Trettipunktersbloggutfordring #10: En situasjon jeg kunne tenke meg å være i om fem år

Herregud. Dette punktet på den utfordringa jeg begynte på for lenge siden har jeg grua meg til. Jeg klarer ikke å tru på noe annet enn at jeg om fem år ikke har kommet noe særlig lengre i livet enn jeg har nå, og jeg syns sjøl ikke at jeg er på noe ideelt sted for tida, for å si det mildt. Og tida går jo bare fortere og fortere. Det skjedde mye og tok ganske lang tid mellom da jeg var tjue og da jeg var tjuefem, men neste år er jeg tredve og det føltes som om jeg var tjuefem for noen få måneder siden. Dette må jo bety at jeg er trettifire om sånn cirka et par dager.

Men okei. Overskrifta ber meg om å beskrive en ønskesituasjon, ikke nødvendigvis en sannsynlig situasjon. Og dagdrømming er tross alt noe jeg er god på.

Så skal vi se. For det første har jeg gitt ut minst éi bok, veldig gjerne Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og kanskje også et av de andre prosjekta mine, for jeg har jo en del av dem; jeg har Mjuke svarte stjerner som jeg offisielt sett ikke har gitt opp ennå, jeg har Døden og gleden som er ekstremt rotete, superduperlangt og milevis unna å være så mye som et førsteutkast, men som dyktigere mennesker enn meg har trua på, jeg har novellene mine som jeg ikke engang skjønner om er noveller i det hele tatt og som jeg inderlig ønsker meg redaksjonell hjelp med, og jeg har ett eller flere dikt- eller kortprosaprosjekter som spriker i alle tenkelige retninger og som trenger et profesjonelt blikk kanskje enda mer enn det novelleprosjektet gjør.

Og mens vi først snakker om de litterære prosjekta mine, så vil jeg jo også veldig gjerne at de skal bli usannsynlig suksessrike! Jeg vil at de skal oversettes til minst tjue av verdens språk, og jeg vil reise til alle landa de har kommet ut i på bokturné. Jeg vil inviteres til nære og fjerne litteraturfestivaler, og jeg vil at bøkene mine skal filmatiseres, og at jeg er involvert i filmarbeidet som manusforfatter, med-produsent, med-regissør og musikkansvarlig.

Jeg vil være kreativ på fulltid, og i tillegg til å være forfatter har jeg lyst til å gi ut noe av musikken min, og kanskje jeg til og med har fått til å starte et band med noen, og på et eller annet vis finne tid til å ta flere DJ-oppdrag. Jeg vil ha min egen podcast som jeg ikke engang veit hva skal handle om, men det kan egentlig bare være jeg som snakker om musikk jeg liker, filmer jeg har sett og bøker jeg syns andre bør lese. Egentlig bloggen min i lydformat, når jeg tenker meg om.

Jeg veit ikke helt hvor jeg vil bo, da. Deler av meg har lyst til å fortsette å bo i (utkant-)Oslo, andre deler av meg har lyst til å bo i LA, mens atter andre deler har lyst til å bo i et kråkeslott i en tett skog som ikke fins på noe kart i verden. Det eneste jeg veit er at hagen min skal se omtrent sånn ut.

Jeg vil, om ikke være frisk, så i det minste finne ut av hva som feiler meg. Jeg vil veldig, veldig gjerne møte en lege som tar meg på alvor og som klarer å gi meg hva enn det er jeg trenger av behandling for å kunne takle livet litt bedre.

Jeg vil ha sjøltillit, jeg vil være trygg på meg sjøl og komfortabel i min egen kropp. Jeg vil ikke være redd lenger.

Jeg vil ha flere venner.

Men dere veit. Sannsynligvis bor jeg fortsatt på Hauketo, er ringevikar i en jobb som litt etter litt dreper ryggen min, og skriver på et prosjekt som jeg er kjempefornøyd med, og som jeg ikke skjønner hvorfor ikke blir gitt ut. Men likevel. Om bare én av tinga jeg har nevnt her skjer, så har jeg uansett oppnådd mye.

Det hverdagslige kaos

Jøje meg, nå er det lenge siden forrige blogginnlegg. De siste ukene har gått slag i slag med mye (etter min standard anyway) jobbing og andre begivenheter som har holdt meg altfor opptatt - eller etterlatt meg altfor sliten - til å gjøre sånt som blogging, skriving, lesing og TV-spilling. Men her er jeg altså! Appreciate it.

Jeg viste dere vel forresten kanskje aldri hva jeg fikk til bursdagen min? Jeg hadde ingen bursdagsfest i år, men jaggu var det ikke noen som dukka opp med gaver likevel.

Skikkelig fine øredobber, ammirite? Og fra noen som har vært i Harry Potter-parken i London:

Beklager at jeg ikke har åpna sjokoladefroskpakka mi ennå, men det rette øyeblikket har foreløpig ikke bydd seg. Og hvis du ikke skjønner hva det til venstre er - tillat meg å demonstrere:

Og vrir man på lyset, så skifter det farge! Ideelt sett burde jeg hatt flere, så jeg kunne hatt lysende flasker i mange forskjellige farger. Gavetips til neste år. Og så denne nydelige plata, da:

Oooooog nå lurer du kanskje (eller kanskje ikke) på hva i alle dager som har skjedd siden sist, siden bildene er så bra? Vel, da må du love å holde deg godt fast, for jeg har nemlig anskaffa en...

*trommevirvel*

... smarttelefon! Herregud! Den gamle telefonen min har den siste tida ikke helt skjønt at det er meninga at den skal være fullada, så den har drevet og gått tom for strøm på de mest ubeleilige tidspunkter. Da jeg var hos foreldra mine i Lier for noen uker siden tilbød pappa seg å spandere ny telefon på meg, og dermed var min første smarttelefon i en alder av tjuesju år et faktum. Send gjerne hjelp, for jeg skjønner ikke så mye ennå.

Som sagt var jeg i Lier for litt siden, men anledninga var dessverre ikke så hyggelig. Jeg var der for å gå i begravelsen til bestemora mi, som døde i slutten av april. Hun hadde vært dårlig lenge, og dement i mange år, så det var sånn sett ikke helt uforventa. Trist likevel, men samtidig fint å se de delene av slekta jeg ikke får sett så ofte.

Ellers har jeg den siste tida sysla litt med konkurranser og søknader. Jeg har pussa litt på og forlenga den erotiske novella mi Jurassic Love i denne forbindelse, så får vi krysse fingrene for at de har litt mer åpne sinn i Universitas enn i P3. Jeg har også sendt inn en søknad til påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet, til tross for at jeg er cirka åtti prosent sikker på at jeg ikke kommer inn, med tanke på at jeg har søkt på Skrivekunstakademiet hvert år siden folkehøyskolen uten å komme inn. Jeg veit at de som bestemmer over opptaket til landets forskjellige skriveskoler er profesjonelle folk, likevel er det jo ikke til å komme bort ifra at å lese er en subjektiv opplevelse, og smak og behag er en greie til og med for de mest erfarne leserne der ute. Jeg trur folka på Skrivekunstakademiet rett og slett ikke liker skrivestilen min noe særlig (og jeg syns heller ikke sjøl at stilen min er spesielt Skrivekunstakademiet-aktig, og etter min mening syns jeg nok at nettopp Skrivekunstakademiet-elevene er de som ligner mest på hverandre, no offence).

Jørgen spurte meg forøvrig her om dagen om hva vi skal gjøre når han omsider består svenneprøva si ved teatret. Og jeg bare har ikke peiling og har heller ikke så veldig lyst til å tenke på det.

Apropos Jørgen så må dere komme på avgangsvisninga hans den sekstende juni! Han er drøyt flink, som i liksom jeg klarer nesten ikke å tru på at plagga han drar med seg hjem faktisk ikke er sydd av noen som har en doktorgrad i søm eller noe sånt, liksom. Om alt går etter planen skal jeg være modell for ham, så er du veldig forelska i meg, er jo dette en super anledning til å glo masse på meg helt uten at det er rart. Be there ♥

Junitanker

Ja, nei, altså. Jeg søkte på Gyldendals skriveskole og påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet i håp om å komme inn på en av dem, uten at jeg gjorde det. Fordi sannheten er jo som den alltid har vært, og det er at jeg verken kan eller vil noe annet enn å skrive. Jeg har tidligere her på bloggen kasta ut noen tanker om ting jeg kanskje muligens kunne ha tenkt meg å studere, men jeg er jo som jeg er, og dét, kombinert med at jeg bare har to år igjen med støtte fra Lånekassa, gjør at jeg ikke egentlig tør noe som helst. Altså, jeg tviler veldig på at jeg er i stand til å studere fulltid, og jeg har egentlig ikke så veldig lyst heller, fordi skriving er nesten det eneste i hele verden som interesserer meg. Like lite som jeg er i stand til å studere fulltid, er jeg i stand til å jobbe fulltid, jeg er jo nesten ikke i stand til å jobbe deltid engang. Fram til nå har liksom planen vært noe i nærheten av "hvis jeg ikke kommer inn på noe av det jeg har søkt på, kan jeg jo ta noen enkeltemner på Blindern og prøve å sette i sammen en bachelor med utgangspunkt i de studiepoenga jeg allerede har, uten å ta opp noe mer lån, så klart", men nå som jeg faktisk ikke kom inn på noe av det jeg søkte på, er jeg neiggu ikke så sikker på det heller. Har jeg noen gang fortalt dere hva som skjedde den ene gangen jeg prøvde å studere på Blindern? Altså, jeg kom meg på introduksjonsseminaret, og klarte sånn mer eller mindre å overvære dét, men dagen etter, når vi skulle ha den første undervisninga, klarte jeg for det første ikke å finne fram til hvor jeg skulle være, og når jeg først fant fram og undervisninga allerede var godt i gang, klarte jeg bare å sitte der inne i noen få minutter før jeg måtte løpe ut på gangen og grine. Så liksom... det er sånn ståa er, da. Jeg klarer liksom ikke å se for meg åssen jeg skal kunne få til noen ting som helst framover. Og problemet med måten hele verden er satt isammen på, er jo at man er nødt til å få til noen ting som helst, for gjør man ikke det, får man ingen penger, og man må ha penger for å kunne for eksempel ha mat og et sted å bo. Og på toppen av det hele har jeg blitt sjuk, det føles som influensa til tross for at det ikke er så vanlig å få akkurat dét om sommeren, komplett med feber og en jævlig verkende rygg, og nå til helga var det meninga at jeg skulle dra på en festival jeg hadde gleda meg til i flere måneder, og nå ser det ut som at jeg ikke får gjort dét heller. FØKK.

Beklager tekstveggen, altså.

Hjelp

Det er første påskedag, det regner, og jeg sitter og gruer meg til å søke på Samordna opptak. Jeg tenker at det er veldig lurt å søke, om ikke for annet, så for å unngå å jobbe heltid, noe jeg ikke klarer uansett. Men jeg syns alle studia virker ganske uoverkommelig skumle, og så er jeg så redd for å begynne på Universitetet og bare droppe ut igjen med én gang, sånn som jeg gjorde sist jeg begynte på Universitetet, bare fordi det er så aldeles for stort og uoversiktelig og folksomt og skummelt der. Og jeg veit jo at jeg ikke nødvendigvis trenger å begynne på et studium bare fordi jeg søker, det er fullt mulig å bare søke nå, og så ta den endelig avgjørelsen i sommer, i tilfelle, y'know, jeg av en eller annen grunn har funnet noe annet noenlunde nyttig å drive med framover i mellomtida. Men jeg gruer meg likevel til å søke, vil utsette det så lenge som mulig, bare fordi jeg blir nødt til å ta stilling til hvilket studium som virker minst jævlig, og dét er ikke noe jeg har lyst til å gjøre. Deler av meg har lyst til å bare glemme å søke. Hele meg har lyst til å bare gå forfatterstudiet for alltid.

Hører på denne sangen. Veit ikke om det gjør at jeg føler meg bedre eller verre, men vakker er den uansett.

Tilbake til (å snakke om) fremtiden

Det er ikke veldig lenge siden jeg tenkte dette om framtida mi, og blei ganske gira. Jeg skal prøve å ikke gjenta så altfor mye av det blogginnlegget, men essensen er noe sånt som at det er jækla vanskelig å finne ut hva jeg skal gjøre med livet mitt etter endt forfatterstudium, fordi jeg er et vrak og also fordi jeg bare har to år igjen med støtte fra Lånekassa. Da jeg kom på at jeg kunne studere spilldesign, var det mye som falt på plass, fordi jeg kunne kombinere noe jeg faktisk syns er gøy med noe sånn noenlunde nyttig ("noenlunde" er et nøkkelord her).

Men da jeg skreiv det, hadde jeg glemt en viktig ting. Og det er at jeg for et års tid siden blei informert om at annet studium, som jeg der og da fikk veldig lyst til å søke på. Nemlig master i scenetekst ved Teaterhøgskolen, og som grunnlag for en master, kan man bruke nettopp et forfatterstudium. Sjøl har jeg attpåtil to.

Et av problema er at det ikke er opptak før i 2017. På én måte er det veldig fint, for da har jeg nettopp tid til å faktisk skrive dramatikk, men det er også veldig dumt, for med bare to år med økonomisk studiestøtte igjen, kan jeg ikke studere noe annet mens jeg venter på å kunne søke. Med andre ord må jeg jobbe fulltid i mellomtida, og erfaring har vist at det er jeg sikkelig, skikkelig dårlig til.

Et annet problem er at det er personlig intervju. Jeg er flink skriftlig, men driter meg alltid ut på intervjuer. Jeg er rett og slett en elendig muntlig formidler, og egentlig syns jeg det er litt dumt at akkurat dét skal ha noe særlig å si, bare fordi at hvis man skal skrive teatermanus, så trenger man faktisk ikke å kunne snakke for seg, man trenger bare å kunne skrive for seg. Og det kan jeg. Hvis jeg med andre ord faktisk kommer så langt som til et personlig intervju, og derfra ikke går videre, har jeg dermed liksom sløst bort et år med dum jobbing.

Men jeg kan jo kanskje bare ha spilldesign som en backup-plan, som nummer to på lista etter masteren, da? Fordi det hadde vært utrolig kult å plutselig ha en master, jeg som aldri kan se for meg at jeg klarer å snekre sammen en bachelor engang.

Det er mye jeg må finne ut av. Ikke minst er det mye jeg må skrive. Men heldigvis har jeg sånn sett over et år på meg.

Og jeg trur ikke jeg overlever fulltid enda et år på jobben jeg har nå, så om noen plutselig veit om noen bra jobber jeg kunne klart meg i, så si gjerne ifra.

Og hvis du trenger tips til ting å finne på i neste uke, så har jeg følgende forslag til deg:

Jeg trykkes i årets siste utgave av Bøygen, og skal lese på slippfesten. Kom gjerne innom og ta et glass vin med meg!

Dagen etter skal jeg på Star Wars-premiere, og etter det skal jeg forte meg bort på slippfesten til årets siste utgave av Kamilla, der jeg også står på trykk. Ser deg gjerne der òg!

Framtidsfabuleringer

Så jeg har sånn i overkant av et halvt år igjen før jeg er ferdig på forfatterstudiet. Totalt består dermed utdanninga mi av tre år med forfatterstudier, ett år med kulturprosjektledelse og et mislykka spanskstudium. Jeg har i kjent stil allerede bekymra meg ganske mye for hva jeg skal finne på når jeg er ferdig i Tromsø, og har i hovedsak vært dratt i to, som jeg anser det, forskjellige retninger: skal jeg velge noe som er gøy å studere, eller skal jeg velge noe som gir meg en slags form for jobb? Siden jeg har to år igjen, tre hvis spanskstudiet ikke regnes, med studiestøtte fra Lånekassa, føler jeg at jeg må være ekstremt forsiktig med hva jeg velger. Ingen flere årsstudier for å sjekke ut om dette er noe jeg vil fortsette med, jeg må være helt sikker på at jeg vil fortsette med det før jeg har begynt. Og dermed oppstår det vanskelige dilemmaet om jeg skal ta hensyn til fornuft eller følelser. I den første kategorien ligger for eksempel å bygge på kulturprosjektledelsen, å utvide til en bachelor. Syntes studiet i all hovedsak var gørr kjedelig, noe som gjorde at jeg bare hadde middels motivasjon, og eksamensresultatene blei én A, én B, to C'er og én D. Derimot er dette et studium som kan gjøre at jeg kan få en ålreit jobb, kanskje særlig i kombinasjon med nettopp forfatterstudiene - jeg tenker arrangementsansvarlig for Litteratur på Blå, for eksempel.

I følelseskategorien ligger blant annet filosofi. En bachelor i filosofi er jo egentlig totalt ubrukelig, men det virker utrolig interessant å studere det. Jeg har trøsta meg sjøl litt, eller kanskje vi heller skal si bortforklart, med å si at i mange stillinger kreves det egentlig bare at du har en bachelor, det er ikke så nøye i hva, men de vil at du skal ha studert. Og da kan jo den bacheloren like godt være i noe jeg syns er gøy. Men igjen - hvor lurt er det egentlig? Og jeg som er så dysfunksjonell, kommer jeg egentlig til å klare å studere noe særlig annet enn forfatterstudiet uansett?

Jeg har også vært innom tanken på litteraturvitenskap. Det havner i fornuft-kategorien. Det er nok ikke det aller mest fornuftige man kan finne på, men likevel åpner jo sikkert jobbmulighetene seg innafor bibliotek og forlag, og i aller verste fall bokhandel, som sikkert heller ikke er så ille, ikke som deltid og midlertidig, i det minste. Men jeg har snakka om det før, og jeg sier det igjen: jeg syns - helt ærlig - det er utrolig kjedelig. Vi hadde en del litteraturteori i Bø, og jeg syntes det var ekstremt kjipt (sorry, Fivrelden!). Men det er liksom det jeg føler at er "meninga" å gjøre etter endt forfatterstudium, og det gir jo masse mening. Men jeg trur ikke litteraturvitenskap er for meg, altså.

Og så har du min store joker: astrofysikk og astronomi. Jeg har så lyst til å studere det at jeg knapt nok veit hvor jeg skal gjøre av meg, men det hadde innebært å ta opp tre år med matte, ett år med biologi, to år med kjemi og to år med fysikk. Hvis man ser helt bort fra det økonomiske spørsmålet her, hvilket er en latterlig ting å gjøre, for det hadde kommet til å bli megadyrt, så hadde det nok i og for seg gått fint med biologi, kjemi og fysikk, jeg gjorde det tross alt veldig bra i både naturfag på VG1 og biologi på VG2, men føkkings matte. Jeg knoter noe så helt jævlig med tall at jeg aldri kan se for meg at det hadde gått. Og JA, jeg veit det er mye matte i astrofysikk, men jeg syns likevel den matten er utrolig mye greiere å forholde seg til enn matten i matte, bare fordi det representerer noe konkret, man skal finne ut av noe, ikke bare regne for å regne, liksom. Tross alt var jeg den eneste i klassen i VG1 som klarte å løse ligninga i naturfag om lysets hastighet gjennom glass.

Men i dag. I dag har jeg innsett noe jeg egentlig ikke har innsett før. Jeg har liksom bare tatt for gitt at jeg skal studere på UiO eller tilsvarende, og at jeg skal ta et teoretisk fag.

Men dere. Da jeg var liten hadde jeg lyst til å bli tre ting: forfatter, astronom og spilldesigner. Det har liksom bare gått i retning av den første fordi jeg alltid har sugd med tall, og jeg alltid har antatt at man bør være god med tall, eller i væffal realfag, i de to siste.

Og så bare: NITH tilbyr bachelor i spilldesign med generell studiekompetanse som eneste opptakskrav.

ka-POW.

Og jeg har jo over 6 i snitt med alderspoeng, liksom.

Eneste minus er at det koster nesten 40 000 per semester, men så tenker jeg at andre klarer det jo? Altså hallo, vanlige folk går jo på Westerdals og NISS, gjør de ikke? Hvorfor skal ikke jeg klare meg økonomisk når de gjør det?

Jeg blei plutselig så veldig gira.

(For ordens skyld: kommer ikke under noen omstendigheter noen gang til å slutte å skrive, altså. Bare i tilfelle noen skulle bli redde for dét.)

Vedvarende midnattssol

Herregud, jeg er så glad!

Et lite skår i gleden, er at bare omtrent halvparten av klassen vår fra førsteåret kom rett inn, til tross for at alle søkte. Resten står nå på venteliste. Jeg krysser fingra for dem alle, de er alle utrolig dyktige og bra folk.

Men likevel: jeg er så letta! Jeg slipper å gjøre ting jeg egentlig ikke har lyst til fra høsten av! Jeg kan fortsette å skrive, kanskje til og med fullføre romanen jeg skriver på nå! Dette skal jeg feire med å spise ute, gå på konsert, farge håret og dra på middelalderfestival. Men mer om dét en annen gang, kanskje.

Benytter forøvrig anledninga til å minne om slippfesten for antologien vår Vekster i Oslo den 3. juni. Slippfesten i Tromsø i forrige uke blei en stor suksess, og jeg har veldig lyst til at Oslo-slippfesten skal bli en enda større en! Her er link til Facebook-arrangementet. Håper vi ses!

Livstegn

Håret mitt har forandra seg litt igjen. Speilreflekskameraet mitt er umulig å vekke opp igjen fra de døde, så jeg har prøvd å ta bilder med telefonen min. Det siste halve året har jeg hatt kort, platinablondt hår med pastelldetaljer, og det har jeg også nå, men de delikate fargetonene i lilla og grønn er vanskelige for et så dårlig kamera som det på telefonen min å fange opp. For å vise dere fargene på en så rettferdiggjørende måte som overhodet mulig, har jeg noen kontrastredigerte bilder i fullt dagslys - der kan man se grunnfargen godt, men pastelldetaljene går litt i ett med resten - og noen uredigerte bilder tatt inne på badet (!) der man ser pastelldetaljene litt bedre. Helt i bunnen av håret, altså i det jeg hadde av ettervekst, er en lilla grunnfarge. Hvis dere kombinerer det beste fra alle bildene til et virtuelt bilde framfor deres indre øye, er det mulig å få en viss formening om åssen håret mitt ser ut akkurat nå:

Stol på meg. Det ser bra ut. Lars er veldig flink.

Jeg kom meg aldri til Tromsø for marssamlinga, da. I går var jeg med klassen min via Skype, så det var da noe. Fikk også vite at det har kommet inn over femti søknader til andreåret, noe som gjør at jeg skjelver i buksa. Denne gangen konkurrerer jeg ikke bare mot alt som rører seg av forfatterspirer rundt om i landet, men forfatterspirer som er så gode at de allerede har gått et forfatterstudium. Jeg skulle til å skrive at hvis jeg ikke kommer inn, veit jeg ikke hva jeg gjør, men det var bare sant fram til i går kveld, da jeg i dyp fortvilelse fant ut at jeg skulle søke på bachelor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO, bare sånn i tilfelle. Det betyr ikke at jeg har lyst til å studere litteraturvitenskap, ikke i det hele tatt, faktisk. Men det er bedre enn å jobbe fulltid på den utrolig kjipe industrijobben min, noe som sleit meg totalt ut da det faktisk var realiteten min i 2012 og 2013. Helt ærlig driter jeg i litterære analyser, jeg vil jo skrive, og når jeg leser, foretrekker jeg å gjøre det uten å formulere et tisiders essay om åssen bruken av fri indirekte narrativ diskurs påvirker teksten ved siden av.

Men jeg orker ikke å sutre over smerten ved å studere litteraturvitenskap når jeg ikke engang gjør det ennå. I første omgang håper jeg bare at jeg kommer inn på andreåret i Tromsø. Så tar vi det derfra.

Ellers har jeg noen spennende dager i vente. Torsdag 19. mars skal jeg delta på en litterær salong på Drammensbiblioteket! Oppdraget er til og med honorert. Dessuten har jeg blitt invitert til utdelinga av Triztan Vindtorn poesipris den 21. mars, et arrangement som vanligvis koster 250 kroner. Stor stas! Dette skjer under Triztan Vindtorn-festivalen, som kan studeres nærmere her. Ta gjerne turen! I tillegg skal jeg trykkes i neste nummer av litteraturtidsskriftet Filologen, med påfølgende slippfest den 24. mars. Hadde igrunn vært koselig å se noen kjente fjes der òg, så you know... hvis du ikke har noe bedre å finne på.

Og dét må jeg ikke glemme: god 8. mars, alle sammen!

Nye tider

Jeg er så utrolig stolt av Jørgen. Ut av x antall søkere der åtte stykker blei innkalt til intervju, har han fått lærlingplass som kostymesyer hos Det Norske Teatret fra høsten av! Jeg er så sykt glad på hans vegne. I tillegg skal jeg som kjent begynne på forfatterstudiet i Tromsø - herregud, det er under en måned til! - så jeg har tru på at livet mitt fra høsten av kan bli ganske så fint.

Men. Jeg har flytta hvert eneste år siden 2009. Jeg veit av erfaring hvor vanskelig det er å få tak i bolig i Oslo, særlig siden prisene stiger jo færre folk man er til å dele leia på. Akkurat den perioden jeg har foran meg nå, med stressing og visninger og pakking og utslitthet, gruer jeg meg til. Jeg har lyst til å spole over de to - tre kommende månedene og begynne direkte på ny giv i slutten av august. Jeg merker at jeg begynner å bli for gammal for alt dette. Men forhåpentligvis får vi bo i vår nye bolig i væffal to år. Det er da noe, og det kommer altså til å bli den nest lengste perioden jeg noen gang har bodd på ett sted. Puh. Bare å holde ut til da og gjøre mitt beste i mellomtida. Så får vi håpe at karakterene på økonomieksamen som er tilgjengelige fra den tjuetredje, ikke slår meg tilbake ned i søla.

Nei, skal jeg gå og drikke litt brus, da kanskje.

Pappesker, trevegger og gipsrosett

Det er ei uke til jeg flytter, men siden jeg bare har klart å slåss meg til én fridag i neste uke, må jeg pakke så godt jeg kan nå som det er helg.

Vel. Jeg er ikke trist, men jeg er jo litt halvbekymra. Vi har ikke fått noe sted å bo ennå, så med mindre det skjer i løpet av neste uke, flytter jeg midlertidig inn hos foreldra til Jørgen. Det kommer til å bli en kronglete vei til skolen, så jeg håper virkelig det er verdt det. Jeg har ikke turt å søke stipend og studielån ennå, for hvis jeg avbryter enda et studium, mister jeg retten til stipend i framtida. Håper bare så inderlig at det går bedre denne gangen. Og at folka i klassen min ikke er altfor kjipe. Og at ikke fadderne er altfor innpåslitne (det er de sikkert). Og at ikke alle kommer til å syns at jeg er rar og asosial (til tross for at jeg er det). Og at ikke alt kommer til å føles som et ork, at jeg kommer til å ha i det minste et snev av motivasjon, og at alt bare kommer til å føles annerledes fra hva det er nå. Folkehøyskole og forfatterstudiet har nok gjort meg ganske bortskjemt. Ikke alt kan være morsomt. Problemet er at det virker som om alle andre aksepterer det, mens jeg bare så vidt klarer å dra meg gjennom hverdagen hvis ting ikke er engasjerende nok. Og jeg er på generell basis ganske uengasjert.

HERREGUD DET ER SÅ MYE JEG GRUER MEG TIL.

Faen.

Og så har jeg blitt sjuk. Det passer ganske dårlig.

Kan ikke noen komme hit og drysse alvestøv på meg?

Hei dere, husker dere før da jeg alltid skreiv et nytt innlegg etter å ha farga håret?

Nå om dagen har jeg lilla hår.

Det var en ikke-fotogen dag.

Før det var lilla, var det rødt:

(Foto: Eirin.)

Og uten sammenheng forøvrig, gjør jeg det herved offisielt på bloggen at jeg, om alt går etter planen, flytter til Brumunddal sammen med Jørgen til høsten. Jeg har søkt kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer. Jeg håper bare ikke det blir sånn som sist jeg prøvde å studere. Ikke løpe ut på gangen ti minutter uti første forelesning mens du griner, nå da. Neineinei.

Og dere. Hvis ei overvektig jente poster bilde av seg sjøl på internett i undertøy, er hun modig og sterk. Men hvis jeg, med mine 167 centimeter og femtito kilo gjør det samme, oppfordrer jeg da til et usunt kroppsideal?

De positive sidene ved livet

Jeg trenger enda en ny start. Det kommer alltid til et punkt hvor jeg ikke klarer å finne meg til rette lenger. Jeg trur mitt personlige nirvana vil komme den dagen jeg innser at jeg ikke trenger å verken leite eller løpe lenger, for alt jeg trenger er her. Men det er ikke ennå.

Jeg flytter til høsten. Det høres banalt ut å si det, men jeg trur man må tørre å være ærlig med seg sjøl og lytte til kroppens og sinnets signaler hvis man vil oppnå varig lykke. Det holder ikke å prøve å være den man ikke er, men har lyst til å være, når det til syvende og sist går på helsa og psyken løs. Jeg skreiv dette for ei stund siden, og jeg trur jeg fortsatt står for det, i væffal det grunnleggende. Det er jo så enkelt, og likevel så vanskelig; å faktisk bare gjøre det man vil, og unngå det man ikke vil, eventuelt gjøre det man ikke vil hvis det kan lede en dit en vil. Så jeg kommer til å ta et (foreløpig?) farvel med byen, med maset, med alle menneskene, med bråket, og så får vi se hva som skjer videre. Hvem veit hva jeg sitter her og skriver om et års tid.

Og nei, jeg har ikke hatt det bare forferdelig i løpet av min tid som Oslo-boer. Her er noen fanga øyeblikk fra de siste månedene jeg har satt ekstra pris på.

Beklager alle klisjeene.

Dagen i dag

Så. Jeg kom ikke inn på noen skoler i år heller. Begynner å bli greit lei av å søke nå, og enda mer lei av avslag. Og jeg begynner å skjelve, litt mer for hver dag, når jeg tenker på hvor lettvint alt har blitt. Hvor trygt og stabilt og lunkent. Når jeg tenker på at jeg har jobb, har sted å bo, har en ganske forutsigbar inntekt hver måned. Jeg skjelver. Og kanskje må jeg flytte, få enda en ny start, bare fordi at hver gang jeg har begynt å føle meg til rette et sted, gjør vanene mine meg livredd. Hva om jeg blir her. Hva om dette er alt som er, som kommer til å bli. Og hva hvis alternativet er å se gode filmer, spise god mat, gå lange turer, drikke masse te, ha fine samtaler og hver eneste natt sovne inntil verdens beste. Da er det jo ikke sikkert det er så aller verst.

Screw you guys, I'm going home

Jeg vil bare noe annet. Samtidig som det er ingenting jeg vil, ikke noe oppnåelig, i væffal.

Så nå bare drar jeg. Og så får vi se. For jeg veit virkelig ikke hva annet jeg skal gjøre.

Thomas spådde meg i englekort

"Ha håp og tillit, det er noe positivt og nytt i horisonten som du enda ikke kan se. Frøene du sådde har begynt å spire og bringe resultater. Du er dog kanskje ikke oppmerksom på disse resultatene siden de er i sin spede begynnelse. Nå er det viktigere enn noen gang å forbli positiv, og holde en klar visjon om dine ønsker og intensjoner. Unngå skepsis eller folk med negative tankemønstre. Daglig handling, selv om det kun innebærer små steg mot virkeliggjørelsen av din drøm, er helt essensielt. En telefonsamtale, et brev, eller å lese relevant litteratur vil holde energien til din manifestasjon på et høyt nivå. Hver dag må du positivt affirmere at du allerede har nådd, eller mer enn nådd, din drøm. Og viktigst av alt, be om englenes assistanse til hvert steg på veien."

Det er jo sikkert sånn at man leser seg sjøl inn i sånne ting fordi man har så veldig lyst til at det skal stemme, men sannheten er at hver gang jeg har blitt spådd eller lest de riktige horoskopa eller hva som helst, så har det stemt. Jeg håper det gjør det denne gangen også.

Den nye Kristiania-bohemen

Det er så sykt at jeg skal skrive dette dagen etter det forrige innlegget mitt.

I dag var vi på visning for ørnte gang. I kveld fikk jeg en telefon fra utleier som spurte når vi kunne flytte inn.

Det er faktisk nesten ikke til å tru. Jeg har helt seriøst et sted å bo. Det blei ikke i en fantastisk shabby, men nydelig villa med stor hage, eller i en toppleilighet på vestkanten med gipsrosetter i taket, men en likevel dugelig og stor femroms på Frogner. Eirin kunne ikke bo med oss likevel, men hun slipper ikke unna besøk.

Så her skal jeg bo sammen med Linda, Unnveig og Vibeke om mindre enn to uker:


Bilder stjålet fra finn.no.

Som dere ser; ganske plain, men vi skal nok trylle det til det mest magiske stedet dere noen ganger kommer til å besøke. For dere kommer vel til å besøke oss?

Augusthoroskopet mitt sa jeg skulle gå ut og fikse ting, og nå er én av de store tinga jeg har bæla med i det siste blitt fiksa. Nå gjenstår bare resten. Men hvem veit, dette har strengt tatt gitt meg ny virkelyst. Bare synd jeg er så trøtt.

Hvis du klikker på denne tittelen, får du høre et veldig fint album

Kanskje jeg bare skal selge livet mitt på finn.no, bruke pengene på togbillett til Brumunddal og bo i telt på Nes til jeg oppnår nirvana.

Og hey, se hva augusthoroskopet mitt sa til meg:

Det kan jo ikke være tilfeldig.

FremtidenfremtidenAAAAAAAAAA--

Så. Hei.

Jeg kunne sikkert ha blogga om Slottsfjell, og det er sikkert det jeg burde og. Men i dag. I dag logga jeg meg inn på Samordna opptak bare sånn for å sjekke, liksom, og trur dere ikke jeg har prestert å komme inn på spansk årsstudium på UiO? Trudde aldri det skulle gå siden jeg ikke sendte inn følgeskjema, men så har det visst skjedd likevel. Og nå veit jeg jo ikke hva jeg skal gjøre.

Fordi greia er jo at nå har jeg vært så innstilt på å ikke skulle gjøre så mye annet enn å jobbe, skrive og ha det fint fra høsten av at jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Jeg... jeg, nei. Jeg setter opp to lister, jeg. For dere må seriøst hjelpe meg. Innen den tjuesjette må jeg ha bestemt meg. Så kan dere plis si meninga deres i kommentarfeltet? Jeg er så usannsynlig ubesluttsom og kan ingenting, så jeg trenger dere litt nå.

Listene, ja.

Derfor skal jeg si nei til studieplassen:
- jeg har vært veldig innstilt på å ikke studere fra høsten av så lenge nå. Og det er denne grunnen som er vanskeligst å forklare for omverdenen, trur jeg, for jeg trenger alltid veldig lang tid på å forberede meg på ting. Lenger enn de fleste. Det er liksom... jeg driver og øver meg på å være mer spontan, og det var av ukjente grunner litt enklere i Bø enn andre steder, sånn som å bare bli med folk hjem og sånn, men det er sånne ting som... jeg veit ikke, hvis jeg får ei melding og noen spør om de kan møte meg i kveld, kan jeg ikke det. For jeg er ikke mentalt forberedt på det ennå. Og... nei, herregud, jeg får ikke til å si det på en måte som gjør at dere forstår. Men nå som jeg er forberedt på én ting, kan jeg liksom ikke gå bort fra det med det første. Det var jo sånn planen var. Og jeg får veldig angst av å bryte den planen nå, for det har vært planen så lenge. Og dette blei langt.
- jeg er ikke en veldig flink student. Jeg leser ikke til prøver. Jeg gjør ikke lekser. Jeg er mye borte. Og det har gått bra foreløpig, men jeg veit ikke om det går bra når det er the real shit som på universitetet. Og nei, det er faktisk ikke så enkelt som å bare si "jammen, begynn å lese, da", av grunner jeg ikke orker å gå dypere inn på nå. Jeg bare får ikke sånne ting til.
- jeg liker ikke folk. Jeg liker bare bra folk, men for å vite at de er bra, må jeg kjenne dem fra før. Og jeg bruker lang tid på å bli kjent med nye folk. Og noen ganger er jeg veldig klar for å møte nye folk, men akkurat nå, med to årsstudier bak meg allerede, har jeg fått ganske mange nye bra folk inn i livet mitt i løpet av kort tid, og akkurat nå har jeg ikke behov for flere. I væffal ikke spansk-studenter. Ja, jeg generaliserer nå, men jeg føler litt at jeg har lov til det. Jeg orker ikke flere flinke, oppegående, positive mennsker. De tar energien fra meg.
- jeg kommer ikke til å bruke et årsstudium i spansk til noe som helst. Jeg tviler på at jeg kommer til å like det så godt at jeg går på en bachelor - dog man skal så klart aldri si aldri - og det er overhodet ingen språkrelaterte jobber jeg kunne tenke meg å ha. Ikke prøv dere på å foreslå yrker som tolk, oversetter, diplomat, ambassadør eller - gud forby - språklærer, fordi bare nei. Jeg er overhodet ikke interessert i det.
- studielån. Enda mer av det.
- mindre fritid. Hvis jeg i tillegg skal ha en jobb, kommer det ikke til å bli et liv igjen i det hele tatt, gjør det vel?

Derfor skal jeg si ja til studieplassen:
- jeg har lyst til å friske opp og holde spanskkunnskapene mine ved like.
- jeg får studielån og stipend, og det gjør meg mer attraktiv i forhold til å få depositumslån av banken, hvilket jeg trenger for å få det etterlengta stedet å bo. Nå har vi riktignok funnet en leilighet som har så lite i depositum at jeg faktisk har råd til det akkurat her og nå, men hvis vi ikke får den... ja.
- kanskje jeg får en følelse av å ikke kaste bort året.
- mamma og pappa blir helt sikkert veldig glade.

Og jeg ser jo jeg òg at det er flere nei-grunner enn ja-grunner, men det er jo en grunn til at jeg skriver dette her, og det er fordi at JEG VEIT IKKE ÆÆÆÆÆH. Jeg veit virkelig ikke. Og jeg må jo sikkert begynne å studere for alvor en gang jeg og, og da er jo sånn sett sikkert ikke spansk et så dumt valg, for jeg likte jo spansk veldig godt på videregående, og kanskje det er fint å komme inn i systemet til UiO fordi jeg har bittebittebittelitt lyst til å studere filosofi om et års tid, så. Men heeeeh.

Kan ikke noen som er flinke til sånt skrive noe smart til meg i kommentarfeltet? Innen tjuesjette juli, så er du en engel.

Livet, liksom

Hallo hallo, jeg er fortsatt på Nes og jeg har det så bra om dagen at hadde jeg vært meg sjøl for tida, hadde jeg forventa at noe drit skulle skje anytime soon, men det er jeg ikke, så jeg smiler naivt og bedøva rundt og trur at jeg aldri skal bli trist igjen. Men det er fint for meg, da.

Og nå mens Linda er på jobb og jeg kan puste ut litt - ei pause med fin musikk, chill form, glade tanker, sol ute, sol inne, sol i hjertet og sol i sinnet er ikke så gæli sjøl om det er pause fra fine ting - kan jeg benytte meg av min foreløpige fritid til å informere nysgjerrige sjeler om hva jeg skal gjøre fra høsten av:

INGEN VERDENS TING.

Neida, tulla. Håper jeg. For forhåpentligvis får jeg en jobb og jeg får skrevet dritmasse, så det blir nok noe. Kom ikke inn på Westerdals, noe jeg egentlig ikke forventa heller, fordi jeg leverte et elendig intervju og generelt sett oppførte meg som en retard mens jeg var der. Slo an usannsynlig dårlige anti-semittiske vitser og svarte omtrent "ææææææh jeg gjør liksom ikke sånne ting, jeg da...", "tja, sånt no kan ikke jeg noe særlig om, da" og "hm, jeg veit ikke? Pleier ikke å tenke så mye på sånt, jeg" på omtrent alt de spurte om uansett. Og nå som jeg ikke kom inn likevel, kan jeg jo bare disse dem litt uten å stå i fare for å la det veie negativt med tanke på søknaden, for når de åpner intervjugreiene med noe fellesopplegg for alle som har gått videre til intervju med å si noe lignende "i motsetning til landets skriveskoler, har vi en progressiv innstilling til dette med skriving, vi da", så... blir jeg skeptisk, liksom. Og de skrøyt av hvor markeds- og karriereretta de var, og sa at det ikke var så viktig med et godt språk som med en god idé, og at tekstene mine for all del var blant dem de likte best, men at det var "tydelig" at jeg ikke hadde noen "klar idé" med det jeg skreiv. Da jeg ikke kunne forklare symbolikken i mine egne tekster (jeg sa noe lignende "næææh... ække noe særlig med symbolikk i dem, vel?") syntes de det var veldig rart.

Westerdals, jeg har en ting å si til dere: LOL.

Jeg kommer til å trives kjempegodt i et vakkert kunsterkollektiv med mine fine Vibeke, Eirin, Linda og Unnveig uansett, og vi skal ikke ha noen planer og like å ikke ha det. Jeg er så optimistisk for øyeblikket at det gjør meg sinna og glad samtidig.

Og hey, for spesielt interesserte: her har dere to av opptaksprøvene mine.

Tjallabais. Håper Vibeke har tid til å talatutte med meg, for jeg trenger noen å sladre om livets store spørsmål med.

Kristiania-bohemen

Til dere som holdt pusten av spenning på mine vegne: jeg kom ikke inn på Den norske filmskolen. Fikk brevet i dag. Jeg er så klart litt trist, fordi det hadde unektelig vært AWZUM og jeg følte jo at intervjuet gikk så bra og greier. Men jeg har uansett et intervju med Westerdals ganske snart, så... vi får se.

Poenget var at jeg ikke var udelt trist da jeg fikk greie på det, men liksom litt letta oppi det hele òg. Nå trenger jeg jo ikke lenger ta hensyn til dilemmaet kul skole versus kul by, for nå er jo kul skole strøket av lista for meg. Ikke sånn å forstå at Westerdals ikke er en kul skole, for all del, men det er mer det at Den norske filmskolen er enda kulere igjen.

Men. Jeg veit ikke om det er dette jeg egentlig vil, da. Du veit, jeg er en klassisk forvirra tjueénåring som leiter etter ei mening med livet, og jeg veit ikke om den meninga ligger i tekst og skribent-linja (med ei tilhørende årsavgift på over seksti tusen). Og jeg veit hva dere tenker:

LOL KRISTINE ER SÅ SYKT FAIL NÅ KOMMER BARE WESTERDALS TIL Å GOOGLE HENNE FØR INTERVJUET OG SÅ FINNER DE DETTE OG SÅ KOMMER DE TIL Å BARE NEI HUN KOMMER I VÆFFAL IKKE INN HER NÅR HUN IKKE HAR LYST TIL Å KOMME INN ENGANG.

Men jeg har jo lyst til å komme inn, da. Problemet er at jeg også har lyst til å skrive og jobbe og bli en levende bohemsk legende (yeah, right). Men vi får se, vi får se. Oslo blir det væffal, forhåpentligvis sammen med noen av de beste menneskene jeg veit om i ei skranglete pønkrønne som nesten ikke har husleie i det hele tatt. Det er bare om å gjøre å finne den perfekte rønna.