Trettipunktersbloggutfordring #26: forklar åssen det kjennes for deg å være forelska

Hah! Dette var ikke det jeg hadde forestilt meg å skrive om i dag, men here we are. 

Dere OGs som har fulgt denne bloggen i lange, lange tider husker muligens at jeg hadde en tendens til å skrive veldig lengselsfulle blogginnlegg om forelskelse omkring slutten av tenåra og begynnelsen av tjueåra. Cringe som de er har jeg ikke hatt lyst til å slette dem, fordi de føltes viktige for meg å skrive den gang, og den perioden av livet mitt var, hvor kleint det enn høres ut, tross alt helt essensiell for at jeg skulle utvikle meg til den personen jeg er i dag.

Det jeg derimot ikke skjønte den gang, er at jeg ikke var den eksperten på forelskelse som jeg trudde jeg var. Også jeg vokste opp til å bli eldre og klokere, ikke minst på grunn av oppdagelsen av at jeg er autist med ADHD, og det var sånn jeg lærte om nevroatypikeres tendens til å gjøre en person de er betatt av til ei hyperfiksering. Instagram-kontoen autistic_callum_ forklarer det godt:

Fram til for bare noen år siden visste jeg ikke at kjærlighet kunne føles som noe annet enn nettopp ei hyperfiksering, fordi jeg genuint trudde at det var det samme. Dette er, trur jeg, også noe av grunnen til at mitt foreløpig eneste romantiske forhold gikk i oppløsning; jeg mista rett og slett interessen, og det må ha vært utrolig kjipt å gå fra å være det eneste livet mitt dreide seg om, til å bli… ikke det, over et relativt kort tidsspenn. Hadde det ikke vært for at jeg et par ganger i løpet av de siste åra har, for det jeg trur er første gang, kjent på følelser som sammenfaller med autistic_callum_ sin definisjon av kjærlighet, ville jeg sikkert fortsatt ikke vært i stand til å kjenne forskjellen. 

Interessant nok er denne forskjellen mellom hyperfiksering og kjærlighet i noe grad kjønnsbetinga for meg. Jeg har vel innerst inne siden omtrent trettenårsalderen visst at jeg var skeiv, men det er ikke før i nyere tid at jeg aktivt har omfavna den delen av meg og delt av den skeive opplevelsen min med andre – dette er vel, om jeg ikke husker helt feil, første gangen jeg på denne bloggen har omtalt meg sjøl som skeiv (selv om, y'know, apropos lengselsfulle innlegg fra for mange år siden: there have been signs). Jeg har lettere for å hyperfiksere på gutter, mens følelsene jeg kan få for jenter føles mer som kjærlighet på den måten som beskrevet ovenfor. Jeg veit ikke helt hva det betyr, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt nå der jeg heller ikke bryr meg nevneverdig. Å konstant gjennomgå en eller annen form for identiteskrise er ikke noe jeg savner fra mine yngre dager.

Så eh, happy pride, I guess?

Kristines digitale diktsamling: Forelskelsesdikt

Det er jo litt pinlig hvor mange som har tårna seg opp gjennom åra, men skitt au. Syns faktisk overraskende mange av dem duger den dag i dag, ikke som stor poesi, liksom, men som keitete og naiv tenåringspoesi, som det jo også er. Kanskje dette er grunnen til at alle hovedkarakterene mine cirka noen gang er nettopp keitete og naive - det er liksom noe jeg behersker godt, da. I wonder why, liksom. Hø-hø.

