Det blei ikke noe av, men det har en verdi likevel

Denne sommeren har jeg vært, og er fortsatt, fullbooka for kattepass, og jeg har ikke lyst til å klage på at businessen min går bra, men y'know. Jeg så dermed for meg at denne sommeren skulle jeg få skrevet masse, men sånn har det ikke blitt. Jeg skylder litt på det faktum at jeg har dratt med meg Playstationen min rundt til de forskjellige stedene der jeg passer (langt mye mindre styrete enn jeg hadde sett for meg, faktisk), fordi jeg er så innmari inni gaming for tida at en hel måned uten faktisk virka ganske smertefullt, men jeg har vært flink og bare spilt på kveldene etter middag sånn at jeg teknisk sett har hatt hele dagen og ettermiddagen på meg til å skrive, og så har det likevel ikke blitt noe særlig skriving. Jeg er litt redd for at jeg underbevisst prokrastinerer bort skriving rett og slett fordi jeg nærmer meg slutten av romanen jeg jobber med, og med én gang slutten er på plass, er jeg ferdig med den gøye delen av prosessen, og den ekte – og fryktinngytende – jobben begynner. Men i går var jeg på digitalt skrivemøte med noen av skrivevennene mine for første gang siden i fjor, og de klarte å trøste meg litt med at jeg likevel fortsatt skriver mer og raskere enn de fleste andre som skriver, og at det er naturlig at kreativ inspirasjon kommer og går i bølger – og at man blir daffere og mindre arbeidssom om sommeren er heller ikke unaturlig. Så jeg prøver å trust the process, hvor vanskelig det enn er (men yoga hjelper).

Jeg starta jo, som mange sikkert husker, en Patreon for ei stund tilbake. Lite visste jeg den gang at det skulle vise seg å gi meg skikkelig angst, såpass at jeg i dette øyeblikk ikke engang tør å klikke meg inn på min egen Patreon-konto for å sjekke hva jeg egentlig gjorde med den. Jeg vurderte hvert fall å slette den, bare fordi tanken på at noen skulle betale meg for å lese tekstene mine fylte meg med en altoppslukende følelse av utilstrekkelighet. Jeg klarte aldri å føle at jeg fortjente andres penger, selv om de blei gitt frivillig aldri så mye, og som et resultat av det, tok jeg på meg altfor mye jobb for å rettferdiggjøre hele greia, som i sin tid gjorde meg sliten og enda engsteligere. Men noe av det siste jeg gjorde der inne, var hvert fall å lufte tanken om å publisere en uferdig roman fra for noen år siden, og jeg husker altså ikke om jeg faktisk sletta Patreonen min eller om den fortsatt fins, og jeg tør uansett ikke å finne ut av det, men den uferdige romanen, som hadde arbeidstittelen Døden og gleden, tenker jeg fortsatt på innimellom. Ikke fordi jeg syns den fortjener å bli utgitt, tvert imot er jeg glad for at jeg aldri sendte den fra meg til noe forlag, for den er til dags dato noe av det mest personlige jeg har skrevet, til tross for at hovedpersonen levde et liv som er veldig annerledes fra mitt eget. Men kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt tenker på den; gjennom å være så personlig at jeg aldri ville vært komfortabel med å la den være tilgjengelig for alle og enhver, hadde den en veldig viktig funksjon likevel. Av alle de forskjellige prosjekta jeg har bala med opp gjennom, har Døden og gleden vært den teksten som føltes mest prekær for meg å skrive der og da. Å skrive den var nesten en form for stimming, det var et behov og en trang mer enn en lyst, og kanskje er det også derfor den aldri blei ferdig; jeg hadde kommet til et punkt der dette behovet og denne trangen ikke lenger var der, og det var før sjølve historien jeg hadde sett for meg var ferdig fortalt. Jeg skal ikke si helt sikkert at jeg aldri kommer til å fullføre den, for hvem veit hva jeg finner på i åra som kommer, men per akkurat nå trur jeg at den er så ferdig som den noen gang kommer til å bli.

Men bare fordi den i etterkant viste seg å være skrevet mest for min egen del, betyr ikke det at den ikke har partier som jeg syns er oppriktig gode og – tør jeg si det? – allmenngyldige. 

Fikk lyst til å dele et utdrag fra den med dere, av ingen annen grunn enn bare fordi. Prosjektet er oppunder 600 sider langt (!), så det er nok tekst å ta av, men det føltes mest riktig å dele den aller siste biten jeg skreiv på det. Dette er skrevet for så lenge siden (omkring 2019, trur jeg?) at å lese det nå, nesten var som å lese det for første gang, og som om det var skrevet av noen andre. 

Erlend virka yngre enn nitten år, hadde det ikke vært for at jeg visste at han gikk i tredje, ville jeg antatt at han var førsteklassing. Jeg blei nesten fylt med en faderlig omsorg når jeg så på ham, for han minna meg om meg sjøl før alt skjedde, før bandet, før Tobias, før noe som helst, tenk om han og jeg bare hadde havna på samme ungdomsskole, vi hadde vært dømt til å bli bestevenner. Han hadde en sinnssyk rytmesans, og da jeg sa det til ham, rødma han og krympa seg, han mumla ”takk” så lavt at jeg nesten ikke hørte det.

   Dikta mine på den tida bestod ofte av ufullstendige setninger og enkeltstående ord, jeg var mer opptatt av stemningene orda formidla og assosiasjonene man hadde til dem enn av elegante formuleringer, de var temmelig infantile på sitt vis, og selv om jeg trudde måten min å skrive på var unik, var ordvalga mine prega av at jeg tross alt fortsatt var ganske pubertal, selv om jeg nok ikke helt skjønte det sjøl. Med stor innlevelse og med tydelig diksjon snakka jeg inn i mikrofonen om blod, spøkelser og forråtnelse.

   ”Kanskje du heller skal prøve i d-dur”, sa Tone til Thuy.

   ”Kan du gå én oktav ned?” sa Amund til Tone.

   ”Hvilken akkord er det du spiller når jeg spiller fiss?” sa Thuy og så på meg.

   ”Jeg gjør bare sånn her”, sa jeg og trykka den ene tangenten ned, jeg skrudde på den ene oscillatoren for å demonstrere.

   ”Men hva er det liksom du gjør?” spurte Tone.

   ”Nei, altså, det er på en måte litt vanskelig å snakke om akkorder og sånt når det gjelder synth, da, det blir litt sånn epler og appelsiner, på en måte.”

   De andre stirra på meg.

   ”Ja, dere har hørt det utrykket på engelsk, ikke sant? Apples and oranges?”

   ”Jeg trur i hvert fall at d-dur kan funke veldig bra”, sa Tone.

   ”Men altså, er det ingen av dere som skjønner hva en synth i det hele tatt er for noe?” spurte jeg.

   De andre utveksla blikk.

   ”Vi lærer mest om klassisk musikkteori”, sa Tone til slutt.

   Jeg stirra på dem. Amund brukte saksofonen til å klø seg på ryggen.

   ”Men skal vi fortsette, da?” sa jeg, ”er det forresten en vocoder på huset her? Trur det kunne blitt kult.”

   ”Vi skal ikke ha noe sånt Daft Punk-opplegg, altså”, sa Amund.

   ”Det var ikke det jeg sa heller, da. Hvis det føles mindre skummelt, så kan jeg ta med noen fysiske pedaler og koble dem til mikrofonen neste gang”, sa jeg.

   ”Jeg er ikke redd for elektroniske instrumenter, ikke i det hele tatt. Jeg bare foretrekker den reine minimalismen i for eksempel jazz og klassisk”, sa Amund.

   ”Okei, det er helt i orden. Jeg har ikke sagt at du ikke får lov til dét.”

   ”Hva er det egentlig du i det hele tatt driver med bak den der synthen?” sa han, han kom bort til meg, lente seg over Korgen min, lo kort.

   ”Altså, du skjønner det at du ikke kan patche to innganger sammen, ikke sant?” sa han og pekte.

   ”Shit, har jeg gjort det? Må ha blingsa”, sa jeg.

   Jeg kjente Amund se på meg i sidesynet, jeg møtte ikke blikket hans.

   ”Du, kan jeg spørre deg om en ting?” spurte han.

   ”Så klart”, sa jeg og nappa ut kabelen som kobla de to inngangene sammen.

   ”Hva er egentlig en oscillator?” spurte han.

   ”Veit du ikke dét”, sa jeg uten å se på ham, fikla med kabelen, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av den.

   ”Jeg veit sånn cirka. Men veit du det?” sa han, jeg hadde lyst til å rive saksofonen ut av hendene hans og stappe den oppi ræva på ham, jeg så kjapt bort på ham, han var egentlig helt sykt stygg, hadde små øyne, utstående ører og allerede begynnende viker. 

   ”Det er litt vanskelig å forklare, da”, sa jeg.

   ”Prøv”, sa han.

   Jeg pusta hurtig inn og ut gjennom nesa, åpna munnen, lukka den igjen, svelga. Amund lo kort igjen.

   ”Du har lydbølgene, ikke sant”, sa jeg og gestikulerte, ”og så er jo liksom oscillatoren… ja, den forandrer på en måte på lydbølgene, da.”

   ”Wow, nå er jeg sykt imponert”, sa Amund, han gikk noen skritt unna, ”shit, kan ikke du komme og undervise for oss på musikklinja, da? Eller kanskje på musikkhøgskolen? Du er jo faen meg en gud. Har aldri før møtt noen som har så jævlig peiling på synth som deg.”

   Det banka inne bak øya mine, jeg bytta mellom å se på Amund og Korgen foran meg, Amund hadde stilt seg borte ved Tone og Thuy, han vifta med saksofonen mot dem som et våpen, Thuy hvinte og lo, dukka unna, og jeg tenkte at jeg skal la det gå, jeg skal ikke løfte Korgen min og pælme den på Amund, skal ikke begynne å grine, skal ikke gjøre noe som driter meg ut, som jeg angrer på og skammer meg over seinere, skal bare puste inn og ut noen ganger, lære meg å akseptere at noen folk er drittsekker og sånn er det bare, etter at vi har framført på skoleavslutninga trenger jeg ikke å se Amund noe mer i hele mitt liv, jeg har uansett gitt ut to plater og sunget på ei scene foran hundrevis av folk som bortimot kasta trusene sine etter meg, han er bare jævlig misunnelig uansett, det er synd på ham mer enn noe annet, alt dette tenkte jeg mens jeg pusta så djupt jeg kunne, og så snudde Amund på hodet, så på meg og sa: ”Hva med en sequencer, da? Åssen virker en sequencer?”

   Jeg sa ikke noe, kom ikke på noe å si, man gjør jo aldri det, jeg bare strente ut av klasserommet, lot døra stå åpen etter meg, ute i gangen begynte jeg å småløpe, opp trappa og ut i skolegården, jeg grein og var glad det nesten ikke var noen på skolen nå, ingen som stod ute og røyka, ingen som satt i grupper på tre og fire på grasflekkene og pugga spanske gloser for hverandre, fritt lende mellom meg og omverdenen, jeg småløp bort til parkeringsplassen, satte meg på ei sementblokk og visste ikke hva jeg skal gjøre, plukka opp noe grus fra bakken og kasta dem ut på bilveien, håpa det var nok til å punktere hjulet til det neste rasshølet som kjørte forbi, lukka nevene og pressa neglene så hardt inn i håndflatene jeg fikk til, men det gjorde ikke vondt nok, jeg tok tak i mitt eget hår, dro i det, men det gjorde ikke vondt nok, jeg beit meg sjøl i underleppa, men slapp taket før jeg fikk blodsmak i kjeften, tørka tårene fra ansiktet mitt, jeg ville aldri tilbake til det klasserommet, de kunne klare seg uten meg, de kom til å gjøre det dritdårlig på egen hånd uansett.

   ”Hei.”

   Jeg snudde meg, håpa det ikke var altfor tydelig at jeg hadde grått, Erlend kom mot meg. 

   ”Sorry, ass, jeg trengte bare litt frisk luft”, sa jeg uten å se på ham, han kom helt bort til meg, stilte seg ved siden av sementblokka jeg satt på.

   ”Amund kan være ganske teit noen ganger”, sa Erlend, han reiv opp et strå fra plenflekken, jeg sa ingenting.

   ”Du er kul på håret, forresten”, sa Erlend.

   ”Syns du det? Takk”, sa jeg.

