Denne sommeren har jeg vært, og er fortsatt, fullbooka for kattepass, og jeg har ikke lyst til å klage på at businessen min går bra, men y'know. Jeg så dermed for meg at denne sommeren skulle jeg få skrevet masse, men sånn har det ikke blitt. Jeg skylder litt på det faktum at jeg har dratt med meg Playstationen min rundt til de forskjellige stedene der jeg passer (langt mye mindre styrete enn jeg hadde sett for meg, faktisk), fordi jeg er så innmari inni gaming for tida at en hel måned uten faktisk virka ganske smertefullt, men jeg har vært flink og bare spilt på kveldene etter middag sånn at jeg teknisk sett har hatt hele dagen og ettermiddagen på meg til å skrive, og så har det likevel ikke blitt noe særlig skriving. Jeg er litt redd for at jeg underbevisst prokrastinerer bort skriving rett og slett fordi jeg nærmer meg slutten av romanen jeg jobber med, og med én gang slutten er på plass, er jeg ferdig med den gøye delen av prosessen, og den ekte – og fryktinngytende – jobben begynner. Men i går var jeg på digitalt skrivemøte med noen av skrivevennene mine for første gang siden i fjor, og de klarte å trøste meg litt med at jeg likevel fortsatt skriver mer og raskere enn de fleste andre som skriver, og at det er naturlig at kreativ inspirasjon kommer og går i bølger – og at man blir daffere og mindre arbeidssom om sommeren er heller ikke unaturlig. Så jeg prøver å trust the process, hvor vanskelig det enn er (men yoga hjelper).
Jeg starta jo, som mange sikkert husker, en Patreon for ei stund tilbake. Lite visste jeg den gang at det skulle vise seg å gi meg skikkelig angst, såpass at jeg i dette øyeblikk ikke engang tør å klikke meg inn på min egen Patreon-konto for å sjekke hva jeg egentlig gjorde med den. Jeg vurderte hvert fall å slette den, bare fordi tanken på at noen skulle betale meg for å lese tekstene mine fylte meg med en altoppslukende følelse av utilstrekkelighet. Jeg klarte aldri å føle at jeg fortjente andres penger, selv om de blei gitt frivillig aldri så mye, og som et resultat av det, tok jeg på meg altfor mye jobb for å rettferdiggjøre hele greia, som i sin tid gjorde meg sliten og enda engsteligere. Men noe av det siste jeg gjorde der inne, var hvert fall å lufte tanken om å publisere en uferdig roman fra for noen år siden, og jeg husker altså ikke om jeg faktisk sletta Patreonen min eller om den fortsatt fins, og jeg tør uansett ikke å finne ut av det, men den uferdige romanen, som hadde arbeidstittelen Døden og gleden, tenker jeg fortsatt på innimellom. Ikke fordi jeg syns den fortjener å bli utgitt, tvert imot er jeg glad for at jeg aldri sendte den fra meg til noe forlag, for den er til dags dato noe av det mest personlige jeg har skrevet, til tross for at hovedpersonen levde et liv som er veldig annerledes fra mitt eget. Men kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt tenker på den; gjennom å være så personlig at jeg aldri ville vært komfortabel med å la den være tilgjengelig for alle og enhver, hadde den en veldig viktig funksjon likevel. Av alle de forskjellige prosjekta jeg har bala med opp gjennom, har Døden og gleden vært den teksten som føltes mest prekær for meg å skrive der og da. Å skrive den var nesten en form for stimming, det var et behov og en trang mer enn en lyst, og kanskje er det også derfor den aldri blei ferdig; jeg hadde kommet til et punkt der dette behovet og denne trangen ikke lenger var der, og det var før sjølve historien jeg hadde sett for meg var ferdig fortalt. Jeg skal ikke si helt sikkert at jeg aldri kommer til å fullføre den, for hvem veit hva jeg finner på i åra som kommer, men per akkurat nå trur jeg at den er så ferdig som den noen gang kommer til å bli.
Men bare fordi den i etterkant viste seg å være skrevet mest for min egen del, betyr ikke det at den ikke har partier som jeg syns er oppriktig gode og – tør jeg si det? – allmenngyldige.
Fikk lyst til å dele et utdrag fra den med dere, av ingen annen grunn enn bare fordi. Prosjektet er oppunder 600 sider langt (!), så det er nok tekst å ta av, men det føltes mest riktig å dele den aller siste biten jeg skreiv på det. Dette er skrevet for så lenge siden (omkring 2019, trur jeg?) at å lese det nå, nesten var som å lese det for første gang, og som om det var skrevet av noen andre.
Erlend virka yngre enn nitten år, hadde det ikke vært for at jeg visste at han gikk i tredje, ville jeg antatt at han var førsteklassing. Jeg blei nesten fylt med en faderlig omsorg når jeg så på ham, for han minna meg om meg sjøl før alt skjedde, før bandet, før Tobias, før noe som helst, tenk om han og jeg bare hadde havna på samme ungdomsskole, vi hadde vært dømt til å bli bestevenner. Han hadde en sinnssyk rytmesans, og da jeg sa det til ham, rødma han og krympa seg, han mumla ”takk” så lavt at jeg nesten ikke hørte det.
Dikta mine på den tida bestod ofte av ufullstendige setninger og enkeltstående ord, jeg var mer opptatt av stemningene orda formidla og assosiasjonene man hadde til dem enn av elegante formuleringer, de var temmelig infantile på sitt vis, og selv om jeg trudde måten min å skrive på var unik, var ordvalga mine prega av at jeg tross alt fortsatt var ganske pubertal, selv om jeg nok ikke helt skjønte det sjøl. Med stor innlevelse og med tydelig diksjon snakka jeg inn i mikrofonen om blod, spøkelser og forråtnelse.
”Kanskje du heller skal prøve i d-dur”, sa Tone til Thuy.
”Kan du gå én oktav ned?” sa Amund til Tone.
”Hvilken akkord er det du spiller når jeg spiller fiss?” sa Thuy og så på meg.
”Jeg gjør bare sånn her”, sa jeg og trykka den ene tangenten ned, jeg skrudde på den ene oscillatoren for å demonstrere.
”Men hva er det liksom du gjør?” spurte Tone.
”Nei, altså, det er på en måte litt vanskelig å snakke om akkorder og sånt når det gjelder synth, da, det blir litt sånn epler og appelsiner, på en måte.”
De andre stirra på meg.
”Ja, dere har hørt det utrykket på engelsk, ikke sant? Apples and oranges?”
”Jeg trur i hvert fall at d-dur kan funke veldig bra”, sa Tone.
”Men altså, er det ingen av dere som skjønner hva en synth i det hele tatt er for noe?” spurte jeg.
De andre utveksla blikk.
”Vi lærer mest om klassisk musikkteori”, sa Tone til slutt.
Jeg stirra på dem. Amund brukte saksofonen til å klø seg på ryggen.
”Men skal vi fortsette, da?” sa jeg, ”er det forresten en vocoder på huset her? Trur det kunne blitt kult.”
”Vi skal ikke ha noe sånt Daft Punk-opplegg, altså”, sa Amund.
”Det var ikke det jeg sa heller, da. Hvis det føles mindre skummelt, så kan jeg ta med noen fysiske pedaler og koble dem til mikrofonen neste gang”, sa jeg.
”Jeg er ikke redd for elektroniske instrumenter, ikke i det hele tatt. Jeg bare foretrekker den reine minimalismen i for eksempel jazz og klassisk”, sa Amund.
”Okei, det er helt i orden. Jeg har ikke sagt at du ikke får lov til dét.”
”Hva er det egentlig du i det hele tatt driver med bak den der synthen?” sa han, han kom bort til meg, lente seg over Korgen min, lo kort.
”Altså, du skjønner det at du ikke kan patche to innganger sammen, ikke sant?” sa han og pekte.
”Shit, har jeg gjort det? Må ha blingsa”, sa jeg.
Jeg kjente Amund se på meg i sidesynet, jeg møtte ikke blikket hans.
”Du, kan jeg spørre deg om en ting?” spurte han.
”Så klart”, sa jeg og nappa ut kabelen som kobla de to inngangene sammen.
”Hva er egentlig en oscillator?” spurte han.
”Veit du ikke dét”, sa jeg uten å se på ham, fikla med kabelen, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av den.
”Jeg veit sånn cirka. Men veit du det?” sa han, jeg hadde lyst til å rive saksofonen ut av hendene hans og stappe den oppi ræva på ham, jeg så kjapt bort på ham, han var egentlig helt sykt stygg, hadde små øyne, utstående ører og allerede begynnende viker.
”Det er litt vanskelig å forklare, da”, sa jeg.
”Prøv”, sa han.
Jeg pusta hurtig inn og ut gjennom nesa, åpna munnen, lukka den igjen, svelga. Amund lo kort igjen.
”Du har lydbølgene, ikke sant”, sa jeg og gestikulerte, ”og så er jo liksom oscillatoren… ja, den forandrer på en måte på lydbølgene, da.”
”Wow, nå er jeg sykt imponert”, sa Amund, han gikk noen skritt unna, ”shit, kan ikke du komme og undervise for oss på musikklinja, da? Eller kanskje på musikkhøgskolen? Du er jo faen meg en gud. Har aldri før møtt noen som har så jævlig peiling på synth som deg.”
Det banka inne bak øya mine, jeg bytta mellom å se på Amund og Korgen foran meg, Amund hadde stilt seg borte ved Tone og Thuy, han vifta med saksofonen mot dem som et våpen, Thuy hvinte og lo, dukka unna, og jeg tenkte at jeg skal la det gå, jeg skal ikke løfte Korgen min og pælme den på Amund, skal ikke begynne å grine, skal ikke gjøre noe som driter meg ut, som jeg angrer på og skammer meg over seinere, skal bare puste inn og ut noen ganger, lære meg å akseptere at noen folk er drittsekker og sånn er det bare, etter at vi har framført på skoleavslutninga trenger jeg ikke å se Amund noe mer i hele mitt liv, jeg har uansett gitt ut to plater og sunget på ei scene foran hundrevis av folk som bortimot kasta trusene sine etter meg, han er bare jævlig misunnelig uansett, det er synd på ham mer enn noe annet, alt dette tenkte jeg mens jeg pusta så djupt jeg kunne, og så snudde Amund på hodet, så på meg og sa: ”Hva med en sequencer, da? Åssen virker en sequencer?”
Jeg sa ikke noe, kom ikke på noe å si, man gjør jo aldri det, jeg bare strente ut av klasserommet, lot døra stå åpen etter meg, ute i gangen begynte jeg å småløpe, opp trappa og ut i skolegården, jeg grein og var glad det nesten ikke var noen på skolen nå, ingen som stod ute og røyka, ingen som satt i grupper på tre og fire på grasflekkene og pugga spanske gloser for hverandre, fritt lende mellom meg og omverdenen, jeg småløp bort til parkeringsplassen, satte meg på ei sementblokk og visste ikke hva jeg skal gjøre, plukka opp noe grus fra bakken og kasta dem ut på bilveien, håpa det var nok til å punktere hjulet til det neste rasshølet som kjørte forbi, lukka nevene og pressa neglene så hardt inn i håndflatene jeg fikk til, men det gjorde ikke vondt nok, jeg tok tak i mitt eget hår, dro i det, men det gjorde ikke vondt nok, jeg beit meg sjøl i underleppa, men slapp taket før jeg fikk blodsmak i kjeften, tørka tårene fra ansiktet mitt, jeg ville aldri tilbake til det klasserommet, de kunne klare seg uten meg, de kom til å gjøre det dritdårlig på egen hånd uansett.
