A man dances alone at night

Jeg står på plass nummer sju på ventelista for å komme inn på tredjeåret i Tromsø, og det føles overraskende greit. Med tanke på at de tar inn seks stykker, innebærer det at en hel klasse pluss én til må si fra seg plassen før jeg kommer inn, så jeg gidder ikke å håpe på et mirakel, men jeg klarer faktisk å være fornøyd med å i det hele tatt ha kommet på venteliste, og det er jeg helt ærlig litt overraska over. Nesten så man skulle tru at jeg var mental friskere enn på lenge, si, kanskje mer enn noen gang. Er det luftakrobatikken som gjør det? Er det ADHD-medisinene? Samme kan det egentlig være, dette beviser i alle tilfeller at jeg for én gangs skyld har gjort noen veldig kloke valg i livet de siste åra eller deromkring, og dét er generelt noe jeg ikke har hatt for vane å gjøre.

Jeg fikk forresten nei fra litterär gestaltning. Som også føles helt greit.

For ei lita stund siden gjorde jeg noe som fortsatt føles ekstremt skummelt: søkte om bistand i hjemmet. Jeg har i løpet av alle mine år som udiagnostisert blitt fortalt at jeg er rotete og lat. De fleste har uttrykt at det er stort problem. Noen har uttrykt at de ikke bryr seg, fordi "det er opp til deg åssen du velger å ha det." Selv om sistnevnte reaksjon har føltes bittelitt mindre sårende enn førstnevnte, har den likevel føltes feil, fordi åssen jeg har det rundt meg har aldri føltes som et aktivt valg. Jeg har heller aldri likt rot spesielt godt. I likhet med de fleste andre, mistrives jeg i rot, men i motsetning til de fleste andre, er ikke det grunn nok for meg til å gjøre noe med det, og jeg har aldri skjønt hvorfor. Dermed har jeg gjort som vanlig er for oss som får diagnosene våre først i voksen alder: internalisert det jeg har blitt fortalt og gaslighta meg sjøl til å tru at grunnen til at jeg ikke får til det som alle andre gjør, er fordi jeg er lat og rotete. Til dags dato sliter jeg fortsatt med å skjønne at det ikke er sant, til tross for at vansker med eksekutiv funksjon er vanlige trekk både hos folk på autismespekteret og for folk med ADHD. Jeg prøver å minne meg på noe som min sjukepleier Åshild sa til meg en gang, som tross alt gir veldig mye mening: jeg kan jo umulig være lat, jeg som går nesten overalt istedenfor å kjøre kollektivt, og som trener hver dag. 

Når man snakker om at autisme er et spekter, er det mange som trur at det spekteret består av "bare litt autistisk" i den ene enden og "ekstremt autistisk" i den andre. Det er ikke helt riktig. YoSamdySam på YouTube har brukt en av mine favorittmetaforer: det er mer som et miksebord.

Selv om treble er skrudd høyt, kan fortsatt bass være skrudd lavt.

Mange går automatisk ut fra at fordi jeg er relativt flink sosialt (jeg syns ikke sjøl at jeg er det, men jeg innser jo at i en autistisk målestokk er jeg faktisk det), må dermed også de andre autistiske trekka mine være lite framtredende, noe som i sin tur gjør det vanskelig for meg å få hjelp. Noen som snakker så godt for seg, kan umulig slite særlig mye på andre områder, liksom. Sannheten er at min eksekutive funksjon er temmelig ræva. Før jeg skulle ha første møte med hverdagsrehabilitering (som det så fint heter) var jeg derfor veldig redd for at jeg skulle bli avfeid og ikke tatt på alvor, som ofte er tilfellet ellers. Heldigvis blei jeg veldig positivt overraska, og satt igjen med et ganske godt inntrykk av hele opplegget. De skal komme hjem til meg på befaring i midten av august, og jeg gruer meg skikkelig, for det er omtrent ingenting i verden jeg skammer meg mer over enn min manglende evne til å ta vare på meg sjøl og leiligheten min, noe som også er mye av grunnen til at det har gått såpass lang tid før jeg søkte om hjelp. I det lengste håpa jeg jo at jeg skulle klare å fikse det sjøl, siden den lille stemmen inni meg som sier at jeg er lat og rotete aldri holder helt kjeft, og hvis man er lat og rotete, så betyr det at man bare kan ta seg sammen. Men jeg er ikke lat og rotete, jeg er autist med ADHD, og utfordringene mine er like reelle som de til noen med ei fysisk funksjonshemming. Så jeg håper at dette skal være litt som da jeg endelig fikk psykisk helsehjelp for tre år siden: dritskummelt i starten, men så utrolig verdt det på lang sikt.

Apropos ingenting: jeg trur hovedpersonen i denne musikkvideoen faktisk kan være Marerittgutten i den novella mi som før het Hesten og som nå heter Eventyr:

Fortid og nåtid og framtid

Hvis du har reist kollektivt i Oslo de siste dagene, er det ikke umulig at du har møtt på trynet mitt.

For halvannen måned siden blei jeg spurt om jeg ville være med i den nyeste kampanjen til Ruter, noe jeg takka ja til. Jeg må innrømme at selv om filmsett til dels er kaotiske omgivelser og at å delta på den måten jeg gjorde, stort sett består av mange timer venting og så noen få minutter faktisk handling, syns den delen av meg som drømmer om å lage film at det å være med på medieproduksjon på denne måten både er givende og inspirerende. Ikke minst syntes jeg det var overraskende kult å få se stedet der t-banene går for å sove:

Dette oppdraget viste seg også å by på en trivelig overraskelse i det at Lottie, som jeg trener med, var en del av produskjonsteamet. Den overveldende opplevelsen det tross alt kan være for meg å gjøre noe nytt og uvant, føles alltid litt tryggere når jeg treffer på et kjent og hyggelig ansikt. 

