Desember 2019

Opplevelser: Hundepass. The sideshow before Christmas. Forfatterklassekos med Unn og Anne Lise. Bursdagen til (den andre) Mari. Jul i Lier. Kinotur med Vibeke. Nyttårsfest hos Mari.

Innkjøp: I desember har jeg vel igrunn bare kjøpt julegaver til andre.

TV-serie: Jeg driver egentlig fortsatt med å ta igjen for all den tida i vår da jeg ikke klarte å sitte stille lenge nok til å se en episode av noe som helst. I desember så jeg den siste sesongen av The Affair og den nyeste sesongen av Castle Rock.

Film: Deadpool, Ghost World, Jeg har mistet kroppen min, I, Tonya, Star Wars – Episode IX: The Rise of Skywalker, Mute og Grey Gardens (altså spillefilmen fra 2009). Av disse var I, Tonya blant dem jeg likte best. Jeg var litt for liten til å få med meg hele Tonya Harding-greia mens det faktisk skjedde, men jeg har vært innmari fascinert av historien hennes siden jeg leste om henne i et eller annet random blad mens jeg var hos frisøren for noen år siden. Hun var kunstløpdronninga USA helst skulle vært foruten; de mente hun var white trash, og ikke så ut sånn som USAs representant i OL burde se ut. Man trenger ikke være opptatt av kunstløp i det hele tatt for å la seg begeistre av det brokete karaktergalleriet, der alle utrolig nok er basert på ekte personer.



Musikk: Whisper av Still Corners er den låta jeg hørte mest på i desember – og for ei låt det er. Helt perfekt å sovne til, selv om den passer bedre til ei tropenatt enn akkurat midtvinteren.

Oktober 2018

Opplevelser: Slippfest for Anne Oterholms Løgnhals. Kinotur. Treretters (!) middag på Olivia med Vibeke. Altern80s.

Innkjøp: Kjøpte en stereokabel til DJ-bruk som jeg endte opp med å ikke bruke, men det er vel cirka det eneste jeg kommer på utover husholdningsgreier.

TV-serie: Nye sesonger av Better Call Saul, Mr. Robot og Making a Murderer, men også HBOs nye Castle Rock, som, for dere som ikke veit det, ikke er basert på ei spesifikk Stephen King-bok, men på Stephen Kings univers og karakterer generelt, brakt til skjermen av blant annet mannen som har stått bak Lost og Westworld. Likte det godt, kule karakterer og passe spooky og mystisk småbystemning, men i kjent Lost- og Westworld-stil blir det i overkant mange tråder å holde styr på underveis. Anbefaler det likevel, altså, med ei oppfordring om å holde tunga rett i munnen mens du ser!

 


Film: The Death of Stalin, Florence Foster Jenkins, 1922 og It – og selvfølgelig Mandy, som jeg skreiv langt og utfyllende om her, så jeg trenger kanskje ikke å gjenta det. Likte de andre filmene jeg så denne måneden jevnt over ganske godt, uten at noen av dem utmerka seg på en måte som ga meg et intenst behov for å overbevise andre om å se den. Slenger likevel med en trailer til It, altså nyinnspillinga, fordi den snakka til hjertet mitt på samme måten som Stranger Things gjorde. Hadde kanskje gått fra å like denne filmen til å elske den om soundtracket hovedsakelig hadde bestått av retrowave-synthpop, men den er likevel morsom, fornøyelig og akkurat passe småskummel (få, om noen, jumpscares, for de som hater denslags) om en sjarmerende vennegjeng i trettenårsalderen som bor i en småby som bærer på en mørk hemmelighet. Året er 1989. Og hey, Bill Skarsgård og Chosen Jacobs i både denne og i Castle Rock!

 


Musikk: Har hatt litt sånn generelt hekta på spillelistene jeg lagde til Altern80s, jeg har liksom blitt litt mint på hvor godt jeg liker enkelte sanger. Her er et gledelig stykke pønk-shoegaze fra The Jesus and Mary Chain. Fuzzgitarene og feedbacken er hva drømmer er lagd av.