”Hei.”
Jeg snudde meg, håpa det ikke var altfor tydelig at jeg hadde grått, Erlend kom mot meg.
”Sorry, ass, jeg trengte bare litt frisk luft”, sa jeg uten å se på ham, han kom helt bort til meg, stilte seg ved siden av sementblokka jeg satt på.
”Amund kan være ganske teit noen ganger”, sa Erlend, han reiv opp et strå fra plenflekken, jeg sa ingenting.
”Du er kul på håret, forresten”, sa Erlend.
”Syns du det? Takk”, sa jeg.
”Vær så god”, sa Erlend, han smilte og så på grasstrået sitt, han tvinna det mellom fingrene.
Jeg gnidde meg i panna, i øya.
”Hva har skjedd?” spurte Erlend.
”Hæ?” Jeg så på ham.
”På armen din.” Han pekte.
Genserermene hadde sklidd ned da jeg løfta hendene, de ferskeste arra var fortsatt mørke mot den lyse huden min.
”Å. Nei, det er fra katta vår, bare”, sa jeg.
Erlend nikka.
Samme kveld fikk jeg ei Facebook-melding fra Erlend.
”Hei, åssen går det med deg?” skreiv han, mamma jobba seinvakt og jeg satt med dataen oppslått i sofaen ved siden av meg på stua, drakk vin og leste en roman da meldinga tikka inn. Jeg la boka fra meg på bordet, løfta dataen opp på fanget.
”Går greit. Hva med deg?” skreiv jeg tilbake.
”Det går bra med meg :) Driver du med noe gøy i kveld?” skreiv han.
Jeg har aldri helt skjønt poenget med chatting av den typen, verken nå, den gang eller enda tidligere. Da jeg var fjorten – femten hadde jeg MSN fordi alle andre hadde det, men jeg var aldri logga på. Chatting var å frivillig utsette seg sjøl for potensielt timevis med smalltalk, det forstyrra bare hva enn det var jeg egentlig holdt på med, og jeg kom aldri på noe å skrive uansett.
”Sitter bare og leser litt. Hva med deg?” skreiv jeg, for jeg hadde da folkeskikk.
”Ikke så mye :)” skreiv Erlend, så hva faen var da poenget.
”Du”, skreiv Erlend, ”ville bare du skulle vite at du kan snakke med meg om det er noe.”
Jeg stirra på meldinga på skjermen.
”Jeg veit at det ikke egentlig var en katt som klora deg”, skriver han videre.
Jeg innså at det er lenge siden jeg har posta noe som helst tekst av noen annen grunn enn nostalgi, og nostalgi er vel og bra, det, men jeg skriver jo faktisk bedre nå. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at jeg skriver ganske bra. Og det gjør det ekstra frustrerende å få standardavslag fra forlag. Jeg veit at jeg står i fare for å bli oppfatta som en sutrete og bitter dårlig taper her, men det kan jeg godt være, for jeg føler meg faktisk litt… oversett? Er dét det ordet jeg leiter etter? For jeg har ikke gått tre år med forfatterstudier bare for moro skyld, liksom, skriving er mer enn en hobby for meg. Jeg blei skikkelig irritert en gang jeg lufta lignende tanker som dette i ei Facebook-gruppe om skriving, og en som svarte meg skreiv at jeg måtte slutte å tenke på forfatter som noe jeg skulle bli, og begynne å tenke på det som noe jeg hadde veldig lyst til å bli. EXCUSE ME men jeg har ikke satsa hele livet mitt på én ting for noe jeg bare syns er gøy å holde på med. Skriving er en stor del av identiteten min, og dere, en god gif kan ikke gjentas for ofte, kan den vel:
Dette er det jeg gjør, dette er den jeg er, og bare for å fortsette med Drag Race-referansene, relaterer jeg mer enn jeg kanskje bør til the safe queens, de som gir alt og likevel opplever å ikke vinne utfordringer som handler om den ene tingen de har brukt hele karrieren sin på å perfeksjonere.
Og er det lov å være litt misunnelig på de jeg har gått i klasse med som har fått gitt ut bøker? Det vil si, misunnelig er ikke riktig ord – vi mangler et norsk ord for det jeg føler. For det er jo ikke det at jeg ikke unner dem det, tvert imot syns jeg de har skrevet utrolig gode bøker som fortjener et enda større publikum, men jeg må ærlig innrømme at jeg i all oppriktighet ikke klarer å skjønne hva det er de har som ikke jeg har? I klassen følte meg aldri dårligere til å skrive enn noen av de andre, og likevel er det bare Oktober (som ikke er bare-bare, altså, jeg veit det) og til dels Cappelen som har gitt meg noe som helst annet enn "takk, men nei takk" når jeg har sendt dem tekstene mine. Og det bringer meg til et av de mest relaterbare venn-diagramma jeg har kommet over:
Dette er faktisk meg hver eneste dag. Ikke bare bytter jeg mellom polene JEG SKRIVER FANTASTISK HVA ER PROBLEMET TIL ALLE NORGES FORLAG og MEN HVA OM JEG FAKTISK IKKE HAR DET SOM SKAL TIL, men oftere oppholder jeg meg i begge tankesetta samtidig. Herregud. Ingen har noen gang påstått at det er lett, si. Bortsett fra de folka som alt tilsynelatende kommer veldig lett for, og noen ganger føles det som om det er alle andre skrivere enn meg, selv om den rasjonelle higher mind'en min veit at det ikke er sant. Jeg tar antakelig feil, men jeg har ofte inntrykk av at det er ingen som jobber hardere og som vil det mer enn meg, men uansett hvor mange inspirerende sitater man omgir seg med, forandrer ikke dét det faktum at ambisjon og vilje til å ikke gi opp bare tar deg et stykke på veien; når alt kommer til alt, er faktisk talent det viktigste av alt. Og uten hjelp fra en redaktør er det måte på hvor mye jeg er i stand til å utvikle talentet mitt på egen hånd. Så når det i all hovedsak er standardavslag det går i, er jeg stuck med tre år med forfatterstudier, masse studiegjeld og ingen formening om hva som er neste skritt.
TL;DR: jeg syns rett og slett det er et misforhold mellom det alle – andre skrivende, forelesere, faktiske forfattere, venner – forteller meg om min egen skriving – i.e. at jeg er veldig dyktig – og måten forlag svarer meg på. Hvis jeg er så dyktig som så mange mener at jeg er, hva er da greia med alle refusjonene?
Så jeg tenkte å bruke resten av dette innlegget på å snakke om og poste utdrag fra de nyere prosjekta mine, siden det har blitt så innmari mye gamledager de siste månedene på denne bloggen. Og selv om dette innlegget mest av alt ser ut som et digert rop om hjelp og en bønn om komplimenter, er det faktisk ikke det jeg er ute etter, så jeg tar veldig gjerne imot tilbakemeldinger som kan hjelpe meg videre på alle disse tekstene. Det er heller ikke direkte feil å se på dette som en slags showcasing av mitt eget talent. For jeg veit jo at jeg tross alt har noen kvaliteter som skribent, for man kommer ikke inn på forfatterstudiene i Bø og Tromsø utelukkende på grunnlag av megalomani.
Jeg fikk et mildt sjokk da jeg innså at jeg begynte å skrive Lunisandbare tre – fire år etter Aloha verden, for den utviklinga og den læringskurva på de tre – fire åra har vært mildt sagt bratt. Og hva var det som skjedde mellom Aloha verden og Lunisand, som gjorde at jeg skreiv så radikalt mye bedre på bare noen få år? Skrivebua. Nå fikk jeg nettopp et nytt sjokk: jeg begynte å skrive på et materiale som skulle utvikle seg til å bli Mjuke, svarte stjerner bare fem år etter at jeg skreiv den siste episoden av Lunisand. I mellomtida hadde jeg gått forfatterstudiet i Bø (Lunisand var faktisk en del av søknaden min). Om ikke disse to erkjennelsene er bevis nok for hvor utrolig godt utbytte jeg har av å ikke sitte aleine og skrive i min egen private boble, så veit ikke jeg. Jeg tenker jo om meg sjøl at jeg ikke er flink til å jobbe med andre, men empirien viser egentlig det motsatte. Ikke at skriving er samarbeid-samarbeid, men jeg er faktisk veldig mottagelig for kritikk, noe til og med Trafo-redaksjonen skreiv i sin vurdering av hvorfor jeg blei kåra til årets TrafoTalent den gangen for lenge siden. Jeg er litteraturens Bimini Bon-Boulash! (I wish.)
Hvor var jeg. Jo. Mjuke, svarte stjerner er til dags dato det mest gjennomarbeida av alle prosjekta mine. Jeg jobba med det gjennom begge åra på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg har fått en konsulentuttalelse på det. Sånn sett er det kanskje det nærmeste jeg kommer et ferdig produkt, samtidig som jeg nå i ettertid ser hvor utrolig mange feil og mangler det har, og hvor enorme endringer som skal til for å gjøre det verdig en utgivelse i bokform. For meg var det lettere å la dette prosjektet ligge, og heller ta med meg de tinga jeg visste at funka over i nye prosjekter. Mye av problemet med Mjuke, svarte stjerner var at selv om det ikke var noen sjølbiografi, ligna likevel hovedpersonen altfor mye på meg sjøl. Det blei et så personlig prosjekt at det blei vanskelig for meg å lese det og behandle det som litteratur, for jeg klarte ikke å se på det med et utenforstående blikk, det blei umulig for meg å presse det inn i en narrativ struktur, for de personlige følelsene mine stod i veien. Men det har faktisk mange fine passasjer, og jeg er litt redd for at den unike fortellerstemmen, som jeg trur var hovedgrunnen til at mange likte dette prosjektet så godt, blei litt borte da jeg begynte å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (som jeg kommer tilbake til).
Totalt er dette prosjektet 360 sider langt og pekende i alle tenkelige retninger, men jeg har skrevet ut historien. Her er en liten bit:
Jeg har oppdaga en type musikk jeg aldri før har hørt, som jeg aldri før har visst at fantes. Det er et band som omtrent bare bruker sløve synthesizere og trommemaskiner i låtene sine, jeg kaller dem Hostesaftbandet, det var søstera mi som anbefalte meg dem, jeg har nå kjøpt plata, Hostesaftbandet, jeg kaller dem det fordi å høre på dem kjennes som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Jeg hører på dem på hybelen min mens jeg brenner røkelse og drikker urtete og røyker ut av balkongdøra. Hver av låtene deres legger ut et nytt scenario framfor meg, og yndlingslåta mi er den første på plata. Å høre på den kjennes som å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, så kaldt at det er deilig. Jeg går turer om natta mens jeg hører på Hostesaftbandet, aller best liker jeg å stå på togstasjonen der det skinner gult fra lykta som henger på veggen til stasjonsbygget, jeg ser på strømledningene høyt over skinnene som dirrer i den frosne vinden, jeg er så lykkelig, jeg er så deprimert.
