Mai 2023

Opplevelser: Boktips live på Cappelen Damm med Susanne. Filmkveld hos Trine. Tur med Mari. Eurovision-finalefest hos Trine. Besøk hos Vibeke. Øl med gjengen fra Marsteinkurset. 

Innkjøp: Jeg har den siste tida vært på utkikk etter det perfekte paret med joggesko, og dessverre oppdager jeg ofte altfor seint hvorvidt de egentlig er gode eller ikke, det holder liksom ikke å prøve dem én gang, jeg må alltid gå litt langt med dem før jeg egentlig gjør meg opp ei mening. Disse skoa (første par fra Buffalo, andre par er billigræl fra Kina) er veldig fine, men egentlig ikke så gode som jeg vil ha dem, men jeg håper jeg bare trenger å gå dem inn skikkelig og ikke trenger å bruke penger på enda et par sko.

Men jeg har også endelig kjøpt meg deksel til telefonen min, noe som var på høy tid, fra Post Wook:

Og på Boktips Live hørte jeg Brynjulf Jung Tjønn lese fra Kvit, norsk mann og syntes det jeg hørte var så bra at jeg kjøpte boka:

Og helt til sist denne pinen fra Pawsitive Pins. Forhåpentligvis vil den gjøre det mindre problematisk for meg å oppholde meg i offentlige rom:

TV-serie: Jeg er fortsatt veldig opptatt av Succession, men jeg har også funnet ut at jeg aldri egentlig har snakka om Love, Death + Robots her inne før, som jeg har sett på en del i det siste fordi episodene er korte nok til at jeg rekker å se dem på travle dager der jeg egentlig ikke har tid til å komme i gang med noe ordentlig, men der jeg likevel har en knapp halvtime eller så til rådighet. Kort fortalt er det ikke så mye en TV-serie som det er ei samling animerte sci-fi-kortfilmer, der de korteste er under ti minutter og de lengste er opp mot tjue. Fordi de er lagd av forskjellige filmskapere, varierer de naturlig nok i både tematikk, stil og kvalitet, og helt ærlig syns jeg de fleste av dem virker mer som skisser eller utkast heller enn ferdige ideer, men på sitt beste er de veldig gode og fascinerende ideer som har inspirert meg i min egen skriving. Blant de jeg liker best, er Fish Night og The Very Pulse of the Machine.

Spill: Okeidere, sist vi snakka om dette kosespilte jeg mest Final Fantasy X igjen for ørnte gang, men så nådde jeg det punktet der det går fra gøy til frustrerende, og siden dette tross alt er et spill jeg har spilt mange ganger allerede, føltes det ikke som å gi opp da jeg valgte å legge det fra meg for nå og vende tilbake til Horizon: Zero Dawn, som jeg så vidt rakk å begynne på i april. Og nå har jeg fått fullstendig hekta på det. Det er en post-apokalyptisk verden, men den inneholder verken zombier eller radioaktive monstre, et helt ærlig kjærkomment avbrekk. Det er en enorm verden, og den tillater meg å gjøre uhorvelige mengder med det jeg kanskje syns er aller gøyest i spill: å utforske. 

Film: Det blei to filmer på meg denne måneden: Detektiv Pikachu og The Wonder. Jeg kan absolutt se at førstnevnte har kvaliteter som en morsom og underholdende film, men jeg trur jeg må innse at den bare ikke er min greie i det hele tatt. For meg hadde den det til felles med Marvel-filmer at det er en rørete og overkomplisert historie jeg hele tida distraheres fra i form av slåsskamper, overfladisk romantikk og prangende scenografi. Ikke noe i veien med noe av dette i seg sjøl, det bare har en tendens til å bli for mye for hjernen min å ta innover seg. Sånn sett er The Wonder veldig mye mer i tråd med min foretrukne måte å innta film på: lavmælt og langsom. Den har det riktige stiluttrykket og den riktige ulmende stemninga, men noe ved slutten føltes litt for… jeg veit ikke, lettvint eller uforløst til at jeg klarer å elske den. Men en god film var det helt klart.

Musikk: Eminente Eluvium slapp nytt album i løpet av måneden, og avslutningssporet Endless Flower kombinerer det episke og euforiske som allerede fins i de tidligere låtene, noe som gjør dette til ei perfekt sistelåt. Den er både ei oppsummering og et løfte om mer. Det er de store følelsene og de små. Det er både yin og yang. 

Januar 2020

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Tamaryn og Some Ember. Oslo Mekaniske med gode venner.

Innkjøp: Klarte å revne den gule buksa jeg har (på det mest problematiske stedet ei bukse kan revne), så jeg ville ha ei ny gul bukse. Fant en i cordfløyel (❤!!!), og i samme slengen ei lilla bukse i cordfløyel, så heeeeey.

TV-serie: Har sett litt av hvert denne måneden, blant annet X-Files og Sex Education, men framfor noe har jeg endelig sett HBO-serien Euphoria og herreguuuuuud for en serie det er. Jeg så den beskrevet et eller annet sted som "en amerikansk Skam på speed", en beskrivelse som ikke er fullstendig på bærtur, men der Skam er veldig lavbudsjett og har et visst indie-preg, er Euphoria veldig profesjonelt produsert, og veldig ofte mener jeg det i negativ forstand, men ikke denne gangen. Her har fotografene, kostymedesignere og sminkørene fått en større jafs av budsjettet, og det er så utrolig tydelig, for dette er en av de visuelt peneste TV-seriene jeg noen gang har sett, men, som en anmelder i ei av landets største aviser var enig med meg i, går det visuelle aldri på bekostning av historiefortellinga, for uansett hvor gjennomgående og utprega det estetiske uttrykket er, er det alltid karakterene som er i fokus. Altså, jeg kan lett se en serie eller film mer eller mindre blotta for formidlingsevne (se film-avsnittet for eksempel) så lenge den ser og høres bra ut, men Euphoria lar aldri et lekkert utseende fungere som en unnskyldning til å ikke ta dramaet sitt på alvor. Karakterene i Euphoria er så velskrevne og velspilte at det til tider nesten føles dokumentarisk, og det er ganske imponerende med tanke på at det er en del tydelig kunstige grep på gang her, blant annet i form av ikke-kronologisk handling. Man blir rett og slett ekstremt engasjert i og investert i karakterene i løpet av veldig kort tid, og man håper så inderlig at det går bra med dem, selv om man etter hvert begynner å innse at det kanskje, eller sannsynligvis, ikke kommer til å gå bra. For dette er et annet område der Euphoria skiller seg fra Skam; det er jo til dels fæle ting som skjer i Skam-universet òg, men det føles aldri som en tung serie. Euphoria er tidvis skikkelig mørk og vond, og selv om det også er veldig morsomt innimellom, er det likevel et større og tyngre alvor i Euphoria enn i mange andre ungdomsserier (har også sett anmeldere dra paralleller til Skins, men jeg er bare delvis enig). Jeg elsker de sårbare karakterene som er yngre enn de sjøl trur de er, jeg elsker neonfargene, jeg elsker kostymene og sminka (særlig de til Jules, noe som sikkert overrasker cirka ingen), jeg elsker mye av musikken, det er i det hele tatt mye å elske her.



