Februar 2024

Opplevelser: Middag på Gandhi og kinotur med Vibeke. Middag på Rent mel og Mandy på Cinemateket med Hannah. Tacofest og brettspill i lånt leilighet. Middag på Nordvegan og Caligula på Det Norske Teatret med Kit. Skrivetreff med skrivevenner.

Innkjøp: Ingenting.

TV-serie: I februar fikk jeg endelig sett miniserien Unorthodox, som jeg har blitt anbefalt flere ganger tidligere. Det er litt tilfeldig at jeg ikke har fått sett den før fire år etter at den dukka opp på Netflix, men noe av det har handla om at jeg basert på handlinga – ortodoks jødisk kvinne flykter fra et lukka og konservativt miljø i New York til frigjorte Berlin – har syntes at den har hørtes litt for tung og seriøs ut. Og serien er jo absolutt seriøs, men likevel mye lettere enn jeg hadde sett for meg. Ikke som i at den er for lett, men der jeg på forhånd innbilte meg ei litt stereotypisk svart-hvitt tilnærming som faller i de klassiske klisjéfellene med undertrykte kvinner og onde religiøse menn, får vi isteden ei befriende nyansert og nøktern fortelling. De jødiske lederne og familien til hovedpersonen Esty mener oppriktig godt, og hun blir heller aldri direkte mishandla – hun bare passer ikke inn i et samfunn der det er forventa at kvinner underordner seg menn. Rett og slett en veldig god serie som belyser et tema jeg i utgangspunktet visste innmari lite om. Ikke minst endte jeg opp med å syns at frisyren til Esty i Berlin var så kul at jeg brukte stillbilder fra serien som referanse da jeg var hos Lars noen dager seinere.

Film: Vibeke og jeg så Poor Things på kino, den nyeste til Yorgos Lanthimos, som så langt i karrieren sin ikke har en eneste dårlig film på samvittigheten. Og helt ærlig veit jeg ikke hva jeg kan si om Poor Things som ikke allerede har blitt sagt. Herregud, for en vanvittig fest av en film dette er. Produksjonsdesignet og kostymene er noe av det nydeligste og mest whimsical (hvorfor fins det ikke et godt norsk tilsvarende til det ordet?) jeg har sett på lenge. Den er hysterisk morsom, usedvanlig velspilt og så full av innfall at ikke engang den mest hardbarka og kyniske kinogjenger (meg) klarer å forutse hva som skal skje rundt neste sving. Den sprudler av overflod og originalitet i ei tid der remakes og superheltfilmer som alle ligner hverandre dominerer det øvrige kinotilbudet. Denne vil garantert stå igjen som en av årets aller beste filmer for meg.

Bok: For noen måneder siden begynte jeg å høre Ringenes Herre på lydbok. Dette er første gang siden jeg var tolv at jeg leser den, dog denne gangen på engelsk; da jeg var tolv leste jeg den på norsk. Jeg er nå litt over halvveis i The Two Towers, og jeg syns det er utrolig kult med et gjenhør av ei bok som har vært blant mine absolutte favoritter siden barndommen, fordi jeg naturlig nok legger merke til helt andre ting denne gangen enn hva jeg gjorde sist for over tjue år siden. Dessuten har jeg sett filmene såpass mange ganger at jeg cirka kan dem utenat, noe som gjør det lett for meg å følge med i handlinga, noe som ikke pleier å være tilfellet med lydbøker. Syns også innleser har en veldig god lesestemme, selv om jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med måten han leser replikkene til Gollum på, haha.

Musikk: Det bør ikke komme som noen overraskelse, men Caroline Polachek har gjort det igjen. Et av fjorårets aller beste album kom i februar ut i utvida versjon, der vi blant annet finner den helt sinnssyke Spring Is Coming With a Strawberry in the Mouth. Første gang jeg hørte den, visste jeg ikke at det var Caroline Polachek, men jeg gjetta det allerede før jeg hørte stemmen hennes. Jeg hadde også en distinkt opplevelse av å ha hørt låta før, selv om jeg visste at jeg ikke hadde det. Etter litt research (som ikke er så vanskelig i mitt tilfelle i og med at jeg fører statistikk over veldig mange irrelevante greier i hverdagen min), fant jeg ut at det er ei coverlåt, og at jeg har hørt originalen før, dog bare én gang. Jeg veit ikke hva noe av dette betyr, men dette er ei både merkelig og vakker låt som påkaller en viss fornemmelse av fantomnostalgi for meg. Sjekk gjerne også ut originalen, jeg syns begge versjonene er like deler like hverandre og forskjellige fra hverandre, og dét er ei motsetning som kanskje bare gir mening for meg, men i tilfelle ikke: high five.