Går det an å ha veldig mye til felles med noe samtidig som man er det komplett motsatte av noe? Døden og gleden oppstod som en ganske direkte reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen jeg fikk på Mjuke, svarte stjerner, på et vis kan man si at prosjektet nesten er å regne som ei slags omskriving av Mjuke, svarte stjerner. Hovedpersonene ligner på hverandre, og begge romanene handler i bunn og i grunn om det samme: om å møte et annet menneske, som man er litt misunnelig på fordi de er akkurat som man sjøl har lyst til å være, og dermed nesten utslette seg sjøl i et forsøk på å få denne personen til å akseptere og elske seg. Men konsekvensene er likevel er større i Døden og gleden, og alt er mer eksplisitt og uttalt. Ting som er antyda i Mjuke, svarte stjerner, er skrevet ut i klartekst i Døden og gleden. Alle faktorer er skrudd strammere til. Og Døden og gleden er minst like lang og uregjerlig: den er i skrivende stund 596 SIDER LANG, historien er langt ifra ferdig, og den har kanskje en enda løsere narrativ struktur enn det Mjuke, svarte stjerner har. Anne har lest begynnelsen på denne teksten, men bortsett fra det, har denne fått veldig få mer eller mindre profesjonelle blikk på seg. Og jeg har ikke skrevet på den siden 2018, mest fordi jeg nok har innsett at om Mjuke, svarte stjerner ikkefunka, så er det no way in hell at Døden og gleden kommer til å funke, for kanskje tok jeg denne gangen større hensyn til konsekvenser og trøkk, men det andre store problemet Mjuke, svarte stjerner hadde, var at prosjektet liksom ikke var på vei noe sted, det var ingen konkret handling, ikke noe mål som dreiv karakterene framover. Og i utgangspunktet ville jeg jo egentlig heller ikke ha det; jeg hadde lyst til å skrive noe lignende Six Feet Under, der hele premisset er et knippe interessante karakterer og liva deres som utfolder seg og tida som går. Dessverre har jeg innsett at jeg rett og slett ikke er like god til å skrive som det Alan Ball er, og inntil videre er det et uproporsjonalt forhold mellom ambisjon og utførelse når det gjelder både Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, men aller mest sistnevnte. Likevel: denne har også sine kvaliteter, og særlig er det mange av dialogene som jeg rett og slett syns jeg er skikkelig gode. Og det hele er skrevet i preteritum! Jeg skriver nesten alltid i presens, og jeg syns det er interessant å observere hvor annerledes skrivestilen min faktisk blir av å skifte tid. Jeg syns også hovedpersonen min i Døden og gleden var en morsommere karakter å skrive ut fra enn hovedpersonen i Mjuke, svarte stjerner, rett og slett fordi han tar mer initiativ, driter seg ut mer og har en særere personlighet. Og jeg har egentlig allerede posta en del dialogbaserte utdrag fra dette prosjektet her før, så hva med noe annet:
Jeg leste så utrolig mye den vinteren. Noen ganger leste jeg éi bok om dagen, og jeg skreiv mye òg, mest dikt. Jeg prøvde å sette melodier til det jeg skreiv med bass og synth, men jeg fant ganske fort ut at jeg egentlig ikke var så innmari god til å lage melodier, men jeg lagde lyder, stemningsfulle, lange lyder som sklei umerkbart over i hverandre, Markus hadde vist meg så mange kule ting man kunne gjøre med synth, og med penger jeg fikk til jul kjøpte jeg meg endelig en ordentlig opptaker òg, og jeg spilte på vinglass, tok opp lyder av biler, sampla lyden av vin som helles over i glass, og sangene mine blei sju og åtte og ni minutter lange, jeg lasta dem opp på Urørt og folk hørte faktisk på det, jeg blei like rørt hver gang jeg fikk et nytt hjerte eller ei ny avspilling. Over nyttår fikk jeg til og med ei melding fra Markus, han lurte på om jeg ville komme på filmkveld, Vegard og de andre skulle også komme, og jeg kom, vi drakk øl og røyka og jeg holdt meg på en armlengdes avstand fra ham og dro samtidig med de andre, det var best sånn, var det ikke, og Ylva spurte meg en dag om jeg hadde bestilt russebukse ennå, og jeg svarte at jeg ikke hadde tenkt å være russ, ”og jeg som trudde du ville elske en unnskyldning til å være drita i ukevis”, sa hun, ”jeg trenger ikke russetida for det”, sa jeg, og hun innså vel at jeg hadde et poeng. Jeg hadde møte med rådgiveren på skolen òg, hun snakka om høyere utdanning, hun så på den seineste karakterutskrifta mi og sa ”du kan jo bli nesten hva du vil”, men jeg visste jo ikke hva jeg ville bli, jeg ville jo egentlig ikke bli noen ting, ville jeg vel, kanskje bortsett fra forfatter og musiker, og hun rakte meg masse brosjyrer fra folkehøyskoler som hadde skrive- og musikklinjer.
Jeg skamma meg litt over de gode karakterene mine, samtidig som jeg var stolt over dem, jeg prøvde å forklare følelsen for Ylva, men hun skjønte ikke åssen jeg kunne være begge deler på én gang. Hvordan forklare for henne at jeg ikke egentlig passa inn noen steder, at jeg var altfor flink og korrekt til å være en ordentlig pønker, men samtidig altfor rølpete til å bli en del av noen som helst elite, og jeg ville jo for guds skyld ikke være noe midt i mellom, hvordan forklare at noe skurra liksom uansett hvilken type mennesker jeg omga meg med, at jeg ikke hørte hjemme verken med den ene eller den andre, at det alltid var litt feil uansett, at om jeg stod på ei scene med mikrofonen i den ene handa og ølen i den andre, så venta jeg egentlig bare på det øyeblikket der noen i lokalet skulle avsløre meg for de andre, skulle trekke av meg julenisseskjegget og bevise at jeg egentlig bare var en wannabe, en nerd med kvalmende gode karakterer som bare hadde vært heldig en eller annen gang da han var femten og klart å egle seg innpå de kule gutta, på et eller annet vis klart å bløffe seg inn i rockemiljøet, ligge seg til en posisjon som vokalist i et ekte band, eller hvordan skulle jeg forklare at om jeg skulle begynt på et universitet, kanskje studert litteraturvitenskap eller noe helt annet, så ville jeg vært altfor flau til å si noe høyt i frykt for at de andre skulle le av dialekta mi, den egna seg tross alt bedre på ei rockebule enn inni et auditorium, gjorde den ikke, og hvem var det egentlig jeg prøvde å lure med klesstilen min, militærstøvlene og ringene i øra, for dem ville jeg bare være en tomsete bygdetulling som egentlig ikke hadde skjønt noen ting, annet enn å utnytte systemet så også jeg klarte få innpass i de innviddes krets, jeg var en verdiløs mann, og jeg så nedover meg sjøl, på den spinkle skikkelsen min, på de små føttene mine og smale hendene, jeg var jo attpåtil fullstendig verdiløs som mann, jeg klarte ikke å gro noe annet enn en pusebart, jeg var det dårligste forsøket på en mann i manns minne.
Jeg innser nå mens jeg skriver dette hvor selvfølgelige sammenhengene mellom de forskjellige prosjekta mine egentlig er. De ulike tekstene mine hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for at jeg før dem hadde skrevet noe annet. Akkurat som med Døden og gleden, begynte jeg å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet som en reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen på Mjuke, svarte stjerner. Jeg hadde fått høre at Mjuke, svarte stjerner var for pratsom – at jeg har en pratsom og ufiltrert skrivestil er forøvrig noe også Trafo-juryen snakka om i uttalelsen som jeg linka til litt lenger opp – og jeg visste jo egentlig at jeg gjorde det veldig vanskelig for meg sjøl ved å prøve å la Mjuke, svarte stjerner handle om alt på én gang, så da jeg i en voldsom virvel av følelser (en mani?) skreiv hele førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet i løpet av en måned for cirka to år siden, bestemte jeg meg for at jeg skulle kutte alt overflødig dilldall fra starten av, og jeg gikk bevisst inn for å skrive så minimalistisk som mulig og konsentrere stoffet om én ting. Som tilbakemeldinga fra Oktober viste, dro jeg dette forsøket litt for langt, og jeg endte opp med å skrive min korteste roman noensinne på 140 sider som er det stikk motsatte av alt det Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden er. Den har rett og slett ikke nok der de to andre romanene mine har for mye. Åssen jeg skal havne på akkurat passe er vel nøkkelen til min suksess, men den balansen veit jeg ikke om jeg har funnet ennå.
Nesten alle romanene mine har minst én poetisk stream of consciousness-aktig passasje som dukker opp når du minst venter det, her er en fra siste halvdel av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet:
Jeg sitter på metroen, lydene den lager når nye stopp annonseres får meg til å smile selv om jeg egentlig ikke har lyst til å smile. Jeg går av på Hősök Tere, statuen på toppen av søylen på Helteplassen får meg til å tenke på Berlin, den gangen jeg var der med eksen min, vi hadde ikke vært sammen så lenge da, og det var helt sinnssykt varmt, vi gjorde nesten ikke annet enn å gå oss bort, og hvem skulle trudd at å gå seg bort var det aller beste man kunne gjøre på en ferietur, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det der jeg krysser torget, jeg prøver å unngå turistene som vimser rundt og tar bilder, det er ingenting i hele verden jeg har så lyst til å gjøre som å gå meg bort igjen, forsvinne inn mellom søylene og statuene og la trærne der inne i parken sluke meg, kanskje hoppe fra brua og ned i vannet, synke helt til jeg ikke kan synke mer, gå i oppløsning og på den måten vende tilbake til naturen, hver eneste partikkel som noen gang har vært meg spredd for alle vinder og alle jorder og alle dråper vann, være alt og ingenting samtidig, opphevelsen av bevisstheten, ingen flere tanker, ingen flere lyster, bare en evig strøm av verden på alle kanter. Men jeg nøyer meg med å legge meg på ryggen i graset, jeg spriker med fingrene, gråter så stille jeg får til, hvis jeg bare later hardt nok som om jeg ikke er her, kanskje jeg vil forsvinne da.
Nå for tida skriver jeg mest noveller. Igjen: novellene mine oppstod som en reaksjon på tilbakemeldingene på romanene mine. For jeg er glad i å skrive fram stemninger og dialoger, men jeg syns narrativ struktur er det vanskeligste i hele verden – kanskje er det en grunn til at jeg blei kåra til Årets TrafoTalent for et dikt og ikke en roman. Hele premisset for Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet var at jeg ville gi meg sjøl mindre plass i håp om at det ville gjøre den uunngåelige redigeringsprosessen enklere, så nå kutter jeg enda en gang ned, prøver å simplifisere ytterligere for meg sjøl, for jeg kommer ikke til å skrive noen ny Six Feet Under, i hvert fall ikke ennå, kanskje om mange år, men det er ikke dét jeg skal debutere med. Kanskje novelleformatet rett og slett passer meg bedre når jeg sliter så mye som jeg tross alt gjør med romanen. Jeg fikk litt trua på meg sjøl etter at jeg fikk veldig god tilbakemelding på mitt første forsøk på ei novelle på mange år, Reveungen, som jeg skreiv da vi hadde Bjarte Breiteig som gjestelærer under førsteåret på forfatterstudiet i Tromsø, og det var dét som fikk meg til å tenke at hey, kanskje noveller er det som har vært greia mi all along, bare at jeg ikke har skjønt det før nå. Så fordi jeg ikke visste åssen man egentlig skriver ei samling av noe som helst – fordi det er ikke bare å skjmokke et utvalg tekster sammen mellom to permer og si FERDIG, det bør helst ha noe som binder dem til hverandre, på samme måten som et musikkalbum – tenkte jeg okei. Hva er det jeg har å jobbe med her. Jo, det er en rev, da. Jeg liker dyr. Og dermed dukka tittelen Fauna opp, og planen var at hver novelle skulle få tittel etter et dyr, og så la det dyret på en eller annen måte fungere som inspirasjon for teksten. I begynnelsen gjorde jeg dette på en ganske bokstavelig måte; jeg skreiv blant annet ei kort novelle (eller noe sånt) som jeg kalte Hunden, som handla om romhunden Laikas siste øyeblikk. Men etter at jeg hadde skrevet ferdig førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet og jeg fortsatt satt igjen med en voldsom skrivetrang, begynte jeg i større grad å bevege meg bort fra tanken om å konkret skrive om dyr. Det blei stadig oftere metaforiske dyr heller enn faktiske dyr, som i ei novelle som heter Elefanten som handler om to mennesker som møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på flere år, og det er en åpenbar elefant i rommet mellom dem. Jo mer jeg skreiv, dess mindre handla det om dyr, og nå som jeg begynner å få et ganske omfangsrikt manus – 245 sider per akkurat nå – ser jeg jo at dyr bare har blitt et påskudd for å skrive om menneskelige relasjoner og tid – a.k.a. de to tinga i verden jeg syns er vanskeligst å forstå, haha. Og der jeg i begynnelsen tenkte at det ville være utfordrende å skape en helhet og en slags tematisk rød tråd novellene imellom, ser jeg jo nå at det har skjedd av seg sjøl. Jeg veit ikke når jeg skal si meg ferdig nok med dette til å sende det fra meg, det er ikke ennå, men det er kanskje snart? Det er langt nok, i hvert fall.
Jeg liker forresten at jeg med novellesamlingsideen kan tillate meg å eksperimentere så mye som jeg nå gjør. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet blei jo i utgangspunktet skrevet som et slags eksperiment, men isteden for å skrive 140 sider lange eksperimenter, skriver jeg nå ti – tjue siders eksperimenter – og da sier det seg kanskje sjøl at det er lettere og mindre smertefullt å kutte vekk om de skulle vise seg å være feilslåtte eksperimenter.
Jeg avslutter dette laaaange innlegget med åpninga på ei av favorittnovellene mine blant det jeg har skrevet, ei novelle som på mange måter er quintessential meg, og den er sannsynligvis noe av det lyseste og letteste og mest håpefulle jeg har skrevet. Jeg skriver jo ofte veldig mørke og ubehagelige ting – Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er kanskje det mest brutale og vonde jeg har noen gang skrevet – men akkurat denne novella, som har endt opp med å hete Flamingoen, er ei slags motvekt til all jævelskapen som har rent ut av meg de siste åra, uten at den egentlig føles mindre viktig av den grunn – syns jeg sjøl, da. Den er også mitt første oppriktig vellykka forsøk på science fiction, noe som gleder meg enormt, for jeg elsker jo science fiction. Min skrivevenn Sarah omtalte denne teksten som "emosjonell sci-fi", en merkelapp jeg satte veldig pris på, og kanskje er det nettopp derfor jeg er så fornøyd med denne novella som jeg er: jeg har bevisst ikke fokusert på de tekniske delene av sjangeren, så handlinga er isteden konsentrert rundt nettopp menneskelige relasjoner. Nevnte jeg at hele det overordna temaet for Fauna har vist seg å være menneskelige relasjoner og tid? Altså, det er kanskje ikke noe sted tydeligere enn i nettopp Flamingoen, som handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å kunne henge med kjæresten sin igjen, som han ikke har sett på mange måneder på grunn av korona. Jeg håper å kunne la dere lese hele novella i ei ferdig bok en gang:
Det er som regel om nettene at jeg går turer, eller om ikke nettene, så i hvert fall etter mørkets frembrudd, og det er særlig nå etter at jeg flytta til byen, for da jeg fortsatt bodde på landet kunne jeg likeså godt gå tur midt på lyse dagen, men det er noe helt spesielt ved en by som faller til ro. Det er mange byer som det har blitt påstått at aldri sover, men dette er en by som går og legger seg rundt klokka ti om kvelden på hverdagene, det er en fornuftig by sånn sett, og den står opp igjen i rimelig tid omkring soloppgang, da kryper cellene den består av ut av hulene sine og svermer rundt i biler og i busser og i t-baner, og når de etter jobb og skole og ærender er trygt tilbake der de kom fra, når de åpner vinduene og lukker gardinene, går jeg tur.
T-banen tar meg helt til grensa til skogen som kranser rundt byen, skogen som pakker byen inn i noe jeg alltid har tenkt på som et beskyttende lag mot resten av verden. Lufta er annerledes fra det øyeblikket jeg stiger opp av t-baneundergangen, den lukter fuktig av jord og søtt av den typen forråtnelse som tyder på at økosystemet går sin gang. Jeg går langsmed trærne og ikke inn i mellom dem, på utsida av både skogen og byen, i et ingenmannsland, her hvor alt og ingenting kan skje samtidig.
Det er sjokkerende udramatisk når himmelen revner. Jeg trur først det er en slags værballong, for det er jo alltid dét de sier at det er når uforklarlige himmelfenomener oppstår, og jeg har tiltro til både media og styresmaktene, men det er ikke en værballong, lyset som stråler ut fra den er altfor klart, så med en indre ro jeg ikke ville ha kunnet forutse konkluderer jeg med at det må være en UFO, uroen oppstår ikke før jeg ser nærmere etter og ser at det som lyser et stykke over meg på himmelen er en by. Men uroen er ikke en frykt, det er en oppstemthet, en eufori, en klarhet, en glede som bølger gjennom meg, jeg får lyst til å gråte av hvor vakkert det er, en by som ligner på denne der oppe i himmelen, himmelen bak byen er lys blå med hvite skyer, det er som om noen har åpna et avlangt vindu på nattehimmelen, som om nattehimmelen bare er et lerret og en illusjon, et slør, et tablå som er lagd for å narre oss, for å hindre oss i å se den virkelige verden, som om det er vi som er lenka fast i hula med skyggebildene, og det som er på den andre sida er virkeligere og vakrere enn noe her. Og ut fra vinduet på himmelen klatrer et menneske, et menneske som hopper ned og blir borte blant trærne, og så er revna borte, og nattehimmelen ser like hel og virkelig ut som den alltid har gjort, og når jeg strekker handa ut, drar den fram og tilbake foran meg, kjenner jeg luftmotstanden mot huden min.
Mye jobb og lite annet. Det er ikke bare det at jeg ikke får tid til det å faktisk blogge, men når livet mitt bare er fylt med jobbing, fins det heller ikke noe å blogge om. Jeg er i en kjip situasjon nå der jeg jobber mye, men har dårlig råd, av grunner jeg egentlig ikke har lyst til å dele med gud og hvermannsen, men jeg håper det kan bli bedre snart.
Deler et par tekstutdrag fra to forskjellige steder i Døden og gledenmed dere. Bare sånn at dere ikke glemmer at jeg fortsatt er i live. Og om jeg får si det sjøl: jeg syns helt ærlig at en del av dialogscenene jeg har skrevet mellom Kristian og Ylva faktisk er skikkelig bra. Jeg mener, da jeg først skreiv inn Ylva som en karakter i prosjektet mitt, hadde jeg egentlig tenkt at hun skulle være ganske kjedelig, noen Kristian kunne henge med etter at han begynte på videregående bare for at han skulle ha en slags reservevenn når han ikke hadde noen andre, men så har hun vokst til å bli langt mer enn som så. Jeg veit ikke helt, jeg syns bare det er skikkelig gøy når karakterer nærmest begynner å leve sitt eget liv. Nå er Kristian og Ylva-scenene noe av det jeg liker aller best å skrive.
Ylva og jeg hadde to timer fri midt på dagen, det var sånn hver fredag, og verken hun eller jeg bodde nærme nok skolen til at det lønte seg å dra hjem til en av oss i løpet av de to timene, men hvis hun kjørte istedenfor å ta bussen hendte det at vi dro inn til byen og kjøpte slush eller kaffe, det skulle vise seg å avhenge av årstida, men inntil videre var det slush-vær, og jeg hadde slush med blåbærsmak og hun hadde slush med colasmak den dagen, vi satt inni bilen hennes på en parkeringsplass med vinduene åpne og spiste, jeg geipa til meg sjøl i sladrespeilet, tunga mi var blå. ”Andreas fortalte at Tobias og de andre har starta nytt band”, sa hun plutselig. Jeg trakk på skuldrene, så ikke på henne. ”Visste ikke at dere fortsatt holdt på.” ”Vi gjør ikke det”, sa hun, ”men det hender jo vi snakker sammen likevel.” ”Hvorfor er ikke han med i bandet, egentlig”, sa jeg. ”Fordi det blei stress for han å drive og reise inn til Oslo hele tida, særlig nå som han har fått seg fast jobb og sånn”, sa hun. ”Fast jobb?” ”Ja, i barnehagen jeg gikk i da jeg var liten”, sa hun. Jeg lo kort. ”Barnehage, faktisk.” ”Ja?” I sidesynet mitt så jeg at hun så på meg, ”han har jo bare ett år igjen før han er ferdig utdanna førskolelærer.” ”Jeg klarer bare ikke å forstå at han faktisk frivillig har lyst til å være barnehageonkel fram til han blir liksom søtti”, sa jeg, jeg rørte sugerøret mitt rundt i slushen, den var nesten bare vann nå. ”Det er jo ikke alle som har ambisjoner om å bli verdensberømte poeter og rockestjerner. Og det heter førskolelærer, ikke barnehageonkel”, sa hun. ”Jeg bare… han kaster bort talentet sitt”, sa jeg. ”Det gjør han vel ikke”, sa Ylva, ”har du i det hele tatt snakka med ham? Han er dritflink med mennesker. Enda flinkere med mennesker enn han er med trommer.” ”I rest my case”, sa jeg, Ylva lo kort, eller kanskje hun til og med fnyste. Jeg løfta lokket av slushen min, satte begeret for leppene, lente hodet bakover og drakk den siste resten. ”Det er ganske bra, da”, sa Ylva, ”det nye greiene deres.” ”Jeg syns det er ganske dårlig”, sa jeg, jeg hadde ikke hørt det. ”Å ja, det glemte jeg”, Ylva plasserte det tomme plastbegeret sitt i koppholderen, ”du hører jo plutselig ikke på musikk som ikke inneholder minst to synthesizere lenger.” ”Ha-ha. Jeg har jo hørt masse på synthpop og new wave siden jeg var liten, da”, sa jeg. ”Jasså, har du det, nå?” Hun så på meg, ”sånn som de der My Bloody Valentine? Nå er ikke jeg noen musikkekspert, altså, men jeg har ikke lagt merke til så sinnssykt mye synth der.” ”Skjer med at du er aggressiv i dag, ’a?” sa jeg, ”de er jo ikke det eneste bandet jeg noen gang har hørt på, liksom. The Cure, da, for eksempel. Jeg har vært forelska i Robert Smith og stemmen hans siden jeg var tretten.” Ylva satte nøkkelen i tenninga, motoren starta opp med et svakt dur. ”Det er bare det at sånn som med Sondre, da”, sa hun, hun greip fast i hodestøtta på setet mitt og vridde hele overkroppen mens hun rygga, ”altså, da du holdt på med han så var du liksom plutselig sykt pønk og politisk engasjert og så skulle du plutselig drive og banne masse, men det hørtes alltid sykt kunstig ut. Og nå er du liksom plutselig synth-nerd. Du forandrer jo personlighet, stil og smak ut fra hvem du er forelska i.” ”Jeg er ikke forelska i Markus”, sa jeg. ”Jeg veit nesten ikke hvem du er engang uten en eller annen utenforstående dude som kan bekrefte deg”, sa hun, hun satt framoverlent og kjørte, begge henda på rattet, øya klistra på veien, som om hun hadde kjørt opp i går. Jeg åpna hanskerommet hennes, bladde gjennom de brente CD’ene som lå der inne. ”Du har faktisk skikkelig dårlig musikksmak”, sa jeg, Ylva sa ikke noe. --- ”Stakkars folk, jeg veit jo åssen det er å jobbe på gruppe med deg”, sa Ylva da jeg fortalte henne om prosjektet vårt i en midttime. ”Dette blir annerledes. Dette er musikk, ikke gruppepresentasjon i religion”, sa jeg. Ylva lo. ”Du blei vel så godt som kasta ut av bandet ditt, gjorde du ikke?” ”Jeg er sikker på at det var et par skuespillere som ikke likte så godt å jobbe sammen med Stanley Kubrick heller, men når de bare holdt kjeft og gjorde som de fikk beskjed om, blei det faen meg bra film til slutt, ass”, sa jeg, rakte henne lommelerka, hun rista på hodet. ”Herregud, vær litt mer diskret, da, ikke vift rundt med den der her ute”, sa hun, ”og så skal jeg prøve å overse det faktum at du nettopp sammenligna deg sjøl med Stanley Kubrick.” Jeg lo. ”De der folka på gruppa mi vil jobbe med meg fordi de er fans av Overbalance. Jeg har sett både Thuy og Erlend med Overbalance-t-skjorte før, de er bare glade de får denne muligheten. De skjønner at sluttresultatet blir bra så lenge jeg får bestemme alt, de er ikke som hun der fitta fra franskklassen din.” ”Jaspreet?” Ylva lo, ”hun har lyst til å bli Norges første kvinnelige president.” Jeg flirte. ”Hun har fått med seg at det er statsminister vi har i Norge, ikke sant?” Ylva smilte. ”Bare ikke la henne se at du har med deg vodka i innerlomma. Hun der kommer ikke til å nøle med å si ifra til en lærer.” ”Det er rom, ikke vodka”, sa jeg. På den andre sida av skolegården stod gymlæreren vår og røyka sammen med en av naturfagslærerne. Ylva fulgte blikket mitt, lo. ”Hvor ironisk er det ikke at gymlæreren røyker”, sa hun. ”Jeg har fått et skriv om at jeg må dukke opp oftere i gymtimene, ellers kan det hende jeg ikke får karakter”, sa jeg. ”Ja, du slutta liksom helt å være der etter at han begynte å mase om veksthormoner og sånt i fjor, du”, sa hun, ”jeg skjønner deg for så vidt godt. På ungdomsskolen var det en gymlærer som var overbevist om at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Det var sykt ubehagelig for meg å være i timene hennes.” Gymlæreren fikk øyekontakt med meg fra den andre sida av skolegården, han nikka og smilte svakt. ”Jeg hater gym så sinnssykt jævla mye”, sa jeg, Ylva lo. ”Du får ta deg en klunk med rom før gymtimene, da, så kanskje det blir litt morsommere”, sa hun.
Ylva kjørte meg til togstasjonen etter skolen, jeg tok toget inn til Oslo og satte meg på den bussen jeg hadde lært meg at jeg skulle ta og møtte de andre i øvingslokalet. De andre hadde satt sammen et sett som bestod av femti-femti nye og gamle låter som vi skulle spille på slippfesten til andreplata, og jeg sang meg gjennom settet på autopilot, satt oppå forsterkere og fikla med glidelåsen i hettejakka mi mens de andre stemte om og kobla effektpedaler inn og ut, de snakka om folk jeg ikke kjente, brukte referanser jeg ikke tok, snakka bare til meg om det var absolutt nødvendig, hadde noen ganger med seg øl til å drikke underveis og etterpå, og så hendte de at de ville ut når vi var ferdige, og jeg kunne jo ikke bli med, så jeg dro bare hjem, Ylva henta meg på togstasjonen, i bilen hørte vi på CD’er hun hadde brent, og jeg likte ikke engang The White Stripes, men jeg sang likevel med på bassgangen til Seven Nation Army, helt til Ylva fortalte meg at det faktisk ikke var en bass, men en halvakustisk gitar som var stemt en oktav ned, og jeg blei flau og hun lo, og vi kjørte innom bensinstasjonen og Ylva kjøpte pølse og jeg kjøpte en halvliter Pepsi Max. Og på kvelden, jeg hadde akkurat lagt meg, ringte telefonen min, og det var Tobias. ”Hallo?” sa jeg, jeg hadde mobilen inn til øret, krøyp innunder dyna, lå i stummende mørke og dårlig luft mens jeg hørte på bakgrunnsbråket i den andre enden, det gikk sikkert fem sekunder før jeg hørte han si: ”Hallo?” ”Hallo, ja. Du ringte meg?” sa jeg. ”Jeg savner deg så jævlig”, sa han, rasling i den andre enden, forvrengt støy på den måten bare telefoner får til. ”Hvor er du?” sa jeg. ”Jeg jobber sammen med ei som i tillegg jobber på Blå, så vi kom inn der”, sa han, ”vent, da, skal bare tenne en røyk.” Mer støy, hakkete lyder, svisjing og rasling. ”Sorry, mista telefonen i bakken”, sa han, ”hva gjør du nå?” ”Jeg har akkurat lagt meg”, sa jeg, ”hvor mye har du drukket?” ”Jeg veit ikke helt, seks eller sju øl”, sa han. ”Oisann”, sa jeg. Jeg hørte ham puste ut i den andre enden, jeg forestilte meg ansiktet hans i mørket, røyken som seiv ut mellom leppene. ”Du veit at den eneste grunnen til at jeg aldri snakker til deg lenger, er for å unngå å tenke på at jeg angrer på at jeg dumpa deg?” sa han. Pusten min var klam mot dynetrekket, det svømte inni meg. ”Sånn seriøst”, fortsatte han, ”hver gang du smiler til meg eller tar på meg eller noe, så blir jeg bare deppa fordi jeg veit at dette her hadde jeg en gang, men jeg har det ikke lenger.” ”Du er full”, sa jeg. Han lo. ”Du sier ikke det.” Det var stille i noen sekunder. Jeg svelga. ”Jeg savner deg òg.” Han pusta tungt ut i den andre enden. ”Faen, Kristian. Jeg har så jævlig lyst på deg akkurat nå, og så er du ikke her engang. Sex med alle andre enn deg er kjedelig.” ”Har du ligget med mange etter meg?” sa jeg. Han var stille, jeg lo. ”På miksinga sa du at det ikke blei et album nummer tre”, sa han, ”men du må ikke slutte i bandet. Vær så snill og ikke slutt. Hvis du slutter, har vi ingen unnskyldning til å fortsette å henge med hverandre.” Lyder, svisjing og rasling, dunk og puff, lyden av stemmen til Tobias var plutselig fjern, han lo og banna. ”Halla!” Det var plutselig stemmen til Øyvind inn i øret mitt, jeg lo. ”Hei, Øyvind”, sa jeg. ”Må bare stikke fra Tobben, han prøver å ta tilbake telefonen sin”, sa han. ”Hva skjer, ’a? Har dere det gøy?” sa jeg. ”Ja, ass. Hva var det dere snakka om, ’a?” ”Tobias vil ikke at jeg skal slutte i bandet”, sa jeg. ”Det er det ingen som vil”, sa han. ”Ikke du engang?” sa jeg. ”Nei, nei, nei. Har du fått inntrykk av det? Du er en sykt intens vokalist, og vi er et mye bedre liveband etter at vi fikk med deg. Jeg veit at jeg kan bli litt kjerring noen ganger, det er bare det at bandet betyr så mye for meg, skjønner du hva jeg mener?” ”Det er jo babyen din”, sa jeg. ”Ja, ikke sant! Og veit du hvem andre som er babyen min?” sa han. ”Jeg?” sa jeg. Han lo høyt og hjertelig. ”Nei, ikke deg. Sorry. Jeg tenkte på Tobias.” Lufta inne under dyna hadde begynt å legge seg som et lag med fukt over huden min. ”Jeg føler at jeg må passe litt på ham, skjønner du. Han er min første og største kjærlighet, helt siden vi møttes på kulturhuset da vi var fjortiser og elska Iron Maiden”, sa Øyvind, ”så noen ganger er jeg nødt til å være litt slem mot deg. Bare sånn, hvis jeg mistenker at du er i ferd med å såre ham, mener jeg. Fordi det får du ikke lov til.” ”Jeg trur jeg har gjort det noen ganger allerede”, sa jeg. ”Ja, det har du. Derav min slemhet, mener jeg”, sa han. ”Men to be fair så har han såra meg òg”, sa jeg. ”Kanskje. Men de gangene han har såra deg, så har det i det minste vært rettferdiggjort. Oh no, he didn’t!” sa han, mer rasling, så var stemmen til Tobias der igjen: ”Unnskyld på vegne av Øyvind, han er full og veit ikke hva han gjør.” ”I motsetning til deg?” sa jeg. Han lo. ”Jeg bør sikkert legge på og gå tilbake til de andre. Jeg hører noen rykter om at Håkon av alle ting har begynt å danse, og det vil jeg jo ikke gå glipp av.” ”Kommer du til å huske denne samtalen i morra?” sa jeg. ”Sikkert deler av den, og så kommer jeg til å bli flau”, sa han. ”Da kan du jo føle litt på åssen det er å være meg”, sa jeg. ”Tenk på meg når du runker etterpå, da”, sa han. Jeg lo. ”Jeg er for trøtt til den slags nå. Jeg kan drømme om deg isteden.” ”Gjør det, du, og så skal jeg hooke opp med en random og fantasere om deg”, sa han. ”Hæ?” sa jeg. ”Ha det”, sa han og la på. Og ganske riktig, da jeg satt og spiste lønsjen min i aulaen med Ylva dagen etter, fikk jeg en SMS fra Tobias: ”Har et vagt minne om at jeg ringte deg i går. Beklager om jeg sa noe altfor cringeworthy, jeg mente det sikkert ikke.” Jeg lukka meldinga, jeg så for meg at han i akkurat dette øyeblikket reiste seg fra senga til den fremmede, kledde på seg så stille som mulig, gikk ut av soverommet på bein som føltes som om de kunne svikte under ham når som helst, måtte støtte seg mot kjøkkenbenken mens han lukka opp skapdørene for å finne et glass, at han skalv på fingrene idet han skrudde på springen og fylte glasset med vann, drakk det i én eneste slurk, at han hadde vondt i hodet, at ansiktet hans kjentes varmt og pulserende, at han ikke helt huska om at han hadde brukt kondom eller ikke, at han håpa han hadde det, at han så etter i søplebøtta, men fant ingenting, fikk et øyeblikks panikk der alt blodet forsvant fra hodet hans, før han lukka opp soveromsdøra på nytt og pusta letta ut idet han fikk øye på en brukt kondom på gulvet, den hadde ikke blitt knytt igjen og sæden hadde rent ut, i senga lå den fremmede fortsatt og sov med ansiktet inn mot veggen og bustete hår, han lukka døra til soverommet, kjente hvor svimmel han var idet han bøyde seg ned for å knyte skoa sine, tok på seg frakk og låste seg ut av leiligheten, gikk ned trappene, så ned i gulvet idet han passerte en nabo, holdt på å skli på den glatte asfalten idet han gikk ut gjennom porten, frøys selv om det ikke var så veldig kaldt, fikk satt seg på en t-bane der han lente hodet mot glasset og var trist uten å vite hvorfor, at han masserte panna si med tommelen og pekefingeren, at han lukka øya og prøvde å huske hva det var han hadde sagt til meg i går, men at det eneste han huska, var lyden av stemmen min og ikke orda. ”Har du forsvunnet inn i hodet ditt igjen?” sa Ylva. ”Sorry, sa du noe?” sa jeg. ”Bare at vi har engelsk nå”, sa hun og heiste sekken sin opp på skuldera.
Jeg har, om ikke alltid, så i veldig mange år, siden cirka ungdomskolen vil jeg anslå, hatt lyst til å skrive manus. Mest filmmanus, men det kunne sikkert like gjerne vært teatermanus, det er bare at jeg som en default ser det jeg skriver for meg som en film. Det er jo faktisk sånn når jeg skriver romaner, at det hele utspilles veldig filmatisk i hodet mitt, komplett med forskjellige kameravinkler og det hele. Kanskje særlig mitt nyeste prosjekt, Døden og gleden. Jeg føler i væffal at Døden og gleden er vesentlig mer filmatisk enn Mjuke, svarte stjerner, som i større grad foregår på et indre plan. Men jeg trur det kan være en bra ting – min mentor Anne Oterholm nevnte en gang at jeg er god på indre monologer og den slags, men faktisk enda bedre på rein, observerende tekst, som sett fra et helt nøytralt perspektiv uten filter.
Jeg trur jeg skreiv denne teksten... enten rett etter at jeg hadde begynt å skrive Døden og gleden eller rett før. Jeg hadde jo litt starttrøbbel med Døden og gleden; jeg måtte teste ut flere forskjellige måter å behandle materialet på før jeg faktisk fant en form som funka (dette var, utrolig nok, mitt første forsøk – nesten fullstendig ugjenkjennelig fra sånn som det faktisk endte opp). Jeg har en (ikke så) hemmelig drøm om å studere scenetekst ved Teaterhøgskolen, så jeg har ved flere anledninger skrevet scener fra dramatiske tekster som mest av alt er ment som øvelser. Denne gangen tok jeg karakterene mine fra Døden og gleden, flytta dem noen år inn i framtida, og undersøkte åssen forholdet deres kunne komme til å se ut når de har blitt voksne, for eksempel i slutten av tjueåra. Også elsker jeg jo å skrive dialoger – det må vel kunne kalles et godt utgangspunkt for å skrive for scene eller film.
---
SCENE 1
TOBIAS står på en togstasjon. Han ser opp på skjermen som viser togtidene og denslags. Tar opp mobilen fra lomma og ringer til noen.
TOBIAS Skjera, styggen. Du, jeg er egentlig på vei inn til byen, men så er toget mitt jævlig forsinka. Du gidder vel ikke å muligens kjøre meg inn, vel? Strålende. Ses.
Han legger på. Like etterpå ringer mobilen hans igjen.
TOBIAS Hei, babe. Forsåvidt, jeg venter på toget, skal på jobb. Ferdig rundt... åtte, kanskje? Spørs litt, kan hende jeg kan gå tidligere hvis det er lite å gjøre. Jeg kan jo ringe deg opp igjen når jeg er ferdig. I kveld? Faen. Jeg mener det kan vi godt. Det er bare det at du veit åssen jeg er når jeg nettopp har kommet fra jobb.
En bil stopper opp i nærheten, Tobias ser bort på den.
TOBIAS Du, toget kommer nå, jeg kommer til å miste dekninga i tunnelen uansett. Jess. Men vi ringes når jeg er ferdig på jobb i sjutida. Åtte, ja. Jess. Hej då, babe.
Tobias går bort til bilen, åpner døra på passasjersida og setter seg inn. KRISTIAN sitter i førersetet.
TOBIAS Hadde jeg visst at du var så kjapp, hadde jeg rukket å ta meg en runk først.
KRISTIAN Den skjønte jeg ikke.
TOBIAS Det vakke meninga heller.
KRISTIAN Hei på deg, forresten.
Tobias reiser seg opp i setet og peker ut av vinduet med en overdrevent hektisk bevegelse.
TOBIAS Følg etter den bilen!
KRISTIAN Har du tatt speed, eller?
TOBIAS Sorry, jeg veit ikke hva det er med meg i dag.
KRISTIAN Hvor skal du, egentlig?
TOBIAS På pøbben med deg.
KRISTIAN Den var smud, du. Trudde kanskje det var noe viktig.
TOBIAS Jeg har jo fått lønning, jeg spanderer til og med.
KRISTIAN Du har lagt merke til at jeg sitter i en bil, ikke sant?
TOBIAS Det gjør jeg òg, det.
KRISTIAN Har ikke du en jobb å ta ansvar for?
TOBIAS Jeg har også ei potteplante. Det betyr ikke at jeg vanner den hver dag.
KRISTIAN Men seriøst, hvor skal du?
TOBIAS På pøbben, sa jeg jo.
KRISTIAN Du er faen meg trist, ass.
Kristian starter bilen og de kjører av sted.
SCENE 2
KRISTIAN kjører en bil, TOBIAS sitter i passasjersetet.
TOBIAS Hører du gjør det bra.
Kristian trekker på skuldrene.
TOBIAS Jammen du gjør jo det.
KRISTIAN Jeg synger coverlåter.
TOBIAS Du gjør det bedre enn meg.
KRISTIAN Du lager din egen musikk.
TOBIAS Jeg jobber på Platekompaniet.
KRISTIAN Og lager din egen musikk.
TOBIAS Jeg tjener 150 i timen.
KRISTIAN Du lager din egen musikk, da.
TOBIAS Som ikke akkurat betaler husleia.
De kjører litt videre i stillhet.
KRISTIAN
Åssen går det med Terese, da?
TOBIAS
Elisabeth.
KRISTIAN
Jeg visste det var noe på T eller E.
TOBIAS
Nei, jo. Hun jobber med masteroppgaven sin, da.
KRISTIAN
Sosialantropologi, var det?
TOBIAS
Journalistikk.
KRISTIAN
Ja, nettopp.
TOBIAS
Jo, nei. Hun skriver på den, da, og jobber fortsatt i barnehage.
Både Kristian og Tobias nikker langsomt mens de kjører videre ei stund til i stillhet.
KRISTIAN
Åssen skriver man en master i journalistikk, egentlig?
TOBIAS
Åssen skriver man en master i noe som helst?
KRISTIAN
Nei, men altså... jeg skjønner masteroppgaveprinsippet i liksom filosofi, en avhandling om Freud eller Marx eller hva de heter for noe alle sammen, men liksom... hva forsker man på når man tar en master i journalistikk, sladder innad i kongefamilien, liksom?
TOBIAS
Hvis man driver med forskning, er man vel strengt tatt i gang med en doktorgrad, ikke en mastergrad.
KRISTIAN
Hva er forskjellen?
TOBIAS
Pøbben.
KRISTIAN
Hæ?
TOBIAS
Stopp her.
Kristian stopper bilen, Tobias tar av seg beltet, blir sittende og stirre på Kristian.
KRISTIAN
Ja, ha det, da.
TOBIAS
Jeg spanderer en øl.
Kristian peker på rattet.
TOBIAS
Som om du ikke har fyllekjørt før!
KRISTIAN
Fyllekjøring er ikke akkurat målet mitt for dagen.
TOBIAS
Hva er det liksom du har av planer i dag som ikke kan utsettes, da? Må du hjem og pusse Spellemann-statuetten din?
KRISTIAN
Jeg trur ikke du skjønner hvor dust du er.
TOBIAS
Men jeg trur jeg skjønner hvor lyst du har på en øl.
Kristian blir sittende ei kort stund uten å si noe.
KRISTIAN
Faen ta deg.
Han tar av seg setebeltet, og han og Tobias går ut av bilen.
SCENE 3
KRISTIAN sitter ved et bord i en pub. TOBIAS kommer bort til bordet med en øl i hver hand, plasserer den ene på sin plass, den andre foran Kristian. Han setter seg ned. De tar begge en slurk.
TOBIAS
Så hva skulle du egentlig i dag som gjorde at duikkekunne ta en øl med meg?
KRISTIAN
Du veit. Kjøre bil og sånn.
TOBIAS
Jammen seriøst. Skulle dere øve? Ny plate på gang?
Kristian trekker på skuldrene, drikker litt.
KRISTIAN
Greia med oss er at vi omtrent ikke trenger å øve fordi vi har jo hørt alle sangene så jævla mange ganger før, og riffa er ikke akkurat kompliserte. Og når vi spiller inn og sånn, blir de andre alltid sure når jeg, you know, faktisk gjør en egen vri på vokalen. Fansen vil bare at det skal høres så likt som originalen som mulig.
TOBIAS
Unnskyld at jeg spør, men hvem gidder vel egentlig å kjøpe ei plate med noen som ikke er Ramones, men som bare prøver å høres helt like ut som Ramones?
KRISTIAN
Veit da faen. Jeg bare veit at jeg får penger for å gjøre det, så jeg stiller ingen spørsmål.
TOBIAS
Altså, jeg skjønner jo at det er gøy å være på konsert med dere når man ikke har muligheten til å oppleve de ekte Ramones, pluss at, la oss innse det, du er faktisk ti tusen ganger mer karismatisk enn Joey uansett, men liksom... hvem kjøper platene deres?
Kristian trekker på skuldrene.
KRISTIAN
Folk bruker overraskende mye penger når de er fulle, altså. Og folk er som regel fulle på konsertene våre. Og liksom, platene ligger jo der i merch-boden, så...
Kristian tar en slurk øl, Tobias gjør det samme.
TOBIAS
Du har fortsatt ikke svart på spørsmålet mitt, da.
KRISTIAN
Hvilket spørsmål?
TOBIAS
Du skal sikkert på date.
KRISTIAN
Å ja, hva jeg skal i dag? Næh. Ingenting spesielt.
TOBIAS
Så hvorfor ville du ikke pilse med meg da?
KRISTIAN
Hva ser det egentlig ut som at jeg gjør nå?
TOBIAS
Du trengte overtalelse.
KRISTIAN
Hvor billig trur du at jeg er? Selvfølgelig trengte jeg overtalelse.
De tar en ny slurk hver.
TOBIAS
Jeg trur ikke noe på at du ikke hadde planer for i dag, jeg.
KRISTIAN
Hva vil du at jeg skal si? Har du lyst til at jeg skal prioritere deg framfor andre ting i livet mitt? Jeg gadd å komme og hente deg, gjorde jeg ikke? Hvor mange bekreftelser trenger du egentlig?
TOBIAS
Ro deg ned, styggen. Ta deg en chill pill. Nei, glem det. Ved nærmere ettertanke innser jeg at du faktisk kommer til å ta det til seriøs etterretning.
KRISTIAN
Jeg har ikke rusa meg på flere uker.
TOBIAS
(ironisk)
Vel, gratulerer!
Han hever glasset sitt til skål, Kristian løfter ikke sitt glass. Tobias drikker.
KRISTIAN
Åssen går det med Terese, da?
TOBIAS
Er du forelska i henne, eller?
KRISTIAN
Hæ? Jeg... åh, faen, glemte at jeg spurte om det i stad.
TOBIAS
ELISABETH driver med en master i JOURNALISTIKK for tida, takk som spør.
KRISTIAN
Du er så sykt dårlig til å være passiv-aggressiv.
