Viser innlegg med etiketten poesi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten poesi. Vis alle innlegg

lørdag 6. juni 2020

Fra skisseboka: løsrevne dikt

Jeg skriver ikke så mye dikt lenger, noe som på sett og vis er litt trist, men på sett og vis også helt greit, for egentlig er det ikke så viktig for meg hvilken sjanger jeg uttrykker meg gjennom. Men det hender likevel, fordi noen ganger bare kommer de, dikt er sånn sett mye mer spontant enn andre ting for meg, de kommer når de kommer, og da klarer jeg ikke å stoppe dem, samtidig som jeg ikke klarer å tvinge dem fram på samme måten som jeg til en viss grad klarer med prosa. Jeg skriver ikke sammenhengende eller mye nok til å få utgitt noe poesi med det aller første, men her er noen av dem jeg har hatt en trang til å skrive de siste åra. Noen av dem er sortert inn i samme dokument fordi de i teorien kunne tilhørt samme syklus, noen av dem er indie. Jeg har ingen spesielle ambisjoner med dem, jeg skriver dem mest for min egen del, men det er jo hyggelig om noen skulle finne på å like dem ikke desto mindre.



---



Jeg blar gjennom vennene dine sine Flickr-profiler fra 2010
på jakt etter deg
det vil si, den du var da
som er en helt annen person 

som er noen jeg aldri har kjent
som er noen som liksom bare var noen
som om det ikke er noe spesielt med deg



---



Fuglen som kræsja inn i vinduet

Jeg så på at den døde

likevel kikka jeg ut på plenen 
kanskje fem – seks ganger til i løpet av ettermiddagen 


håpa at den kanskje likevel skulle våkne til live igjen 



---



Jeg leser om andres ville seksuelle erfaringer
revner mine egne strømper

mens jeg spiser ostepopp



---



Jeg husker vi i konfirmasjonsundervisninga
skulle synge Stacie Orricos More to Life

There’s gotta be more to life
than chasing down every temporary high 
to satisfy me

og presten sa
at dette more to life
var Gud


Jeg tenkte det hørtes ut som en quick fix 



---



M og jeg sitter og røyker sammen
og snakker om peniser

Penis
sier M

burde heller hett styggis



---



I begynnelsen var
ingenting
som romma
alt

Singularitet
er et punkt
i romtid
der en egenskap
er uendelig

På et punkt
i romtida
var jeg ingenting
annet enn en idé
Nå er jeg alt

det jeg er



---



Fra stjerner er du kommet

og til stjerner skal du bli



mandag 28. august 2017

Det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i

(Jeg skal snakke om suspension en dag når jeg bare har fått fordøyd det litt!!)

(Og! En annen ting: noen av bildene av tekst her blir kanskje litt små, men om du trykker på bildene blir de større. Væffal om du sitter på data.)

Så dere. Jeg kjøpte denne her en dag for ikke så lenge siden, og det er altså de to bøkene til Atle Håland, Han og Vannfall, i én utgave. Som dere helt sikkert skjønte ut fra blogginnlegget mitt for ei ukes tid siden, elska jeg Han. Jeg syntes den var fin, melankolsk og vond, og den litt naivistiske skrivestilen appellerte veldig til meg.

Og så leste jeg Vannfall.

Og det er heller ikke så lenge siden jeg leste Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Nå er jeg for så vidt klar over at Buzz Aldrin er en roman, altså, og ikke en dokumentar eller noe sånt, men der er det altså en karakter, Anna, som går på et galleri og ser et maleri, et maleri som skal komme til å utløse en psykose hos henne. I lang tid etterpå hallusinerer hun at det står dryppende sjøfolk ved senga hennes og stirrer på henne.

Og det er nok å ta i å kalle det jeg opplevde etter å ha lest Vannfall en psykose, men jeg blei sugd inn i en sykt sær mental tilstand, et slags emosjonelt høl som jeg sist opplevde under sesong tre av Skam, bortsett fra at i Skam ga det på mange måter mening at det var sånn, på grunn av sjølve formatet og alt det der, jeg følte jo at det var jeg som var Isak og at alt skjedde med meg. Så kanskje er det ikke sammenlignbart likevel, kanskje må jeg helt tilbake til da jeg leste Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken mens jeg fortsatt gikk på forfatterstudiet i Bø i 2011.

