Eventyr i utvalg

Viktoriansk piknik 2015: 

Halloween 2015:

Christiania dannede selskabs Skøiteaften:

Bowie-fest (jeg var The Spider from Mars):

Liten og intim bursdagsfeiring i april:

Yayoi Kusama-ustilling:

Siste samling med forfatterstudiet i Tromsø:

Siste dag i Tromsø

Har vært i Tromsø siden torsdag morgen, og reiser hjem igjen til Oslo i kveld. For alt jeg veit, er dette siste gang jeg er i Tromsø i det hele tatt.

Lørdag kveld slapp vi antologien vår Vi har snakket om disse tekstene på det nydelige, lille stedet Aunegården. Det blei vin og opplesninger og gode samtaler før vi gikk videre til Kunstakademiet og konsert med Fremtidshund.

Deretter blei det et slags nach på Stabburet, og jeg gikk hjem igjen sliten og lykkelig i firetida.

Og jeg veit ikke, det er jo den siste dagen min her i dag, og jeg er ikke forfatterstudent lenger, og jeg har jo tidligere vært ekstremt flink til å være nostalgisk og trist, men det føles for det meste helt OK. Jeg gikk rundt omkring i byen i stad og i går og forventa å føle et noe, en distinkt opplevelse av avskjed, men egentlig ikke. Kanskje fordi jeg innterst inne skjønner at dette ikke er slutten på noe, men begynnelsen på noe. 

Har også spist min siste gresskarsuppe på Kafé Globus på i væffal ei god stund. Seriøst, denne suppa er aleine verdt turen til Tromsø. Beste suppa jeg veit om, som jeg noen gang har smakt, i hele verden. Og det er ikke en overdrivelse.

Og se for en fin gjeng jeg har tilbrakt alle disse timene rundt det runde bord sammen med, da:

Lykke til videre, alle sammen, og takk for to fantastiske år. Gleder meg til å lese bøkene (og se stykkene) deres.

Benytter forøvrig enda en gang anledninga til å minne om vår slippfest nummer to, i Oslo. Come and join the love.

Unn har forøvrig oppsummert disse to åra ganske bra, syns jeg.

Vi har snakket om disse tekstene

Det er ikke så lenge til jeg skal opp til Tromsø for forhåpentligvis ikke siste gang noen gang, men for å delta på den aller siste samlinga med forfatterstudiet. Det blir rart og trist, og uansett hva som kommer til å skje videre til høsten, veit at jeg at jeg kommer til å savne det, både sjølve studiet, alle de bra folka i klassen min og de flinke lærerne våre. Men se hva vi har fått til i løpet av året:

Dette er årets antologi, med tekst(utdrag) fra alle de dyktige menneskene i klassen min. Vi skal ha hele to slippfester for å feire oss sjøl, med opplesninger og gratis bøker så langt beholdninga rekker (og erfaring fra i fjor viste at beholdninga rekker ganske langt). Det blir slippfest både i Tromsø og i Oslo, og du som leser må veldigveldig gjerne ta deg en tur til en av dem (eller begge)! I fjor blei det skikkelig bra og gøy, og det trur jeg det blir i år òg.

Som en liten teaser; her er et utdrag fra utdraget (!) undertegnede har med i antologien:

Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å rydde etter meg når jeg har spist. Med andre ord er hybelen min full av møkkete oppvask jeg aldri tør å gjøre noe med, i frykt for at de jeg deler kjøkken med skal komme ut på kjøkkenet akkurat mens jeg står og vasker opp. Jeg lurer på hvor hygienisk det er å vaske opp i vasken inne på do.

   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å re opp senga etter at jeg har stått opp. Med andre ord ligger dyna mi på gulvet. Jeg trur jeg har sølt brus og suppe på den.

   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å vaske med mindre jeg har lyst. Med andre ord har det allerede i løpet av den første uka lagt seg et lag med dritt langs kanten i dusjen. Jeg har ikke så veldig lyst til å vaske ennå. 

   Det som er så fint med å bo aleine, er at ingen maser om at jeg må stå opp i helgene. Med andre ord er klokka fem på ettermiddagen, det er lørdag, jeg ligger fortsatt i bare undertøyet under dyna, har ikke spist frokost, begynner å innse at jeg ikke kommer til å spise middag heller, kan bare ligge her og grine hele helga om det er det som må til. 

