Det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i

(Jeg skal snakke om suspension en dag når jeg bare har fått fordøyd det litt!!)

(Og! En annen ting: noen av bildene av tekst her blir kanskje litt små, men om du trykker på bildene blir de større. Væffal om du sitter på data.)

Så dere. Jeg kjøpte denne her en dag for ikke så lenge siden, og det er altså de to bøkene til Atle Håland, Han og Vannfall, i én utgave. Som dere helt sikkert skjønte ut fra blogginnlegget mitt for ei ukes tid siden, elska jeg Han. Jeg syntes den var fin, melankolsk og vond, og den litt naivistiske skrivestilen appellerte veldig til meg.

Og så leste jeg Vannfall.

Og det er heller ikke så lenge siden jeg leste Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Nå er jeg for så vidt klar over at Buzz Aldrin er en roman, altså, og ikke en dokumentar eller noe sånt, men der er det altså en karakter, Anna, som går på et galleri og ser et maleri, et maleri som skal komme til å utløse en psykose hos henne. I lang tid etterpå hallusinerer hun at det står dryppende sjøfolk ved senga hennes og stirrer på henne.

Og det er nok å ta i å kalle det jeg opplevde etter å ha lest Vannfall en psykose, men jeg blei sugd inn i en sykt sær mental tilstand, et slags emosjonelt høl som jeg sist opplevde under sesong tre av Skam, bortsett fra at i Skam ga det på mange måter mening at det var sånn, på grunn av sjølve formatet og alt det der, jeg følte jo at det var jeg som var Isak og at alt skjedde med meg. Så kanskje er det ikke sammenlignbart likevel, kanskje må jeg helt tilbake til da jeg leste Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken mens jeg fortsatt gikk på forfatterstudiet i Bø i 2011.

Og jeg veit ikke, dere, kanskje er det mest fordi jeg er fra et lite sted sjøl, og noen ganger kan jeg ikke forestille meg at noen som har vokst opp i en by i det hele tatt kan forstå denne diktsamlinga på samme måten som meg, bare fordi de ikke fullt ut kan sette seg inn i det farlige ved bygdedyret og alle konsekvensene det har.

Og det er jo litt morsomt, er det ikke, litt komisk med disse menneskene som har levd hele livet sitt på det samme stedet og som blir så ekstremt prega av det, som nesten glemmer verdenen som fins utafor, og som er superdefensive med én gang det dukker opp noe som kan komme til å forandre det de alltid har sett på som sitt og som trygt, og når the calls are coming from inside the house i form av et lokalt utskudd, noen som har vokst opp der i likhet med dem, men som likevel er altfor annerledes, det er da at det kan bli virkelig mørkt. Jeg-et i Vannfall er dette utskuddet, på samme måte som jeg var det, og på mange måter alltid kommer til å være det, i hjembygda mi.

Og dette, herregud, dette! For det er jo akkurat sånn det er! At alle veit, men ingen sier noe, for vi må for guds skyld ikke forstyrre freden, hvis vi bare later som at alt er fint, ignorerer det fæle lenge nok, så vil ingen på utsida merke at vi ikke er det harmoniske samfunnet vi liker å late som at vi er, og da vil jo det i praksis bety at alt er som før, nok en gang. Alt er som før. Ingenting forandres. Alt som før. Dette er sånn vi alltid har gjort det.

Og jeg kom til å tenke på podcasten S-town, som jeg også blei ekstremt fascinert av. Den begynner som ei ganske straight-forward true crime-greie, men utvikler seg til å bli et dypdykk i den merkelige hjernen til denne lille bygdas eget lokale utskudd, som i kraft av å være et oppegående og smart individ på et lite sted ellers befolka av hillbillyer, nettopp blir den rare. Og jeg har ikke lyst til å røpe for mye av S-town, for selvfølgelig vil jeg jo at dere alle skal høre det sjøl, men det lokale utskuddet, John B. McLemore, kom seg aldri vekk, og det gikk ikke bra med ham.

Og så er det jo helt sikkert veldig mange som spør men hvis det var så jævlig å bo i S-town, hvorfor tok han ikke bare bilen og kjørte vekk?

Sjøl kom jeg meg jo på en måte vekk, jeg bor jo i Oslo nå, og jeg-et i Vannfall kom seg på et vis også vekk til slutt, fordi det må man jo for å overleve, samtidig som man aldri kommer seg helt vekk, og kanskje er det nettopp dét dette er:

Denne rastløsheten som er bundet til steder, små steder, de stedene man aldri får unnsluppet helt, de svarte høla, det var denne rastløsheten som kom over meg, trur jeg, etter å ha lest denne diktsamlinga. Den kommer i rykk og i napp, blir aldri helt kvitt den, noen ganger lurer den bare i bakgrunnen, andre ganger tar den nesten fullstendig over styringa. Og så må man bare vekk, men man skjønner at det er midlertidig, for rastløsheten ligger alltid klar og venter, den lar deg aldri slå deg ned ett sted, den gjør at du aldri fikser det:

Og jeg tenker på den fantastiske låta Land Locked Blues av Bright Eyes, og seriøst dere, Conor Oberst er en av vår tids største låtskrivere:



For det er jo akkurat det han snakker om òg, er det ikke? Og kanskje er det ikke eksklusivt for oss som kommer fra små steder, kanskje merker man det uansett, hva veit vel jeg, jeg har jo aldri prøvd å komme fra et stort sted, men denne rastløsheten som på nytt kom over meg etter å ha lest Vannfall, i overskrifta referert til som "det emosjonelle hølet", trur jeg kanskje midlertidig slapp taket etter å ha prøvd ut suspension (John B. McLemore foretrakk blant annet tatoveringer, piercinger og pisking), men kanskje også fordi jeg sannsynligvis snart skal isolere meg for ei stund på ei hytte. Jeg trur det kan bli godt for meg.

Jeg veit ikke om dette engang var en bokomtale.

Juli 2017

Opplevelser: Jørgen og jeg var hundepassere for verdens fineste Zappa. Kafékos med Vibeke. Premierevisning av den nye Game of Thrones-sesongen på Colosseum. God mat på Habibi etterfulgt av ville tilstander på People's for å feire forlovelsen til Eirin og Eirik. Pizza på Villa Paradiso (for første gang i livet mitt fikk vi plass uten å ha reservert bord i forveien!). Hele to kinoturer med Vibeke.

Innkjøp: Mine trofaste Converse, som har vært i bruk siden vinteren 2010, har omsider blitt så slitte at hullet i sålen nå går tvers gjennom skoen, så på ett punkt på foten min er foten i direkte kontakt med underlaget når jeg har dem på - og det igjen fører til ekstremt slitte sokker som typisk blir hullete etter å ha brukt dem bare én gang med de fillete skoa. Dermed har jeg omsider kjøpt meg et nytt skopar! Syns alltid det er veldig vanskelig å finne et par ålreite allround-sko, fordi de må passe til cirka alt jeg har av klær, men samtidig ikke være kjedelige. Dessuten vil jeg ikke bruke lær, så utvalget blir dermed litt begrensa. Endte opp med å kjøpe disse veldig kule Superga-skoa, som jeg nok må bruke litt tid på å gå inn. De er én størrelse mindre enn jeg vanligvis bruker, men kipper likevel litt på hælen. Jeg må dermed knyte dem veldig stramt og ha hele sokker i, ikke tynn strømpebukse eller sokker med hull på hælen (som urovekkende mange av sokkene mine har...). Men de er sinnssykt kule.

TV-serie: Dere, nå er sesong sju av Game of Thrones i full gang, altså!!!!!



Film: Har blitt en del film denne måneden. Splice, Hannibal Rising, Control, May, Wonder Woman, Suicide Squad, Velvet Goldmine og nå sist, for to dager siden, Den andre siden av håpet. Gir dere traileren til sistnevnte, siden den snart er klar for norske kinoer, og det er en virkelig flott film som både er morsom og rørende på samme tid.



Bok: Har lest ferdig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad nå, og jeg sitter igjen med litt blanda følelser for den. Det er veldig mange fine enkeltsetninger, og språket flyter relativt knirkefritt, men særlig mot slutten syns jeg den har en tendens til å bikke over i melodramatikk, med litt vel overpoetisk og lada dialog, pluss at alt er så innmari... beleilig. Absolutt alt av løse tråder nøstes opp, og jeg får veldig på følelsen av å lese ei konstruert fortelling, og selvfølgelig er jo alle bøker nettopp konstruerte fortellinger, men jeg foretrekker likevel at det skjules for meg som leser, jeg liker at illusjonen opprettholdes, at jeg i øyeblikket glemmer at jeg leser og trur at jeg bare opplever uten noe mellomlegg, mens det i denne boka skinner veldig imellom at det er en forfatter som sitter bak det hele og klipper og limer sammen og alt gir så ekstremt mye mening, det er ingenting som står igjen som meningsløst og etterligner meningsløsheten i det virkelige liv, men alt blir isteden symbolsk og ingenting tilfeldig. Veit ikke om dette gir mening for andre enn meg. Dessuten syns jeg karakteren Ennen blir beskrevet som en litt vel stereotyp manic pixie dream girl, noe som også blir litt... meh... for meg. Men bevares, det var mange ting ved denne romanen jeg likte godt, særlig som sagt sjølve språket. Har nå, endelig!, begynt på Ut og stjæle hester av Per Petterson, og den liker jeg foreløpig veldig godt.

Musikk: Via Welcome to Night Vale har jeg blitt introdusert for denne fine, lille sangen:

April 2017

Opplevelser: Middag på Der Pepper'n Gror med Vibeke og Jørgen i anledning bursdagen min. DIY-litteraturfestival hos Runa. Så Edda på Det Norske Teatret. Feira bursdagen til Mari og Ola på Underwater. Var modell for Redken. Feira bursdagen til Vibeke på Oslo Mekaniske Verksted (sykt hyggelig sted, forresten!).



Innkjøp: Ingenting av interesse for omverdenen.

TV-serie: Har sett mest på The Americans i det siste, en serie jeg liker sånn ganske godt, selv om jeg merker at jeg er litt utålmodig etter å bli ferdig med første sesong, så jeg kan kose meg videre med nye sesonger av Fargo, Better Call Saul og The Handmaid's Tale, som cirka bare har høsta skamros.



Spill: Har kommet litt videre på Final Fantasy VIII med et trøblete minnekort, men har etter litt research funnet ut at det beste er å kjøpe et nytt minnekort (offisielt, vel å merke) og begynne å lagre alt på dét isteden. Uoffisielle minnekort, som det jeg har brukt, er det visst stort sett bare drit med. Til tross for at det jeg har har holdt i godt og vel ti år.

Film: Jeg har visst bare hatt gjensyn med filmer jeg allerede er glad i denne måneden. Det kan jo være fint, det òg (men det skal sies at det går veldig mye spennende på kino for tida!).

Bok: Nå som jeg endelig har gitt opp Neuromancer, er jeg godt i gang med Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Den skreiv jeg mer om her.

Musikk: Dere, jeg er så utrolig glad i moderne musikk som er inspirert av synthpop fra åttitallet! Den nyeste oppdagelsen min innen dét feltet, er denne låta av bandet TR/ST. Gleder meg til å sjekke ut mer av dem.

Smakebit på søndag: "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" av Johan Harstad

Til dere som har fulgt med: jeg endte til slutt opp med å legge fra meg Neuromancer av William Gibson. Det var en enorm lettelse å tillate seg sjøl å gjøre det! Nå har jeg benytta friheten til å begynne på ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som jeg har hørt utrolig mye fint om, nemlig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.

