, du! Å ha kjent en fyr du ble kjent med etter at du flyttet for noen måneder siden lenger enn sin egen søster. Men for meg var det altså sånn det var og det var igrunn fint lite jeg kunne få gjort med det.

   Endelig var avreisedatoen der og alle i huset var helt ville. Alle tenkte det samme for ingen av oss hadde vært på et så solrikt sted før så derfor var dette helt spesielt.

   Taxien stoppet utenfor huset og tutet litt. Alle så på hverandre, gliste og så gikk vi ut og presset oss sammen i baksetet og Sid fortalte hvor vi skulle. Så bar det i vei til flyplassen, da, og ingen sa et ord på veien, alle var altfor spent og selv om vi var musestille, visste alle hva de andre tenkte. 

   Neste gang taxien stoppet, var det utenfor flyplassen. Alle gikk ut og tok koffertene sine fram fra bagasjerommet og så gikk vi alle inn med store smil om munnen.

   Sid var den første som åpnet den. Munnen, altså. Selv om vi ikke var i nærheten av Kylie, Mario eller Giovanni nå, var det allikevel noen amerikanske ord som glapp ut av munnen hans, akkurat som den dagen i studio hvor jeg hadde sunget, bortsett fra at nå utbrøt han: ”Hell yeah, man.”

   Kanskje han var synsk og det var derfor han sa det. I allefall kom en veldig blid amerikaner mot oss nå med et smil som kunne lyst opp den svarteste natten.

   ”Hei, alle sammen! Weeee!” ropte Kylie og kom mot oss med en trillekoffert. Den så ut til å veie et tonn, minst, og dessuten var den så fullstappet at den så ut til å kunne sprekke når som helst.

   Kylie la merke til at jeg stirret på kofferten hennes og svarte: ”Du skjønner, jeg hater å ikke ha med meg nok klær når jeg er ute og reiser”. Hun dro en hårlokk vekk fra ansiktet og først nå la jeg merke til hvor rød hun var. Jeg bemerket det og Kylie forsikret oss om at det bare var fordi hun hadde løpt så fælt, hun var visst redd for ikke å rekke flyet. 

   ”Men herregud a’, jente, flyet går jo ikke før om en og en halv time!” sa Gabriel. 

   ”Ja, ja, jeg liker å ha god tid”, sa Kylie bare og det ubekymrede smilet hennes var på plass igjen.

   Vi stilte oss i kø for å legge koffertene våre på trillebåndet og deretter vandret vi rundt på flyplassen før vi steg om bord i flyet vårt og satte nesen i retning California.

   På flyet begynte jeg å synge. Enda hvor mye jeg hater synging, var det faktisk akkurat det jeg satte i å gjøre. Selvfølgelig var det en sang som passet perfekt, nærmere bestemt California Dreaming med The Mamas and the Papas. 

   Vi kjente at det ble varmere i flyet, til og med, etter hvert som vi nærmet oss og jeg var ikke den eneste som var nødt til å ta av meg genseren og bare sitte i t-skjorte. Det var klart det var sånne knotter i taket du kunne skru på som blåste kald luft, men skal jeg være ærlig, hjalp det ikke noe særlig.

   Etter at jeg hadde gått lei av å synge California Dreaming, tok min yndlingspopgruppe Beach Boys over med slageren California Girls. Deretter var det California av Phantom Planet som jeg sang på. Til slutt ble Tobias, som satt ved siden av meg, mektig lei av syngingen min og ba meg holde kjeft. Jeg gjorde det. I to sekunder. Så var det på’n igjen mens Tobias maste høylytt om å få bytte sete, men de andre bare lo av ham.

   Hjertet mitt dunket fortere da jeg hørte stemmen over høytalerne i flyet som meldte fra om at alle måtte spenne sikkerhetsbeltene fordi vi gikk inn for landing. Med historiens største glis (ok, da, litt overdrivelse, men smilet mitt var i allefall større enn Mona Lisas) spente jeg på meg sikkerhetsbeltet og så fikk jeg dotter i ørene, men jeg var bare glad til. Det betydde jo at vi gikk inn for landing!

   Med en gang flyet hadde stoppet, fikk Sid maur i rompa, virket det som. Han skulle opp og fram akkurat der og da, mens Gabriel, som satt ved siden av ham, sa til ham at han burde vente siden nå kom en stim av mennesker til å renne til utgangene og nærmest slåss om å komme først ut. Såklart smurte jo Gabriel tjukt på og fortalte videre om folk som var blitt kvalt av alle folkene som presset seg på. Dette fikk Sid til å grøsse og, enda viktigere, sitte stille.

   Da en del mennesker hadde gått av, begynte vi så smått å røre på oss også. I allefall tok vi av oss sikkerhetsbeltene og reiste oss.

   Da vi trådde inn i midtgangen, måtte jeg nesten klype meg selv i armen for å spørre meg selv om dette virkelig hendte, om jeg virkelig var i California nå, eller om det bare var en god og livaktig drøm. Men da jeg kjente pusten til Tobias i nakken, innså jeg det: Dette var virkelig! Jeg var i California! 

   Jeg strakte meg på tå for å nå bagasjen jeg hadde lagt over setene, men hvor enn mye jeg prøvde, nådde jeg den ikke. Jeg var rett og slett for lav. Det hele endte med at Tobias, som var rundt 10 centimeter høyere enn meg, måtte ta den ned med en latter og en bemerkning om at nå måtte jeg begynne å spise magiske bønnespirer som i det eventyret så jeg kunne vokse litt også.

   Alle sammen gikk mot utgangen med forventinger i massevis. Vi sa ikke så mye, men nok en gang var det som om vi var blitt tankelesere alle mann: Vi visste nøyaktig hva de andre tenkte, nemlig det samme som vi tenkte selv, så ord var unødvendig.

   ”Dægger’n!” sa Sid da vi kom ut og den varme luften slo imot oss, ”her var det varmt!” 

   ”Puh, ja!” istemte Kylie og viftet hånda si framfor ansiktet sitt som en vifte. Jeg bare nøt det og hadde igrunn ingenting å si. 

   Vi kom inn på flyplassen og tok imot koffertene våre. Deretter ringte vi til en taxi som kjørte oss til hotellet ganske straks.

   Da taxien stoppet og vi skyndte oss rundt for å lempe bagasjen ut, spurte plutselig Roger: ”Hvor er vi egentlig?” 

   ”Tulling! Vi er i California!” utbrøt jeg matt og slo meg på pannen. 

   ”Ja, da vet jo jeg og, det, men hvor hen i California?” spurte Roger. 

   ”Dust, California er California, det!” sa jeg og himlet med øynene, men de andre stirret dumt på meg. 

   ”Hva er det?” spurte jeg. 

   ”Hva mente du med ’California er California’?” spurte Sid. 

   ”Jo, jeg mente det jeg mente!” sa jeg og forstod ikke hvorfor ingen andre skjønte meg. 

   ”Og hva var det du mente?” spurte Tobias. 

   ”Vi er i California!” sa jeg oppgitt. 

   ”Ja, det har vi fått med oss vi også”, sa Tobias rolig. 

   ”Ja, så hva er problemet da?” spurte jeg irritert. 

   ”Det du sa med at California er California. California er inndelt i byer og steder og sånn, vet du”, sa Sid. 

   ”Næh, det er det jo ikke! California er jo en by!” sa jeg og lo og så rundt meg for å se om det var flere enn meg som hadde fattet hvor dum Sid var. 

   ”California er ikke en by”, sa Kylie. 

   ”Hva er det da, om jeg tør spørre?” spurte jeg eplekjekt og satte hendene i hoftene. 

   ”Det er en stat med 27,7 millioner innbyggere med Sacramento som hovedstad og en av statens største byer er Los Angeles og det er der vi befinner oss”.

   Jeg snudde på hodet for å se hvem som kom med det utfyllende svaret. Det var Gabriel. Han la merke til at flere og flere stirret på ham, men han satte bare opp en forbløffet mine og sa: ”Hva er det?”

   ”Los Angeles… Er det ikke her hvor Disneyland ligger?” spurte Tobias litt tankefullt og så ut i lufta. Før noen rakk å svare, fortsatte han: ”Dit må vi dra en gang. Jeg har alltid drømt om det som unge og når vi først er her i L.A. er jeg nødt til å komme meg til Disneyland!” 

   Vi tok med oss koffertene og gikk inn på hotellområdet. Deretter sjekket vi inn i resepsjonen og fikk nøklene til rommene for denne gangen skulle vi ikke dele rom alle sammen, men vi delte oss og skulle bo på to rom, fire på et rom og tre på et annet.

   Da vi stod i heisen og ventet på at den skulle frakte oss til 5. etasje, diskuterte vi hvem som skulle bo sammen. Vi ble til slutt enige om at Sid, Tobias, Kylie og jeg skulle dele et rom og Arne, Roger og Gabriel skulle dele et annet.

   Pling! kom det fra heisen idet den stanset i vår etasje. Alle gikk ut med kofferter og bager og det som var og så gikk vi bortover den ganske trange gangen. Til slutt kom vi fram til våre rom, som lå ved overfor hverandre, og så gikk vi inn, hver til vårt.

   ”Det er ganske morsomt, ikke sant?” sa Kylie da vi kom inn, ”to søstre og to brødre deler rom, nei så artig!”

   ”To søstre?” spurte Tobias og så på Kylie med et granskende blikk. Han hadde jo verken hørt at vi var adopterte begge to eller at vi til og med var søstre. 

   ”Eh, ja”, sa Kylie, klødde seg i nakken og så litt brydd ut, derfor tok jeg for meg å fortelle hele historien om hvordan vi fant det ut.

   Da jeg var ferdig, stod Tobias igjen med øyne som tinntallerkener. Han så ikke ut til å tro det han hadde hørt. 

   ”Å ja”, sa han til slutt og så begynte vi å bevege oss igjen, det vil si, ta av oss skoene, sette koffertene på rommene våre og sjekke ut hvor badet var. 

   ”Vi har den utsikten!” sa plutselig Sid som stod ute på verandaen. Jeg gikk ut til ham. Han lente seg over rekkverket og så utover. Solen holdt på å gå ned bak horisonten, så jeg, og det gjorde at den badet hele byen i et nydelig lys. 

   ”Er ikke vi de heldigste smurfene du noen gang har kjent?” spurte Sid og gliste fett. Jeg nikket og smilte, så utover rekkverket jeg også mens jeg lurte på hva det egentlig var med Sid og disse smurfegreiene. 

   ”Står dere her, dere da?” spurte Kylie som dukket opp bak oss. 

   ”Jepp. Denne utsikten er utrolig”, sa Sid. 

   ”Ja. Den er kjemperomantisk”, sa Kylie og stilte seg ved siden av meg. Jeg snudde meg mot henne for å se om det var et slags hint og Kylie holdt tommelen opp mot meg, nikket og smilte lurt. Jeg ignorerte henne og festet i stedet blikket på solnedgangen igjen. Den var virkelig vakker. Med et sideblikk bort på ansiktet til Sid som nå lå badet i det nærmest magiske lyset, tok det ikke lang tid å konstatere at han var akkurat det samme.  

   ”Kom inn, a’, det er ensomt her inne!” maste Tobias og dukket opp i døråpningen. 

   ”Nei, du kan heller komme ut, dette må du ikke gå glipp av”, sa Sid og Tobias ble litt nysgjerrig og lente seg over skulderen til Sid for å se. 

   ”Wow!” var det eneste han greide å utbryte før han fortet seg inn, hentet kameraet og foreviget dette perfekte øyeblikket. 

   Helt til da hadde jeg faktisk trodd at gutter ikke hadde øye for ting som var pene. Dette var annerledes. Både Tobias og Sid var like oppslukt av solnedgangen som det vi jentene var. Som det vi søstrene var.

   Plutselig sank solen ned bak havet, men fortsatt var det noen solstråler som sivet fram fra bak der. Allikevel tok det ikke lang tid før skumringen brøt fram og vi fire gikk inn igjen.

   ”Hva har vi her?” sa Sid og åpnet døra til minibaren mens han ramset opp for oss: ”Potetgull, cola i massevis, øl også, faktisk, peanøtter, frukt og cider. Hva mer kan man ønske seg?” 

   ”Sjokolade”, mumlet jeg, halvt til meg selv, men Sid hørte meg allikevel og sa: ”Jo, det er faktisk sjokolade her også. Her, ta imot!” og hev en til meg. Jeg ble litt overrasket, men fanget den i lufta og på en, to, tre så var den vekk. 

   Etter at vi hadde sittet i sofaen og pratet litt og sånn, fant vi ut at det var på tide å gå og legge seg. Guttene skulle tross alt tidlig opp neste morgen for å lansere albumet sitt.

   Det var to soverom med to senger hver. Guttene skulle dele rom og jentene skulle dele rom. Eller brødrene og søstrene om du vil.

   ”Du liker Sid, ikke sant?” spurte Kylie da vi var på plass i sengene våre. Jeg stirret på henne som om jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva hun bablet om. 

   ”Hva får deg til å si det?” spurte jeg til slutt. 

    ”Jo, jeg har da sett deg og selv om vi kanskje ikke kjenner hverandre så godt til søstre å være, må jeg innrømme at jeg tror det er noe med at vi har samme blod. Det er nesten som om jeg kan lese tankene dine. Du vet, jeg kan se på ansiktet ditt og kjenne igjen det uttrykket fordi jeg ofte blir seende sånn ut når jeg tenker på akkurat det samme.”

   Jeg kvapp til litt. Det var sånn jeg følte det med henne også. Av og til gjettet jeg faktisk hva hun tenkte på fordi jeg hadde ganske mange ansiktsuttrykk som var klin like hennes.

   ”Når Sid ser på deg eller smiler, får du et helt spesielt uttrykk i øynene”, fortsatte Kylie, ”nærmest som om de begynner å glitre, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke bare øynene dine, altså, men hele ansiktet ditt liksom lyser opp og jeg ser det på deg at du blir flere hakk gladere bare ved å være i samme rom som ham.” 

   Jeg stirret på Kylie før jeg spurte: ”Hvordan i alle dager har du funnet ut alt det?” 

   ”Som sagt, det er akkurat sånn jeg oppfører meg også, det har jeg blitt fortalt!” smilte Kylie. Jeg smilte jeg også, så fortsatte Kylie: ”Jeg tror vi er veldig like, jeg. Begge to har en forkjærlighet for punkete klær, for eksempel. Jeg skal vedde på at vi liker samme type bøker og filmer også. Hva synes du for eksempel om fantasy? Og parodier er jo noe av det morsomste du kan se på film!” 

   ”Ja!” istemte jeg. 

   ”Krigsfilmer er kjempefine”, sa begge to i kor, noe som førte til at begge to begynte å le. 

   ”Jeg tror jeg aldri har møtt noen som forstår meg når jeg sitter med tårer i øynene på en krigsfilm og tenker på hvor utrolig vakkert det er”, sa jeg. 

   ”Er det akkurat sånn du er også?” spurte Kylie og jeg nikket opprømt. 

   ”Wow, vi er virkelig like!” sa Kylie. 

   Kylie var stille en stund før hun gjentok: ”Du liker Sid, ikke sant?” Jeg skulle til å protestere, men Kylie kom meg i forkjøpet: ”Ærlig talt, du er jo på knærne etter ham, jo! Jeg ser det på deg så ikke prøv å nekte!” 

   ”Ok, ok!” lo jeg, ”ja, jeg liker Sid, jeg synes han er nydelig!” 

   ”Visste jeg det ikke”, sa Kylie triumferende. Deretter sa hun: ”Da kan vi jo trygt si at vi har lik guttesmak også, da! Faller for hver vår tvilling a’, gitt. Enda godt at det er to av dem så vi slipper å slåss om samme gutten!” Jeg lo da hun sa det. Etter det ønsket vi hverandre god natt og jeg lente meg tilbake på puta, trakk inn pusten godt en gang før jeg lot meg synke hen til drømmenes verden. 

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefjerde kapittel

Jeg får litt bandmøte-inne-på-et-kontor-i-det-newzealandske-konsulatet-med-bandmanager-Murray-vibber av dette her. Bare med et langt større budsjett (av en eller annen grunn).

Tidligere kapitler? Klikk her.

Da jeg kom hjem til klikken, var jeg fortsatt i sjokk. Det samme var Tobias som sikkert nettopp hadde fått vite hvem vi så i byen i dag. 

   ”Giovanni ringte nettopp”, mumlet Arne, som hadde kommet på besøk. 

   ”Å?” spurte jeg, uten entusiasme i stemmen. Arne bare overså meg. Deretter sa han igjen: ”Jeg sa at Giovanni ringte nettopp”. 

   ”Og jeg så ’å’!” sa jeg. Arne stirret surt på meg og sa: ”Men jeg sa det ikke til deg, så du kan holde kjeft”. 

   ”Hold kjeft selv, Arne, selv om hun ikke er med i bandet, er hun en like stor del av oss”, sa Roger og da tiet Arne. Jeg sendte et takknemmelig blikk i retning av Roger.

   ”Hva ville han?” spurte endelig Gabriel. 

   ”Han ville at vi skulle komme og lage en ny musikkvideo, i allefall begynne å planlegge”, forklarte Arne. Gabriel tygget på underleppa si før han spurte meg: ”Vil du være med?” 

   ”Kan jeg godt”, sa jeg og trakk på skuldrene. 

   Alle bare satt eller stod der. Det hvilte en ganske ubehagelig atmosfære over hele huset, igrunn. Alle hadde sitt å tenke på, virket det som. Jeg hadde nettopp fått vite at Kylie var søsteren min og Sid hadde oppdaget faren sin i byen. Nå visste Tobias også om det, og akkurat som Sid, følte tydeligvis han også at faren deres var ute etter noe. 

   ”Kanskje vi skal… kanskje vi skal komme oss bort…” mumlet Arne og kom seg på beina, men han var den eneste. 

   ”Vær så snill, motiver meg, a’”, sa Roger som lå nærmest henslengt i saccosekken. Tobias tok på seg oppgaven og begynte å synge en koselig liten sang han som var på cd’en deres om nettopp det å bli motivert. 

   ”Fin sang”, bemerket jeg og Tobias mumlet et ”takk”.  

   ”Nei, nei, vi får vel komme oss opp, da”, sa Roger og reiste seg. Vi andre fulgte hans eksempel og gikk ut døra sammen med han.

   Ute tok Gabriel opp mobilen sin for å ringe etter taxi. Den kom ganske fort og vi satte oss inn alle sammen, selv om det ble trangt, og ble kjørt til studio.

   Det var ingen Fantastic 5-gutter som ventet på oss da vi ankom, bare oss. Deilig. Hele greia for oss selv.

   ”Hei dere!” sa Giovanni og kom mot oss. 

   ”Nei, så koselig å se deg igjen også”, sa han og smilte mot meg og jeg smilte tilbake. 

   Vi gikk etter ham inn på samme rommet vi hadde sittet når vi hadde diskutert musikkvideoen til debutsangen deres. Der satte vi oss ned alle sammen i slitte skinnsofaer og klappstoler i det gråmalte rommet som igrunn var et ganske ukoselig rom, men med oss i det, følte jeg at det faktisk lettet stemningen.

   ”Det nærmer seg utgivelsen av cd’en deres…” hintet Giovanni da alle hadde satt seg godt til rette. Da ingen sa noe, fortsatte han: ”… og flere cd-butikker har allerede ringt og vil at dere skal være der på dagen den blir gitt ut. Dere må bestemme selv hvilken butikk dere vil være til stede i eller om dere vil være der i en av dem i det hele tatt. Som dere skjønner, er det faktisk ikke så mange som blir tilbudt å være til stede på slippdatoen så dere har nådd en viss popularitet.”

   Guttene stirret rett framfor seg. Ingen sa noe. Sid fiklet litt med glidelåsen på jakken sin og Gabriel pirket av neglelakken sin med pekefingeren. 

   ”Så… hva blir det til? Vil dere være der? Oppleve ordentlig kjendisliv med lynende blitzlamper, hylende fans og spørsmål om autografskriving?” spurte Giovanni, men fortsatt var guttene tause. 

   ”Altså, dere behøver ikke hvis dere ikke vil, jeg mener…”

   ”Vi stemmer over det”, avbrøt Sid Giovanni, ”rekk opp hånda dere som er for at vi skal være der i en av butikkene!” Sid, Arne og jeg (som Roger sa, selv om jeg ikke var med i bandet, var jeg minst like viktig) rakte hånda i været. Altså var det tre mot tre. 

   ”Loddtrekning”, avgjorde Sid og tok av seg kjedet han hadde på seg og holdt det bak ryggen. Deretter snudde han seg mot Giovanni og sa: ”Ok, Giovanni, siden du ikke er med på avgjørelsen, skal du få det ærefulle oppdraget av å velge hånd”. Giovanni valgte den som kjedet til Sid lå i og dermed var det avgjort – de skulle møte opp i en av butikkene om få dager for å være med på å slippe sin egen cd. 

   Giovanni så på søknadene han hadde tatt med seg fra forskjellige butikker som ba om at ”de store stjernene” skulle bli med på lanseringsdagen. Han klødde seg litt i skjegget før han spurte guttene om hvilken butikk de ville bli med å lansere i. Sid trakk på skuldrene for å vise at det var samme for han, men allikevel fikk han bunken med søknader å se gjennom. Tobias lente seg over skulderen hans for å lese han også.

   Plutselig holdt Sid fram en søknad og sa: ”Dere, denne kommer fra en butikk som ligger på vestkysten, nærmere bestemt California!” 

   ”Jippi! Jeg stemmer for den! Sol og varme!” utbrøt Roger. 

   ”Nettopp, jeg tenkte det samme”, sa Sid og la den søknaden til side mens han bladde fort gjennom de andre. Siden ingen andre virket interessante, spurte han de andre: ”Greit for dere med California-butikken?” Det var alle helt enige i, jeg også, tenk a’ gitt, California, varmt og godt året rundt, så da var det bestemt også – om ikke lenge skulle hele klikken til California bare for å lansere en cd. Tøft. 

   Giovanni satt i en stressless-stol i brunt skinn som han nå lente seg tilbake i og sa: ”Så til det dere egentlig kom for. Fansen er utålmodige etter flere musikkvideoer. Dere kan allerede nå begynne å tenke på hvem dere vil gi ut så skal vi begynne planleggingen med en gang dere er hjemme fra California”. 

   ”Håpløssangen!” foreslo Sid med en gang, men Giovanni sukket og sa: ”Beklager, altså, Sid, men vi fikk den dessverre ikke med på cd’en engang.” 

   ”Hva!?” sa Sid og så forbløffet ut, ”det var jo en av yndlingssangene mine!” 

   ”Ja, jeg vet det og jeg er lei meg”, sa Giovanni, ”men cd’en deres er fullspekket allerede og vi var nødt til å utelate noen og den sangen var en av dem.” 

   ”Men… men…” stammet Sid, men Giovanni avbrøt: ”Vi får den nok alltids med på den neste cd’en deres for det er dere vel enige om alle sammen? At det blir en neste cd?” 

   ”Jepp”, sa alle, ganske i kor og Giovanni nikket fornøyd. 

   ”Den sangen vi har lagd… om oss… den er vel kul?” foreslo Gabriel, ”jeg mener, hadde det gått an å lage musikkvideo til den?” 

   ”Det der var et glimrende forslag, Gabriel”, sa Giovanni, ”virkelig supert. Den er tross alt en av de mest humørfylte sangene deres som samtidig fenger skikkelig. Jeg tror jeg kan ha rett hvis jeg antar at den kan bli en sann hit”. Gabriel smilte stolt som om det allerede var bestemt at de skulle ta den sangen.

   ”Skal jeg bli med til California?” spurte jeg, direkte som vanlig, men jeg bare måtte vite det. California, lissom, det var bare så utrolig og hvis jeg skulle bli her, hadde det vært kjipt, for å si det sånn. Allikevel var jeg sikker på at jeg visste hva svaret ble. Jeg var tross alt ikke med i bandet.

   ”Jepp, det hadde jeg tenkt”, sa Giovanni, noe som overrasket meg. 

   ”Men… hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Ja, såklart, vil du jo ikke, skal jeg ikke tvinge deg”, sa Giovanni som misforstod. 

   ”Nei, nei, jeg vil veldig, veldig gjerne, men hvorfor, holdt jeg på å si? Jeg er jo ikke med i bandet”, sa jeg. 

   ”Nei, det er du ikke, men du har en nesten like viktig rolle. Du er maskoten deres”, sa Giovanni og jeg satte i å hikste av latter. 

   ”Maskoten deres?” fikk jeg presset fram mellom latterkulene. 

   ”Ja! Du har fått den rollen som nærmest en liten god fe som er med bandet hvor enn de er”, svarte Giovanni og det virket som om han strevde for ikke å buse ut i latter han også, ”du er faktisk litt kjent du også selv om ingen vet hva du heter!” Jeg lo enda mer mens tårene spratt og da endelig det verste ga seg, hadde jeg skikkelig vondt i magen av hele greia.

   ”Hør her, flybilletter er betalt”, sa Giovanni og jeg hørte et lavt ”yes!” fra en av gutta, men siden det ikke var annet enn hvisking, var det umulig å si hvem det var.

   ”Hvor lenge skal vi være der?” spurte Tobias. 

   ”Bare fire dager. Dere vet, livet dere har valgt inneholder mye reising. Det er derfor jeg seriøst har tenkt over å anskaffe dere en turnébuss. Hvis det er greit for dere, da. Det blir jo svindyrt å hele tiden sponse flybilletter”, sa Giovanni. 

   ”Turnébuss? Fete saker!” gliste Sid. Giovanni nikket og smilte før han sa: ”Ja, ja, da ringer jeg til butikken i California og sier at dere kommer, da? Skal jeg bestille en turnébuss til dere også mens jeg først holder på med å ringe?” 

   ”Ja!” ropte de alle sammen og Giovanni reiste seg og gliste mens han sa: ”Greit! Sier vi det, da! Da får dere ha en god dag!” 

   ”Jøss da, såklart skal vi det!” sa Roger og reiste seg han også noe som førte til at hele resten av klikken også gjorde det. Deretter gikk vi ut døra mens vi sa ”ha det!” alle mann.

   ”Alle disse taxiene tar livet av meg en vakker dag”, sa Roger da vi kom ut og han skulle ringe etter taxi tilbake også, ”det blir så dyrt! Kanskje vi burde skaffe oss sykler og begynne å sykle hit i stedet.” 

   ”Sykle? Altså, ikke noe galt med sykling, men på vintertid? Eh, nei takk”, sa Sid og Roger flirte idet han slo nummeret til taxiselskapet. Snart svingte en opp ved fortauskanten og alle hoppet inn. Snart var vi hjemme.

   ”Tenk på det, dere, California!” sa Tobias og greide ikke annet enn å gå fram og tilbake i det lille huset, ”har aldri vært på et så varmt sted før, jeg!”

   ”Ha det, må gå nå”, sa Arne og gikk før vi andre rakk å si ”ha det” tilbake. Merkelig type.

   Plutselig la jeg merke til at Tobias stod borte ved veggtelefonen og slo ivrig inn et nummer. 

   ”Hva gjør du?” spurte jeg. 

   ”Ringer bort til Kylie og hører om hun vil bli med til California. På min regning, såklart”, smilte han. 

   ”Romantiske lille idiot”, mumlet jeg spøkefullt og Tobias prøvde å sparke meg fra der han stod, men jeg var for langt unna. 

   ”Bare vent, jeg skal nok ta deg”, flirte han og i det samme var det nok noen som tok av røret i den andre enden for Tobias begynte straks å legge ut. Jeg bare ristet på hodet og forduftet inn på kjøkkenet hvor jeg fant Roger i ferd med å sette til livs en pose med potetgull. Han så overrasket på meg idet jeg kom inn og sa: ”Ikke et ord til de andre om at jeg spiser opp lørdagssnacksen nå, ok?” 

   ”Ikke et ord”, sa jeg og tegnet et kors med fingrene mine på halsen min som tegn.