Litt morsomt var det også at kostymeansvarlig i utgangspunktet hadde bestemt seg for et forholdsvis nøytralt antrekk for meg, fordi hun syntes at min ellers så, vel, ekstravagante stil kunne være distraherende, så jeg hadde en sekk full av ensfarga plagg med meg. Da det blei min tur, endte vi likevel opp med å bruke vinterjakka jeg hadde utapå antrekket jeg egentlig skulle ha på meg, og som var tenkt at jeg skulle ta av meg når det blei min tur fordi det tross alt var ganske kaldt på innspillingsdagen. Jeg trur regissør og fotograf endte opp med å like kontrasten mellom den fargerike jakka og håret mitt og det grå industrielle interiøret på Ellingsrudåsen t-banestasjon. Det gjør hvert fall jeg.

Da jeg takka ja til oppdraget, tok jeg forøvrig ikke med i beregninga hvor sjølbevisst jeg skulle komme til å bli av å oppholde meg i Oslo sentrum i kampanjeperioden. Aller mest redd er jeg for et tenkt scenario der jeg ender opp med å sitte i nærheten av en plakat av meg sjøl og en full guttegjeng en sein fredag eller lørdag skal syns det er kjempegøy og vil prate med meg, hahaha. Jeg innser at det tross alt i så fall er en veldig uskyldig hendelse i det store og det hele, men nå er nå en gang å prate med fremmede veldig langt nede på lista over ting jeg liker best å gjøre.

Forøvrig har det blitt en liten diskusjon i den ene autismegruppa jeg er med i på Facebook angående bruken av ordet "Asperger" på plakaten. Jeg forstår at noen syns begrepet er problematisk, oppkalt etter en nazi-lege som det tross alt er, men inntil videre bruker vi fortsatt DSM 10 i Norge, og der er fortsatt "Asperger syndrom" en reell diagnose, til tross for at verden forøvrig egentlig har vedtatt at vi nå om dagen bare bruker autisme om hele spekteret. Sjøl bytter jeg litt på å si at jeg er autist og har Asperger, alt etter hva som føles naturlig der og da, men det er nå også en gang sånn at det er "Asperger syndrom" som det står i papirene mine at jeg har, og for hjernen min, som diagnosetypisk nok har en tendens til å tenke veldig konkret og bokstavelig, kan det i noen sammenhenger føles feil å kalle det noe annet enn hva den offentlige helsetjenesten har bestemt at beskriver meg.

Ellers av interesse i livet mitt, har jeg i det siste sendt inn et knippe søknader av ymse slag:

Altså søknader om uføretrygd og studieplass. Jeg føler på et slags press om å skulle syns at førstnevnte er et nederlag, at det er meninga at jeg skal syns det er trist, men at jeg etter nøye overveiing har akseptert at det er sånn. Men det er ikke sånn jeg føler det i hele tatt, jeg er egentlig bare letta og glad. Likevel virker det som at noen mennesker har litt problemer med at jeg syns det er en god følelse? Akkurat som at de syns at jeg bør skamme meg litt over det, eller at de syns at jeg ikke fortjener å bli ufør med mindre jeg sjøl syntes at det var et tøft valg? Jeg får på ingen måte disse vibbene fra mine nærmeste, men siden "hva driver du med, da?" er det vanligste smalltalk-spørsmålet i verden og jeg stort sett alltid blir spurt om det av behandlere og alt mulig annet, har jeg lagt merke til at folk nærmest virker litt snurte når jeg framstiller det å ha søkt om uføretrygd som et gode. Som det jo tross alt er! Hallo, jeg føler meg sinnssykt takknemlig som bor i et land som tar vare på innbyggerne sine på denne måten, så for meg er det litt underlig at enkelte tilsynelatende misliker mangelen min på skam. "Det er ingenting å skamme seg over" hører vi igjen og igjen, men når vi åpenbart ikke skammer oss, er liksom ikke dét riktig heller. Akkurat som at man med "det er ingenting å skamme seg over", heller mener "du skal skamme deg akkurat riktig mengde." Å bo i et land med våre velferdsordninger er ikke noe å skamme seg over, men derimot et stort privilegium som jeg er veldig heldig som har.

Og så har jeg altså søkt om studieplass på masterprogrammet i litterär gestaltning i Göteborg. I fjor søkte jeg på bachelorprogrammet deres og kom inn, men etter samtaler med både venner og sjukepleieren min sa jeg fra meg plassen. Jeg er mye mer motivert for en master etter å allerede ha vært gjennom tre år med forfatterstudier i Norge. Apropos det har jeg også søkt tredjeåret i Tromsø for tredje gang. Første gang jeg søkte fikk jeg ventelisteplass, andre gang jeg søkte fikk jeg nei. Nå som jeg allerede veit åssen det er å få den verste mulige tilbakemeldinga derfra, føler jeg meg egentlig greit rusta til å motta hvilken tilbakemelding som helst denne gangen. Som jeg sa til Unn her forleden: jeg er forberedt på det verste og blir kjempeglad for det beste.

Dager, tid, livet

Jeg er mer fraværende enn jeg vil være, både på bloggen og forøvrig. Hver eneste dag våkner jeg med en følelse av å henge bakpå, å være på etterskudd, å bare så vidt ha hodet over vannet. Jeg føler jeg bør vie mer oppmerksomhet til alle aspekter ved livet mitt, og i et forsøk på det, ender jeg opp med å forsømme alt litt. Foreldra mine klarer ikke helt å forstå åssen det kan være så mye på gang i livet mitt når jeg ikke engang har jobb, men en ADHD-hjerne står aldri stille, ikke engang med medisiner. 

