Opplevelser: Hundepass. The sideshow before Christmas. Forfatterklassekos med Unn og Anne Lise. Bursdagen til (den andre) Mari. Jul i Lier. Kinotur med Vibeke. Nyttårsfest hos Mari.
Innkjøp: I desember har jeg vel igrunn bare kjøpt julegaver til andre.
TV-serie: Jeg driver egentlig fortsatt med å ta igjen for all den tida i vår da jeg ikke klarte å sitte stille lenge nok til å se en episode av noe som helst. I desember så jeg den siste sesongen av The Affair og den nyeste sesongen av Castle Rock.
Film: Deadpool, Ghost World, Jeg har mistet kroppen min, I, Tonya, Star Wars – Episode IX: The Rise of Skywalker, Mute og Grey Gardens (altså spillefilmen fra 2009). Av disse var I, Tonya blant demjeg likte best. Jeg var litt for liten til å få med meg hele Tonya Harding-greia mens det faktisk skjedde, men jeg har vært innmari fascinert av historien hennes siden jeg leste om henne i et eller annet random blad mens jeg var hos frisøren for noen år siden. Hun var kunstløpdronninga USA helst skulle vært foruten; de mente hun var white trash, og ikke så ut sånn som USAs representant i OL burde se ut. Man trenger ikke være opptatt av kunstløp i det hele tatt for å la seg begeistre av det brokete karaktergalleriet, der alle utrolig nok er basert på ekte personer.
Musikk: Whisper av Still Corners er den låta jeg hørte mest på i desember – og for ei låt det er. Helt perfekt å sovne til, selv om den passer bedre til ei tropenatt enn akkurat midtvinteren.
Det er vel egentlig ikke noe vits i å holde dette hemmelig for dere: jeg har søkt på Den norske filmskolen igjen. Som noen av dere kanskje veit, har jeg søkt der to ganger tidligere og kommet til intervju begge gangene, men ikke kommet inn. Kjedelig å snuble på målstreken, men sånn er det jo bare noen ganger. Jeg trur problemet rett og slett er personligheten min. Jeg er veldig introvert av meg, og en typisk person som jobber i film- og mediabransjen er alt annet enn introvert; de er sosiale, gode på å bygge nettverk, gode på å snakke, i det hele tatt alt som jeg ikke er. Man kan skrive mye om hvor synd det er at introverte blir valgt bort i jobbsammenhenger, og mye bra har allerede blitt sagt om saken, men det forandrer ikke så mye reint praktisk; vi sliter fortsatt med å gjøre gode intervjuer. Jeg har jo ikke forandra personlighet på de fire åra det har gått siden sist gang jeg søkte, men jeg er møkk lei av jobben min og livssituasjonen min som den er for øyeblikket, og jeg har hatt skikkelig lyst til å skrive filmmanus i sikkert femten år, så hvorfor ikke. Det verste som kan skje er at jeg ikke kommer inn, men fortsatt sitter igjen med noen sider potensielt verdifull tekst jeg blei nødt til å produsere som en del av opptaksprøvene.
Og noe av denne teksten har jeg lyst til å dele på bloggen min i dag. Det er aldri en dum idé å snakke om filmer og TV-serier jeg liker i håp om at noen av dere kanskje tar det til etterretning, så værsågod:
Jeg husker ikke nøyaktig når det var jeg så Lost In Translation for første gang, jeg trur det var ganske kort tid etter at den hadde kommet og jeg var omtrent i midten av tenåra, men det jeg husker veldig godt, er at den fikk meg til å tenke at jeg helt spesifikt ville skrive filmmanus. Skriving hadde hele livet mitt vært den hobbyen som aldri gikk over, og jeg trur jeg hadde tenkt ei stund allerede at jeg ville jobbe med film, men dette blei en aha-opplevelse for meg, jeg oppdaga plutselig at det å jobbe med film og det å skrive kunne kombineres, jeg tenkte at det er dette jeg vil skrive, dette er nøyaktig i den retninga jeg vil dirigere de kreative kreftene mine, for å si det litt melodramatisk. Jeg elska at det som blei sagt var like viktig som det som ikke blei sagt, jeg elska hvor dempa og subtile de filmatiske virkemidlene var, og jeg elska at film også kunne være dette; at dialogen og mangelen på dialog kunne være det som driver filmen framover. Lost In Translation var et av mine første møter med filmer der den ytre handlinga ikke er det viktigste, og på sett og vis representerte denne filmen for meg et krysningspunkt mellom litteratur og film, dette var en slags poesi som var løfta ut av bokpermene og spilt ut på et sett. At film var en kombinasjon av flere kreative uttrykksformer visste jeg jo, men plutselig stod det veldig klart for meg hvor utrolig bra det kan gjøres om det skrevne får lov å være like viktig som det visuelle.
