Jeg gjorde det. Jeg starta en Patreon! Og jeg må innrømme at jeg var litt redd for at ingen egentlig skulle benytte seg av den – det ville vært et slag i trynet for egoet mitt – men jeg sa til meg sjøl at om så bare én person bestemmer seg for å bli månedlig giver, ville det være verdt det. Dette er jo snakk om tekster som i all hovedsak bare ligger der og støver ned. Og nå er vi fire stykker! Eller fem, hvis vi inkluderer meg. Det er jo en durabel størrelse på en gjeng, det.
Og jeg har funnet ut at jeg liker det å ha en Patreon skikkelig godt. Ikke bare fordi jeg faktisk får penger for og til å drive med skrivegreier, men også fordi jeg syns sjølve administrasjons- og produksjonsarbeidet er gøy og givende? Dette er jo som å drive en strømmetjeneste, bare at jeg har full kreativ kontroll over alt innholdet som legges ut. Og er det noe jeg liker, så er det full kreativ kontroll. Og egentlig hadde jeg jo tenkt at dette kom til å være en veldig chill greie der jeg bare legger ut litt tekst i hytt og pine, men jeg trur det at jeg har vært arbeidsledig så lenge har gjort at jeg faktisk har oppriktig lyst til å legge mer arbeid i det enn som så. Derfor skal jeg, om ei ukes tid, låne hjemmestudioet og mikrofonen til en venn for å begynne å lese inn hvert fall Mjuke, svarte stjerner, kanskje også andre ting, som lydbok. I utgangspunktet var planen å bare gjøre det på soverommet med mikrofonen på dataen, men tanken på å gjøre en skikkelig jobb med det er faktisk mer stas for meg enn å bare sitte aleine i min egen boble, som jo er sånn jeg som regel gjør det meste. Og apropos Mjuke, svarte stjerner, la jeg ut første bit av den i stad – i hodet mitt er det ikke et første kapittel, jeg veit ikke hvorfor, jeg bare tenker ikke på bitene av Mjuke, svarte stjerner som kapitler – og jeg trur jeg, i skrivende stund, egentlig er takknemlig for at den aldri endte opp som ei bok. Jeg trur faktisk Patreon er helt riktig plattform for akkurat den romanen. Den var aldri ment for offentligheten, for å si det litt dramatisk. Og nå som jeg nettopp åpna Mjuke, svarte stjerner-dokumentet for første gang på sikkert noen år, innså jeg – som jeg var inne på for ikke så altfor lenge siden – hvor utrolig tydelig det er at det er skrevet av en udiagnostisert person på autismespekteret, haha. Og det er sykt langt! Jeg hadde glemt hvor lang den romanen faktisk er. Hadde den blitt utgitt, hadde den vært en real murstein. Kanskje like greit å skåne regnskogen for såpass. (Er det regnskogen man bruker for å lage boksider? I dunno.)
Og hey, det er ikke for seint å joine. Det er aldri for seint å joine! Dette med å legge ut en roman bit for bit på føljetongvis, minner meg om gode, gamle dager på Skrivebua.
Dessuten er det en del funksjoner Patreon har som bokformatet av åpenbare grunner ikke tillater. Jeg gleder meg rett og slett til å underveis gjøre romanene mine til mer interaktive opplevelser enn hva som ville vært mulig med ei fysisk bok. Og hvorfor er det egentlig så få norske forfattere som har tenkt på dette? Er de redde de skal bli oppfatta som for kommersielle, bli sett ned på som sellouts? Hele konseptet er jo genialt.
Eller kanskje det bare er jeg som er over gjennomsnittlig narsissistisk.
Jeg innså at det er lenge siden jeg har posta noe som helst tekst av noen annen grunn enn nostalgi, og nostalgi er vel og bra, det, men jeg skriver jo faktisk bedre nå. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at jeg skriver ganske bra. Og det gjør det ekstra frustrerende å få standardavslag fra forlag. Jeg veit at jeg står i fare for å bli oppfatta som en sutrete og bitter dårlig taper her, men det kan jeg godt være, for jeg føler meg faktisk litt… oversett? Er dét det ordet jeg leiter etter? For jeg har ikke gått tre år med forfatterstudier bare for moro skyld, liksom, skriving er mer enn en hobby for meg. Jeg blei skikkelig irritert en gang jeg lufta lignende tanker som dette i ei Facebook-gruppe om skriving, og en som svarte meg skreiv at jeg måtte slutte å tenke på forfatter som noe jeg skulle bli, og begynne å tenke på det som noe jeg hadde veldig lyst til å bli. EXCUSE ME men jeg har ikke satsa hele livet mitt på én ting for noe jeg bare syns er gøy å holde på med. Skriving er en stor del av identiteten min, og dere, en god gif kan ikke gjentas for ofte, kan den vel:
Dette er det jeg gjør, dette er den jeg er, og bare for å fortsette med Drag Race-referansene, relaterer jeg mer enn jeg kanskje bør til the safe queens, de som gir alt og likevel opplever å ikke vinne utfordringer som handler om den ene tingen de har brukt hele karrieren sin på å perfeksjonere.
Og er det lov å være litt misunnelig på de jeg har gått i klasse med som har fått gitt ut bøker? Det vil si, misunnelig er ikke riktig ord – vi mangler et norsk ord for det jeg føler. For det er jo ikke det at jeg ikke unner dem det, tvert imot syns jeg de har skrevet utrolig gode bøker som fortjener et enda større publikum, men jeg må ærlig innrømme at jeg i all oppriktighet ikke klarer å skjønne hva det er de har som ikke jeg har? I klassen følte meg aldri dårligere til å skrive enn noen av de andre, og likevel er det bare Oktober (som ikke er bare-bare, altså, jeg veit det) og til dels Cappelen som har gitt meg noe som helst annet enn "takk, men nei takk" når jeg har sendt dem tekstene mine. Og det bringer meg til et av de mest relaterbare venn-diagramma jeg har kommet over:
Dette er faktisk meg hver eneste dag. Ikke bare bytter jeg mellom polene JEG SKRIVER FANTASTISK HVA ER PROBLEMET TIL ALLE NORGES FORLAG og MEN HVA OM JEG FAKTISK IKKE HAR DET SOM SKAL TIL, men oftere oppholder jeg meg i begge tankesetta samtidig. Herregud. Ingen har noen gang påstått at det er lett, si. Bortsett fra de folka som alt tilsynelatende kommer veldig lett for, og noen ganger føles det som om det er alle andre skrivere enn meg, selv om den rasjonelle higher mind'en min veit at det ikke er sant. Jeg tar antakelig feil, men jeg har ofte inntrykk av at det er ingen som jobber hardere og som vil det mer enn meg, men uansett hvor mange inspirerende sitater man omgir seg med, forandrer ikke dét det faktum at ambisjon og vilje til å ikke gi opp bare tar deg et stykke på veien; når alt kommer til alt, er faktisk talent det viktigste av alt. Og uten hjelp fra en redaktør er det måte på hvor mye jeg er i stand til å utvikle talentet mitt på egen hånd. Så når det i all hovedsak er standardavslag det går i, er jeg stuck med tre år med forfatterstudier, masse studiegjeld og ingen formening om hva som er neste skritt.
TL;DR: jeg syns rett og slett det er et misforhold mellom det alle – andre skrivende, forelesere, faktiske forfattere, venner – forteller meg om min egen skriving – i.e. at jeg er veldig dyktig – og måten forlag svarer meg på. Hvis jeg er så dyktig som så mange mener at jeg er, hva er da greia med alle refusjonene?
Så jeg tenkte å bruke resten av dette innlegget på å snakke om og poste utdrag fra de nyere prosjekta mine, siden det har blitt så innmari mye gamledager de siste månedene på denne bloggen. Og selv om dette innlegget mest av alt ser ut som et digert rop om hjelp og en bønn om komplimenter, er det faktisk ikke det jeg er ute etter, så jeg tar veldig gjerne imot tilbakemeldinger som kan hjelpe meg videre på alle disse tekstene. Det er heller ikke direkte feil å se på dette som en slags showcasing av mitt eget talent. For jeg veit jo at jeg tross alt har noen kvaliteter som skribent, for man kommer ikke inn på forfatterstudiene i Bø og Tromsø utelukkende på grunnlag av megalomani.
Jeg fikk et mildt sjokk da jeg innså at jeg begynte å skrive Lunisandbare tre – fire år etter Aloha verden, for den utviklinga og den læringskurva på de tre – fire åra har vært mildt sagt bratt. Og hva var det som skjedde mellom Aloha verden og Lunisand, som gjorde at jeg skreiv så radikalt mye bedre på bare noen få år? Skrivebua. Nå fikk jeg nettopp et nytt sjokk: jeg begynte å skrive på et materiale som skulle utvikle seg til å bli Mjuke, svarte stjerner bare fem år etter at jeg skreiv den siste episoden av Lunisand. I mellomtida hadde jeg gått forfatterstudiet i Bø (Lunisand var faktisk en del av søknaden min). Om ikke disse to erkjennelsene er bevis nok for hvor utrolig godt utbytte jeg har av å ikke sitte aleine og skrive i min egen private boble, så veit ikke jeg. Jeg tenker jo om meg sjøl at jeg ikke er flink til å jobbe med andre, men empirien viser egentlig det motsatte. Ikke at skriving er samarbeid-samarbeid, men jeg er faktisk veldig mottagelig for kritikk, noe til og med Trafo-redaksjonen skreiv i sin vurdering av hvorfor jeg blei kåra til årets TrafoTalent den gangen for lenge siden. Jeg er litteraturens Bimini Bon-Boulash! (I wish.)
Hvor var jeg. Jo. Mjuke, svarte stjerner er til dags dato det mest gjennomarbeida av alle prosjekta mine. Jeg jobba med det gjennom begge åra på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg har fått en konsulentuttalelse på det. Sånn sett er det kanskje det nærmeste jeg kommer et ferdig produkt, samtidig som jeg nå i ettertid ser hvor utrolig mange feil og mangler det har, og hvor enorme endringer som skal til for å gjøre det verdig en utgivelse i bokform. For meg var det lettere å la dette prosjektet ligge, og heller ta med meg de tinga jeg visste at funka over i nye prosjekter. Mye av problemet med Mjuke, svarte stjerner var at selv om det ikke var noen sjølbiografi, ligna likevel hovedpersonen altfor mye på meg sjøl. Det blei et så personlig prosjekt at det blei vanskelig for meg å lese det og behandle det som litteratur, for jeg klarte ikke å se på det med et utenforstående blikk, det blei umulig for meg å presse det inn i en narrativ struktur, for de personlige følelsene mine stod i veien. Men det har faktisk mange fine passasjer, og jeg er litt redd for at den unike fortellerstemmen, som jeg trur var hovedgrunnen til at mange likte dette prosjektet så godt, blei litt borte da jeg begynte å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (som jeg kommer tilbake til).
Totalt er dette prosjektet 360 sider langt og pekende i alle tenkelige retninger, men jeg har skrevet ut historien. Her er en liten bit:
Jeg har oppdaga en type musikk jeg aldri før har hørt, som jeg aldri før har visst at fantes. Det er et band som omtrent bare bruker sløve synthesizere og trommemaskiner i låtene sine, jeg kaller dem Hostesaftbandet, det var søstera mi som anbefalte meg dem, jeg har nå kjøpt plata, Hostesaftbandet, jeg kaller dem det fordi å høre på dem kjennes som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Jeg hører på dem på hybelen min mens jeg brenner røkelse og drikker urtete og røyker ut av balkongdøra. Hver av låtene deres legger ut et nytt scenario framfor meg, og yndlingslåta mi er den første på plata. Å høre på den kjennes som å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, så kaldt at det er deilig. Jeg går turer om natta mens jeg hører på Hostesaftbandet, aller best liker jeg å stå på togstasjonen der det skinner gult fra lykta som henger på veggen til stasjonsbygget, jeg ser på strømledningene høyt over skinnene som dirrer i den frosne vinden, jeg er så lykkelig, jeg er så deprimert.