Film: I januar så jeg Marriage Story, Lady Bird, The Bad Batch, Guddommelig kjærlighet, Spring Breakers, Yves Saint Laurent, Dolemite Is My Name, Sicario og Ghostbusters, og det er egentlig flere av disse filmene jeg kunne snakka utfyllende om, men jeg velger å vie ekstra plass til The Bad Batch, som så vidt meg bekjent aldri blei satt opp på kino i Norge, og som er den andre filmen til den iransk-amerikanske regissøren og manusforfatteren Ana Lily Amirpour. Den første filmen hennes, A Girl Walks Home Alone At Night, er en persiskspråklig vampyrfilm i svart-hvitt, som, til tross for at jeg aldri blei like fra meg av begeistring som det de fleste kritikere virka til å bli, tross alt var langt fra uinteressant, så jeg var veldig nysgjerrig på hva hun hadde fått til med sin andre film, som visstnok var en kannibal-dystopi. Og veit dere hva? Jeg ELSKA det. Jeg elska det visuelle uttrykket, jeg elska kostymene og produksjonsdesignet, jeg elska alle de sære detaljene, jeg elska alle de skrudde ideene som likevel aldri virka tilfeldige, men som alle ga mening innenfor det rammeverket de befant seg i. Stor var dermed overraskelsen min da jeg, gira over å ha sett en film jeg likte fryktelig godt, fant ut at kritikerne generelt sett enten syntes det var en av de dårligste filmene de noen gang hadde sett, eller i beste fall syntes den var "så vidt OK." Det meste av kritikken gikk på sjølve historien, på at det egentlig ikke er en historie i det hele tatt, på at bortsett fra i det første kvarteret av filmen, har hovedpersonen aldri noe spesielt mål eller noen tydelig motivasjon, og jeg kan absolutt se at den er plottmessig svak, men jeg koste meg såpass mye underveis med kitschen og stemninga og fargene og det absurde soundtracket (har aldri opplevd Ace of Base brukt i ei lemlestingsscene før) at jeg kan tenke meg å se denne flere ganger. Denne filmen fikk meg til å føle utrolig mye mer enn det enkelte filmer med en teknisk godt fortalt historie gjør, så om ikke det er verdt noe, så veit ikke jeg. Med det sagt: jeg mislikte slutten skikkelig, men om jeg bare forestiller meg en annen slutt, så går det bra.




Bok: Jeg har lest ut The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop (det tok meg bare et halvt år å lese ei bok på i underkant av hundre sider, ja), og har nå i teorien begynt på Dune av Frank Herbert, noe som vil si at jeg tar den med meg overalt, men jeg har egentlig bare kikka på karta i den. Planen er å bli ferdig med den innen den nye filmatiseringa til Denis Villeneuve (altså regissøren av fantastiske Arrival og Blade Runner 2049) dukker opp på norske kinoer, men den er fem hundre sider lang og på engelsk, og jeg er mildt sagt ikke verdens mest fokuserte menneske, så vi får se.

Musikk: Last.fm-statistikken min forteller meg at det var Gloria av Laura Branigan jeg hørte mest på denne måneden, og det er utelukkende fordi den blei brukt i en aldeles fantastisk scene i andre sesong av American Crime Story i tillegg til i I, Tonya, og det slår meg at jeg syns både Andrew Cunanan og Tonya Harding er ekstremt fascinerende personer, godt hjulpet av henholdsvis en serie og en film som utforsker dem nærmere. Noen ganger tenker jeg til og med på meg sjøl et slags hybrid av Andrew Cunanan og Tonya Harding, eller jeg veit ikke, sannsynligvis er jeg en ganske normal og til og med grei person, men jeg kjenner meg igjen i dem begge, på hver sin måte. Anyhoo, Gloria er fengende som faen.

Desember 2019

Opplevelser: Hundepass. The sideshow before Christmas. Forfatterklassekos med Unn og Anne Lise. Bursdagen til (den andre) Mari. Jul i Lier. Kinotur med Vibeke. Nyttårsfest hos Mari.

Innkjøp: I desember har jeg vel igrunn bare kjøpt julegaver til andre.

TV-serie: Jeg driver egentlig fortsatt med å ta igjen for all den tida i vår da jeg ikke klarte å sitte stille lenge nok til å se en episode av noe som helst. I desember så jeg den siste sesongen av The Affair og den nyeste sesongen av Castle Rock.

Film: Deadpool, Ghost World, Jeg har mistet kroppen min, I, Tonya, Star Wars – Episode IX: The Rise of Skywalker, Mute og Grey Gardens (altså spillefilmen fra 2009). Av disse var I, Tonya blant dem jeg likte best. Jeg var litt for liten til å få med meg hele Tonya Harding-greia mens det faktisk skjedde, men jeg har vært innmari fascinert av historien hennes siden jeg leste om henne i et eller annet random blad mens jeg var hos frisøren for noen år siden. Hun var kunstløpdronninga USA helst skulle vært foruten; de mente hun var white trash, og ikke så ut sånn som USAs representant i OL burde se ut. Man trenger ikke være opptatt av kunstløp i det hele tatt for å la seg begeistre av det brokete karaktergalleriet, der alle utrolig nok er basert på ekte personer.



Musikk: Whisper av Still Corners er den låta jeg hørte mest på i desember – og for ei låt det er. Helt perfekt å sovne til, selv om den passer bedre til ei tropenatt enn akkurat midtvinteren.

Juni 2019

Opplevelser: Øl med Mari og Marie. Cat club. Pain Solution på Slipp Botsen Fri-Festivalen. Altern80s/Shadowlove. Sommerfest hos Trine. Bursdagen til Eirin på Villa Paradiso og Aku-Aku. Øl med Mari og Lina (min første gang på Misfornøyelsesbar! Herregud, for et sted.) Hundepass.

Innkjøp: På Havaristen kjøpte jeg oppblåsbar badeenhjørning – håper på vær til å bruke den en gang. Dessuten har jeg – endelig! – kjøpt meg ny data.