Dager, tid, livet

Jeg er mer fraværende enn jeg vil være, både på bloggen og forøvrig. Hver eneste dag våkner jeg med en følelse av å henge bakpå, å være på etterskudd, å bare så vidt ha hodet over vannet. Jeg føler jeg bør vie mer oppmerksomhet til alle aspekter ved livet mitt, og i et forsøk på det, ender jeg opp med å forsømme alt litt. Foreldra mine klarer ikke helt å forstå åssen det kan være så mye på gang i livet mitt når jeg ikke engang har jobb, men en ADHD-hjerne står aldri stille, ikke engang med medisiner. 

Jeg har klipt meg. Det er egentlig lenge siden allerede, omkring halvannen måned siden, og om noen dager skal jeg faktisk tilbake igjen for en touch-up fordi klippen er i ferd med å bli for lang, fargen for blass. Men sånn så hvert fall sveisen ut da den var ny:

Om kort tid skal jeg på siste kurskveld med Bjarte Breiteig. Dere veit, det kurset jeg fikk sponsa av Nav. Det har faktisk gått over all forventning. Bjarte Breiteig er selvfølgelig like dyktig som han var da jeg hadde ham som gjestelærer i Tromsø, men også de andre kursdeltagerne har vist seg å være usedvanlig skarpe og kompetente lesere. Jeg har endt opp med å få enda mer ut av kurset enn jeg hadde håpa på, og jeg føler meg faktisk ganske så… inspirert? Til å jobbe med tekstene mine igjen? Til å prøve på nytt? Selv om all rosen jeg får på kurset helt ærlig sender tankene mine, nok en gang, i disse baner. Hvis jeg er så flink som alle skal ha det til, hvorfor radiostillheten når jeg sender tekstene mine til alle Norges forlag? På et vis en trøst i å vite at heller ikke de andre kursdeltagerne ser ut til å skjønne hvorfor. Har snakka litt med Susanne derfra de siste ukene, og det har vært veldig digg å kunne lette litt på trykket til noen som forstår. Jeg blir jo litt konspiratorisk og tenker at det hele sikkert handler om meg som person, at jeg ikke har det rette trynet, den rette personligheten, den rette karismaen. Kanskje handler det mest av alt om timing, hell og lykke. Noe som også er frustrerende, for i så fall er det jo ikke noe jeg kan gjøre. 

Kanskje annet enn å prøve igjen.

Med andre ord er jeg i disse dager i gang med å søke på litterär gestaltning i Göteborg, noe som er én av grunnene til at jeg har vært litt fraværende. Jeg veit ikke hva som er verst; å komme inn eller å ikke komme inn. Umiddelbart tenker jeg førstnevnte. For i så fall må jeg flytte til Göteborg. Jeg trur jeg kan like Göteborg veldig godt, men jeg vil jo egentlig ikke flytte fra verken leiligheten min, naboene mine, vennene mine eller Oslo. Det er så mye som må ordnes, så mye som må forandres på, så mye angst knytta opp mot det. Men jeg prøver å ta en dag av gangen, og i første omgang må jeg bare få ferdig søknaden min. Så kan jeg ta bekymringene mine etter hvert, om det viser seg at jeg har bruk for dem.

Og i morra skal jeg ha et veldig spennende møte med noen jeg kanskje skal starte skrivepodcast med. Det er skummelt og gøy. ADHD-hjernen min er kjempegira på å starte opp nye prosjekter, utforske nye greier, kaste meg ut i alt som er morsomt. Asperger-hjernen min vil holde fast på det vante, vil bli der jeg allerede er, er redd for det ukjente. Det er en evig drakamp, og i midten står jeg og er redd, gira, frustrert og sliten. Men det er gøy å møte noen som tilsynelatende er like engasjert som meg. Veldig ofte er jeg den mest engasjerte i enhver relasjon, har så lyst til å starte noe, brenner lyset i begge ender, og så lar andre seg blende av engasjementet mitt, men når det virkelig gjelder, får de kalde føtter og trekker seg unna, og jeg står igjen, like skuffa hver gang. Jeg føler jeg er Belinda Lindsey, og jeg har møtt utrolig mange utgaver av Tanya McQuoid opp gjennom.

Jeg veit ikke helt. Men det gjør jeg jo igrunn aldri.

Life and all its lows

Ja, nei, dere, hvor skal jeg begynne. Det er så mye om dagen. Mye av alt. Jeg føler det er så mye jeg har lyst til å fortelle dere, men så har jeg ikke hatt tid før nå, og hjernen min hopper alltid fram og tilbake, så det er vanskelig å ordne det inn i et blogginnlegg som tross alt må ha en begynnelse og en slutt.

Og kanskje det er der jeg skal begynne. Med hjernen min som hopper fram og tilbake. Jeg hinta så vidt til det i dette innlegget, men da jeg var til utredning på DPS konkluderte de med at jeg ikke hadde ADHD til tross for at jeg oppfylte alle kriteriene til en ADHD-diagnose, fordi de mente at symptomene jeg hadde på ADHD kunne forklares med Asperger syndrom. Jeg har i etterkant snakka med venner om dette (og jeg fikk også ei melding av noen som hadde lest blogginnlegget), og det er veldig høy korrelasjon mellom ADHD og autismespekteret. Så jeg har bedt legen om ny utredning for ADHD, og nå har jeg blitt henvist til nevropsykolog nettopp for å finne ut om jeg kan ha ADHD. Faktisk kjenner jeg meg mye mer igjen i kombinasjonen ADHD og Asperger enn bare Asperger, for eksempel i det at jeg har en enorm utforskertrang og et stort eventyrinstinkt, samtidig som forandringer skremmer meg hinsides mye, så jeg blir sittende fast i inerti der jeg kjeder meg og føler meg utilfreds fordi jeg vil så mye mer alltid, men rutinebrudd skaper så mye angst for meg at jeg blir handlingslamma. Jeg har ikke fått svar på henvisninga ennå, men mitt største ønske er helt ærlig å kunne få medisiner som kan hjelpe meg med å takle hverdagen, for per akkurat nå er det liksom ingenting å hente hos helsevesenet, fordi "autisme ikke kan kureres", og det skjønner jeg jo, men jeg sliter jo likevel, liksom?? Jeg har på en måte bare fått en diagnose og så en implisitt beskjed om å finne ut av resten sjøl, men selv om jeg nå har fått ei forklaring, er jeg jo ikke på magisk vis i bedre stand til å håndtere alt av angst, depresjoner, tvangstanker og konsentrasjonsvansker. 

Konsentrasjonsvanskene mine, og vanskene mine med eksekutive funksjoner, har – kanskje overraskende nok – vist seg å være den største utfordringa mi når det gjelder aerial hoops. Dere veit, det som jeg snakka så vidt om her.

Og det er veldig gøy, altså! Aerial hoops, mener jeg, ikke konsentrasjonsvansker og vansker med eksekutive funksjoner. På en måte føles det veldig som at det er akkurat denne typen fysisk aktivitet kroppen min er utvikla for å drive med, men hjernen protesterer litt. Jeg har nå gjennomført det seks uker lange introduksjonskurset, og bildet er tatt på den siste dagen der, og jeg har gått videre til viderekomment nivå, men det jeg sliter mest med er altså ikke den fysiske biten, men den mentale. Og på nivå to er det større fokus på en sammenhengende rutine heller enn enkeltmoves, som vi dreiv mest med på introkurset. Og én ting er å se åssen treneren gjør det, men en annen ting er å så sjøl gå opp i ringen og huske i hvilken rekkefølge hvilket bein skulle hvor og så videre. Dessuten ser jo ting helt annerledes ut når man henger opp ned etter beina i en ring, kontra når man står på bakken og ser noen gjøre det samme. Og på introkurset var vi fem deltagere og det var seks ringer, mens på nivå to er vi tolv deltagere og det er fortsatt seks ringer. Ikke noe stort problem å dele en ring i utgangspunktet, men jeg er nok litt for vant til at treneren på introkurset så med én gang at jeg hadde problemer og kom bort for å hjelpe, mens nå er det naturlig nok litt flere som kniver om oppmerksomheten hennes. Forhåpentligvis er også dette ting som kommer til å bli bedre etter hvert som jeg lærer mer, for noe nevroplastisitet har da også jeg, men det bare føles litt kjipt å vite at hjernen min står i veien for noe jeg egentlig er fysisk i stand til.

En kjip ting som har skjedd: TR/ST-konserten som blei utsatt først én gang, og så én gang til på grunn av korona, og som jeg hadde gleda meg til i over to år, blei avlyst bare noen få uker før den egentlig skulle vært. Hele Europaturneen blei avlyst bare ei ukes tid før den skulle begynne, uten forklaring, unnskyldning eller i det hele tatt en vedkjennelse fra hovedpersonen, og akkurat dét er liksom det som skuffer meg mest. Liksom, jeg skjønner at ting kan skje, og jeg hadde ikke trengt mye, men på sosiale medier har han bare snakka om hvor mye han gleder seg til å spille konsertene sine i Amerika uten å nevne den avlyste Europaturneen med et ord. Jeg veit jeg er veldig bitter nå, men jeg syns faktisk den europeiske fanbasen fortjener bedre enn dette. Og her er en liten hemmelighet: jeg har drevet og tenkt på om dette kanskje er min egen feil fordi jeg de siste månedene har begynt å lefle med kaosmagi. Jeg har blitt advart om at man nettopp ikke bør lefle med kaosmagi; hvis man ikke veit hva man driver med, kan det ende opp med å backfire skikkelig. Og jeg veit ikke hvor mye jeg har snakka om det på denne bloggen før, men jeg klarer nesten aldri å glede meg til noe uten å også grue meg til det, bare fordi noe jeg gleder meg helt sinnssykt mye til nødvendigvis medfører en hel masse stress. Det blir rett og slett veldig mye som står på spill for meg, og derfor er jeg redd for at denne negative energien jeg har akkumulert har manifestert seg på denne måten. En liten del av meg, som jeg kanskje har trudd at var mindre enn den egentlig var, håpa konserten skulle bli avlyst sånn at jeg kunne gå tilbake til en behagelig stressfri tilværelse der lite står på spill, fordi comfortably numb er den mest lettvinte måten å være komfortabel på. Og hvis du akkurat nå tenker at det er lite sannsynlig at mine personlige tanker skal ha vært nok til å virke inn på en hel Europaturné der de ansvarlige ikke engang veit at jeg fins, så vil jeg bare si at 1. det er mer enn personlige tanker, for jeg skreiv dem ned i dagboka mi og ga dem dermed større kraft, og 2. objektiv virkelighet fins ikke. Og jeg anser meg ikke som en overtroisk person, og nettopp derfor er det kaosmagi virker så innmari besnærende på meg: det er tanken om at ingenting har noen iboende, objektiv kraft, men symboler, skikkelser og gjenstander kan tilføres kraft gjennom folk som trur på dem. 

Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis det er stemning for det.

En annen kjip ting som har skjedd: jeg kom ikke inn på tredjeåret på forfatterstudiet i Tromsø. Jeg syntes det var en sinnssykt tøff beskjed å få, særlig fordi at sist gang jeg søkte der, kom jeg i det minste på venteliste. Jeg liker jo å tru at jeg har utvikla meg til det bedre som skribent, liksom, men nå fikk jeg bare en kort standardbeskjed om at jeg ikke var kvalifisert. Jeg kom for den saks skyld heller ikke inn på Gyldendals skriveskole, dog med et litt hyggeligere avslag:

Jeg er på en måte litt lei av å få høre hvor god jeg er til å skrive, men akkurat ikke god nok, som jeg har inntrykk av at ofte er tilfellet, men det er kanskje uansett verdt å sende dem resten av novellene jeg sitter på. Og jeg veit jeg høres sutrete ut, jeg er bare så lei av å få masse ros for skrivinga mi som ikke fører noen vei. Hvis jeg er så god som så mange skal ha det til, hvorfor ikke bare gi ut tekstene mine, liksom. Jeg er så avsindig lei av å ikke være forfatter. Skriving er den viktigste delen av identiteten min, og selv om de mener det godt, blir jeg litt irritert når folk ber meg om å ikke ta avslag personlig. Det er jo teksten din de snakker om, sier de, ikke deg. Vel, nå er jeg en sånn rar person som heller vil at det skal være meg enn teksten min, så den typen oppmuntring funker ikke på meg. Jeg vil heller at folk skal like teksten min enn personligheten min. Det er viktigere for meg å være en god skribent enn å være en god person. 

Men altså, jeg skal ta oppfordringa deres på alvor, altså. Ikke bekymre dere for dét.

En fin ting som, tross alt, har skjedd: jeg har nå, takket være Lars, den fineste hårfargen jeg noen gang har hatt. Endelig har jeg intergalaktisk hår! Endelig speiler håret mitt sånn som innsida av hjernen min ser ut til enhver tid!

Kanskje dere til og med får bilder med bedre kvalitet en gang om jeg føler for det.

Forandringer

Jeg syns alltid det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når det er lenge siden sist. De siste fem ukene eller deromkring har vært veldig slitsomme for meg, og det som frustrerer meg mest, er hvor lite jeg kan gjøre med det. Det er ikke bare byggingsprosjektet på den andre sida av veien som sliter meg ut, men det er Nav-møter, bydelsmøter, andres forventninger, å ta vare på meg sjøl, livet i det hele tatt. Og behandlerne mine gjør jo selvfølgelig så godt de kan med meg, de spør åssen de kan hjelpe, men jeg aner ikke, for jeg skjønner ikke sjøl hva jeg trenger, jeg veit bare at jeg ikke har hatt det kjempebra i det siste. Dog litt bedre nå, som påskefreden mer eller mindre har begynt å senke seg. Når andre tar ferie, får jeg ferie fra dem. På den norske Wikipedia-sida om asperger syndrom, står det å lese at "De fleste opplever at tilstanden blir bedre med årene", men for meg er det helt motsatt, jeg føler meg mer og mer tilbakestående jo eldre jeg blir. Eller kanskje det bare er 31 år med maskering og forvirring og å presse seg sjøl utover tålegrensa fordi verken jeg eller andre rundt meg forstod at tålegrensa mi gikk et annet sted enn hos andre, som omsider har kulminert i en gigantisk kollaps. Som når man fortsetter å blåse opp en ballong helt til den sprekker.

Siden sist jeg stakk snuta mi fram her, har det skjedd noen forandringer. En av dem er at jeg har klipt meg:

Jeg har hatt variasjoner av den samme hockeysveisen nå veldig lenge til meg å være, og i all oppriktighet syns jeg kanskje pixieklippen er blant de frisyrene som kler ansiktsformen min best. Ikke minst føles det ufattelig deilig og lett å bli radikalt mye kortere; har du hatt langt hår så godt som hele livet, er du nok ikke klar over hvor mye håret ditt veier, men oh boy, jeg lover deg at man merker forskjell. 

En annen ting som har skjedd siden sist, er at jeg har rukket å bli trettito år. Jeg feira dagen på Aku Aku med gode venner, og feiringa kunne igrunn ikke blitt bedre. Jeg fikk kose med en hund! Jeg fikk til og med gaver!:

En tredje ting som har skjedd, som jeg så vidt har vært inne på før, er at jeg nå anmelder filmer for FilmMagasinet! Jeg ytra et ønske om å gjøre det allerede way back when i 2008, så det er jo godt å se at i det minste noen av drømmene mine for framtida har gått i oppfyllelse, selv om jeg nok som attenåring så for meg at jeg i en alder av trettito år antakelig kom til å ha ting litt mer på stell enn hva som faktisk er tilfellet. 

Og så er det ei fjerde forandring, som jeg i skrivende stund er den jeg angster mest for, men av den enkle grunn at den strengt tatt ikke har skjedd ennå. Jeg har bare bestilt den. Jeg har nemlig meldt meg på introduksjonskurs i aerial hoops:

Jeg har hatt lyst til dette i veldig mange år, men så har jeg liksom ikke skjønt at det er noe man bare kan… melde seg på kurs i? Så det har jeg gjort. Nå skal det sies at jeg generelt ikke er en ekstremt atletisk person, jeg blei alltid valgt sist til laget på barneskolen og gikk ut med en rungende treer i standpunktkarakter i gym fra videregående. Men det skal også sies at det vi nesten utelukkende blei vurdert i, var ballspill og løping, som var det jeg var absolutt dårligst i, mens der jeg var god, i hvert fall kanskje litt over gjennomsnittlig god, var turn og dans, og det utgjorde kanskje til sammen to uker i løpet av et år. Jeg var med andre ord ikke god i de "riktige" tinga, bare de tinga som ikke teltes som "ekte idrett" likevel. Eventuelt at det blei regna som femi, og ikke tøft og macho som fotball og styrketrening, og det maskuline har en lei tendens til å bli høyere verdsatt enn det feminine i de fleste sammenhenger. Jeg er litt redd for at alle de andre på kurset skal være veldig mye bedre enn meg, samtidig som jeg egentlig veit at det er teit å tenke sånn, av flere grunner. For det første presiserer Sometimes på hjemmesida si at det ikke kreves noen forkunnskaper, for det andre er det nettopp et introduksjonskurs, og de som allerede er gode vil sannsynligvis velge litt mer viderekomne kurs, for det tredje har jeg gjort daglig yoga i to år og det er ikke verdens dummeste utgangspunkt, og for det fjerde: om jeg så faktisk er den dårligste der, hva så? Noen må på en måte være dårligst òg. Selv om jeg selvfølgelig gjerne har lyst til å bli god i dette, er det en ukultur å tenke at man gjøre noe bare for å bli god. Det viktigste med å gjøre noe må jo være å like å gjøre det, så hvis jeg ender opp med å elske dette, spiller det egentlig ikke noen rolle hvor god jeg er eller blir.

Så er det dette med at jeg blir sykt engstelig av forandringer, nye rutiner, nye mennesker og nye steder, da. Men heldigvis har jeg nå et ord for hvorfor, og gode venner som støtter meg, så du skal ikke se bort ifra at dette ikke går så aller verst.

About Work the Remix

Jeg lasta opp remixen min til Soundcloud i går, og noe av det siste jeg tenkte før jeg sovna var SHIT JEG HAR IKKE MASTRA DEN. Så noe av det første jeg gjorde i dag, var å åpne GarageBand, flikke litt rundt i Master-boksen nederst, og så tenke FØKKIT og lukke fila igjen uten å save den. Fordi jeg innså at jeg faktisk ikke har lyst til å bruke enda mer tid på denne remixen nå. I går måtte jeg ta en sjefsbestemmelse på at nå er den ferdig, og jeg hadde det bra med denne avgjørelsen helt til jeg altså kom på at jeg sikkert burde mastre den, og nå er jeg ambivalent fordi jeg i all oppriktighet ikke har lyst til å mastre den og jeg uansett ikke helt veit hvor stor forskjell det faktisk kommer til å utgjøre i det store og det hele (med tanke på at jeg ikke veit hva jeg driver med, mener jeg), samtidig som jeg på et vis veit at det teoretisk sett er noe jeg kunne gjort for at den skulle bli bedre. For det er vel dét det stort sett handler om når jeg driver med kreative prosjekter: jeg er nødt til å komme til det punktet der jeg veit med meg sjøl at jeg har gjort det jeg kan, og hvis da noen kommer med kritikk i etterkant, takler jeg det ganske godt, fordi jeg veit at jeg har gjort mitt beste. Om det derimot er sånn at jeg veit jeg kunne gjort en bedre jobb og så kommer noen i etterkant og forteller meg de tinga jeg veit at ikke funker… da blir jeg veldig sur på meg sjøl.

For en måte å starte et blogginnlegg på, dere!