I egen skriving er det antakelig hvordan forhold utvikler seg mellom mennesker over tid som interesserer meg mest, og en TV-serie jeg nesten alltid nevner når noen spør meg hva jeg har lyst til å skrive, er Six Feet Under. For meg er Six Feet Under så nærme man kan komme den perfekte TV-serien. Med åra har jeg blitt mindre og mindre opptatt av plott, noe som tidvis har frustrert skrivelærere jeg har hatt opp gjennom, og nå skal jeg ikke påstå at jeg skriver like godt som Alan Ball, men Six Feet Under er et av de beste eksemplene jeg veit om på at plott på ingen måte trenger å være hoveddrivkraften i et godt drama. Nå er det selvfølgelig ikke sånn at Six Feet Under mangler plott; det er vel heller det at serien ikke har ett plott, men flere plott som hele tida forandrer seg etter hvert som tida går. Jeg får ofte tilbakemeldinger som går på at prosjekter jeg skriver på spriker i for mange retninger, noe de helt sikkert også gjør, men likevel: Six Feet Under beviser at det fint kan sprike i mange retninger uten at det nødvendigvis trenger å være et problem, og ikke bare det: det at det spriker i mange retninger, er en av de store styrkene ved serien. Det er ikke så mye det at Six Feet Under handler om ting som skjer, som at det utforsker temaer. Og nettopp denne tilnærmingsmetoden til et skriveprosjekt er det jeg hele tida prøver å strekke meg mot: at handlinga heller går ut på å utforske temaer enn at ting skjer. Alle de tinga jeg prøver å få til i egen skriving er gjort riktig i Six Feet Under, og på den måten har Six Feet Under blitt et slags forbilde for det jeg skriver.
I samme åndedrag som jeg snakker om Six Feet Under, nevner jeg også ofte The Affair, og det er mye av samme grunn. Begge disse seriene tar utgangspunkt i en enkelthendelse som ødelegger en status quo, og deretter får vi seerne følge ettervirkningene av denne hendelsen etter hvert som dønningene brer seg. I The Affair er gode karakterer viktigere enn en spenningsfylt handling, og sånn sett representerer også denne serien et slags motto som jeg gjerne bruker i egen skriving: at har du interessante og velskrevne karakterer, har du egentlig alt du trenger, da går nesten skrivinga av seg sjøl.
