Trettipunktersbloggutfordring #17: Oversikt over hva du har i veska

Den fysiske formen min bedrer seg gradvis, endog langsomt, og jeg er litt utålmodig. Jeg savner både yoga og luftakrobatikk, men de siste dagene har jeg i det minste vært i form til å gå litt igjen, så det har blitt noen korte skogsturer på meg. Jeg er ganske heldig som har både havet og skogen i umiddelbar nærhet. Jeg blei derimot nødt til å selge Depeche Mode-konsertbilletten min, noe jeg fortsatt er litt bitter for. Det føles så urettferdig og unødvendig når min egen kropp hindrer meg i å gjøre ting jeg har gleda meg til i over et år, det føles liksom som det ultimate sviket, som om jeg ikke er på lag med meg sjøl.

Jeg akter å fullføre denne trettipunktersutfordringa, til tross for at jeg foreløpig har brukt mange år på noe som var meninga at skulle ta en måned. Og i dag ba den meg om å tømme veska mi. 

Så da må jeg nesten adlyde, da.

Som du kan se, har jeg ADHD.

La oss gjøre dette så systematisk som mulig:

1. Denne fruktkaramellen

Denne fikk jeg av en random fyr som gikk rundt og delte ut gratis godteri av ingen spesiell grunn under Lierdagene, og fordi jeg er høflig tok jeg den imot, men fordi jeg er en anelse paranoid har jeg ikke spist den fordi jeg aldri kan utelukke med hundre prosent sikkerhet at fremmede er ute etter å forgifte meg.

2. Søppel, kvitteringer, brukte billetter, papir av ymse slag

Denne slags typen ting har en tendens til å hope seg opp. Jeg er ute i et ærend, får et akutt behov for å kaste noe, men fordi jeg ikke er i nærheten av ei søplebøtte, legger jeg det i veska så lenge, og innen det er ei søplebøtte innen rekkevidde, har jeg allerede glemt at det var noe jeg skulle kaste.

3. Våtserviett

Denne husker jeg ikke hvor kommer fra. Sannsynligvis er den noe som blei delt ut da pandemien herja som verst, og pliktoppfyllende som jeg er, tok jeg den imot, la den i veska og glemte den.

4. Solbriller i solbrillepose (som teknisk sett hører til et annet solbrillepar)

Dette paret har blitt ødelagt og limt så mange ganger at de egentlig ikke er særlig fine lenger, så jeg prøver å vende meg av med å bruke dem, men de er nå en gang det solbrilleparet jeg eier som er mest behagelig å ha på, i tillegg til at de har de glassa som beskytter best mot sollys, så inntil videre blir de med rundt omkring likevel.

5. Powerbank

Fordi jeg er ikke utelukkende et rotehue; jeg har også et par – tre greier i veska som det faktisk er oppriktig fornuftig å ha der.

6. Lighter

Det er lenge siden sist jeg røyka nå, og jeg trur – i likhet med så mye annet – at lighteren er der mest fordi jeg har glemt å ta den ut. Men!! Det skjer innimellom når man er på en restaurant eller noe der de har levende lys og så slukkes flammen av en eller annen grunn, og da er jo en lighter jaggu kjekt å ha på lur.

7. Nøkkelknippet mitt

Og på det har jeg husnøkkelen, nøkkelen til skapet jeg hadde på jobben jeg mista i 2020, en enhjørning, og en laserpeker fordi man aldri veit når man får behov for å leike med en katt.

8. Ørepropper i øreproppetui

Fordi ørepropper gjør det vesentlig enklere for meg å oppholde meg utafor leiligheten min.

9. Plastbestikk

En gang bestilte jeg take-away og fikk med plastbestikk som jeg endte opp med å ikke bruke, men som jeg isteden la i en skuff, og her en dag for noen uker siden skulle jeg spise en Skyr på toget, men så mangla jeg skje å spise den med, og i posen som denne kniven og gaffelen kom i lå det også ei skje, så jeg tok med posen med engangsbestikk i veska, brukte og kasta skjea, og siden har kniven og gaffelen blitt liggende.

10. Lommebok

Denne lommeboka er fortsatt verdens søteste, selv om den har blitt vesentlig mer møkkete siden den var ny.

11. Bok

For tida leser jeg The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft.

12. Hodetelefoner

Jeg går ingen steder uten.

13. Caps

Fordi blondiner som meg har en tendens til å bli solbrente i hodebunnen.

14. Medisiner jeg kan komme til å få akutt bruk for 

Mot henholdsvis migrene, ADHD, allergi og astma.

Forandringer

Jeg syns alltid det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når det er lenge siden sist. De siste fem ukene eller deromkring har vært veldig slitsomme for meg, og det som frustrerer meg mest, er hvor lite jeg kan gjøre med det. Det er ikke bare byggingsprosjektet på den andre sida av veien som sliter meg ut, men det er Nav-møter, bydelsmøter, andres forventninger, å ta vare på meg sjøl, livet i det hele tatt. Og behandlerne mine gjør jo selvfølgelig så godt de kan med meg, de spør åssen de kan hjelpe, men jeg aner ikke, for jeg skjønner ikke sjøl hva jeg trenger, jeg veit bare at jeg ikke har hatt det kjempebra i det siste. Dog litt bedre nå, som påskefreden mer eller mindre har begynt å senke seg. Når andre tar ferie, får jeg ferie fra dem. På den norske Wikipedia-sida om asperger syndrom, står det å lese at "De fleste opplever at tilstanden blir bedre med årene", men for meg er det helt motsatt, jeg føler meg mer og mer tilbakestående jo eldre jeg blir. Eller kanskje det bare er 31 år med maskering og forvirring og å presse seg sjøl utover tålegrensa fordi verken jeg eller andre rundt meg forstod at tålegrensa mi gikk et annet sted enn hos andre, som omsider har kulminert i en gigantisk kollaps. Som når man fortsetter å blåse opp en ballong helt til den sprekker.

Siden sist jeg stakk snuta mi fram her, har det skjedd noen forandringer. En av dem er at jeg har klipt meg:

Jeg har hatt variasjoner av den samme hockeysveisen nå veldig lenge til meg å være, og i all oppriktighet syns jeg kanskje pixieklippen er blant de frisyrene som kler ansiktsformen min best. Ikke minst føles det ufattelig deilig og lett å bli radikalt mye kortere; har du hatt langt hår så godt som hele livet, er du nok ikke klar over hvor mye håret ditt veier, men oh boy, jeg lover deg at man merker forskjell. 

En annen ting som har skjedd siden sist, er at jeg har rukket å bli trettito år. Jeg feira dagen på Aku Aku med gode venner, og feiringa kunne igrunn ikke blitt bedre. Jeg fikk kose med en hund! Jeg fikk til og med gaver!:

En tredje ting som har skjedd, som jeg så vidt har vært inne på før, er at jeg nå anmelder filmer for FilmMagasinet! Jeg ytra et ønske om å gjøre det allerede way back when i 2008, så det er jo godt å se at i det minste noen av drømmene mine for framtida har gått i oppfyllelse, selv om jeg nok som attenåring så for meg at jeg i en alder av trettito år antakelig kom til å ha ting litt mer på stell enn hva som faktisk er tilfellet. 

Og så er det ei fjerde forandring, som jeg i skrivende stund er den jeg angster mest for, men av den enkle grunn at den strengt tatt ikke har skjedd ennå. Jeg har bare bestilt den. Jeg har nemlig meldt meg på introduksjonskurs i aerial hoops:

Jeg har hatt lyst til dette i veldig mange år, men så har jeg liksom ikke skjønt at det er noe man bare kan… melde seg på kurs i? Så det har jeg gjort. Nå skal det sies at jeg generelt ikke er en ekstremt atletisk person, jeg blei alltid valgt sist til laget på barneskolen og gikk ut med en rungende treer i standpunktkarakter i gym fra videregående. Men det skal også sies at det vi nesten utelukkende blei vurdert i, var ballspill og løping, som var det jeg var absolutt dårligst i, mens der jeg var god, i hvert fall kanskje litt over gjennomsnittlig god, var turn og dans, og det utgjorde kanskje til sammen to uker i løpet av et år. Jeg var med andre ord ikke god i de "riktige" tinga, bare de tinga som ikke teltes som "ekte idrett" likevel. Eventuelt at det blei regna som femi, og ikke tøft og macho som fotball og styrketrening, og det maskuline har en lei tendens til å bli høyere verdsatt enn det feminine i de fleste sammenhenger. Jeg er litt redd for at alle de andre på kurset skal være veldig mye bedre enn meg, samtidig som jeg egentlig veit at det er teit å tenke sånn, av flere grunner. For det første presiserer Sometimes på hjemmesida si at det ikke kreves noen forkunnskaper, for det andre er det nettopp et introduksjonskurs, og de som allerede er gode vil sannsynligvis velge litt mer viderekomne kurs, for det tredje har jeg gjort daglig yoga i to år og det er ikke verdens dummeste utgangspunkt, og for det fjerde: om jeg så faktisk er den dårligste der, hva så? Noen må på en måte være dårligst òg. Selv om jeg selvfølgelig gjerne har lyst til å bli god i dette, er det en ukultur å tenke at man gjøre noe bare for å bli god. Det viktigste med å gjøre noe må jo være å like å gjøre det, så hvis jeg ender opp med å elske dette, spiller det egentlig ikke noen rolle hvor god jeg er eller blir.

Så er det dette med at jeg blir sykt engstelig av forandringer, nye rutiner, nye mennesker og nye steder, da. Men heldigvis har jeg nå et ord for hvorfor, og gode venner som støtter meg, så du skal ikke se bort ifra at dette ikke går så aller verst.

Greier som skjer

Jeg er så innmari sliten om dagen. Jeg har vel nevnt det i forbifarta et par ganger her inne allerede, men de driver og bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor. De begynte i sommer, da med å sprenge berg og basically lage et hull i bakken til å putte huset nedi, og nå over nyttår begynte sjølve bygginga. De holder på hver uke mandag til fredag fra tidlig på morgenen til tidlig på kvelden. Jeg trur de fleste ville syntes støy over en lengre periode ville vært skikkelig slitsomt, men jeg mistenker at det er verre for meg enn for mange andre. Jeg klarer rett og slett ikke å overse det, og jeg får ikke til å konsentrere meg om noen ting. Med andre ord har jeg de siste ukene stort sett gjort noe hver eneste hverdag på dagtid for å unnslippe støyet, men nå er det nå en gang sånn at sosiale interaksjoner, uvante omgivelser og sanseinntrykk jeg ikke kan kontrollere også sliter meg ut, så jeg sitter igjen med en konstant følelse av å være utmatta. Helgene har faktisk blitt hellige for meg, i og med at det er de eneste dagene jeg får fred fra byggingsprosjektet, så da prøver jeg å fokusere på lesing og skriving siden det på ingen måte går an de andre dagene i uka – men fordi jeg altså møter helga utslitt, og lesing og skriving tross alt også krever en del energi fra meg, er det ikke alltid jeg får til dét heller, og dermed blir jeg skuffa over meg sjøl for å ikke utnytte de eneste dagene jeg har til rådighet til å gjøre det eneste jeg føler er meningsfylt med livet mitt. Og det verste av alt er at jeg ikke engang finner noen spesiell trøst i det at de en vakker dag kommer til å bli ferdige, for jeg har funnet boligannonsen på Finn, og dette skal være en bolig med plass til to eller tre familier. Jeg beklager at jeg er ei sur kjerring, men om alt dette betyr at bygginga bare vil bli erstatta av kanskje opp mot ti små barn som på ingen måte kommer til å holde kjeft bare fordi det er helg, veit jeg ikke om det er et alternativ jeg i det hele tatt ser fram til. Og jeg hater at fordi jeg bare leier, har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, at kommunen eller bydelen eller hvem det nå er bare kan bygge et nytt, enormt hus tjue meter unna hagen min og det må jeg bare akspetere, og alternativet til å akseptere det er å flytte, og jeg vil ikke flytte, for jeg liker leiligheten min og huseierne mine og området og flytting er ekstremt stressende. Og jeg har egentlig ikke lyst til å sutre om dette på en offentlig plass som bloggen min tross alt er, og jeg skjønner jo også at enkelte ting må man liksom bare finne seg i, men jeg hater at jeg har en diagnose som gjør det umulig for meg å finne meg i den slags type ting, og at jeg på grunn av den samme diagnosen går på arbeidsavklaringspenger med alt det innebærer av økonomisk uvelstand, for hadde jeg hatt masse penger hadde jeg hatt både mange flere rettigheter og mange flere muligheter til å flytte et sted som i større grad var tilpassa måten jeg fungerer på. Og egentlig er det ikke diagnosen min jeg misliker heller, det er det at samfunnet vårt på generell basis ikke er så veldig interessert i å ta hensyn til minoriteter.

Derfor har jeg ingen ledig kapasitet til å blogge. Jeg beklager så mye, jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn, for enkelte dager er jeg så lei av alt dette spetakkelet at jeg bare griner. I begynnelsen var jeg frustrert og sint, men jeg har ikke lenger energi til det.

Og veit dere hva, jeg savner Rød selvbiografi og Red Doc>, og jeg savner Subnautica og Below Zero. Tidligere denne måneden fullførte jeg sistnevnte, og det skal jeg selvfølgelig snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, men per akkurat nå har jeg liksom ingenting i livet mitt å være hysterisk begeistra over, haha. Rett før jul skreiv jeg om Subnautica at å ha fullført det kjentes som en kjærlighetssorg, men at jeg visste at jeg kom til å føle det samme for noe annet igjen når tida var inne, og rett over jul leste jeg jo Rød selvbiografi, så jeg VEIT jo at intens kjærlighet og vill inspirasjon på et eller annet tidspunkt vil finne veien inn i livet mitt igjen, men akkurat nå er fraværet av det veldig åpenbart for meg.

På den positive sida kan det se ut som at jeg har fått jobb?? Jeg har på følelsen av at det ikke er helt offisielt ennå, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg foreløpig bare testes ut eller om jeg faktisk har fått denne jobben på ordentlig, så jeg tør ikke å si for mye ennå, men jeg skal komme tilbake til det. Og det er en veldig kul jobb. Jeg trur – eller håper hvert fall – at alle dere som kjenner meg vil skjønne hvorfor når jeg etter hvert kan fortelle dere det.

Livet og ting

Jeg har vært ganske fraværende i det siste, ikke bare på bloggen, men også mentalt, dog ikke sosialt, og dette virker kanskje som en sjølmotsigelse, men jeg har gått aktivt inn for å omgi meg med mennesker for å unngå å tenke på ting jeg ikke har så veldig lyst til å tenke på. Og når jeg omgir meg med mennesker, får jeg ikke tid til å være med meg sjøl, på godt og vondt. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn inni hodet mitt, men la gå. 

Jeg er, som jeg så vidt har vært inne på før, til utredning på DPS for tida. Det tar tid og er ganske slitsomt, noe som gjør at jeg går rundt og konstant føler meg overvelda og emosjonell, men det er samtidig så utrolig befriende at alle greiene mine endelig blir tatt tak i og jobba med. Vi har ennå ikke funnet ut konkret hva som "feiler meg" (i mangel på bedre uttrykk), men jeg kommer godt overens med psykologen min, og spaserturen til og fra sjukehuset går gjennom idylliske skogsomgivelser, og vakker natur har en tendens til å både gi meg ro, som jeg trenger når jeg er på vei dit, og trøst, som er godt å ha når jeg er på vei hjem igjen.

Jeg har ennå ikke funnet ut av hva jeg skal gjøre med novelleprosjektet mitt, for jeg trur det egentlig er ferdig, men jeg har ikke sendt det fra meg fordi jeg er så redd for å få avslag. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så redd for det, jeg har jo fått mange avslag før, men jeg trur det er fordi jeg alltid ellers har begynt på et nytt prosjekt før jeg har gjort meg ferdig med det jeg holder på med, noe som for første gang ikke er tilfellet nå. Personlig empiri tilsier at ingen skrivesperrer varer evig, og jeg trur jo ikke egentlig det er realistisk å anta at jeg aldri vil skrive noe igjen når jeg er ferdig med novellene mine, men akkurat nå føles det sånn. Og det skremmer meg. Dessuten er jeg litt redd for at et forlag ikke ville gitt det den oppmerksomheten det egentlig fortjener fordi det under pandemien har vært så sinnssykt mange som plutselig har hatt tid til å skrive bok, og jeg er redd manuset mitt skal drukne i mengden. Samtidig er jeg så innmari utålmodig. Jeg er rett og slett så inni granskauen lei av å ikke være forfatter. 