Faen, denne forelskelsen

Jeg stirra på arket i timevis 
i alle fall minuttvis 
tok det fram fra sekken 
igjen og igjen 
glodde åpenlyst 
så folk lurte på hva det var 
de trudde det var noe spennende 
få se, sa de 
og jeg lot dem se 
men de blei skuffa hver gang 
det var jo bare et oppgaveark 
hvilken oppgave valgte du, spurte de 
og jeg husker ikke hva jeg svarte 
om jeg svarte 
eller noen ting 
det er forresten irrelevant 
for øverst på arket 
stod ei mailadresse 
og nei, jeg hadde ikke guts nok til å legge deg til 
det har jeg forresten ikke ennå 
men bare det faktum at det var di håndskrift 
fikk hjertet mitt til å banke akkurat sånn: 

dunk-DUNK… 
dunk-DUNK… dunk-dunk 
dunk 
DUNK… dunk-dunk-DUNK…

(7. oktober 2007)



Idioti satt i system

En patetisk dagdrøm 
En altfor kreativ tolkning av de meningsløse samtalene i mattetimene 
En narkotisk avhengighet av blikkontakt med smale, hasselfargede øyne 

Kall det hva du vil 

Men saken er at jeg aldri har tenkt på navnet mitt som vakkert 

før jeg hørte deg uttale det

(29. november 2007)



Du går forbi

Det blinket i noe forståelsesfullt 
Gravitasjonen opphørte ett sekund, to sekunder, tre sekunder 


og så snudde du deg

(2. januar 2008)



Bli med på kino?

hjerteslag over gulvet 
tre, to, ett sekund fra dørterskelen 
oksygen inn, karbondioksid ut 
raptus i hver fingerspiss 

tåke, tåke, tåke, tåke 

og et smil

(10. februar 2008)



To personer

Jeg har hjertet i halsen og torden i hjertet og du er cirka tjue centimeter unna meg 
og du har armene i kors og jeg har armene i kors (men dine er 
bittelitt høyere opp enn mine, for du er høyere) 
og jeg later som om hodet foran meg er 
i veien sånn at jeg må lene meg mot 
deg og kanskje, bare kanskje 
strekke pekefingeren ut i 
et fullstendig tilfeldig 
nøye planlagt 

kjærtegn

(14. september 2009)



Fregnene dine i sola

Jeg ser 
stjerner 

ved høylys dag

(18. oktober 2009)



Deg i profil

Skyggene av øyevippene dine rekker lenger enn alt i verden i forgrunnen av den døsige oktobersola der de mørkelegger utvalgte områder av kinna dine. Jeg tenker at alt det gule, brune, oransje under oss er et smykkeskrin av foreldreløst gull, og at den avvikende biten som har hekta seg fast i uværsskyhåret ditt bare er der fordi den ikke greide å holde seg unna. Jeg strekker meg opp på tå og tar den ut – merker teksturen av Sørlandets bløteste tordenvær – og lar den sove litt i gropa mellom pekefingeren og langfingeren før jeg lar den på ny flakse ned til sine brødre, akkurat som den gjorde for noen dager siden da bjørka dens gikk i dvale. Du snur deg – 

ta handa mi nå, du vakre – 


og fregnene dine slår mot meg som en absurd mjuk boksehanske midt i ansiktet, og jeg ser stjerner, for så tallrike og tindrende er de –

(26. oktober 2009)



Hver gang jeg ser deg, skulle jeg ønske at jeg var fotograf, for jeg vil fange deg, ta vare på deg, akkurat sånn som du er nå, vil kunne ta deg fram og være i dette øyeblikket til og med når du ikke er her og jeg knapt nok er her sjøl –

(1. mai 2011)



Hud

Slik at jeg kan 
studere deg fra alle vinkler 
og kjenne ansiktet ditt 
som om jeg var blind 
og bare trengte 
å legge handa mi 
over kinnet ditt; 
stryke lett og vite 
at det er deg og 
du er her 
og 

her er du

(8. mai 2011)



Den lille fordypninga mellom haka og underleppa di

Jeg vil at du skal se meg 
som jeg ser deg 

vil at du skal se at 
når jeg beveger på tommelen 
så er det ei sene ved håndleddet mitt 
som beveger seg 
den òg 

og at når jeg senker skuldrene 
så peker kragebeina fram 
litt mer enn ellers 

(for når du ser ned 
og håret detter fram i ansiktet ditt 
så drar du det bak øret med den ene handa 
og lar den hvile litt i nakken 
og akkurat dét 
er det bare du som gjør 

akkurat sånn)

(19. mai 2011)



Sjøl om jeg har veldig, veldig lyst


Noen ganger blir jeg så redd når jeg tenker på at det ikke fins noen bevis for at du var her. Sjøl om jeg liker å tenke det, er det ingen små karbondioksidmolekyler etter deg igjen i lufta her, og om det hadde vært det, så kunne jeg ikke ha tatt vare på dem i små glass med lokk og visst at de var dine. Noen tok kanskje et bilde av deg, jeg husker ikke helt, men jeg var ikke på det, og det er ingen som veit at du var her med meg akkurat nå. Eller vi veit det kanskje nå, men jeg har sett hjerner falle fra hverandre og komme i ustand før, og hvem vil vel høre på meg om noen år, rivende gal med oppspiste lepper når jeg påstår at jo da, du satt her, i denne sofaen, rett ved siden av meg, du drakk milkshake, og for hver gang du slurpa, smatta, svelga, hva som helst, tenkte jeg på å kysse deg, men det vil jeg aldri komme til å tørre, så isteden satt jeg med armene i kors, og den handa som var nærmest deg, brukte jeg til å sprike med fingrene, jeg veit ikke hva jeg håpa på, at du ville ta tak i dem, kanskje. Og dette er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme å skrive en kjærlighetserklæring til deg, for jeg er ikke flink med de rette orda, og jeg vil jo virkelig bare sette meg på toget og følge etter deg, men jeg har ikke penger til billetten, og jeg kan uansett ikke se for meg ansiktet ditt når jeg ringer på og spør: var du hos meg?

(10. oktober 2011)



Kanskje neste gang


Alt jeg skulle gjort; tatt deg i armen, vist deg parken, sagt at du har de vakreste kinnbeina jeg noen gang har sett. Vi kunne dratt i den katolske kirka, sovna på det øverste trappetrinnet i minusgrader, holdt hender mens vi talte isroser på glassmaleriene. Vi kunne løpt hele veien hjem, sklidd i de øde gatene, ledd til vi mista pusten, sunget at vi har fått livet i gave, glemt at i virkeligheten gjør vi ikke noe annet enn å stotre og rødme til hverandre.

(27. oktober 2011)

Så var det offisielt, da

Dere som er venn med meg på Facebook har jo allerede visst dette noen dager, men hey, jeg er så opptatt med å ha det fint om dagen at bloggkapasiteten min går på etterskudd.

Det begynner vel så smått å gå opp for meg at dette faktisk skjer i virkeligheten. Sjøl om jeg fortsatt noen ganger bare venter på at Ashton Kutcher skal hoppe fram fra bak en busk og bare "PUNK'D!" Men ja. Livet! ❤

Og jeg som trudde det aldri kom til å skje med meg

Du veit han er det vakreste mennesket du noen gang har sett, og er i begynnelsen glad for det; du svever rundt på rommet ditt, hører på Vampire Weekend etter at alle andre er ferdige med dem, hører på Under The Sea fra Den lille havfruen, løper i nedoverbakker, skjønner ikke hva som har gått av deg, men du kommer deg ned på jorda igjen, fordi han er jo altfor pen for deg, du føler deg grusom, du hater deg sjøl, du er oppe om nettene og bare griner og skriver sjølnedsettende blogginnlegg, begynner å tenke at du skulle ønske det bare går over, for du ser i beste fall helt ordinær ut, han ser ikke ut som om han er fra denne verdenen engang, for åssen kan han være det, du prøver å fortrenge det, finner ut at det ikke går, prøver å glemme, for det går jo over, det går jo alltid over, du skriver depressive dikt, leser Stig Sæterbakken, ringer søstera di, men så, så plutselig, så snakker dere sammen, og du løftes opp igjen, du veit at han er det aller nydeligste, og dere snakker sammen, snakker masse, du klarer ikke å ta øya fra ham, og dere snakker masse, og så drar du igjen, hverdagen kommer tilbake, du prøver å glemme igjen, for dette er for usannsynlig og du veit jo at det aldri går bra for sånne tilbakestående, stygge mongounger som deg, og så møtes dere igjen, og du glemmer at verden er fryktelig, og så drar dere fra hverandre igjen, og det går lang tid, men han er jo så vakker, han er jo så fantastisk, du klarer ikke å glemme ham, og dere møtes igjen, dere snakker, han gir deg komplimenter, du klarer ikke å ta øya fra ham, dere går og kjøper milkshake, han drar igjen, du savner ham, han kommer tilbake, han klemmer deg, han smiler til deg, herregud han er så utrolig vakker, han drar, han kommer tilbake, dere snakker, det brenner i peisen, dere legger dere ned ved siden av hverandre og hører på Salem på vinyl, du tar handa hans, dere ligger så utrolig nærme hverandre, herregud han er det aller vakreste, du stryker ham over armen, du kysser ham, for du veit at hvis du ikke kysser ham nå, kommer du aldri til å få muligheten igjen, han kysser deg, og du skjønner ikke at det skjer, for hvorfor skal det skje, og det blir morgen, dere skilles, han virka jo ikke så full, men hvorfor skal han ville se på deg, hvorfor skal han ville kysse deg, deg av alle mennesker, han må ha vært kjempefull, han husker det sikkert ikke engang, og det blir en ny dag, og du skjønner ingenting, du skjønner virkelig ingenting, du veit ikke hva du skal gjøre, og hvorfor må han være så vakker da, men så ringer han deg, herregud han ringer deg, spør om det går bra, hvorfor skjelver stemmen hans, han sier han er forvirra og glad, og det er jo du og, det er jo akkurat det du er, og han spør om det skjedde bare fordi du var full, og du sier nei, men du kan jo bare snakke for deg, og han sier at han egentlig ikke var full i det hele tatt, og du ler, du ler, du er så letta, men hva gjør dere nå, hva skal dere gjøre nå, du veit ikke, men du bare veit at du savner ham, du vil være sammen med ham igjen, du trenger ham, så dere avtaler å møtes, og så løper du flere runder rundt i huset, for han liker deg, han liker deg, og han er jo så utrolig, utrolig vakker.

Seriøst. Jeg er så sykt forelska. Og jeg er jo redd, for jeg er jo meg, men. Jeg er så lykkelig. Jeg er så veldig lykkelig.

Dating?

Jeg kan ikke tru at jeg faktisk lager et blogginnlegg om dette. Ja, ja. Og la meg presisere først som sist at sjøl om det kanskje kan virke som om dette er en dårlig skjult kontaktannonse, så er det ikke det, og jeg er heller ikke så desperat som jeg sikkert må virke på Twitter. All #foreveralone-twitringa mi er i hovedsak for underholdningas skyld.

Jeg har hørt to forskjellige og veldig motstridende ting om meg sjøl og mitt forhold til dette med kjæresteri:
- jeg er altfor kresen
- jeg forelsker meg altfor lett

Det siste skal jeg ikke si noe på, for tru meg når jeg sier at jeg er smertefullt klar over det, så det skal jeg ikke gidde å utforske noe nærmere. Vil kanskje bare supplere det med noe annet jeg har hørt, som også strider imot den første der, nemlig at jeg ikke skal ta til takke med hva som helst, noe jeg er fullstendig enig i.

Men ja. Er jeg altfor kresen? Jeg skjønner nesten ikke hva det utsagnet der skal bety engang, med tanke på at jeg strengt tatt ikke velger hvem jeg forelsker meg i. Hadde jeg klart å forelske meg i en tjukkas uten hår eller framtid, hadde jeg så klart valgt det, bare fordi da hadde jeg jo faktisk hatt en sjanse, men altså... nei. Jeg kan ikke late som om noe jeg overhodet ikke syns er attraktivt, er attraktivt bare fordi det gjør det enklere for meg sjøl. Det blir å lure meg sjøl og den andre, og det er jo bare slemt og feil.

Så altså, dating... Jeg har opplevd at folk på forumer og på Twitter irriterer seg over at jeg klager over at jeg ikke har kjæreste når jeg avviser alle likevel. Men det blir jo samme greia. Hva faen er vitsen med å late som om jeg liker noen når jeg ikke liker dem, bare fordi de er interessert i meg? Det er jo bare kjempefalskt og, så vidt jeg har forstått begrepet "forelskelse", ikke det som er meninga i det hele tatt? Og når jeg ikke vil bli med noen på date, eller bli med noen hjem, eller kysse en eller annen random kødd på et eller annet utested, så er det ikke fordi jeg er altfor kresen. Det er fordi jeg faktisk ikke er interessert, og det å ha en så høy standard som jeg tydeligvis har, er jo alt annet enn fordelaktig for meg sjøl, men å ønske seg en kjæreste er ikke det samme som å ta til takke med hva som helst som måtte by seg.

Og så forstår jeg ikke konseptet "dating." Kanskje det bare er jeg som har en sinnssyk intuisjon, men jeg gidder ikke å bli med noen jeg ikke er interessert i på date. Og hvorvidt jeg er interessert eller ikke veit jeg ganske fort. Folk har argumentert med at tingen med dating er at man skal bli bedre kjent med hverandre og finne ut om man liker hverandre, men sjøl noier jeg igrunn bare jeg hører ordet "date." Jeg noier bare jeg hører spørsmålet "vil du bli med og ta en kaffe?" med mindre det er fra noen jeg kjenner godt, fordi bare dét har blitt en slags klisjé for "jeg er interessert i deg." Det er en fin ting å bli bedre kjent med folk, og jeg har mangen en gang irritert meg over at det ikke er fullstendig sosialt akseptert og helt normalt å bare kunne spørre folk "har du lyst til å bli vennen min?", litt sånn som på The Sims, at nå har vi avklart at vi er venner, så derfor er vi venner, og nå kan vi gjøre morsomme ting sammen. Hvis noen, og med "noen" mener jeg vel egentlig et medlem av det motsatte kjønn, jeg ikke egentlig kjenner noe særlig spør om jeg vil være med og ta en kaffe, får jeg baktanker med én gang. Jeg tenker "shit, han er interessert i meg", og så finner jeg på tusen unnskyldninger fordi jeg ikke er interessert i ham. Ja, jeg er nok litt innbilsk, men det er bare sånn det har blitt. Så klart skulle jeg ønske at fortsatt var som da vi var små, at det var helt vanlig å bare ringe på døra til noen vi ville bli venn med og spørre om de ville være med ut og leike, for det er jo virkelig bare koselig, men jo eldre jeg blir, dess mer virker det som om absolutt alt man finner på med noen av det motsatte kjønn er fordi en av dem har planer i bakhodet. OG DET ER SÅ DUMT. Fordi jeg vil jo ikke at jeg skal frike ut bare fordi noen vil bli kjent med meg - en liten innskytelse: ja, jeg friker stort sett alltid ut hvis jeg finner ut at noen er interessert i meg, med mindre jeg er interessert i dem og, og grunnen til det er sannsynligvis altfor freudiansk til at jeg vil gå inn på det på bloggen min, så bare ha det i bakhuet fra nå av - og jeg vil kunne spørre noen jeg vil bli bedre kjent med, uansett om det er en gutt eller ei jente, om de vil for eksempel ta en kaffe med meg uten at de skal tenke "shit, hun er interessert i meg."

Nå har jeg nesten mista tråden sjøl her, så hvis du fortsatt henger med, er jeg veldig stolt av deg.

Jeg kan ikke tvinge meg sjøl til å forelske meg i noen. Det må skje av seg sjøl. Hvis jeg i tillegg veit at det er et press på meg - som det jo av naturlige årsaker er under en date - klarer jeg væffal ikke å tvinge meg sjøl til å forelske meg i noen. Og jeg bare gjør ikke one night stands. Så det at jeg ikke vil bli med deg hjem eller ut eller wherever, er ikke fordi jeg er kresen eller prippen. Eller kanskje det er det. Men jeg syns faktisk ikke du har rett til å kalle meg bipolar bare fordi jeg "veksler mellom å være desperat og prippen", når jeg faktisk ikke er desperat. Jeg gjentar: Å HA LYST PÅ KJÆRESTE ER IKKE DET SAMME SOM Å VÆRE DESPERAT. Det å ikke date fordi jeg ikke forstår meninga med det - og det skal en jævla god grunn til for at jeg skal forstå det, fordi ingen av argumentene jeg har hørt hittil har appelert til meg - er jo sikkert litt upraktisk for min del, men når jeg først forelsker meg, så er det fordi det bare skjer naturlig uten at jeg prøver å styre det, og det å gå på en date for å "prøve å finne ut om jeg liker noen", er å prøve å styre det.

Og det er sikkert så utrolig mye mer jeg vil si i saken, men jeg innser jo at jeg gjentar meg sjøl, og dette er uoversiktlig nok som det er.

Too long, didn't read: JEG GÅR IKKE PÅ DATE. JEG BLIR IKKE MED DEG HJEM FRA BYEN. JEG VIL IKKE HA DET JÆVLA TELEFONNUMMERET DITT. Lev med det og ikke kall meg kresen.

Takk for meg.

P-town statusrapport

Okei, jeg er sånn kembotrøtt akkurat nå, og jeg skal opp tidlig i morra, men jeg føler at jeg bør gjøre dette nå. Bare ikke forvent all verden med refleksjon.

Altså, Porsgrunn-oppholdet skulle jo egentlig vare til den tredje, men som jeg håper alle har fått med seg, skal jeg på MGMT-KONSERT I MORRA (eller teknisk sett seinere i dag). Konsekvensen var at jeg tok halv ni-bussen i stad, og har nå vært hjemme i et par timer. Eller i Bø, da. Spørs jo åssen du ser på det. Pappa kommer klokka ti i morra og henter meg, og så er det Oslo etterpå. Og juleferie. Hvorpå jeg kommer til å gå i søknadshi. Men nå bare tomprater jeg.

For PORSGRUNN. Jeg likte fønkishuset vårt så sinnssykt godt. Hadde det bare ikke vært pisskaldt og utstyrt med et klaustrofobisk kjøkken, hadde jeg vurdert å flytte inn på en permanent, eller i det minste semi-permanent basis:


Et veldig fint hus å gå rundt og høre på Salem i. Og jeg likte Porsgrunn som en by. Og Salem har fått meg til å like vinteren, og når det kom ordentlig snø til Porsgrunn og, gikk jeg rundt i gatene om kveldene for meg sjøl med headsettet guffa ganske høyt på, og bare... mmmmm. Og Grenland Friteater satte opp stykket mitt, og det blei helt perfekt. Og jeg møtte fine folk jeg ikke fikk sagt ha det til. Og og og. Det var et fint opphold.

I dag har jeg vært ganske fyllesjuk fordi jeg i går shotta absint og skylte ned med vin. Sorry. Jeg bare måtte skrive det. Følte meg så sykt kul og bohemsk. Den ene vinen hette til og med boheme.

Natta. I morra skal jeg på konsert.

Ei slags kunngjøring of sorts

Jeg hadde en så sinnssykt fin dag med Henrik og Kamilla i går at det nesten er urettferdig at den er over. Men dagen i dag har heller ikke vært så verst foreløpig, og blir nok fin utover kvelden og. Jeg har jo fått årsvideoen!

Men det var jo ikke det jeg skulle snakke om i det hele tatt.

Jeg veit ikke helt, men natt til i dag kom jeg liksom på at jeg er fri. Jada, klisjé, men hey, det er sant. Jeg trenger ikke å stresse med noe, jeg. Det er bare å flyte og la ting skje. Kanskje blir jeg litt sånn sentimentalt lykkelig når jeg nettopp har vært sammen med fine folk, men... ja. Eller altså, for å bli litt mer konkret og direkte:

Kjære Tor Espen, hvis du mot all formodning noen gang skulle lese dette: du er en herlig fyr på bortimot alle områder jeg kan komme på, men jeg føler ikke noe for deg lenger. Utover vennskap, altså.

Men det deiligste av alt, er egentlig å endelig kunne innrømme det for meg sjøl.

Jeg er sinnssykt forelska

Jeg lover, ingen film døyver hjertesmerte som (500) Days of Summer. Jeg har nettopp sett den for andre gang og bare... yeah! En romantisk komedie jeg til ei forandring føler meg bra etter å ha sett. Jeg er klar for alt! Jeg føler meg mest sint på hele driten, og er så gira på å gjøre resten av sommeren superminnerik! Og det verste av alt er at jeg ikke er ironisk engang! Men egentlig var det ikke det jeg hadde tenkt å snakke om i det hele tatt.
(Still, I got you there, ikke sant? Med tanke på bloggtittelen? Høhø. Anywayz... (men seriøst.))

Jeg lovte meg sjøl å blogge om det når jeg var ferdig med boka, og jaggu har ikke tenkt å opprettholde det løftet. Seriøst. Det er lenge mellom hver gang jeg leser noe så bra, og de gangene jeg gjør det, blir jeg god og varm i hele kroppen. Fordi jeg liker å se på meg sjøl som en kresen, om enn treig, leser, og dét uten å vite hva jeg ser ordentlig etter engang. Jeg mener, jeg leste Vindens skygge og Kite Runner uten å føle noe særlig annet enn at "dette var ganske bra", og alle snakker jo om dem som om de var... tja. Dritbra, i væffal. Men altså. JSF, ass.

Jeg snakker for all del om Everything Is Illuminated. Jeg så filmen en gang for kjempelenge siden. Eller, med tanke på at den kom i 2005 kan det ikke ha vært snakk om evigheter, men fem år er uansett lang tid, sånn egentlig. Og så så jeg den en gang til litt seinere fordi den var så sinnssykt bra. Og så leste jeg ikke boka før sånn nå nettopp. Og... herregud. Den er...

Okei, jeg greier ikke å beskrive, så da trår vi til med noen freske eksempler.

For det første er den sinnssykt morsom:

I will describe my eyes and then begin the story. My eyes are blue and resplendent. Now I will begin the story.

AND IF OUR PLIGHT IS SO DESPERATE, he said (always starting his sentences with "and", as if what he verbalized were some logical continuation of his innermost thoughts), SHOULD WE NOT ACT LIKE IT? AND SHOULD WE NOT SOUND LIKE DESPERATE PEOPLE?

AND WE MUST ALL BE FAMILIAR WITH THAT MOST PORTENTOUS OF BIBLICAL PARABLES, THE PERFECTION OF HEAVEN AND HELL. AND AS WE ALL DO OR SHOULD KNOW, IT WAS ON THE SECOND DAY THAT THE LORD OUR GOD CREATED THE OPPOSING REGIONS OF HEAVEN AND HELL, TO WHICH WE AND THE SLOUCHERS, MAY THEY PACK ONLY SWEATERS, WILL BE SENT, RESPECTIVELY. AND BUT WE MUST NOT FORGET THAT THIRD AND NEXT DAY, WHEN GOD SAW THAT HEAVEN WAS NOT AS MUCH LIKE HEAVEN AS HE WOULD HAVE PRAYED, AND NOT AS MUCH LIKE HELL.

"Your train ride appeased you?" I asked. "Oh, God," he said, "twenty-six hours, fucking unbelievable." This girl Unbelievable must be pretty majestic, I thought.

"Do not be distressed," I informed him as Sammy Davis, Junior, Junior punched her head against the window. "That is only the driver's Seeing Eye bitch." I pointed to the shirt that she was donning, but she had masticated the major of it, so that it only said: OFFICIOUS BITCH. "She is deranged," I said, "but so so playful."

MEN. La oss ikke glemme at den er så intenst... fin, i mangel på mindre generelt ord for å beskrive den. Jeg bare... nei. La oss sitere videre:

I am not sad, he would one day repeat to himself over and over, I am not sad. As if he might one day convince himself. Or fool himself. Or convince others - the only thing worse than being sad is for others to know that you are sad. I am not sad. I am not sad. Because his life had unlimited potential for happiness, insofar as it was an empty white room. He would fall asleep with his heart at the foot of his bed, like some domesticated animal that was no part of him at all. And each morning he would wake with it again in the cupboard of his rib cage, having become a little heavier, a little weaker, but still pumping. And by midafternoon he was again overcome with the desire to be somewhere else, someone else, someone else somewhere else. I am not sad.