Det føles nesten overflødig å nevne Skam, bare fordi så mye allerede har blitt sagt. Formatet er innovativt, det naturlige mangfoldet blant karakterene er prisverdig, temaene serien tar opp er aktuelle og nyanserte, men for min egen del var det et mer udefinerbart aspekt som fenga mest. Serien gikk inn på meg på en måte det er utrolig lenge siden noe som helst har gått inn på meg, jeg trur jeg må tilbake til tenåra før jeg kan finne noe tilsvarende. Jeg levde meg inn i liva til de fiktive ungdommene på en måte som kom fullstendig uforberedt på. Jeg hadde vel fram til da egentlig bare konkludert med at grunnen til at filmer, serier og bøker ikke hadde den samme effekten på meg lenger, var at jeg hadde blitt voksen; jeg hadde lært meg å gjennomskue virkemidlene, i tillegg til at hjernen min hadde blitt modnere og dermed mindre hormonell og påvirkelig fra impulser utenfra. Jeg hadde fram til Skam trudd at de intense berg-og-dal-banefølelsene jeg hadde opplevd forholdsvis hyppig som tenåring, var forbeholdt nettopp den perioden av livet mitt. Og så kom altså Skam og sendte meg ut på en nostalgisk og emosjonell heisatur jeg aldri hadde kunnet se for meg på forhånd. For ordens skyld: det føltes ikke nostalgisk fordi det kjentes som å gjenoppleve sin egen ungdomstid – ungdomstida til Skam-karakterene er faktisk temmelig radikalt forksjellig fra hvordan min egen ungdomstid var – men nostalgisk fordi jeg fikk gjenoppleve den samme gnistrende begeistringa for noe som jeg ikke hadde opplevd på kanskje ti år, ei begeistring jeg hadde trudd jeg aldri skulle få oppleve igjen. Denne begeistringa kan kanskje beskrives som en seerglede, men også som en slags skaperglede: en entusiasme som bare kan vekkes i meg når jeg er mottaker av godt formidla kunst, og som videre manifesteres som en inspirasjon til å skape noe eget. Å se og oppleve hvor bra noe kan gjøres, er rett og slett den største inspirasjonskilden jeg veit om. Jeg begynte faktisk å skrive på et nytt romanprosjekt etter å ha blitt oppslukt av Skam, et prosjekt jeg fortsatt jobber med og som i skrivende stund har nesten seks hundre sider, men det var kanskje en digresjon. Skam minte meg på gleden jeg føler når jeg skriver og skaper, kanskje fordi det er skapt av folk som føler den samme lidenskapen som jeg tydeligvis fortsatt er i stand til å føle, og det er rett og slett herlig smittsomt.
Opplevelser: Dåp til ungen til kusina mi. God middag på ASIA etterfulgt av kino sammen med Jørgen i anledning Valentinsdagen. Utdeling av Buskerud fylkeskommunes kulturstipend. Bohem-reunion med middag hos Linda. Freakshow med Mari og Martina.
Innkjøp: Veit dere, jeg trur jeg ikke har kjøpt meg noe denne måneden, utover mat, husholdningsartikler, vin på byen og den slags. Det er jo kult for miljøet, er det ikke?
TV-serie: Jeg ser fortsatt på The Affair, en veldig velskrevet serie som det ikke går an å bingewatche. Som veldig mange andre gode TV-serier, for eksempel Six Feet Under, går det sakte framover, og det ligner sånn sett på det å lese en roman. Konfliktene er langsomme, utfolder seg gradvis, vokser sakte i omfang. Og sånn blir det godt drama av, om enn ikke heseblesende cliffhanger-action.
Spill: Jeg har faktisk spilt masse Final Fantasy VIII denne måneden! Jørgen har hatt vinterferie og besøkt familien sin på Hedemarken, og det betyr masse me-time i form av spilling og skriving. Jeg har nå kommet til et punkt der jeg skal bytte disk for å fortsette spillet, problemet er bare at siden jeg begynte å spille og til jeg kom dit hvor jeg er nå, har jeg rota bort coveret??? Har leita ganske iherdig i leiligheten, men foreløpig uten hell. Med andre ord ser det dessverre ut til at leiligheten må ryddes før jeg kan komme meg videre. Men det er spennende, da!
Film: Så Jim Jarmuschs nyeste film Paterson på kino sammen med Jørgen. Fin, liten film om hverdagspoesien ethvert liv innehar. Har også sett den danske tidligere Oscar-nominerte filmen Jakten med Mads Mikkelsen i hovedrollen, som vel på sett og vis må sies å være Patersons rake motestning. På ingen måte i kvalitet, begge filmene er veldig gode, men det må sies at det er lenge siden jeg har sett en så ukomfortabel og vond film. Ta en Paterson-trailer, siden den tross alt er den mest behagelige - og aktuelle - av de to.
Bok: Leste ut Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen og Syv korte leksjoner i fysikk av Carlo Rovelli. Jeg er nå i gang med Neuromancer av William Gibson, ei bok det går litt treigt med. Den har allerede blitt en klassiker innen sci-fi-sjangeren, og jeg hadde gleda meg til litt teknoporno og underholdning, men kanskje har jeg blitt litt for vant til å lese bøker av veldig språkømfintlige forfattere. Dette er den første sjangerromanen jeg har lest på ei stund, og det er så mange språkmessige småting jeg føler forstyrrer mens jeg leser. For eksempel er det en sekvens der det står at en mann lukker døra to ganger, altså som i "... he said, and closed the door" før det noen avsnitt lenger nede står "he closed the door and walked further into the room" (ikke konkrete eksempler fra boka, men han lukker altså døra to ganger i samme scene). Og jeg bare, dette er den ørnte utgivelsen av denne boka, har virkelig ingen redaktører plukka opp disse tinga?? Jeg veit ikke, jeg er nok bare yrkesskada etter å ha gått forfatterstudier og sånn. Klarer dessverre ikke helt å engasjere meg i den når sånne ting stadig dukker opp.
Musikk: Til jul fikk jeg Chiaroscuro av I Break Horses, ei plate jeg har hørt veldig mye på siden da. Soundet får meg til å drømme meg tilbake til pastellfarga fantasyanimasjonsserier fra åttitallet som jeg elska da jeg var liten. Hvem kan høre sangen under og IKKE høre lyden av svevende, magiske glasslott?
Opplevelser: Kinotur med Vibeke og Jørgen. Kafékos med Thale. Slippfest for Alt som ikke har blitt fjoret fast. Splittet Kjerne på Ugla og middag på Mucho Mas. Konsert med Wardruna. Game On på Tekisk museum en siste gang før utstillinga blei tatt ned.
(Foto: Eirik)
(Foto: Vibeke)
Innkjøp: Jeg fikk endelig en veldig søt julegenser jeg bestilte for lenge siden. Så kom også den triste nyheten om at Body Map, en klesbutikk både jeg og mange andre med litt spesiell stil har hatt et veldig nært forhold til fra vi var tenåringer, skal legges ned. Dermed hadde de et vilt opphørssalg, der jeg kjøpte hårfarge og buksa på det nederste bildet.
TV-serie: Jeg begynte å se litt på A Series of Unfortunate Events, eller Den onde greven som det har blitt hetende på norsk, men til tross for at jeg egentlig likte den Tim Burton/Wes Anderson-aktige stilen, syntes jeg likevel det blei litt slitsomt i lengden, og har bare sett de tre første episodene. Men nå har jeg begynt å se The Affair, og det lover veldig godt. I tillegg er den veldig romanaktig, og dette må være første gang jeg har sett upålitelige fortellere bli brukt i en TV-serie på denne måten.
Spill: Jeg har ikke kommet videre i Final Fantasy VIII, nei, takk som spør.
Film: Jeg fikk endelig rota meg til å se Rogue One: A Star Wars Story, som bare var skikkelig gøy på alle mulige måter. Dessuten, etter at Jørgen og jeg blei intenst hekta på TV-serien om Hannibal Lecter, trur jeg vi begge har blitt veldig fascinert av hele Hannibal-universet, og har hatt et gjensyn med Silence of the Lambs, Hannibal og The Red Dragon. Førstnevnte var riktignok ikke et gjensyn for min del, i og med at jeg faktisk ikke hadde sett den før. I tillegg så jeg indie-overraskelsen Scenic Route, som begeistra meg såpass at jeg skreiv min første filmanmeldelse på lenge, pluss at Jørgen fikk meg med på å se Eventyret om Askepott, altså den nye liveaction-versjonen fra 2015. Søt og safe historie, med imponerende kostymer og sett. Gir dere traileren til Rogue One, jeg, som faktisk fortsatt går på kino:
Bok: Jeg har lest ut Seismiske smell av Sara Sølberg, ei bok som berørte meg enda mer enn jeg trudde den ville gjøre på forhånd. Fascinerende, melankolsk og klok, og med flere enkeltsetninger jeg mest av alt har lyst til å ramme inn. Referansetung er den også, men ikke på en sånn måte at man ikke får noe ut av den om man ikke gidder å sjekke ut alle referansene. Heller sånn at den bare gir deg enda mer om du faktisk gjør det. Nå gleder jeg meg til å begynne med Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen.
Musikk: Noen ganger kan jeg nesten helt plutselig gjenoppdage et band jeg egentlig har likt veldig lenge. I januar skjedde det med Bloc Party. Song for Clay (Disappear Here) er virkelig bare vilt fengende:
