Juli 2018

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Slowdive. Bryllupet til Eirin og Eirik. Badeturer med Jørgen, Liv og Martina. Filmkveld med Martina, Anders og Olav. (Og veldig mye jobbing.)

Innkjøp: Kjøpte meg noe ny sminke i anledning bryllupet til Eirin og Eirik, men ikke noe spennende.

TV-serie: Fortsatt gjensyn med Game of Thrones, men også den nye sesongen av Orange Is the New Black, en serie som aldri slutter å imponere og berøre meg, pluss Netflix-serien The Alienist. Kule kostymer og grim stemning i New York seint på attenhundretallet. Anbefales alle som liker gotiske grøss og vintage-krim.



Film: Mennesker i solen, Heathers, The Witch og Ghost In the Shell. The Witch fascinerte meg litt – jeg ser ikke skrekkfilmer så ofte, og det er ikke fordi jeg ikke liker å bli skremt, snarere tvert imot, jeg elsker alt som er skummelt, men fordi jeg nesten alltid syns skrekkfilmer er dårlige. De skremmer meg så godt som aldri fordi jumpscares ikke funker på meg. Dette, trur jeg, har gitt meg en slags evne til å gjennomskue skrekkfilmer, og de aller, aller fleste er lagd utelukkende for å skremme, så når de ikke skremmer meg, står man ikke igjen med så innmari mye. Jumpscares er det billigste trikset i boka, og dermed har jeg stor respekt for skrekkfilmer som nettopp ikke lener seg i noe særlig grad på dem. De som tør å ta i bruk mer krevende virkemidler for å skape en genuint creepy stemning. Jeg syntes ikke The Witch i så måte var en fantastisk film, men jeg må likevel rose den for å nettopp unngå jumpscares. Det skumle i denne filmen er ikke egentlig heksa, men splittelsen hun indirekte klarer å skape innad i familien vi følger. Jeg klarte ikke helt å bli emosjonelt investert i karakterene, men jeg likte likevel det den nesten fikk til; å skape uhyggelig stemning uten å ty til billige, lettgjennomskuelige triks.



Musikk: Jeg har snakka om dette med å gjenoppdage musikk flere ganger her inne tidligere, og i juli gjenoppdaga jeg Radiohead. Jeg har et litt rart forhold til Radiohead, for jeg har to album av dem og syns egentlig de er helt fantastiske, men av en eller annen grunn hører jeg nesten aldri på dem. Plutselig ramla jeg innom Where I End and You Begin og bare... wow, for ei perfekt låt dette egentlig er. Det er noe litt creepy ved den, og den har en seig oppbygging – på sitt vis ikke helt ulikt filmen The Witch som jeg nettopp snakka om. Også elsker jeg – virkelig elsker – stemmen til Thom Yorke. Når han begynner å messe "I will eat you alive" mot slutten der blir jeg seriøst redd, og jeg elsker det. (Jeg klarte ikke å finne en versjon uten en eller annen uoffisiell musikkvideo, så bear with me her.)

Januar 2017

Opplevelser: Kinotur med Vibeke og Jørgen. Kafékos med Thale. Slippfest for Alt som ikke har blitt fjoret fast. Splittet Kjerne på Ugla og middag på Mucho Mas. Konsert med Wardruna. Game On på Tekisk museum en siste gang før utstillinga blei tatt ned.

(Foto: Eirik) 

(Foto: Vibeke)

Innkjøp: Jeg fikk endelig en veldig søt julegenser jeg bestilte for lenge siden. Så kom også den triste nyheten om at Body Map, en klesbutikk både jeg og mange andre med litt spesiell stil har hatt et veldig nært forhold til fra vi var tenåringer, skal legges ned. Dermed hadde de et vilt opphørssalg, der jeg kjøpte hårfarge og buksa på det nederste bildet. 

TV-serie: Jeg begynte å se litt på A Series of Unfortunate Events, eller Den onde greven som det har blitt hetende på norsk, men til tross for at jeg egentlig likte den Tim Burton/Wes Anderson-aktige stilen, syntes jeg likevel det blei litt slitsomt i lengden, og har bare sett de tre første episodene. Men nå har jeg begynt å se The Affair, og det lover veldig godt. I tillegg er den veldig romanaktig, og dette må være første gang jeg har sett upålitelige fortellere bli brukt i en TV-serie på denne måten.

Spill: Jeg har ikke kommet videre i Final Fantasy VIII, nei, takk som spør.