Og jeg veit ikke, dere, kanskje er det mest fordi jeg er fra et lite sted sjøl, og noen ganger kan jeg ikke forestille meg at noen som har vokst opp i en by i det hele tatt kan forstå denne diktsamlinga på samme måten som meg, bare fordi de ikke fullt ut kan sette seg inn i det farlige ved bygdedyret og alle konsekvensene det har.


Og det er jo litt morsomt, er det ikke, litt komisk med disse menneskene som har levd hele livet sitt på det samme stedet og som blir så ekstremt prega av det, som nesten glemmer verdenen som fins utafor, og som er superdefensive med én gang det dukker opp noe som kan komme til å forandre det de alltid har sett på som sitt og som trygt, og når the calls are coming from inside the house i form av et lokalt utskudd, noen som har vokst opp der i likhet med dem, men som likevel er altfor annerledes, det er da at det kan bli virkelig mørkt. Jeg-et i Vannfall er dette utskuddet, på samme måte som jeg var det, og på mange måter alltid kommer til å være det, i hjembygda mi.




Og dette, herregud, dette! For det er jo akkurat sånn det er! At alle veit, men ingen sier noe, for vi må for guds skyld ikke forstyrre freden, hvis vi bare later som at alt er fint, ignorerer det fæle lenge nok, så vil ingen på utsida merke at vi ikke er det harmoniske samfunnet vi liker å late som at vi er, og da vil jo det i praksis bety at alt er som før, nok en gang. Alt er som før. Ingenting forandres. Alt som før. Dette er sånn vi alltid har gjort det.

Og jeg kom til å tenke på podcasten S-town, som jeg også blei ekstremt fascinert av. Den begynner som ei ganske straight-forward true crime-greie, men utvikler seg til å bli et dypdykk i den merkelige hjernen til denne lille bygdas eget lokale utskudd, som i kraft av å være et oppegående og smart individ på et lite sted ellers befolka av hillbillyer, nettopp blir den rare. Og jeg har ikke lyst til å røpe for mye av S-town, for selvfølgelig vil jeg jo at dere alle skal høre det sjøl, men det lokale utskuddet, John B. McLemore, kom seg aldri vekk, og det gikk ikke bra med ham.

Og så er det jo helt sikkert veldig mange som spør men hvis det var så jævlig å bo i S-town, hvorfor tok han ikke bare bilen og kjørte vekk?



Sjøl kom jeg meg jo på en måte vekk, jeg bor jo i Oslo nå, og jeg-et i Vannfall kom seg på et vis også vekk til slutt, fordi det må man jo for å overleve, samtidig som man aldri kommer seg helt vekk, og kanskje er det nettopp dét dette er:



Denne rastløsheten som er bundet til steder, små steder, de stedene man aldri får unnsluppet helt, de svarte høla, det var denne rastløsheten som kom over meg, trur jeg, etter å ha lest denne diktsamlinga. Den kommer i rykk og i napp, blir aldri helt kvitt den, noen ganger lurer den bare i bakgrunnen, andre ganger tar den nesten fullstendig over styringa. Og så må man bare vekk, men man skjønner at det er midlertidig, for rastløsheten ligger alltid klar og venter, den lar deg aldri slå deg ned ett sted, den gjør at du aldri fikser det:


Og jeg tenker på den fantastiske låta Land Locked Blues av Bright Eyes, og seriøst dere, Conor Oberst er en av vår tids største låtskrivere:



For det er jo akkurat det han snakker om òg, er det ikke? Og kanskje er det ikke eksklusivt for oss som kommer fra små steder, kanskje merker man det uansett, hva veit vel jeg, jeg har jo aldri prøvd å komme fra et stort sted, men denne rastløsheten som på nytt kom over meg etter å ha lest Vannfall, i overskrifta referert til som "det emosjonelle hølet", trur jeg kanskje midlertidig slapp taket etter å ha prøvd ut suspension (John B. McLemore foretrakk blant annet tatoveringer, piercinger og pisking), men kanskje også fordi jeg sannsynligvis snart skal isolere meg for ei stund på ei hytte. Jeg trur det kan bli godt for meg.

Jeg veit ikke om dette engang var en bokomtale.

torsdag 24. august 2017

Unicorn punk




ER JEG IKKE FIN PÅ HÅRET OM DAGEN????

In other news er jeg skikkelig rastløs for tida, og i dag begynte jeg jaggu å skrive dikt igjen. På jobb. Bakpå jobbpapirer. Stappa dem i lomma. Jeg veit ikke om dette blir til noe. 

Og en eller annen gang bør jeg sikkert snakke om det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i, men foreløpig har jeg ikke funnet de riktige orda.

søndag 20. august 2017

Han













Du veit når du går inn i en bokhandel på måfå, blar litt i titlene på måfå, plukker ut ei bok fordi du husker du leste en anmeldelse av denne boka en gang som jo hadde vært ganske så positiv, begynner å bla i den, leser noen setninger, liker det du leser, blar videre, leser videre, det slår deg at du liker dette veldig godt, du står sånn og leser i bokhandelen, før du innser at du må jo begynne på begynnelsen, men om du begynner på begynnelsen så står du jo ikke bare der og blar lenger, da leser du den jo på ordentlig, så du kjøper den, og heldigvis er det varmt og sol så du forter deg til parken for å lese, og mens du leser går det opp for deg at dette er jo helt riktig, dette var akkurat den boka det var meninga at du skulle lese akkurat nå, det kunne ikke vært ei mer perfekt bok for akkurat nå enn denne, og du leser til du ikke kan lese mer fordi du har jo en avtale, det var jo derfor du dro inn til byen in the first place, men ved første ledige anledning plukker du den opp igjen, fortsetter der du slapp, og den er like perfekt som sist, kanskje mer perfekt, du ler og griner om hverandre, og plutselig har du lest den ferdig, og er litt trist fordi nå kan du aldri igjen lese den for første gang, men samtidig glad fordi du bare vil vise den til alle du kjenner? Du veit den følelsen?

Den er fantastisk.

(På en måte syns jeg det er litt... flaut? å fangirle så mye over denne boka fordi det norske forfattermiljøet er så lite?? Altså, jeg har jo fangirla masse over for eksempel Stig Sæterbakken òg, og han kjente jeg jo, men på en måte var det annerledes med ham likevel, på samme måten som med Tomas Espedal eller idk Øyvind Rimbereid eller noe fordi de er voksne og etablerte og alt det der, men når det gjelder oss forfatterkids født på åtti- og nitti-tallet så har liksom alle enten gått i Bø, Bergen eller Tromsø samtidig med deg eller sammen med noen du kjenner og så bare... ja. Men oh well.)

mandag 4. januar 2016

Kristines digitale diktsamling: stjernedikt

Som noen av dere kanskje veit, er jeg veldig glad i astronomi. Sånn helt seriøst glad i, ikke "bare" interessert i eller opptatt av. Som en ganske naturlig konsekvens av dette, har stjerner blitt et gjennomgående motiv i dikta mine opp gjennom, særlig i de oversymbolske dikta mine fra gode gamle dager, men også i noen nyere tekster. Velbekomme.



Du er veldig mye som en stjerne

Du gråter 
men ingen ser det 
Du skriker 
men ingen hører det 
Du er 
veldig mye som tåke der du glir gjennom hverdagen 

Du lider 
men ingen merker det 
Du fryser 
men ingen varmer deg 
Du er 
veldig mye som et nedhugget tre alle tråkker på 

Men du? 
Stjernene skinner hver natt 
men det er ikke alltid stjerneklart

(27. september 2005)




Får jeg være din stjerne? - dedikert til Marte :-)

Hvor høyt kan du fly med brukne vinger? 

Det du ser om natten 
er av og til usynlig om dagen 
Stjernene, for eksempel 

Hvor langt kan du se med bind for øynene? 

Trærne med de 
tykkeste stammene 
har vokst i dårlig jord 

Hvor fort kan du løpe i oppoverbakke? 

Det må være som mørkest 
før solen atter kan skinne 
og da vil den skinne 
mer enn noensinne 

Du kan klatre de høyeste fjell i mørket 
så lenge det er stjerneklart 
og på din himmel vil stjernene alltid brenne 
natt som dag for deg 


Husk det

(16. november 2005)



Kaleidoskop av krystall

Husker du alle de gode tingene? 
Åpenbart ikke... 
Prøv, i alle fall 
Eller er du redd? 
Tørk tårene, dette skal gå bra 

Vi vinner ikke hvis vi ikke forsøker 
Iskalde minner kan varmes 
Lys kommer alltid etter mørke 

Ser du? 
Endene møtes i harmoni 
Istapper smelter i solen 
Regn er etterfulgt av godvær 
En stjerne fødes alltid for de som er villige til å se den

(23. desember 2005)



Kristines nyttårstanker

Det veldige mørke, det veldige blå; 
vi to i natten på himmelen så 
"Si meg", sa du, "hvis valget var ditt, 
ville du til et stjerneskudd ha blitt?" 

"Ja visst", var svaret, "det ville jeg. 
Ville du gjort det samme hvis du var meg?" 
"Det ville jeg ikke", svarte du da, 
"stjerneskudd er pene, men vet du hva? 

De blinker et øyeblikk, så er det slutt 
En stjerne, derimot, glimrer jevnt og trutt 
En kort tids glans er hva stjerneskuddet får 
men en stjerne kan skinne i mange år." 

Jeg ble stille etter det, og grunnet litt 
Noe skurret sterkt ved svaret ditt 
"Jeg er uenig", sa jeg derfor i stedet, 
"hva vet vel stjernen om livets glede? 

Den som ikke våger å risikere et grann 
som aldri seiler, men som blir på land 
Hvilke gleder får den da av livet? 
Hvor mye den gjør, blir til det positive? 

Et langt, kjedelig liv, eller kort og fantastisk? 
Stå stille og se på, eller gjøre noe drastisk?" 
Dette var mine ord før jeg gikk min vei 
og den som ble stille, det var nok deg 

Stjernen lever lenge, men lever den? 
En lang eksistens, hva får den igjen? 
Risiker å tape, prøv og ta sjanser 
Du har kun ett liv, så lev med alle sanser!

(1. januar 2006)



De største stjernene er ikke gule

Hvis noen sier du er 
vakker som et forråtnet lik 
eller 
rask som en skildpadde i kvikksand 
eller 
snill som C.S. Lewis’ hvite heks 
eller 
blid som en selvmordskandidat 
så ikke fortvil 
For meg vil du alltid være blå som en stjerne

(2. januar 2006)



Spero

Det finnes dager 
da tårene dine fryser til is før de når bakken 
Det finnes dager 
da fotsporene dine blir visket ut før du får satt dem 
Det finnes dager 
da alle fargeblyantene dine til sammen bare blir grå 
Men det finnes også stjerneklare netter 
og da vil et lite blikk mot himmelen minne deg på 
at jo mørkere det er, jo sterkere skinner de

(3. januar 2006)



Med løfte om en ny dag

På et blekt rosa lerret 
båret oppe av skystaffeli 
glimter et lyspunkt 

Frosten slynger seg ut 
av munnen min 
og gjør mønstre i luften 
og skaper maleriets ramme 

En enkel symfoni 
av stillhet og morgenstemning 
hvor verkets juvel 
skinner som lyskrystall 

Morgenstjerne 

Og om du ikke er noen stjerne 
egentlig 
lar jeg likevel himmelen hviske meg 
et løfte 


om magisk håp

(1. februar 2006)



Stjernetåke

De er så vakre 
alle sammen 
men hvis du måtte velge 
hvilken er din 
yndlingsstjerne? 

Det spørsmålet 
stilte vi hverandre 
der vi så på himmelen 
sammen 
idet natten 
sakte ble omgjort til 
dag 

Sirius 
var ditt svar 
”Den er den største 
og vakreste” 
sa du 
”De største stjernene 
lever kortest” 
sa jeg 
Du stod på ditt 

Da solen stod opp 
skimtet jeg et enslig lys 
i det fjerne 
før vi fortet oss 
til skolen 

og alle svermet om 
deg 
du, den populære 
som ble sett opp til 
elsket 
beundret 
og jeg 
den lille, annerledes 
som gjorde ting 
ingen andre ville 

Husker du 
at på spørsmålet vårt 
svarte jeg 
Venus, morgenstjernen? 
Den skinner 
når ingen andre 
tør skinne 
og som planet 
lever den lengre 

enn alle stjernene

(2. februar 2006)



Når lykken blir en sommerfugl

Tør du drømme? 

En ny vår 
og det du elsker mest 
skal blomstre på ny 

Tør du leve? 

Trådene møtes 
og de som før var lin 
er blitt til silke 

Tør du håpe? 

Din venns smil 
stråler av nyvunnet glede 
i tidlig oktober 

Tør du smile? 

For verden 
er et lite mirakel 

og himmelen som før var blå 

har nå fått stjerner

(13. oktober 2006)



Alfa omega

Vi skulle hatt et teleskop; lest stjernetåker, galakser og svarte hull istedenfor bokstaver. Fantasert om et liv på en fjern måne; vi kunne bygd et hus der og haika med en passerende komet hvis vi fikk hjemlengsel. Hver morgen kunne vi sett to soler stå opp over en horisont av ukjente mineraler, ledd av de svake gravitasjonskreftene, svevd i et iskaldt mørke opplyst av verdener langt borte. Og hvis vi en dag blei ramma av romsyke, kunne vi bare snudd teleskopet og reist inn i hverandre isteden; uendeligheten i DNA-molekylene, mysteriene og åpenbaringene, gravd oss ned til nøytroner, protoner og elektroner, opplevd kvarkene på nært hold, endelig; det store i det små.

(10. juni 2012)

tirsdag 22. desember 2015

Bøygen #4/2015 og Kamilla #4/2015






Jeg må bare si at jeg digger illustrasjonene jeg har fått i begge disse tidsskriftene! De er helt rå!

Bøygen #4/2015 kan blant annet kjøpes hos nettbokhandelen Audiatur, Bislet bok, Akademika på Blindern, Norli i Universitetsgata, Tanum på Litteraturhuset, Tronsmo, Eldorado, Cappelens Forslag, Torpedo bok og Ark på Majorstua. Informasjon om abonnement skaffes her.

Kamilla #4/2015 trur jeg kan fås tak i på omtrent de samme stedene, jeg har i væffal sett Kamilla-blader til salgs både hos Audiatur og Tronsmo. Abonnement bestiller du ved å kontakte Kamilla her.

søndag 20. september 2015

Kristines digitale diktsamling: Forelskelsesdikt

Det er jo litt pinlig hvor mange som har tårna seg opp gjennom åra, men skitt au. Syns faktisk overraskende mange av dem duger den dag i dag, ikke som stor poesi, liksom, men som keitete og naiv tenåringspoesi, som det jo også er. Kanskje dette er grunnen til at alle hovedkarakterene mine cirka noen gang er nettopp keitete og naive - det er liksom noe jeg behersker godt, da. I wonder why, liksom. Hø-hø.



Faen, denne forelskelsen

Jeg stirra på arket i timevis 
i alle fall minuttvis 
tok det fram fra sekken 
igjen og igjen 
glodde åpenlyst 
så folk lurte på hva det var 
de trudde det var noe spennende 
få se, sa de 
og jeg lot dem se 
men de blei skuffa hver gang 
det var jo bare et oppgaveark 
hvilken oppgave valgte du, spurte de 
og jeg husker ikke hva jeg svarte 
om jeg svarte 
eller noen ting 
det er forresten irrelevant 
for øverst på arket 
stod ei mailadresse 
og nei, jeg hadde ikke guts nok til å legge deg til 
det har jeg forresten ikke ennå 
men bare det faktum at det var di håndskrift 
fikk hjertet mitt til å banke akkurat sånn: 

dunk-DUNK… 
dunk-DUNK… dunk-dunk 
dunk 
DUNK… dunk-dunk-DUNK…

(7. oktober 2007)



Idioti satt i system

En patetisk dagdrøm 
En altfor kreativ tolkning av de meningsløse samtalene i mattetimene 
En narkotisk avhengighet av blikkontakt med smale, hasselfargede øyne 

Kall det hva du vil 

Men saken er at jeg aldri har tenkt på navnet mitt som vakkert 

før jeg hørte deg uttale det

(29. november 2007)



Du går forbi

Det blinket i noe forståelsesfullt 
Gravitasjonen opphørte ett sekund, to sekunder, tre sekunder 


og så snudde du deg

(2. januar 2008)



Bli med på kino?

hjerteslag over gulvet 
tre, to, ett sekund fra dørterskelen 
oksygen inn, karbondioksid ut 
raptus i hver fingerspiss 

tåke, tåke, tåke, tåke 

og et smil

(10. februar 2008)



To personer

Jeg har hjertet i halsen og torden i hjertet og du er cirka tjue centimeter unna meg 
og du har armene i kors og jeg har armene i kors (men dine er 
bittelitt høyere opp enn mine, for du er høyere) 
og jeg later som om hodet foran meg er 
i veien sånn at jeg må lene meg mot 
deg og kanskje, bare kanskje 
strekke pekefingeren ut i 
et fullstendig tilfeldig 
nøye planlagt 

kjærtegn

(14. september 2009)



Fregnene dine i sola

Jeg ser 
stjerner 

ved høylys dag

(18. oktober 2009)



Deg i profil

Skyggene av øyevippene dine rekker lenger enn alt i verden i forgrunnen av den døsige oktobersola der de mørkelegger utvalgte områder av kinna dine. Jeg tenker at alt det gule, brune, oransje under oss er et smykkeskrin av foreldreløst gull, og at den avvikende biten som har hekta seg fast i uværsskyhåret ditt bare er der fordi den ikke greide å holde seg unna. Jeg strekker meg opp på tå og tar den ut – merker teksturen av Sørlandets bløteste tordenvær – og lar den sove litt i gropa mellom pekefingeren og langfingeren før jeg lar den på ny flakse ned til sine brødre, akkurat som den gjorde for noen dager siden da bjørka dens gikk i dvale. Du snur deg – 

ta handa mi nå, du vakre – 


og fregnene dine slår mot meg som en absurd mjuk boksehanske midt i ansiktet, og jeg ser stjerner, for så tallrike og tindrende er de –

(26. oktober 2009)



Hver gang jeg ser deg, skulle jeg ønske at jeg var fotograf, for jeg vil fange deg, ta vare på deg, akkurat sånn som du er nå, vil kunne ta deg fram og være i dette øyeblikket til og med når du ikke er her og jeg knapt nok er her sjøl –

(1. mai 2011)



Hud

Slik at jeg kan 
studere deg fra alle vinkler 
og kjenne ansiktet ditt 
som om jeg var blind 
og bare trengte 
å legge handa mi 
over kinnet ditt; 
stryke lett og vite 
at det er deg og 
du er her 
og 

her er du

(8. mai 2011)



Den lille fordypninga mellom haka og underleppa di

Jeg vil at du skal se meg 
som jeg ser deg 

vil at du skal se at 
når jeg beveger på tommelen 
så er det ei sene ved håndleddet mitt 
som beveger seg 
den òg 

og at når jeg senker skuldrene 
så peker kragebeina fram 
litt mer enn ellers 

(for når du ser ned 
og håret detter fram i ansiktet ditt 
så drar du det bak øret med den ene handa 
og lar den hvile litt i nakken 
og akkurat dét 
er det bare du som gjør 

akkurat sånn)

(19. mai 2011)



Sjøl om jeg har veldig, veldig lyst


Noen ganger blir jeg så redd når jeg tenker på at det ikke fins noen bevis for at du var her. Sjøl om jeg liker å tenke det, er det ingen små karbondioksidmolekyler etter deg igjen i lufta her, og om det hadde vært det, så kunne jeg ikke ha tatt vare på dem i små glass med lokk og visst at de var dine. Noen tok kanskje et bilde av deg, jeg husker ikke helt, men jeg var ikke på det, og det er ingen som veit at du var her med meg akkurat nå. Eller vi veit det kanskje nå, men jeg har sett hjerner falle fra hverandre og komme i ustand før, og hvem vil vel høre på meg om noen år, rivende gal med oppspiste lepper når jeg påstår at jo da, du satt her, i denne sofaen, rett ved siden av meg, du drakk milkshake, og for hver gang du slurpa, smatta, svelga, hva som helst, tenkte jeg på å kysse deg, men det vil jeg aldri komme til å tørre, så isteden satt jeg med armene i kors, og den handa som var nærmest deg, brukte jeg til å sprike med fingrene, jeg veit ikke hva jeg håpa på, at du ville ta tak i dem, kanskje. Og dette er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme å skrive en kjærlighetserklæring til deg, for jeg er ikke flink med de rette orda, og jeg vil jo virkelig bare sette meg på toget og følge etter deg, men jeg har ikke penger til billetten, og jeg kan uansett ikke se for meg ansiktet ditt når jeg ringer på og spør: var du hos meg?

(10. oktober 2011)



Kanskje neste gang


Alt jeg skulle gjort; tatt deg i armen, vist deg parken, sagt at du har de vakreste kinnbeina jeg noen gang har sett. Vi kunne dratt i den katolske kirka, sovna på det øverste trappetrinnet i minusgrader, holdt hender mens vi talte isroser på glassmaleriene. Vi kunne løpt hele veien hjem, sklidd i de øde gatene, ledd til vi mista pusten, sunget at vi har fått livet i gave, glemt at i virkeligheten gjør vi ikke noe annet enn å stotre og rødme til hverandre.

(27. oktober 2011)

mandag 7. september 2015

Fra skisseboka: nyskreven kortprosa

Med "nyskreven" mener jeg et par måneder gammal. Jeg skriver nesten aldri kortprosa og dikt lenger, noe som kanskje både er fint og dumt. Fint fordi det betyr at jeg skriver desto mer på romanprosjektet mitt og har fullt fokus på det, og det er jo nettopp romanen som er den sjangeren jeg jobber mest med og vil bruke mest tid på, men dumt fordi jeg liker jo egentlig å skrive og lese kortprosa og dikt veldig godt, og jeg har fortsatt en drøm om å gi ut ei kortprosasamling av noe slag (som, hvis jeg er heldig, kanskje til og med ikke ender opp som kjærlighetsbarnet til Tor Ulven og Frøydis Sollid Simonsen). Her er uansett noe jeg skreiv i juli som jeg er fryktelig usikker på, så usikker at jeg ikke har posta det noe "offisielt" sted ennå.



Jeg blir født hver gang jeg våkner. Et nytt sett med tanker, en ny personlighet, ett nytt jeg, hver gang jeg våkner. Klokka er åtte, sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, jeg våkner, rykkes inn i en bevissthet som er bestemt av at klokka er åtte og at sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, har tanker som er for store for denne kroppen, som breier seg ut i hele rommet, som et digert spøkelse som tar opp alt av plass, som svøper veggene inn i skygger som gjør at jeg sovner igjen, for bare å våkne når klokka er ni og sola skinner rett inn fra sprekken mellom gardina og gulvet, bevisstheten min er altfor liten, og den krymper stadig, blir så liten at jeg ikke kan finne den igjen inne i meg sjøl, jeg leiter i alle kroker, i alle celler, i alle molekyler, i alle atomer, men her inne er alt bare mørkt, så jeg sovner igjen, og når jeg våkner klokka ti, og sola ikke lenger skinner, åpner jeg øya og ser at verden er gjenkjennelig, jeg kan endelig ta steget over fra spedbarnsstadiet, jeg står opp.

tirsdag 25. august 2015

Du er menneske nå

Dette er sannsynligvis det dårligste bildet jeg noen gang har tatt, men jeg skylder på et stappfullt lokale - noe som bare skulle mangle, egentlig:


Dette er Eirin som leser fra debutboka si, diktsamlinga Du er menneske nå. Slippfesten i går var superbra, med utrolig mange fine folk, vakre opplesninger og ikke minst ei bok med et helt nydelig cover som bare venter på å bli lest:



Kan kjøpes hos de fleste bokhandlere, eller for eksempel fra hjemmesidene til forlaget.

Jeg har bare så vidt rukket å bla i den, men du verden så mye skjør og underfundig poesi den er fylt med, sånn som dette stykket, fra side 37:



i de mørke grottene under havet: nesten usynlige mikroorganismer som knapt har utviklet seg siden urtida. de har tilpasset seg kulda, trykket, den vedvarende mangelen på lys. jeg finner trøst i dette, i dypvannskreaturene. hermafroditter med oppblåste øyne, kropper som lyser i håp om å bli sett, millioner av livsformer vi ikke veit om. i fraværet av liv finnes bare muligheten for liv.



Takk, Eirin, både for en fabelaktig slippfest og for at du skriver så melankolsk og eventyrlig om de vanskeligste tinga. Jeg gleder meg allerede til neste bok.

lørdag 22. august 2015

Skibotn

Var nylig på tur til Nord-Troms med forfatterklassen. Østlending som jeg er blei jeg en smule målløs av den majestetiske nordnorske naturen.

 (^Se! En enslig solflekk midt på fjellet!)








Ganske nøyaktig holdt vi til på Skibotn feltstasjon. En av dagene gikk jeg ut i skogen på oppdagelsesferd og snubla over dette...


Det er et observatorium! Jeg prøvde å bryte meg inn, uten hell. Hett tips: har du av ulike grunner lyst til å gjøre meg veldig lykkelig en gang, så gi meg fri adgang til et observatorium. Har vært en drøm siden jeg var liten.

Under oppholdet var vi på besøk på Lásságámmi, en bolig som blei bygd til den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää. Valkeapää døde i 2001, og siden den gang har boligen blitt gitt til kunstnere og forskere enten med samisk bakgrunn, eller som har samisk kultur som en vesentlig del av arbeidsfeltet sitt. Hvis jeg skjønte det rett, kan man altså bli betalt for å bo der i opptil tre måneder av gangen mens man forsker, skriver, maler, syr, lager skulpturer eller komponerer, for eksempel... Merka jeg fikk litt lyst til å grave i slektstreet mitt, til tross for at jeg tviler på at det gjemmer seg så mange samer der, og hvis de gjør det, er de nok såpass godt gjemt at det nok ikke vil hjelpe meg nevneverdig i søknadsprosessen.

Men dere, for et vakkert, underlig og magisk sted Lásságámmi er. Stedet er fylt opp med kunsten Valkeapää lagde, og har et stort og bugnende bibliotek. Jeg tør nesten ikke forestille meg alle de fantastiske tinga jeg kunne skrevet der i så godt som total isolasjon, med bare fjorden, fjella og måkene til naboer:













Det er vanskelig å rettferdiggjøre stemninga med bare (dårlige) bilder, så la meg avslutte med dette diktet av Valkeapää:



Hva skal jeg si bror
hva skal jeg si søster

De kommer
og spør hvor jeg hører heime
De har med seg papirer
og sier
dette tilhører ingen
dette er Statens land
alt er Statens
De leter i tjukke skitne bøker
og sier
det er loven
og den angår også deg

hva skal jeg si søster
hva skal jeg si bror

Du vet det bror
du forstår søster

Men når de spør hvor heimen din er
sier du da alt dette
På Skuolfedievvá reiste vi telt
under vårflyttinga
I Čáppavuopmi hadde vi gamme
i brunsttida
Sommerplassen var på Ittunjárga
og om vinteren var reinen i Dálvadastraktene

Du vet det søster
du forstår bror

Forfedrene våre har tent bål på Allaorda
på Stuorajeagge-tuene
på Viidesčearro
Bestefar druknet på fiske i fjorden
Bestemor skar sennegress på Šelgesrihtu
Far blei født under Finjubákti i sprengkulda

Og så spør de
hvor du hører heime

De kommer til meg
og viser meg bøkene
Lovbøker
som de sjøl har skrevet
Dette er loven og den angår også deg
Se

Men jeg ser ikke bror
jeg ser ikke søster
jeg sier ingen ting
jeg kan ikke
Viser dem bare viddene

Alt dette er min heim
disse fjordene elvene vannene
frosten solskinnet uværet
Disse viddenes natt og dagside
glede og sorg
søstre og brødre
Alt dette er min heim
og jeg bærer det i hjertet mitt

Hvordan forklare
at hjertet er min heim
og at det flytter med meg



---



Jo, vent, nå blei ikke dette helt slutten likevel. Syns alle som har mulighet bør pelle seg på lanseringa av den utrolig fine diktsamlinga Du er menneske nå, skrevet av flinkeflinke Eirin. Last Train førstkommende mandag klokka sju. Vær så snill og kom.