Og jeg er litt ambivalent når det gjelder akkurat datainnkjøpet. Altså, jeg trur ikke det var feil å kjøpe ny data; den eneste laptopen jeg noen gang har hatt, er den jeg fortsatt har, og jeg har hatt den i ganske nøyaktig ti år i år, så jeg sitter jo egentlig bare og venter på at den skal dø. Og jeg vil gjerne redde alt jeg har på den over på en ny data før det skjer, liksom. Problemet er bare, og har vært lenge, at teknologiutviklinga går altfor fort for meg, og jeg har jo skjønt at jo lengre jeg venter med å kjøpe ny data, jo vanskeligere kommer det til å bli for min seniordata å kommunisere med en nyfødt babydata. Jeg har rett og slett ikke kommet ordentlig i gang med den nye dataen ennå – jeg blogger fra den gamle – fordi selv om alle nye Apple-enheter kommuniserer aldri så sømløst med hverandre, så er det likevel jævlig tungvint når den sømløse kommunikasjonen som forutsetter at alt av utstyr er forholdsvis nytt er den eneste måten å gjøre ting på. Til min store skrekk oppdaga jeg for eksempel da jeg hadde fått med meg den nye MacBooken hjem at den ikke har USB-port – eller så mange andre porter, for den saks skyld. Fordi den nye greia til Apple nå, er visst at de bare har én supersmart port til alt. Og det er jo sikkert fint, det, hadde det ikke vært for at absolutt ingenting av det jeg eier kan kobles til den nye dataen min. Så i dag måtte jeg kjøpe en adapter til tusen kroner. Som jeg oppdaga at ikke engang passa til den nye dataen da jeg kom hjem, så jeg får forhåpentligvis bytta den i morra. Og så er det jo det at jeg er et vanedyr. Når man har brukt den samme dataen daglig i ti år, kommer det til å bli vanskelig å akseptere alle de tinga som unektelig kommer til å være annerledes med den nye.

Jeg må ta dette gradvis, merker jeg. Please go slowly, som Susanne Sundfør synger. Det blir en overlappingsperiode med to dataer ei stund framover nå, tenker jeg. Men det blir sikkert fett å kunne bruke nye GarageBand, for eksempel. Hvem veit. Kanskje jeg til og med blåser liv i min gamle musikk-karriere.

TV-serie: Jeg har vært så rastløs de siste månedene at det har vært vanskelig for meg å gjøre noe så passivt som å sitte og glo på TV, men jeg har fått sett Russian Doll – kul serie, likte den, og så så mye fin musikk, a gitt – og den nye sesongen av Black Mirror. Og egentlig er det mest rettferdig å bruke dette avsnittet til å snakke om Russian Doll fordi jeg strengt tatt har nevnt Black Mirror tidligere, men siden jeg den gangen avspiste det med den korteste og mest generiske beskrivelsen av en TV-serie som det omtrent er mulig å få til, har jeg lyst til å snakke om det på nytt, fordi det er SÅ. SYKT. BRA. Altså, hver episode er en standalone-historie, med nye karakterer og nye premisser, noe som gjør Black Mirror til ei slags novellesamling i TV-format, og det kan i utgangspunktet kanskje virke slitsomt å sette seg inn i nye verdener for hver gang – særlig fordi dette er varierende grad av heavy science fiction – men Black Mirror er så velskrevet at fem minutter inn i episoden har du glemt at det i det hele tatt fantes ei tid da du ikke brydde deg om disse karakterene. Siden hver episode er helt sin egen greie, både i handling og stemning, er det selvfølgelig ikke alle som kommer til å treffe deg like hardt, men de svakeste episodene er likevel aldri dårlige, og de sterkeste episodene er blant de aller beste novellefilmene som kan streames på hele det store internettet. Jeg veit om folk som har blitt skremt fra å se videre fordi de har sett den første episoden, The National Anthem, og den er faktisk så usedvanlig mørk og ubehagelig at jeg er litt overraska over at de valgte å la akkurat den være den første episoden. Altså, jeg syns det er en av de beste episodene i serien, men den er sannsynligvis den episoden som er vanskeligst å se, og jeg, som er en notorisk hardhaus, såpass mye at jeg har blitt beskyldt for å ha psykopatiske trekk fordi jeg kan se ekstremt drøye ting på film og TV uten at det går noe særlig inn på meg, blei skjelven av denne episoden. Som sagt: jeg syns faktisk det er et litt rart valg å la dette være første episoden, for de fleste andre episodene er langt fra like jævlige, men kanskje serieskaperne ville herde seerne sine først som sist, jeg veit ikke. Heldigvis trenger du på ingen måte å se episodene i "riktig" rekkefølge, rett og slett fordi det er ingen riktig rekkefølge når episodene ikke har noen sammenheng med hverandre, og har du en skjør mage kan du elegant hoppe bukk over hele The National Anthem og heller gå rett på for eksempel San Junipero, som kanskje er den episoden jeg liker aller, aller best. Der jeg følte meg fanga i et svart gjørmehull etter å ha sett The National Anthem, gjorde San Junipero på sin side at jeg fikk lyst til å løpe ut i gata og danse – dét er faktisk hvor store humørsvigninger Black Mirror byr på. San Junipero er kanskje den eneste episoden som framstiller framtidas teknologi som noe utelukkende positivt, og hele episoden er så hjertevarmende og rørende og full av deilig åttitallsestetikk, -musikk og -romantikk at jeg vil grine av glede – faktisk. USS Callister er et annet høydepunkt blant episodene, og den Star Trek-inspirerte stilen er så geeky og gjennomført at jeg blir mo i nerdeknærne mine. Når det gjelder den nyeste sesongen, er nok Striking Vipers favoritten min – den er fengslende og sær og tar opp ei problemstilling som jeg ikke engang hadde tenkt over før, men som jeg nå ikke får ut hjernen min.

Dere, bare se Black Mirror. Hver episode har så mange lag at jeg kan snakke om denne serien i timevis.



Film: Med åpne øyne, Suspiria (altså originalen fra 1977), Demning, Enter the Void og Only God Forgives. Med unntak av Med åpne øyne og Demning, var dette filmer jeg fant i en subreddit der noen leita etter tips til filmer lignende Mandy. Og de har det til felles at jeg så dem først og fremst på grunn av stemning, musikk og visuell stil. Enter the Void hadde jeg riktignok sett deler av før – jeg husker den skapte sinnssyk kontrovers da den kom i 2010 – men nå har jeg endelig fått sett hele det tre timer lange neonfarga syreeposet. Om jeg likte den? Vanskelig å si. Jeg er glad jeg har sett den, og jeg er glad den er lagd. Den kunne ha vært kortere uten at det hadde gjort den noe dårligere, og noe av symbolikken blir dratt litt langt til tider, men jeg følte den ga meg noe som ingen annen film kunne gitt meg, og den var dermed langt fra en bortkasta opplevelse. Jeg innbiller meg at denne er helt rå å se på kino. Vil dere ha en trailer, eller? Dere vil vel det, vil dere ikke?