Film: Jeg fikk endelig rota meg til å se Rogue One: A Star Wars Story, som bare var skikkelig gøy på alle mulige måter. Dessuten, etter at Jørgen og jeg blei intenst hekta på TV-serien om Hannibal Lecter, trur jeg vi begge har blitt veldig fascinert av hele Hannibal-universet, og har hatt et gjensyn med Silence of the Lambs, Hannibal og The Red Dragon. Førstnevnte var riktignok ikke et gjensyn for min del, i og med at jeg faktisk ikke hadde sett den før. I tillegg så jeg indie-overraskelsen Scenic Route, som begeistra meg såpass at jeg skreiv min første filmanmeldelse på lenge, pluss at Jørgen fikk meg med på å se Eventyret om Askepott, altså den nye liveaction-versjonen fra 2015. Søt og safe historie, med imponerende kostymer og sett. Gir dere traileren til Rogue One, jeg, som faktisk fortsatt går på kino:



Bok: Jeg har lest ut Seismiske smell av Sara Sølberg, ei bok som berørte meg enda mer enn jeg trudde den ville gjøre på forhånd. Fascinerende, melankolsk og klok, og med flere enkeltsetninger jeg mest av alt har lyst til å ramme inn. Referansetung er den også, men ikke på en sånn måte at man ikke får noe ut av den om man ikke gidder å sjekke ut alle referansene. Heller sånn at den bare gir deg enda mer om du faktisk gjør det. Nå gleder jeg meg til å begynne med Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen.

Musikk: Noen ganger kan jeg nesten helt plutselig gjenoppdage et band jeg egentlig har likt veldig lenge. I januar skjedde det med Bloc Party. Song for Clay (Disappear Here) er virkelig bare vilt fengende:

Du er menneske nå

Dette er sannsynligvis det dårligste bildet jeg noen gang har tatt, men jeg skylder på et stappfullt lokale - noe som bare skulle mangle, egentlig:

Dette er Eirin som leser fra debutboka si, diktsamlinga Du er menneske nå. Slippfesten i går var superbra, med utrolig mange fine folk, vakre opplesninger og ikke minst ei bok med et helt nydelig cover som bare venter på å bli lest:

Kan kjøpes hos de fleste bokhandlere, eller for eksempel fra hjemmesidene til forlaget.

Jeg har bare så vidt rukket å bla i den, men du verden så mye skjør og underfundig poesi den er fylt med, sånn som dette stykket, fra side 37:



i de mørke grottene under havet: nesten usynlige mikroorganismer som knapt har utviklet seg siden urtida. de har tilpasset seg kulda, trykket, den vedvarende mangelen på lys. jeg finner trøst i dette, i dypvannskreaturene. hermafroditter med oppblåste øyne, kropper som lyser i håp om å bli sett, millioner av livsformer vi ikke veit om. i fraværet av liv finnes bare muligheten for liv.



Takk, Eirin, både for en fabelaktig slippfest og for at du skriver så melankolsk og eventyrlig om de vanskeligste tinga. Jeg gleder meg allerede til neste bok.

Skibotn

Var nylig på tur til Nord-Troms med forfatterklassen. Østlending som jeg er blei jeg en smule målløs av den majestetiske nordnorske naturen.

 (^Se! En enslig solflekk midt på fjellet!)

Ganske nøyaktig holdt vi til på Skibotn feltstasjon. En av dagene gikk jeg ut i skogen på oppdagelsesferd og snubla over dette...

Det er et observatorium! Jeg prøvde å bryte meg inn, uten hell. Hett tips: har du av ulike grunner lyst til å gjøre meg veldig lykkelig en gang, så gi meg fri adgang til et observatorium. Har vært en drøm siden jeg var liten.

Under oppholdet var vi på besøk på Lásságámmi, en bolig som blei bygd til den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää. Valkeapää døde i 2001, og siden den gang har boligen blitt gitt til kunstnere og forskere enten med samisk bakgrunn, eller som har samisk kultur som en vesentlig del av arbeidsfeltet sitt. Hvis jeg skjønte det rett, kan man altså bli betalt for å bo der i opptil tre måneder av gangen mens man forsker, skriver, maler, syr, lager skulpturer eller komponerer, for eksempel... Merka jeg fikk litt lyst til å grave i slektstreet mitt, til tross for at jeg tviler på at det gjemmer seg så mange samer der, og hvis de gjør det, er de nok såpass godt gjemt at det nok ikke vil hjelpe meg nevneverdig i søknadsprosessen.

Men dere, for et vakkert, underlig og magisk sted Lásságámmi er. Stedet er fylt opp med kunsten Valkeapää lagde, og har et stort og bugnende bibliotek. Jeg tør nesten ikke forestille meg alle de fantastiske tinga jeg kunne skrevet der i så godt som total isolasjon, med bare fjorden, fjella og måkene til naboer:

Det er vanskelig å rettferdiggjøre stemninga med bare (dårlige) bilder, så la meg avslutte med dette diktet av Valkeapää:



Hva skal jeg si bror
hva skal jeg si søster

De kommer
og spør hvor jeg hører heime
De har med seg papirer
og sier
dette tilhører ingen
dette er Statens land
alt er Statens
De leter i tjukke skitne bøker
og sier
det er loven
og den angår også deg

hva skal jeg si søster
hva skal jeg si bror

Du vet det bror
du forstår søster

Men når de spør hvor heimen din er
sier du da alt dette
På Skuolfedievvá reiste vi telt
under vårflyttinga
I Čáppavuopmi hadde vi gamme
i brunsttida
Sommerplassen var på Ittunjárga
og om vinteren var reinen i Dálvadastraktene

Du vet det søster
du forstår bror

Forfedrene våre har tent bål på Allaorda
på Stuorajeagge-tuene
på Viidesčearro
Bestefar druknet på fiske i fjorden
Bestemor skar sennegress på Šelgesrihtu
Far blei født under Finjubákti i sprengkulda

Og så spør de
hvor du hører heime

De kommer til meg
og viser meg bøkene
Lovbøker
som de sjøl har skrevet
Dette er loven og den angår også deg
Se

Men jeg ser ikke bror
jeg ser ikke søster
jeg sier ingen ting
jeg kan ikke
Viser dem bare viddene

Alt dette er min heim
disse fjordene elvene vannene
frosten solskinnet uværet
Disse viddenes natt og dagside
glede og sorg
søstre og brødre
Alt dette er min heim
og jeg bærer det i hjertet mitt

Hvordan forklare
at hjertet er min heim
og at det flytter med meg



---



Jo, vent, nå blei ikke dette helt slutten likevel. Syns alle som har mulighet bør pelle seg på lanseringa av den utrolig fine diktsamlinga Du er menneske nå, skrevet av flinkeflinke Eirin. Last Train førstkommende mandag klokka sju. Vær så snill og kom.

Tre anbefalinger på E

Equilibrium - Dette er en av de mest undervurderte sci-fi-filmene jeg veit om. Ikke undervurdert som i at den fikk dårlige kritikker da den kom - så vidt jeg veit, klarte den seg greit - men jeg kan bare ikke forstå hvorfor den ikke har fått mer oppmerksomhet. Den tar for seg vår verden i framtida, der myndighetene har blitt paranoide etter en tredje verdenskrig. Desperate etter å bekjempe hat, raseri og frykt en gang for alle, innføres det et følelsesforbud. Vi følger et "følelsespoliti" i Christian Bales skikkelse gjennom hans oppgaver med å uttrydde og undertrykke alt som uttrykker følelser, enten det dreier seg om å brenne kunstverk eller drepe kjæledyr. Og dere, det er et så genialt konsept med så utrolig mange sterke følelser - ironisk, hæ? - og det som gjør det ekstra skremmende, er at myndighetene tross alt hele tida mener det godt. Jeg skulle nesten ønske dette var en TV-serie, for det eneste negative med denne filmen, er at den er for kort. Det er mye råstoff her, mange tanker som kan videreutvikles og utforskes, og det hele har en enorm filosofisk dybde. Likte du Battlestar Galactica, liker du denne.

En dåre fri av Beate Grimsrud - Jeg kikker opp på en vitsetegning som henger på kjøleskapet. To menn sitter og ser ut over et øde landskap med fabrikkpiper. Den ene sier: "En dag skal vi alle dø." Den andre svarer: "Alle andre dager skal vi det ikke." Denne boka er så inderlig sår og vanskelig, og så veldig, veldig bra. Det er noe med den enkle, noen vil kanskje kalle den naive, skrivestilen som gjør det så mye mer nært enn mye annet jeg har lest. Dette er direkte tankereferater, med alle vakre tilfeldigheter det måtte medføre. Det handler om Eli og om livet hennes med stemmene bare hun kan høre. Jeg klarte knapt å legge den fra meg. Fengslende, fascinerende og helt fantastisk, og totalt uverdig den klønete formulerte anbefalinga mi.

Eirin Gundersen - Fordi herregud, denne jenta er så sykt flink til å skrive atte hjelp. Og så er hun snill og kul og pen og en god venn, og om du ikke har muligheten til å bli kjent med henne i virkeligheten, så les i det minste alt det fine hun skriver på bloggen sin.

We're having new age fun with a vintage feel

Jeg savner Bø litt. Lier er utrolig ensomt.

Disse fine jentene flytter jeg sammen med til høsten. Og:

Tida går.

I går var jeg så glad og hyperaktiv at jeg var oppe i tjuesju og en halv time og la et lass med spontanplaner ut av det blå. Humøret fortsatte da jeg stod opp sju i dag morges, og vedvarte mens jeg sosa rundt i Drammen i mange-mange timer i dag, og så plutselig fikk jeg en telefon som i hovedsak sa at jeg burde begynne å tenke på framtida mi, og så blei jeg deppa igjen. Men planene jeg har framover nå, er så fine at jeg forhåpentligvis har kommet over på godsida igjen i morra. Sjøl om pappa er utrolig skuffa over at det sannsynligvis aldri blir noe av meg.