Går det an å ha veldig mye til felles med noe samtidig som man er det komplett motsatte av noe? Døden og gleden oppstod som en ganske direkte reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen jeg fikk på Mjuke, svarte stjerner, på et vis kan man si at prosjektet nesten er å regne som ei slags omskriving av Mjuke, svarte stjerner. Hovedpersonene ligner på hverandre, og begge romanene handler i bunn og i grunn om det samme: om å møte et annet menneske, som man er litt misunnelig på fordi de er akkurat som man sjøl har lyst til å være, og dermed nesten utslette seg sjøl i et forsøk på å få denne personen til å akseptere og elske seg. Men konsekvensene er likevel er større i Døden og gleden, og alt er mer eksplisitt og uttalt. Ting som er antyda i Mjuke, svarte stjerner, er skrevet ut i klartekst i Døden og gleden. Alle faktorer er skrudd strammere til. Og Døden og gleden er minst like lang og uregjerlig: den er i skrivende stund 596 SIDER LANG, historien er langt ifra ferdig, og den har kanskje en enda løsere narrativ struktur enn det Mjuke, svarte stjerner har. Anne har lest begynnelsen på denne teksten, men bortsett fra det, har denne fått veldig få mer eller mindre profesjonelle blikk på seg. Og jeg har ikke skrevet på den siden 2018, mest fordi jeg nok har innsett at om Mjuke, svarte stjerner ikkefunka, så er det no way in hell at Døden og gleden kommer til å funke, for kanskje tok jeg denne gangen større hensyn til konsekvenser og trøkk, men det andre store problemet Mjuke, svarte stjerner hadde, var at prosjektet liksom ikke var på vei noe sted, det var ingen konkret handling, ikke noe mål som dreiv karakterene framover. Og i utgangspunktet ville jeg jo egentlig heller ikke ha det; jeg hadde lyst til å skrive noe lignende Six Feet Under, der hele premisset er et knippe interessante karakterer og liva deres som utfolder seg og tida som går. Dessverre har jeg innsett at jeg rett og slett ikke er like god til å skrive som det Alan Ball er, og inntil videre er det et uproporsjonalt forhold mellom ambisjon og utførelse når det gjelder både Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, men aller mest sistnevnte. Likevel: denne har også sine kvaliteter, og særlig er det mange av dialogene som jeg rett og slett syns jeg er skikkelig gode. Og det hele er skrevet i preteritum! Jeg skriver nesten alltid i presens, og jeg syns det er interessant å observere hvor annerledes skrivestilen min faktisk blir av å skifte tid. Jeg syns også hovedpersonen min i Døden og gleden var en morsommere karakter å skrive ut fra enn hovedpersonen i Mjuke, svarte stjerner, rett og slett fordi han tar mer initiativ, driter seg ut mer og har en særere personlighet. Og jeg har egentlig allerede posta en del dialogbaserte utdrag fra dette prosjektet her før, så hva med noe annet:
Jeg leste så utrolig mye den vinteren. Noen ganger leste jeg éi bok om dagen, og jeg skreiv mye òg, mest dikt. Jeg prøvde å sette melodier til det jeg skreiv med bass og synth, men jeg fant ganske fort ut at jeg egentlig ikke var så innmari god til å lage melodier, men jeg lagde lyder, stemningsfulle, lange lyder som sklei umerkbart over i hverandre, Markus hadde vist meg så mange kule ting man kunne gjøre med synth, og med penger jeg fikk til jul kjøpte jeg meg endelig en ordentlig opptaker òg, og jeg spilte på vinglass, tok opp lyder av biler, sampla lyden av vin som helles over i glass, og sangene mine blei sju og åtte og ni minutter lange, jeg lasta dem opp på Urørt og folk hørte faktisk på det, jeg blei like rørt hver gang jeg fikk et nytt hjerte eller ei ny avspilling. Over nyttår fikk jeg til og med ei melding fra Markus, han lurte på om jeg ville komme på filmkveld, Vegard og de andre skulle også komme, og jeg kom, vi drakk øl og røyka og jeg holdt meg på en armlengdes avstand fra ham og dro samtidig med de andre, det var best sånn, var det ikke, og Ylva spurte meg en dag om jeg hadde bestilt russebukse ennå, og jeg svarte at jeg ikke hadde tenkt å være russ, ”og jeg som trudde du ville elske en unnskyldning til å være drita i ukevis”, sa hun, ”jeg trenger ikke russetida for det”, sa jeg, og hun innså vel at jeg hadde et poeng. Jeg hadde møte med rådgiveren på skolen òg, hun snakka om høyere utdanning, hun så på den seineste karakterutskrifta mi og sa ”du kan jo bli nesten hva du vil”, men jeg visste jo ikke hva jeg ville bli, jeg ville jo egentlig ikke bli noen ting, ville jeg vel, kanskje bortsett fra forfatter og musiker, og hun rakte meg masse brosjyrer fra folkehøyskoler som hadde skrive- og musikklinjer.
Jeg skamma meg litt over de gode karakterene mine, samtidig som jeg var stolt over dem, jeg prøvde å forklare følelsen for Ylva, men hun skjønte ikke åssen jeg kunne være begge deler på én gang. Hvordan forklare for henne at jeg ikke egentlig passa inn noen steder, at jeg var altfor flink og korrekt til å være en ordentlig pønker, men samtidig altfor rølpete til å bli en del av noen som helst elite, og jeg ville jo for guds skyld ikke være noe midt i mellom, hvordan forklare at noe skurra liksom uansett hvilken type mennesker jeg omga meg med, at jeg ikke hørte hjemme verken med den ene eller den andre, at det alltid var litt feil uansett, at om jeg stod på ei scene med mikrofonen i den ene handa og ølen i den andre, så venta jeg egentlig bare på det øyeblikket der noen i lokalet skulle avsløre meg for de andre, skulle trekke av meg julenisseskjegget og bevise at jeg egentlig bare var en wannabe, en nerd med kvalmende gode karakterer som bare hadde vært heldig en eller annen gang da han var femten og klart å egle seg innpå de kule gutta, på et eller annet vis klart å bløffe seg inn i rockemiljøet, ligge seg til en posisjon som vokalist i et ekte band, eller hvordan skulle jeg forklare at om jeg skulle begynt på et universitet, kanskje studert litteraturvitenskap eller noe helt annet, så ville jeg vært altfor flau til å si noe høyt i frykt for at de andre skulle le av dialekta mi, den egna seg tross alt bedre på ei rockebule enn inni et auditorium, gjorde den ikke, og hvem var det egentlig jeg prøvde å lure med klesstilen min, militærstøvlene og ringene i øra, for dem ville jeg bare være en tomsete bygdetulling som egentlig ikke hadde skjønt noen ting, annet enn å utnytte systemet så også jeg klarte få innpass i de innviddes krets, jeg var en verdiløs mann, og jeg så nedover meg sjøl, på den spinkle skikkelsen min, på de små føttene mine og smale hendene, jeg var jo attpåtil fullstendig verdiløs som mann, jeg klarte ikke å gro noe annet enn en pusebart, jeg var det dårligste forsøket på en mann i manns minne.
Jeg innser nå mens jeg skriver dette hvor selvfølgelige sammenhengene mellom de forskjellige prosjekta mine egentlig er. De ulike tekstene mine hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for at jeg før dem hadde skrevet noe annet. Akkurat som med Døden og gleden, begynte jeg å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet som en reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen på Mjuke, svarte stjerner. Jeg hadde fått høre at Mjuke, svarte stjerner var for pratsom – at jeg har en pratsom og ufiltrert skrivestil er forøvrig noe også Trafo-juryen snakka om i uttalelsen som jeg linka til litt lenger opp – og jeg visste jo egentlig at jeg gjorde det veldig vanskelig for meg sjøl ved å prøve å la Mjuke, svarte stjerner handle om alt på én gang, så da jeg i en voldsom virvel av følelser (en mani?) skreiv hele førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet i løpet av en måned for cirka to år siden, bestemte jeg meg for at jeg skulle kutte alt overflødig dilldall fra starten av, og jeg gikk bevisst inn for å skrive så minimalistisk som mulig og konsentrere stoffet om én ting. Som tilbakemeldinga fra Oktober viste, dro jeg dette forsøket litt for langt, og jeg endte opp med å skrive min korteste roman noensinne på 140 sider som er det stikk motsatte av alt det Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden er. Den har rett og slett ikke nok der de to andre romanene mine har for mye. Åssen jeg skal havne på akkurat passe er vel nøkkelen til min suksess, men den balansen veit jeg ikke om jeg har funnet ennå.
Nesten alle romanene mine har minst én poetisk stream of consciousness-aktig passasje som dukker opp når du minst venter det, her er en fra siste halvdel av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet:
Jeg sitter på metroen, lydene den lager når nye stopp annonseres får meg til å smile selv om jeg egentlig ikke har lyst til å smile. Jeg går av på Hősök Tere, statuen på toppen av søylen på Helteplassen får meg til å tenke på Berlin, den gangen jeg var der med eksen min, vi hadde ikke vært sammen så lenge da, og det var helt sinnssykt varmt, vi gjorde nesten ikke annet enn å gå oss bort, og hvem skulle trudd at å gå seg bort var det aller beste man kunne gjøre på en ferietur, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det der jeg krysser torget, jeg prøver å unngå turistene som vimser rundt og tar bilder, det er ingenting i hele verden jeg har så lyst til å gjøre som å gå meg bort igjen, forsvinne inn mellom søylene og statuene og la trærne der inne i parken sluke meg, kanskje hoppe fra brua og ned i vannet, synke helt til jeg ikke kan synke mer, gå i oppløsning og på den måten vende tilbake til naturen, hver eneste partikkel som noen gang har vært meg spredd for alle vinder og alle jorder og alle dråper vann, være alt og ingenting samtidig, opphevelsen av bevisstheten, ingen flere tanker, ingen flere lyster, bare en evig strøm av verden på alle kanter. Men jeg nøyer meg med å legge meg på ryggen i graset, jeg spriker med fingrene, gråter så stille jeg får til, hvis jeg bare later hardt nok som om jeg ikke er her, kanskje jeg vil forsvinne da.
Nå for tida skriver jeg mest noveller. Igjen: novellene mine oppstod som en reaksjon på tilbakemeldingene på romanene mine. For jeg er glad i å skrive fram stemninger og dialoger, men jeg syns narrativ struktur er det vanskeligste i hele verden – kanskje er det en grunn til at jeg blei kåra til Årets TrafoTalent for et dikt og ikke en roman. Hele premisset for Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet var at jeg ville gi meg sjøl mindre plass i håp om at det ville gjøre den uunngåelige redigeringsprosessen enklere, så nå kutter jeg enda en gang ned, prøver å simplifisere ytterligere for meg sjøl, for jeg kommer ikke til å skrive noen ny Six Feet Under, i hvert fall ikke ennå, kanskje om mange år, men det er ikke dét jeg skal debutere med. Kanskje novelleformatet rett og slett passer meg bedre når jeg sliter så mye som jeg tross alt gjør med romanen. Jeg fikk litt trua på meg sjøl etter at jeg fikk veldig god tilbakemelding på mitt første forsøk på ei novelle på mange år, Reveungen, som jeg skreiv da vi hadde Bjarte Breiteig som gjestelærer under førsteåret på forfatterstudiet i Tromsø, og det var dét som fikk meg til å tenke at hey, kanskje noveller er det som har vært greia mi all along, bare at jeg ikke har skjønt det før nå. Så fordi jeg ikke visste åssen man egentlig skriver ei samling av noe som helst – fordi det er ikke bare å skjmokke et utvalg tekster sammen mellom to permer og si FERDIG, det bør helst ha noe som binder dem til hverandre, på samme måten som et musikkalbum – tenkte jeg okei. Hva er det jeg har å jobbe med her. Jo, det er en rev, da. Jeg liker dyr. Og dermed dukka tittelen Fauna opp, og planen var at hver novelle skulle få tittel etter et dyr, og så la det dyret på en eller annen måte fungere som inspirasjon for teksten. I begynnelsen gjorde jeg dette på en ganske bokstavelig måte; jeg skreiv blant annet ei kort novelle (eller noe sånt) som jeg kalte Hunden, som handla om romhunden Laikas siste øyeblikk. Men etter at jeg hadde skrevet ferdig førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet og jeg fortsatt satt igjen med en voldsom skrivetrang, begynte jeg i større grad å bevege meg bort fra tanken om å konkret skrive om dyr. Det blei stadig oftere metaforiske dyr heller enn faktiske dyr, som i ei novelle som heter Elefanten som handler om to mennesker som møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på flere år, og det er en åpenbar elefant i rommet mellom dem. Jo mer jeg skreiv, dess mindre handla det om dyr, og nå som jeg begynner å få et ganske omfangsrikt manus – 245 sider per akkurat nå – ser jeg jo at dyr bare har blitt et påskudd for å skrive om menneskelige relasjoner og tid – a.k.a. de to tinga i verden jeg syns er vanskeligst å forstå, haha. Og der jeg i begynnelsen tenkte at det ville være utfordrende å skape en helhet og en slags tematisk rød tråd novellene imellom, ser jeg jo nå at det har skjedd av seg sjøl. Jeg veit ikke når jeg skal si meg ferdig nok med dette til å sende det fra meg, det er ikke ennå, men det er kanskje snart? Det er langt nok, i hvert fall.
Jeg liker forresten at jeg med novellesamlingsideen kan tillate meg å eksperimentere så mye som jeg nå gjør. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet blei jo i utgangspunktet skrevet som et slags eksperiment, men isteden for å skrive 140 sider lange eksperimenter, skriver jeg nå ti – tjue siders eksperimenter – og da sier det seg kanskje sjøl at det er lettere og mindre smertefullt å kutte vekk om de skulle vise seg å være feilslåtte eksperimenter.
Jeg avslutter dette laaaange innlegget med åpninga på ei av favorittnovellene mine blant det jeg har skrevet, ei novelle som på mange måter er quintessential meg, og den er sannsynligvis noe av det lyseste og letteste og mest håpefulle jeg har skrevet. Jeg skriver jo ofte veldig mørke og ubehagelige ting – Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er kanskje det mest brutale og vonde jeg har noen gang skrevet – men akkurat denne novella, som har endt opp med å hete Flamingoen, er ei slags motvekt til all jævelskapen som har rent ut av meg de siste åra, uten at den egentlig føles mindre viktig av den grunn – syns jeg sjøl, da. Den er også mitt første oppriktig vellykka forsøk på science fiction, noe som gleder meg enormt, for jeg elsker jo science fiction. Min skrivevenn Sarah omtalte denne teksten som "emosjonell sci-fi", en merkelapp jeg satte veldig pris på, og kanskje er det nettopp derfor jeg er så fornøyd med denne novella som jeg er: jeg har bevisst ikke fokusert på de tekniske delene av sjangeren, så handlinga er isteden konsentrert rundt nettopp menneskelige relasjoner. Nevnte jeg at hele det overordna temaet for Fauna har vist seg å være menneskelige relasjoner og tid? Altså, det er kanskje ikke noe sted tydeligere enn i nettopp Flamingoen, som handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å kunne henge med kjæresten sin igjen, som han ikke har sett på mange måneder på grunn av korona. Jeg håper å kunne la dere lese hele novella i ei ferdig bok en gang:
Det er som regel om nettene at jeg går turer, eller om ikke nettene, så i hvert fall etter mørkets frembrudd, og det er særlig nå etter at jeg flytta til byen, for da jeg fortsatt bodde på landet kunne jeg likeså godt gå tur midt på lyse dagen, men det er noe helt spesielt ved en by som faller til ro. Det er mange byer som det har blitt påstått at aldri sover, men dette er en by som går og legger seg rundt klokka ti om kvelden på hverdagene, det er en fornuftig by sånn sett, og den står opp igjen i rimelig tid omkring soloppgang, da kryper cellene den består av ut av hulene sine og svermer rundt i biler og i busser og i t-baner, og når de etter jobb og skole og ærender er trygt tilbake der de kom fra, når de åpner vinduene og lukker gardinene, går jeg tur.
T-banen tar meg helt til grensa til skogen som kranser rundt byen, skogen som pakker byen inn i noe jeg alltid har tenkt på som et beskyttende lag mot resten av verden. Lufta er annerledes fra det øyeblikket jeg stiger opp av t-baneundergangen, den lukter fuktig av jord og søtt av den typen forråtnelse som tyder på at økosystemet går sin gang. Jeg går langsmed trærne og ikke inn i mellom dem, på utsida av både skogen og byen, i et ingenmannsland, her hvor alt og ingenting kan skje samtidig.
Det er sjokkerende udramatisk når himmelen revner. Jeg trur først det er en slags værballong, for det er jo alltid dét de sier at det er når uforklarlige himmelfenomener oppstår, og jeg har tiltro til både media og styresmaktene, men det er ikke en værballong, lyset som stråler ut fra den er altfor klart, så med en indre ro jeg ikke ville ha kunnet forutse konkluderer jeg med at det må være en UFO, uroen oppstår ikke før jeg ser nærmere etter og ser at det som lyser et stykke over meg på himmelen er en by. Men uroen er ikke en frykt, det er en oppstemthet, en eufori, en klarhet, en glede som bølger gjennom meg, jeg får lyst til å gråte av hvor vakkert det er, en by som ligner på denne der oppe i himmelen, himmelen bak byen er lys blå med hvite skyer, det er som om noen har åpna et avlangt vindu på nattehimmelen, som om nattehimmelen bare er et lerret og en illusjon, et slør, et tablå som er lagd for å narre oss, for å hindre oss i å se den virkelige verden, som om det er vi som er lenka fast i hula med skyggebildene, og det som er på den andre sida er virkeligere og vakrere enn noe her. Og ut fra vinduet på himmelen klatrer et menneske, et menneske som hopper ned og blir borte blant trærne, og så er revna borte, og nattehimmelen ser like hel og virkelig ut som den alltid har gjort, og når jeg strekker handa ut, drar den fram og tilbake foran meg, kjenner jeg luftmotstanden mot huden min.
Det er natt og helt stille i leiligheten. Jeg står midt på soverommet med lyset slått av, vinduet åpent selv om det er kaldt, utenfra dempa lyder av trafikk og et generelt sus som bare fins i byer av en viss størrelse. Jeg forestiller meg et punkt der ute, en singularitet, uendelig tett og så tung at ikke engang lys kan unnslippe, og jeg forestiller meg å falle inn i singulariteten, den uunngåelige spagettifiseringa, den ville tatt livet av meg, men hva om det ikke gjorde vondt i det hele tatt, hva om det ikke ville føltes som ei hard dragning, men heller en mjuk omfavnelse. Og kanskje ville jeg bare dødd i dette universet; en utenforstående observatør ville sett meg henge for alltid rett over hendelseshorisonten, mens en annen versjon av meg ville fortsatt å falle innover mot den mjuke, svarte stjerna, før singulariteten åpna seg for meg, viste veien inn til et parallelt univers, til forveksling lignende dette, men likevel helt annerledes: Elisabeth og jeg som aldri dro på nachspiel den kvelden for nesten et år siden, Elisabeth og jeg som aldri forlot høgskolen, som blei værende igjen, eller Elisabeth som ringte Konstanse istedenfor meg den første helga, jeg som hadde gått ut på kjøkkenet for å finne meg mat og møtt på Irene isteden, Irene og jeg med rom og champagnesaft noen kvelder seinere, Irene, Silje og jeg i villaen med de antikke møblene og den store hagen, eller jeg som aldri blei mobba på barneskolen, som var den som tok kontakt med Elisabeth, som var den kule som Elisabeth skulle ønske hun kunne være som, som fikk Elisabeth til å kjøpe marihuana for seg, som klinte med alle de pene venninnene sine på fest, som visste hva jeg skulle si og gjøre, som skjønte noe som Elisabeth ikke skjønte. Jeg går bort til vinduet. Ute er det stjerneklart. De fleste stjernene jeg kan se er døde for lenge siden, men i denne parallelle virkeligheten på jorda lyser de videre, for denne utenforstående observatøren lever de i beste velgående. Et annet vindu i bygården åpner seg, og naboen begynner å spille fiolin.
(Slenger med denne fra John Waters. Det er det sanneste jeg har lest på lenge. Ikke fullstendig urelatert til innlegget forøvrig heller.)
Egentlig helt siden hytteturen min har jeg tenkt på en ting angående min egen skriving.
For som mange av dere sikkert veit, skriver jeg egentlig på to prosjekter samtidig: Mjuke, svarte stjernerogDøden og gleden. Førstnevnte er jo definitivt det som er mest ferdig av det, jeg trur jeg har alt av sjølve historien på plass, men det er fortsatt en del redigering som gjenstår før den ferdig-ferdig, og som jeg snakka masse om i innlegget mitt om konstulentuttalelsen jeg fikk, er det en del greier der som bare ikke funker sånn som det er nå, blant annet dette med konsekvenser. Med dette i bakhodet har Døden og gleden fått langt farligere odds og en mye tydeligere narrativ struktur, og jeg er fortsatt usikker på om fortellerstemmen i Døden og gleden er like god som den i Mjuke, svarte stjerner, men jeg er i det minste helt sikker på at de tinga som fungerte dårligst i MSS fungerer vesentlig bedre i DoG.
MEN, som jeg var inne på i hytteturinnlegget mitt: er de egentlig litt for like? Og er det et problem?
Jeg har ikke posta supermange utdrag fra noen av dem, og i væffal ikke fra DoG, så dette er kanskje ikke så lett for dere å hjelpe meg med, men jeg prøver likevel.
Fordi hovedhandlinga i MSS er at ei usikker jente blir kjent med ei kulere og mer utadvendt jente som hun utvikler ei nesten grenseløs beundring overfor. Etter hvert viser det seg dog at den kulere og mer utadvente jenta – hun heter forresten Elisabeth – ikke er så kul likevel, fordi hun egentlig bare bruker hovedpersonen til å styrke sitt eget ego, men innen dét har hovedpersonen allerede blitt fanga i et avhengighetsforhold til Elisabeth som hun sliter med å bryte ut av. Det vil si, jeg trur det er dét det handler om. Egentlig vil jeg at det også skal være ei alternativ tolkning av historien, som går ut på at den upålitelige fortellerinstansen gjør at man som leser kan lure på om Elisabeth virkelig er så utnyttende og fæl som det hovedpersonen vil ha det til, eller om det bare er jeg-ets litt skakkjørte virkelighetsoppfatning som gjør at hun framstiller Elisabeth på denne måten, og at hun egentlig er sykt urimelig og vanskelig å forholde seg til sjøl, og at om historien hadde blitt fortalt fra Elisabeth sitt perspektiv, hadde den sett ganske annerledes ut.
Det er dette jeg i væffal vil at den skal handle om; konsulentuttalelsen jeg fikk tyder jo på at jeg ikke har lyktes helt, men der har dere nå utgangspunktet mitt.
Så er det DoG. Hovedpersonen ligner på mange måter på hovedpersonen i MSS, men det er en gutt istedenfor ei jente, og han er en del yngre enn hun i MSS. Han er også usikker og engstelig, men i tillegg også veldig emosjonelt ustabil. Jeg-et i MSS har også humørsvingninger i den forstand at om Elisabeth gjør noe fint for henne blir hun ekstatisk, og om Elisabeth gjør noe kjipt blir hun depressiv. Humørsvingningene til jeg-et i DoG er derimot mer ekstreme, og han reagerer mer impulsivt og utagerende. Der jeg-et i MSS ville brutt sammen i gråt, vil jeg-et i DoG bryte sammen i gråt mens han skjeller ut alle rundt seg for bagateller. Jeg-et i MSS ville aldri kunne skjelt ut Elisabeth – og kanskje nettopp derfor har mange som har lest en del fra prosjektet ei oppfatning av at det "skjer lite" – men jeg-et i DoG er absolutt i stand til å skjelle ut "sin Elisabeth" – for så å skamme seg og angre etterpå.
Apropos "sin Elisabeth". Han som "tilsvarer Elisabeth" i DoG heter Tobias og er eldre, mer populær og mer sjølsikker enn jeg-et. Det som kan leses som en subtil forelskelse eller vennskap på grensa til forelskelse i MSS, er en helt uttalt forelskelse i DoG. Og Tobias er både snillere og farligere enn Elisabeth – snillere og mer omsorgsfull når ting er bra, og i stand til å gjøre verre ting enn det Elisabeth gjør når ting går dårlig. Og på samme måten som forholdet mellom jeg-et og Elisabeth utgjør kjernen i MSS, utgjør forholdet mellom jeg-et og Tobias kjernen i DoG. Men jeg har plassert dem i ulike settinger: i MSS er det studietilværelsen som binder hovedpersonene sammen, mens i DoG er det musikkmiljøet og bandet de spiller i.
Så: jeg lurer rett og slett litt på om det egentlig er den samme historien jeg forteller i de to romanene, bare at det eksistensielle trøkket er skrudd til flere hakk i DoG. Ikke bare det eksistensielle trøkket, egentlig, men alt er tatt lenger ut i DoG; ting som er hinta til i MSS, er gjort åpenbart i DoG. MSS er mye mer subtil – og kanskje også tvetydig? De skal forresten slutte helt annerledes, sannsynligvis helt motsatt fra hverandre. Men av hensyn til potensielle lesere når den tid forhåpentligvis kommer, skal jeg ikke snakke om akkurat dét her. Blunkefjes.
Og da er det store spørsmålet: er det et problem? Fordi jeg trur det er det. Jeg mistenker at det er det. Husker dessverre ikke hvor det var, ellers skulle jeg ha linka dere til originalkilden, men Knausgård snakka en gang om at grunnen til at han valgte å skrive Min kamp, var at han hadde sett seg lei på at forfattere basically skreiv den samme boka om igjen og om igjen, fordi de aldri klarte å bearbeide råmaterialet sitt ferdig. Løsninga hans var da altså å skrive ut alt han hadde av råmateriale i klartekst og dermed bearbeide det én gang for alle, og så kunne han gå videre med blanke ark. I den konteksten blir prosjektet hans nærmest beundringsverdig. Jeg lurer på om MSS og DoG egentlig bare er forskjellige versjoner av denne samme historien, og dermed må jeg forholde meg til noe jeg syns er en skremmende tanke: kanskje kan bare én av dem se dagens lys som bok. Men jeg trur jeg skal gjøre som Keith og David i Six Feet Under når de krangler om hvorvidt de skal adoptere barn eller bruke kunstig befruktning: pursue both options until one of them pays off. Sikkert ikke helt ordrett, men dere skjønner greia.
Eller hva trur dere?
Minn meg forresten på å poste flere utdrag fra DoG. Jeg har egentlig ganske lyst til det, og sideantallet har allerede gått forbi det til MSS, og jeg er på ingen måte lei av det eller føler meg ferdig med det ennå.
Dette er jo egentlig allerede ei stund siden, men så har jeg brukt litt tid på å fordøye det, og det er vel igrunn ikke ferdig fordøyd ennå heller. Fordi dere veit Mjuke, svarte stjerner. Jeg har skrevet på det manuset siden sommeren 2013, og det er dermed det prosjektet jeg har jobba lengst med, og ennå er det ikke ferdig. Jeg har for lengst kommet til det punktet der jeg egentlig helst vil skrive på andre ting, samtidig som jeg ikke klarer å legge det fra meg. Så for ei stund siden tok jeg ei beslutning: jeg skulle sende det fra meg til et forlag. Jeg kom jo ikke noe særlig videre uansett, jeg trengte et spark i ræva. Etter en lang samtale med min mentor/ekstramamma/venn Anne sendte jeg det til Oktober med et lite notat om at det ikke var helt ferdig ennå.
Og dere har vel gjetta det allerede, men jeg fikk altså avslag. Dog med konsulentuttalelse. Og i ukene som fulgte (følger, kan man sikkert si, det gjelder i aller høyeste grad fortsatt) har denne konsulentuttalelsen kverna rundt i hodet mitt cirka døgnet rundt. Fordi jeg er jo tross alt glad for at de har lest det såpass nøye og brukt masse tid på det, fordi det betyr jo at det ikke er helt håpløst, og det stod jo masse hyggelige greier i konsulentuttalelsen ("Fordi forfatteren ofte har god innsikt i mellommenneskelige relasjoner (både gode og dårlige), synes jeg ofte at teksten både er ladet og morsom (ikke minst i de mange kostelige replikkvekslingene karakterene mellom). Kunnskapen forfatteren har om det menneskelige brukes også til å skrive frem det jeg oppfatter som en genuin og interessant hovedkarakter. I min lesning er det nettopp fortelleren, hennes personlighet og blikk på verden, som i store strekk gjør romanen engasjerende." og "(manuset har) et iboende overskudd og en formbevissthet som gjør det lovende. Forfatterens utvilsomme innsikt i vennskap og relasjoner, og blikket for både tragikomikk og selvironi, er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det samme er den tilsynelatende skrivegleden forfatteren har, enkelheten hun ser ut til å turnere stoffet sitt med."), samtidig som... altså, det blir jo ikke utgivelse. Ikke denne gangen. Og jeg veit ikke om det noen gang blir det heller, fordi tinga som ikke er på plass ennå er så store og strukturelle, og så godt som umulig å gjøre om på uten å forandre hele romanen til noe ganske annet, og ikke bare er jeg ikke sikker på om det er det jeg vil, men jeg veit heller ikke nøyaktig åssen jeg skal få det til. Det må drøye mengder darlingkilling til, og gjennomskrivinger på atter gjennomskrivinger, og jobbingjobbingjobbing, og som nevnt føler jeg igrunn allerede at jeg har jobba mer enn lenge nok med dette prosjektet, samtidig som dét jo også nettopp er et argument for å ikke gi det opp: for når jeg har jobba med den samme romanen i nesten fire og et halvt år, skylder jeg det vel såpass å i det minste prøve, ikke sant?
Jeg sendte selvfølgelig konsulentuttalelsen videre til Anne (fordi jeg ikke klarer å ta en eneste skrivemessig beslutning uten hennes velsignelse), og hun var jo bare helt fantastisk:
Og så blei jeg fast bestemt på at jeg i væffal skal prøve minst én gang til. Og når jeg (om ti – tjue år?) føler at den er klar til å sendes inn igjen, så skal jeg kanskje også prøve å sende inn til flere forlag.
Det største problemet med manuset jeg har, trur jeg, er at jeg vil at konfliktene skal foregå i underteksten, men sånn som det er nå, er det for subtilt, og konsekvensene (som faktisk er der, men åpenbart i for små drypp) blir ikke tydelige nok. Fra konsulentuttalelsen:
"Fortellerens personlighet, i tillegg til den tilsynelatende lettheten forfatteren skriver med (den ofte effektive, nærmest tilforlatelige prosaen) gjør at manuset – tross det sterke preget av trivialitet og hverdagslighet – lenge holder på leserens interesse og engasjement. Men ettersom historien skrider frem faller prosjektet som helhet mer og mer sammen, og mye av årsaken til det er nettopp det sterkt alminnelige og gjenkjennelige ved teksten. For å bære en hel roman blir motstanden i stoffet rett og slett for liten."
og:
"Likevel er det altså, som nevnt, ikke tvil om at Mjuke, svarte stjerner – over 322 sider – blir i overkant pratsom og hendelsesfattig. Ganske tidlig i romanen blir det tydelig at den mangler noe vesentlig å hente kraft fra, hendelser som får betydning og som ikke bare glir lett forbi i en strøm av festligheter, avstandsforelskelser, tv-kvelder og venninnesamtaler. Jeg savner altså konsekvenser, for eksempel at fortellerens opplevelser avgir tydelige avtrykk i livet hennes. Historien har, slik jeg ser det, flere latente «kriser» som godt kunne fått vesentlig mer tyngde i teksten."
Så... Det er jo egentlig dette jeg har fått høre hele veien gjennom de to åra mine på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg ser jo hva de mener, men som sagt syns jeg balansegangen mellom det for subtile (der jeg tydeligvis er nå) og for åpenbare er utrolig vanskelig. For jeg vil jo ikke skrive en roman der det skjer masse dramatisk på overflaten, der de krangler og skjeller hverandre ut, jeg vil jo at stoffet ved første øyekast skal se harmløst ut, men så skal man merke ved nøyere gjennomlesing at det er noe farlig som ligger og murrer i bakgrunnen hele tida. Men det har jeg ikke fått til per akkurat nå. Jeg ser jo konsekvensene, jeg ser jo åssen de manifesterer seg i de subtile forandringene i måten hovedpersonen min snakker til vennene sine på og åssen de forandrer blikket hennes på omverdenen, men det er altså så sykt vanskelig å lese teksten min med et utenfra-blikk der jeg klarer å løsrive meg fra hele baklandet jeg som forfatter jo tross alt sitter på. Jeg veit ikke om dette er formulert på en måte som overhodet gir mening.
Men. Jeg tar Annes oppmuntrende ord med meg:
og stikker på hyttetur om noen uker med masse Redbull og vin og posesuppe. Jeg skal som sagt gjøre minst ett forsøk til. Såpass skylder jeg min stakkars, skakkjørte, engstelige, navnløse hovedperson.
Og om det faktisk ikke går denne gangen helller, så har jeg i det minste i skrivende stund 155 sider på det andre prosjektet.
(...) Jeg tar med meg lakenet, vinflaska og vinglassa før Irene og jeg trekker oss så langt unna scena vi kommer. Helt i utkanten av hagen, der myggen romsterer i buskene bak oss, setter vi oss ned, vi skjenker hver vår vin i hvert vår glass. Her blir vi sittende, det er fortsatt for høyt til at det egentlig går an å prate sammen, men jeg nyter å tilbringe stillheten, som ikke er en stillhet, sammen med henne på denne måten, for er ikke også det en form for kommunikasjon, å sitte i ro og nippe til hvert sitt vinglass, observere de andre som tar del i det sosiale på en måte vi ikke gjør, den særegne stillheten som oppstår av et bråk som drukner alle andre lyder, jo høyere musikk, dess sterkere stillhet. Den lave sola hyller hagen inn i gyllent lys og lange skygger, jeg fryser så vidt på de bare armene, men blir varmere jo flere slurker vin jeg drikker. Metalbandet går av scena, vinflaska er tom. Skumringa er i ferd med å ta over dagen når et annet band går på, og i lyset fra lanternene i trærne som nå har blitt tent, ser jeg Irene smile mot scena idet tonene fra banjoer og gitarer når oss helt her borte. ”Blir du med nærmere?” spør hun og ser på meg, jeg nikker, vi går inn mellom menneskene, varmen fra de dansende kroppene gjør meg enda litt fullere, og der kommer Silje mot oss, i den ene handa har hun en tamburin som hun slår mot hofta i takt med musikken. Med den andre handa tar hun tak i handa mi, gliser mot meg idet hun drar meg inn i en slags dans, vi virvler rundt hverandre og jeg ler, snubler litt, men Silje drar meg opp igjen, raslinga fra tamburinen, den raske banjoplukkinga, Siljes oransje hår, ansiktet hennes, smilet hennes, jeg virvles i ring og klarer ikke slutte å le. Når sangen tar slutt og Silje slipper taket i meg for å løfte armene i været og rasle med tamburinen, faller jeg leende sammen til en klump på bakken. ”Går det bra med deg?” Det er Irene som spør, men jeg klarer bare å le og nikke, før jeg langsomt stabler meg på beina igjen tidsnok til neste låt begynner. Plutselig har jeg fått en ølboks i handa, jeg ser meg rundt, Silje snurrer rundt sin egen akse med tamburinen høyt hevet over hodet, jeg åpner ølboksen, drikker en stor slurk, det renner ned langs munnvikene mine, men jeg fortsetter å drikke. ”Skål!” er det noen som roper bak meg. ”Skål!” roper jeg tilbake og klinker ølboksen mot ølboksen til gutten som står der, han har mørk hud og rastafletter. Så hekter vi armene inn i hverandre og hopper rundt i ring, ølen skvulper nedover handa mi, likevel hopper vi fortere rundt i ring, helt til jeg slipper taket, spinner noen ganger rundt før jeg detter baklengs inn i en folkemengde, søler enda mer øl, de ler inn i øra mine mens de dytter meg på beina igjen. Mennesker som danser, mennesker som ler og synger, øl som drikkes og søles, Irene som duver inn og ut av synsfeltet mitt, Silje med tamburinen, hun tar tak rundt skuldrene mine, instrumentene på scena som vever sammen en melodi, en tung lukt av marihuana, lanternene, stjernene på himmelen. Jeg kaster opp i en busk, segner sammen.
Når jeg skriver romaner, eller skriver i det hele tatt, foretrekker jeg å skrive kronologisk, altså at jeg skriver begynnelsen først og slutten til sist, til tross for at jeg noen ganger veit om ting som skal skje på andre tidspunkter i romanen. Noen ganger kan en framtidig hendelse i romanen være så spennende at den fungerer som en motivasjon for å skrive alt som skal skje fram til da - liksom at jeg må forte meg å komme meg dit, så jeg kan kose meg med å skrive denne hendelsen som jeg har gleda meg så lenge til å skrive. Men så hender det jo at jeg plutselig får et innfall, typisk mens jeg sitter på jobben min og gjør en av mine monotone arbeidsoppgaver, kanskje ramler det ei setning ned i hodet på meg, som jeg må skrive ned på armen min eller på et stykke papir som ligger lett tilgjengelig, og så må jeg skrive det inn i kladd-dokumentet jeg har på dataen når jeg kommer hjem. For når det gjelder Mjuke, svarte stjerner har jeg både en kladd og ei innføring. Opprinnelig hadde jeg bare ett dokument, men så begynte jeg etter hvert mens jeg skreiv å foreta så radikale endringer, noen ganger strøyk jeg flere sider, at jeg fant ut at jeg måtte ha ett dokument der absolutt alt av råmateriale skulle finnes, og ett dokument der jeg kunne gå berserk med redigering. Nå fungerer det altså sånn at når jeg skriver, åpner jeg kladd-dokuementet, skriver skriver skriver skriver, og når jeg er ferdig med akkurat den delen/avsnittet/kapittelet/kall det hva du vil, limer jeg det inn i innføringsdokumentet og redigerer det etterpå i sistnevnte. Jeg er dritdårlig til å forklare ting, så jeg håper dere fortsatt henger med.
Tilbake til disse innfalla, enkeltsetningene som plutselig kan deise ned i hodet på meg. Jeg planlegger sjelden hva som skal skje i romanene jeg skriver reint historiemessig på forhånd. Som regel har jeg heller en vag formening om et generelt tema jeg vil skrive om, eller et forhold mellom to veldig forskjellige personer, for eksempel, som jeg vil utforske. Kanskje har jeg et spørsmål, og ender opp med å skrive en roman for å finne svaret på det. Men det kan likevel skje at jeg, nærmest som om jeg var synsk, får "flashes" om hva som skal skje i framtida i romanen min, og som sagt kan dette gjerne skje bare i form av ei setning, som egentlig ikke sier så veldig mye om historien. Kanskje bare ei scene, en replikk, som vil være veldig talende og forklarende for denne spesifikke karakteren, det trenger ikke være noe stort i det hele tatt. Det er ikke sikkert jeg ender opp med å bruke framtidsflasha til noe heller, kanskje finner jeg ut når jeg endelig kommer meg til det tidspunktet i historien, at det passa ikke inn likevel, at denne karakteren har utvikla seg annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg, og nå er ikke denne replikken lenger noe vedkommende ville kunne sagt.
Uansett. Under presenterer jeg noen av disse framtidsflasha som er lagra blant råmaterialet i kladd-dokumentet mitt. Noen av dem vil jeg helt sikkert ta inn i historien på et framtidig tidspunkt, andre vil jeg bruke ideen til, men omformulere så det passer bedre inn i situasjonen, og noen vil sannsynligvis komme til å forsvinne ut av hele greia. Og for å lese mer fra Mjuke, svarte stjerner, som altså er Den Store Romanen jeg har jobba med nå i tre - fire år, kan dere klikke her.
Det er ikke så mye et aktivt dødsønske som det er å ikke gidde å gjøre en innsats for å leve. Jeg kommer aldri til å hoppe fra et høyt sted, det tør jeg ikke, og jeg skjærer alltid på tvers, ikke på langs. Men å legge meg ned og gi opp, det tør jeg. --- Jeg viser meg fram for Elisabeth i den nye kjolen. ”Du ser ut som et gammalt spøkelse”, sier hun, hun veit ikke at det er det fineste komplementet hun kunne ha gitt meg.
---
Jeg er altfor lat til å ta livet av meg.
---
Jeg er så grusomt, avsindig lei av å hele tida måtte finne andre, mer poetiske vendinger for det jeg føler, når det eneste som er sant her i verden, er at jeg er drittlei. Drittlei av å vise for ikke å fortelle, men enda mer drittlei av å stå opp om morgenen. Jeg er så redd for å plutselig ikke holde ut lenger, men jeg er like redd for å holde ut; å, før jeg veit ordet av det, ha tilbrakt halve livet på den samme trøstesløse plassen uten å ane hva som har skjedd, og med så lange røtter at det gjør vondt å prøve å røske dem opp.
---
”Du er så snill”, sier Jardar og klemmer meg, leppene hans er i håret mitt, ”du er den snilleste jeg kjenner.” Stakkars gutt, han veit jo ikke hvor sint og frustrert jeg er i lang tid når jeg får vite at noen jeg kjenner har fått til noe jeg ikke har fått til ennå. Stakkars naive vesen, som trur at usikkerheten min bare er at jeg vil det beste for alle. Han ville sikkert dumpa meg på flekken, i likhet med alle andre jeg kjenner, hvis han bare visste at med litt mer sjøltillit hadde jeg vært en ondskapsfull, manipulerende psykopat.
(...) Og Hallgrim stumper røyken sin, sier at han skal gå hjem, utnytte rusen som kan komme hvert øyeblikk til å få skrevet noe, og Elisabeth og jeg går tilbake inn i hybelhuset, jeg setter meg på senga hennes, legger plutselig merke til hvor godt tennene mine er festa i tannkjøttet, kan kjenne for første gang at blodet faktisk renner gjennom meg, jeg har aldri før følt meg som en levende organisme på den måten jeg føler det nå, og samtidig ikke, samtidig henger jeg på utsida av verden, jeg ser Elisabeth foran meg, hun har satt seg på kontorstolen ved skrivepulten med dataen sin foran seg, og det er som om et usynlig slør henger mellom henne og meg, jeg føler at det ikke egentlig er Elisabeth som sitter i rommet sammen med meg, bare ei fysisk avstøpning av henne, sjølve ideen om Elisabeth er her med meg, på denne sida, den abstrakte sida, som kan kikke inn, men ikke egentlig gripe inn, og med ett går det opp for meg at jeg har klart det, jeg har omsider transcendert over til den andre sida, der tid og rom aldri har eksistert, Elisabeth snur seg i kontorstolen foran meg, smiler, ”skal vi lage vafler!” sier hun. ---
Jeg har ikke skrevet noe mer på Mjuke, svarte stjerner siden siste Tromsø-samling. For omtrent ei ukes tid siden åpna jeg Word-dokumentet for første gang siden da, og bare stirra på det. Nå har jeg gjort det samme. Jeg har åpna Word-dokumentet, lest litt her og der, og jeg trur jeg endelig, kanskje, er klar for å skrive videre.
Det er ikke så lenge til jeg skal opp til Tromsø for forhåpentligvis ikke siste gang noen gang, men for å delta på den aller siste samlinga med forfatterstudiet. Det blir rart og trist, og uansett hva som kommer til å skje videre til høsten, veit at jeg at jeg kommer til å savne det, både sjølve studiet, alle de bra folka i klassen min og de flinke lærerne våre. Men se hva vi har fått til i løpet av året:
Dette er årets antologi, med tekst(utdrag) fra alle de dyktige menneskene i klassen min. Vi skal ha hele to slippfester for å feire oss sjøl, med opplesninger og gratis bøker så langt beholdninga rekker (og erfaring fra i fjor viste at beholdninga rekker ganske langt). Det blir slippfest både i Tromsø og i Oslo, og du som leser må veldigveldig gjerne ta deg en tur til en av dem (eller begge)! I fjor blei det skikkelig bra og gøy, og det trur jeg det blir i år òg.
Som en liten teaser; her er et utdrag fra utdraget (!) undertegnede har med i antologien:
Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å rydde etter meg når jeg har spist. Med andre ord er hybelen min full av møkkete oppvask jeg aldri tør å gjøre noe med, i frykt for at de jeg deler kjøkken med skal komme ut på kjøkkenet akkurat mens jeg står og vasker opp. Jeg lurer på hvor hygienisk det er å vaske opp i vasken inne på do.
Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å re opp senga etter at jeg har stått opp. Med andre ord ligger dyna mi på gulvet. Jeg trur jeg har sølt brus og suppe på den.
Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å vaske med mindre jeg har lyst. Med andre ord har det allerede i løpet av den første uka lagt seg et lag med dritt langs kanten i dusjen. Jeg har ikke så veldig lyst til å vaske ennå.
Det som er så fint med å bo aleine, er at ingen maser om at jeg må stå opp i helgene. Med andre ord er klokka fem på ettermiddagen, det er lørdag, jeg ligger fortsatt i bare undertøyet under dyna, har ikke spist frokost, begynner å innse at jeg ikke kommer til å spise middag heller, kan bare ligge her og grine hele helga om det er det som må til.
Mamma ringer.
”Åssen går det? Har du funnet deg til rette?” spør hun.
”Alt er supert”, sier jeg og plukker på ei sårskorpe.
Når det gjelder romanprosjektet jeg jobber med for tida, måtte jeg skrive mange sider før jeg kom dit hvor jeg endte opp med å begynne. Det tok ei stund før jeg skjønte hva det egentlig handla om, og etter hvert har det blitt mange sider, både helt på begynnelsen og lenger uti, som rett og slett har blitt strøket. Ikke fordi det nødvendigvis var dårlig, men fordi det ikke var det det handla om likevel. Ikke denne gangen. For å bruke en litt teit metafor, så kan man si at materialet jeg har og hadde til Mjuke, svarte stjerner var en tømmerstokk, men tømmerstokker må skjæres opp og pusses før de kan brukes til noe. Her er noe av det som har endt opp som sagflis.