Musikk: Jeg hører på så mye bra for tida! De siste dagene er det Diamond Veins av French 79 som har gått oftest på repeat – takket være Russian Doll.

Mars 2019

Opplevelser: Burger på Tommi's og førpremiere på Lords of Chaos med Jørgen. Hundepass. Tur til Nes og bursdagen til Kolbjørn.

Innkjøp: Ingen verdens ting.

TV-serie: Jørgen har vært bortreist store deler av måneden, og det er som oftest han jeg ser på serier med. Men for ei ukes tid siden så jeg miniserien Ein engelsk skandale som ligger på NRK Nett-TV, og den var veldig bra! Med det sagt er jeg villig til å se hva som helst som involverer Ben Whishaw, da, men likevel. Politisk drama har muligheten til å være alt annet enn kjedelig. Jeg har også begynt å se på andre sesong av American Crime Story, som altså er The Assasination of Gianni Versace. Og dere, jeg liker American Crime Story så utrolig mye bedre enn American Horror Story, som jeg aldri helt klarte å se at var så bra som alle skulle ha det til. Og dere, Darren Criss er helt rå som seriemorder. Hvem skulle trudd det om Blaine fra Glee, liksom.



Spill: Jeg har mista litt motivasjonen til å spille Tomb Raider 3, helt ærlig, fordi jeg er nå på nest siste brett, og jeg husker fra sist jeg spilte det at siste brett egentlig er ganske kjedelig. Det er jo selvfølgelig ingenting i veien for å bare slutte nå og begynne å spille noe annet isteden, men jeg er manisk opptatt av å fullføre ting jeg har begynt på, så det er ikke bare-bare det heller. Oh well.

Film: The Normal Heart, Jurassic Park og Lords of Chaos. Og dere, jeg veit ikke, jeg snakka jo så mye om Lords of Chaos for et par uker siden at det er jo ikke noe vits med en reprise, og Jurassic Park (som jeg nå ENDELIG har fått sett etter å ha vært bitter i mange år fordi jeg ikke fikk lov å se den da jeg var liten) er jo... y'know, Jurassic Park. Hva kan vel jeg tilføye som ikke allerede har blitt sagt, liksom. Og The Normal Heart syntes jeg var så innmari HELT GREI at den ikke påkalte så mange følelser, verken i den ene eller andre retninga.

Bok: Er nå forholdsvis godt i gang med A Manual for Cleaning Women av Lucia Berlin, og jeg liker det godt så langt! Jeg liker det jordnære og hverdagslige i novellene som blandes sammen med en slags tragikomikk, som i dette fantastiske avsnittet:

Musikk: Den nye singelen til TR/ST er ganske fet, da. Robert Alfons har en sykt spesiell måte å synge på, og jeg liker det skikkelig godt.

Januar 2019

Opplevelser: Hundepass. Kinotur med Vibeke og Jørgen.

TV-serie: Okei, jeg gjør tydeligvis ikke annet enn å se på TV-serier. Denne måneden har jeg sett Sharp Objects, Maniac, Deadwood (som jeg riktignok ga opp etter episode seks eller deromkring – sorry, jeg veit det er verdens beste westernserie og alt det der, jeg klarte bare ikke å komme inn i det), og nå i det siste Bates Motel.

Okei dere, Maniac. Dere veit de gangene det dukker opp noe som på merkelig vis virker som å være lagd spesifikt med deg i tankene? Jeg hadde den opplevelsen med Maniac; som om noen hadde kikka inn i hjernen min og plukka ut alle de tinga jeg elsker og satt det sammen til én greie. Det skal innrømmes at jeg likte Maniac aller best på starten – de beste episodene syns jeg nok var episode to og tre – men altså, det er lenge siden jeg har kost meg så mye med en serie. Den litt skakke Wes Anderson-aktige humoren er trist og morsom om hverandre, men der Wes Anderson later til å være inspirert av seksti- og søttitallet, ser Maniac ut til å være inspirert av åtti- og nittitallet. Sjølve historien er lagt til ei nær framtid, men det er den type framtid som litt corny åttitallsfilmer så for seg – tenk Tilbake til fremtiden 2 og denslags. Maniac blander sammen framtidparanoia og mindfuck á lá Black Mirror med en Dirk Gently-aktig tilnærming og en dæsj Her. Jeg elsker det kitchy utseendet på teknologien, alle elementene som ikke burde gå sammen, men som viser seg å fungere helt perfekt, og det faktum at det på ingen måte er realistisk, at alt er såpass overdrevet at man skjønner at det ikke er sånn det kommer til å bli om noen få år under noen omstendigheter, men at man likevel trur på det fullt og helt. Og det er det som er magien med god historiefortelling, er det ikke? At man kan få mottakeren til å tru på det uansett hvor absurd det er? Denne framtidsvisjonen er så full av åpenbare anakronismer at det er en sann fryd. Det handler om to individer som melder seg frivillig til å teste ut en ny type anti-depressiva, og dette er introduksjonvideoen som det Big Pharma-aktige selskapet viser de menneskelige forsøkskaninene når de først kommer til laboratoriet deres:



Dette klippet viser dessverre ikke videoen i sin helhet, men like fullt: JEG ELSKER DETTE SÅ UTROLIG MYE.

JEG MENER



Okeida, dere skal få en vanlig trailer òg. Men estetikken i denne serien er så inderlig år 2020 sett fra perspektivet til 1985 at jeg blir varm til langt inn i hjerterota.




Spill: Jeg har faktisk fått spilt en del denne måneden òg. Jeg elsker at Tomb Raider 3 faktisk er like bra nå som da jeg spilte det på nittitallet. Det irritererer meg dog at det fins flere måter å gjennomføre de ulike bretta på. Dette er sikkert et litt uvanlig irritasjonsmoment, men jeg blir litt besatt når jeg spiller, jeg vil liksom oppleve alt som oppleves kan, og det er faktisk ikke mulig fordi at ved å velge én måte velger man bort en annen. Jeg trur ikke noen andre enn meg ville sett på dette som et problem, men så er jeg ikke helt normal heller, da. Jo, og så er det faktisk et latterlig vanskelig spill. Men det tåler jeg. Jo, og jeg er på Stillehavsøyene nå, for dere som bryr dere. Jeg har fullført både India og London, og nå som jeg faktisk forstår hva de sier i cut scenes'ene (!) kan jeg meddele at Sophia Lee er et veldig mye ondere menneske enn jeg klarte å skjønne da jeg var åtte.

Film: The Ballad of Buster Scruggs, Mountain, Life, Summer of 84 og Cielo (takk, Cinemateket!).



Bok: Jeg har fullført Hundene i Tessaloniki og har så vidt begynt på Baby Jane av Sofi Oksanen. Jeg kommer sikkert til å snakke mer om den når jeg har kommet lenger i den.

Musikk: Som alle andre i verden syns jeg stemmen til Susanne Sundfør er helt fantastisk, men i motsetning til alle andre i verden har jeg generelt syntes at musikken hennes er litt... kjedelig? Men så er det en sang hun har som jeg har hørt noen få ganger før her og der og som jeg faktisk liker skikkelig godt, og nå har jeg funnet ut hvilken det er! Jeg følger ikke så godt med på når sanger faktisk kommer ut og sånn, så det at denne sangen faktisk er fire år gammal får ikke hjelpe. Den er ny i hodet mitt. Og der har den gått på repeat i det siste. Noen i kommentarfeltet dens på YouTube påstår at dette er som om ABBA skulle møtt Depeche Mode, og jeg er ikke uenig.

September 2018

Opplevelser: Bodø-tur. Oslo Kulturnatt (hvilket i praksis betydde Donnie Darko på utekino). Tronsmos bakgårdssalg og slippfest for Mona Høvrings Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født. Hærmennene på Helgeland på Nationaltheatret. Hundepass.

Innkjøp: Herregud, denne måneden har jeg tatt helt av hva gjelder anskaffelser. Jeg er egentlig ganske sparsommelig av meg, så jeg er ikke helt sikker på nøyaktig hva det har vært med september som har fått meg til å kjøpe nye klær som jeg strengt tatt ikke trengte, og mobildeksel, som jeg kanskje på en måte trengte litte grann på et vis. Og etter at jeg blei fullstendig oppslukt av Black Marble sist måned, var det faktisk ingen vei utenom å kjøpe debutalbummet deres, A Different Arrangement, som er den av de totalt tre utgivelsene deres jeg liker best. Jeg kjøpte også spillet Life Is Strange, men det føles nesten ikke riktig å nevne det her fordi jeg kun kjøpte det digitalt. Men, tross alt: den ene av de to buksene var gratis, fordi Etsy-selgeren jeg kjøpte dem av sendte meg feil bukse først. Hun sendte den jeg faktisk hadde bestilt rett etterpå, og som plaster på såret fikk jeg beholde den som var feil.

TV-serie: Jørgen har jobba veldig mye denne måneden, og det er stort sett han jeg ser på TV-serier sammen med, så det har ikke blitt sånn kjempemye TV-titting i september. Men vi er godt i gang med andre sesong av Atypical, en serie jeg fortsatt liker veldig godt!



Spill: LIFE IS STRANGE. Jeg blei helt sugd inn i det og spilte gjennom alle episodene i løpet av noen få dager. Jeg blei ekstremt emosjonelt involvert i det, på en måte jeg antakelig ikke har blitt siden Final Fantasy, og så hadde det flere elementer som minte meg om Donnie Darko, noe som selvfølgelig ikke var en dårlig ting. Jeg syntes slutten var bittelitt skuffende, den føltes uforløst på et vis, men alt i alt var det en rørende, liten reise med et fascinerende gameplay. Valga man tar underveis påvirker hele resten av handlinga, og kanskje det er derfor spillet gikk så veldig inn på meg: skjebnen til de forskjellige karakterene, som jeg rakk å bli så glad i i løpet av ganske kort tid, var i mine hender. Og hvis jeg gjorde et valg som virka feil, fikk jeg muligheten til å gå tilbake for å fikse det, men ved å fikse det, ville det sette i gang en kjedereaksjon som kunne komme til å gi et enda verre utfall for en annen karakter (sånn sett fikk dette spillet til det filmen The Butterfly Effect fra 2004 prøvde på, men faila fullstendig, fordi det er en jævla drittfilm). På den måten klarte Life Is Strange å etterligne virkeligheten på en fin måte: det er ingen riktige eller gale valg, og det perfekte fins ikke, men alt imellom fins, og det eneste man kan gjøre med det, er å gjøre det beste ut av det. Jeg veit ikke, nå babler jeg her. Flott spill som jeg er veldig glad for at jeg tok sjansen på.




Film: Dere, jeg... har ikke sett noen nye filmer i september?? Akk, ja.

Bok: Fikk omsider litt lesetid da jeg var i Bodø, så jeg leste ut Jeg husker av Brainard. Er nå i gang med Bovara av Jan Roar Leikvoll, ei bok som er så umiskjennelige Leikvolsk at det nesten er sin egen sjanger.

Musikk: Okei så jeg har likt The Strokes ganske lenge, og mye på grunn av stemmen til vokalist Julian Casablancas. Selv om videoen under ikke er helt ny, så trur jeg at jeg bare ikke helt hadde fått med meg at han har et soloprosjekt og et band til utenom The Strokes før jeg tilfeldigvis snubla over dette mens jeg var i Bodø. Og herregud, det er lenge siden sist jeg har kost meg så mye med en musikkvideo. Det passer jo fint å poste denne nå, fortsatt ganske kort tid etter innlegget mitt om åttitallet. Den minner meg på et vis litt om videoen til Little Dark Age av MGMT, en annen musikkvideo jeg hadde tenkt å poste på bloggen min da den var ny, men som bare kokte litt bort i kålen. Såååå soloprosjektet til Julian er ganske annerledes fra The Strokes, og jeg sjekka ut albummet denne låta er fra, og jeg likte det sånn... passe godt? Men 11th Dimension er væffal en sykt fengende new wave-inspirert låt med en kjempekul video, og stemmen hans er fortsatt på topp ti-lista mi over stemmer i populærmusikken jeg liker best. Og bare sånn for å ha sagt det òg: han er jo virkelig helt nydelig, da.