Jeg har klipt meg. Det er egentlig lenge siden allerede, omkring halvannen måned siden, og om noen dager skal jeg faktisk tilbake igjen for en touch-up fordi klippen er i ferd med å bli for lang, fargen for blass. Men sånn så hvert fall sveisen ut da den var ny:

Om kort tid skal jeg på siste kurskveld med Bjarte Breiteig. Dere veit, det kurset jeg fikk sponsa av Nav. Det har faktisk gått over all forventning. Bjarte Breiteig er selvfølgelig like dyktig som han var da jeg hadde ham som gjestelærer i Tromsø, men også de andre kursdeltagerne har vist seg å være usedvanlig skarpe og kompetente lesere. Jeg har endt opp med å få enda mer ut av kurset enn jeg hadde håpa på, og jeg føler meg faktisk ganske så… inspirert? Til å jobbe med tekstene mine igjen? Til å prøve på nytt? Selv om all rosen jeg får på kurset helt ærlig sender tankene mine, nok en gang, i disse baner. Hvis jeg er så flink som alle skal ha det til, hvorfor radiostillheten når jeg sender tekstene mine til alle Norges forlag? På et vis en trøst i å vite at heller ikke de andre kursdeltagerne ser ut til å skjønne hvorfor. Har snakka litt med Susanne derfra de siste ukene, og det har vært veldig digg å kunne lette litt på trykket til noen som forstår. Jeg blir jo litt konspiratorisk og tenker at det hele sikkert handler om meg som person, at jeg ikke har det rette trynet, den rette personligheten, den rette karismaen. Kanskje handler det mest av alt om timing, hell og lykke. Noe som også er frustrerende, for i så fall er det jo ikke noe jeg kan gjøre. 

Kanskje annet enn å prøve igjen.

Med andre ord er jeg i disse dager i gang med å søke på litterär gestaltning i Göteborg, noe som er én av grunnene til at jeg har vært litt fraværende. Jeg veit ikke hva som er verst; å komme inn eller å ikke komme inn. Umiddelbart tenker jeg førstnevnte. For i så fall må jeg flytte til Göteborg. Jeg trur jeg kan like Göteborg veldig godt, men jeg vil jo egentlig ikke flytte fra verken leiligheten min, naboene mine, vennene mine eller Oslo. Det er så mye som må ordnes, så mye som må forandres på, så mye angst knytta opp mot det. Men jeg prøver å ta en dag av gangen, og i første omgang må jeg bare få ferdig søknaden min. Så kan jeg ta bekymringene mine etter hvert, om det viser seg at jeg har bruk for dem.

Og i morra skal jeg ha et veldig spennende møte med noen jeg kanskje skal starte skrivepodcast med. Det er skummelt og gøy. ADHD-hjernen min er kjempegira på å starte opp nye prosjekter, utforske nye greier, kaste meg ut i alt som er morsomt. Asperger-hjernen min vil holde fast på det vante, vil bli der jeg allerede er, er redd for det ukjente. Det er en evig drakamp, og i midten står jeg og er redd, gira, frustrert og sliten. Men det er gøy å møte noen som tilsynelatende er like engasjert som meg. Veldig ofte er jeg den mest engasjerte i enhver relasjon, har så lyst til å starte noe, brenner lyset i begge ender, og så lar andre seg blende av engasjementet mitt, men når det virkelig gjelder, får de kalde føtter og trekker seg unna, og jeg står igjen, like skuffa hver gang. Jeg føler jeg er Belinda Lindsey, og jeg har møtt utrolig mange utgaver av Tanya McQuoid opp gjennom.

Jeg veit ikke helt. Men det gjør jeg jo igrunn aldri.

De skolesmartes problem

En liten disclaimer først som sist: jeg har på ingen måte til hensikt å framstå blærete og kjip i dette innlegget, men det er litt vanskelig å snakke om at man er smart uten å virke nettopp blærete og kjip. Nå har det seg en gang sånn at jeg er ganske smart, ikke noe geni, men smartere enn gjennomsnittet, og det er et faktum og ikke en subjektiv opplevelse. Så altså: ved å skrive dette innlegget er jeg ikke ute etter å skryte, men egentlig bare snakke om et problem som har direkte sammenheng med smartheten min, eller rettere sagt skolesmartheten min.

Fordi dere. I løpet av den tida jeg har tilbrakt på skolen, var jeg den der plagsomme nerden som nesten alle lærere likte og de fleste medelever irriterte seg over. Grunnen til at de irriterte seg over meg, var ikke så mye det at jeg var god i de fleste fag, men at jeg var god i de fleste fag uten å gjøre en innsats. Med mindre vi hadde innleveringer, gjorde jeg aldri lekser. Jeg leste aldri pensum med mindre vi skulle ha prøve dagen etter – da brukte jeg et par timer kvelden i forveien til å lese gjennom, og det var første gangen jeg leste det. Jeg fikk veldig sjeldent andre karakterter enn 5 og 6 (bortsett fra i matte og gym, men det er en annen historie), og også vitnemåla mine fra ungdomsskolen og videregående består utelukkende av femmere og seksere (bortsett fra – igjen – i matte og gym).

Det var vel egentlig ikke det at jeg kunne så innmari mye om så masse forskjellig. Det var jo enkelte fag, sånn som norsk, engelsk og spansk, som jeg var oppriktig god i, grammatiske regler og denslags har jeg alltid tatt veldig raskt, men det var mer det at jeg hadde så god korttidshukommelse. Når det gjaldt fag som religion, historie og biologi, der det i stor grad bare handla om å tilegne seg kunnskap, kunne jeg lese gjennom stoffet én gang, huske det aller meste av det, og oppleve at dét var tilstrekkelig for å få en av de beste karakterene på prøva dagen etter. Fordi jeg faktisk var oppriktig god i språkfag, har jeg også alltid vært god til å uttrykke meg skriftlig, og jeg var flink til å ordlegge meg tilsynelatende profesjonelt når det gjaldt innleveringer i de fleste fag. Noe vettugt klarte jeg nok å si om sjølve temaet òg, altså, men det skada jo ikke at jeg var velformulert i tillegg. Det samme gjaldt muntlige framføringer: jeg kunne lese gjennom teksten jeg hadde skrevet én eller to ganger, og så trengte jeg bare noen stikkord for å huske hele teksten nesten ordrett etterpå.

Fast forward til Høgskolen i Lillehammer, mitt første, og foreløpige eneste, møte med ikke-kunstfaglig høyere utdanning. Da jeg begynte på Høgskolen i Lillehammer, hadde jeg tretten års skolegang med særdeles liten egeninnsats bak meg. Plutselig var nivået såpass høyt at jeg ikke lenger kunne komme unna med å lese gjennom stoffet en eneste gang og forvente full uttelling (med unntak av hjemmeeksamenen min, da).

Så hva gjør en person som etter tretten år med liten egeninnsats, plutselig må lære seg å studere?

Fortsetter som tidligere, that's what. Eller sagt på en annen måte: ikke en dritt.

Jeg skaffa meg ikke engang pensumbøkene før vi plutselig skulle ha eksamen, og da kjøpte jeg dem ikke, men lånte de jeg fikk tak i på biblioteket. De jeg ikke fikk tak, leste jeg ikke. Jeg kjøpte ingen av kompendiene vi skulle lese, og siden det ikke var obligatorisk oppmøte, dukka jeg nesten ikke opp til timene.

Og åssen gikk så dette? Jo, helt greit. Jeg fikk A på hjemmeeksamenen min, B på en annen eksamen, C på to andre eksamener, og D på økonomieksamen.

Hadde jeg gjort det som det var meninga å gjøre, hadde jeg sikkert ikke klart å forbedre økonomieksamenen min, på samme måte som jeg aldri vil kunne bli i stand til å forbedre mattekarakteren min, men de to C'ene kunne jeg lett omgjort til B'er, kanskje til og med A'er. Altså, den fantastiske studenten med de glimrende resultatene jeg kunne vært om jeg bare gjorde en innsats! Men det gjør jeg altså ikke, fordi tretten års skolegang uten nevneverdige utfordringer har gjort meg sinnssykt lat. Ikke bare lat, men jeg har aldri lært meg studieteknikker, har aldri lagt meg til noen gode vaner, såpass at det har blitt en del av personligheten min. Om det så gjelder å lære noen et språk, en idrett eller bare en vane, så må man begynne så tidlig som mulig for at det skal ende opp med å falle naturlig for personen det gjelder. Det er jo en grunn til at profesjonelle ballettdansere begynner når de er fire – fem år, det nytter ikke å begynne når man er tjuetre. På samme måte må et barn lære seg å studere når de begynner på skolen i seksårsalderen. Er man tjuetre år når man innser at shit, det er et eller annet de andre studentene her gjør som jeg bare ikke skjønner, så er det altfor seint.

Så det er her jeg er nå, da. Med et fantastisk snitt på over 6 fra vidergående som jeg ikke får brukt til noen ting, fordi jeg ikke klarer å studere. Jeg kunne sikkert kommet meg heseblesende gjennom et studieløp med cirka de samme resultatene fra Lillehammer med en mindre enn halvhjerta innsats, men jeg veit jo med meg sjøl at jeg egentlig kan så mye bedre. Jeg er jo smart, for helvete, og sinnssykt nysgjerrig, så dette burde vært lett for meg. Isteden er det dritvanskelig fordi jeg aldri har trengt å lære meg å fokusere, å notere og hva enn andre ting folk gjør når de studerer og tar bachelor- og mastergrader.

Det snakkes mye om hva man kan gjøre for å få folk til å fullføre videregående, hva man kan gjøre for å hjelpe de teorisvake elevene til å nå sitt fulle potensiale – og det er jo kjempebra, bevares. Det som ikke er så kjempebra, er at det snakkes lite om hva kan man gjøre for de teoristerke elevene som blir demotiverte, ufokuserte og late når de ikke får de utfordringene de trenger – noe som kommer tilbake til dem og biter dem i ræva seinere i livet, som det heter.

Sånn som meg, da. Snart tjueåtte år, ikke så mye som en bachelorgrad, med en jobb en robot kunne gjort bedre enn meg.

Så hva skal vi gjøre, da? For å bedre legge til rette for at de teoristerke elevene får de utfordringene og den stimulansen de trenger for å utvikle seg til hardtarbeidende og motiverte studenter?

Ingen anelse. Skulle ønske jeg visste.

Det hverdagslige kaos

Jøje meg, nå er det lenge siden forrige blogginnlegg. De siste ukene har gått slag i slag med mye (etter min standard anyway) jobbing og andre begivenheter som har holdt meg altfor opptatt - eller etterlatt meg altfor sliten - til å gjøre sånt som blogging, skriving, lesing og TV-spilling. Men her er jeg altså! Appreciate it.

Jeg viste dere vel forresten kanskje aldri hva jeg fikk til bursdagen min? Jeg hadde ingen bursdagsfest i år, men jaggu var det ikke noen som dukka opp med gaver likevel.

Skikkelig fine øredobber, ammirite? Og fra noen som har vært i Harry Potter-parken i London:

Beklager at jeg ikke har åpna sjokoladefroskpakka mi ennå, men det rette øyeblikket har foreløpig ikke bydd seg. Og hvis du ikke skjønner hva det til venstre er - tillat meg å demonstrere:

Og vrir man på lyset, så skifter det farge! Ideelt sett burde jeg hatt flere, så jeg kunne hatt lysende flasker i mange forskjellige farger. Gavetips til neste år. Og så denne nydelige plata, da:

Oooooog nå lurer du kanskje (eller kanskje ikke) på hva i alle dager som har skjedd siden sist, siden bildene er så bra? Vel, da må du love å holde deg godt fast, for jeg har nemlig anskaffa en...

*trommevirvel*

... smarttelefon! Herregud! Den gamle telefonen min har den siste tida ikke helt skjønt at det er meninga at den skal være fullada, så den har drevet og gått tom for strøm på de mest ubeleilige tidspunkter. Da jeg var hos foreldra mine i Lier for noen uker siden tilbød pappa seg å spandere ny telefon på meg, og dermed var min første smarttelefon i en alder av tjuesju år et faktum. Send gjerne hjelp, for jeg skjønner ikke så mye ennå.

Som sagt var jeg i Lier for litt siden, men anledninga var dessverre ikke så hyggelig. Jeg var der for å gå i begravelsen til bestemora mi, som døde i slutten av april. Hun hadde vært dårlig lenge, og dement i mange år, så det var sånn sett ikke helt uforventa. Trist likevel, men samtidig fint å se de delene av slekta jeg ikke får sett så ofte.

Ellers har jeg den siste tida sysla litt med konkurranser og søknader. Jeg har pussa litt på og forlenga den erotiske novella mi Jurassic Love i denne forbindelse, så får vi krysse fingrene for at de har litt mer åpne sinn i Universitas enn i P3. Jeg har også sendt inn en søknad til påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet, til tross for at jeg er cirka åtti prosent sikker på at jeg ikke kommer inn, med tanke på at jeg har søkt på Skrivekunstakademiet hvert år siden folkehøyskolen uten å komme inn. Jeg veit at de som bestemmer over opptaket til landets forskjellige skriveskoler er profesjonelle folk, likevel er det jo ikke til å komme bort ifra at å lese er en subjektiv opplevelse, og smak og behag er en greie til og med for de mest erfarne leserne der ute. Jeg trur folka på Skrivekunstakademiet rett og slett ikke liker skrivestilen min noe særlig (og jeg syns heller ikke sjøl at stilen min er spesielt Skrivekunstakademiet-aktig, og etter min mening syns jeg nok at nettopp Skrivekunstakademiet-elevene er de som ligner mest på hverandre, no offence).

Jørgen spurte meg forøvrig her om dagen om hva vi skal gjøre når han omsider består svenneprøva si ved teatret. Og jeg bare har ikke peiling og har heller ikke så veldig lyst til å tenke på det.

Apropos Jørgen så må dere komme på avgangsvisninga hans den sekstende juni! Han er drøyt flink, som i liksom jeg klarer nesten ikke å tru på at plagga han drar med seg hjem faktisk ikke er sydd av noen som har en doktorgrad i søm eller noe sånt, liksom. Om alt går etter planen skal jeg være modell for ham, så er du veldig forelska i meg, er jo dette en super anledning til å glo masse på meg helt uten at det er rart. Be there ♥

Eventyr i utvalg

Viktoriansk piknik 2015: 

Halloween 2015:

Christiania dannede selskabs Skøiteaften:

Bowie-fest (jeg var The Spider from Mars):

Liten og intim bursdagsfeiring i april:

Yayoi Kusama-ustilling:

Siste samling med forfatterstudiet i Tromsø:

Junitanker

Ja, nei, altså. Jeg søkte på Gyldendals skriveskole og påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet i håp om å komme inn på en av dem, uten at jeg gjorde det. Fordi sannheten er jo som den alltid har vært, og det er at jeg verken kan eller vil noe annet enn å skrive. Jeg har tidligere her på bloggen kasta ut noen tanker om ting jeg kanskje muligens kunne ha tenkt meg å studere, men jeg er jo som jeg er, og dét, kombinert med at jeg bare har to år igjen med støtte fra Lånekassa, gjør at jeg ikke egentlig tør noe som helst. Altså, jeg tviler veldig på at jeg er i stand til å studere fulltid, og jeg har egentlig ikke så veldig lyst heller, fordi skriving er nesten det eneste i hele verden som interesserer meg. Like lite som jeg er i stand til å studere fulltid, er jeg i stand til å jobbe fulltid, jeg er jo nesten ikke i stand til å jobbe deltid engang. Fram til nå har liksom planen vært noe i nærheten av "hvis jeg ikke kommer inn på noe av det jeg har søkt på, kan jeg jo ta noen enkeltemner på Blindern og prøve å sette i sammen en bachelor med utgangspunkt i de studiepoenga jeg allerede har, uten å ta opp noe mer lån, så klart", men nå som jeg faktisk ikke kom inn på noe av det jeg søkte på, er jeg neiggu ikke så sikker på det heller. Har jeg noen gang fortalt dere hva som skjedde den ene gangen jeg prøvde å studere på Blindern? Altså, jeg kom meg på introduksjonsseminaret, og klarte sånn mer eller mindre å overvære dét, men dagen etter, når vi skulle ha den første undervisninga, klarte jeg for det første ikke å finne fram til hvor jeg skulle være, og når jeg først fant fram og undervisninga allerede var godt i gang, klarte jeg bare å sitte der inne i noen få minutter før jeg måtte løpe ut på gangen og grine. Så liksom... det er sånn ståa er, da. Jeg klarer liksom ikke å se for meg åssen jeg skal kunne få til noen ting som helst framover. Og problemet med måten hele verden er satt isammen på, er jo at man er nødt til å få til noen ting som helst, for gjør man ikke det, får man ingen penger, og man må ha penger for å kunne for eksempel ha mat og et sted å bo. Og på toppen av det hele har jeg blitt sjuk, det føles som influensa til tross for at det ikke er så vanlig å få akkurat dét om sommeren, komplett med feber og en jævlig verkende rygg, og nå til helga var det meninga at jeg skulle dra på en festival jeg hadde gleda meg til i flere måneder, og nå ser det ut som at jeg ikke får gjort dét heller. FØKK.

Beklager tekstveggen, altså.

Siste dag i Tromsø

Har vært i Tromsø siden torsdag morgen, og reiser hjem igjen til Oslo i kveld. For alt jeg veit, er dette siste gang jeg er i Tromsø i det hele tatt.

Lørdag kveld slapp vi antologien vår Vi har snakket om disse tekstene på det nydelige, lille stedet Aunegården. Det blei vin og opplesninger og gode samtaler før vi gikk videre til Kunstakademiet og konsert med Fremtidshund.

Deretter blei det et slags nach på Stabburet, og jeg gikk hjem igjen sliten og lykkelig i firetida.

Og jeg veit ikke, det er jo den siste dagen min her i dag, og jeg er ikke forfatterstudent lenger, og jeg har jo tidligere vært ekstremt flink til å være nostalgisk og trist, men det føles for det meste helt OK. Jeg gikk rundt omkring i byen i stad og i går og forventa å føle et noe, en distinkt opplevelse av avskjed, men egentlig ikke. Kanskje fordi jeg innterst inne skjønner at dette ikke er slutten på noe, men begynnelsen på noe. 

Har også spist min siste gresskarsuppe på Kafé Globus på i væffal ei god stund. Seriøst, denne suppa er aleine verdt turen til Tromsø. Beste suppa jeg veit om, som jeg noen gang har smakt, i hele verden. Og det er ikke en overdrivelse.

Og se for en fin gjeng jeg har tilbrakt alle disse timene rundt det runde bord sammen med, da:

Lykke til videre, alle sammen, og takk for to fantastiske år. Gleder meg til å lese bøkene (og se stykkene) deres.