TOBIAS
Og du er sykt dårlig til å, du veit, faktisk bry deg om livet mitt.
KRISTIAN
Butthurt much?
TOBIAS
Sorry hvis jeg forventer at du faktisk husker hva kjæresten min heter.
KRISTIAN
Er hun kjæresten din nå.
TOBIAS
Hun har vært kjæresten min i fire måneder.
KRISTIAN
Hun var ikke kjæresten din for to uker siden.
TOBIAS
Jeg angrer på at jeg overtalte deg.
KRISTIAN
Du angrer på at du lå med meg.
TOBIAS
Snakk litt lavere, da, faen. Trenger ikke skrike ut til hele pøbben, liksom.
KRISTIAN
Du er bra egosentrisk hvis du faktisk innbiller deg at de andre folka her prøver å overhøre samtalen vår.
Jeg jobber altfor mye, jeg har ikke hatt det supert mentalt sett i det siste (fordi vår, trur jeg), og nå er det jaggu påske. Jeg trur jeg har lesesperre for tida, så da passer det bra å snakke om andre ting enn bøker:
1. Name a cartoon that you love.
Jeg må innrømme at jeg verken ser på eller leser så mye tegneserier, i væffal ikke nå lenger, til tross for at anime var en skikkelig big deal for meg for en ti års tid siden. Liker Zelda og Lilla Berlin ganske godt, da!
(Fun fact: denne fyren har jeg faktisk møtt en gang, men det var på Explosions In the Sky-konsert. Og jeg var ikke godkjent, for å si det sånn. Dermed mente han at jeg burde gi ham plassen min helt framst fordi han fortjente å stå der mer enn meg (?????). Han fikk ikke plassen min.)
2. What is your favorite song right now?
Det er litt rart, for jeg har hatt Regina Spektor-albumet Begin to Hope ganske lenge, og har likt veldig mange av låtene fra den plata veldig lenge (jeg snakka for eksempel om Fidelitypå denne bloggen allerede i 2008). Av en eller annen grunn er det likevel ikke før de siste ukene at jeg for alvor har oppdaga den varsomme og nesten innadvendte skjønnheten og melankolien i Summer In the City. Altså, jeg bare ELSKER sangteknikken til Regina. Hun er jo en helt fantastisk god sanger, men veldig mange gode sangere er liksom bare veldig flinke og det er det, men Regina tør å gjøre sinnssykt rare ting med stemmen sin og lager dermed noe av den mest unike singer-songwriter-musikken jeg veit om. Hun er ikke bare flink, hun er flink og interessant, og dette gjelder egentlig ikke bare stemmen hennes, men også låtskrivinga og låtkomposisjonen. Når det gjelder akkurat Summer In the City er den av de mer, som nevnt, innadvendte låtene hennes, og den er ikke en like umiddelbar hit som for eksempel Bettereller Après Moi, så det tok litt tid før jeg virkelig begynte å elske den, men nå som den har fått tid til å vokse på meg, innser jeg hvor skjør og fin den egentlig er. Jeg elsker moduleringa hennes i tekstlinja "The castrated ones stand on the corner smoking" og den korte pianosoloen mot slutten. Jeg elsker også tekstlinja "I did feel like coming, but I also felt like crying" (som jeg tenker at muligens kan ha vært inspirasjonen til Ingvild Lothe da hun skreiv "Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø"), og bare... alt ved denne sangen. Den er så fin. Og trist. Fin-trist, ikke bare trist-trist som for eksempel Hero, som også er en helt fantastisk sang av henne. Nå snakker jeg mye her. Bare hør på den:
3. What could you do for hours (that isn't reading)?
Spille TV-spill! Det er ikke noe i hele verden jeg kan forsvinne inn i og som får meg til å glemme tida bedre enn et engasjerende TV-spill. For så vidt også skriving, om jeg klarer å komme inn i en skikkelig flow.
4. What is something you love to do that your followers would be surprised by?
Noen syns kanskje det er overraskende at jeg liker å danse, sånn med tanke på at jeg haterhaterhater å være på utesteder der folk danser? Men jeg gikk jo faktisk på dans, først jazzballett, seinere freestyle, fra jeg var sånn sju – åtte år til jeg var femten, og selv om jeg aldri var veldig flink reint teknisk, så fikk jeg alltid ros for rytmesansen min. Nå for tida danser jeg utelukkende på stua og kjøkkenet når jeg er aleine hjemme.
5. What is your favorite unnecessarily specific thing to learn about?
Jeg syns egentlig ikke noe kunnskap er unnecessary, men jeg elsker å lese om sjukdommer, både fysiske og psykiske, på Wikipedia. Jeg har faktisk ganske god oversikt over mange veldig sjeldne og livsfarlige sjukdommer, sånn at jeg ofte, hvis jeg leser ei overskrift eller et eller annet, ganske kjapt klarer å diagnostisere personen artikkelen handler om bare ut fra å lese om noen få symptomer.
6. What is something unusual you know how to do?
Jeg er ganske mjuk, og kan for eksempel legge beinet bak på nakken.
7. Name something you've made in the last year (and show us, if you can).
Jeg produserer egentlig ikke så mye annet enn tekst. Noen ganger lager jeg musikk, men jeg har egentlig ikke lagd noe særlig musikk det siste året. Nei, vent, jeg kom på noe!
I februar lagde jeg masse tapas og imponerte meg sjøl skikkelig.
8. What is your most recent personal project?
Recent som i det jeg begynte på sist eller det jeg jobba med sist? Jeg velger å tolke det som sistnevnte, og i så fall er det Døden og gleden. Dette er det ferskeste jeg har skrevet på det, side 372: ”Så”, jeg ransakte hjernen på jakt etter noe å si, ”åssen kjenner du Sondre?” ”Via Signe. Jeg er søstera hennes”, sa hun. ”Oi, seriøst?” ”Ja? Er det så rart?” Hun flirte. ”Nei, det er jo ikke det, jeg veit ikke helt hvorfor jeg sa det”, sa jeg, forta meg å ta en ny slurk av ølen, Embla gjorde det samme. Hun bytta stilling i sofaen. ”Er han her Tobias noe kul, eller?” Jeg glodde på henne. ”Ja, altså, siden du spiller i band med ham, mener jeg. Du kjenner ham vel ganske godt?” Hun så på meg. ”Jeg kjenner ham ganske godt”, sa jeg langsomt. Hun smilte. ”Så… er han kul?” ”Hvorfor spør du om det?” peip jeg. Hun trakk på skuldrene, blåste. ”Nei, jeg har jo på en måte ikke fått møtt ham ennå. Hadde håpa både han og Signe skulle være her i kveld, men jeg har ikke hørt noe fra henne.” ”Snakker hun mye om ham?” spurte jeg, prøvde å få stemmen min til å høres normal ut. ”En del. Det er vel ganske seriøst, er det ikke?” ”De har jo bare kjent hverandre i sånn ei uke”, sa jeg. ”Nei, altså, jeg veit ikke. Jeg har i hvert fall inntrykk av at det er alvor”, sa Embla og drakk av ølen sin.
9. Tell us something you think about often (maybe while staring out of windows).
I det siste har det dessverre vært at jeg føler meg temmelig håpløs og at jeg ikke helt klarer å tru på at jeg kommer til å bli forfatter og at jeg syns nesten samtlige mennesker i verden er mer vellykka og tilfredse enn meg, at jeg er sliten hele tida, at jeg ikke får til å gå på jobb, men gjør det likevel fordi jeg ikke har penger til å ikke gå på jobb, og at jeg bruker energi jeg egentlig ikke har på å jobbe, og at hver dag jeg går på jobb, er en dag jeg ikke får skrevet og er sånn sett fullstendig bortkasta, og jeg skulle virkeligvirkelig ønske det var en måte å tjene penger på som ikke føltes bortkasta.
10. Give us something that's your favorite, but make it something oddly specific, not like your favorite food, but like your favorite food when you've been studying for hours and forgot to eat. Or, you know, something like that.
Min yndlingsting å drikke når jeg er sjuk, sånn skikkelig influensa-sjuk eller tilsvarende, er av en eller annen grunn frokostjuice. Altså den med gulrøtter og appelsiner og litt sånn ymse som ofte er veldig billig. Ofte er frokostjuice det eneste jeg får i meg når jeg er sjuk og egentlig ikke har matlyst i det hele tatt. Jørgen syns dette er litt rart, i og med at skjøre mager ofte ikke vil ha syre, men det har vært sånn i mange år.
Mens jeg venter på at blogglysten skal komme tilbake – her har dere et mer eller mindre tilfeldig utdrag fra Døden og gleden, a.k.a. Det Andre Prosjektet:
Tobias var aldri hjemme hos meg; det var alltid jeg som dro hjem til ham. Huset han bodde i var større og mindre lytt, og mora hans var mindre mistenksom. Vi jamma ikke så ofte sammen lenger etter at arbeidet med EP’en hadde begynt, en EP de i utgangspunktet hadde lyst til at jeg skulle synge på, men det nekta jeg. Jeg kunne ikke synge, ville ikke synge, dessuten, den gangen jeg hadde prøvd meg med mikrofonen sammen med Tobias, hadde vi kjørt på med så masse reverb og delay at det gjorde hele affæren vesentlig mindre skummel. Og de skulle jo ikke spille inn en prog-shoegazing-EP, de skulle spille inn proggete rock ’n’ roll med klare vokaler med tydelig artikulasjon, og jeg ville uansett vært den mest keitete og minst karismatiske frontfiguren et band kunne tenkes å ha likevel. Så jeg blei sittende på sidelinja og se dem jobbe, se dem terpe på de samme sangene igjen og igjen, jeg blei med dem i studio noen ganger òg, og Tobias introduserte meg hver gang som ”en kompis av meg.” Og jeg blei med ham hjem, han lukka meg inn på rommet sitt, satte på nye plater han hadde kjøpt, la meg ned på senga, strøyk meg over håret, over kinnet, over armene, over ryggen, over magen, han tok og tok på meg, kyssa meg, og jeg visste hvor mye han hadde lyst, merka blikket hans på meg, han prøvde seg igjen ved et par anledninger, skuffelsen i øya hans når jeg måtte dytte ham bort, unnskyldningene mine, forsikringene hans om at det gikk bra, at han kunne vente, og sommeren gikk mot slutten, og han forandra seg litt mer jo nærmere høsten vi kom, han blei gradvis fjernere i blikket, han virka stadig oftere distrahert, han kunne forsvinne litt, kunne glemme at han var midt oppi en samtale med meg, han kunne se forvirra på meg og si ”hæ, sa du noe?”, og så hadde plutselig EP’en deres kommet ut og jeg hadde begynt i tiende klasse. Første skoledag var jeg nervøs. Da jeg gikk nedover korridoren mot klasserommet for å overvære min aller første time som tiendeklassing, tenkte jeg på det han med trailercapsen på festen til Øyvind hadde sagt, om at alle snakka om at jeg var homo, men det viste seg at om alle snakka om at jeg var homo, snakka de ikke om det med meg, og jeg opplevde selvfølgelig at de andre på skolen stirra på meg litt lenger enn nødvendig, men det gjorde de jo fra før uansett, og for alt jeg visste var min seksuelle legning det eneste samtaletemaet verdt å snakke om med én gang jeg ikke lenger var i klasserommet eller i gangen eller i kantina sammen med dem, men det, gikk det etter hvert opp for meg, brydde jeg meg forsvinnende lite om, og da klokka ringte ut fem over to og jeg dro på meg skolesekken, gikk ut av klasserommet, nedover gangen, ut døra og mot bussholdeplassen, innså jeg at jeg nesten hadde lyst til at alle skulle snakke om det. Jeg dro på meg headsettet, satte på Absolution av Muse, stilte meg på min faste plass et godt stykke unna resten, og observerte dem der de stod i klynger på fire og fem. Jeg forestilte meg at de alle sammen snakka om EP’en til Overbalance, kanskje snakka jentene om hvor kjekk Tobias var, og dere veit han Kristian, sa de kanskje, han som går i 10B og er sykt femi, Jon sier at han har begynt å henge på kulturhuset fordi han er sykt keen på Tobias, og så fniste de kanskje, så seg over skuldera, så på meg der jeg stod for meg sjøl med det enorme headsettet på hodet, og de trudde de visste alt, trudde de skjønte åssen alt hang sammen, men jeg smilte for meg sjøl, jeg visste noe de ikke gjorde, og bussen kom, jeg satte meg bakerst som vanlig, skrudde opp lyden på mp3-spilleren, den gangen var jeg selvfølgelig altfor kul til å tenke på framtidig tinnitus, jeg så ut av vinduet, bussen passerte biblioteket og boligfeltet der Øyvind bodde, og i det møkkete bussvinduet var mitt eget uklare speilbilde, dobbelt på grunn av de doble glassa, og jeg husker jeg tenkte at jeg så eldre ut, voksnere ut, kanskje nesten litt kjekk, tenkte jeg og retta meg opp i ryggen, og håret mitt, kanskje skulle jeg endelig gjøre noe med håret mitt, det lange, pistrete håret som hang rett ned, farge det mørkere, kanskje, ikke klippe det, kanskje la det vokse enda lenger, og akkurat den planen skulle vise seg å bli med tanken, jeg skulle ikke komme til å gjøre noe med håret mitt annet enn å stusse tuppene før om et par år, men da jeg kom hjem, tre kvarter seinere, gikk jeg rett inn på rommet mitt, satte på debutplata til Placebo, satte Nancy Boy på repeat, spilte luftgitar og sang med, og akkurat der og da var jeg klar for absolutt alt.