Hunden

Året er 1957, og det er jeg som er Laika. Det er bare noen timer til jeg skal dø. Dette veit jeg, jeg har overhørt dem snakke om det. De kaller det et selvmordsoppdrag, men det er ikke sant. Et selvmord er når man sjøl frivillig velger å dø. 
   Hjertet mitt har allerede begynt å banke fortere.
   De låste meg inne i stadig mindre bur, i opptil tjue dager av gangen. Angivelig var det for å venne meg til å sitte inne i Sputnik 2, her hvor jeg sitter nå, lenka fast, jeg kan ikke engang snu meg for å se hvor høyt oppe jeg er, men det er høyt. Og det blir stadig høyere. Jeg lukker øya.
   Jeg trudde faktisk ikke hjertet mitt var i stand til å banke fortere, men det gjør det. Det banker fortere enn det noen gang har gjort.
   Kanskje hadde jeg kommet til å overleve om de hadde brukt lenger tid på å konstruere fartøyet. Fra beslutninga om å skyte det opp til det stod ferdig, tok det bare fire uker. De burde ha skjønt det allerede da, at jeg ikke kommer til å overleve lenger enn noen timer. 
   Det er mange som trur at man blir rabiat og ute av stand til å tenke klart når man blir stilt ansikt til ansikt med sin egen død, men det er feil. Tvert imot tenker man klarere enn man noen gang har gjort, alt kjøles ned, man blir rasjonell i en helt annen grad, roligere enn før, kanskje har man frykta døden hele livet, og når den ironisk nok er der, er det ikke noe i hele verden man frykter mindre. Med én gang døden blir en realitet å forholde seg til, endrer man bevisstheten sin omkring den. Det er nok en evolusjonistisk grunn til det, en gang i fjernere fortid enn jeg kan forestille meg, unngikk sannsynligvis forfedrene våre grusomme skjebner ved hjelp av nettopp dette helt spesielle trekket ved hjernen. Men det veit jeg ikke så mye om, jeg er ikke en forsker, jeg er bare en hund, en eierløs kjøter som pleide å streife gatelangs, uviktig nok til å kunne ofres i vitenskapens navn, til å kunne sendes ut på et ”selvmordsoppdrag.”
   Det er lett for dem å kalle det et selvmordsoppdrag, det er jo ikke de som skal dø.
   Det er så varmt her inne, så uendelig varmt. Noe av grunnen til at de valgte akkurat meg, var visst fordi jeg er oppvokst på gata i Moskva. De mente jeg var vant til ekstreme temperaturer, og bedre rusta til å takle denne situasjonen enn hva mange andre ville vært.
   Som om det rettferdiggjør noe som helst. De har kommet med mange bortforklaringer allerede, og flere skal det bli. Omstendighetene rundt døden min vil ikke engang bli avslørt før i 2002; fram til da vil sovjetiske myndigheter hevde at jeg overlevde i hele seks dager her ute, og at grunnen til at jeg døde, var at den siste matrasjonen jeg fikk i meg, var forgifta. De vil hevde at de gjorde det for å gi meg en human død. Sputnik 2 er tross alt ikke lagd for noen returreise. Det var aldri meninga at jeg skulle kunne komme ned på Jorda igjen.
   Alt dette snakket om ekstreme temperaturer. Hva er vel en sommer i Moskva mot en ferd opp gjennom Jordas atmosfære med et defekt kjølingssystem. 
   Det er bare noen timer igjen nå. Sputnik 2 har gått inn i bane rundt Jorda. Gratulerer, Sovjetunionen. Dere har skrevet verdenshistorie. Dere har sendt verdens første levende skapning ut i bane rundt jorda. Beklager at jeg ikke gleder meg sammen med dere.
   Pusten min går raskt, tunga sklir fram og tilbake langs tennene, jeg sikler. Jeg er vektløs; flyter fram og tilbake i den lille kapselen min, fastlenka, med et hjerte som skal til å eksplodere. Det er så vanvittig varmt.
   Og der er den plutselig, stor, vakker og blå under meg, Jorda, som jeg aldri mer skal vende tilbake til. Dette blir min avskjed til den, en avskjed fra avstand. Jeg trur jeg hadde forventa at dette synet skulle overvelde meg, et siste glimt av hvor perfekt noe kan være før jeg dør, men jeg er altfor varm og redd til å bli sentimental. Der nede ligger Sovjetunionen, skjult bak virvler av hvite skyer, og jeg har lyst til å være sint, men jeg er bare trist og redd og så uutholdelig varm. 
   Jeg har gjennomgått flere operasjoner, fått implantater som skal måle blodtrykk, puls og hjerteslag. Jeg lurer på om de bekymrer seg for meg der nede, de må se at det lille hundehjertet mitt snart ikke klarer flere slag i sekundet. Jeg lurer på om de angrer på at de sendte meg opp hit, jeg håper de gjør det. Jeg husker Doktor Yazdovskij, han het Vladimir. Det er bare noen dager siden han tok meg med hjem til seg; jeg leika med barna hans, løp rundt i hagen hans, fikk godbiter hele dagen. Hver gang han så på meg, så det ut som at han var på gråten, noen ganger måtte han snu seg bort, han dro kona til side og sa at han ville gjøre noe fint for meg siden jeg hadde så kort tid igjen å leve, og grunnen til at han tok henne til side på den måten var nok så ikke barna skulle høre det og bli lei seg, men jeg hørte det. Vladimir trudde sikkert at jeg ikke skjønte noen ting, at jeg bare var en dum og lykkelig hund, at jeg bare koste meg hele den dagen, men fra min side var det bare et spill. Jeg visste at det ville lette på samvittigheten hans om det bare så ut som at jeg for én gangs skyld i mitt liv hadde en helt fantastisk dag, han hadde tross alt alltid vært snill mot meg, før de lukka meg inne i Sputnik 2, kyssa han meg på snuta og ønska meg en god tur. Men når vissheten om at du skal dø henger over deg, er det vanskelig å more seg. Jeg veit ikke hvorfor jeg lata som hele den dagen, jeg kunne bare ha stukket av. Jeg hadde klart å hoppe over hekken som omkransa plenen hans da den yngste sønnen hans kasta pinner til meg; jeg kunne løpt og ikke sett meg tilbake. Men dette var min jobb nå. Dette er min jobb nå. Jeg har vent meg til urettferdigheten. Nå er det uansett for seint å angre.
   Idet hjertet mitt omsider gir opp, henger jeg rett over Afrika. Jeg kjenner igjen dette veldige kontinentet fra kartet, ikke engang fra verdensrommet hadde jeg forestilt meg at det var så stort. Jeg lukker øya og tenker at det var herfra menneskene vandra ut for så utenkelig lenge siden, og hva om alt hadde gått galt om bord nå, hva om fartøyet hadde styrta ned med lysets hastighet, ville vi kunne reist tilbake i tid da, falt ned for hundre tusen år siden i en voldsom eksplosjon, og utrydda dem alle sammen før de hadde kommet så langt som til Sovjetunionen der de så opp på stjernehimmelen og sa: dit skal vi en gang dra?

(Jeg har litt dårlig skrivesjøltillit om dagen. Tenkte kanskje det ville hjelpe å poste en tekst/et førsteutkast jeg er sånn noenlunde fornøyd med. Og i tilfelle du skulle tru det: poster ikke dette for å fiske etter bekreftelser og ros, tvert imot tar jeg gjerne imot konstruktiv kritikk om du har!)

Juli 2018

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Slowdive. Bryllupet til Eirin og Eirik. Badeturer med Jørgen, Liv og Martina. Filmkveld med Martina, Anders og Olav. (Og veldig mye jobbing.)

Innkjøp: Kjøpte meg noe ny sminke i anledning bryllupet til Eirin og Eirik, men ikke noe spennende.