Benytter forøvrig enda en gang anledninga til å minne om vår slippfest nummer to, i Oslo. Come and join the love.

Unn har forøvrig oppsummert disse to åra ganske bra, syns jeg.

Vi har snakket om disse tekstene

Det er ikke så lenge til jeg skal opp til Tromsø for forhåpentligvis ikke siste gang noen gang, men for å delta på den aller siste samlinga med forfatterstudiet. Det blir rart og trist, og uansett hva som kommer til å skje videre til høsten, veit at jeg at jeg kommer til å savne det, både sjølve studiet, alle de bra folka i klassen min og de flinke lærerne våre. Men se hva vi har fått til i løpet av året:

Dette er årets antologi, med tekst(utdrag) fra alle de dyktige menneskene i klassen min. Vi skal ha hele to slippfester for å feire oss sjøl, med opplesninger og gratis bøker så langt beholdninga rekker (og erfaring fra i fjor viste at beholdninga rekker ganske langt). Det blir slippfest både i Tromsø og i Oslo, og du som leser må veldigveldig gjerne ta deg en tur til en av dem (eller begge)! I fjor blei det skikkelig bra og gøy, og det trur jeg det blir i år òg.

Som en liten teaser; her er et utdrag fra utdraget (!) undertegnede har med i antologien:

Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å rydde etter meg når jeg har spist. Med andre ord er hybelen min full av møkkete oppvask jeg aldri tør å gjøre noe med, i frykt for at de jeg deler kjøkken med skal komme ut på kjøkkenet akkurat mens jeg står og vasker opp. Jeg lurer på hvor hygienisk det er å vaske opp i vasken inne på do.

   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å re opp senga etter at jeg har stått opp. Med andre ord ligger dyna mi på gulvet. Jeg trur jeg har sølt brus og suppe på den.

   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å vaske med mindre jeg har lyst. Med andre ord har det allerede i løpet av den første uka lagt seg et lag med dritt langs kanten i dusjen. Jeg har ikke så veldig lyst til å vaske ennå. 

   Det som er så fint med å bo aleine, er at ingen maser om at jeg må stå opp i helgene. Med andre ord er klokka fem på ettermiddagen, det er lørdag, jeg ligger fortsatt i bare undertøyet under dyna, har ikke spist frokost, begynner å innse at jeg ikke kommer til å spise middag heller, kan bare ligge her og grine hele helga om det er det som må til. 

    Mamma ringer.

   ”Åssen går det? Har du funnet deg til rette?” spør hun.

   ”Alt er supert”, sier jeg og plukker på ei sårskorpe. 

Hjelp

Det er første påskedag, det regner, og jeg sitter og gruer meg til å søke på Samordna opptak. Jeg tenker at det er veldig lurt å søke, om ikke for annet, så for å unngå å jobbe heltid, noe jeg ikke klarer uansett. Men jeg syns alle studia virker ganske uoverkommelig skumle, og så er jeg så redd for å begynne på Universitetet og bare droppe ut igjen med én gang, sånn som jeg gjorde sist jeg begynte på Universitetet, bare fordi det er så aldeles for stort og uoversiktelig og folksomt og skummelt der. Og jeg veit jo at jeg ikke nødvendigvis trenger å begynne på et studium bare fordi jeg søker, det er fullt mulig å bare søke nå, og så ta den endelig avgjørelsen i sommer, i tilfelle, y'know, jeg av en eller annen grunn har funnet noe annet noenlunde nyttig å drive med framover i mellomtida. Men jeg gruer meg likevel til å søke, vil utsette det så lenge som mulig, bare fordi jeg blir nødt til å ta stilling til hvilket studium som virker minst jævlig, og dét er ikke noe jeg har lyst til å gjøre. Deler av meg har lyst til å bare glemme å søke. Hele meg har lyst til å bare gå forfatterstudiet for alltid.

Hører på denne sangen. Veit ikke om det gjør at jeg føler meg bedre eller verre, men vakker er den uansett.

Framtidsfabuleringer

Så jeg har sånn i overkant av et halvt år igjen før jeg er ferdig på forfatterstudiet. Totalt består dermed utdanninga mi av tre år med forfatterstudier, ett år med kulturprosjektledelse og et mislykka spanskstudium. Jeg har i kjent stil allerede bekymra meg ganske mye for hva jeg skal finne på når jeg er ferdig i Tromsø, og har i hovedsak vært dratt i to, som jeg anser det, forskjellige retninger: skal jeg velge noe som er gøy å studere, eller skal jeg velge noe som gir meg en slags form for jobb? Siden jeg har to år igjen, tre hvis spanskstudiet ikke regnes, med studiestøtte fra Lånekassa, føler jeg at jeg må være ekstremt forsiktig med hva jeg velger. Ingen flere årsstudier for å sjekke ut om dette er noe jeg vil fortsette med, jeg må være helt sikker på at jeg vil fortsette med det før jeg har begynt. Og dermed oppstår det vanskelige dilemmaet om jeg skal ta hensyn til fornuft eller følelser. I den første kategorien ligger for eksempel å bygge på kulturprosjektledelsen, å utvide til en bachelor. Syntes studiet i all hovedsak var gørr kjedelig, noe som gjorde at jeg bare hadde middels motivasjon, og eksamensresultatene blei én A, én B, to C'er og én D. Derimot er dette et studium som kan gjøre at jeg kan få en ålreit jobb, kanskje særlig i kombinasjon med nettopp forfatterstudiene - jeg tenker arrangementsansvarlig for Litteratur på Blå, for eksempel.

I følelseskategorien ligger blant annet filosofi. En bachelor i filosofi er jo egentlig totalt ubrukelig, men det virker utrolig interessant å studere det. Jeg har trøsta meg sjøl litt, eller kanskje vi heller skal si bortforklart, med å si at i mange stillinger kreves det egentlig bare at du har en bachelor, det er ikke så nøye i hva, men de vil at du skal ha studert. Og da kan jo den bacheloren like godt være i noe jeg syns er gøy. Men igjen - hvor lurt er det egentlig? Og jeg som er så dysfunksjonell, kommer jeg egentlig til å klare å studere noe særlig annet enn forfatterstudiet uansett?