Vi prøver igjen, i riktig ende denne gangen: jeg har fullført remixen jeg snakka om for et par uker siden. Jeg har gjennom arbeidet med den hatt ekstremt svingende sjøltillit, der jeg noen ganger har syntes en liten ting jeg har gjort har vært SÅ BRA at jeg nesten ikke har fått gjort noe mer den dagen i pur begeistring over hvor sinnssykt bra den lille detaljen var – og jeg har virkelig dypt og inderlig hata mitt eget manglende talent innen musikkproduksjon, fordi dette er en sånn ting jeg så veldig gjerne vil være god på. Det gir bare så mye mening om dette er noe jeg er god på; jeg som hører så mye på musikk som det jeg gjør og som setter pris på musikk på den måten jeg gjør. På den annen side: hvorfor i all verden forventer jeg at jeg skal være god på noe som jeg har veldig begrensa med erfaring med? Det er jo dette som er grunnen til at jeg aldri har lært meg å spille et instrument ordentlig: musikalsk er jeg teoretisk god, så når jeg finner ut at fingrene mine praktisk og fysisk ikke klarer å traktere instrumentet på den måten jeg hører at ville blitt riktig, blir jeg frustrert og vil bare slutte igjen, selv om jeg jo innerst inne veit at den eneste nøkkelen til å bli god til noe, er å øve og øve og øve. Og når man, som jeg jo har gjort, bruker GarageBand til å lage musikk, er jo hvor musikalsk du er én ting, mens hvor god du er på å bruke GarageBand noe annet. Det kan hende at denne remixen hadde blitt bedre om jeg hadde hatt bedre kjennskap til GarageBand. Kanskje er ting jeg har sittet i timevis og justert på for å få det helt riktig, noe jeg egentlig kunne stilt inn automatisk ved hjelp av en funksjon jeg ikke visste om.

Men. Alt i alt må jeg jo kunne si meg fornøyd nok med denne remixen. Rytmen sitter, og det er det aller viktigste, og den høres jo faktisk ut som ei låt, og jeg syns ikke det er et dårlig første forsøk. Er det noe som er godt nok til å fungere som en offisiell remix? Sannsynligvis ikke. Men det var vel i utgangspunktet heller ikke motivasjonen min til å gjøre dette. Jeg har hatt det gøy, jeg har vært frustrert, og jeg har fullført. Nå er det jeg er mest redd for at remixen skal være for lik originalsangen. Jeg har ikke lagt til noe, jeg har bare manipulert de enkeltelementene som allerede var der. For jeg veit liksom ikke hvor stor frihet det er innafor å ta seg når man remixer? Er det noen etikette på det, liksom? Siden fristen går ut i dag, rekker jeg uansett ikke å gjøre det på nytt, så nå får det bare briste eller bære.

Her er'n:

Og nei, jeg kommer ikke til å mastre den. I går, før jeg la meg, gleda jeg meg altfor mye til dagen i dag fordi jeg hadde lovt meg sjøl at om jeg fullførte, skulle jeg få lov å bruke fredagen på å spille TV-spill hele dagen med god samvittighet, så det akter jeg å gjøre. Jeg er fornøyd med min egen innsats, og jeg har så utrolig lyst til å remixe flere ting – jeg kan jo bare bli bedre, ikke sant? – så om du er en musiker som har lyst til å gi denne lille nerden noe å pusle med: HIT ME UP.

Og om ikke dette var ✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* CoNtEnT *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧ nok for deg, så kan jeg jo også meddele at jeg for første gang i mitt liv nå har grønt hår:

Jeg har hatt noe som kanskje kan kalles sjøgrønt før, men aldri grønt-grønt, liksom. Lars blei inspirert av den grønne fargen på munnbindet mitt!

Blue Monday

Jadda, dere. Så:

(Okei, så bakgrunnshistorien til dette bildet, er at jeg sendte en snap til noen for å vise at jeg feira levert manus til Gyldendal (!) med cola og burger, det er derfor jeg poserer med colaboksen sånn. Bare derfor, altså. Selv om cola er godt, er jeg ikke sånn superduperfan av Coca Cola Company.)

Her syns fargen bedre:

Jeg føler meg som Brian Slade!

Med kjolen, skoa og sminka jeg kjøpte i mars blir jo dette perf.

Jeg jobber nesten hver dag for tida, og når jeg først har tid til overs, prioriterer jeg å skrive. Skjønnlitteratur, altså, ikke blogginnlegg. Jeg gleder meg til den dagen i fjern, fjern framtid der jeg faktisk har tid til å gjøre alle de tinga jeg elsker, sånn som å lese og spille TV-spill, noe jeg ikke har gjort på månedsvis. Det er derfor det går litt i rykk og napp her inne om dagen, mener jeg. Føkk kapitalismen og så videre.

Jo, og så reiser jeg til Gdansk førstkommende helg! Det blir kanskje spennende.

Unicorn punk

ER JEG IKKE FIN PÅ HÅRET OM DAGEN????

In other news er jeg skikkelig rastløs for tida, og i dag begynte jeg jaggu å skrive dikt igjen. På jobb. Bakpå jobbpapirer. Stappa dem i lomma. Jeg veit ikke om dette blir til noe. 

Og en eller annen gang bør jeg sikkert snakke om det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i, men foreløpig har jeg ikke funnet de riktige orda.

Sjøheks

Jeg har sittet svennebrevsmodell for ekstremt talentfulle Warda, og jeg bare... altså herregud. DISSE FARGENE.

Jeg har hatt veldig mange kule farger på håret opp gjennom, men jeg trur faktisk disse er de råeste hittil. SE PÅ DET SPILLET, DA.

Jeg føler meg som en pønkete havfrue. Making the seven seas unsafe since 1990.

Nå er jeg klar for å gå sommeren i møte.

Futuristisk fruktsorbet

Heisann og hoppsann. For noen dager siden var jeg modell for Redken og L'Oréal-akademiet, og altså bare SJEKK DISSE FARGENE:

Jeg følte meg litt som superhelten i en sci-fi-anime, på en måte? Men samtidig også en pose med smågodt?

På scena hadde jeg på meg en ekstremt kul buksedress som jeg likte sinnssykt godt, til tross for at jeg ser veldig flau ut på dette bildet:

(Foto: Astrid Idebøen)

Og så må jeg faktisk bare vise dere skoa jeg gikk med:

Altså, de høyeste hælene jeg vanligvis går med, er cirka én centimeter. Jeg var så sykt nervøs for at jeg skulle tråkke over og brekke ankelen foran alle som så på, men så gikk det helt fint! Til tross for at de til og med var bittelitt for store, at scenegulvet var skikkelig glatt, og at jeg sannsynligvis så ut som en trebeint hest der jeg stavra meg nedover catwalken!

Mye awesome hår i løpet av et par dager:

Jeg tok toget hjem like før ti på kvelden, blodskutt i øya og veldig fornøyd:

Cyberrosa

Hva er det med rosa? Hvorfor føler jeg at rosa er min naturlige hårfarge, og dermed den hårfargen jeg alltid vender tilbake til igjen og igjen?

Jeg kan forresten ikke huske at det har vært sååå rosa før? Stort sett oppholder jeg meg mest i pastell-landskap, men nå bare... POW. Full-blown plastikk. Men det er greit, altså. Det fine med rosa er dessuten at det fader så fint, fargen blir liksom bare dusere og dusere istedenfor å bli grå, som for eksempel blå eller grønn noen ganger blir.

I morra skal jeg motta kulturstipend fra Buskerud fylkeskommune, noe som selvfølgelig blir veldig gøy, men også ganske... ukomfortabelt? Det er liksom noe med oss som skriver, vi er gjerne ganske innadvendte og jobber alltid for oss sjøl, skaper i ensomhet, men så er det likevel visse forventninger til oss om at vi, i væffal innimellom, må være litt rockestjerner. Stå på ei scene, proklamere noe, ta imot noe, holde taler, i det hele tatt tvinge oss fra skalla våre og ut i verden, der vi nesten føler at vi ikke helt hører hjemme. Men akk. Det blir sikkert bra. Og er du ekstra interessert, kan du følge prisutdelinga på fylkeskommunens web-TV her.

Husk å lese for en god sak i morra, da!

Rainbow unicorn attack

Så dere! Jeg var modell på Adam og Eva-skolen for ei lita stund siden! For et par uker siden blei jeg stoppa på Karl Johan av fire stykker som syntes jeg var kul på håret og som lurte på om jeg kunne være modell for avgangsvisninga deres, som hadde temaet grunge. Jeg syns jo sånne ting er kjempegøy, så jeg var ikke vond å be.

 (Bilder: Tanita og Marie fra Adam og Eva-skolen.)

Egentlig var planen at fargene skulle bli skikkelig knalle, men håret mitt, som gikk gjennom to avfarginger og to omganger med bleiking, tok ikke til seg fargene så godt som planen opprinnelig var. Heldigvis så det jo også sykt bra ut i pastellvariant!

Dritfornøyd med å kunne gå på catwalken til Only Happy When It Rains av Garbage, for å si det sånn.

Tusen takk til Marie og Tanita for en helt rå sveis og for noen kjempemorsomme dager!

Klikk her for å se en liten videosnutt av alle modellene som går samla ut på catwalken en siste gang.

Jungelgrønn

Jeg har klipt og farga håret igjen.

Det morsomme med denne fargen, som heter "tropical green", er at den forandrer seg ettersom hvor lyst det er. På bildet over, der det er ganske lyst, ser den blåaktig ut, mens i mørkere omgivelser, som rett før jeg dro på Allehelgensfest på Naturhistorisk museum på søndag:

... ser den skikkelig Joker-grønn ut.