Så langt liker jeg den godt, selv om jeg innimellom føler at Johan Harstad har litt i overkant fikse formuleringer. Den etter hvert småberømte åpningssetninga, for eksempel, Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker, er nesten litt for god, liksom at jeg ser for meg at forfatteren har satt seg ned og bestemt seg for at nå skal han skrive ei skikkelig god åpningssetning. Jeg veit ikke. Dét er en ting, en annen ting er en sekvens der hovedpersonen hiver TV'en sin ut av vinduet. Dette må jeg faktisk skrive i capslock, fordi JEG HATER NÅR KARAKTERER HIVER TV'ER UT AV VINDUET. Det er så uforholdsmessig mange som hiver TV'er ut av vinduet på film og i bøker. Ut fra andelen fiktive karakterer som faktisk gjør dette, skulle man nesten tru at dette var helt dagligdags. Og liksom, jeg kunne ha trudd på det om hovedpersonen her hadde blitt etablert som en småaggressiv person med problemer med å uttrykke seg verbalt, og som dermed utagerer på en fysisk måte isteden, men hovedpersonen har tvert imot blitt etablert som noen som for alt i verden ønsker å stikke seg ut så lite som mulig, som vil bli borte i mengden, som bare vil gli inn. Sånne menensker hiver ikke TV'er ut av vinduet!!!!!

Nå som de to tinga som foreløpig irriterer meg ved boka er ute av verden, kan jeg konsentrere meg om de tinga jeg faktisk liker, og dem er det jo tross alt flere av. For den er velskrevet, og ei av få ganske lange bøker som jeg faktisk leser kjempefort, og det er jo nettopp fordi den flyter så innmari godt. Dessuten er det oppriktig spennende å følge med på hva som skjer, og i utgangspunktet er jeg ganske lite opptatt av plott og sånt, men i dette tilfellet er det faktisk sånn at jeg gleder meg til å finne ut hva som skjer videre. Med andre ord er denne boka noe så sjeldent som en velskrevet pageturner, og det kan man jo ikke annet enn å sette veldig stor pris på.

Jeg gir dere en smakebit fra side 94 og 95:

Jeg satt opp lenge utover kvelden, så Friends på TV2, kanalens etter hvert utslitte forsøk på å redde tirsdagene fra forglemmelsen, spiste havregrøt, drakk vann, ventet på at Helle skulle komme hjem. Men hun var som vanlig mer tålmodig enn meg, mer utholdende, og jeg hadde allerede sovnet før hun kom, sto opp før henne om morgenen, ville ikke vekke henne, kledde på meg og dro på jobb, og når jeg kom hjem, hadde hun nesten alltid vært innom leiligheten, lagt igjen lapp, gått ut, jeg vurderte om jeg kanskje skulle bestille time, men jeg skrev meg aldri opp, så vi møttes sporadisk og tilfeldig på soverommet, ved kjøkkenbordet, hun sa det er travelt på jobben, hun beklaget, det er så mye å gjøre, og jeg klemte henne inntil meg, sa at det var ok, det går bra, vi kommer over dette, sa jeg, det føltes som å skyve en elefant opp trappene, og jeg elsket henne, ville at hun skulle være hjemme mer, oftere, nesten hele tiden, slik det var i begynnelsen, for så lenge siden, så mange år siden nå, og hun sa ja, jeg vet, det er ikke så lett, sa hun, det var alltid så mye å gjøre, og jeg sa at det var greit, jeg er glad for at du har funnet noe å gjøre, sa jeg, det er sånn det er i denne bransjen, sa hun og snakket om reklamebransjen, den ene dagen reklame for nye sjokolader, potetchips, større poser, mer for pengene, landets fett, og dagen derpå, slankeproduktene, god samvittighet på kartong for 44,90 på Rema 1000, søppelmusikken de promoterte på teve, grytesettene ingen trengte, med kreftfremkallende teflonpanner lagd på nullbudjsett i Indonesia, og når kreften oppdages tre år senere, er pannen for lengst kassert, erstattet av nye og ingen vet om de små bitene av teflon som flasset av pannen hver gang den ble brukt, snek seg inn i maten og spredte seg rundt i organismen, spredte seg ut i lymfene, celleeksplosjon, men ingen beskylder billige grytesett, for denne uken er Nicorette på tilbud, kampanjen er ferdig, og den store ordren på tosiders-reklame for House of Prince i Danmark skal komme til å dra inn enorme summer neste uke, hvis de bare blir ferdige i tide, men det er ikke lett, det meste er vanskelig, det er mye å passe på og teflonpannene selv sier ingenting.

Gå til Flukten fra virkeligheten for å lese flere smakebiter.