Jeg har også vært innom tanken på litteraturvitenskap. Det havner i fornuft-kategorien. Det er nok ikke det aller mest fornuftige man kan finne på, men likevel åpner jo sikkert jobbmulighetene seg innafor bibliotek og forlag, og i aller verste fall bokhandel, som sikkert heller ikke er så ille, ikke som deltid og midlertidig, i det minste. Men jeg har snakka om det før, og jeg sier det igjen: jeg syns - helt ærlig - det er utrolig kjedelig. Vi hadde en del litteraturteori i Bø, og jeg syntes det var ekstremt kjipt (sorry, Fivrelden!). Men det er liksom det jeg føler at er "meninga" å gjøre etter endt forfatterstudium, og det gir jo masse mening. Men jeg trur ikke litteraturvitenskap er for meg, altså.

Og så har du min store joker: astrofysikk og astronomi. Jeg har så lyst til å studere det at jeg knapt nok veit hvor jeg skal gjøre av meg, men det hadde innebært å ta opp tre år med matte, ett år med biologi, to år med kjemi og to år med fysikk. Hvis man ser helt bort fra det økonomiske spørsmålet her, hvilket er en latterlig ting å gjøre, for det hadde kommet til å bli megadyrt, så hadde det nok i og for seg gått fint med biologi, kjemi og fysikk, jeg gjorde det tross alt veldig bra i både naturfag på VG1 og biologi på VG2, men føkkings matte. Jeg knoter noe så helt jævlig med tall at jeg aldri kan se for meg at det hadde gått. Og JA, jeg veit det er mye matte i astrofysikk, men jeg syns likevel den matten er utrolig mye greiere å forholde seg til enn matten i matte, bare fordi det representerer noe konkret, man skal finne ut av noe, ikke bare regne for å regne, liksom. Tross alt var jeg den eneste i klassen i VG1 som klarte å løse ligninga i naturfag om lysets hastighet gjennom glass.

Men i dag. I dag har jeg innsett noe jeg egentlig ikke har innsett før. Jeg har liksom bare tatt for gitt at jeg skal studere på UiO eller tilsvarende, og at jeg skal ta et teoretisk fag.

Men dere. Da jeg var liten hadde jeg lyst til å bli tre ting: forfatter, astronom og spilldesigner. Det har liksom bare gått i retning av den første fordi jeg alltid har sugd med tall, og jeg alltid har antatt at man bør være god med tall, eller i væffal realfag, i de to siste.

Og så bare: NITH tilbyr bachelor i spilldesign med generell studiekompetanse som eneste opptakskrav.

ka-POW.

Og jeg har jo over 6 i snitt med alderspoeng, liksom.

Eneste minus er at det koster nesten 40 000 per semester, men så tenker jeg at andre klarer det jo? Altså hallo, vanlige folk går jo på Westerdals og NISS, gjør de ikke? Hvorfor skal ikke jeg klare meg økonomisk når de gjør det?

Jeg blei plutselig så veldig gira.

(For ordens skyld: kommer ikke under noen omstendigheter noen gang til å slutte å skrive, altså. Bare i tilfelle noen skulle bli redde for dét.)

Vedvarende midnattssol

Herregud, jeg er så glad!

Et lite skår i gleden, er at bare omtrent halvparten av klassen vår fra førsteåret kom rett inn, til tross for at alle søkte. Resten står nå på venteliste. Jeg krysser fingra for dem alle, de er alle utrolig dyktige og bra folk.

Men likevel: jeg er så letta! Jeg slipper å gjøre ting jeg egentlig ikke har lyst til fra høsten av! Jeg kan fortsette å skrive, kanskje til og med fullføre romanen jeg skriver på nå! Dette skal jeg feire med å spise ute, gå på konsert, farge håret og dra på middelalderfestival. Men mer om dét en annen gang, kanskje.

Benytter forøvrig anledninga til å minne om slippfesten for antologien vår Vekster i Oslo den 3. juni. Slippfesten i Tromsø i forrige uke blei en stor suksess, og jeg har veldig lyst til at Oslo-slippfesten skal bli en enda større en! Her er link til Facebook-arrangementet. Håper vi ses!

Ting jeg har fått og ting som skal skje

HERREGUD jeg hører på dette albummet nå, og det er bare så forbanna bra. Det er visstnok musikken til en Dracula-musikal som har gått i Sverige, og som jeg bare basert på dette albummet har så forferdelig lyst til å se. Tekstene og lydkombinasjonene er virkelig helt magiske, og jeg kan allerede nå se for meg hvor utrolig godt det hele ville passa inn i en Dracula-setting.

Det var en digresjon, men det bare måtte ut.

Jeg hadde en bitteliten bursdagsfeiring for noen dager siden som var veldig koselig. Se på dette fantastiske kortet jeg fikk av Eirin og Eirik:

Jeg fikk Etsy-gavekort av dem, noe jeg nå har brukt på dette vakre skjørtet som jeg riktignok ikke har fått ennå:

Sjekk ut Sisters of the Moon for SYKT mange fine tyllskjørt!

Jeg fikk også te med tilhørende nydelig teboks, teboksen med te i grønn pose fra Anna og Sindre, Kusmi-te fra Vibeke:

Også fra Vibeke fikk jeg billetter til å se Nøtteknekkeren på Operaen i jula, noe jeg gleder meg enormt mye til. Jeg har aldri sett en ballett før.

Som om ikke dette var nok, har Jørgen forholdsvis nylig vært i Paris, og han kjøpte med dette fantastiske vintage skoparet til meg!:

Nå om dagen er det litt for fint vær til at det passer helt å bruke dem, men de har i det minste gjort sånn at jeg gleder meg til kaldere tider igjen.

Denne har jeg ikke fått av noen andre enn meg sjøl, men jeg var i byen en dag og trengte et par - tre timer å slå i hjel, så jeg beslutta å kjøpe meg ei bok som var lita nok til at jeg kunne rekke og lese den ut i løpet av den tida:

Den er SÅ FIN WOW. Jeg tenker fortsatt at den har stjålet ideen til det som skulle bli min diktsamling/kortprosasamling, og at hvis jeg nå ender opp med å gi den ut, så kommer alle til å tru at jeg prøver å herme etter denne, til tross for at Frøydis Sollid Simonsen og jeg sannsynligvis hadde ideen ganske samtidig - bare at hun realiserte den før jeg kom så langt. Men akk ja. Den er i væffal utrolig bra. Det minner meg om at jeg gjerne vil ha anbefalinger av kortprosasamlinger i kommentarfeltet. Jeg har funnet ut at jeg syns det er kjempevanskelig å finne konsentrasjon til å lese romaner på bråkete steder, men det er mye enklere med kortprosa siden tekststykkene er, vel, kortere. Håper på å alltid kunne gå rundt med ei kortprosasamling på lur i veska i framtida. Fyr løs!

Dette innlegget blir veldig stakkato, føler jeg, men det får ikke hjelpe.

En helt annen ting, som er mer i kategorien "ting som skal skje" enn "ting jeg har fått", er dette. Jeg har allerede gitt penger til dette prosjektet, som jeg virkelig har trua på, og det har jeg lyst til at du skal gjøre òg. "Mølleren Sylvia" skal bli en butikk som selger kortreist, økologisk mat i løsvekt, altså uten all den unødvendige emballasjen som vi omgir oss med i det daglige. Les mer på Kickstarter. Jeg trur det er butikker som denne verden trenger akkurat nå.

Ellers skal Forfatterstudiet i Tromsø lansere antologien sin Vekster nå ganske snart! Vi er ikke mindre frekke enn at vi arrangerer hele to slippefester, en i Tromsø og en i Oslo. Det blir opplesninger og musikk på begge stedene, dessuten har en liten fugl hviska meg i øret at de har gode pølser, både til veggiser og kjøttiser, på Torggata Kennel Klubb, som altså blir åstedet for Oslo-lanseringa. Kom på en av dem, jeg blir glad for å se deg der!

I kveld skal jeg forøvrig endelig på utekino! Jeg har hatt lyst til å dra hver gang det har blitt arrangert, men det har liksom aldri passa seg sånn at jeg har kunnet dra. Men i dag! De viser attpåtil Pride, en film jeg har hatt lyst til å se siden jeg så traileren i høst. Kanskje vi ses?

Førsteinntrykk

Selvfølgelig trengte jeg ikke å bekymre meg. Jeg har ledd, drukket og spist verdens beste pasta, fått så mange fine ord at jeg bare vil skrive mermermer, blitt inspirert, kost med kattepus, gått i skogen i midnattssol, lest, starta noe, åpna noe, tatt opp tråden. Dere aner ikke hvor deilig det er å omgi seg med litteratur igjen. Og for en fantastisk vakker by dette er.

Stuffz

Dere, jeg trur det nesten ikke sjøl engang, men jeg fikk D på økonomieksamen!!! Det er liksom... jeg fikk ikke E engang. Jeg fikk en helt ålreit karakter. Jeg er litt usikker på åssen det har gått an, med tanke på at jeg fortsatt sitter igjen med det inntrykket av økonomifaget som noe helt uoverkommelig, pluss at jeg bare rakk å gjøre litt over halvparten av eksamensoppgaven, og av dét igjen, rakk jeg ikke å føre inn alt. Men herregud. Jeg er så letta. Jeg får beholde alt av stipend og hele pakka, og alt ordner seg faktisk!

Jo, også dere. Jeg reiser faktisk til Tromsø i morra for å delta på min første samling på forfatterstudiet. Jeg er fortsatt litt redd for at de andre barna i klassen skal le av meg fordi jeg er så rar og barnslig, og for at jeg skal være rotete og virrete og redd når jeg kommer fram fordi forandringer har nettopp den effekten på meg, men er det lov å si det? Aller mest gleder jeg meg.

Ha en videre strålende onsdag ettermiddag.

Inspirasjon: Steampunk

I natt drømte jeg at det var tredje verdenskrig. Russland invaderte Norge og ville sende alle homofile og transfolk til konsentrasjonsleire. Jeg, som i drømmen var en homofil gutt, måtte klippe håret kort for å lettere bli tatt for å være hetero. Det var SUPERSKUMMELT. Og jeg måtte gjemme meg i kjelleren til naboen, men så skjedde nesten det samme som i åpninga på Inglorious Basterds.

Det var en digresjon.

Jeg sliter fortsatt noe så inni helvete med å få økonomikunnskapene sånn noenlunde på plass, og da er det ingenting jeg liker bedre å gjøre enn å drømme meg bort. Når jeg drømmer meg bort, blir det veldig ofte til ei annen tid eller til ei tid som aldri har funnes (JA, det er riktig bøying av verbet), og i dette tilfellet er det sistnevnte. For de uinnvidde, kan jeg nevne at steampunk ganske kort og enkelt forklart er et "hva hvis"-univers. Hva hvis framtida hadde inntruffet på midten av attenhundretallet? Hva hvis vi kunne leike med romtid-kontinuumet og spleise sammen forskjellige epoker? Klassisk steampunk-litteratur og -kunst er ofte prega av duse, brunbronsete farger, luftskip, tannhjul, damp (naturlig nok), viktorianske antrekk og masse teknologiske gadgets - riktignok sett i datidas perspektiv. Hvis du, som meg, har lyst til å bare for ei lita stund glemme hvor stressende og ubehagelig akkurat nå er, så hent deg noe godt å drikke, len deg godt tilbake, sett på for eksempel denne sangen, og nyt alle de kule bildene. Som før: klikk på bildet for bildekilde.

For videre inspirasjon: Se Hugo. Jeg syns sjølve historien er veldig so-so, men hallo, han bor inni ei klokke. Spill Lost Odyssey. Det er ikke reinspikka steampunk, men har mange fine steampunk-elementer i seg. Hør (og se) på Emilie Autumn, særlig Opheliac-albummet. Og så er jeg selvfølgelig veldig åpen for flere forslag i kommentarfeltet.