Jeg sliter med balansen mellom å faktisk ha nok penger, og å ha nok overskudd. Jeg har en jobb som suger energi ut av meg, og jeg orker stort sett aldri å gjøre noe annet enn å synke sammen i sofaen når jeg er ferdig. Dette betyr at jeg bare kan skrive de gangene jeg ikke er på jobb, men de gangene jeg ikke er på jobb, må jeg vaske opp, vaske klær, rydde, og så plutselig er Jørgen hjemme fra skolen, og så lager vi mat, og så plutselig er det så seint på kvelden at det eneste som gir mening å gjøre, er å nok en gang synke sammen i sofaen.

Dette er mye av grunnen til at jeg blogger sjeldent for tida. Jeg må jobbe så mye som jeg gjør for å ha nok penger til å klare meg, samtidig som at kroppen min kjenner at bare dette allerede er for mye.

Canada har opplevd positiv effekt av forsøk med borgerlønn. Syns tida er overmoden for et lignende forsøk her til lands.

Sommerfe

Jeg har klipt meg:

Fargene er de samme som sist jeg gjorde noe med håret mitt, men jeg syns faktisk de kom mye bedre fram nå med denne nye sveisen. Dessuten har de fada dritfint, de er liksom mye lysere og blåaktige nederst enn øverst, og nå ser det ut som om det er meninga at det skal være sånn. Jeg liker det!

I utgangspunktet var det bare det jeg hadde å meddele for denne gang, men siden jeg først er her, må jeg bare nevne igjen at

FORFATTERSTUDIET I TROMSØ SLIPPER ANTOLOGIEN SIN VI HAR SNAKKET OM DISSE TEKSTENE ONSDAG 1. JUNI PÅ VERKSTEDET I OSLO! DET BLIR OPPLESNINGER, TOPP STEMNING OG GRATIS BØKER TIL ALLE SOM VIL HA! DET KOMMER TIL Å BLI SUPERBRA, OG DU MÅ KOMME! SJEKK UT FACEBOOK-ARRANGEMENTET!

Libra/Neo-Egypt

Nå for tida er jeg i Tromsø og har klart å skaffe meg bihulebetennelse, noe som ikke kan beskrives som noe annet enn usannsynlig kjipt. Da jeg kom hit i går var jeg i forholdsvis fin form, hadde vært litt forkjøla og småpjusk noen dager i forveien riktignok, men det var altså ikke før seint på kvelden, selvfølgelig etter at alle butikker hadde stengt så jeg ikke fikk kjøpt smertestillende, at det satte i gang for alvor. For dere som ikke har hatt bihulebetennelse før, kan jeg nevne at det kjennes som en kraftig forkjølelse, men med konstant hodepine, tannverk og en dundrende, trykkende smerte i kinna og hodet forøvrig i tillegg. Det var så vondt, og jeg var så tett at jeg ikke fikk sove i det hele tatt natt til i dag, så da hun jeg leier hos for anledninga stod opp i seks-tida, stod jeg også opp og spurte om hun kanskje muligens hadde noe smertestillende på lur som jeg kunne få, og det kunne jeg, så etter å ha fått i meg to ibux, klarte jeg å sovne. I sju-tida, riktignok, så jeg sov til klokka var elleve til tross for at skolen begynte kvart over ti.

Det var ei omstendelig innledning, dere! Egentlig trengte jeg bare å klage litt og forhåpentligvis høste litt sympati, for bihulebetennelse er skikkelig kjedelig og vondt. Det første jeg gjorde før jeg dro på skolen i morges, var å gå innom butikken og kjøpe smertestillende, så det går greit så lenge jeg har det, i det minste.

Da var forrigeuke litt mer spennende og mindre smertefull. Jeg var nemlig modell på ei internvisning i Adam og Eva, og har fått en veldig kul sveis.

Siden håret mitt i utgangspunktet var lilla, tok det en hel dag bare å få det fargeløst nok til at det var klart til å farges. Så i noen dager hadde jeg nesten helt hvitt hår:

Jeg har faktisk ganske lenge ønska meg en blond farge som er så godt som hvit, helt uten gultoner, så i begynnelsen syntes jeg nesten det var litt dumt at det skulle farges videre, men så blei sluttresultatet helt utrolig kult.

Temaet for visninga var stjernetegn, og her er alle modellene:

Fra venstre: Jomfruen, Tvillingene, Væren, Steinbukken, Fiskene, Krepsen, Vannmannen, Tyren, Skorpionen, Løven, Vekten og Skytten. Bildet, og de tre bildene under, er lånt fra dette innlegget på bloggen til Adam og Eva.

Meg, meg, meg og håret mitt:

Og som om ikke fancy hår var nok, så fikk jeg usedvanlig awesome sminke, noe som ikke syns på bildene over, men som syns veldig godt på denne sjølvien:

Får lyst til å sitere min venn Marius: "Klar til å spille hovedrollen i en b-film produksjon av Kleopatra satt i Neo-Egypt 3028".

For å se flere bilder fra visninga, sjekk ut dette blogginnlegget og dette blogginnlegget.