   ”Vær så god”, sa Erlend, han smilte og så på grasstrået sitt, han tvinna det mellom fingrene.

   Jeg gnidde meg i panna, i øya.

   ”Hva har skjedd?” spurte Erlend.

   ”Hæ?” Jeg så på ham.

   ”På armen din.” Han pekte.

   Genserermene hadde sklidd ned da jeg løfta hendene, de ferskeste arra var fortsatt mørke mot den lyse huden min.

   ”Å. Nei, det er fra katta vår, bare”, sa jeg.

   Erlend nikka.

   Samme kveld fikk jeg ei Facebook-melding fra Erlend.

   ”Hei, åssen går det med deg?” skreiv han, mamma jobba seinvakt og jeg satt med dataen oppslått i sofaen ved siden av meg på stua, drakk vin og leste en roman da meldinga tikka inn. Jeg la boka fra meg på bordet, løfta dataen opp på fanget. 

   ”Går greit. Hva med deg?” skreiv jeg tilbake.

   ”Det går bra med meg :) Driver du med noe gøy i kveld?” skreiv han.

   Jeg har aldri helt skjønt poenget med chatting av den typen, verken nå, den gang eller enda tidligere. Da jeg var fjorten – femten hadde jeg MSN fordi alle andre hadde det, men jeg var aldri logga på. Chatting var å frivillig utsette seg sjøl for potensielt timevis med smalltalk, det forstyrra bare hva enn det var jeg egentlig holdt på med, og jeg kom aldri på noe å skrive uansett.

   ”Sitter bare og leser litt. Hva med deg?” skreiv jeg, for jeg hadde da folkeskikk.

   ”Ikke så mye :)” skreiv Erlend, så hva faen var da poenget.

    ”Du”, skreiv Erlend, ”ville bare du skulle vite at du kan snakke med meg om det er noe.”

   Jeg stirra på meldinga på skjermen.

   ”Jeg veit at det ikke egentlig var en katt som klora deg”, skriver han videre.

Det nye prosjektet

Da jeg oppsummerte året som har gått, nevnte jeg at noe av det gledeligste som 2024 inneholdt for min del, var et nytt skriveprosjekt. Etter å ha fullført to romaner, Mjuke, svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som begge fikk høflige nei sammen med grundige tilbakemeldinger fra Oktober, mista jeg trua på at jeg i det hele tatt klarte å skrive romaner. Så jeg begynte å skrive noveller isteden. Først satte jeg igang med en idé om at jeg skulle skrive noveller der de forskjellige tekstene tok utgangspunkt i ulike dyr og kalte prosjektet Fauna. Siden gikk jeg bort fra ideen, rensa vekk alle tekstene jeg var usikker på, skreiv noen nye som overhodet ikke handla om dyr, og hadde nå et prosjekt som jeg ga arbeidstittelen Mens de andre sover. Novellene mine fikk generelt bedre tilbakemeldinger fra skrivevennene mine enn hva romanene mine hadde fått; det virka som at folk flest syntes jeg hadde funnet en form som passa meg, som ga meg bedre kontroll på stoffet, som konsentrerte ideene mine og gjorde det tydeligere for leseren hva jeg ville si. Jeg fikk god sjøltillit og sendte dem fra meg til alle landets største forlag og fikk standardavslag fra dem alle, i sterk kontrast til hva som hadde vært tilfellet med de knotete romanene mine.

Og etter det sa det stopp. Lenge.

Da jeg tok opp skrivinga igjen etter at Nav sponsa meg med et kurs fra Tekstuniverset, var det novellene jeg nok en gang fokuserte på. Jeg skulle skrive dem om og sende dem inn på nytt i håp om at de ville ligne tilstrekkelige lite på utgangspunktet til at forlaga ikke ville gjenkjenne dem som bearbeida versjoner av noe de hadde lest tidligere. 

Og det var altså underveis i denne redigeringsprosessen at jeg på et visst punkt, kanskje i fjor sommer, innså at den av tekstene jeg hadde jobba mest intenst med, ikke bare var nok ei novelle i samlinga Mens de andre sover, men en ny roman. Teksten består i hvert fall i skrivende stund av 153 sider, så det skal godt gjøres å argumentere med at det er noe som helst annet enn nettopp en roman. Og det skremmer meg litt, for jeg skulle jo ikke skrive noen nye romaner. Jeg skulle jo heretter skrive noveller, fordi jeg fikk det bedre til, fordi strammere rammer gjorde godt for den kaotiske hjernen min. Romaner er jo det jeg ikke får til, fordi jeg har for mange ideer og for lite materiale til å knytte ideene sammen til at de gir mening utafor mitt eget hode. Ikke at det hjelper å gjøre det motsatt; det var jo nettopp det jeg hadde prøvd å gjøre med Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og da fikk jeg jo beskjed om at det var for lite som skjedde, for få personer, for få fysiske steder, generelt ikke nok. Nå var også den romanen mitt tydeligste forsøk på å skrive noe jeg trudde forlaga ville ha. I dette nyeste prosjektet mitt gjør jeg overhodet ikke det, på godt og vondt, og skriver isteden den bananas romanen jeg sjøl hadde elska å lese. Jeg elsker å jobbe med den, men jeg innser jo at mine egne tankespinn har en tendens til å løpe løpsk (som var den største og hyppigste innvendinga som kritiske røster retta mot novellene mine). Jeg har gått aktivt inn for å dempe mine mest maniske krumspring og stole på at bare bruddstykker av dem er (mer enn) nok for den gjengse leser å ta innover seg. 

Om jeg får det til å funke? Who knows, only time, som Enya synger. 

Jeg gir dere et utdrag fra prosjektet, som kanskje er nok til at dere kan forme grunnlaget for ei formening sjøl. Foreløpig heter prosjektet Feen, men jeg er generelt god på titler og syns Feen er en for dårlig tittel, så det er ikke det den skal ende opp med å hete. 

Det er ikke utenkelig at utdraget under ender opp med å måtte kuttes fra historien når jeg omsider kommer til den kritiske fasen, for jeg innser allerede nå at det kanskje ikke tilfører så mye til fortellinga, fordi jeg først og fremst hadde lyst til å skrive noe om motorveier og bensinstasjoner, som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Så… jeg veit ikke. Nyt det mens du kan eller noe.

(…)

   Himmelen ser møkkete ut over oss og lufta føles støvete i nesebora når Luca blinker ut på motorveien, foran meg i passasjersetet strekker Tommy armene i været som for å tørke de svette armhulene sine, kabrioleten aksellerer med et lavfrekvent brum som høres for maskulint ut for en bil som denne. Ved siden av meg virrer feen med hodet, jeg benytter anledninga til å nappe capsen av den, den stirrer på meg med noe som bare kan være forferdelse bak solbrillene.

   «Du skal få den tilbake etterpå, jeg er bare redd den skal bli tatt av vinden», sier jeg, stemmen min blander seg med motorsuset og de jamrende luftstrømmene som stryker om karosseriet lik bølger mot baugen på et skip.

   Skyskraperne i sentrum begynner å tegne seg opp i horisonten som en fjellkjede av stål, og Luca tar av på avkjøringa inn mot bensinstasjonen. Den påtrengende skumringa samler seg i skyer over det blinkende neonskiltet som reklamerer for lave priser og lange åpningstider.

   Stillheten når bilen stopper ved siden av bensinpumpene, Luca som skrur av motoren, åpner døra og trår ut for å fylle. Jeg lener armen mot vinduskanten og hodet mot armen. Ved siden av meg klyver feen opp fra midtpartiet og setter seg oppå bagasjerommet, de bare føttene hviler mot setetrekket i rød fløyel, Luca har alltid hatt så pornoestetisk smak.

   «Dette er det vakreste stedet jeg noen gang har sett», sier feen, den ser drømmende opp på logoen til bensinstasjonen, skitten av eksos og smuss.

   «Hvis du tar av deg solbrillene ser du enda bedre», sier Tommy i setet foran oss, feen tar tak i stengene på hver side av hodet og løfter solbrillene av og ned med langsom andektighet, fra her jeg sitter sammenbretta inn mot den høyre bildøra ser jeg bare det store smilet og ikke de tindrende øya, men jeg veit at de skinner om kapp med de gule lysstoffrøra som henger over kassa inne i den lave bygningen som Luca er på vei bort til.

   «Kan du kjøpe med en brus til meg?» roper jeg etter ham, uten å snu seg holder han en tommel opp ut til sida, som en haiker, før skyvedørene åpner seg foran ham for deretter å lukke seg bak ham. 

   Jeg hermer etter feen, folder meg ut som et trekkspill, endelig i bruk igjen etter å ha samla støv i et bøttekott eller i en kjeller, setter meg opp på bagasjerommet og retter ut beina i all sin lange prakt, et sukk jeg ikke klarer å holde tilbake idet blodet på ny gjennomstrømmer dem, plasserer én legg på hver av Tommys skuldre.

   «Betyr dette at vi er i et BDSM-forhold nå?» sier Tommy.

   «Du satt så lagelig til», sier jeg.

   «Hva er BDSM?» sier feen.

   «Det er en forkortelse for buddhisme», sier Tommy, Charlie grynter en latter fra nede i setet sitt. 

   Luca kommer ut igjen fra mellom skyvedørene, når han nærmer seg hiver han brusboksen han bærer på til meg. 

   «For en fantastisk farge», sier feen og stirrer på den duggfriske aluminiumsboksen i hendene mine, Fanta Grape i metallisk fiolett. Jeg åpner boksen med en fislende lyd, kullsyre smeller mot innsida som regn mot et blikktak. Jeg tar en slurk mens Luca setter seg inn igjen bak rattet, feen stirrer på meg.

   «Kan jeg få smake?» sier den.

   «Jeg spytter ikke brus inn i kjeften på deg», sier jeg.

   Feen legger de lange, tynne fingrene rundt boksen og rykker den både forsiktig og bestemt ut av grepet mitt. Den legger metallet mot leppene, lener hodet bakover og drikker.

   «Så du kan hvis du vil, altså», sier jeg.

   «Det er det beste jeg noen gang har smakt», sier feen, den holder brusen foran seg og glor på den som en sjørøver betrakter en gullmedaljong. 

   «Kan dere to sette dere ned igjen så jeg kan få kjørt dere hjem?» sier Luca i førersetet. 

   «Bare litt til, jeg har tross alt sittet på et fly i hele dag», sier jeg.

   «Hørte du det? Han har sittet på et fly i hele dag», sier Tommy, stadig med beina mine på skuldrene sine.

   Feen putter brusboksen nennsomt inn i handa mi, så lener den seg inntil meg, legger hodet mot skuldra mi så jeg kjenner håret dens kile mot halsgropa.

   «Så du bare bestemte deg for å flytte fra Island sånn impromptu, liksom?» sier Luca, han ser på feen i sladrespeilet. 

   «Ja», sier feen, jeg kjenner vibrasjonene fra stemmen dens som en summende dur gjennom huden. 

   «Uten bagasje eller noen ting», sier Luca.

   «Alt jeg trenger er her allerede», sier feen.

   Vi klatrer tilbake ned i setene våre, Luca manøvrer kabrioleten ut på motorveien igjen, skyskraperne som på avstand ligna en taggete, demonisk tanngard åpner seg i flere detaljer jo nærmere vi kommer, byen er en fraktal, skyskraperne splittes opp i etasjer, etasjene splittes opp i leiligheter, og i en av disse leilighetene bor Charlie, Luca parkerer foran supermarkedet på den andre sida av gata for blokka hans, Charlie kryper ut av baksetet på motsatt side av meg, går rundt til baksida av bilen, åpner bagasjerommet og finner sekken sin der den er skvist et sted inntil den sammenkrølla kalesjen. 

   «Takk for turen», sier han, det er sommer og hverdag og kveld og Charlie ser uendelig liten ut med sekken hengende skeivt ned fra den ene skuldra, bak og over ham svirrer en sverm insekter omkring en glødende lyktestolpe, enda lenger bak skuler de gullysende butikkvinduene ut i det stadig tettere mørket som plirende dyreøyne. 

   Luca kjører ut igjen fra parkeringsplassen, i sidespeilet ser jeg Charlie krysse veien, fortsatt med sekken på halv tolv, og så låse opp porten til blokka han bor i, vi runder et hjørne før vi får sett ham forsvinne inn. 