    Mamma ringer.

   ”Åssen går det? Har du funnet deg til rette?” spør hun.

   ”Alt er supert”, sier jeg og plukker på ei sårskorpe. 

Skibotn

Var nylig på tur til Nord-Troms med forfatterklassen. Østlending som jeg er blei jeg en smule målløs av den majestetiske nordnorske naturen.

 (^Se! En enslig solflekk midt på fjellet!)

Ganske nøyaktig holdt vi til på Skibotn feltstasjon. En av dagene gikk jeg ut i skogen på oppdagelsesferd og snubla over dette...

Det er et observatorium! Jeg prøvde å bryte meg inn, uten hell. Hett tips: har du av ulike grunner lyst til å gjøre meg veldig lykkelig en gang, så gi meg fri adgang til et observatorium. Har vært en drøm siden jeg var liten.

Under oppholdet var vi på besøk på Lásságámmi, en bolig som blei bygd til den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää. Valkeapää døde i 2001, og siden den gang har boligen blitt gitt til kunstnere og forskere enten med samisk bakgrunn, eller som har samisk kultur som en vesentlig del av arbeidsfeltet sitt. Hvis jeg skjønte det rett, kan man altså bli betalt for å bo der i opptil tre måneder av gangen mens man forsker, skriver, maler, syr, lager skulpturer eller komponerer, for eksempel... Merka jeg fikk litt lyst til å grave i slektstreet mitt, til tross for at jeg tviler på at det gjemmer seg så mange samer der, og hvis de gjør det, er de nok såpass godt gjemt at det nok ikke vil hjelpe meg nevneverdig i søknadsprosessen.

Men dere, for et vakkert, underlig og magisk sted Lásságámmi er. Stedet er fylt opp med kunsten Valkeapää lagde, og har et stort og bugnende bibliotek. Jeg tør nesten ikke forestille meg alle de fantastiske tinga jeg kunne skrevet der i så godt som total isolasjon, med bare fjorden, fjella og måkene til naboer:

Det er vanskelig å rettferdiggjøre stemninga med bare (dårlige) bilder, så la meg avslutte med dette diktet av Valkeapää:



Hva skal jeg si bror
hva skal jeg si søster

De kommer
og spør hvor jeg hører heime
De har med seg papirer
og sier
dette tilhører ingen
dette er Statens land
alt er Statens
De leter i tjukke skitne bøker
og sier
det er loven
og den angår også deg

hva skal jeg si søster
hva skal jeg si bror

Du vet det bror
du forstår søster

Men når de spør hvor heimen din er
sier du da alt dette
På Skuolfedievvá reiste vi telt
under vårflyttinga
I Čáppavuopmi hadde vi gamme
i brunsttida
Sommerplassen var på Ittunjárga
og om vinteren var reinen i Dálvadastraktene

Du vet det søster
du forstår bror

Forfedrene våre har tent bål på Allaorda
på Stuorajeagge-tuene
på Viidesčearro
Bestefar druknet på fiske i fjorden
Bestemor skar sennegress på Šelgesrihtu
Far blei født under Finjubákti i sprengkulda

Og så spør de
hvor du hører heime

De kommer til meg
og viser meg bøkene
Lovbøker
som de sjøl har skrevet
Dette er loven og den angår også deg
Se

Men jeg ser ikke bror
jeg ser ikke søster
jeg sier ingen ting
jeg kan ikke
Viser dem bare viddene

Alt dette er min heim
disse fjordene elvene vannene
frosten solskinnet uværet
Disse viddenes natt og dagside
glede og sorg
søstre og brødre
Alt dette er min heim
og jeg bærer det i hjertet mitt

Hvordan forklare
at hjertet er min heim
og at det flytter med meg



---



Jo, vent, nå blei ikke dette helt slutten likevel. Syns alle som har mulighet bør pelle seg på lanseringa av den utrolig fine diktsamlinga Du er menneske nå, skrevet av flinkeflinke Eirin. Last Train førstkommende mandag klokka sju. Vær så snill og kom.