TV-serie: Fortsatt gjensyn med Game of Thrones, men også den nye sesongen av Orange Is the New Black, en serie som aldri slutter å imponere og berøre meg, pluss Netflix-serien The Alienist. Kule kostymer og grim stemning i New York seint på attenhundretallet. Anbefales alle som liker gotiske grøss og vintage-krim.



Film: Mennesker i solen, Heathers, The Witch og Ghost In the Shell. The Witch fascinerte meg litt – jeg ser ikke skrekkfilmer så ofte, og det er ikke fordi jeg ikke liker å bli skremt, snarere tvert imot, jeg elsker alt som er skummelt, men fordi jeg nesten alltid syns skrekkfilmer er dårlige. De skremmer meg så godt som aldri fordi jumpscares ikke funker på meg. Dette, trur jeg, har gitt meg en slags evne til å gjennomskue skrekkfilmer, og de aller, aller fleste er lagd utelukkende for å skremme, så når de ikke skremmer meg, står man ikke igjen med så innmari mye. Jumpscares er det billigste trikset i boka, og dermed har jeg stor respekt for skrekkfilmer som nettopp ikke lener seg i noe særlig grad på dem. De som tør å ta i bruk mer krevende virkemidler for å skape en genuint creepy stemning. Jeg syntes ikke The Witch i så måte var en fantastisk film, men jeg må likevel rose den for å nettopp unngå jumpscares. Det skumle i denne filmen er ikke egentlig heksa, men splittelsen hun indirekte klarer å skape innad i familien vi følger. Jeg klarte ikke helt å bli emosjonelt investert i karakterene, men jeg likte likevel det den nesten fikk til; å skape uhyggelig stemning uten å ty til billige, lettgjennomskuelige triks.



Musikk: Jeg har snakka om dette med å gjenoppdage musikk flere ganger her inne tidligere, og i juli gjenoppdaga jeg Radiohead. Jeg har et litt rart forhold til Radiohead, for jeg har to album av dem og syns egentlig de er helt fantastiske, men av en eller annen grunn hører jeg nesten aldri på dem. Plutselig ramla jeg innom Where I End and You Begin og bare... wow, for ei perfekt låt dette egentlig er. Det er noe litt creepy ved den, og den har en seig oppbygging – på sitt vis ikke helt ulikt filmen The Witch som jeg nettopp snakka om. Også elsker jeg – virkelig elsker – stemmen til Thom Yorke. Når han begynner å messe "I will eat you alive" mot slutten der blir jeg seriøst redd, og jeg elsker det. (Jeg klarte ikke å finne en versjon uten en eller annen uoffisiell musikkvideo, så bear with me her.)

Mars 2018

Opplevelser: Hundepass. Førpremiere på 120 slag i minuttet med regissørmøte. God mat på Mr. India og kafébesøk med Vibeke. Spillkveld hos Linda. Søndagssteik på Egget og kino med Jørgen. Øl med forfattervenner.

Innkjøp: De nye Flamme-singlene og denne nydelige, gjennomsiktige plata med musikken som lages og spilles hos Fischer. Og! Så hadde jeg en liten shoppingspree, noe jeg nesten aldri har. Men jeg oppdaga plutselig at alle buksene mine, som er kjøpt cirka mellom 2005 og 2008, omsider er i ferd med å dette fra hverandre. Dermed dro jeg på Monki for å se meg om etter minst éi ny bukse. Og det blei alt annet enn bukser. Men nå kan jeg endelig være en space queen, så da får det bare være.

TV-serie: Mr. Robot, Girls og Looking. Jeg bingewatcha de to sesongene av Looking mens jeg var hundepasser i fem dager, og dere, det er så utrolig deilig de gangene jeg finner en sånn lett underholdningsserie som jeg faktisk liker, fordi så pessimististik og negativ og gravalvorlig som jeg er, så syns jeg jo nesten ingenting er morsomt, og det skal ganske mye til før jeg oppriktig klarer å fenges av en serie som helt åpenbart bare er ment å være lett underholdning – jeg veit ikke helt, jeg er vel bare ikke så lett å underholde. Men Looking! Kule dialoger, karakterer man kjenner seg igjen i og blir glad i, og San Fransisco, byen jeg aldri har vært i, men som jeg likevel har visst at jeg elsker siden tenåra.



Film: Shortbus (overraska meg positivt!), Looking: The Movie (bærer litt preg av å skulle samle alle løse tråder fra serien, men fint å få closure), 120 slag i minuttet (holy shit), Annihilation (wtf, men jeg trur jeg liker det) og The Shape of Water (flott film, men jeg syns helt ærlig Call Me By Your Name hadde fortjent Oscaren bedre).

Dere. Jeg må snakke om 120 slag i minuttet. Det er nesten litt overraskende at jeg ikke allerede har snakka om den her, men jeg trur greia er at jeg allerede har snakka såpass mye om den i hodet mitt (!) at jeg noen ganger glemmer at... you know... det bare er i hodet mitt. Så altså, fy faen, dette er den beste filmen jeg har sett på lenge. Jeg var forresten også helt sikker på at den var nominert til Oscar for beste utenlanske film, og da jeg dobbeltsjekka og fant ut at den ikke var det, så... altså, det er en skam. Men uansett. Den begynner som en engasjert aktivistfilm, men sirkler seg gradvis inn mot et mer personlig perspektiv. Og det ligger i korta allerede fra start av hva som skal komme til å skje, men likevel er det ikke nok til å forberede seeren, eller i væffal meg, på vendinga filmen tar sånn cirka halvveis uti. Dette er en av de tristeste filmene jeg noen gang har sett, men samtidig en av de mest usentimentale – og sannsynligvis er det nettopp derfor den er så trist. Og hadde dette vært en Hollywood-film, hadde den sett så utrolig annerledes ut, men heldigvis er den ikke det, den lar grusomhetene tale for seg sjøl istededfor å ty til billige virkemidler som insisterer på ei viss sinnsstemning. Sexscena på sjukehuset er en av de vakreste sexscenene jeg har sett i hele mitt liv, og ironisk nok er det fordi den er så veldig uglamorøs og estetisk sett lite vakker. Den er så utrolig full av kjærlighet, en kjærlighet som bare blir forsterka av de sterile omgivelsene, av slangene, av elektronikken, for meg blir denne scena det ultimate symbolet på hengivenhet, å kunne se kjæresten sin på sitt aller svakeste og minst tiltrekkende og likevel finne plass til denne kjærlighetsfylte handlinga. Altså, denne scena aleine er grunn nok til å se filmen, og jeg kunne sikkert snakka om den i timevis. Stol på meg, se traileren, og så stikker du og ser denne på kino:



Bok: Dere, jeg holder fortsatt på med Når du kjenner at det begynner å ta slutt, og jeg blir mer og mer sikker på at jeg skal legge den fra meg for nå. Jeg har slitt med den siden november, og Stig Larssons omstendelige skrivestil er ikke helt min greie, altså. I væffal ikke akkurat nå.

Musikk: De seige gitarene, den harmoniske melodien, teksten jeg trur nesten alle kan kjenne seg igjen i, strykeroutroen... herregud, jeg elsker Ride, og jeg elsker Vapour Trail, og etter at jeg kjøpte albumet Nowhere i februar, har jeg kunnet høre på den konstant, og det har jeg gjort. Dette er lyden av å ligge på graset under en blå himmel i juni og gråte.

August 2017

Opplevelser: Hundepass. Jordbær i parken med Unn. Kinotur på Cinemateket. Øyafestivalen. Grønlandsūtraen på Nationaltheatret med påfølgende middag på Der Pepper'n Gror. Forlagenes store boksalg, etterfulgt av pizza på Hell's Kitchen. Suspension Sunday. Slippfest for Runa Fjellangers På motorveiene. 

Innkjøp: Det har blitt noen bøker denne måneden. Blir gjerne sånn når det er forlagenes store boksalg og slippfest og sånn.

TV-serie: Har fortsatt i samme sporet som tidligere med Game of Thrones og Twin Peaks, og seriøst, den nyeste episoden av sistnevnte var jo bare helt sinnssyk.



Film: The Evil Dead (hadde faktisk ikke sett originalen fra før, bare oppfølgeren), I Am the Pretty Thing That Lives in the House, Secret Window og Dunkirk. Sistnevnte så jeg i 70mm på Cinemateket – det var stort. Aner ikke åssen det er å se den i digitalt format og standard utsnitt på vanlig kino, men den funker sannsynligvis bra sånn òg. Trur nok også at den kan ses både av folk som vanligvis ikke liker krigsfilmer, og av folk som vanligvis ikke liker filmene til Christopher Nolan – sammenligna med for eksempel Interstellar er den veldig nøktern og ujålete.



Bok: Altså, jeg veit ikke om det er noe vits i å snakke enda mer om Han/Vannfall av Atle Håland, men jeg kan jo sitere det jeg skreiv om dem for litt siden på Facebook:

Jeg elsker enkelheten i dikta, naiviteten i skrivestilen, og melankolien som både er god og vond på samme tid. Disse små diktsamlingene endte til sammen opp med å bli en av mine største leseropplevelser på lenge, og jeg må helt tilbake til 2011 for å komme på ei bok som gjorde like sterkt inntrykk på meg. Og det hele altså uten at det er noe som helst prangende eller påtrengende ved disse dikta; de er tidvis nesten banale, og likevel er det plass til noen av de største og vanskeligste følelsene i dem.

Ellers går det (u)jevnt og trutt framover med Ut og stjæle hester av Per Petterson.

Musikk: Dere, de siste par ukene i august fikk jeg så utrolig hekta på Raga Rockers, såpass at jeg var nødt til å se igjen Mannen som elsket Yngve. Klarte ikke å slutte å danse til Slakt aleine i leiligheten. Digger skjorta til Michael Krohn i denne liveopptredenen fra 1989:

Juli 2017

Opplevelser: Jørgen og jeg var hundepassere for verdens fineste Zappa. Kafékos med Vibeke. Premierevisning av den nye Game of Thrones-sesongen på Colosseum. God mat på Habibi etterfulgt av ville tilstander på People's for å feire forlovelsen til Eirin og Eirik. Pizza på Villa Paradiso (for første gang i livet mitt fikk vi plass uten å ha reservert bord i forveien!). Hele to kinoturer med Vibeke.

Innkjøp: Mine trofaste Converse, som har vært i bruk siden vinteren 2010, har omsider blitt så slitte at hullet i sålen nå går tvers gjennom skoen, så på ett punkt på foten min er foten i direkte kontakt med underlaget når jeg har dem på - og det igjen fører til ekstremt slitte sokker som typisk blir hullete etter å ha brukt dem bare én gang med de fillete skoa. Dermed har jeg omsider kjøpt meg et nytt skopar! Syns alltid det er veldig vanskelig å finne et par ålreite allround-sko, fordi de må passe til cirka alt jeg har av klær, men samtidig ikke være kjedelige. Dessuten vil jeg ikke bruke lær, så utvalget blir dermed litt begrensa. Endte opp med å kjøpe disse veldig kule Superga-skoa, som jeg nok må bruke litt tid på å gå inn. De er én størrelse mindre enn jeg vanligvis bruker, men kipper likevel litt på hælen. Jeg må dermed knyte dem veldig stramt og ha hele sokker i, ikke tynn strømpebukse eller sokker med hull på hælen (som urovekkende mange av sokkene mine har...). Men de er sinnssykt kule.

TV-serie: Dere, nå er sesong sju av Game of Thrones i full gang, altså!!!!!



Film: Har blitt en del film denne måneden. Splice, Hannibal Rising, Control, May, Wonder Woman, Suicide Squad, Velvet Goldmine og nå sist, for to dager siden, Den andre siden av håpet. Gir dere traileren til sistnevnte, siden den snart er klar for norske kinoer, og det er en virkelig flott film som både er morsom og rørende på samme tid.



Bok: Har lest ferdig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad nå, og jeg sitter igjen med litt blanda følelser for den. Det er veldig mange fine enkeltsetninger, og språket flyter relativt knirkefritt, men særlig mot slutten syns jeg den har en tendens til å bikke over i melodramatikk, med litt vel overpoetisk og lada dialog, pluss at alt er så innmari... beleilig. Absolutt alt av løse tråder nøstes opp, og jeg får veldig på følelsen av å lese ei konstruert fortelling, og selvfølgelig er jo alle bøker nettopp konstruerte fortellinger, men jeg foretrekker likevel at det skjules for meg som leser, jeg liker at illusjonen opprettholdes, at jeg i øyeblikket glemmer at jeg leser og trur at jeg bare opplever uten noe mellomlegg, mens det i denne boka skinner veldig imellom at det er en forfatter som sitter bak det hele og klipper og limer sammen og alt gir så ekstremt mye mening, det er ingenting som står igjen som meningsløst og etterligner meningsløsheten i det virkelige liv, men alt blir isteden symbolsk og ingenting tilfeldig. Veit ikke om dette gir mening for andre enn meg. Dessuten syns jeg karakteren Ennen blir beskrevet som en litt vel stereotyp manic pixie dream girl, noe som også blir litt... meh... for meg. Men bevares, det var mange ting ved denne romanen jeg likte godt, særlig som sagt sjølve språket. Har nå, endelig!, begynt på Ut og stjæle hester av Per Petterson, og den liker jeg foreløpig veldig godt.

Musikk: Via Welcome to Night Vale har jeg blitt introdusert for denne fine, lille sangen: