Opplevelser: Bursdagen til Mari. Sasha Velour på Folketeateret. Bursdagen min på Aku Aku. Middag med Vibeke på Südøst. Geocaching-tur med Martina. Werq the World på Folketeateret. Konsert med Wardruna på Sentrum scene. Konsert med Kanga og Kælan Mikla på Blå.
(Dette bildet av Kanga har jeg lånt av Nastja Izotova fordi jeg syntes det var så kult, og fordi det ser ut som at jeg og Martina i publikum har det helt fantastisk. Det hadde vi for så vidt òg.)
Innkjøp: På vei til bursdagsfesten min gikk Mari og jeg innom Velouria Vintage, og dermed endte jeg opp med å kjøpe denne Bowie-t-skjorta i bursdagsgave til meg sjøl. Og: i april begynte jeg på aerial hoops, som jeg nevnte for litt siden, og da trengte jeg en treningstights. Siden jeg var rundt åtti kroner unna å få gratis frakt fra Zalando, endte jeg opp med å i tillegg kjøpe ei bukse til fire ganger prisen for tightsen. Fordi det er sånn hjernen min fungerer.
TV-serie: Jeg er veldig glad for at Wellington Paranormal nå er å se på HBO! Serien foregår i samme univers (og er selvfølgelig skapt av de samme geniale folka) som What We Do In the Shadowsog er nærmest en slags X-Files-parodi. Jeg er generelt veldig sær på humor, men akkurat Taika Waititi og Jemaine Clement (som jeg takket være Flight of the Conchordshar veldig lyst til å kalle bare Jemaine, for det virker så tungvint å si hele navnet hans, liksom) veit tilsynelatende veldig godt hva jeg liker, for alt de to tar i blir til humorgull. Jeg trur dette, i likhet med både What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, er en veldig elsk-eller-hat-serie, men jeg er veldig glad i det allerede etter bare to episoder, og det overrasker meg ikke om jeg ender opp med å elske det.
Film: Deep Water, Maniac, Final Destination, Dog Pound, Spotlight, The Batman, Labyrinth, Gothika og Monos.
Jeg merker jeg egentlig ikke har veldig mye å si om noen av disse filmene. Jeg likte kanskje Dog Pound aller best av dem, i stor grad fordi det var en god film, og i kanskje like stor grad fordi jeg har en generell greie for fengselsfilmer der alt er helt jævlig, jeg veit ikke hvorfor. Men ingen av disse filmene, Dog Pound inkludert, ga meg noe annet eller mer enn det jeg forventa, og det er i utgangspunktet ingenting i veien med det, og når man ser så mye film som meg skal det uansett litt til for å overraske meg, jeg trenger stadig høyere doser for å oppnå den samme rusen som jeg tidligere kunne få av mindre, men det har fått meg til å innse, som jeg veit jeg har nevnt før, at hvorvidt en film er god eller dårlig egentlig ikke interesserer meg så mye lenger. Det føles viktigere for meg personlig om en film er i stand til å gi meg noe jeg ikke kunne fått på noen annen måte. Og hva det "noe" er, er vanskelig å vite før jeg opplever det. Men nå er det nå en gang sånn at jeg skriver dette innlegget tre dager ut i mai måned, og denne måneden har jeg allerede sett en film som gjorde nettopp det. Men det kommer vi selvfølgelig tilbake til om en måneds tid.
Musikk: Enkelte måneder ser man bare filmer der man veit hva man får. Og enkelte måneder heter et av de albuma man har hørt mest på Slut Pop. Jeg har ikke så mye å si til mitt forsvar, Kim Petras sin nyeste utgivelse er nesten patetisk enkelt produsert, og selv om hun egentlig er en god vokalist, har hun denne gangen resignert til det noen jeg kjenner omtalte som "drag queen-vokal." Noe sier meg at hun med Slut Pop heller ikke prøvde å lage et sjelsmadrende konseptalbum, og hun inntar rollen som sexsymbol med en viss humor og tør jeg si glimt i øyet. Hun tar ikke dette så altfor seriøst sjøl, og uansett hvor høyt jeg liker å heve meg over allmuen, er jo også jeg bare et menneske, og sex selger, og billige salgstriks funker på meg. Dette er lettvint, fengende og gøy.
Jeg er ganske uinspirert om dagen, både når det gjelder blogging og skriving og det meste annet. Å jobbe med meg sjøl krever en del energi, og selv om min overdrevne tendens til å få dårlig samvittighet for ting jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for er blant tinga det jobbes med, er det likevel ikke til å komme ifra at jeg nettopp føler på dårlig samvittighet over å ikke strekke til, å alltid være sliten, å ikke orke en del ting jeg føler jeg "bør" orke. Og så er jeg redd for at folk skal tenke at jeg nå som jeg er i behandling skal bruke min psykiske helse som unnskyldning/påskudd for å ikke gjøre ting jeg før ville gjort, bruke det som et get-out-of-jail free card, som det heter på godt norsk. Men så er jo greia det at jeg før ville gjort ting jeg egentlig ikke hadde helt overskudd til nettopp fordi jeg ikke var i behandling, fordi jeg følte meg mislykka og lat hvis jeg ikke gjorde det, og så hadde jeg heller ingen såkalt "offisiell grunn" til å ikke få til ting som andre rundt meg fikk til, så derfor tok jeg meg til stadighet vann over hodet og gjorde ting jeg faktisk ikke hadde kapasitet til og endte opp med å gjøre alt mye verre for meg sjøl. TL;DR: ikke bli sur på meg hvis jeg ikke lever livet i samme tempo og med samme intensitet som før, det er ikke vondt ment mot deg eller noen andre, det er for at jeg skal få tid til å bli bedre. ♥
Det var en veldig knotete intro som egentlig ikke hadde så mye med innlegget forøvrig å gjøre, men som tydeligvis ikke desto mindre måtte ut. Men denne utfordringa jeg begynte på for cirka fem millioner år siden var jo nettopp ment som noe å falle tilbake på hvis inspirasjonen skulle utebli, så here we are. Jeg merker jeg blir litt sta i møte med de fleste forsøk på å tenke positivt, fordi de minner meg om en viss type mennesker, samtidig som den logiske delen av hjernen min skjønner at balanse som regel er veien å gå, og å fokusere på det positive kan være en bra ting så lenge man ikke samtidig fornekter negative følelser. Yin og yang! The force! Equilibrium! Fuck yeah!
1. Duolingo
(Duolingo lærer meg å si praktiske setninger jeg kommer til å få bruk for neste gang jeg er i et spansktalende land… eller åssen var det der igjen.)
Jeg har jo egentlig lenge visst at Duolingo er en ting, men det var ikke før Martina anbefalte meg det en gang for snart et år siden at jeg faktisk lasta det ned. Med det sagt: jeg anbefaler ikke å lære et språk fra scratch ved hjelp av Duolingo, for formatet fordrer en viss forkunnskap (ffff!), men det viste seg å være en veldig enkel og gøyal måte for meg å holde spanskkunnskapene mine ved like på, og ikke nok med det: hovedproblemet mitt med spansk har alltid vært at jeg har et veldig dårlig vokabular, og Duolingo har lært meg mange nye spanske ord. Og i så måte er Duolingo perfekt: det er dårlig på å lære bort grammatikk, men om man først har et grunnlag å bygge på, gjør appen det enkelt og morsomt å lære gloser, for den er utforma omtrent som et spill. Språk var blant de faga det jeg likte best på skolen, og i motsetning til engelsk, har jeg få naturlige anledninger til å bruke spansk i hverdagen min, men med Duolingo trener jeg spanskmusklene mine hver dag i tillegg til å lære nye ting. Jeg elsker at å lære språk har blitt en del av den daglige rutinen min! En ting som derimot er litt dumt er at det ikke går an å lære europeisk spansk, som jo er det jeg har lært på skolen, bare latinamerikansk spansk. Og i sistnevnte har de blant annet ikke noe ord eller grammatikk for andreperson flertall – altså dere – mens de har det i førstnevnte, og det er litt kjipt at det er noe jeg dermed ikke lærer.
2. Drag Race España
(Jeg er 5, hvis du lurer. Stort sett alltid 5.)
Apropos spansk: Drag Race España er helt fantastisk. Etter den enorme skuffelsen som var Drag Race Down Under var det ei skikkelig vitamininnsprøyting å få servert det fargerike spetakkelet som er Spanias versjon av min favorittrealityserie. Det er ikke alltid jeg er enig med dommerne, men alle deltagerne er utrolig elskelige, og etter min erfaring er det som oftest dét som avgjør hvor god en sesong er. Som jeg nevnte her forleden blei jeg ekstremt sjarmert av Arantxa allerede fra første episode, noe som gjorde at jeg blei ekstra lei meg da
***SPOILER ALERT***
Inti gikk ut – eller rettere sagt valgte å forlate settet – etter at hun opplevde seg urettferdig behandla av dommerne, og en del av den giftige fanbasen av en eller annen grunn valgte å rette aggresjonen sin mot Arantxa. Som om det var hennes feil! Hun var en av dem som prøvde å trøste Inti etter den knusende tilbakemeldinga fra dommerne, og likevel benytta noen idioter anledninga til å sende henne hatmeldinger og drapstrusler fordi de mente hun burde fått bunnplassering istedenfor Inti. Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt dommernes avgjørelser var rasistisk motivert, som enkelte hevder, men altså hallo, hvis du syns dommerne gjør feil, så kritiser DOMMERNE (på en SAKLIG måte), ikke send hat til en helt uskyldig drag queen som bare prøver å gjøre sitt beste og være en god venn. I det hele tatt syns jeg det er mye styggedom ute og går blant Drag Race-fans, for noe lignende skjedde med Lawrence Chaney da det blei klart at hun vant Drag Race UK og ikke Bimini. Utrolig kjedelig at en fanbase som i hovedsak består av skeive, som bør vite bedre enn majoriteten hva det vil si å motta hat og trusler, kan være så slemme.
***SPOILER OVER***
Uansett! I ei tid som for meg personlig består av mye usikkerhet og generell dritt, er Drag Race España et utrolig kjærkomment ukentlig avbrekk. Det er få ting som er i stand til å genuint lette humøret mitt som det drag er, og jeg er så glad jeg har oppdaga denne kunstformen. Så mye ektefølt kjærlighet og glede!
3. Matlaging
(Dette er en slags poke/sushi bowl bestående av ris i bunnen, agurk, avocado, edamamebønner, vårløk, koriander, tofu stekt med blant annet soyasaus og furikake, og chilimayo.)
Jeg var inne på det for ikke så lenge siden, men korona har faktisk bydd på en del forbedringer for mitt vedkommende. Jeg har ikke alltid vært glad i å lage mat, men jeg har endt opp med å bli det, og etter at jeg blei permittert fra jobben i mars i fjor hadde jeg tid til å fordype meg skikkelig i et middagsprosjekt hver eneste dag, i ekte nerdestil. For som med så mye annet, syns jeg matlaging blir morsommere når man tenker på det som et spennende prosjekt heller enn noe man bare må gjennom hver eneste dag. Og matlaging for meg har det til felles med yoga at det tvinger fokuset over på noe helt konkret og fysisk. Jeg har veldig lett for å bli distrahert når jeg for eksempel leser, skriver eller ser på film, som er ganske passive aktiviteter sånn alt i alt, men både yoga og matlaging krever en aktiv tilstedeværelse som gjør at hjernen min faktisk ikke får til å tenke på andre ting enn på det jeg faktisk driver med. Jeg kan oppnå et nærmest hypnoselignende fokus når jeg gjør yoga eller lager mat, og når tankene dine surrer og går og maser døgnet rundt, er det helt nydelig å få en lita pause fra kjøret i tillegg til at man ender opp med noe som er skikkelig, skikkelig digg å spise.
4. Yoga
Jeg har dessverre ingen fine bilder å illustrere med, for i motsetning til influenserne som gjør yoga på Instagram, er jeg ekstremt lite fotogen når jeg holder på; knallrød i trynet og dekt av svette. Det aner meg at det kanskje handler mer om posering enn om trening for enkelte. Uansett, det er jo ikke egentlig lenge siden sist jeg snakka om hvor bra yoga er for meg og hvor fantastisk det nå er at jeg har tid og – stort sett – energi til å gjøre det hver dag, men det er faktisk verdt å gjenta. Jeg har blitt lært opp til at man ikke skal skryte, men veit du hva, jeg syns jeg fortjener å skryte av meg sjøl, for på barneskolen var jeg alltid den som blei valgt sist til laget, og i gymtimene på ungdomsskolen og videregående fikk jeg ved flere tilfeller panikkanfall, noe dessverre bare gymlæreren jeg hadde sisteåret på videregående skjønte at ikke var fordi jeg var lat og ville snike meg unna. Jeg har nesten hele livet tenkt på fysisk aktivitet som straff på sitt verste, og som et nødvendig onde på sitt beste, men yoga har revolusjonert hele denne tankegangen for meg. Jeg er i bedre form enn noen gang før, og det føles helt fantastisk.
5. Jeg er I BEHANDLING!
Og det er så fint! Jeg hadde ikke trudd om meg sjøl at jeg skulle være flink til å snakke med en psykolog i det hele tatt, men så viser det seg at jeg omtrent ikke klarer å holde kjeft når jeg først har kommet inn på kontoret hennes. Hun har til og med sagt det til meg; at det er så fint at jeg klarer å snakke så utfyllende om forskjellige temaer. Jeg trur jeg rett og slett er… en gøy pasient å behandle? Det er et merkelig kompliment å få, men det føles bra ikke desto mindre. Kanskje særlig fordi jeg innimellom blir litt bekymra for at jeg ikke skal klare å formulere meg så nøyaktig som jeg gjerne vil og dermed ende opp med å ikke få riktig behandling. Men jeg prøver å forholde meg til et i teorien ganske enkelt konsept: å bare være helt, helt ærlig, verken mer eller mindre. Og hvis du syns jeg snakker mye om psykisk helse og dertilhørende behandling om dagen, så er det bare å stålsette seg, for det er stort sett det hverdagen min handler om for tida, og jeg kommer nok til å skrive enda mer om det i framtida.
Jeg har vært ganske fraværende i det siste, ikke bare på bloggen, men også mentalt, dog ikke sosialt, og dette virker kanskje som en sjølmotsigelse, men jeg har gått aktivt inn for å omgi meg med mennesker for å unngå å tenke på ting jeg ikke har så veldig lyst til å tenke på. Og når jeg omgir meg med mennesker, får jeg ikke tid til å være med meg sjøl, på godt og vondt. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn inni hodet mitt, men la gå.
Jeg er, som jeg så vidt har vært inne på før, til utredning på DPS for tida. Det tar tid og er ganske slitsomt, noe som gjør at jeg går rundt og konstant føler meg overvelda og emosjonell, men det er samtidig så utrolig befriende at alle greiene mine endelig blir tatt tak i og jobba med. Vi har ennå ikke funnet ut konkret hva som "feiler meg" (i mangel på bedre uttrykk), men jeg kommer godt overens med psykologen min, og spaserturen til og fra sjukehuset går gjennom idylliske skogsomgivelser, og vakker natur har en tendens til å både gi meg ro, som jeg trenger når jeg er på vei dit, og trøst, som er godt å ha når jeg er på vei hjem igjen.
Jeg har ennå ikke funnet ut av hva jeg skal gjøre med novelleprosjektet mitt, for jeg trur det egentlig er ferdig, men jeg har ikke sendt det fra meg fordi jeg er så redd for å få avslag. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så redd for det, jeg har jo fått mange avslag før, men jeg trur det er fordi jeg alltid ellers har begynt på et nytt prosjekt før jeg har gjort meg ferdig med det jeg holder på med, noe som for første gang ikke er tilfellet nå. Personlig empiri tilsier at ingen skrivesperrer varer evig, og jeg trur jo ikke egentlig det er realistisk å anta at jeg aldri vil skrive noe igjen når jeg er ferdig med novellene mine, men akkurat nå føles det sånn. Og det skremmer meg. Dessuten er jeg litt redd for at et forlag ikke ville gitt det den oppmerksomheten det egentlig fortjener fordi det under pandemien har vært så sinnssykt mange som plutselig har hatt tid til å skrive bok, og jeg er redd manuset mitt skal drukne i mengden. Samtidig er jeg så innmari utålmodig. Jeg er rett og slett så inni granskauen lei av å ikke være forfatter.
Heldigvis kommer det nye episoder av Drag Race España hver søndag, og Arantxa Castilla-La Mancha er så søt at jeg holder på å dø. Jeg syns ikke hun er den flinkeste eller den med den mest interessante drag-stilen, men latteren hennes! Ansiktsuttrykka hennes! Og når hun sitter i utkanten av bildet og ser ut som at hun lever i sin egen drømmeverden! Jeg var rett og slett nødt til å klippe sammen min egen Arantxa appreciation video. Beklager at bilde og lyd er så dårlig, men Blogspot hadde ikke lyst til å laste den opp i bedre kvalitet.
I stad inne på soverommet mitt fant jeg en lapp med et telefonnummer på, og da jeg søkte opp nummeret i Gule sider, viste det seg å ikke være noe spennende i det hele tatt, men å tilhøre hovedtillitsvalgte i fagforeninga på den gamle jobben min. Det slo meg at om livet mitt hadde vært en film eller en TV-serie, og jeg plutselig hadde dødd eller forsvunnet, og en etterforsker hadde funnet lappen med telefonnummeret, hadde det automatisk betydd at fagforeninga eller jobben hadde hatt noe med døden eller forsvinninga mi å gjøre. Det telefonnummeret hadde hatt stor betydning for hele utviklinga av narrativet. Detaljer betyr liksom så mye mer på film enn i virkeligheten.
Jeg kjenner på en følelse av å måtte rettferdiggjøre at dette blogginnlegget i det hele tatt skal fins, at jeg på en eller annen måte må gi dere valuta for penga (til tross for at ingen tjener noe som helst på denne bloggen), at jeg må være en flink blogger og gi dere ✧* CoNtEnT *✧, men kanskje det er grunn nok å bare stikke hodet innom for å minne dere på at jeg lever?
Til helga er det faktisk endelig finale i den lengste sesongen av RuPaul's Drag Race i manns minne, og mye har blitt sagt om akkurat denne sesongen (FOR en kjedelig førsteepisode, herregud), særlig satt opp mot sin britiske søster, men jeg har jevnt over kost meg med den, selv om det har vært få øyeblikk som går inn i historiebøkene, av både den ene og den andre sorten. Og bare så produsentene veit det: det er ikke fordi det ikke har vært nok drama i denne sesongen, for det var ikke så mye drittslenging og såpe i UK-versjonen i år heller. Tvert imot er det faktisk få ting jeg liker bedre enn å se drag queens som er gode venner, og søsterskapet jeg så forme seg innad i UK-gjengen skapte uendelig mye bedre TV enn det krangling og bitching gjør.
Jeg skal, på samme måten som i fjor, prøve å synse meg fram til hvem av finalistene jeg syns fortjener krona. Herved følger spoilere for alle som ikke er à jour med sesong tretten av RuPaul's Drag Race.
Men aller først vil jeg bare si hvor takknemlig jeg tross alt er for hvor forskjellige de fire finalistene er fra hverandre! RuPaul sier at Amerikas neste drag superstjerne må ha fire kvaliteter; karisma, unikhet, nerve og talent, og sjeldent har disse egenskapene vært så tydelig representert hos finalistene som denne gangen.
Karisma: Symone
For er det noen som virkelig er legemliggjøringa av karisma, så er det Symone. Den utstrålinga og sjølsikkerheten hun går på runwayen med er helt rå å være vitne til. Hun har også vist seg å være en god skuespiller, og det virker som at hun tar med seg denne evnen til å gå inn i en karakter også på runwayen. Hun møter de forskjellige utfordringene med den stoltheten og den autoriteten som hun nettopp via drag får tilgang til, og det er jo nettopp dét som gjør drag til en så interessant kunstform: Symone er et nydelig eksempel på at man kan skape seg et alter ego som er alle de tinga som en svart, feminin mann blir fortalt at han ikke kan være. En annen ting jeg virkelig elsker ved Symone, er at selv om hun på sitt beste utstråler en udiskutabel styrke, er hun også den av årets finalister som virker mest følsom, og er det noe Brené Brown har lært oss, så er det at man ikke kan oppnå styrke og sjølsikkerhet uten nettopp sårbarhet. Måten hun tilsynelatende har kanalisert sårbarheten sin på til å komme ut på den andre sida som enda sterkere, er faktisk vakkert å se på. Og derfor tilgir jeg henne de gangene hun nettopp snubler og sårbarheten hennes blir synlig, som da hun gjorde det ganske dårlig under stand-up-utfordringa, fordi det gjør det enda tydeligere for meg hvor hardt hun faktisk jobber med den superkule Symone-attityden, som hun vanligvis går inn i med den største naturlighet. For Symone jobber beinhardt, og som alltid når noen jobber hardt, er det umulig å legge merke til det når hun er på sitt aller beste. Det eneste negative jeg kan komme på å si om Symone, er at karakteren hun har perfeksjonert kan bli litt repetitiv, og hun var dritmorsom i RuPaulmark Channel og i reklamefilmen ("is your blood sugar low?"), mens i "Henny, I Shrunk The Drag Queens!" følte jeg at hun egentlig gjorde det samme som jeg har sett fra henne tidligere.
Unikhet: Gottmik
Gottmik er den første transmannen til å delta i Drag Race-franchisen, og som noen som har et sammensatt forhold til kjønn, syns jeg det er fantastisk å se noen dytte på grensene for hva drag kan være. For drag er jo nettopp en slags satire over stereotypiske kjønnsroller, og sånn sett burde dette være helt riktig arena for å utforske såkalte ukonvensjonelle kjønnsuttrykk, likevel har jeg inntrykk av at transmenn som er drag queens blir uglesett i enkelte miljøer. Heldigvis har vi kommet så langt at både Drag Race-fans og -deltagere har en selvfølgelig plass til banebrytere som Gottmik, og hun har hvert fall imponert meg enormt mye med sitt talent og sin naturlige tilstedeværelse på scener og runwayer. For Gottmik hadde allerede før Drag Race en temmelig solid karriere som makeup-artist, og det blei veldig tydelig veldig fort at hun har en uovertruffen motesans og er en ekstremt dyktig designer. Og akkurat som med Aquaria og Gigi Goode fra tidligere sesonger, er Gottmik mer enn "bare" en look queen. Hun er også utrolig morsom og var en soleklar vinner av årets Snatch Game som Paris Hilton, og var – syns jeg – bedre enn Kandy i stand-up-utfordringa, selv om det var Kandy som vant. Og når finalistene i år som nevnt er såpass forskjellige fra hverandre, er det nesten umulig å velge ut hvem av dem som er "best" – med ett unntak som vi straks kommer tilbake til – og dermed er kanskje representasjon nettopp en god grunn til å krone Gottmik.
Nerve: Kandy Muse
Jeg har litt lyst til å like Kandy Muse mer enn jeg gjør, om ikke for annet, så fordi det virker veldig populært å mislike henne, og jeg misliker henne ikke egentlig, jeg bare syns at andre (Denali og Utica) hadde fortjent en plass i finalen bedre enn hva jeg syns Kandy gjør. Jeg har på følelsen av at grunnen til at hun fortsatt er med ikke skyldes talentet hennes, men fordi hun har en veldig stor personlighet som var en av pådriverne til denne sesongens største showdown backstage. Sagt på en annen måte: at Kandy har fått bli med hele veien til finalen, vitner for meg mer om et bevisst valg tatt av produsentene for å lage juicy reality-TV enn fordi hun er bedre enn alle de som allerede har gått ut. For Kandys runway-looks er på sitt beste helt OK og på sitt verste helt grusomme. Jeg syns ikke brusreklamen hennes var så god som dommerene skulle ha det til, og jeg syns altså at Gottmik (og Rosé!) var bedre enn henne i stand-up-utfordringa, som er den eneste utfordringa Kandy har vunnet. Hun er ikke en håpløs drag queen, jeg syns bare ikke hun når opp til det nivået som de tre andre finalistene har. Med det sagt: jeg kan skjønne hvorfor man blir sjarmert av Kandy, for hun er høylytt og… får jeg lov å si vulgær?…, hun snakker rett fra levra, og er en underholdende person å iaktta fra avstand. Jeg trur personlig jeg ville blitt gal hvis jeg hadde måtte delta i en konkurranse med henne, fordi hun har en bortimot helt motsatt personlighet av hva jeg sjøl har, og hun er ganske enkelt ikke helt min type. Men hun har definitivt nerve, det skal hun ha.
Talent: Rosé
Innrømmelse: det kaaaaan hende jeg crusher bittelitt på Rosé.
Det til side: det er ingen tvil om at Rosé med sin teaterbakgrunn utstråler profesjonalitet på en måte ingen av de andre finalistene gjør, noe også dommerne påpeker igjen og igjen. Hun er rett og slett så utrolig talentfull at hennes største svakhet blir at hun er så perfekt at det kan være vanskelig å knytte seg til henne på den måten det er lett å gjøre med for eksempel Symone. Personlig har jeg ikke hatt nevneverdige problemer med å knytte meg til henne, for i tillegg til å altså være god i absolutt alt, virker hun som en varm, morsom og sympatisk person som ikke tar seg sjøl så alvorlig. Hun kan synge, hun kan danse (og på dette tidspunktet begynner jeg å synge på Stiffis Respekt, men det var en digresjon), hun er en god skuespiller, hun har gode looks (sjeldent så gode som de til Symone og Gottmik, men likevel), hun er velartikulert, hun er smart, og det er rett og slett vanskelig å klandre henne for å alltid forholde seg profesjonell, også i de situasjonene der andre ville hatt emosjonelle sammenbrudd. Hun er ganske enkelt den beste allround entertaineren av dem, og mitt favorittøyeblikk med henne var kanskje som Gnomey i RuPaulmark Channel. Etter enkelte kriterier er hun kanskje sånn sett den mest velfortjente vinneren av dem, fordi hun aldri har gått helt på trynet; de gangene hun ikke har vært best, har hun likevel vært god. Mens jeg skriver dette merker at jeg personlig likevel kanskje heier enda litt mer på Symone og Gottmik, fordi det de gjør er på hver sin måte så unikt og de har begge evnen til å utvide sjølve definisjonen av hva drag innebærer. De tar større sjanser, der Rosé først og fremst er veldig, veldig flink. Men bevares, det er ikke noe i veien med å være flink, og om Rosé skulle vinne er det hundre prosent fortjent.
Jeg innså at det er lenge siden jeg har posta noe som helst tekst av noen annen grunn enn nostalgi, og nostalgi er vel og bra, det, men jeg skriver jo faktisk bedre nå. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at jeg skriver ganske bra. Og det gjør det ekstra frustrerende å få standardavslag fra forlag. Jeg veit at jeg står i fare for å bli oppfatta som en sutrete og bitter dårlig taper her, men det kan jeg godt være, for jeg føler meg faktisk litt… oversett? Er dét det ordet jeg leiter etter? For jeg har ikke gått tre år med forfatterstudier bare for moro skyld, liksom, skriving er mer enn en hobby for meg. Jeg blei skikkelig irritert en gang jeg lufta lignende tanker som dette i ei Facebook-gruppe om skriving, og en som svarte meg skreiv at jeg måtte slutte å tenke på forfatter som noe jeg skulle bli, og begynne å tenke på det som noe jeg hadde veldig lyst til å bli. EXCUSE ME men jeg har ikke satsa hele livet mitt på én ting for noe jeg bare syns er gøy å holde på med. Skriving er en stor del av identiteten min, og dere, en god gif kan ikke gjentas for ofte, kan den vel:
Dette er det jeg gjør, dette er den jeg er, og bare for å fortsette med Drag Race-referansene, relaterer jeg mer enn jeg kanskje bør til the safe queens, de som gir alt og likevel opplever å ikke vinne utfordringer som handler om den ene tingen de har brukt hele karrieren sin på å perfeksjonere.
Og er det lov å være litt misunnelig på de jeg har gått i klasse med som har fått gitt ut bøker? Det vil si, misunnelig er ikke riktig ord – vi mangler et norsk ord for det jeg føler. For det er jo ikke det at jeg ikke unner dem det, tvert imot syns jeg de har skrevet utrolig gode bøker som fortjener et enda større publikum, men jeg må ærlig innrømme at jeg i all oppriktighet ikke klarer å skjønne hva det er de har som ikke jeg har? I klassen følte meg aldri dårligere til å skrive enn noen av de andre, og likevel er det bare Oktober (som ikke er bare-bare, altså, jeg veit det) og til dels Cappelen som har gitt meg noe som helst annet enn "takk, men nei takk" når jeg har sendt dem tekstene mine. Og det bringer meg til et av de mest relaterbare venn-diagramma jeg har kommet over:
Dette er faktisk meg hver eneste dag. Ikke bare bytter jeg mellom polene JEG SKRIVER FANTASTISK HVA ER PROBLEMET TIL ALLE NORGES FORLAG og MEN HVA OM JEG FAKTISK IKKE HAR DET SOM SKAL TIL, men oftere oppholder jeg meg i begge tankesetta samtidig. Herregud. Ingen har noen gang påstått at det er lett, si. Bortsett fra de folka som alt tilsynelatende kommer veldig lett for, og noen ganger føles det som om det er alle andre skrivere enn meg, selv om den rasjonelle higher mind'en min veit at det ikke er sant. Jeg tar antakelig feil, men jeg har ofte inntrykk av at det er ingen som jobber hardere og som vil det mer enn meg, men uansett hvor mange inspirerende sitater man omgir seg med, forandrer ikke dét det faktum at ambisjon og vilje til å ikke gi opp bare tar deg et stykke på veien; når alt kommer til alt, er faktisk talent det viktigste av alt. Og uten hjelp fra en redaktør er det måte på hvor mye jeg er i stand til å utvikle talentet mitt på egen hånd. Så når det i all hovedsak er standardavslag det går i, er jeg stuck med tre år med forfatterstudier, masse studiegjeld og ingen formening om hva som er neste skritt.
TL;DR: jeg syns rett og slett det er et misforhold mellom det alle – andre skrivende, forelesere, faktiske forfattere, venner – forteller meg om min egen skriving – i.e. at jeg er veldig dyktig – og måten forlag svarer meg på. Hvis jeg er så dyktig som så mange mener at jeg er, hva er da greia med alle refusjonene?
Så jeg tenkte å bruke resten av dette innlegget på å snakke om og poste utdrag fra de nyere prosjekta mine, siden det har blitt så innmari mye gamledager de siste månedene på denne bloggen. Og selv om dette innlegget mest av alt ser ut som et digert rop om hjelp og en bønn om komplimenter, er det faktisk ikke det jeg er ute etter, så jeg tar veldig gjerne imot tilbakemeldinger som kan hjelpe meg videre på alle disse tekstene. Det er heller ikke direkte feil å se på dette som en slags showcasing av mitt eget talent. For jeg veit jo at jeg tross alt har noen kvaliteter som skribent, for man kommer ikke inn på forfatterstudiene i Bø og Tromsø utelukkende på grunnlag av megalomani.
Jeg fikk et mildt sjokk da jeg innså at jeg begynte å skrive Lunisandbare tre – fire år etter Aloha verden, for den utviklinga og den læringskurva på de tre – fire åra har vært mildt sagt bratt. Og hva var det som skjedde mellom Aloha verden og Lunisand, som gjorde at jeg skreiv så radikalt mye bedre på bare noen få år? Skrivebua. Nå fikk jeg nettopp et nytt sjokk: jeg begynte å skrive på et materiale som skulle utvikle seg til å bli Mjuke, svarte stjerner bare fem år etter at jeg skreiv den siste episoden av Lunisand. I mellomtida hadde jeg gått forfatterstudiet i Bø (Lunisand var faktisk en del av søknaden min). Om ikke disse to erkjennelsene er bevis nok for hvor utrolig godt utbytte jeg har av å ikke sitte aleine og skrive i min egen private boble, så veit ikke jeg. Jeg tenker jo om meg sjøl at jeg ikke er flink til å jobbe med andre, men empirien viser egentlig det motsatte. Ikke at skriving er samarbeid-samarbeid, men jeg er faktisk veldig mottagelig for kritikk, noe til og med Trafo-redaksjonen skreiv i sin vurdering av hvorfor jeg blei kåra til årets TrafoTalent den gangen for lenge siden. Jeg er litteraturens Bimini Bon-Boulash! (I wish.)
Hvor var jeg. Jo. Mjuke, svarte stjerner er til dags dato det mest gjennomarbeida av alle prosjekta mine. Jeg jobba med det gjennom begge åra på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg har fått en konsulentuttalelse på det. Sånn sett er det kanskje det nærmeste jeg kommer et ferdig produkt, samtidig som jeg nå i ettertid ser hvor utrolig mange feil og mangler det har, og hvor enorme endringer som skal til for å gjøre det verdig en utgivelse i bokform. For meg var det lettere å la dette prosjektet ligge, og heller ta med meg de tinga jeg visste at funka over i nye prosjekter. Mye av problemet med Mjuke, svarte stjerner var at selv om det ikke var noen sjølbiografi, ligna likevel hovedpersonen altfor mye på meg sjøl. Det blei et så personlig prosjekt at det blei vanskelig for meg å lese det og behandle det som litteratur, for jeg klarte ikke å se på det med et utenforstående blikk, det blei umulig for meg å presse det inn i en narrativ struktur, for de personlige følelsene mine stod i veien. Men det har faktisk mange fine passasjer, og jeg er litt redd for at den unike fortellerstemmen, som jeg trur var hovedgrunnen til at mange likte dette prosjektet så godt, blei litt borte da jeg begynte å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (som jeg kommer tilbake til).
Totalt er dette prosjektet 360 sider langt og pekende i alle tenkelige retninger, men jeg har skrevet ut historien. Her er en liten bit:
Jeg har oppdaga en type musikk jeg aldri før har hørt, som jeg aldri før har visst at fantes. Det er et band som omtrent bare bruker sløve synthesizere og trommemaskiner i låtene sine, jeg kaller dem Hostesaftbandet, det var søstera mi som anbefalte meg dem, jeg har nå kjøpt plata, Hostesaftbandet, jeg kaller dem det fordi å høre på dem kjennes som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Jeg hører på dem på hybelen min mens jeg brenner røkelse og drikker urtete og røyker ut av balkongdøra. Hver av låtene deres legger ut et nytt scenario framfor meg, og yndlingslåta mi er den første på plata. Å høre på den kjennes som å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, så kaldt at det er deilig. Jeg går turer om natta mens jeg hører på Hostesaftbandet, aller best liker jeg å stå på togstasjonen der det skinner gult fra lykta som henger på veggen til stasjonsbygget, jeg ser på strømledningene høyt over skinnene som dirrer i den frosne vinden, jeg er så lykkelig, jeg er så deprimert.
Går det an å ha veldig mye til felles med noe samtidig som man er det komplett motsatte av noe? Døden og gleden oppstod som en ganske direkte reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen jeg fikk på Mjuke, svarte stjerner, på et vis kan man si at prosjektet nesten er å regne som ei slags omskriving av Mjuke, svarte stjerner. Hovedpersonene ligner på hverandre, og begge romanene handler i bunn og i grunn om det samme: om å møte et annet menneske, som man er litt misunnelig på fordi de er akkurat som man sjøl har lyst til å være, og dermed nesten utslette seg sjøl i et forsøk på å få denne personen til å akseptere og elske seg. Men konsekvensene er likevel er større i Døden og gleden, og alt er mer eksplisitt og uttalt. Ting som er antyda i Mjuke, svarte stjerner, er skrevet ut i klartekst i Døden og gleden. Alle faktorer er skrudd strammere til. Og Døden og gleden er minst like lang og uregjerlig: den er i skrivende stund 596 SIDER LANG, historien er langt ifra ferdig, og den har kanskje en enda løsere narrativ struktur enn det Mjuke, svarte stjerner har. Anne har lest begynnelsen på denne teksten, men bortsett fra det, har denne fått veldig få mer eller mindre profesjonelle blikk på seg. Og jeg har ikke skrevet på den siden 2018, mest fordi jeg nok har innsett at om Mjuke, svarte stjerner ikkefunka, så er det no way in hell at Døden og gleden kommer til å funke, for kanskje tok jeg denne gangen større hensyn til konsekvenser og trøkk, men det andre store problemet Mjuke, svarte stjerner hadde, var at prosjektet liksom ikke var på vei noe sted, det var ingen konkret handling, ikke noe mål som dreiv karakterene framover. Og i utgangspunktet ville jeg jo egentlig heller ikke ha det; jeg hadde lyst til å skrive noe lignende Six Feet Under, der hele premisset er et knippe interessante karakterer og liva deres som utfolder seg og tida som går. Dessverre har jeg innsett at jeg rett og slett ikke er like god til å skrive som det Alan Ball er, og inntil videre er det et uproporsjonalt forhold mellom ambisjon og utførelse når det gjelder både Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, men aller mest sistnevnte. Likevel: denne har også sine kvaliteter, og særlig er det mange av dialogene som jeg rett og slett syns jeg er skikkelig gode. Og det hele er skrevet i preteritum! Jeg skriver nesten alltid i presens, og jeg syns det er interessant å observere hvor annerledes skrivestilen min faktisk blir av å skifte tid. Jeg syns også hovedpersonen min i Døden og gleden var en morsommere karakter å skrive ut fra enn hovedpersonen i Mjuke, svarte stjerner, rett og slett fordi han tar mer initiativ, driter seg ut mer og har en særere personlighet. Og jeg har egentlig allerede posta en del dialogbaserte utdrag fra dette prosjektet her før, så hva med noe annet:
Jeg leste så utrolig mye den vinteren. Noen ganger leste jeg éi bok om dagen, og jeg skreiv mye òg, mest dikt. Jeg prøvde å sette melodier til det jeg skreiv med bass og synth, men jeg fant ganske fort ut at jeg egentlig ikke var så innmari god til å lage melodier, men jeg lagde lyder, stemningsfulle, lange lyder som sklei umerkbart over i hverandre, Markus hadde vist meg så mange kule ting man kunne gjøre med synth, og med penger jeg fikk til jul kjøpte jeg meg endelig en ordentlig opptaker òg, og jeg spilte på vinglass, tok opp lyder av biler, sampla lyden av vin som helles over i glass, og sangene mine blei sju og åtte og ni minutter lange, jeg lasta dem opp på Urørt og folk hørte faktisk på det, jeg blei like rørt hver gang jeg fikk et nytt hjerte eller ei ny avspilling. Over nyttår fikk jeg til og med ei melding fra Markus, han lurte på om jeg ville komme på filmkveld, Vegard og de andre skulle også komme, og jeg kom, vi drakk øl og røyka og jeg holdt meg på en armlengdes avstand fra ham og dro samtidig med de andre, det var best sånn, var det ikke, og Ylva spurte meg en dag om jeg hadde bestilt russebukse ennå, og jeg svarte at jeg ikke hadde tenkt å være russ, ”og jeg som trudde du ville elske en unnskyldning til å være drita i ukevis”, sa hun, ”jeg trenger ikke russetida for det”, sa jeg, og hun innså vel at jeg hadde et poeng. Jeg hadde møte med rådgiveren på skolen òg, hun snakka om høyere utdanning, hun så på den seineste karakterutskrifta mi og sa ”du kan jo bli nesten hva du vil”, men jeg visste jo ikke hva jeg ville bli, jeg ville jo egentlig ikke bli noen ting, ville jeg vel, kanskje bortsett fra forfatter og musiker, og hun rakte meg masse brosjyrer fra folkehøyskoler som hadde skrive- og musikklinjer.
Jeg skamma meg litt over de gode karakterene mine, samtidig som jeg var stolt over dem, jeg prøvde å forklare følelsen for Ylva, men hun skjønte ikke åssen jeg kunne være begge deler på én gang. Hvordan forklare for henne at jeg ikke egentlig passa inn noen steder, at jeg var altfor flink og korrekt til å være en ordentlig pønker, men samtidig altfor rølpete til å bli en del av noen som helst elite, og jeg ville jo for guds skyld ikke være noe midt i mellom, hvordan forklare at noe skurra liksom uansett hvilken type mennesker jeg omga meg med, at jeg ikke hørte hjemme verken med den ene eller den andre, at det alltid var litt feil uansett, at om jeg stod på ei scene med mikrofonen i den ene handa og ølen i den andre, så venta jeg egentlig bare på det øyeblikket der noen i lokalet skulle avsløre meg for de andre, skulle trekke av meg julenisseskjegget og bevise at jeg egentlig bare var en wannabe, en nerd med kvalmende gode karakterer som bare hadde vært heldig en eller annen gang da han var femten og klart å egle seg innpå de kule gutta, på et eller annet vis klart å bløffe seg inn i rockemiljøet, ligge seg til en posisjon som vokalist i et ekte band, eller hvordan skulle jeg forklare at om jeg skulle begynt på et universitet, kanskje studert litteraturvitenskap eller noe helt annet, så ville jeg vært altfor flau til å si noe høyt i frykt for at de andre skulle le av dialekta mi, den egna seg tross alt bedre på ei rockebule enn inni et auditorium, gjorde den ikke, og hvem var det egentlig jeg prøvde å lure med klesstilen min, militærstøvlene og ringene i øra, for dem ville jeg bare være en tomsete bygdetulling som egentlig ikke hadde skjønt noen ting, annet enn å utnytte systemet så også jeg klarte få innpass i de innviddes krets, jeg var en verdiløs mann, og jeg så nedover meg sjøl, på den spinkle skikkelsen min, på de små føttene mine og smale hendene, jeg var jo attpåtil fullstendig verdiløs som mann, jeg klarte ikke å gro noe annet enn en pusebart, jeg var det dårligste forsøket på en mann i manns minne.
Jeg innser nå mens jeg skriver dette hvor selvfølgelige sammenhengene mellom de forskjellige prosjekta mine egentlig er. De ulike tekstene mine hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for at jeg før dem hadde skrevet noe annet. Akkurat som med Døden og gleden, begynte jeg å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet som en reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen på Mjuke, svarte stjerner. Jeg hadde fått høre at Mjuke, svarte stjerner var for pratsom – at jeg har en pratsom og ufiltrert skrivestil er forøvrig noe også Trafo-juryen snakka om i uttalelsen som jeg linka til litt lenger opp – og jeg visste jo egentlig at jeg gjorde det veldig vanskelig for meg sjøl ved å prøve å la Mjuke, svarte stjerner handle om alt på én gang, så da jeg i en voldsom virvel av følelser (en mani?) skreiv hele førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet i løpet av en måned for cirka to år siden, bestemte jeg meg for at jeg skulle kutte alt overflødig dilldall fra starten av, og jeg gikk bevisst inn for å skrive så minimalistisk som mulig og konsentrere stoffet om én ting. Som tilbakemeldinga fra Oktober viste, dro jeg dette forsøket litt for langt, og jeg endte opp med å skrive min korteste roman noensinne på 140 sider som er det stikk motsatte av alt det Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden er. Den har rett og slett ikke nok der de to andre romanene mine har for mye. Åssen jeg skal havne på akkurat passe er vel nøkkelen til min suksess, men den balansen veit jeg ikke om jeg har funnet ennå.
Nesten alle romanene mine har minst én poetisk stream of consciousness-aktig passasje som dukker opp når du minst venter det, her er en fra siste halvdel av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet:
Jeg sitter på metroen, lydene den lager når nye stopp annonseres får meg til å smile selv om jeg egentlig ikke har lyst til å smile. Jeg går av på Hősök Tere, statuen på toppen av søylen på Helteplassen får meg til å tenke på Berlin, den gangen jeg var der med eksen min, vi hadde ikke vært sammen så lenge da, og det var helt sinnssykt varmt, vi gjorde nesten ikke annet enn å gå oss bort, og hvem skulle trudd at å gå seg bort var det aller beste man kunne gjøre på en ferietur, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det der jeg krysser torget, jeg prøver å unngå turistene som vimser rundt og tar bilder, det er ingenting i hele verden jeg har så lyst til å gjøre som å gå meg bort igjen, forsvinne inn mellom søylene og statuene og la trærne der inne i parken sluke meg, kanskje hoppe fra brua og ned i vannet, synke helt til jeg ikke kan synke mer, gå i oppløsning og på den måten vende tilbake til naturen, hver eneste partikkel som noen gang har vært meg spredd for alle vinder og alle jorder og alle dråper vann, være alt og ingenting samtidig, opphevelsen av bevisstheten, ingen flere tanker, ingen flere lyster, bare en evig strøm av verden på alle kanter. Men jeg nøyer meg med å legge meg på ryggen i graset, jeg spriker med fingrene, gråter så stille jeg får til, hvis jeg bare later hardt nok som om jeg ikke er her, kanskje jeg vil forsvinne da.
Nå for tida skriver jeg mest noveller. Igjen: novellene mine oppstod som en reaksjon på tilbakemeldingene på romanene mine. For jeg er glad i å skrive fram stemninger og dialoger, men jeg syns narrativ struktur er det vanskeligste i hele verden – kanskje er det en grunn til at jeg blei kåra til Årets TrafoTalent for et dikt og ikke en roman. Hele premisset for Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet var at jeg ville gi meg sjøl mindre plass i håp om at det ville gjøre den uunngåelige redigeringsprosessen enklere, så nå kutter jeg enda en gang ned, prøver å simplifisere ytterligere for meg sjøl, for jeg kommer ikke til å skrive noen ny Six Feet Under, i hvert fall ikke ennå, kanskje om mange år, men det er ikke dét jeg skal debutere med. Kanskje novelleformatet rett og slett passer meg bedre når jeg sliter så mye som jeg tross alt gjør med romanen. Jeg fikk litt trua på meg sjøl etter at jeg fikk veldig god tilbakemelding på mitt første forsøk på ei novelle på mange år, Reveungen, som jeg skreiv da vi hadde Bjarte Breiteig som gjestelærer under førsteåret på forfatterstudiet i Tromsø, og det var dét som fikk meg til å tenke at hey, kanskje noveller er det som har vært greia mi all along, bare at jeg ikke har skjønt det før nå. Så fordi jeg ikke visste åssen man egentlig skriver ei samling av noe som helst – fordi det er ikke bare å skjmokke et utvalg tekster sammen mellom to permer og si FERDIG, det bør helst ha noe som binder dem til hverandre, på samme måten som et musikkalbum – tenkte jeg okei. Hva er det jeg har å jobbe med her. Jo, det er en rev, da. Jeg liker dyr. Og dermed dukka tittelen Fauna opp, og planen var at hver novelle skulle få tittel etter et dyr, og så la det dyret på en eller annen måte fungere som inspirasjon for teksten. I begynnelsen gjorde jeg dette på en ganske bokstavelig måte; jeg skreiv blant annet ei kort novelle (eller noe sånt) som jeg kalte Hunden, som handla om romhunden Laikas siste øyeblikk. Men etter at jeg hadde skrevet ferdig førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet og jeg fortsatt satt igjen med en voldsom skrivetrang, begynte jeg i større grad å bevege meg bort fra tanken om å konkret skrive om dyr. Det blei stadig oftere metaforiske dyr heller enn faktiske dyr, som i ei novelle som heter Elefanten som handler om to mennesker som møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på flere år, og det er en åpenbar elefant i rommet mellom dem. Jo mer jeg skreiv, dess mindre handla det om dyr, og nå som jeg begynner å få et ganske omfangsrikt manus – 245 sider per akkurat nå – ser jeg jo at dyr bare har blitt et påskudd for å skrive om menneskelige relasjoner og tid – a.k.a. de to tinga i verden jeg syns er vanskeligst å forstå, haha. Og der jeg i begynnelsen tenkte at det ville være utfordrende å skape en helhet og en slags tematisk rød tråd novellene imellom, ser jeg jo nå at det har skjedd av seg sjøl. Jeg veit ikke når jeg skal si meg ferdig nok med dette til å sende det fra meg, det er ikke ennå, men det er kanskje snart? Det er langt nok, i hvert fall.
Jeg liker forresten at jeg med novellesamlingsideen kan tillate meg å eksperimentere så mye som jeg nå gjør. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet blei jo i utgangspunktet skrevet som et slags eksperiment, men isteden for å skrive 140 sider lange eksperimenter, skriver jeg nå ti – tjue siders eksperimenter – og da sier det seg kanskje sjøl at det er lettere og mindre smertefullt å kutte vekk om de skulle vise seg å være feilslåtte eksperimenter.
Jeg avslutter dette laaaange innlegget med åpninga på ei av favorittnovellene mine blant det jeg har skrevet, ei novelle som på mange måter er quintessential meg, og den er sannsynligvis noe av det lyseste og letteste og mest håpefulle jeg har skrevet. Jeg skriver jo ofte veldig mørke og ubehagelige ting – Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er kanskje det mest brutale og vonde jeg har noen gang skrevet – men akkurat denne novella, som har endt opp med å hete Flamingoen, er ei slags motvekt til all jævelskapen som har rent ut av meg de siste åra, uten at den egentlig føles mindre viktig av den grunn – syns jeg sjøl, da. Den er også mitt første oppriktig vellykka forsøk på science fiction, noe som gleder meg enormt, for jeg elsker jo science fiction. Min skrivevenn Sarah omtalte denne teksten som "emosjonell sci-fi", en merkelapp jeg satte veldig pris på, og kanskje er det nettopp derfor jeg er så fornøyd med denne novella som jeg er: jeg har bevisst ikke fokusert på de tekniske delene av sjangeren, så handlinga er isteden konsentrert rundt nettopp menneskelige relasjoner. Nevnte jeg at hele det overordna temaet for Fauna har vist seg å være menneskelige relasjoner og tid? Altså, det er kanskje ikke noe sted tydeligere enn i nettopp Flamingoen, som handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å kunne henge med kjæresten sin igjen, som han ikke har sett på mange måneder på grunn av korona. Jeg håper å kunne la dere lese hele novella i ei ferdig bok en gang:
Det er som regel om nettene at jeg går turer, eller om ikke nettene, så i hvert fall etter mørkets frembrudd, og det er særlig nå etter at jeg flytta til byen, for da jeg fortsatt bodde på landet kunne jeg likeså godt gå tur midt på lyse dagen, men det er noe helt spesielt ved en by som faller til ro. Det er mange byer som det har blitt påstått at aldri sover, men dette er en by som går og legger seg rundt klokka ti om kvelden på hverdagene, det er en fornuftig by sånn sett, og den står opp igjen i rimelig tid omkring soloppgang, da kryper cellene den består av ut av hulene sine og svermer rundt i biler og i busser og i t-baner, og når de etter jobb og skole og ærender er trygt tilbake der de kom fra, når de åpner vinduene og lukker gardinene, går jeg tur.
T-banen tar meg helt til grensa til skogen som kranser rundt byen, skogen som pakker byen inn i noe jeg alltid har tenkt på som et beskyttende lag mot resten av verden. Lufta er annerledes fra det øyeblikket jeg stiger opp av t-baneundergangen, den lukter fuktig av jord og søtt av den typen forråtnelse som tyder på at økosystemet går sin gang. Jeg går langsmed trærne og ikke inn i mellom dem, på utsida av både skogen og byen, i et ingenmannsland, her hvor alt og ingenting kan skje samtidig.
Det er sjokkerende udramatisk når himmelen revner. Jeg trur først det er en slags værballong, for det er jo alltid dét de sier at det er når uforklarlige himmelfenomener oppstår, og jeg har tiltro til både media og styresmaktene, men det er ikke en værballong, lyset som stråler ut fra den er altfor klart, så med en indre ro jeg ikke ville ha kunnet forutse konkluderer jeg med at det må være en UFO, uroen oppstår ikke før jeg ser nærmere etter og ser at det som lyser et stykke over meg på himmelen er en by. Men uroen er ikke en frykt, det er en oppstemthet, en eufori, en klarhet, en glede som bølger gjennom meg, jeg får lyst til å gråte av hvor vakkert det er, en by som ligner på denne der oppe i himmelen, himmelen bak byen er lys blå med hvite skyer, det er som om noen har åpna et avlangt vindu på nattehimmelen, som om nattehimmelen bare er et lerret og en illusjon, et slør, et tablå som er lagd for å narre oss, for å hindre oss i å se den virkelige verden, som om det er vi som er lenka fast i hula med skyggebildene, og det som er på den andre sida er virkeligere og vakrere enn noe her. Og ut fra vinduet på himmelen klatrer et menneske, et menneske som hopper ned og blir borte blant trærne, og så er revna borte, og nattehimmelen ser like hel og virkelig ut som den alltid har gjort, og når jeg strekker handa ut, drar den fram og tilbake foran meg, kjenner jeg luftmotstanden mot huden min.
I tilfelle det ikke skulle være åpenbart: dette innlegget inneholder spoilere for alle som ikke er à jour med sesong to av RuPaul's Drag Race UK.
Jeg leste en artikkel fra The Independent her forleden, og jeg er så enig med mye av det som står i den. Jeg liker jo selvfølgelig US-versjonen av RPDR godt, og jeg koser meg masse med sesong tretten, men i takt med at konseptet har vokst i popularitet, har premiene blitt mer grandiose og det står mer på spill enn noen gang. Man kødder ikke med drag lenger i USA, det har blitt ramme alvor.
Og da er det desto deiligere å lene seg tilbake og nyyyte det aldeles vidunderlige fjolleriet som er UK-versjonen. I Storbritannia er det ikke så mye pageantry som i USA, men det er desto mer rølp og kødd – og som The Independent-artikkelen refererer til, nådde sirkuset nye høyder i forrige uke med Eurovision-parodien UK, Hun?, som alle faktisk trenger å høre, uansett om man liker drag eller ikke:
Og om dette hadde endt opp med å bli Storbritannias faktiske bidrag til Eurovision, hadde jeg stemt dritten ut av det!
Planen min med dette innlegget var i utgangspunktet ikke å gjenfortelle innholdet i The Independent-artikkelen, for den kan dere jo egentlig bare lese sjøl, men å snakke om de gjenværende queensa nå som vi er cirka halvveis i konkurransen. Jeg kunne selvfølgelig venta til vi var nærmere finalen, som jeg gjorde med sesong tolv av US-versjonen i fjor, men jeg hadde lyst til å gjøre det nå, så derfor.
A'Whora
Jeg veit at jeg ikke var den eneste som fikk Adore Delano-vibber første gang vi møtte A'Whora.
De ligner ikke bare av utseende, men også av personlighet. Og i likhet med Adore, mislikte jeg A'Whora skikkelig i starten, men etter hvert som sesongen har utfoldt seg, har jeg blitt mer og mer glad i henne. Hun sa det vel i en episode sjøl òg, at hun er et ganske klassisk eksempel på noen som tar på seg en "sour-faced bitch" fasade for å skjule svakhetene sine, uten å innse at de såkalte svakhetene slettes ikke er svakheter, men en veldig genuin sårbarhet som gjør at vi bare liker henne desto bedre. Og ved å gradvis tørre å åpne seg, har hun gitt seerne tillatelse til å omfavne henne. Brytningspunktet kom for min del i Morning Glory-episoden, der hun måtte samarbeide med Tia Kofi, som hun fram til da hadde slengt masse dritt til. Og for et samarbeid det var! Det viste seg at de to jobba fantastisk sammen, og A'Whora var min favoritt blant alle i den utfordringa. Hvem hadde trudd at den arrogante og iskalde motedronninga hadde flere talenter enn å se bra ut på runwayen?
Hun har faktisk humoristisk teft i bøtter og spann, og jeg syns også hun var en av de beste i denne ukas Snatch Game – for ikke å snakke om i UK, Hun. Og nå som jeg endelig liker personligheten hennes òg, har det blitt ganske klart for meg at A'Whora faktisk har det som skal til for å vinne hele sulamitten. For bare se på disse fantastiske runway-looksa, da!:
Bimini Bon-Boulash
Jeg var litt – jeg veit ikke om dette er det riktige ordet for det, men – fiendtlig innstilt overfor Bimini etter første episode fordi hun endte opp med å sende Joe Black hjem – og utelukkende basert på førsteinntrykk var Joe Black den jeg likte best. Jeg syns fortsatt ikke Joe Black fortjente å være den første til å forlate konkurransen, og jeg skulle så gjerne sett mer enn hva hun hadde å by på, men da hun kom tilbake igjen for så å enda en gang bli sendt hjem etter UK, Hun var jeg faktisk enig med dommerne, så dermed oppnådde jeg en slags sjelefred. Men! Jeg rakk ikke å være bitter lenge for at Bimini blei værende istedenfor Joe Black, for allerede uka etter var det klart for Rats: The Rusical, og som Depravity var Bimini herlig rå og rufsete.
For Bimini har liksom en slags grunge-faktor ved seg som jeg setter veldig pris på, hun har litt frynsete kanter, og jeg elsker når hun tar det med seg og lar det bli en del av uttrykket sitt, som hun gjorde i Morning Glory, i UK, Hun?og ikke minst som denne sesongens soleklare morsomste i Snatch Game:
For selv om hun er allsidig, gjør hun likevel alt på sin måte, og særegenheten hennes skinner gjennom uansett hvor mange forskjellige komfortsoner hun beveger seg ut av. Hun er et veldig godt eksempel på at man ikke trenger å miste seg sjøl bare fordi dommerne vil se flere sider av en. Og apropos flere sider: hun er faktisk også veldig overbevisende som glamorøs fashionista:
Ellie Diamond
Ellie Diamond er sesongens yngste deltager, og på mange måter er det ganske tydelig. Hun er ekstremt god med sminke og klær, men virker litt tilbakeholden når hun framfører noe, om det så er impro eller dans eller hva som helst. Dette gjør at jeg tenker at hun som tjueénåring kanskje er mer vant til å gjøre drag på sosiale medier enn på old school-måten – altså på nattklubber og scener; rein spekulasjon fra min side, altså, men likevel. Ellie har aldri vært direkte dårlig i noen av utfordringene, men hun har heller aldri vært den jeg ikke har klart å ta øya fra – bortsett fra på runwayen. Selv om hun også på runwayen kan virke litt usikker, er det likevel ikke til å komme ifra at hun har stått bak noen av de sterkeste looksa denne sesongen. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg syns Lawrence Chaney burde ha vunnet over henne i Who Wore It Best-utfordringa.
Med litt mer erfaring i bakhånd og en større sjølsikkerhet som jeg er helt sikker på at vil komme med alderen, trur jeg Ellie kan nå langt, men foreløpig syns jeg ikke hun fortjener å bli krona Storbritannias neste drag superstjerne.
Lawrence Chaney
Det er jo helt åpenbart at RuPaul sjøl er veldig svak for Lawrence Chaney, og det er lett å skjønne hvorfor. For hun er veldig sjarmerende, morsom og lett å like; hun har rett og slett den berømte x-faktoren i bøtter og spann som det er vanskelig å sette fingeren på, men som er lett å kjenne igjen, og som også har gjort drag royalties som Alyssa Edwards og Vanjie til de levende legendene de er.
Og som en person som har slitt og sliter med sjølbildet, merker jeg at jeg blir litt ekstra glad i henne når hun snakker om at drag er hennes måte å være sexy på, fordi hun ute av drag ikke føler seg konvensjonelt attraktiv, og at hun har blitt mye mobba på grunn av størrelsen sin. RuPaul's Drag Race har aldri blitt vunnet av noen som ikke er slanke, og nå er ikke det at hun er stor et argument i seg sjøl for at hun bør vinne, men det hadde faktisk vært veldig forfriskende å få vår første plus-size drag superstjerne. Det som derimot er et veldig godt argument for at hun bør vinne, er at hun har gjort det bra i hver eneste utfordring (kanskje bortsett fra i de som dreier seg om sang og dans… men som hun sjøl synger i UK, Hun: "but I'm so witty!", og det faktum at hun uansett gir alt også på de områdene der hun veit hun er svak, er vel så viktig som faktisk talent). Hun har et stort humoristisk talent, ei udiskutabel utstråling og noen av denne sesongens beste looks, for eksempel min personlige favoritt av det hun har presentert så langt på runwayen, denne Ed Gein'ske horrorkreasjonen:
Sister Sister
Jeg har dessverre ikke så mye positivt å si om Sister Sister. Hun har kjeda meg gjennom hele sesongen, og jeg syntes hun burde dratt hjem istedenfor Tia Kofi denne uka. At hun ikke fikk bunnplassering var beyond me, for hennes Snatch Game-innsats imponerte meg ekstremt lite; de gangene hun var litt morsom, var når hun prøvde å gjøre det samme som Alexis Mateo gjorde bedre som Walter Mercado i All Stars 5. Og det er ikke den eneste gangen hun har vist seg å være veldig uoriginal: seaside-looken hennes var, som vi alle så, en dårligere versjon av A'Whora sin, og denne ukas preHERstoric-look var en dårligere versjon av Aquaria sin inner saboteur-look fra US sesong 10.
Oh, og nevnte jeg at hun burde gått ut istedenfor Tia Kofi denne uka? Hva med istedenfor Joe Black i første episode? Den eneste gangen hun har bevist for meg at hun fortjener å være med, var da hun lipsynca mot Ginny Lemon til You Keep Me Hangin' On – og Ginny Lemon peaced out og Sister fortsatte å lipsynce med en energi jeg ikke visste at hun var i stand til å mane fram – og hadde hun bare tatt med seg den energien inn i de faktiske utfordringene, kan det hende jeg hadde likt henne bedre.
Og Tia Kofi hadde i det minste en veldig sjarmerende personlighet, men jeg syns ikke Sister Sister virker spesielt sympatisk engang. Jeg håper helt ærlig at Sister Sister er den neste som må forlate konkurransen.
Tayce
Bare for å ha sagt det først som sist: HERREGUD TAYCE ER SÅ SINNSSYKT PEN.
I likhet med A'Whora fikk jeg litt mean girls-vibber fra Tayce til å begynne med, men nå har jeg endt opp med å elske henne av hele mitt hjerte. Hun er morsom, sjarmerende og kul på en ekstremt genuin måte, det er liksom noe veldig oppriktig ved henne, og det er rett og slett veldig vanskelig å ikke like henne. Hun er karismatisk og god i det aller meste, men jeg må innrømme at hun aldri har gitt meg hakeslepp med talentet sitt på samme måten som det A'Whora, Bimini og Lawrence har gjort. Hun har derimot gitt meg hakeslepp på runwayen gjentatte ganger, og ikke bare med looksa sine, men HALLO KAN VI SNAKKE OM DEN ALLEREDE LEGENDARISKE LIPSYNCEN TIL MEMORY?? Og jeg visste ikke at den sangen var fra Cats engang før for noen dager siden, så nå er jeg nødt til å forholde meg til det faktum at jeg tydeligvis er en sånn person som liker sanger fra Cats, haha. PreHERstoric-looken hennes var min favoritt denne uka sammen med A'Whora og Bimini sine, og ikke bare viser det fram moteteften hennes, men sammen med hele framtoninga hennes og måten hun beveger seg på gjør hun dette til mer enn å bare vise fram en look, hun gjør det å gå på runwayen til performance-kunst:
Og la oss nå ikke glemme det at hun står bak denne ikoniske replikken, som dukker opp i hjernen min på en nesten daglig basis:
