Jeg leser fortsatt lite, noe som plager meg. Og nå som vi lever i ei tid med hjemmekontor og turgåing, er det også veldig mange flere folk på de stedene i nærområdet mitt som jeg har pleid å tenke på som "mine", der jeg kan gå for å få litt ro og fred til å nettopp lese. En dag det var skikkelig varmt tok jeg med meg Sigd av Ruth Lillegraven for å få lest litt på stranda, fordi jeg syns det er enklere å konsentrere seg om kortere tekster enn om romaner når jeg leser ute blant folk, men det var dessverre litt for livat på Katten til at jeg fikk lest særlig mye. Men jeg har så vidt begynt, og så langt er dette ei veldig stemningsfull og lydlig diktsamling om livet på en gård for hundre pluss år siden.
Jeg skriver ikke så mye dikt lenger, noe som på sett og vis er litt trist, men på sett og vis også helt greit, for egentlig er det ikke så viktig for meg hvilken sjanger jeg uttrykker meg gjennom. Men det hender likevel, fordi noen ganger bare kommer de, dikt er sånn sett mye mer spontant enn andre ting for meg, de kommer når de kommer, og da klarer jeg ikke å stoppe dem, samtidig som jeg ikke klarer å tvinge dem fram på samme måten som jeg til en viss grad klarer med prosa. Jeg skriver ikke sammenhengende eller mye nok til å få utgitt noe poesi med det aller første, men her er noen av dem jeg har hatt en trang til å skrive de siste åra. Noen av dem er sortert inn i samme dokument fordi de i teorien kunne tilhørt samme syklus, noen av dem er indie. Jeg har ingen spesielle ambisjoner med dem, jeg skriver dem mest for min egen del, men det er jo hyggelig om noen skulle finne på å like dem ikke desto mindre.
---
Jeg blar gjennom vennene dine sine Flickr-profiler fra 2010 på jakt etter deg det vil si, den du var da som er en helt annen person som er noen jeg aldri har kjent som er noen som liksom bare var noen som om det ikke er noe spesielt med deg --- Fuglen som kræsja inn i vinduet Jeg så på at den døde likevel kikka jeg ut på plenen kanskje fem – seks ganger til i løpet av ettermiddagen
håpa at den kanskje likevel skulle våkne til live igjen --- Jeg leser om andres ville seksuelle erfaringer revner mine egne strømper
mens jeg spiser ostepopp --- Jeg husker vi i konfirmasjonsundervisninga skulle synge Stacie Orricos More to Life There’s gotta be more to life than chasing down every temporary high to satisfy me og presten sa at dette more to life var Gud
Jeg tenkte det hørtes ut som en quick fix --- M og jeg sitter og røyker sammen og snakker om peniser Penis sier M
burde heller hett styggis --- I begynnelsen var ingenting som romma alt Singularitet er et punkt i romtid der en egenskap er uendelig På et punkt i romtida var jeg ingenting annet enn en idé Nå er jeg alt
(Jeg skal snakke om suspension en dag når jeg bare har fått fordøyd det litt!!)
(Og! En annen ting: noen av bildene av tekst her blir kanskje litt små, men om du trykker på bildene blir de større. Væffal om du sitter på data.)
Så dere. Jeg kjøpte denne her en dag for ikke så lenge siden, og det er altså de to bøkene til Atle Håland, Han og Vannfall, i én utgave. Som dere helt sikkert skjønte ut fra blogginnlegget mitt for ei ukes tid siden, elska jeg Han. Jeg syntes den var fin, melankolsk og vond, og den litt naivistiske skrivestilen appellerte veldig til meg.
Og så leste jeg Vannfall.
Og det er heller ikke så lenge siden jeg leste Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Nå er jeg for så vidt klar over at Buzz Aldrin er en roman, altså, og ikke en dokumentar eller noe sånt, men der er det altså en karakter, Anna, som går på et galleri og ser et maleri, et maleri som skal komme til å utløse en psykose hos henne. I lang tid etterpå hallusinerer hun at det står dryppende sjøfolk ved senga hennes og stirrer på henne.
Og det er nok å ta i å kalle det jeg opplevde etter å ha lest Vannfall en psykose, men jeg blei sugd inn i en sykt sær mental tilstand, et slags emosjonelt høl som jeg sist opplevde under sesong tre av Skam, bortsett fra at i Skam ga det på mange måter mening at det var sånn, på grunn av sjølve formatet og alt det der, jeg følte jo at det var jeg som var Isak og at alt skjedde med meg. Så kanskje er det ikke sammenlignbart likevel, kanskje må jeg helt tilbake til da jeg leste Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken mens jeg fortsatt gikk på forfatterstudiet i Bø i 2011.
Og jeg veit ikke, dere, kanskje er det mest fordi jeg er fra et lite sted sjøl, og noen ganger kan jeg ikke forestille meg at noen som har vokst opp i en by i det hele tatt kan forstå denne diktsamlinga på samme måten som meg, bare fordi de ikke fullt ut kan sette seg inn i det farlige ved bygdedyret og alle konsekvensene det har.
Og det er jo litt morsomt, er det ikke, litt komisk med disse menneskene som har levd hele livet sitt på det samme stedet og som blir så ekstremt prega av det, som nesten glemmer verdenen som fins utafor, og som er superdefensive med én gang det dukker opp noe som kan komme til å forandre det de alltid har sett på som sitt og som trygt, og når the calls are coming from inside the house i form av et lokalt utskudd, noen som har vokst opp der i likhet med dem, men som likevel er altfor annerledes, det er da at det kan bli virkelig mørkt. Jeg-et i Vannfall er dette utskuddet, på samme måte som jeg var det, og på mange måter alltid kommer til å være det, i hjembygda mi.
Og dette, herregud, dette! For det er jo akkurat sånn det er! At alle veit, men ingen sier noe, for vi må for guds skyld ikke forstyrre freden, hvis vi bare later som at alt er fint, ignorerer det fæle lenge nok, så vil ingen på utsida merke at vi ikke er det harmoniske samfunnet vi liker å late som at vi er, og da vil jo det i praksis bety at alt er som før, nok en gang. Alt er som før. Ingenting forandres. Alt som før. Dette er sånn vi alltid har gjort det.
Og jeg kom til å tenke på podcasten S-town, som jeg også blei ekstremt fascinert av. Den begynner som ei ganske straight-forward true crime-greie, men utvikler seg til å bli et dypdykk i den merkelige hjernen til denne lille bygdas eget lokale utskudd, som i kraft av å være et oppegående og smart individ på et lite sted ellers befolka av hillbillyer, nettopp blir den rare. Og jeg har ikke lyst til å røpe for mye av S-town, for selvfølgelig vil jeg jo at dere alle skal høre det sjøl, men det lokale utskuddet, John B. McLemore, kom seg aldri vekk, og det gikk ikke bra med ham.
Og så er det jo helt sikkert veldig mange som spør men hvis det var så jævlig å bo i S-town, hvorfor tok han ikke bare bilen og kjørte vekk?
Sjøl kom jeg meg jo på en måte vekk, jeg bor jo i Oslo nå, og jeg-et i Vannfall kom seg på et vis også vekk til slutt, fordi det må man jo for å overleve, samtidig som man aldri kommer seg helt vekk, og kanskje er det nettopp dét dette er:
Denne rastløsheten som er bundet til steder, små steder, de stedene man aldri får unnsluppet helt, de svarte høla, det var denne rastløsheten som kom over meg, trur jeg, etter å ha lest denne diktsamlinga. Den kommer i rykk og i napp, blir aldri helt kvitt den, noen ganger lurer den bare i bakgrunnen, andre ganger tar den nesten fullstendig over styringa. Og så må man bare vekk, men man skjønner at det er midlertidig, for rastløsheten ligger alltid klar og venter, den lar deg aldri slå deg ned ett sted, den gjør at du aldri fikser det:
Og jeg tenker på den fantastiske låta Land Locked Blues av Bright Eyes, og seriøst dere, Conor Oberst er en av vår tids største låtskrivere:
For det er jo akkurat det han snakker om òg, er det ikke? Og kanskje er det ikke eksklusivt for oss som kommer fra små steder, kanskje merker man det uansett, hva veit vel jeg, jeg har jo aldri prøvd å komme fra et stort sted, men denne rastløsheten som på nytt kom over meg etter å ha lest Vannfall, i overskrifta referert til som "det emosjonelle hølet", trur jeg kanskje midlertidig slapp taket etter å ha prøvd ut suspension (John B. McLemore foretrakk blant annet tatoveringer, piercinger og pisking), men kanskje også fordi jeg sannsynligvis snart skal isolere meg for ei stund på ei hytte. Jeg trur det kan bli godt for meg.
In other news er jeg skikkelig rastløs for tida, og i dag begynte jeg jaggu å skrive dikt igjen. På jobb. Bakpå jobbpapirer. Stappa dem i lomma. Jeg veit ikke om dette blir til noe.
Og en eller annen gang bør jeg sikkert snakke om det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i, men foreløpig har jeg ikke funnet de riktige orda.
Du veit når du går inn i en bokhandel på måfå, blar litt i titlene på måfå, plukker ut ei bok fordi du husker du leste en anmeldelse av denne boka en gang som jo hadde vært ganske så positiv, begynner å bla i den, leser noen setninger, liker det du leser, blar videre, leser videre, det slår deg at du liker dette veldig godt, du står sånn og leser i bokhandelen, før du innser at du må jo begynne på begynnelsen, men om du begynner på begynnelsen så står du jo ikke bare der og blar lenger, da leser du den jo på ordentlig, så du kjøper den, og heldigvis er det varmt og sol så du forter deg til parken for å lese, og mens du leser går det opp for deg at dette er jo helt riktig, dette var akkurat den boka det var meninga at du skulle lese akkurat nå, det kunne ikke vært ei mer perfekt bok for akkurat nå enn denne, og du leser til du ikke kan lese mer fordi du har jo en avtale, det var jo derfor du dro inn til byen in the first place, men ved første ledige anledning plukker du den opp igjen, fortsetter der du slapp, og den er like perfekt som sist, kanskje mer perfekt, du ler og griner om hverandre, og plutselig har du lest den ferdig, og er litt trist fordi nå kan du aldri igjen lese den for første gang, men samtidig glad fordi du bare vil vise den til alle du kjenner? Du veit den følelsen?
Den er fantastisk.
(På en måte syns jeg det er litt... flaut? å fangirle så mye over denne boka fordi det norske forfattermiljøet er så lite?? Altså, jeg har jo fangirla masse over for eksempel Stig Sæterbakken òg, og han kjente jeg jo, men på en måte var det annerledes med ham likevel, på samme måten som med Tomas Espedal eller idk Øyvind Rimbereid eller noe fordi de er voksne og etablerte og alt det der, men når det gjelder oss forfatterkids født på åtti- og nitti-tallet så har liksom alle enten gått i Bø, Bergen eller Tromsø samtidig med deg eller sammen med noen du kjenner og så bare... ja. Men oh well.)
Som noen av dere kanskje veit, er jeg veldig glad i astronomi. Sånn helt seriøst glad i, ikke "bare" interessert i eller opptatt av. Som en ganske naturlig konsekvens av dette, har stjerner blitt et gjennomgående motiv i dikta mine opp gjennom, særlig i de oversymbolske dikta mine fra gode gamle dager, men også i noen nyere tekster. Velbekomme.
Du er veldig mye som en stjerne Du gråter men ingen ser det Du skriker men ingen hører det Du er veldig mye som tåke der du glir gjennom hverdagen Du lider men ingen merker det Du fryser men ingen varmer deg Du er veldig mye som et nedhugget tre alle tråkker på Men du? Stjernene skinner hver natt men det er ikke alltid stjerneklart (27. september 2005)
Får jeg være din stjerne? - dedikert til Marte :-) Hvor høyt kan du fly med brukne vinger? Det du ser om natten er av og til usynlig om dagen Stjernene, for eksempel Hvor langt kan du se med bind for øynene? Trærne med de tykkeste stammene har vokst i dårlig jord Hvor fort kan du løpe i oppoverbakke? Det må være som mørkest før solen atter kan skinne og da vil den skinne mer enn noensinne Du kan klatre de høyeste fjell i mørket så lenge det er stjerneklart og på din himmel vil stjernene alltid brenne natt som dag for deg
Husk det (16. november 2005) Kaleidoskop av krystall Husker du alle de gode tingene? Åpenbart ikke... Prøv, i alle fall Eller er du redd? Tørk tårene, dette skal gå bra Vi vinner ikke hvis vi ikke forsøker Iskalde minner kan varmes Lys kommer alltid etter mørke Ser du? Endene møtes i harmoni Istapper smelter i solen Regn er etterfulgt av godvær En stjerne fødes alltid for de som er villige til å se den (23. desember 2005) Kristines nyttårstanker Det veldige mørke, det veldige blå; vi to i natten på himmelen så "Si meg", sa du, "hvis valget var ditt, ville du til et stjerneskudd ha blitt?" "Ja visst", var svaret, "det ville jeg. Ville du gjort det samme hvis du var meg?" "Det ville jeg ikke", svarte du da, "stjerneskudd er pene, men vet du hva? De blinker et øyeblikk, så er det slutt En stjerne, derimot, glimrer jevnt og trutt En kort tids glans er hva stjerneskuddet får men en stjerne kan skinne i mange år." Jeg ble stille etter det, og grunnet litt Noe skurret sterkt ved svaret ditt "Jeg er uenig", sa jeg derfor i stedet, "hva vet vel stjernen om livets glede? Den som ikke våger å risikere et grann som aldri seiler, men som blir på land Hvilke gleder får den da av livet? Hvor mye den gjør, blir til det positive? Et langt, kjedelig liv, eller kort og fantastisk? Stå stille og se på, eller gjøre noe drastisk?" Dette var mine ord før jeg gikk min vei og den som ble stille, det var nok deg Stjernen lever lenge, men lever den? En lang eksistens, hva får den igjen? Risiker å tape, prøv og ta sjanser Du har kun ett liv, så lev med alle sanser! (1. januar 2006)
De største stjernene er ikke gule Hvis noen sier du er vakker som et forråtnet lik eller rask som en skildpadde i kvikksand eller snill som C.S. Lewis’ hvite heks eller blid som en selvmordskandidat så ikke fortvil For meg vil du alltid være blå som en stjerne (2. januar 2006) Spero Det finnes dager da tårene dine fryser til is før de når bakken Det finnes dager da fotsporene dine blir visket ut før du får satt dem Det finnes dager da alle fargeblyantene dine til sammen bare blir grå Men det finnes også stjerneklare netter og da vil et lite blikk mot himmelen minne deg på at jo mørkere det er, jo sterkere skinner de
(3. januar 2006) Med løfte om en ny dag På et blekt rosa lerret båret oppe av skystaffeli glimter et lyspunkt Frosten slynger seg ut av munnen min og gjør mønstre i luften og skaper maleriets ramme En enkel symfoni av stillhet og morgenstemning hvor verkets juvel skinner som lyskrystall Morgenstjerne Og om du ikke er noen stjerne egentlig lar jeg likevel himmelen hviske meg et løfte
om magisk håp (1. februar 2006)
Stjernetåke De er så vakre alle sammen men hvis du måtte velge hvilken er din yndlingsstjerne? Det spørsmålet stilte vi hverandre der vi så på himmelen sammen idet natten sakte ble omgjort til dag Sirius var ditt svar ”Den er den største og vakreste” sa du ”De største stjernene lever kortest” sa jeg Du stod på ditt Da solen stod opp skimtet jeg et enslig lys i det fjerne før vi fortet oss til skolen og alle svermet om deg du, den populære som ble sett opp til elsket beundret og jeg den lille, annerledes som gjorde ting ingen andre ville Husker du at på spørsmålet vårt svarte jeg Venus, morgenstjernen? Den skinner når ingen andre tør skinne og som planet lever den lengre
enn alle stjernene (2. februar 2006) Når lykken blir en sommerfugl Tør du drømme? En ny vår og det du elsker mest skal blomstre på ny Tør du leve? Trådene møtes og de som før var lin er blitt til silke Tør du håpe? Din venns smil stråler av nyvunnet glede i tidlig oktober Tør du smile? For verden er et lite mirakel og himmelen som før var blå
har nå fått stjerner (13. oktober 2006) Alfa omega Vi skulle hatt et teleskop; lest stjernetåker, galakser og svarte hull istedenfor bokstaver. Fantasert om et liv på en fjern måne; vi kunne bygd et hus der og haika med en passerende komet hvis vi fikk hjemlengsel. Hver morgen kunne vi sett to soler stå opp over en horisont av ukjente mineraler, ledd av de svake gravitasjonskreftene, svevd i et iskaldt mørke opplyst av verdener langt borte. Og hvis vi en dag blei ramma av romsyke, kunne vi bare snudd teleskopet og reist inn i hverandre isteden; uendeligheten i DNA-molekylene, mysteriene og åpenbaringene, gravd oss ned til nøytroner, protoner og elektroner, opplevd kvarkene på nært hold, endelig; det store i det små.
Jeg må bare si at jeg digger illustrasjonene jeg har fått i begge disse tidsskriftene! De er helt rå!
Bøygen #4/2015 kan blant annet kjøpes hos nettbokhandelen Audiatur, Bislet bok, Akademika på Blindern, Norli i Universitetsgata, Tanum på Litteraturhuset, Tronsmo, Eldorado, Cappelens Forslag, Torpedo bok og Ark på Majorstua. Informasjon om abonnement skaffes her.
Kamilla #4/2015 trur jeg kan fås tak i på omtrent de samme stedene, jeg har i væffal sett Kamilla-blader til salgs både hos Audiatur og Tronsmo. Abonnement bestiller du ved å kontakte Kamilla her.
Det er jo litt pinlig hvor mange som har tårna seg opp gjennom åra, men skitt au. Syns faktisk overraskende mange av dem duger den dag i dag, ikke som stor poesi, liksom, men som keitete og naiv tenåringspoesi, som det jo også er. Kanskje dette er grunnen til at alle hovedkarakterene mine cirka noen gang er nettopp keitete og naive - det er liksom noe jeg behersker godt, da. I wonder why, liksom. Hø-hø.
Faen, denne forelskelsen Jeg stirra på arket i timevis i alle fall minuttvis tok det fram fra sekken igjen og igjen glodde åpenlyst så folk lurte på hva det var de trudde det var noe spennende få se, sa de og jeg lot dem se men de blei skuffa hver gang det var jo bare et oppgaveark hvilken oppgave valgte du, spurte de og jeg husker ikke hva jeg svarte om jeg svarte eller noen ting det er forresten irrelevant for øverst på arket stod ei mailadresse og nei, jeg hadde ikke guts nok til å legge deg til det har jeg forresten ikke ennå men bare det faktum at det var di håndskrift fikk hjertet mitt til å banke akkurat sånn: dunk-DUNK… dunk-DUNK… dunk-dunk dunk DUNK… dunk-dunk-DUNK… (7. oktober 2007) Idioti satt i system En patetisk dagdrøm En altfor kreativ tolkning av de meningsløse samtalene i mattetimene En narkotisk avhengighet av blikkontakt med smale, hasselfargede øyne Kall det hva du vil Men saken er at jeg aldri har tenkt på navnet mitt som vakkert
før jeg hørte deg uttale det (29. november 2007) Du går forbi Det blinket i noe forståelsesfullt Gravitasjonen opphørte ett sekund, to sekunder, tre sekunder
og så snudde du deg (2. januar 2008) Bli med på kino? hjerteslag over gulvet tre, to, ett sekund fra dørterskelen oksygen inn, karbondioksid ut raptus i hver fingerspiss tåke, tåke, tåke, tåke
og et smil (10. februar 2008) To personer Jeg har hjertet i halsen og torden i hjertet og du er cirka tjue centimeter unna meg og du har armene i kors og jeg har armene i kors (men dine er bittelitt høyere opp enn mine, for du er høyere) og jeg later som om hodet foran meg er i veien sånn at jeg må lene meg mot deg og kanskje, bare kanskje strekke pekefingeren ut i et fullstendig tilfeldig nøye planlagt
kjærtegn (14. september 2009) Fregnene dine i sola Jeg ser stjerner
ved høylys dag (18. oktober 2009) Deg i profil Skyggene av øyevippene dine rekker lenger enn alt i verden i forgrunnen av den døsige oktobersola der de mørkelegger utvalgte områder av kinna dine. Jeg tenker at alt det gule, brune, oransje under oss er et smykkeskrin av foreldreløst gull, og at den avvikende biten som har hekta seg fast i uværsskyhåret ditt bare er der fordi den ikke greide å holde seg unna. Jeg strekker meg opp på tå og tar den ut – merker teksturen av Sørlandets bløteste tordenvær – og lar den sove litt i gropa mellom pekefingeren og langfingeren før jeg lar den på ny flakse ned til sine brødre, akkurat som den gjorde for noen dager siden da bjørka dens gikk i dvale. Du snur deg – ta handa mi nå, du vakre –
og fregnene dine slår mot meg som en absurd mjuk boksehanske midt i ansiktet, og jeg ser stjerner, for så tallrike og tindrende er de – (26. oktober 2009) Hver gang jeg ser deg, skulle jeg ønske at jeg var fotograf, for jeg vil fange deg, ta vare på deg, akkurat sånn som du er nå, vil kunne ta deg fram og være i dette øyeblikket til og med når du ikke er her og jeg knapt nok er her sjøl – (1. mai 2011) Hud Slik at jeg kan studere deg fra alle vinkler og kjenne ansiktet ditt som om jeg var blind og bare trengte å legge handa mi over kinnet ditt; stryke lett og vite at det er deg og du er her og
her er du (8. mai 2011) Den lille fordypninga mellom haka og underleppa di Jeg vil at du skal se meg som jeg ser deg vil at du skal se at når jeg beveger på tommelen så er det ei sene ved håndleddet mitt som beveger seg den òg og at når jeg senker skuldrene så peker kragebeina fram litt mer enn ellers (for når du ser ned og håret detter fram i ansiktet ditt så drar du det bak øret med den ene handa og lar den hvile litt i nakken og akkurat dét er det bare du som gjør
akkurat sånn) (19. mai 2011) Sjøl om jeg har veldig, veldig lyst
Noen ganger blir jeg så redd når jeg tenker på at det ikke fins noen bevis for at du var her. Sjøl om jeg liker å tenke det, er det ingen små karbondioksidmolekyler etter deg igjen i lufta her, og om det hadde vært det, så kunne jeg ikke ha tatt vare på dem i små glass med lokk og visst at de var dine. Noen tok kanskje et bilde av deg, jeg husker ikke helt, men jeg var ikke på det, og det er ingen som veit at du var her med meg akkurat nå. Eller vi veit det kanskje nå, men jeg har sett hjerner falle fra hverandre og komme i ustand før, og hvem vil vel høre på meg om noen år, rivende gal med oppspiste lepper når jeg påstår at jo da, du satt her, i denne sofaen, rett ved siden av meg, du drakk milkshake, og for hver gang du slurpa, smatta, svelga, hva som helst, tenkte jeg på å kysse deg, men det vil jeg aldri komme til å tørre, så isteden satt jeg med armene i kors, og den handa som var nærmest deg, brukte jeg til å sprike med fingrene, jeg veit ikke hva jeg håpa på, at du ville ta tak i dem, kanskje. Og dette er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme å skrive en kjærlighetserklæring til deg, for jeg er ikke flink med de rette orda, og jeg vil jo virkelig bare sette meg på toget og følge etter deg, men jeg har ikke penger til billetten, og jeg kan uansett ikke se for meg ansiktet ditt når jeg ringer på og spør: var du hos meg? (10. oktober 2011) Kanskje neste gang
Alt jeg skulle gjort; tatt deg i armen, vist deg parken, sagt at du har de vakreste kinnbeina jeg noen gang har sett. Vi kunne dratt i den katolske kirka, sovna på det øverste trappetrinnet i minusgrader, holdt hender mens vi talte isroser på glassmaleriene. Vi kunne løpt hele veien hjem, sklidd i de øde gatene, ledd til vi mista pusten, sunget at vi har fått livet i gave, glemt at i virkeligheten gjør vi ikke noe annet enn å stotre og rødme til hverandre. (27. oktober 2011)
Med "nyskreven" mener jeg et par måneder gammal. Jeg skriver nesten aldri kortprosa og dikt lenger, noe som kanskje både er fint og dumt. Fint fordi det betyr at jeg skriver desto mer på romanprosjektet mitt og har fullt fokus på det, og det er jo nettopp romanen som er den sjangeren jeg jobber mest med og vil bruke mest tid på, men dumt fordi jeg liker jo egentlig å skrive og lese kortprosa og dikt veldig godt, og jeg har fortsatt en drøm om å gi ut ei kortprosasamling av noe slag (som, hvis jeg er heldig, kanskje til og med ikke ender opp som kjærlighetsbarnet til Tor Ulven og Frøydis Sollid Simonsen). Her er uansett noe jeg skreiv i juli som jeg er fryktelig usikker på, så usikker at jeg ikke har posta det noe "offisielt" sted ennå.
Jeg blir født hver gang jeg våkner. Et nytt sett med tanker, en ny personlighet, ett nytt jeg, hver gang jeg våkner. Klokka er åtte, sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, jeg våkner, rykkes inn i en bevissthet som er bestemt av at klokka er åtte og at sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, har tanker som er for store for denne kroppen, som breier seg ut i hele rommet, som et digert spøkelse som tar opp alt av plass, som svøper veggene inn i skygger som gjør at jeg sovner igjen, for bare å våkne når klokka er ni og sola skinner rett inn fra sprekken mellom gardina og gulvet, bevisstheten min er altfor liten, og den krymper stadig, blir så liten at jeg ikke kan finne den igjen inne i meg sjøl, jeg leiter i alle kroker, i alle celler, i alle molekyler, i alle atomer, men her inne er alt bare mørkt, så jeg sovner igjen, og når jeg våkner klokka ti, og sola ikke lenger skinner, åpner jeg øya og ser at verden er gjenkjennelig, jeg kan endelig ta steget over fra spedbarnsstadiet, jeg står opp.
Dette er sannsynligvis det dårligste bildet jeg noen gang har tatt, men jeg skylder på et stappfullt lokale - noe som bare skulle mangle, egentlig:
Dette er Eirin som leser fra debutboka si, diktsamlinga Du er menneske nå. Slippfesten i går var superbra, med utrolig mange fine folk, vakre opplesninger og ikke minst ei bok med et helt nydelig cover som bare venter på å bli lest:
Jeg har bare så vidt rukket å bla i den, men du verden så mye skjør og underfundig poesi den er fylt med, sånn som dette stykket, fra side 37:
i de mørke grottene under havet: nesten usynlige mikroorganismer som knapt har utviklet seg siden urtida. de har tilpasset seg kulda, trykket, den vedvarende mangelen på lys. jeg finner trøst i dette, i dypvannskreaturene. hermafroditter med oppblåste øyne, kropper som lyser i håp om å bli sett, millioner av livsformer vi ikke veit om. i fraværet av liv finnes bare muligheten for liv.
Takk, Eirin, både for en fabelaktig slippfest og for at du skriver så melankolsk og eventyrlig om de vanskeligste tinga. Jeg gleder meg allerede til neste bok.
Var nylig på tur til Nord-Troms med forfatterklassen. Østlending som jeg er blei jeg en smule målløs av den majestetiske nordnorske naturen.
(^Se! En enslig solflekk midt på fjellet!)
Ganske nøyaktig holdt vi til på Skibotn feltstasjon. En av dagene gikk jeg ut i skogen på oppdagelsesferd og snubla over dette...
Det er et observatorium! Jeg prøvde å bryte meg inn, uten hell. Hett tips: har du av ulike grunner lyst til å gjøre meg veldig lykkelig en gang, så gi meg fri adgang til et observatorium. Har vært en drøm siden jeg var liten.
Under oppholdet var vi på besøk på Lásságámmi, en bolig som blei bygd til den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää. Valkeapää døde i 2001, og siden den gang har boligen blitt gitt til kunstnere og forskere enten med samisk bakgrunn, eller som har samisk kultur som en vesentlig del av arbeidsfeltet sitt. Hvis jeg skjønte det rett, kan man altså bli betalt for å bo der i opptil tre måneder av gangen mens man forsker, skriver, maler, syr, lager skulpturer eller komponerer, for eksempel... Merka jeg fikk litt lyst til å grave i slektstreet mitt, til tross for at jeg tviler på at det gjemmer seg så mange samer der, og hvis de gjør det, er de nok såpass godt gjemt at det nok ikke vil hjelpe meg nevneverdig i søknadsprosessen.
Men dere, for et vakkert, underlig og magisk sted Lásságámmi er. Stedet er fylt opp med kunsten Valkeapää lagde, og har et stort og bugnende bibliotek. Jeg tør nesten ikke forestille meg alle de fantastiske tinga jeg kunne skrevet der i så godt som total isolasjon, med bare fjorden, fjella og måkene til naboer:
Det er vanskelig å rettferdiggjøre stemninga med bare (dårlige) bilder, så la meg avslutte med dette diktet av Valkeapää:
Hva skal jeg si bror hva skal jeg si søster De kommer og spør hvor jeg hører heime De har med seg papirer og sier dette tilhører ingen dette er Statens land alt er Statens De leter i tjukke skitne bøker og sier det er loven og den angår også deg hva skal jeg si søster hva skal jeg si bror Du vet det bror du forstår søster Men når de spør hvor heimen din er sier du da alt dette På Skuolfedievvá reiste vi telt under vårflyttinga I Čáppavuopmi hadde vi gamme i brunsttida Sommerplassen var på Ittunjárga og om vinteren var reinen i Dálvadastraktene Du vet det søster du forstår bror Forfedrene våre har tent bål på Allaorda på Stuorajeagge-tuene på Viidesčearro Bestefar druknet på fiske i fjorden Bestemor skar sennegress på Šelgesrihtu Far blei født under Finjubákti i sprengkulda Og så spør de hvor du hører heime De kommer til meg og viser meg bøkene Lovbøker som de sjøl har skrevet Dette er loven og den angår også deg Se Men jeg ser ikke bror jeg ser ikke søster jeg sier ingen ting jeg kan ikke Viser dem bare viddene Alt dette er min heim disse fjordene elvene vannene frosten solskinnet uværet Disse viddenes natt og dagside glede og sorg søstre og brødre Alt dette er min heim og jeg bærer det i hjertet mitt Hvordan forklare at hjertet er min heim og at det flytter med meg ---
Jo, vent, nå blei ikke dette helt slutten likevel. Syns alle som har mulighet bør pelle seg på lanseringa av den utrolig fine diktsamlinga Du er menneske nå, skrevet av flinkeflinke Eirin. Last Train førstkommende mandag klokka sju. Vær så snill og kom.