   Luca blinker seg vekk fra hovedveien og over i ei sidegate, senker farta og cruiser forbi en barneskole, et byggevarehus og ei lita hjørnesjappe som selger krystaller, tarotkort og drømmefangere, så opp en liten bakketopp før vi triller inn i oppkjørselen til tomannsboligen Tommy leier halvparten av. Tommy åpner bildøra på sin side, strekker seg med én gang han har asfalt under føttene, gjesper mens han går rundt bilen for å hente sekken sin fra bagasjerommet. 

   «Dett var dett», sier han, nabohunden begynner å gjø når den hører stemmen hans, men vi ser den ikke. 

   «Takk for skyss», sier han til Luca, «vi ses vel sikkert snart», sier han til meg, «jeg veit ikke hva jeg skal si til deg», sier han til feen, så snur han seg og går opp trammen til inngangsdøra, etter at han har trådd inn over terskelen skrus utelykta ved siden av døra på, et mjukt oransje bluss som blir mindre i takt med at Luca kjører videre utover, østover og nordover, jeg snur på meg der jeg sitter, lener ryggen inn mot vinduskanten og legger beina på tvers over setene, føttene mine der hvor Charlie satt, feen krøller seg inntil og delvis oppå meg som en katt, så vidt ei vekt i det hele tatt, bare et mildt og kjølig trykk, ikke ulikt et kaldt håndkle over ei febersvett panne. Krøllene til Luca i førersetet blafrer foran oss, han skrur på radioen, noe som kan være ei oppstykka poplåt famler seg fram til øregangene våre gjennom et lag av flimrende støy, hjernen min pusler den sammen til en slags helhet, litt som når man på morgenkvisten prøver å forstå seg på nattas drøm, bruddstykke for bruddstykke etter hvert som de dukker opp. 

   Kabrioleten seiler inn og stopper foran garasjen, kveldsbrisen skyller den søte og svimlende lukta av månevindel over oss, rankene strekker seg opp og over gjerdet, de hvite blomstene nikker i vinden, enten som en velkomst til meg, eller i en hilsen til månen de er oppkalt etter, den fjerne, kalde navnebroren som henger i ei smal sigd over fjella i øst. Jeg dytter lett på feen, den klamrer seg opp og møter blikket mitt.

   «Vi er hjemme», sier jeg.

(…)

Throwback Thursday: Aloha verden – trettiende kapittel

Dette, folkens, er siste kapittel av Aloha verden, en roman på 161 Word-sider, men det slutter ikke der!! Aloha verden er første bind i en trilogi, og om det er en brennende interesse for det, skal jeg vurdere å poste de resterende to binda i tillegg, men sånn som ting er nå, gir jeg meg for denne gang. Det har vært gøy å dykke ned i dette universet som betydde så mye for meg da jeg var tenåring, men tida er moden for å gå videre. 

Også, wow, jeg brukte virkelig en hel roman på anekdotiske "så gjorde vi det, så gjorde vi det"-scener, før alt dramaet, som ideelt sett burde vært litt jevnere fordelt utover, kommer hulter til bulter og alt på én gang og som julekvelden på kjerringa helt i siste kapittel. Med dét sagt, er det jo på et vis det samme jeg fortsatt sliter med når jeg skriver. Det språklige er i stor grad på plass (påstår ikke at det var det i 2004, altså, haha), men det å konstruere et solid narrativ? Oh boy, fortsatt vanskelig. Jeg har nok også blitt flinkere til dét på tjue år, men jeg er den dag i dag glad i anekdotisk skriving og slices of life. Kausalitet er liksom ikke min sterkeste side. Men jeg prøver. Prøver stadig.

Klikk på Aloha verden-knaggen for å komme til hele arkivet med kapitler. 

Vi var langt fra overlykkelige da flyet omsider landet. Vemodige tok vi imot bagasjen vår før vi tunge om hjerte steg inn i taxien. 

   Alle var triste, ja visst var vi det, men Sid var som et nervevrak. Han satt spent som en buestreng på hele veien til huset vårt og da vi gikk ut, så han seg nervøst rundt omkring. Fyren var paranoid, men jeg skjønner ham. Hadde jeg visst at en som tidligere hadde prøvd å ta livet av meg lurte et sted der ute, hadde jeg sannelig vært like anspent som Sid. Dessuten skvatt han utrolig lett med en gang vi var hjemme. Var det en liten lyd som kom uventet på ham, til og med mens vi var inne i huset, spratt han himmelhøyt og krevde at han fikk vite hva det var med vettskremte øyne. Øynene er, som sagt, sjelens speil og nå var det ikke den vanlige tristheten jeg så i øynene til Sid: Det var redsel. Han gikk rundt i flere dager hjemme, alltid på vakt, for mye på vakt, så mye at jeg begynte å bli redd for ham. Han var helt paranoid, konstant på grensen til panikk og jeg bekymret meg for ham. Han kunne rett og slett bli gæren av det.

   Ei uke gikk, faren deres hørte vi ikke noe fra eller så ikke noe til, men Sid var fortsatt like skremt. Jeg var ikke den eneste som var engstelig for ham heller. De andre guttene, særlig Tobias, var like urolige for at dette faktisk skulle etter hvert gjøre Sid gal. Han var nesten gal allerede.

   En kveld huket Tobias tak i meg og sa noe jeg kommer til å huske: ”Jeg tror vi er nødt til å sende ham på et sånt sykehus for mentalt syke, jeg. Han er ikke god. Vi burde gjøre det nå så han får behandling før det er altfor sent.” Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Såklart var også jeg livredd for at det virkelig skulle skje Sid noe, den snille, herlige og morsomme personen jeg hadde blitt så intenst glad i som nå hadde forandret seg til et nervevrak på tomgang. Han hadde paranoia, rett og slett, og det var umulig å få inn et fornuftig ord til ham. Samtidig ville jeg ikke at han skulle bli sendt bort, murt inn sammen med de som virkelig var gale, men jeg tenkte at hvis vi ikke fikk gjort noe med denne permanente panikken til Sid, kunne det gå med ham på samme måte. Derfor var det vel ekstremt motvillig at jeg til slutt sa ja.

   Allerede neste kveld skulle Tobias og jeg prøve å få med oss Sid til (p)sykehuset. Det var allerede veldig sent. Hvor vi skulle, sa vi ikke noe om, han var jo alt nå like skvetten som et rådyr og det ville uroe ham enda mer hvis vi fortalte ham at vi hadde planlagt å legge ham inn… der.

   ”Blir du med å gå en tur?” spurte Tobias den en gang så bekymringsløse broren sin. 

   ”Ut?” spurte Sid og så på ham med et vilt uttrykk i øynene. 

   ”Ja. Det blir ikke langt”, prøvde Tobias å overbevise ham. Men Sid ville ikke bli overbevist. I stedet gjemte han seg bak en stol og hveste: ”Nei! Ikke ut!” 

   ”Jo! Kom igjen, nå, kom igjen”, sa Tobias og nærmet han seg omtrent som man nærmer seg en forskremt kanin.

   Jeg merket noe vått nedover kinnet mitt. Jeg var så lei meg. Jeg følte at alt dette var min feil, selv om det sikkert var dagen han så faren her i byen som gjorde utslaget. Å se Sid sånn skar meg i hjertet som kniver og jeg greide ikke engang å få et lite glimt av den han var før dette marerittet begynte. Han var livredd og panisk hele tiden og alt jeg kunne gjøre med det var… ikke noe. Eller kanskje jeg kunne det. Allikevel hadde jeg stått helt stille og sett på denne fantastiske gutten sakte, men sikkert, ble forvandlet til en høyspentledning. Det virket som om han ikke var hjemme, omtrent som i Exorcisten, filmen om ei jente som blir besatt av en demon. Det virket som om Sid også var besatt og det verste av alt var at det ikke fantes et spor Sid igjen.

   ”NEI! NEI! NEI!” De panikkslagne skrikene til Sid traff meg som spyd i hjertet. Jeg begynte å hulke høyt når jeg så hvordan Tobias dro ham i armen, men det eneste han gjorde, var å stritte imot og skrike. På nytt stirret jeg ham inn i øynene, men jeg fant ikke et snev av den gløden de en gang hadde hatt. Det eneste jeg så var noe vilt som ikke ville slå seg til ro. Han var helt besatt.

   ”Bare en kort tur?” ba Tobias, men nå hadde den infernalske hylingen til Sid gitt seg. Han hadde sluttet å kjempe imot, i stedet lot han Tobias trekke ham med seg mens han gråt og tryglet. Det gjorde meg virkelig vondt å se ham sånn.

   ”Sånn. Her er jakka di. Du får den på deg, ikke sant?” spurte Tobias mens jeg så at også han kjempet mot gråten. 

   ”Ikke ta meg til ham, ikke ta meg til ham!” hikstet Sid mens Tobias tok på ham parkasen. 

Da han til slutt var ferdig påkledd, måtte Tobias leie ham ut utgangsdøren mens jeg fulgte bak. Hele tiden prøvde Tobias å berolige ham, men han gråt hele veien. Folk på gaten snudde seg og så rart på oss og de tenkte nok sitt om Sid.

 Jeg gikk, som jeg sa, bak dem. Jeg gråt. Strigråt. Jeg brydde meg ikke noe om at det var kaldt i luften og at tårene mine kunne fryse, jeg var bare så utrolig lei meg for Sid sin skyld. Kanskje det ikke var noen vei tilbake. Kanskje han fortsatte å være sånn hele sitt liv. Det var min feil også. Hadde jeg bare gått med på å ta ham til sykehuset for psykisk syke før, hadde det ikke gått så vidt. Kanskje han kunne reddes da. Ikke nå. Han var nok dømt til et liv i evig panikk. 

   Der var det. Sykehuset. Tobias og jeg stod på trappen med Sid imellom oss. Sid gråt. Jeg gråt. Tobias gråt. Tobias klemte meg og gråt intenst mot skulderen min mens den sinnssyke broren hans hadde kastet seg ned på knærne og gråt og gråt han også, men han fordi han nesten var lammet av redsel. Redsel for sin egen far.

   Jeg kastet et blikk bort på Sid igjen og nok en gang følte jeg at tårene kom. Hvor hadde det blitt av gutten jeg hadde falt så for? Han var borte. Gutten jeg… elsket… var borte vekk. Som snø for solen.

   Plutselig tok hulkingen til Tobias en brå slutt og han kikket opp fra skulderen min. Han hadde fått øye på noe. 

   ”Å… å nei…” hvisket han, knapt hørbart. 

   Jeg snudde meg for å se hva han hadde fått øye på som satte et sånt sjokk i ham. Og stivnet. Der kom han. Én gang, én enslig gang, hadde jeg sett ham før, men det var nok. Mot oss kom faren til Sid og Tobias.

   Plutselig fikk Sid øye på ham også. Han snudde hodet og stivnet et øyeblikk før han på nytt begynte å hyle. Deretter satte han seg opp og la på sprang. 

   ”Nei! Sid!” ropte Tobias og kom etter ham, men Sid bare skrek og løp videre, mistet balansen, falt, kom seg opp og løp igjen. Men han hadde visst blitt mer skadet enn han trodde, for snart måtte begynte han å halte. Han hadde falt temmelig hardt.

   Faren hans hadde sett ham også. Han satte også opp fart og gikk raskt og bestemt mot oss. 

   ”Å herregud, hva skal vi gjøre?” hvisket Tobias før han foldet hendene og begynte lavt å be Fadervår. Hadde jeg vært kristen og hadde trodd på Gud, hadde nok jeg gjort det samme, men siden det ikke fins et spor av den kristne tro i meg, lot jeg være. I stedet så jeg vettskremt på mannen som var nesten-morder og nå nærmet seg faretruende raskt.

   Plutselig skjedde alt så raskt at det er vanskelig å forklare. De bare dukket fram som fra ingensteder. Flere. En gjeng. Og de hadde våpen. En hadde kølle, en annen pistol. Siden det ikke var noen der bortsett fra nesten-morderen, Tobias, Sid og meg, flokket de seg rundt faren til Sid og han med kølla slo til ham så han deiste i bakken. 

   Da Sid så det, kom han hinkende mot oss. Han sa ikke et ord, men et blikk inn i de uttrykksfulle øynene hans, og jeg forstod. Han så fortsatt redd og trist ut, men også noe nytt. Han virket lettet. Lettet over at faren hans kanskje snart skulle bli drept.

   Han med kølla slo til faren deres så blodet begynte å strømme fram. Vi tre stod bare som forheksede å så på.

   Da fyren med kølla løftet seg for å slå nok en gang, rykket det til i Sid, men Tobias holdt ham tilbake. Nå hadde også hans øyne forandret seg og de lyste kun av en altoppslukende følelse. Hat. Hat mot faren sin som nesten hadde tatt livet av sin egen sønn og hans bror.

   ”Han drepte deg nesten. Hvorfor vil du redde ham?” snerret Tobias til Sid, men jeg så at Sid bare ble engsteligere og engsteligere. Jeg så det på øynene hans.

   Jasså, der har du det. Det måtte sitte langt inne i ham, men Sid hadde fortsatt litt til overs for sin egen far som nesten hadde drept ham. Nå var han redd disse folkene skulle drepe ham. 

   Plutselig begynte de å fjerne seg! Gruppen med mennesker hadde nok tenkt å la faren til tvillingene ligge der, forslått.

   Ikke alle dro. En ble igjen. Han hadde pistol. Nå siktet han på nesten-morderen som lå der hjelpesløs i snøen og tryglet for livet sitt.

   ”Trykk på avtrekkeren. Trykk på avtrekkeren”, hørte jeg Tobias mumle mellom sammenbitte tenner.

   Nå skjedde alt som i en storm! Alt gikk veldig, veldig fort. Fra det øyeblikket Tobias holdt et sterkt grep rundt høyrearmen til Sid til det øyeblikket Sid greide å rive seg løs fra grepet og storme i vei, kaste seg mot mannen med pistolen som straks ble slått i bakken. Pistolen gled ut av hendene på ham og Sid var rask med å plukke den opp og peke den mot den nå avvæpnede mannen som lå der under ham.

   ”Sid! Hva går det av deg? Sikt den mot pappa, sikt den mot pappa! Det monsteret fortjener ikke å leve!” skrek Tobias til ham. Sid ristet bare sammenbitt på hodet og da han gjorde seg klar til å trekke av, kom fyren seg fort på bena og sprang vekk. Det samme gjorde faren deres som nå lå bak Sid.

   Sid virvlet rundt idet han hørte fottrinn bak seg. Faren løp vekk og med et forskremt blikk, så han seg over skulderen og ropte: ”Takk, Sid.”

   Tilbake stod Sid. Han holdt fortsatt pistolen i hånden, men den gled rett ut.

   Jeg vet ikke om det var på grunn av smerten i beinet som sikkert hadde blitt sterkere etter det lynraske bykset eller om han rett og slett var… ja, jeg vet ikke engang hva slags ord jeg skal bruke for å beskrive det. I allefall segnet han om mens han skalv som et aspeløv over hele seg.

   Tobias og jeg skyndte oss bort i ham. Nå som jeg skjønte hvor mye øynene kan fortelle, tok jeg titt på Tobias. Hatet var borte og nå så jeg bare omsorg. Han brydde seg virkelig om Sid. 

   ”Åssen går det med deg?” spurte Tobias da vi var borte hos ham. Han satt fortsatt nede i snøen. Da Sid verken gjorde mine til å reise seg eller svare, satte Tobias seg ned ved siden av ham og la armen rundt skuldrene hans. De gjorde ikke noe, de bare satt der. Jeg hadde halvveis ventet at Tobias skulle si noe sånt som ”hvorfor drepte du ham ikke mens du hadde sjansen?”, men han gjorde ikke det. Kanskje han forstod Sid. 

   Plutselig reiste Sid seg på beina. Det samme gjorde Tobias. 

   Sid smilte til Tobias, et broderlig og varmt smil. Og øynene hans? Takknemmelighet og kjærlighet. De var virkelig bare helt utrolig glad i hverandre. 

   Lenge stod de bare slik. Så åpnet Sid munnen og sa: ”Takk”. ”Ingen årsak”, sa Tobias og ga Sid en rask klem.

   Det virket som om Sid la merke til meg først nå. Han kom mot meg, smilende. Nå var han endelig seg selv igjen. Galningen hadde måttet vike for den ordentlige Sid.

   ”Hei”, sa han da han var borte mot meg. 

   ”Hei”, sa jeg tilbake, kom ikke på noe annet å si. 

   ”Takk skal du også ha”, sa Sid. 

   ”Ingen årsak”, sa jeg og følte meg brydd.

   ”Hør her, jeg har kanskje oppført meg litt rart og sånn noen ganger, men… det har ikke alltid vært så lett”, sa Sid og så ut som han skulle begynne å forklare noe mer, men jeg bare sa til ham: ”Det er greit. Jeg skjønner deg.” 

   Lenge stod vi uten å si noe. Jeg lette etter noe å si, men hva enn jeg til slutt fant, virket det helt dumt og som om det ikke passet inn, så jeg lot heller være. Plutselig fant jeg ord allikevel. Det var ikke mye jeg sa, men det betydde så utrolig mye og da kunne det være samme hvor mye det var. 

   ”Veit du, Sid?”, sa jeg, ”du er en av de beste vennene jeg noen gang har hatt”. Sid satte opp et ansiktsuttrykk som minnet mest om en tiggende hund ved bordet idet han spurte: ”Bare en venn?” Først skjønte jeg ikke hva han mente, men så gikk det opp for meg at han faktisk følte det samme overfor meg som jeg følte for ham, derfor sa jeg: ”Nei. Du er bare helt spesiell og enestående, du” – og kysset ham. 

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueniende kapittel

Ja, dere, omsider når våre helter det forjettede land, der det tydeligvis er normal prosedyre å slippe fjortenåringer inn på nattklubber, og som er velsignet fritt for ubeleiligheter som snø, kulde og mordere.

Tidligere kapitler finner du her.

Dagen etter var vår nest siste dag. Det var også dagen vi skulle til Disneyland og for å si det sånn: Vi glemte det ikke bort. Fra jeg stod opp ble jeg minnet på det av Tobias som spratt rundt omkring og sang og ropte og lo. Det var litt irriterende, men også morsomt siden jeg også såklart gledet meg, men jeg viste det ikke på samme måte som Tobias. Dessuten fikk jeg også bekreftelsen på det mens jeg var i her i L.A.: Jeg var kanskje ikke så barnslig som jeg trodde. Med Roger som ville bygge sandslott og Tobias som ikke kunne få ned en eneste matbit fordi han gledet seg så fælt til han skulle til Disneyland, måtte jeg pent si meg enig i at de var barnsligere enn meg.

   ”Er dere snart ferdige?” maste Tobias på Sid, Kylie og jeg som satt og spiste. Han hadde vært oppe grytidlig og hadde allerede spist.

   ”Jada, jada”, mumlet Sid med munnen full av mat. Kylie bare lo av den hypre kjæresten hennes som ikke greide å sitte stille.

   Da vi hadde spist, skulle vi dra. 

   Vi gikk ut i korridoren og Tobias banket energisk på døren til de andre. Roger åpnet og han gliste. 

   ”Gleder meg”, sa han lavt, før han snudde seg og ropte på Gabriel og Arne som straks etter dukket opp bak ham. 

   ”Og da var vi klare?” spurte Sid. 

   ”Ja, ja, ja!” ropte Tobias og hoppet opp og ned. Så gikk vi ut og bestilte en taxi som hentet oss like etterpå.

   ”Vi skal til Disneyland”, sa Tobias til taxisjåføren med et stort smil om munnen. Stakkar, greide nesten ikke å sitte stille, han. Han hoppet opp og ned i setet og hvinte, lo og sang. 

   Da taxien stoppet utenfor det veldige området, var Tobias først ute av alle, selv om det betydde at han måtte klatre over både Gabriel og Sid. 

   ”Hei, pass på!” sa Gabriel idet Tobias kløv over han, men Tobias merket seg ikke noe av det, bare rev opp døren på taxien og datt pladask ned i bakken. 

   ”Idiot”, lo Sid og gikk ut. Han måtte ta et kjempesteg over ham. Tobias lå der fortsatt og kavet.

   Da vi alle var ute av taxien, var også Tobias på bena igjen. Jeg betalte og så opp på fornøyelsesparken som tronet over oss før vi gikk inn i samlet flokk.

   Med en gang vi var inne (etter en laaang kø, vel å merke), var Tobias i ekstase. Han ville se alle Disneyfigurene og kjøpe masse suvenirer mens vi andre nærmest ble helt slitt ut av all løpingen hans fram og tilbake til de forskjellige attraksjonene.

   Plutselig fikk jeg øye på noe som fanget min oppmerksomhet. En berg- og dalebane. En stor en. En gigantisk en.

   ”Hva er det du glor på?” spurte Kylie og kom opp bak meg. Med det samme hun gjorde det, fikk hun også øye på den. 

   ”Oi”, utbrøt hun. 

   ”Hva er det? Hvorfor stopper dere? Vi må videre!” utbrøt Tobias og dro Kylie i armen, men så festet også blikket hans seg på berg- og dalebanen. 

   ”Oi, oi, oi!” utbrøt han og ropte på de andre: ”Sid! Arne! Gabriel! Roger! Det er noe dere må se her!” De kom mot oss, Roger med et kjempestort sukkerspinn i hånden og så den. 

   Plutselig gled et nytt tog inn på stasjonen og Sid var rask med å smette inn i køen. 

   ”Den der skal jeg ta”, sa han bestemt og jeg stilte meg fort bak ham. Så kom Roger, Gabriel, Arne og Tobias også og stilte seg opp, men Arne feiget ut og gikk ut av køen og bort til Kylie som stod og holdt sukkerspinnet til Roger. Hun ville visst ikke være med.

   ”Kom du da, Kylie!” ba Tobias, men Kylie ristet på hodet. 

   ”Aldri i verden”, sa hun. 

   ”Jeg skal holde deg i hånda under hele turen!” lovte Tobias. 

   ”Nei, på låret, på låret!” sa Gabriel, men Tobias ignorerte ham og fortsatte: ”Vær så snill, gode, søte, kjære, snille…” 

   ”Ja vel, ja vel, siden du ber så pent!” sa Kylie, ga sukkerspinnet til Arne og stilte seg i køen med en latter, ”det kan vel ikke være så fælt”.

   Plutselig ble det vår tur til å huske oss og jeg var så heldig at jeg fikk plass helt foran. Roger humpet ned ved siden av meg. 

   ”Heisann”, sa han. 

   ”Morn”, sa jeg, ”lenge siden sist!” 

   ”Ja, du vet, turneringer og sånn. Når man er superstjerne som meg, så…” Mer rakk vi ikke å spøke siden toget begynte å lee på seg. Vi ble trukket oppover en lang bakke. 

   ”Boya!” utbrøt jeg da vi var på toppen av bakken og skulle bli sluppet nedover igjen.

   Både Roger og jeg satte i et gledeshyl da vi var på full fart nedover. Så var det opp, litt bort, ned, enda mer bort og så masse sånne ting – og så kom loopen. Den gikk nesten så sakte at jeg trodde den skulle stoppe på toppen, men akkurat da skjøt den fart igjen og så var vi i gang igjen.

   Da turen omsider var over, lo Roger høyt og lenge. Vi tok av oss bøylene vi hadde fått over hodet og gikk mot utgangen.

   ”Aldri mer! Aldri mer!” hørte vi og begge snudde seg. Kylie klamret seg til Tobias og hun hadde en lett grønnfarge i ansiktet. 

   ”Tror jeg må spy”, stønnet hun. 

   ”Jeg holdt deg i hånda!” protesterte Tobias, men Kylie bare lo og sa spøkefullt at det var nettopp derfor.

   ”Hallo”, sa Arne og kom bort. Deretter pekte han på en liten butikk lenger borte. 

   ”Dere må ha bilde av dere mens dere kjørte den greia!” 

   ”Å, hjelp, de tok ikke bilde!?” gispet jeg, men da den grufulle virkeligheten gikk opp for meg, var det igrunn ikke annet å gjøre med det enn å akseptere det. 

   Vi la i vei mot butikken, men bildet av meg var faktisk ikke så ille. På bildet så jeg faktisk glad ut i stedet for de påklistrede og anstrengte smilene mine fra de alle de andre bildene.

   Alle anskaffet seg et eksempler hver av alle sammen og da vi gikk videre, var alle kjempeblide.

Da vi dro fra Disneyland den dagen, var alle i et kjempehumør. Ingen av oss, absolutt ingen var sure, ikke engang den vanligvis så syrlige Arne. Kylie var også blid, til tross for at hun var en smule grønn i ansiktet ennå.

   Det var allerede ganske sent da vi kom hjem, men siden det var nest siste dagen vår, bestemte vi oss for å ta en tur ut. Ikke veldig langt, altså, kanskje bare til det første og beste utestedet. Uansett syntes vi at vi burde gjøre det for å feire en vellykket ”ferie” her på vestkysten. 

   ”Hva skal du ha på deg?” spurte Kylie meg oppe på hotellrommet. 

   ”Ikke skjørt denne gangen”, sa jeg, men et overblikk på buksene mine, fikk meg til å skifte mening. Jeg mener det, du har helt sikkert ikke sett så mange kjedelige bukser på en gang.

   Kylie tok på seg bukse. Selv om den ikke var min stil, var hun heldig som hadde den for det, hun kledde den nemlig. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn kropp som henne, husker jeg at jeg tenkte. Vel, vel, jeg tok på meg skjørtet mitt, jeg, og fant ut at man burde være tilfreds for den kroppen man har.

   Da alle var klare til å åke, samlet vi oss i gangen igjen før vi satte av sted til sentrum til fots. Vi fant ut at vi kanskje kom over det beste stedet på den måten.

   Jeg falt pladask for et sted som bare spilte trance. Du vet, jeg elsker jo det, men det gjorde bare Kylie av de andre, så det avgjorde saken. Vi fortet oss videre og videre, men fant ikke noe. På de fleste stedene var det jo trance, trance og atter trance som gjaldt, ikke det at det gjorde meg noe, men hva med guttene da? Nei, de skulle ikke inn der og det gjorde meg rett og slett frustrert. Jeg holdt på å rope til dem at hvis de var ute etter et diskotek som spilte punk hele tiden, kunne de jo få lete så mye de ville for meg, men jeg ble ikke med siden jeg ikke hadde helt troen på akkurat det.

   Da vi gikk forbi en spillehall, viste det seg at det var dit guttene ville inn. 

   ”Jeg kan ikke tro det! En spillehall!” stønnet Kylie og jeg måtte si meg enig. Av alle ting og klubber og steder vi gikk forbi, var lissom en spillehall tingen, virket det som.

   ”Sjekk dette her, a’! Fett!” utbrøt Gabriel og ble nærmest trukket magnetisk mot noe spillegreier. 

   ”Wow!” utbrøt Sid og fulgte etter mens Kylie og jeg stod igjen og ristet på hodet.

   ”Jenter! Sjekk dette her! Dette vil dere like!” ropte plutselig Tobias og gikk bort til noe han syntes virket forlokkende. 

   ”Nei”, sa Kylie tvert, tok meg i armen og sa: ”Gutter er nå en gang gutter, men vi lar vel ikke det ødelegge for oss? Kom a’, vi stikker til en av de klubbene med bra musikk”. Jeg skyndte meg etter henne ut av spillehallen og nedover gaten til vi kom til et ålreit sted hvor vi moret oss. Et par gutter prøvde å sjekke opp Kylie, men hun avviste dem med en gang. Hun var jo opptatt, vet du.

   Da vi omsider kom tilbake til hotellet, Kylie og jeg, altså, var allerede guttene hjemme.

   ”Hvor var dere, a’? Dere kunne sagt ifra”, surmulte Sid med en gang vi kom inn døren. 

   ”Vi gadd i hvertfall ikke bli med dere. En spillehall!” nærmest spyttet Kylie ut og slo ut med hendene. 

   ”Et diskotek!” spyttet Sid tilbake og så var krangelen i gang: Spillehall eller diskotek. Guttene sa at spillehall var best og vi holdt med diskoteket. Vi ble vel ikke egentlig enige om noe da vi til slutt gikk og la oss. 

   

Jeg var sur da jeg våknet neste dag. Vi skulle hjem, men det ville jeg ikke. Jeg ville bli her. Her var det sol og godt og varmt og trygt, der borte i D.C. var det snø og kaldt og... kanskje var noen også ute etter å drepe Sid og det er ikke hva jeg vil kalle trygt.

   ”Hm... Jeg vet at du ikke vil opp og bort, men det må du jo”, hørte jeg stemmen til Kylie. Jeg slo opp øynene som jeg nesten akkurat hadde lukket igjen og stirret opp i det morgentrøtte ansiktet til Kylie. Håret hennes stod rett ut, men blid, det var hun. 

   Da jeg gikk inn i stuen, var guttene også sure. Antakeligvis av samme grunnen som meg. Heldigvis var Kylie som en solstråle og smilte og lo som alle andre dager. Som sagt hadde jeg bare sett henne sur en gang og det var når Giovanni nektet henne å bli med på lanseringen. 

   ”Hvem tok den siste bananen?”, gryntet Sid da han merket at fruktskålen var tom for bananer. 

   ”Det var sikkert Stan”, sa Tobias like surt, men Kylie svarte glad: ”Å nei, det var meg, det!” Sid mumlet et eller annet og gikk motvillig og hentet syltetøy i stedet. 

   ”Melka har gått ut på dato”, kom det surt som eddik fra Tobias idet han åpnet kjøleskapsdøren. Kylie var fortsatt den eneste med godt humør og sa: ”Ta litt juice, da vel! Det har vi masse av!” 

   ”Bare det ikke er eplejuice”, sa Tobias og tok juicekartongen ut og drakk opp det som var igjen rett fra kartongen. 

   ”Tørst i dag?” spurte Kylie muntert. Tobias svarte ikke, men sa noe om at han forsvant ned i butikken nede ved resepsjonen for å kjøpe seg en muffin. 

   ”Du, da, Stan, du er vel i det minste i godt lag i dag?” spurte Kylie meg. 

   ”Si nå ikke det”, mumlet jeg der jeg satt og spiste en taus frokost med Sid ved bordet. 

   ”Huff, da. For en morgengretten gjeng jeg deler rom med!” nærmest kvitret Kylie og svinset rundt og ryddet på plass og vasket etter oss siden vi skulle reise nesten med en gang vi hadde spist.

   ”Det var dyrt”, sa Tobias dystert idet han dukket opp i døren med en blåbærmuffin. 

   ”Ja, ja, sånn er livet!” sang Kylie og blåste fullstendig i humøret til oss andre. 

   Da alt var spist opp og alle var klare, var det med elendig humør at jeg pakket ned alle tingene mine i kofferten min. Jeg spurte Kylie om hun ikke var det minste lei seg for at vi skulle dra. 

   ”Å jo da, men jeg er født med godt humør!” sa Kylie og pakket faktisk ned klærne med et smil om munnen. 

   Da alle hadde pakket, gikk vi ut på gangen. Der møtte vi en gjeng med gutter som så ganske så trøtte ut. 

   ”Gabriel holdt oss våken i hele natt”, sa Roger søvnig. 

   ”Du da, får ikke du 14 timers søvn, så er jo du kake!” sa Gabriel til sitt forsvar. 

   ”Du hadde ikke trengt å holde på med det greiene for det!” sukket Roger. 

   ”Hvilke greier?” spurte jeg nysgjerrig. 

   ”Synging”, sa Roger, ”han sang og danset som om han var full i hele natt!” Jeg greide ikke å holde tilbake en latter der jeg så for meg Gabriel hoppende og sprettende rundt omkring mens han trallet og sang akkurat som Tobias dagen i forveien da vi skulle til Disneyland. 

   ”Hei, gutter, klare til å reise?” spurte Giovanni og kom mot oss. Han bodde litt lenger nede enn oss. 

   ”Nei”, sa Sid og fingret med låsen på sin koffert. 

   ”Kom igjen, litt bedre humør kunne ikke skade”, sa Giovanni, irriterende nok virket han like glad som Kylie, og klappet den sure gutten på skuldrene. Deretter trakk han pusten og sa: ”Vel, vel, uansett om vi vil eller ikke, venter ikke flyet og vi må dra nå. Kom”. Han gikk mot heisen og vi fulgte motvillig etter. 

   ”Opp med hakene, folkens, vi kan reise hit en annen gang!” sa Kylie mens vi gikk. 

   ”Lett for deg å si! Du betalte ikke en dritt og vet ikke hvor dyrt det er! Jeg spanderte alt for deg, vet du”, sa Tobias. 

   ”Ikke lommepenger”, innvendte Kylie. Til det bare trakk Tobias på skuldrene.

   Inne i heisen, var det eneste vi hørte, et langt gjesp fra Roger sin side. Jeg lurte på om det stemte det som Gabriel sa, at dette murmeldyret av en gutt trengte 14 timers søvn. Virket nesten sånn, men så visste ikke jeg hvor lenge Gabriel hadde holdt på med disse greiene sine heller, da. For alt jeg visste, kunne han ha holdt på til daggry, men det var lite sannsynlig for han selv virket kjempeopplagt. 

   Pling! kom det irriterende blidt fra heisen da den stoppet i resepsjonen og jeg gikk med tunge skritt ut. Med tungt hjerte leverte jeg nøkkelen og trakk med meg kofferten ut hvor Giovanni bestilte taxi til oss.

   Da taxien kom, var Kylie den eneste som satte seg glad inn. Giovanni skulle nemlig ikke være med, han hadde fått det ærefulle (eh?) oppdraget av å kjøre vanen helt fra den ene kanten av USA til den andre. Hm. Kjempemoro. Særlig.

   ”Å nei. Flyplassen”, sukket Sid da taxien stoppet utenfor flyplassen. Allikevel gikk både han og vi andre ut. Snart etter kom flyet vårt som skulle frakte oss helt til hovedstaden igjen hvor faren til Sid og Tobias lurte. Jeg lurte på hvor engstelig han var idet vi gikk gjennom gaten og fant setene våre.

   Jeg var takknemmelig da jeg fant ut at jeg skulle sitte ved siden av ham på veien tilbake. 

   ”Jeg savner lua mi”, sukket han da vi holdt på å lette, ”hadde jeg hatt den nå, skulle jeg dratt den langt ned og aldri kommet fram igjen.” 

   ”Huff da, det hørtes ikke bra ut”, sa jeg. 

   ”Nei, det gjorde nå ikke det, da. Kanskje jeg heller burde få meg et skjell og leke eremittkreps”, sa han mørkt. 

   ”Kutt ut. Han er ikke der”, forsikret jeg ham om. Jeg visste jo hvorfor han absolutt trengte luen eller skjellet eller hva han nå skulle ha. 

   ”Han er der. Det vet du og”, sa Sid bare og egentlig kunne jeg ikke protestere på det.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueåttende kapittel

Fjorten år gamle Kristine som skriver om traumer: 

Som alltid: tidligere kapitler finner du under Aloha verden-knaggen.

”Noen som vil ha noe å drikke?” spurte Kylie og stakk hodet inn i kjøleskapet. 

   ”Jeg, takk”, sa jeg. 

   ”Ok, og hva vil madamen bestille?” spurte Kylie, tilgjort snobbete. 

   ”Jeg skulle nå gjerne hatt litt tropisk juice, hvis det lot seg gjøre”, sa jeg, like fint, jeg. Kylie fniste og rakte meg et glass med juice. Da vi hadde vært på lansering, hadde nemlig hun handlet litt for oss.

   ”Vi skal til Disneyland i morgen, ikke sant?” spurte Tobias. Han hadde satt seg ned i sofaen med bena på bordet. 

   ”Jada, jada”, forsikret Sid som, nok en gang, stod ute på verandaen og skuet utover. 

   ”Er du helt forhekset av den utsikten, eller?” spurte Kylie som tydeligvis også hadde lagt merke til at han ofte stod der ute. 

   ”Ja, tror det. Den er bare så utrolig… nei, den er fin, det er sånn det er. Utsikten er fin”, sa Sid og avbrøt seg selv. 

   ”Ja, men du behøver strengt tatt ikke å stå der ute hele tiden”, sa Kylie med en latter. 

   ”Nei da…” sa Sid fjernt og lente seg mot rekkverket. 

   Jeg satte meg ned i en stol. Deretter så jeg på Sid som stod der ute. Jeg tenkte at han var et slags mysterium. Jeg mener, hvorfor ville han ikke bade? Hva mente han med det som stod på håndbaken hans? Hvorfor skulle de syntes han var stygg? Hvorfor hadde han så triste øyne? Jeg mener, jeg visste jo om det med faren deres, men Tobias hadde tross alt gått gjennom akkurat det samme og han var ikke sånn…

   Tobias, ja! Kanskje han var nøkkelen til løsningen. Jeg kunne kanskje spørre ham om hvorfor Sid var som han var og hvorfor han ikke var det. Kanskje allerede i kveld. Kanskje allerede nå.

   ”Tobias, kan jeg prate med deg nå? Aleine?” spurte jeg ham. En smule forvirret satte han seg opp og sa: ”Ja, såklart. Vi kan gå ut og satte oss på en benk her ute. Det er sikkert ikke mange nordmenn her som kan skjønne hva vi prater om”. 

   ”Ikke noe klining, nå!” sa Kylie flirende idet vi gikk ut døren. 

   ”Ta det rolig, jeg veit hvem han tilhører!” sa jeg til henne og Kylie flirte enda mer. Hun stolte på meg. Ikke det at jeg skulle ta med meg Tobias for å kline med han, altså.

   Ute fant vi, som Tobias sa, en benk som vi satte oss ned på. Deretter spurte jeg rett ut: ”Hva er det med Sid?” 

   ”Du vet jo det, det med faren vår”, sa Tobias, men han så litt forskrekket ut da jeg protesterte. 

   ”Nei!” sa jeg. 

   ”Jo!” sa Tobias. 

   ”Men du er jo ikke sånn! Så vidt jeg veit, har dere opplevd det samme!” sa jeg. 

   ”Ikke helt”, sa Tobias og så ned. Han begynte å fikle med armbåndet han hadde på seg. 

   ”Hva har Sid opplevd da siden han er som han er?” spurte jeg. 

   ”Jeg vet ikke om han ville blitt så glad om jeg sa det”, sa Tobias stille. 

   ”Det kunne hjelpe meg til å forstå”, innvendte jeg. 

   ”Nei, jeg forteller deg det ikke. Vil han at du skal få vite det, så sier han det selv”, sa Tobias og jeg nikket mens jeg bet meg i underleppa. Egentlig var jeg ikke fornøyd med svaret, men jeg måtte vel bare akseptere det. Jeg ville jo ikke at noen, spesielt ikke broren min, sa hemmelighetene mine videre.

   Da vi kom inn, gikk Tobias rett bort til Sid og sa noe som Sid nikket til. Jeg kunne ikke høre hva det var, siden Tobias hadde lukket igjen døren til verandaen han hadde gått ut på. Sid stod der nemlig fortsatt. 

   Der de stod ved siden av hverandre, slo det meg at de faktisk var veldig like. Grunnen til at jeg hadde syntes de var så forskjellige i begynnelsen, var at da så jeg så mye på holdningene deres. Dessuten hadde jo Sid flydd rundt med den lua trukket så langt ned at øynene hans bare var mørke skygger 24 timer i døgnet også da. Nå, hadde det ikke vært for det røde håret og piercingene til Sid, hadde det neiggu ikke vært greit å skille dem. Vanligvis er det jo sånn med tvillinger at du synes de er helt uatskillelige i begynnelsen, men etter hvert ser forskjeller og til slutt er det ingen sak å peke ut hvem som er hvem. Med Sid og Tobias var det stikk motsatt. De ble bare mer og mer like etter hvert, de.

   Plutselig kom Tobias ut og han gikk rett bort til meg. 

   ”Sid vil snakke med deg”, sa han bare før han gikk bort til sofaen igjen. Jeg trakk på skuldrene og gikk ut til Sid som ba meg lukke døren. Jeg gjorde det, hoppet deretter opp på rekkverket og satte meg til rette der mens Sid lente seg mot veggen. Han stirret ned på bakken, men rettet etter det blikket sitt mot meg og et lite smil gled over leppene hans. 

   ”Du vet om faren vår som stakk av gårde da vi var små”, sa han og jeg nikket. 

   ”Det merket både meg og Tobias for livet, men…” Blikket til Sid søkte mot bakken. Han bet seg i leppa. Hvorfor det? Fordi han tenkte? Eller… fordi han strevde for ikke å begynne å gråte? Men gråt han noen gang?

   ”Jeg gråter om kveldene ennå”, sa Sid som om han hadde lest tankene mine. 

   ”Å, skjønner. Du hadde egentlig et kjempebra forhold til faren din, ikke sant?” gjettet jeg. 

   ”Nei, da er jeg redd du har misforstått. Han ignorerte meg egentlig hele tiden mens vi bodde sammen med han, men før han dro, kom han inn på rommet mitt. Jeg hadde akkurat lagt meg for å sove…” Sid avbrøt og tok et hvesende åndedrag som du gjør hvis du nettopp har grått et nytt verdenshav, bortsett fra at Sid hadde ikke grått. Eller kanskje han hadde det, men uten tårer. 

   ”Det var ganske mørkt i rommet”, sa Sid mens han kjempet for å holde stemmen normal, ”allikevel kunne jeg se at det glimtet i noe blankt han holdt i hånden.”

   Å, herregud. En kniv. 

   Sid stirret ned i bakken en stund mens han kjempet med gråten, men til slutt måtte han gi tapt og sank sammen mot bakken. Han skjulte ansiktet i hendene, men jeg kunne høre at høylytte hulk presset seg opp fra strupen hans.   

   Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Ville han bli flau hvis jeg satte meg ned for å trøste ham? Kanskje. På en annen side følte jeg meg skikkelig slem hvis jeg bare stod å glante som et annet naut derfor endte det med at jeg satte meg rett ned ved siden av ham. Men hva i alle dager skulle jeg si? Til slutt sa jeg: ”Det er fortid. Det er jo ikke…” Sid avbrøt meg. 

   ”Han har kommet for å drepe meg! Nå er han i D.C.!” hvisket han hest. 

   ”Det er jo ikke sikkert”, sa jeg, men hørte selv hvor tvilende jeg hørtes ut.

   ”Ikke gå!” utbrøt plutselig Sid og grep etter meg, selv om jeg ikke hadde tenkt å gå. 

   ”Jeg skal ikke gå noen steder”, sa jeg og Sid snufset før han plutselig rykket hodet bakover med en sånn kraft at det utløste et skikkelig smell idet det støtte sammen med veggen bak oss. Det virket ikke som om Sid merket det. Han stirret bare opp i luften med røde og hovne øyne. 

   Plutselig kom han seg opp på knærne og ga meg en klem mens han på nytt begynte å gråte. 

   ”Det var så fælt”, sa han, ”han skar meg opp, men Tobias våknet av skrikene mine og halte ham vekk før han deretter flyktet. Jeg skylder Tobias livet mitt”. 

   Sid trakk seg tilbake igjen. 

   ”Unnskyld”, sa han og så ned. 

   ”Det gjør ikke noe”, forsikret jeg.

   Plutselig trakk Sid av seg t-skjorten og det første jeg la merke til var et digert arr som løp på hele brystkassen hans. 

   ”Dette er grunnen til at jeg ikke ville bade”, sa han og tok på seg t-skjorten igjen. 

   Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt ute på verandaen og prøvde å overbevise Sid om at faren hans ikke var kommet for å drepe ham, men jeg hørte selv tvilen i min egen stemme. Faktisk var jo det mest sannsynlig at nettopp det var grunnen til at han var tilbake igjen, for å fortsette der han slapp. Det sa jeg selvfølgelig ikke til Sid, men han visste det uheldigvis allerede, derfor hadde det igrunn ikke gjort noe forskjell.

   ”Takk for at du fortalte meg det”, sa jeg til slutt. 

   ”Takk for at du var her. Det var godt å snakke om det til noen. Jeg har aldri snakket med Tobias om det, men han har visst det. Vi har vel aldri gjort det fordi han var redd for at jeg… skulle bli redd igjen. Kanskje jeg ble det, men nå har det i allefall kommet og alle de tårene jeg har holdt inne siden den gangen har endelig kunnet renne”, var det Sid sa. 

   ”Nei, vi får vel komme oss inn. De andre tror vel vi har falt ned fra verandaen, tenker jeg”, sa Sid og kom seg på beina og gikk inn døren. Jeg fulgte etter.

   ”Blir dere med å spille Twister?” spurte Kylie da vi kom inn. Hun lot ikke til å merke at Sid var litt rødere i øynene enn vanlig. Enten det, eller så lot hun som hun ikke merket det.

   ”Kan vi godt. Ikke sant?” spurte jeg og så på Sid. 

   ”Jo da!” sa han og smilte og ingen kunne ha gjettet hva for slags grusom hemmelighet han bar på. Jeg hadde jo for så vidt gjettet det, da, ikke det at han ble knivstukket av sin egen far, men at det var noe med ham. Det var det øynene og den litt sørgmodige væremåten som røpet.

   Å spille Twister med Kylie, Sid og Tobias var skikkelig artig. Jeg har gjort det et par ganger før, men da var det bare kjedelig. Nå var alt bare så utrolig morsomt at jeg gjerne kunne gjort det i flere timer.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuesjuende kapittel

Vi begynner å nærme oss slutten av første bind i en hel fordømt trilogi, fordi når ingen stopper meg mens jeg driver med noe jeg liker, fortsetter jeg bare. Det er totalt tredve kapitler i dette første bindet, og jeg kommer til å poste også de tre neste. Men etter det lurer jeg rett og slett på om det er noe poeng for meg å poste resten? Disse kapitlene, hvor enn gøy jeg har hatt det med dem, er de innlegga mine med desidert færrest visninger, og hvis de ikke blir lest, er det heller ikke noe vits for meg å bruke tid på å poste dem. Hva syns dere? Skal vi dure videre gjennom de gjenstående 66,66 prosentene, eller skal vi gi oss når jeg er ferdig med denne første tredjedelen? Jeg blir ikke fornærma i noe fall som helst, men gi meg gjerne et yay eller et nay, så har jeg noe å forholde meg til. 

Som alltid kan alle tidligere publiserte kapitlene leses under Aloha verden-knaggen.

Vi kom endelig fram til hotellet og alle gikk ut. 

   ”Puh!” sa Gabriel for det hadde vært slitsomt. Mange folk som var helt gærne stort sett hele tida.

   Kylie kom mot oss og spurte hvordan det hadde gått. 

   ”Bra, men en del av fansen var helt gærne”, sa Tobias og fortalte historien om de to jentene som ville ha et kyss. Kylie lo da han sa det. 

   ”Hvor har du vært?” spurte Gabriel siden hun kom fra bak hotellet. 

   ”Jo, jeg vandret litt rundt her og sjekket litt og fant den stranda! Dere skal se den!” sa Kylie opprømt. 

   ”Å, stranda”, sa jeg drømmende. 

   ”Den er gyllen og vannet er helt blått”, beskrev Kylie og jeg fikk et så drømmende uttrykk i ansiktet at Roger begynte å vifte foran øynene mine med handa si. Jeg lo og dyttet ham i siden.

   ”Ja, det var jo en god idé, dere!” ropte plutselig Tobias opp, ”vi kan dra på stranda!” 

   ”Ja!” ropte jeg og var enig med en gang. 

   ”Hm…” var det eneste svaret han fikk fra Sid. 

   ”Kom igjen, a’”, sa Roger til Sid, for også han var med på ideen. 

   ”Joa… Kanskje…” sa Sid. 

   ”Ok, blir du med, spanderer jeg en milkshake på deg”, lokket Tobias. 

   ”Greit, det gjorde utslaget. Jeg blir med!” sa Sid. 

   ”Woohoo”, ropte jeg og bokset litt i lufta. 

   Kylie ble med oss opp på rommet for å skifte til badetøy, noe vi også måtte.

   Da vi alle var klare, gikk vi ned til stranda. Alle hadde tatt på seg noe lett over badetøyet.

   Plutselig stoppet ei jente oss på veien. Hun var kanskje på min alder. 

   ”Er dere de fra det bandet?” spurte hun guttene. 

   ”Ja”, sa Tobias og smilte og forsøkte å være så hyggelig så mulig, selv om jeg visste at også han var ganske sjenert, ikke så mye som meg kanskje, men fortsatt sjenert.

   ”Skal dere på stranda?” spurte jenta videre. 

   ”Ja”, svarte Tobias og så spørrende på henne. Han hadde sikkert ventet seg et spørsmål om autograf eller noe sånt så dette kom nok litt overraskende på ham.

   ”Eh… Du skal vel ha på deg badeshorts da?” spurte jenta igjen noe som gjorde Tobias enda mer forvirret. 

   ”Nei, han skal bade naken”, sa Sid ironisk som svar på det dumme spørsmålet. Jenta bare så rart på ham før hun igjen stirret direkte på Tobias. 

   ”Ja, jeg skal da det, da”, svarte han til slutt. 

   ”Å, så bra!” sa jenta og løp bortover til noen flere jenter som stod litt lenger borte. Til dem hørte vi henne rope: ”Fort dere ned på stranda! Vi får se Tobias fra Onyx i bar overkropp!” Tobias ristet på hodet og Roger lo før vi gikk videre. 

   På stranda var det alt mange mennesker. 

   ”Å hjelp”, mumlet Sid. 

   ”Hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Nei, vet ikke, jeg, liker bare ikke når det er så mange på et sted”, svarte han. 

   I forveien løp Gabriel på de lange, tynne beina sine for å kikke etter et fint sted å okkupere. Det gikk ikke lang tid før han ropte tilbake til oss andre mens han veivet med hendene: ”Her er det fint!” Vi andre kom bort til ham.

   Gabriel hadde funnet et ålreit sted som var halvveis skygget for av noen palmer så hvis det ble for varmt eller vi ble for solbrente, var det bare å gå i skyggen.

   Kylie slo opp solsengen sin og vi gjorde det samme. Snart stod sju solsenger på rekke og rad, hver av dem gjort personlige med sju forskjellige håndklær. 

   Jeg satte meg ned på solsengen mi og tok av meg t-skjorten og sarongen så jeg satt igjen i bare bikinien. Deretter gikk jeg bort og stakk stortåen uti vannet for å kjenne på temperaturen, men jeg behøvde ikke å bekymre meg for at det var for kaldt, akkurat. Vannet holdt nemlig en herlig temperatur derfor bare kastet jeg meg uti. Snart kom Kylie etter meg med den oppblåsbare madrassen sin som et surfebrett under armen. 

   ”Nå kommer jeg og tar deg!” ropte hun og vi kastet oss begge leende ut i bølgene. Snart kom guttene etter også – alle unntatt Sid. Han satt på solsengen sin og dro knærne sine oppunder haken. Han satt ennå i bukse og t-skjorte. 

   ”Kom da, bro!” ropte Tobias til ham. 

   ”Ja, vannet er varmt! Hva er du redd for?” ropte Roger. Sid trakk bare et langt sukk og stirret på bølgene som slo opp på sanden. 

   ”Kom dere, da!” ropte plutselig Kylie til oss og jeg snudde meg. Hun var allerede ganske langt ute og lå nå på madrassen sin og hun padlet stadig lenger ut. 

   ”Ja! Kommer!” ropte Tobias og fløy etter henne. Gabriel og Roger snudde seg og så på hverandre, trakk deretter på skuldrene og fulgte etter. Straks etter var også Arne blant de andre, men jeg stod bare på grunna og så på. Deretter kastet jeg et blikk bort på Sid, men han enset meg fortsatt ikke. Han bare stirret ned på vannkanten med store, sørgmodige øyne. Jeg syntes så inderlig synd på ham. Han hadde sikkert en vond erfaring med vann da han var mindre eller noe.

   ”Kom da, Sid”, sa jeg forsiktig, akkurat høyt nok til at han kunne høre det. Uten å kaste så mye som et blikk på meg, ristet han bare taust på hodet. 

   Jeg skulle ønske det hadde vært noe jeg kunne ha gjort for å trøste ham, men når jeg ikke visste hvorfor han ikke ville uti, var det litt vanskelig for meg også.

   Til slutt bestemte jeg meg og jeg vasset opp på land. Han hadde solsengen sin rett ved siden av min, derfor satt jeg meg ned på min egen, altså rett overfor ham og prøvde å få øyekontakt, noe som slettes ikke var enkelt. Han fortsatte å glane på strandkanten.

   ”Liker du å bade?” spurte han plutselig å så på meg. 

   ”Eh, ja”, sa jeg siden spørsmålet kom litt overraskende på. 

   ”Se så lykkelige de er”, sa Sid og pekte på guttene og Kylie der ute som hylte og lo og sprutet på hverandre. 

   ”Mm”, nikket jeg, men jeg skjønte ikke egentlig helt hva han mente. 

   Det kom ikke noe mer heller. Sid bare fortsatte å glo, men nå var det på de der ute, da. 

   ”Hvorfor vil du ikke bade?” spurte jeg han. Han bare trakk på skuldrene. 

   ”Si det, da”, ba jeg, men han bare begynte å granske håndbaken sin. Jeg la merke til at han hadde skrevet noe på den. Jeg lente meg lenger mot ham for å se hva det stod, jeg var jo nesten sikker på at det var noe viktig, men hvor mye mening det ga… ja, det kan diskuteres. ”Ikke dra fra meg, du vet at jeg ikke vil deg noe vondt”, stod det. Jeg rynket pannen og spurte hva det betydde.

   Plutselig kvapp han til. Skulle tro jeg hadde slått ham. Deretter skjulte han hånden sin under t-skjorten sin. 

   ”Jeg har allerede sett det”, bemerket jeg. 

   ”Hm”, var det eneste svaret jeg fikk av Sid, men han trakk motvillig hånden fram igjen. 

   ”Mange respekterer meg ikke”, kom det plutselig fra han. Jeg så på ham med et spørrende blikk. 

   ”Ja, det er svaret på spørsmålet du stilte meg”, sa han. 

   ”Men… jeg får det ikke helt til å stemme”, sa jeg forvirret. 

   ”Jo, det har seg sånn at mange faktisk blir redd for meg og stikker. Jeg har for eksempel opplevd at jeg har avtalt ting over telefon med fremmede og så kommer de, får se åssen jeg ser ut og pigger av”, forklarte Sid trist. 

   ”Hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Vet ikke, jeg. Syns vel jeg er stygg, da, tenker jeg”, sa Sid. 

   ”Du er jo ikke det”, protesterte jeg. Du er dødspen! hylte jeg inni meg. 

   ”Hvordan er det å ha kjæreste?” spurte plutselig Sid, ”det er vanskelig å forestille seg det for… en som meg.” 

   ”Hm. Nå veit jeg ikke jeg hvordan det er å ha en trofast kjæreste som elsker deg, da”, sa jeg. 

   ”Nei. Nei, unnskyld at jeg spurte”, sa Sid og så ned og begynte å fikle med sanden.

   ”Bli med å bade, a’”, sa jeg, men Sid ristet bestemt på hodet. 

   ”Hvorfor ikke det?” spurte jeg. 

   ”De kommer til å le av meg”, sa Sid. 

   ”De? Hvem er de?” 

   ”Folkene rundt her. Det er derfor jeg ikke likte det da det var så mange her”, sa Sid. 

   ”Skal jeg gi deg et tips?” spurte jeg og uten å vente på svar fortsatte jeg: ”Drit i dem! Du er deg og hvis ikke de kan akseptere det for det pokker meg være deres problem og ikke ditt! Husk det du sa til meg, spill selvsikker!” 

   ”Hm… kanskje. Jeg blir allikevel oppe på land. Gå uti, du.” Jeg trakk på skuldrene før jeg reiste meg opp og begynte å gå mot vannet igjen.

   Da jeg så de andre vinke til meg, var det raka veien uti. Jeg fortet meg til de andre som hadde begynt moroa uten oss. Så ble jeg også med på å sprute og ha det artig.

   Etter at vi hadde badet fra oss, insisterte Kylie på at hun ville sole seg. Jeg, derimot, er ikke verdens største fan av det, derfor fikk jeg med meg Roger for å kjøpe is. Det var nemlig flust med kiosker og butikker så det var ingen sak å finne et lite sted.

   Da vi hadde kjøpt vår etterlengtede is, satte vi oss på en benk og gransket alle de rare menneskene som gikk forbi. Vi, i allefall jeg, merket meg mangfoldet for vi så alt fra typiske surfere med åpne Hawaii-skjorter og tjukt hår med sand i til bikere i skinn. Roger ropte ”hei!” til alle sammen og det var så mange reaksjoner. Noen så rart på ham, andre kom bort og begynte å prate, noen ba ham dra til helvete og andre igjen begynte å le. Det fantes også dem som ikke brydde seg om ham.

   Da isen var ferdigspist, bar det ned til stranden og de andre igjen. Kylie lå rett ut og solte seg, Gabriel satt i skyggen av palmen og leste et tegneserieblad og Sid og Tobias køddet med andre. De sparket for eksempel sand på ei jente som trodde hun var dritdeilig og lå og solte seg. Da hun skulle ta av seg solbrillene, stakk de leende bort. Gutter, altså. 

   ”Vi kan bygge sandslott!” ropte plutselig Roger og jeg så på ham som om han var helt fra vettet. 

   ”Ja, vi to altså. Vi skal slå de beste av de beste med vår fenomenale arkitektur”, bablet han og jeg lo. 

   ”Tror du ikke på meg? Den som ler sist ler best!” sa Roger og løp ned til strandkanten hvor han faktisk satte seg på huk og begynte å bygge. Jeg bare ristet på hodet og gikk ut i vannet hvor jeg svømte for meg selv helt til vi skulle opp til hotellet igjen. 

   På vei opp til hotellet igjen var Tobias gladere enn han pleide. ”Vi skal til Disneyland, vi skal til Disneyland”, sang han og han danset faktisk oppover helt til vi var framme. Da skjerpet han seg heldigvis, tok seg sammen. Vi gikk opp på hotellrommene våre igjen.

Ny tekst

Jeg har begynt å skrive igjen. Sånn på ordentlig. Forrige gang var for halvannet år siden. Jeg har redigert tekst siden da, men ikke klart å begynne på noe nytt som har føltes viktig. Snutten fra november 2022 blei aldri noe lengre enn som så. 

Jeg har de siste par åra eller så hatt en tekst liggende som jeg skreiv mens jeg leste Rød selvbiografi. Den var en sånn type tekst som bare rant ut av meg, superfort, og der jeg prøvde å etterligne skrivestilen til Anne Carson. Da jeg nettopp hadde fullført den, var jeg særdeles høy på den endorfinrusen som det å skrive noe jeg blir fornøyd med byr på. Noe tid seinere, i et klarere øyeblikk, innså jeg at teksten overhodet ikke var ei novelle, som jeg tenkte på den som, men i beste fall ei samling ideer sortert i kronologisk rekkefølge. Og jeg, som ikke liker så veldig godt å redigere tekst, glemte den bort og skreiv noe nytt isteden, fordi det er mye morsommere. Og så, for noen uker siden, før det forrige møtet med den ene skrivegruppa mi, fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle levere nettopp dette uferdige, kaotiske sammensuriet, og det viste seg å være så fruktbart at jeg satte meg ned for å skrive samme kvelden etter at møtet var ferdig. Dette er både ny og gammal tekst samtidig, noe midt i mellom å redigere og skrive noe for første gang. Jeg liker å kalle det resirkulering, for jeg bruker råmaterialet jeg allerede har, men utgangspunktet og nyversjonen ligner like lite på hverandre som det ei plastflaske og en fleecegenser gjør. Plutselig er det gøy å skrive igjen, noe det ikke har vært på flere år. Ikke minst fordi det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er det mest grunnleggende: å finne ut av hva som skal skje. Når jeg først veit dét, går resten nesten av seg sjøl. Og denne gangen veit jeg det. Fordi jeg for et par år siden komprimerte en hel masse høytsvevende ideer ned til en tekst på femten sider. Denne nye versjonen er i skrivende stund på sin tjuefjerde side, og fortsatt oppholder jeg meg på det samme stedet i handlinga som jeg i originalteksten bare brukte ett avsnitt på. Foreløpig veit jeg ikke så mye om hvor lang denne teksten til slutt blir, jeg tenker bare at den må bli akkurat så lang som den trenger å være, men foreløpig føles det som om jeg har mye jeg vil si. Hvem veit, kanskje dette til og med ender opp som en kort roman, til tross for at jeg lenge har tenkt at jeg har gitt opp hele romansjangeren. 

Roteteksten jeg tar utgangspunkt i, kan leses på Patreon for tjuefem kroner.