Jeg har fått meg en hybel. Den er akkurat passe stor, den har eget bad og et kjøkken jeg skal dele med fem andre. Veggene og gulvet er gule, det er egentlig ganske stygt, men jeg har hengt opp bilder og plakater overalt, og det er en egen balkong. Vel, ikke helt egen. Jeg deler den med ei annen, hun liker å spille Britney Spears og Celine Dion klokka fem om morgenen, hun har gjester som banker på verandadøra mi og rekker tunge, jeg hører når hun har seg med en tilfeldig fysak gjennom de tynne veggene. Irene er ei av de andre jeg deler kjøkken med. Hun er grei. --- Det er vanskelig å bo aleine. Vanskelig, og litt enkelt. Jeg kan spise noe godt til middag hver dag. Jeg trenger ikke å rydde opp etter meg, og jeg kan legge meg når jeg vil. Det som er enkelt med å bo aleine er det samme som det som er vanskelig. Jeg har bestemt meg for å lage fylte paprikaer til middag. Det er like enkelt og vanskelig som det høres ut som. Man skal ta så mange paprikaer man vil, skjære av toppen og putte det man syns er godt oppi. Deretter skal det inn i ovnen og steike en halvtimes tid på rundt to hundre grader. Jeg stapper løk, ost, sopp, tomat og squash i paprikaene. Det tar lenger tid enn jeg hadde trudd. Det er også mer plass i dem enn jeg hadde trudd. Det er ganske utrolig hvor mye man kan stappe mat sammen, hvor uendelig lite mellomrommet mellom de forskjellige ingrediensene kan være, hvor tett de kan ligge. Jeg skal stappe dem så fulle at hvis jeg hadde lagt dem i en bolle med vann, ville de ha sunket til bunns. Det blir ikke noe godt. Det vil si, de første par bitene er ganske gode, men hele retten smaker det samme. Det smaker jo bare paprika, løk, ost, sopp, tomat og squash for hver eneste bit jeg tar. Men det gjør jo egentlig ingenting om jeg ikke spiser opp alt sammen nå, tenker jeg, for det er jo bare å ta det som blir igjen til lønsj i morgen. Det er onsdag, og vi har fri hver onsdag, det heter skrivedag, men jeg skriver ikke, jeg baker fylte paprikaer i tre timer som ikke blir så veldig godt. Etter å ha spist en halv fylt paprika, legger jeg resten i en boks som jeg legger i kjøleskapet og legger meg ned i senga. Det går opp for meg at jeg ikke begriper hva det er folk egentlig driver med i løpet av en dag. Da jeg bodde hjemme hos mamma og pappa, spilte jeg bare TV-spill hele tida. Jeg plukker opp boka som ligger på gulvet og leser et par sider. Ett hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez. Den er et helvete. Men det er den jeg skal lese nå, det er sånn det fungerer. Når jeg enten får eller kjøper meg ei ny bok, setter jeg den i hylla med uleste bøker ved siden av den jeg fikk eller kjøpte sist, sånn at jeg alltid skal lese den boka det er lengst siden jeg har fått eller kjøpt. Hvis jeg får eller kjøper flere bøker samtidig, skal jeg lese den tynneste først. Det er sånn reglene er. Jeg legger fra meg boka. Jeg finner fram halvannenliteren Pepsi Max fra kjøleskapet og ei svær bøtte godteri og spiser og drikker mens jeg griner på sengekanten. Jeg tenker at jeg bør få meg en hobby.
---
Jeg ber Irene spise middag med meg etter skolen, vi er jo naboer og hun er hyggelig. Jeg prøver å lage lasagne, jeg husker jo hvor godt det var på folkehøyskolen, kantinedamene hadde putta så mye spinat i den at det var umulig ikke å ha grønne prikker overalt på fortenna etterpå, og det er da man veit at mengden spinat er perfekt. Så jeg kjøper ei pakke halvfabrikat og bestemmer meg for å bytte ut kjøttdeigen med spinat.
Etter at jeg har banka på hos Irene og tatt maten ut av ovnen, skjønner jeg hvor mislykka den har blitt. Sausen og spinaten flyter ut på tallerkenen når man tar på et stykke, det er grønn suppe med biter av ost og pasta i. Irene sier at det er godt. Hun sier det nok av høflighet, det er jo ikke akkurat så veldig godt. Hvorfor må alle være så høflige hele tida? Kunne hun ikke bare sagt at det egentlig ikke var noe godt i det hele tatt, og så kunne vi begge ha begynt å le, før vi bestilte hjemkjørt pizza isteden?
---
Vi skal på klassetur til Odda. Jeg er som vanlig tidlig ute, det er ti minutter til bussen går, og jeg er hundre meter unna stedet den går fra. Jeg stresser ikke nå lenger. Min egen evne til å beregne helt elendig pleier alltid å gå over all forventning. Hver gang jeg skal et eller annet, er jeg like overbevist om at jeg har usannsynlig dårlig tid. Jeg lærer aldri. Men kanskje er det like greit, jeg rekker i det minste det jeg skal.
Jeg er der til og med før bussen kommer. Det er Konstanse også. Hun har ei lita gitarkasse på ryggen, jeg antar at hun har ukulelen sin i den. Konstanse er den eneste i klassen som vinka like tafatt som meg da vi hilste.
Flere kommer. Jeg får melding av Irene. Hun kommer ikke, hun er sjuk igjen. Hun har allerede vært borte store deler av undervisninga uten at noen, inkludert henne sjøl, skjønner hvorfor. Hun skriver i meldinga at Sandra heller ikke kommer.
Den neste som kommer, er bussen. Jeg går på og setter meg ved siden av Konstanse. Ingen har sett Hallgrim eller Elisabeth ennå. Jo, der kommer Elisabeth, rød i kinna etter å ha løpt. Hun setter seg bak Konstanse og meg og spør om vi har sett Hallgrim. Det har vi ikke. Hallgrim har søvnproblemer, Elisabeth er bare ikke punktlig.
Alle prøver å ringe ham etter tur, lærerene også. Til slutt er det Elisabeth som får kontakt med ham. Bussen venter helt til han løpende får kommet seg innenfor døra.
Konstanse er en person jeg veit at jeg har mye til felles med, og som det sånn sett hadde vært veldig praktisk for meg å bli venn med. Hun var romkamerat med venninna mi Andrea som gikk på samme folkehøyskole som henne, Hallgrim og Elisabeth. Hun er like sjenert som meg. Jeg har alltid hatt lyst på en venn som er det, nettopp for å kunne forstå hverandre bedre. Problemet er å bli kjent.
Jeg putter musikk i øra og ser ut av vinduet. For et vakkert land jeg bor i, tenker jeg, samtidig som jeg jo har sett alt dette før. Det er oktober, og grantrærne er pent ramma inn av oransje løvtrær. Snart kommer vi til fjellpasset, der er det svingete veier og bratte skråninger og setrer som ser ut som om de er henta ut fra dokkefilmene til Ivo Caprino. Men jeg har tatt bussen til vestlandet før. Jeg veit åssen fjell og fjorder ser ut. Jeg har ikke gleden av å oppleve det på samme måte som en turist vil gjøre, jeg vil aldri få muligheten til det. Norge skal være et av de vakreste landa i verden, og det er dette jeg ser hver dag, som blir normen, det ordinære, det kjedelige. Visst syns jeg det er stas å dra utenlands, lukte fremmede dufter, puste ny luft, skue utover horisonten uten å få øye på fjell, bare hav hav hav lenger enn jeg kan forstå. Men hva hvis Norge er vakrere, og jeg aldri kan være i stand til å se den skjønnheten på samme måte som om jeg fra fødselen av hadde sett verdens beste film, og i all ettertid alltid ville vite hva som kom til å skje i neste scene.
Så kjedelig det må være å være synsk.
Men kanskje er dette bare en depressiv dag. Jeg veit jo at jeg i morgen kanskje kan våkne opp og ikke klare å ta øya fra det intrikate ornamentet på et dødt løv.
Kanskje.
Vi ankommer Odda, som i all hovedsak består av bakker og fabrikker. Tenk å kunne være en fabrikkarbeider, å dra på arbeid i arbeidsklær og komme hjem med møkkete hender, vond rygg og tannhjul i hjernen. Arbeidslykke kan bare finnes i to ekstremer; det abstrakte og skapende, og det helt fysiske. Siden jeg bare klarer å skrive det foreleserne våre ber om at vi skriver til enhver time, burde jeg kanskje vurdere å bli fabrikkarbeider.
Konstanse og jeg kommer til vandrerhjemmet vi skal bo på som de første av alle, så vi får det største rommet. Vi får eget bad, i motsetning til de andre, som har rom der man deler bad med resten av etasjen. Resepsjonisten sier til Konstanse at hun kan legge fiolinen sin i boden, men Konstanse vil ha den med opp på rommet. Bare at den ikke er en fiolin, men en ukulele. Konstanse begynner å spille på den når vi kommer opp, hun sitter på senga og sola skinner på henne fra det åpne vinduet, lyset blir djupt oransjt der det filtreres gjennom høstbladene. Jeg tar bilde av henne der med speilreflekskameraet mitt, fokuset blir klart og fargene grålige, jeg veit så veldig godt at Konstanse er en uendelig mye mer talentfull fotograf enn hva jeg sjøl er. Jeg sier at jeg også kan en sang på ukulele. Jeg kan den også på gitar, bass og piano. Det er Festival av Sigur Rós, jeg låner ukulelen hennes for å vise henne at jeg også kan spille. Jeg spiller hakkete og stakkato, og skjønner nok en gang at det eneste talentet jeg egentlig har, er skriving, og ikke engang dét er jeg særlig god til.
(...) Og utafor vinduet er det snø, snø på fjelltopper, snø på islagte vann, snø på rimfrosne greiner, snø som flimrer forbi i takt med toget som rykker, og jeg er sikker på at øya mine også rykker, jeg husker den gangen jeg fant ut at når folk stirrer ut av togvinduer, så beveger øya deres seg i et rykkete mønster, det ser ut som om de drømmer R.E.M.-drømmer med åpne øyne, det kunne forklart en hel del, egentlig, om alt dette bare var en drøm med åpne øyne, men etter noen år med søvnproblemer har jeg lært en del om drømming med åpne øyne, og det er ikke som dette, det føles ikke så intenst og tilstede som dette, et snøfnugg klistrer seg til ruta, og jeg kan se alle de seks individuelt forma armene, ikke helt symmetriske, men likevel en matematisk finurlighet, en fraktal, et mønster som gjentas i det uendelige, uendelig stort og uendelig lite, for hvis jeg kunne forstørra opp snøfnugget, ville jeg sett det samme mønsteret i de ørsmå tuppene som jeg ville sett hvis jeg kunne forstørra opp de igjen, og sånn går det i en evig gjentagende spiral, bortsett fra at et snøfnugg ikke er uendelig lite, jeg kan se hvor det slutter herfra, samtidig som jeg veit at atomene som snøfnugget består av kan deles opp i protoner, elektroner og nøytroner, som igjen kan deles opp i kvarker, og kanskje kvarker også kan deles opp i noe annet som også kan deles opp, og kanskje er hele partikkelsystemet også en fraktal som bare kan gjentas og gjentas, og kanskje snøfnugget matematisk sett er uendelig likevel. Jeg liker tanken på at noe kan være uendelig og endelig på samme tid.
---
Jeg er midt oppi den omstendelige prosessen å skrive deler av Mjuke, svarte stjerner om igjen. Hovedproblemet med hele prosjektet, er at jeg begynte på det i 2013, og jeg har utvkla meg en hel del i løpet av tre år og et forfatterstudium. Begynnelsen klarer jeg ikke engang å redigere, fordi skrivestilen er så ekstremt forskjellig fra hva den er lenger ut i prosjektet. Løsninga blir altså, som sagt, å skrive om igjen. Det tar mye tid og krefter, men det er enklere å gjøre noe på nytt enn å flikke på noe som i utgangspunktet ikke er så bra. Jeg bare håper at det endelige sluttresultatet er verdt det.
Utpå nyåret 2013 begynte jeg å notere ned noen løsrevne tekstbrokker jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med - de bare kom, nesten av seg sjøl, påtrengende. Et halvt år seinere begynte jeg å skrive det som etter hvert skulle få arbeidstittelen Mjuke, svarte stjerner. Det du kan lese under, er med andre ord utdrag fra forløperen til prosjektet jeg jobber med nå, utsprunget fra det samme materialet, med de samme karakterene. Dette blei skrevet ned ukronologisk og hulter til bulter, lenge før jeg ramma det inn i en narrativ struktur, men for dere som har lest litt fra Mjuke, svarte stjerner, er det sikkert ikke umulig å se likhetene. Kanskje jeg til og med ender opp med å bruke noe fra disse notatene videre i prosjektet mitt.
Jeg skjønner ikke om det er en baby eller en katt som griner på den andre sida av vinduet mitt. Klokka er tolv over fire og jeg må sove, men jeg klarer ikke i euforien over at jeg har funnet igjen det som gjør at jeg kan skrive. Det gjelder å holde seg søvnløs. Dette visste jeg jo egentlig. Jeg som aldri har skrevet noe jeg har blitt fornøyd med ved høylys dag. Det er bare det at nå må jeg virkelig sove. Jeg hadde så mange flere tvangstanker da jeg var liten. Hvis det for eksempel var noe jeg håpa skulle skje, måtte jeg hviske ”håper at” og så det jeg håpa på. For hver gang jeg sa det, økte sannsynligheten for at det skulle skje med én prosent. Jeg har stort sett de samme tvangstankene nå og, men jeg har et litt mer avslappa forhold til dem, kan tillate meg å slurve litt mer. Men da jeg var liten, klarte jeg så mye mer enn jeg gjør nå. Snakke i telefonen, åpne døra når noen ringte på, spise uten å tenke over det, skrive, løpe rundt, finne på ting, engasjere meg. Det eneste jeg klarer nå, er å glane på ingenting, ligge stille, pirke i stykker huden min og sove. Ingen veit hvor mange regler jeg forholder meg til i løpet av en dag, ikke engang jeg. Det er håpløst å telle. Jeg har regler for når jeg kan vaske klær, hva slags mat jeg kan kjøpe i butikken, når jeg kan barbere meg. Jeg tenker ikke over at de er regler engang, og at jeg har lagd dem sjøl. De eneste gangene jeg tenker over det, er når noen foreslår noe som innebærer at jeg blir nødt til å bryte reglene. Det blir helt kaos, og jeg må finne på massevis av tåpelige unnskyldninger. Bryter jeg reglene, rakner alt. Da går det ikke lenger. Jeg trenger dem. Og jeg er så redd for at hvis jeg forteller noen om dem, kommer de til å tru at reglene er ødeleggende for meg, noe jeg bør kvitte meg med. Det hadde jeg ikke klart uansett om jeg hadde villet. Reglene danner seg nesten sjøl, fordi uten dem veit jeg ikke åssen jeg kan leve. Jeg lurer på om jeg hadde slutta å farge håret hvis jeg blei blind. Sannsynligvis hadde jeg vel det. Jeg kan ikke huske å ha sett en blind person med farga hår. Jeg hadde nok slutta å kle meg som jeg gjør og. Droppa de sterke fargene, droppa korsettene. Hva er vitsen med å se kul ut om man er blind. En gang sov jeg i trettito timer. Det var ikke noe spesielt. Folk forventer alltid noe mer når jeg forteller dem det, at det skal komme noe mer etter setninga ”en gang sov jeg i trettito timer.” Men det var helt likt som å sove i ti timer. Jeg drømte blant annet at jeg var på ei øy. Da jeg våkna, stod jeg opp og lagde mat, dusja, gikk på do, rydda litt. Gikk og la meg igjen etter fem timer. Sov i tolv timer til. Jeg tenker på kjendiser som kaster skoa sine etter å ha brukt dem én gang. Bare fordi de har penger til det. Ønsker meg et småbruk i skogen med frukttrær og frittgående høns. Jeg tør ikke å gå til psykolog. Tenk om de finner ut at jeg er sjuk på ordentlig.
De bråker så fælt. Alltid så mye bråk. Alltid skal pappa ha noen på besøk, som snakker, ler og tramper like høyt som han sjøl. Lyden bærer overalt. Jeg er på rommet mitt og får ikke lese, får ikke sove. Får ikke gjort noen ting. De kommer tidlig på morgenen med bråket sitt. Pappa er alltid tidlig oppe. Han blir sint hvis jeg lager lyder etter at han har lagt seg, som er i åttetida, men sjøl skal han alltid invitere bråkete venner tidlig på besøk. Jeg som ikke får sove om nettene, når skal jeg sove da? Og mamma, da. Som ljuger og klager og har så mye sjølmedlidenhet at det holder for hele huset. Jeg klager og er sjølmedlidende, jeg og, men ikke på den samme usle måten som mamma. Jeg husker hvorfor jeg rømte. En dag skal jeg rømme for godt.
”Du må slutte å tru at jeg fungerer som jeg skal, for det gjør jeg ikke”, sier jeg til Jardar på telefonen. ”Du fungerer som du skal”, sier han.
Er det fem? Er det bare fem glass vin? Da så.
Gata virker jævla lang. Jeg nynner på en depressiv sang. Der nede venter nok en dør. Før jeg når den, tenker jeg, er jeg sikker på jeg dør.
Det må vel være skjebnens ironi at jeg for et par ukers tid siden skreiv dette, som en liten del av romanprosjektet jeg jobber med for tida: Jeg googler sjølhjelpsråd. Jeg ramler over en artikkel fra et av disse såkalte damebladene, hvis entusiastiske overskrift lyder ”Deprimert? Gå deg en tur!” Videre hevder artikkelen at forskning har vist at å gå seg en tur gir deg energi, motivasjon og godt humør, dette statuerer den som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge. Jeg har lyst til å kaste hele dataen i veggen. Hva innbiller egentlig artikkelforfatteren seg at man trenger for å i det hele tatt komme seg ut av døra og gå på denne jævla turen, og ikke bare komme seg ut av døra, hva med å komme seg ut av senga i første omgang, hva med å kle på seg? Disse råda er jo skrevet for allerede fungerende folk.
Jeg var, som noen av dere allerede veit, hos legen i går. Og endte opp med å føle meg mer frustrert og teit enn jeg har gjort på veldig lenge. Jeg ba om henvisning til psykolog, hun spurte hvorfor, og som jeg alltid gjør når jeg er redd, nervøs, sint eller bare hvilken som helst negativ emosjon i det hele tatt, begynte jeg å gråte. Jeg prøvde å stotre fram at jeg føler meg veldig apatisk, ikke finner glede i så veldig mye, og føler at jeg ikke får til noen ting. Hun spurte noen oppfølgingsspørmål. Jeg svarte så godt jeg kunne. Hun spurte hva jeg studerte og hva jeg jobba med. Jeg sa forfatterstudiet, at det er samlingsbasert, at jeg bare er på skolen fire dager omtrent hver sjette uke, og at jeg jobber som ringevikar hos Oslo-avdelinga til en landsomfattende økonomibedrift. Hun spurte om jeg jobba mye. Jeg svarte at jeg ikke har jobba siden oktober. Hun spurte hvor lenge jeg hadde hatt det sånn. Jeg svarte at jeg ikke visste, at jeg ikke kunne huske en gang det ikke har vært sånn, at det har vært sånn i minst ti år.
Så sa hun at det er ikke alle som egentlig kommer til å få noe ut av å gå til psykolog. Hun sa at jeg heller bare burde gå en tur hver dag eller begynne å trene, og huske å spise frokost. Og ikke sove for lenge. Jeg kunne jo gå på kafé med ei venninne. Og så kunne vi sette opp en ny time om ei uke, og hadde det ikke ordna seg innen da, kunne hun skrive ut anti-depressiva til meg.
Og jeg bare... blei så utrolig frustrert av det svaret at jeg ikke klarte å si noe, klarte bare å si okei, jada, jada, og med én gang jeg kom hjem, avbestilte jeg oppfølgingstimen.
Og jeg forstår ikke hvorfor ikke det er jeg som kan bestemme om jeg har behov for psykolog eller ikke, eller hva det er som får leger til å tenke at å spise frokost og gå tur i ei uke kommer til å ordne problemer jeg har hatt i over ti år, eller at anti-depressiva skal kunne magisk gjøre alt bedre. Jeg har forøvrig aldri gått så mye tur som jeg gjorde da jeg kanskje var på mitt aller verste, mens jeg gikk i Bø.
Og så var det noe med måten hun sa det på òg. "Har du prøvd å gå tur?" - som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge, som jeg sjøl skreiv for ei lita stund tilbake. Jeg følte at hun syntes jeg var stokk dum, og jeg skjønner at jeg sikkert burde ha utfylt litt mer for at hun skulle kunne forstå åssen jeg egentlig har det, men jeg klarer ikke noe når jeg blir frustrert og redd, det eneste jeg klarer er å grine og nikke. Jeg blir helt handlingslamma. Og i ettertid så sint at jeg griner enda mer. I går hadde jeg vondt i hodet og i øya hele dagen fordi jeg hadde grått så utrolig mye, mer enn jeg har gjort på veldig lenge.
Og jeg hadde grua meg så utrolig mye til dette her fra før, og den følelsen jeg sitter igjen med nå, er at jeg aldri mer kommer til å ha lyst til å søke hjelp. Men som Jørgen sa: i det minste var denne legen vikar for hun som egentlig er fastlegen min. Jeg aner ikke hvor lenge hun kommer til å vikariere, jeg veit bare at jeg aldri mer vil tilbake til henne, ikke med noen ting, ikke med en senebetennelse engang.
Samtidig som hun har fått meg til å tvile òg. For kommer jeg egentlig til å få noe ut av å snakke med en psykolog, jeg som ikke klarer å snakke med en lege? Hvorfor er egentlig snakking det som skal kurere psykiske problemer? Skulle ønske jeg kunne fått en e-post-psykolog, som jeg kunne skrevet til. Gud veit at jeg er ti tusen ganger bedre til å skrive enn til å snakke.
Og jeg er så utrolig lei av den generelle oppfatninga av at man må være sosial og aktiv for å kunne ha det bra. For å snakke om Bø igjen, så var dét året og året etter på Frogner, de mest sosiale åra i mitt liv. Og jeg har aldri før eller siden hatt det verre enn akkurat da.
Så. Jeg jobber med et prosjekt som jeg syns går den veien det skal, og det er jo vel og bra. Problemet er at jeg i det siste, og særlig natt til i dag, av en eller annen grunn, har fått en sånn kriblende inderlig trang til å skrive på et annet prosjekt, som jeg har prøvd å skrive før, i form av dette, men den gangen funka det ikke, og jeg har innsett at jeg må gjøre veldig mange drastiske endringer hvis jeg skal få det til å funke, jeg må ta historien og karakteren mer på alvor, og jeg må begynne et annet sted, sannsynligvis mye tidligere, han må kanskje skifte navn også. Fordi dette er et prosjekt, hvis jeg kan kalle det dét overhodet, som jeg har hatt med meg lenge, og som jeg lenge har hatt lyst til å skrive ned, og da jeg først prøvde det, så gikk det ikke. Der og da mista jeg litt trua på at jeg kan gjøre litteratur ut av denne karakteren og denne historien, samtidig som jeg har så veldig, veldig lyst til at det skal gå. Og i dag morges skreiv jeg til og med et setning som kanskje kan fungere som åpningssetning.
Jeg har aldri skrevet to romaner parallelt før, og jeg veit ikke om jeg kan klare det. Hvis jeg skal klare det, så må eventuelt dette andre prosjektet være et slags safe place, hvor jeg ikke skal ha noen begrensninger eller terskler, fordi det er jo tross alt Mjuke, svarte stjerner som hele tida skal leveres inn og analyseres. Og kanskje er det litt deilig, å foreløpig bare kunne bruke det andre prosjektet som et sted å slappe av. Samtidig er jeg redd for å miste fokuset på Mjuke, svarte stjerner, for jeg trur kanskje jeg er cirka halvveis i det, og jeg har faktisk virkelig trua på det, og i det hele tatt så bare... hjelp? Kommer dette til å gå? Er det en god idé å gi seg i kast med det i det hele tatt? Akkurat nå føler jeg det. Fordi mens Mjuke, svarte stjerner har blitt til et arbeid, som riktignok er et arbeid jeg trives med, men et arbeid like fullt, så har jeg veldig, veldig lyst til å skrive på det andre. Bare for å kunne ha det gøy og kose meg. Om ikke annet, så kanskje det å ha et prosjekt nummer to kan gjøre at jeg skriver enda litt mer, og kanskje til og med skriver hver dag, for hvis hovedformålet er at jeg skal ha det gøy mens jeg skriver, og ikke tenke at dette på død og liv må bli bra, så er det kanskje positivt...?
Nå babler jeg masse her. Men jeg er inspirert, og jeg veit ikke om det bør bekymre meg, siden inspirasjonen ikke henvender seg til det jeg "bør" skrive på. Men denne karakteren, altså. Han fortjener virkelig noe bedre enn det han fikk sist.
Det skal vise seg at jeg ender opp med å elske huset vi skal bo i. Når de andre har lagt seg, tar jeg på meg headsettet, setter på Hostesaftbandet, og danser gjennom romma. Det er nok fra søttitallet en gang, og isolasjonen er så som så, vi har prøvd å fordele de varmeovnene som fins her inne på de forskjellige soveromma, men tonene fra de kjølige instrumentene som fyller øregangene mine har lært meg å like å fryse, og jeg flyter forbi de kjellerluktende møblene, glassverandadøra med rimfrost, opp til andreetasje og de gulna blondegardinene og den falma blomstertapeten på badet, til jeg er ute på balkongen, det er ei slyngplante som når opp hit fra etasjen under, den er svart og uten blader, det snør glitter fra himmelen, lysa fra gatelyktene i bakgrunnen svøper huset inn i gule skygger. Det er fire plussgrader inne i huset, ute er det femten minus, jeg har ikke på meg ytterklær, pusten stivner i halsen min, og det eneste jeg vil er å være i kulda, være i snøen, bli til et snøfnugg, dale ned over Porsgrunn eller et annet sted i verden, se alt og lukte alt og høre alt, legge meg over blader og hustak, pakke inn jorda, være den som barn fester tungene sine fast i på metallstenger. Jeg går bort til rekkverket på balkongen, griper om det med begge hender, hadde det vært kaldere nå, hadde fingrene falt av.
Oktober nærmer seg slutten idet jeg går av toget. Elisabeth er der allerede. ”Kattepus!” roper hun idet hun får se meg, løper mot meg, klemmer meg, jeg dytter nesa ned i og inn i håret hennes. Hun løsriver seg fra meg, jeg ser at hele ansiktet hennes lyser, smilet hennes får håret til å glitre. Jeg er varm i brystet, varm i hendene. ”Er ikke Hallgrim her ennå?” spør jeg. ”Jo da, han er på hybelen sin. Har du greiene?”, hun ser rundt meg, på sekken på ryggen min, som om hun forventa å se noen avslørende konturer eller buler eller noe. ”Kom!” sier hun, den vottekledde handa tar tak rundt armen min, og hun løper nedover mot bensinstasjonen med meg på slep, sekken humper baktungt opp og ned. Inne på bensinstasjonen handler vi aluminiumsfolie og en halvliter cola. ”De kommer til å skjønne hva vi skal lage!” hveser jeg til Elisabeth, Elisabeth bare ler og betaler. Vel hjemme hos meg sitter vi begge i senga mi. Vi tar store slurker cola annenhver gang. Elisabeth har lært meg forskjellen på hasj og marihuana. Hasj er brunt og klumpete, marihuana er grønt og ser ut som urter og lukter bedre enn det hasj gjør. Det er marihuana jeg har kjøpt. Det ligger mellom oss i posen sin, Elisabeth har allerede tatt det opp og lukta på det, konstatert at det er bra greier. Jeg er full av en boblende forventning, jeg minnes min første sigarett, det var på folkehøyskolen, jeg var kjempestolt fordi jeg ikke hosta, de andre jeg røyka med trudde ikke på meg, ”men du trekker jo ikke røyken ned!” sa de, ”hva mener du?” sa jeg, ”du må gjøre sånn”, sa de, mima at de svelga, jeg svelga, pusta inn, holdt pusten, slapp pusten, jeg trur de måtte innse at det var de som tok feil, jeg røyka faktisk på første forsøk uten å hoste, som om det var en naturgitt gave, et skjebnetalent. Etterpå blei jeg så kvalm at jeg måtte støttes inn på et rom og ned i en sofa, jeg fikk et glass vann, og vi fant ut at hvis vi skulle se en film nå, så måtte det bli Antichrist, fordi dette var ”the night of sin”, jeg lo av navnet, det var han jeg var forelska i som kalte den det, han hadde også nettopp tatt sin første sigarett, enda litt tidligere på kvelden hadde vi brent et stort trekors på jordet, det var til ei filminnspilling, etter at vi hadde filma det vi skulle, grilla vi pølser og marshmallows på det, følte oss på toppen av verden der midt på et jorde i indre Vestfold. ”Vil du ha siste slurken?” Elisabeth holder colaflaska mot meg, den er nesten tom. Jeg tar den, tømmer den, raper, ler, gir den tilbake til henne. Hun tar opp lighteren sin fra lomma, ”nei, dette vil kanskje du gjøre” avbryter hun seg sjøl, og gir meg lighteren og flaska. Jeg har allerede blitt berykta som stearinlysplukker i klassen, når vi er på Naboen liker jeg å helle salt og pepper inn i flammen så det slår gnister, jeg elsker å brenne negler og hår, men det lukter så vondt, så en gang tok vi med oss den lille lyset ut på røykeverandaen til Naboen, og jeg putta alt mulig rart jeg kunne finne inn i flammen, jeg veit ikke hvorfor jeg liker så godt å brenne ting, jeg liker jo ikke å ødelegge noe på noen annen måte, en gang gikk jeg forbi en ødelagt datamaskin i ei grøft med noen venner, vennene mine begynte med én gang å sparke og tråkke på den, dette var visst mange års frustrasjon som måtte ut, ”dette har jeg alltid hatt lyst til å gjøre med min egen data!” lo de, jeg bare stod og så på, nei, jeg så ikke på, jeg snudde meg bort, ville stenge ute lydene, en hel om så ødelagt datamaskin i ei grøft er én ting, men en sønderknust datamaskin i ei grøft er noe unødvendig apokalyptisk, noe bråkete, forstyrrende, støyende. Flammer har en reinhet ved seg, de etterlater seg bare aske som det kan dyrkes blomster i. ”Broren til Hallgrim er like pyroman som deg, dere burde bli sjelevenner”, sa Elisabeth den gangen på Naboen, men jeg tenkte at det er jo du som er sjelevennen min, Elisabeth, det er jo du. Jeg holder colaflaska vannrett med tuten mot meg og den flammende lighteren på undersida av den. ”Snu den, så det ikke renner smelta plast på deg”, sier Elisabeth, og jeg vipper flaska rundt, det har allerede begynt å bli ei grop der jeg har brent med lighteren, jeg stikker lighteren nedi den lille gropa, ser på plasten som bobler seg og blir svart, før det til slutt går hull på den. ”Hvor stort må det være?” spør jeg, og Elisabeth sier ”litt større”. Når det er stort nok, tar Elisabeth over. Hun river av en flik av aluminiumsfolien og bretter over hullet. Så tar hun ut den ene øredobben sin og stikker hull i folien med nåla. ”Er du klar?” Hun ser på meg og smiler. Sammen går vi ut av hybelen og studenthjemmet, jeg har posen med marihuana i jakkelomma, i nærheten er det en liten leikeplass med sandkasse og et klatrestativ som er plassert oppå en platting, det er et hull på baksida av plattingen, vi krabber innunder der. Elisabeth legger en liten dæsj marihuana oppå aluminiumsfolien, setter munnen for tuten, og tenner på marihuanaen med lighteren. Flaska fylles opp med røyk. Det er hypnotiserende. Nå rekker hun flaska mot meg, jeg er ikke særlig redd, burde jeg vært reddere, jeg som er så redd for så mye, jeg tar den og gjør som Elisabeth har gjort, tenner på, i flaska dukker det opp ei tjukk, hvitaktig tåke som kommer mot meg, mot munnen min, jeg tar imot med leppene og lar den gli nedover mot lungene, før jeg fjerner tuten og puster den ut. Jeg rekker flaska tilbake mot Elisabeth. ”Nei, bare kos deg litt, du, det er jo din fortjeneste at vi har det!” sier hun og smiler, og jeg røyker litt til, men er redd for å bli mer rusa enn Elisabeth, så etter to trekk insisterer jeg på at hun tar den tilbake, og så sitter jeg der og stirrer ut, er ikke helt sikker på hva jeg merker, om jeg merker noe, hvor lang tid skal det gå før jeg merker noe, jeg vil ikke være hun der teite som merker noe før det er meninga å merke noe, biler kjører forbi der borte, ”trur du de kommer hit?” spør jeg, Elisabeth ler, ”er du paranoid allerede?” spør hun, jeg er alltid en anelse paranoid, jeg får flaska fra henne igjen og tar djupe, lange drag og puster skodde, jeg ser for meg at jeg er en gammal gresk gud som puster vind i seila til Odyssevs, jeg er kong Vinter som puster frost over åsene, jeg er røykmaskinen på en konsert, jeg har lyst til å fortelle Elisabeth om alt det fantastiske jeg kan være, men har inntrykk av at tankene vil fordufte om jeg gir lyd til dem, det er best å bare sitte sånn og stirre og tenke, ”jeg er Odyssevs”, sier jeg, men det blei jo feil, det var jo en gresk gud jeg var, og Elisabeth ler, ”du er fjern, ass!” sier hun og tar flaska fra meg. Litt seinere sitter vi på hybelen min igjen, jeg sitter med beina i kors på senga mi og tenker i lange, magiske assosiasjonsrekker, nå og da sier jeg høyt hva jeg tenker, og uansett hva det er får det Elisabeth til å le, hun ligger og hikster på senga mi med hendene på magen. ”Vi må se en film!” utbryter hun plutselig, ”har du en morsom film?” Jeg har Clerks, jeg setter den inn i dataen min og vi begynner å se, men til tross for at jeg har sett filmen før, ramler jeg av, klarer ikke å holde konsentrasjonen, uansett hva det er som skjer i filmen, virker det så tilforlatelig, jeg klarer ikke å se sammenhengen mellom de forskjellige scenene, jeg forstår ikke åssen den ene tingen leder til den andre, og plutselig er det et ord eller en setning noen sier som setter i gang en ny assosiasjonsrekke hos meg, tankene mine strekker seg over hele verden, jeg reiser med tankene mine, jeg ser dem for meg som et fysisk rutenett som brer seg utover jorda, og hvorfor stoppe ved jorda, de brer seg ut over hele solsystemet, lenger, lenger, til universets ytterkant, og hva er bakenfor, tør jeg virkelig å gå bakenfor, dit ingen andre har vært før meg, veit jeg virkelig hva det vil si å ha dette ansvaret, Elisabeth ler plutselig, jeg ser på skjermen, noe morsomt har skjedd, jeg presser ut en sprø haha-lyd for å vise at jeg også fikk det med meg. Et par år seinere skal Elisabeth vise meg et bilde hun har på telefonen sin, det er meg som ligger på senga mi på hybelen min med et helt vilt ansiktsutrykk, øya sperra vidt opp, jeg smiler som om jeg var katten i Alice i eventyrland, og jeg skal si at jeg ikke kan huske at hun tok det bildet, og Elisabeth husker det heller ikke, men det må ha vært nå, denne kvelden, jeg klemmer Elisabeth tettere inntil meg, klokka er sikkert to eller tre på natta, jeg har skrudd av lyset på hybelen, det er bare oss to i senga mi, hun sover allerede, tar nesten all plassen sånn at jeg ligger og balanserer på kanten, men det gjør ingenting, jeg flytter meg bare nærmere henne, borer nesa mi inn i nakken hennes, drar inn lukta av henne, armen min ligger rundt henne, men jeg er redd for hva som vil komme til å skje om jeg stryker henne over magen.
---
Prosjektet mitt har fått en arbeidstittel! Flere utdrag her, her og her.