Egentlig helt siden hytteturen min har jeg tenkt på en ting angående min egen skriving.
For som mange av dere sikkert veit, skriver jeg egentlig på to prosjekter samtidig: Mjuke, svarte stjernerogDøden og gleden. Førstnevnte er jo definitivt det som er mest ferdig av det, jeg trur jeg har alt av sjølve historien på plass, men det er fortsatt en del redigering som gjenstår før den ferdig-ferdig, og som jeg snakka masse om i innlegget mitt om konstulentuttalelsen jeg fikk, er det en del greier der som bare ikke funker sånn som det er nå, blant annet dette med konsekvenser. Med dette i bakhodet har Døden og gleden fått langt farligere odds og en mye tydeligere narrativ struktur, og jeg er fortsatt usikker på om fortellerstemmen i Døden og gleden er like god som den i Mjuke, svarte stjerner, men jeg er i det minste helt sikker på at de tinga som fungerte dårligst i MSS fungerer vesentlig bedre i DoG.
MEN, som jeg var inne på i hytteturinnlegget mitt: er de egentlig litt for like? Og er det et problem?
Jeg har ikke posta supermange utdrag fra noen av dem, og i væffal ikke fra DoG, så dette er kanskje ikke så lett for dere å hjelpe meg med, men jeg prøver likevel.
Fordi hovedhandlinga i MSS er at ei usikker jente blir kjent med ei kulere og mer utadvendt jente som hun utvikler ei nesten grenseløs beundring overfor. Etter hvert viser det seg dog at den kulere og mer utadvente jenta – hun heter forresten Elisabeth – ikke er så kul likevel, fordi hun egentlig bare bruker hovedpersonen til å styrke sitt eget ego, men innen dét har hovedpersonen allerede blitt fanga i et avhengighetsforhold til Elisabeth som hun sliter med å bryte ut av. Det vil si, jeg trur det er dét det handler om. Egentlig vil jeg at det også skal være ei alternativ tolkning av historien, som går ut på at den upålitelige fortellerinstansen gjør at man som leser kan lure på om Elisabeth virkelig er så utnyttende og fæl som det hovedpersonen vil ha det til, eller om det bare er jeg-ets litt skakkjørte virkelighetsoppfatning som gjør at hun framstiller Elisabeth på denne måten, og at hun egentlig er sykt urimelig og vanskelig å forholde seg til sjøl, og at om historien hadde blitt fortalt fra Elisabeth sitt perspektiv, hadde den sett ganske annerledes ut.
Det er dette jeg i væffal vil at den skal handle om; konsulentuttalelsen jeg fikk tyder jo på at jeg ikke har lyktes helt, men der har dere nå utgangspunktet mitt.
Så er det DoG. Hovedpersonen ligner på mange måter på hovedpersonen i MSS, men det er en gutt istedenfor ei jente, og han er en del yngre enn hun i MSS. Han er også usikker og engstelig, men i tillegg også veldig emosjonelt ustabil. Jeg-et i MSS har også humørsvingninger i den forstand at om Elisabeth gjør noe fint for henne blir hun ekstatisk, og om Elisabeth gjør noe kjipt blir hun depressiv. Humørsvingningene til jeg-et i DoG er derimot mer ekstreme, og han reagerer mer impulsivt og utagerende. Der jeg-et i MSS ville brutt sammen i gråt, vil jeg-et i DoG bryte sammen i gråt mens han skjeller ut alle rundt seg for bagateller. Jeg-et i MSS ville aldri kunne skjelt ut Elisabeth – og kanskje nettopp derfor har mange som har lest en del fra prosjektet ei oppfatning av at det "skjer lite" – men jeg-et i DoG er absolutt i stand til å skjelle ut "sin Elisabeth" – for så å skamme seg og angre etterpå.
Apropos "sin Elisabeth". Han som "tilsvarer Elisabeth" i DoG heter Tobias og er eldre, mer populær og mer sjølsikker enn jeg-et. Det som kan leses som en subtil forelskelse eller vennskap på grensa til forelskelse i MSS, er en helt uttalt forelskelse i DoG. Og Tobias er både snillere og farligere enn Elisabeth – snillere og mer omsorgsfull når ting er bra, og i stand til å gjøre verre ting enn det Elisabeth gjør når ting går dårlig. Og på samme måten som forholdet mellom jeg-et og Elisabeth utgjør kjernen i MSS, utgjør forholdet mellom jeg-et og Tobias kjernen i DoG. Men jeg har plassert dem i ulike settinger: i MSS er det studietilværelsen som binder hovedpersonene sammen, mens i DoG er det musikkmiljøet og bandet de spiller i.
Så: jeg lurer rett og slett litt på om det egentlig er den samme historien jeg forteller i de to romanene, bare at det eksistensielle trøkket er skrudd til flere hakk i DoG. Ikke bare det eksistensielle trøkket, egentlig, men alt er tatt lenger ut i DoG; ting som er hinta til i MSS, er gjort åpenbart i DoG. MSS er mye mer subtil – og kanskje også tvetydig? De skal forresten slutte helt annerledes, sannsynligvis helt motsatt fra hverandre. Men av hensyn til potensielle lesere når den tid forhåpentligvis kommer, skal jeg ikke snakke om akkurat dét her. Blunkefjes.
Og da er det store spørsmålet: er det et problem? Fordi jeg trur det er det. Jeg mistenker at det er det. Husker dessverre ikke hvor det var, ellers skulle jeg ha linka dere til originalkilden, men Knausgård snakka en gang om at grunnen til at han valgte å skrive Min kamp, var at han hadde sett seg lei på at forfattere basically skreiv den samme boka om igjen og om igjen, fordi de aldri klarte å bearbeide råmaterialet sitt ferdig. Løsninga hans var da altså å skrive ut alt han hadde av råmateriale i klartekst og dermed bearbeide det én gang for alle, og så kunne han gå videre med blanke ark. I den konteksten blir prosjektet hans nærmest beundringsverdig. Jeg lurer på om MSS og DoG egentlig bare er forskjellige versjoner av denne samme historien, og dermed må jeg forholde meg til noe jeg syns er en skremmende tanke: kanskje kan bare én av dem se dagens lys som bok. Men jeg trur jeg skal gjøre som Keith og David i Six Feet Under når de krangler om hvorvidt de skal adoptere barn eller bruke kunstig befruktning: pursue both options until one of them pays off. Sikkert ikke helt ordrett, men dere skjønner greia.
Eller hva trur dere?
Minn meg forresten på å poste flere utdrag fra DoG. Jeg har egentlig ganske lyst til det, og sideantallet har allerede gått forbi det til MSS, og jeg er på ingen måte lei av det eller føler meg ferdig med det ennå.
I går var tredje gangen jeg så Sigur Rós live, og jeg har en tendens til å bli veldig overvelda av følelser under konsertene deres. Det er liksom ikke sammenlignbart med noe, det er bare Sigur Rós som har evnen til å gjøre dette med meg. Har ikke egentlig tenkt å si så mye mer om gårsdagens konsert, for det er så vanskelig å vite hva man skal si, i væffal i bloggformat, men jeg tenkte å dele en tekst med dere, en tekst jeg skreiv for noen måneder siden, som egentlig er et utdrag fra Det Andre Prosjektet. I utdraget er hovedpersonen på konserten Sigur Rós spilte i Oslo Konserthus i 2005, som også var første gangen jeg så Sigur Rós live.
(Jeg begynte forresten å gråte da de spilte Vaka i går.)
Og jeg har ikke lyst til å prøve å beskrive konserten, for jeg veit ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg var femten år, og mottakelig for sanseinntrykk på en måte jeg aldri har vært siden, det er som om sansene mine bare blir sløvere og sløvere jo eldre jeg blir, jeg fenges ikke inn til skjellettet av noe som helst lenger, musikk er bare musikk, men sånn har det ikke alltid vært, jeg trengte ingen rusmidler for å oppnå ekstase den gangen, jeg hadde psykedeliske opplevelser i edru tilstand i ett kjør, jeg var ikke på konsert og hørte på musikk den kvelden, jeg var musikken, jeg var ei utflytende sky av følelser og instinkter, alle grenser var oppheva, lyder blei til lukter blei til smak blei til bevegelse blei til syn blei til tårer blei til latter blei til begge armene opp i været og lukke øya og reise og flyte og svømme og fly og høre og høre og høre og høre og hjertet sprengtes og hjernen sprengtes og hele kroppen sprengtes men jeg var ikke fysisk tilstede i denne dimensjonen uansett, jeg var ei tåke som dreiv uforstyrra gjennom rom og tid, på tvers av rom og tid, mellom de ulike laga som utgjør rom og tid, multidimensjonell og ikke-dimensjonell, transcenderer alt og ingenting, vibrerer i ørsmå sammenkveila endimensjonale strenger der hver vibrasjon svarer til en subatomær partikkel, opplever alle mulige parallelle universer samtidig, ser fortid nåtid framtid utfolde seg i én eneste singularitet, i en alef, i en mektig symfoni skapt av universets strengeinstrumenter, en symfoni som utgjør alt vi kan se og høre og ta på og smake og lukte og bevege oss i, det var denne symfonien jeg var vitne til på ei scene i Oslo konserthus denne grå novemberkvelden, sjølve universets engler stod foran meg og skapte materiens musikk. Og det var fullkomment.
Edit: Det er sjeldent jeg er så enig med konsertanmeldere som i dette tilfellet.