Heldigvis kommer det nye episoder av Drag Race España hver søndag, og Arantxa Castilla-La Mancha er så søt at jeg holder på å dø. Jeg syns ikke hun er den flinkeste eller den med den mest interessante drag-stilen, men latteren hennes! Ansiktsuttrykka hennes! Og når hun sitter i utkanten av bildet og ser ut som at hun lever i sin egen drømmeverden! Jeg var rett og slett nødt til å klippe sammen min egen Arantxa appreciation video. Beklager at bilde og lyd er så dårlig, men Blogspot hadde ikke lyst til å laste den opp i bedre kvalitet.

I stad inne på soverommet mitt fant jeg en lapp med et telefonnummer på, og da jeg søkte opp nummeret i Gule sider, viste det seg å ikke være noe spennende i det hele tatt, men å tilhøre hovedtillitsvalgte i fagforeninga på den gamle jobben min. Det slo meg at om livet mitt hadde vært en film eller en TV-serie, og jeg plutselig hadde dødd eller forsvunnet, og en etterforsker hadde funnet lappen med telefonnummeret, hadde det automatisk betydd at fagforeninga eller jobben hadde hatt noe med døden eller forsvinninga mi å gjøre. Det telefonnummeret hadde hatt stor betydning for hele utviklinga av narrativet. Detaljer betyr liksom så mye mer på film enn i virkeligheten.

Jeg kjenner på en følelse av å måtte rettferdiggjøre at dette blogginnlegget i det hele tatt skal fins, at jeg på en eller annen måte må gi dere valuta for penga (til tross for at ingen tjener noe som helst på denne bloggen), at jeg må være en flink blogger og gi dere ✧* CoNtEnT *✧, men kanskje det er grunn nok å bare stikke hodet innom for å minne dere på at jeg lever?

Liste over ting jeg liker på generell basis

• Vitenskap, spesielt astrofysikk
• LGBTQIA+-tematikk
• Åttitallet
• Synth-pop
• Enhjørninger
• Pastellfarger
• Shoegazing
• Nittitallet
• Surrealisme
• Spøkelser
• Romvesener
• Post-rock
• Katter

Bare for å nevne noe. Nå: ANBEFAL MEG TING.

Det hverdagslige kaos

Jøje meg, nå er det lenge siden forrige blogginnlegg. De siste ukene har gått slag i slag med mye (etter min standard anyway) jobbing og andre begivenheter som har holdt meg altfor opptatt - eller etterlatt meg altfor sliten - til å gjøre sånt som blogging, skriving, lesing og TV-spilling. Men her er jeg altså! Appreciate it.

Jeg viste dere vel forresten kanskje aldri hva jeg fikk til bursdagen min? Jeg hadde ingen bursdagsfest i år, men jaggu var det ikke noen som dukka opp med gaver likevel.

Skikkelig fine øredobber, ammirite? Og fra noen som har vært i Harry Potter-parken i London:

Beklager at jeg ikke har åpna sjokoladefroskpakka mi ennå, men det rette øyeblikket har foreløpig ikke bydd seg. Og hvis du ikke skjønner hva det til venstre er - tillat meg å demonstrere:

Og vrir man på lyset, så skifter det farge! Ideelt sett burde jeg hatt flere, så jeg kunne hatt lysende flasker i mange forskjellige farger. Gavetips til neste år. Og så denne nydelige plata, da:

Oooooog nå lurer du kanskje (eller kanskje ikke) på hva i alle dager som har skjedd siden sist, siden bildene er så bra? Vel, da må du love å holde deg godt fast, for jeg har nemlig anskaffa en...

*trommevirvel*

... smarttelefon! Herregud! Den gamle telefonen min har den siste tida ikke helt skjønt at det er meninga at den skal være fullada, så den har drevet og gått tom for strøm på de mest ubeleilige tidspunkter. Da jeg var hos foreldra mine i Lier for noen uker siden tilbød pappa seg å spandere ny telefon på meg, og dermed var min første smarttelefon i en alder av tjuesju år et faktum. Send gjerne hjelp, for jeg skjønner ikke så mye ennå.

Som sagt var jeg i Lier for litt siden, men anledninga var dessverre ikke så hyggelig. Jeg var der for å gå i begravelsen til bestemora mi, som døde i slutten av april. Hun hadde vært dårlig lenge, og dement i mange år, så det var sånn sett ikke helt uforventa. Trist likevel, men samtidig fint å se de delene av slekta jeg ikke får sett så ofte.

Ellers har jeg den siste tida sysla litt med konkurranser og søknader. Jeg har pussa litt på og forlenga den erotiske novella mi Jurassic Love i denne forbindelse, så får vi krysse fingrene for at de har litt mer åpne sinn i Universitas enn i P3. Jeg har også sendt inn en søknad til påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet, til tross for at jeg er cirka åtti prosent sikker på at jeg ikke kommer inn, med tanke på at jeg har søkt på Skrivekunstakademiet hvert år siden folkehøyskolen uten å komme inn. Jeg veit at de som bestemmer over opptaket til landets forskjellige skriveskoler er profesjonelle folk, likevel er det jo ikke til å komme bort ifra at å lese er en subjektiv opplevelse, og smak og behag er en greie til og med for de mest erfarne leserne der ute. Jeg trur folka på Skrivekunstakademiet rett og slett ikke liker skrivestilen min noe særlig (og jeg syns heller ikke sjøl at stilen min er spesielt Skrivekunstakademiet-aktig, og etter min mening syns jeg nok at nettopp Skrivekunstakademiet-elevene er de som ligner mest på hverandre, no offence).

Jørgen spurte meg forøvrig her om dagen om hva vi skal gjøre når han omsider består svenneprøva si ved teatret. Og jeg bare har ikke peiling og har heller ikke så veldig lyst til å tenke på det.

Apropos Jørgen så må dere komme på avgangsvisninga hans den sekstende juni! Han er drøyt flink, som i liksom jeg klarer nesten ikke å tru på at plagga han drar med seg hjem faktisk ikke er sydd av noen som har en doktorgrad i søm eller noe sånt, liksom. Om alt går etter planen skal jeg være modell for ham, så er du veldig forelska i meg, er jo dette en super anledning til å glo masse på meg helt uten at det er rart. Be there ♥

Hverdagslige glimt

Snart er jeg ferdig med min toårige forfatterutdanning i Tromsø. Jeg er spent på, og redd for, hva framtida vil bringe, men når de siste to åra har vært så bra, er jeg kanskje rusta for hva som helst til høsten.

27. juni 2014: Mitt første møte med Tromsø som forfatterstudent.

28. juni 2014: På den første samlinga bodde jeg i en Airbnb-leilighet, sammen med blant annet en veldig fin katt.

17. juli 2014: Jeg var i Brønnøysund.

22. juli 2014: Skuffelsen over at de har bytta ut de gammaldagse røde og blå bussene med moderne, gusjegrønner busser i hjemkommunen min.

28. august 2014: Kjøpte meg et par bøker.

29. august 2014: Var med Vibeke på frivilligjobbing på kattehuset i Drammen. Stor stas og masse kos.

 14. september 2014: Søndagstur til Teknisk Museum.

2. oktober 2014: Tromsø igjen. Ny Airbnb-leilighet, ny katt.

7. desember 2014: Julestemning.

8. januar 2015: Av en eller annen grunn liker jeg dette bildet av meg. Det blei egentlig bare tatt av en kollega rett utafor arbeidsplassen min fordi jeg trengte bilder av håret mitt fordi jeg skulle være modell til noe hårrelatert, men jeg syns det har skikkelig industrial-følelse, nesten noe vagt cyberpunk, om det gir noe mening.

14. januar 2015: Det flotteste treet jeg veit om i Oslo.

21. januar 2015: Jeg så nordlys i Tromsø. Bildene blei fullstendig ræva. Det var veldig imponerende i virkeligheten, altså.

22. januar 2015: En usedvanlig fin vintermorgen i Tromsø.

5. mars 2015: Jørgen tok et nydelig portrett av meg.

... og jeg tok et nydelig portrett av meg.

20. mars 2015: Utsikt fra vinduet på barndomsrommet mitt.

15. april 2015: Kos kan være vakkert. Tromsø.

24. juni 2015: Double rainbow all way across the sky. Det syns sikkert ikke så godt på bildet, men jeg lover.

11. juli 2015: Gamletrikken på sin ferd gjennom byen.

22. juli 2015. Bibimbap i Reykjavík. Knallgodt.

2. august 2015. Hummuschips og Hot Fuzz.

19. august 2015. Bursdagskake til Jørgen og tyrkisk krydder med tvilsomt budskap.

28. august 2015: Fant ut at de gamle vinterstøvla mine ser usedvanlig pønkete ut sammen med nettingstrømpene mine.

29. august 2015: Legger man seg med sminke, våkner man som klovn.

7. september 2015: Jeg er overbevist om at Nationaltheatret er en av Oslos vakreste bygg.

11. september 2015: På tur med gamletrikken.

17. september 2015: Jørgen og jeg skulle bare steike oss litt pizza før vi la oss. Så sovna vi på sofaen.

30. september 2015: Airbnb-leilighet i Tromsø uten ovn, men med steikeplater.

2. oktober 2015: Tromsø. Total Pwnage.

14. oktober 2015: En postkortnydelig høstdag ved Frognerparken.

26. oktober 2015: Gresskarpai etter gresskarutskjæring.

27. oktober 2015. Skikkelig Halloween-fullmåne som mobilkameraet mitt dessverre ikke klarte å fange inn hele omfanget av.

29. oktober 2015: Tester ut løsvipper før Halloween.

4. november 2015: Noen dager er stekte poteter med ketsjup og krydder det beste jeg får til frokost.

8. november 2015: Kom over en crazy cat man i Final Fantasy XIII-2.

10. november 2015: Har du noen gang opplevd å gå forbi noe i en butikk som er så fint at du bare er nødt til å kjøpe det med deg? Har du noen gang opplevd det med såpe? Det har jeg. Reindeer Rock fra Lush er så fantastisk vakker at jeg ikke klarte å la være. Som vanlig klarer ikke mobilkameraet mitt å fange opp de mange forskjellige nyansene i mørkeblått og mørkelilla, men se etter den i Lush til neste jul.

11. november 2015: Tromsø. Enda en ny Airbnb-leilighet, enda en ny katt.

27. november 2015: Pariserhjul i Oslo Sentrum.

27. november 2015: Et av de nydeligste teservisene jeg noen gang har sett, funnet på Sinsen brukthall. Hadde det ikke vært for at det var veldig dyrt, hadde jeg sannsynligvis kjøpt det.

29. november 2015: Vi fant blomster og symaskin på dumpster diving-tur.

13. desember 2015: Kjempegira etter å ha fått mandel i grøten og vunnet sjokoladenisse på julefest hos Eirin og Eirik.

21. desember 2015: Sånn så håret mitt ut da det var på sitt mest lilla.

23. desember 2015: Jørgen la igjen en lapp til meg før han dro til foreldra sine på juleferie om å huske å ta med skjorte og bukse til ham - og ikke minst huske å skru av varmeåmmen.

23. januar 2016: Morgenstemning i Tromsø.

19. februar 2016: Var på David Bowie-fest, og hadde på meg ganske så fancy sminke. Ikke så lett å se  detaljene på disse bildene, da, dessverre.

20. februar 2015: Elsker når avocadoen har liten stein. ♥

1. mars 2016: Lurer på åssen filmsmak Platekompaniet egentlig trur at jeg har.

4. mars 2016: Mer Tromsø-kjærleik.

6. mars 2016: Lysinstallasjon i Tromsø sentrum.

25. mars 2016: Dette speilet er så fiiiiint omg, jeg skulle såååå ønske det var ekte!

9. april 2016: Bakte muffins. Blei fornøyd med resultatet.

12. april 2016: Askespråk-logoen på Oslo S.

13. april 2016: Tromsø dukker opp fra lufta.