Jeg har lyst til å dele begynnelsen på den nye versjonen med dere. Fordi dette er tenkt som ei åpning, tar jeg gjerne imot tilbakemeldinger på om det er spennende å lese selv om det ikke skjer så mye på et overfladisk plan, og om den gir dere lyst til å lese videre. Og ellers andre tanker dere eventuelt måtte gjøre dere. Jeg er ikke redd for å bli røska litt i, jeg er tross alt ganske hardhuda etter tre år med forfatterstudier.

Sekken min gir fra seg et lite knirk idet jeg slenger den, kanskje litt for hardt, på bagasjehylla oppunder busstaket, den høres nesten menneskelig ut.

   «Hørte dere det?» sier jeg til Charlie og Tommy rett bak meg, men de sier samtidig noe til hverandre isteden, de får ikke med seg at jeg sier noe som helst, de ler i munnen på hverandre og setter seg side om side i setene rett bak meg, Charlie innerst ved vinduet, han tar tak i seteryggen min idet han setter seg, røsker liksom litt i den, for å støtte seg eller for å plage meg, jeg er ikke sikker på hvilken av de to, og sukker høyt, som om han har gjort noe annet enn å sitte på ræva i flere timer, eller som om spaserturen fra flyet, gjennom den lille flyplassen og inn i flybussen var vesentlig lenger. 

   «Jævlig ubehagelig sete», sier Tommy.

   «Det er jo en buss, liksom, hva forventer du», sier jeg og ser ut av vinduet, foreløpig ikke mye å se på, en parkeringsplass og et brunt, treløst landskap. Sola kommer fram fra mellom skyene, lyset fra den er hvitt og kaldt, som om dette landet kretser rundt ei annen stjerne enn resten av verden, skjærer i øya gjør det ikke desto mindre, jeg reiser meg på nytt og strekker meg opp etter sekken min for å ta ut solbrillene. I samme slengen deiser jeg borti en feit turist i midtgangen, han ser på meg og sier noe på tysk, dama som står bak ham og som jeg antar er kona hans sier også noe på tysk, de er begge rundt seksti år og er kledd i matchende vindjakker med rumpetasker under de bulende magene, de setter seg ved siden av hverandre på motsatt side av midtgangen og skuler på meg.

   Jeg finner fram solbriller, caps og hodetelefoner.

   «Hva skal du med caps, er du redd for å bli solbrent» sier Tommy, jeg ser på ham i setet bak meg og han flirer.

   «Trur dere det blåser like mye inne i byen som her ute ved flyplassen?» sier Charlie.

   Bussjåføren kommer opp trinna og setter seg inn i båsen sin, bussen starter med forventningsfullt lite drønn og den flerspråklige summinga av stemmer stilner.

   «Hello everyone, welcome to Iceland», sier bussjåføren med skarp aksent inn i en mikrofon. En person jubler, lyden høres nølende ut i den halvtomme bussen.

   Idet bussen rygger ut av terminalen setter jeg capsen på hodet og plasserer hodetelefonene over den igjen, stemmene til Charlie og Tommy bak meg reduseres til et voggende bakgrunnssus, som da jeg var liten og sovna mot slutten av filmen, og TV’en lulla meg djupere i søvn ved å begynne å snø. Speilbildet mitt reflekteres i den møkkete bussruta, kornete og gjennomsiktig, som hos et spøkelse, jeg tar meg til ansiktet, burde barbert meg før jeg dro hjemmefra, men jeg nedprioriterte det til fordel for å sove ti minutter lenger, i senga tenkte jeg at jeg skal bare fly hele dagen uansett, ingen bryr seg, men det vokser så fort, syns liksom det vokser fortere jo eldre jeg blir, og jeg liker ikke hvor mye jeg ligner på faren min når jeg får skjegg.

   Sola blir borte bak skylaget igjen, jeg tar på meg solbrillene likevel. Jeg er ikke trøtt, men jeg har lyst til å sove, bak meg beveger Charlie på seg igjen, sparker i setet mitt som en rastløs unge, jeg lener panna mot bussruta, men det rister for mye.

   Jo nærmere vi kommer Reykjavík, dess flere trær har blitt planta rundt omkring, som når man får besøk og bare rydder i de romma som gjestene skal være i. Jeg hører stemmen til bussjåføren gjennom hodetelefonene, jeg løfter dem av meg og klapper dem sammen. 

   Charlie, Tommy og jeg er de eneste som går av på holdeplassen vår. Hotellet ligger rett på andre sida av gata, det er helt nytt, i år er første året de holder åpent, det var Tommy som tilfeldigvis ramla over en annonse for det på Instagram og det var egentlig hovedgrunnen til at det blei akkurat Island, i utgangspunktet ville både Charlie og jeg til et varmere sted, men Tommy klarte å overbevise oss. Ifølge reiseguiden som posta innlegget var dette et budsjetthotell som likevel hadde fasilitetene til et luksushotell, temmelig revolusjonært opplegg, noe med kunstig intelligens, jeg var ikke så veldig aktiv i gruppechatten under planlegginga av turen og skumma bare gjennom tekstveggen fra Tommy, var egentlig allerede lei av å prøve å bli enige om hvor vi skulle dra, så da Charlie omsider sa ja, gjorde jeg det samme bare for at vi faktisk skulle komme noen vei. Nå som vi derimot står utafor det, er det lite som tilsier at vi står ansikt til ansikt med en teknologisk revolusjon. Den grå bygningen ville sett anonym ut hvis det ikke var for at den er flankert på begge sider av koselige trehus, så isteden blir den industrielle fasaden kjip heller enn nøytral. Jeg ser på Tommy, han ser egentlig bare sliten ut.

   Det er ingen mennesker inne i resepsjonen, bare noen trykkskjermer plassert på blokker i ansiktshøyde. Teppegulvet er mørkt, jeg er faktisk ikke sikker på hvilken farge, bare mørkt, veggene tacky burgunder. Tommy sjekker inn på den ene av skjermene, så går han mot trappene, Charlie mot heisen. Jeg følger etter Charlie, Tommy snur seg mot oss mens Charlie trykker på knappen, himler så vidt med øya og stiller seg ved siden av meg.

   Hotellrommet har også teppegulv, i et slags retrofuturistisk psykedelisk mønster, men veggene og sengetøyet er hvitt. Det er ei dobbeltseng og en uttrekkbar sovesofa, to av oss blir nødt til å sove sammen, til gjengjeld får de den beste madrassen. Vi legger fra oss sekkene, beveger oss innover i rommet, kroppen min føles plutselig i veien, overflødig, som om jeg er et fremmedlegeme hotellrommet prøver å støte ifra seg, jeg setter meg på sovesofaen i et slags forsøk på å komme på plass inne i meg sjøl igjen.

   «Ja, da er vel dobbeltsenga vår, da?» sier Tommy og ser på Charlie, Charlie trekker på skuldrene.

  Jeg drar mobilen opp fra bukselomma, har fått SMS fra mamma, «er dere vel framme? <3», jeg tenker jeg skal svare på den seinere, velter over på sida, legger føttene opp i sofaen selv om jeg ikke har tatt av meg skoa.

   «Skal du sove nå?» Tommy ser på meg, han har lagt seg langflat på den ene sida av dobbeltsenga med hendene bak nakken mens Charlie har satt seg på huk på gulvet og roter rundt i sekken sin.

   «Jeg har bare lagt meg nedpå litt, akkurat som deg», sier jeg, hodet mitt ligger oppå armlenet, det dytter inn mot kinnet mitt, gjør orda tungvinte å uttale. 

   «Du har blitt så kjedelig etter at du blei singel.» Tommy lener seg fram litt, snur seg og plasserer hodeputene inntil sengegavlen, lener seg tilbake igjen, denne gangen med overkroppen oppreist.

   «Du som aldri har hatt kjærlighetssorg kan bare holde kjeft», sier Charlie, han reiser seg opp og setter seg på den ledige sengekanten, men lener seg ikke tilbake sånn som Tommy.

   «Jeg har ikke kjærlighetssorg», sier jeg.

   «Da syns jeg du i hvert fall kan begynne å date igjen, om ikke for annet, så for vår skyld», sier Tommy, «du trenger å få deg noe, hele deg skriker innestengt seksuell frustrasjon.» Jeg vil fnyse, men får det ikke til på grunn av stillinga jeg ligger i.

   «Hva er planen nå?» Charlie snur overkroppen så langt han kommer og ser halvveis på Tommy.

   «Mat og drikke», sier Tommy, «Reykjavík er jo kjent for utelivet sitt, vi finner et dugelig kjøttmarked for loverboyen vår her etter middag.»

   «Jeg har litt vondt i hodet etter flyturen, har egentlig mest lyst til å bare ta en paracet og så bli på hotellrommet resten av kvelden», sier jeg, «vi skal jo opp tidlig i morra.»

   «Er det i morra vi skal på Golden Circle?» Charlie ser på Tommy igjen, han prøver i hvert fall, vrir nakken rundt til den ikke går lenger.

   «Hodet ditt blir ikke bedre av å ikke få mat.» Tommy ser på meg, Charlie snur seg tilbake igjen.

   Vi ender opp med å spise på hotellrestauranten. Det er ingen servitører her, bare en QR-kode på bordet. Charlie og Tommy bestiller øl til maten, jeg bare vann, vi får en SMS når bestillingene våre er klare, vi henter dem på et avlangt bord innerst i lokalet inne i et avlukke, ingen av oss har fått med seg åssen de fulle glassa og tallerknene har dukka opp, en eller annen ansatt må jo ha plassert dem der, men vi verken ser eller hører spor etter andre folk enn hotellgjestene.

   «Du bør ikke drikke vannet her, det smaker svovel av det», sier Tommy, men vannet jeg får både lukter og smaker helt fint. Innen vi har spist opp prøver Tommy å overtale meg til å bli med ut igjen, «du har vært stuck i en evig blue balls-tilstand hele det siste året», sier han, jeg ler i mangel på noe å svare. 

   «Ta deg i det minste en runk mens vi er borte, da», sier han når vi reiser oss fra bordet, «du trenger det.»

   Tilbake på hotellrommet runker jeg ikke, jeg drar gulvlampa bort til sofaen og leser isteden, ei populærvitenskapelig bok om botanikk, jeg leser om Carl von Linné som fikk tilsendt planter i posten fra ivrige hobbybotanikere over hele verden, sånn at han måtte fortsette å gi ut bøkene sine i stadig nyere og mer oppdaterte opplag for å få med seg alt, jeg ser ham for meg, på vei hjem fra postkontoret i ukomfortable søttenhundretallssko med høye hæler, armene fulle av pakker, prøver så godt han kan å være takknemlig for at bøkene hans vekker et engasjement uten like, samtidig som han er så jævlig lei av å aldri komme videre, aldri få begynne på et nytt prosjekt, bare måtte bruke all sin hardt tilkjempa fritid på å flikke videre på et verk som tilsynelatende ikke har noen ende, kanskje også han hadde godt av en ferie på Island, her hvor det bare gror gras og kratt, kanskje nettopp dette ville vært det avbrekket han trengte, fullstendig detox, ingen søt eim av blomster, bare lukta av råtne egg fra varme kilder.

   Jeg hører Charlie og Tommy i gangen lenge før de åpner døra inn til hotellrommet, røde i kinna og høyrøsta. 

   «Herregud, du skulle vært med», sier Tommy, jeg reiser meg fra sofaen, legger fra meg boka oppå sekken min og går inn på badet for å pusse tenner mens Tommy forteller, han snøvler og det rennende vannet fra springen gjør det ikke lettere å høre hva han sier, den umiskjennelige prompelukta fyller nesebora mine, «men Charlie visste ikke at de ikke bruker euro her, så han hadde bare veksla inn i euro før han reiste», sier Tommy når jeg kommer ut igjen fra badet, han sitter i t-skjorte og bokser på senga, han holder den ene sokken sin i handa og gestikulerer med den, «så da Charlie prøvde å kjøpe drikke i baren», Tommy pauser og vifter med sokken mot Charlie, som allerede har lagt seg med dyna oppunder haka, «si det, du.»

   «Bartenderen snakka til meg på tysk, fordi han trudde bare tyskere var såpass dumme», sier Charlie med lukka øyne, Tommy hveser av latter, jeg presser fram et «haha» og legger sofaputene på gulvet før jeg drar ut bunnen.

   «Du skulle vært der, ass», sier Tommy.

   «Skal jeg slokke lyset?» sier jeg, Tommy ler fortsatt og jeg slokker.