... I am begging you Eli youaremyfriend do not let me die I am so afraid of dying Iamsoafraid it will be OK I told him it will be OK do not do this he said do something do something dosomething dosomething it will be OK it will beOK who was I saying that to do something Eli dosomething I am soafraidofdying I am soafraid you know what they are going to do youaremyfriend I told him although I do not know why I said that at that moment...

Og... ja. Jeg har ikke så lyst til å fortelle hva den handler om, fordi det er nesten ikke relevant engang, i og med at det er sjølve skrivestilen som gjør boka, og som gjør den helt totalt forskjellig fra filmen, sjøl om filmen er veldig god på en helt annen måte. Og sjøl om han egentlig allerede er gift og har unge (SOM HETER SASHA, DAMMIT. Øhm. De som allerede har lest boka, vil forstå.) så vil jeg gifte meg litt med ham, jeg og. Og som Ingridmarie sa en gang for lenge siden; Jonathan Safran Foer er sånn omtrent det vakreste navnet i hele verden.

Ja. Som sagt gjør det veldig godt å lese så sykt bra bøker, fordi med mitt tilsynelatende hjerte av stein, blir jeg så sjelden grepet av noe jeg leser. Men Everything Is Illuminated er faen meg kunst, altså. Og så er jeg bittelitt misunnelig, fordi jeg òg vil skrive så utenomjordisk fantastisk.

Og apropos bra tekster, syns jeg alle bør lese Utsikt frå ei berghylle av Svanhild.

Takk for i dag.

I går fikk du meg til å grine igjen

I'm your Opheliac
I've been so disillusioned
I know you'd take me back
but still I feign confusion
I couldn't be your friend
My world was too unstable
You might have seen the end
but you were never able

to keep me breathing
as the water rises up again
before I slip away

You know the games I play and the words I say when I want my own way
You know the lies I tell when you've gone through hell and I say I can't stay

You know how hard it can be
to keep believing in me
when everything and everyone becomes my enemy, and when
there's nothing more you can do
I'm gonna blame it on you
It's not the way I wanna be
I only hope that in the end you will see
it's the Opheliac in me

It's the Opheliac in me

I'm your Opheliac
My stockings prove my virtue
I'm open to attack
but I don't want to hurt you
Whether I swim or sink
that's no concern of yours now
How could you possibly think
you had the power to know how to

keep me breathing
as the water rises up again
before I slip away

You know the games I play and the words I say when I want my own way
You know the lies I tell when you've gone through hell and I say I can't stay

You know how hard it can be
to keep believing in me
when everything and everyone becomes my enemy, and when
there's nothing more you can do
I'm gonna blame it on you
It's not the way I wanna be
I only hope that in the end you will see
it's the Opheliac in me

It's the Opheliac in me

Studies show:
Intelligent girls are more depressed
because they know what the world is really like
Don't think for a beat it makes it better
when you sit her down and tell her everything's gonna be all right
She know in society she either is
a devil or an angel with no in-between
She speaks in the third person
so she can forget that she's me

Doubt thou the stars are fire
Doubt thou the sun doth move
Doubt truth to be a liar
but never doubt

Doubt thou the stars are fire
Doubt thou the sun doth move
Doubt truth to be a liar
but never doubt

Doubt thou the stars are fire
Doubt thou the sun doth move
Doubt truth to be a liar
but never doubt
I love

You know the games I play and the words I say when I want my own way
You know the lies I tell when you've gone through hell and I say I can't stay

You know how hard it can be
to keep believing in me
when everything and everyone becomes my enemy, and when
there's nothing more you can do
I'm gonna blame it on you
It's not the way I wanna be
I only hope that in the end you will see
(but never doubt)

You know the games I play and the words I say when I want my own way
You know the lies I tell when you've gone through hell and I say I can't stay

You know how hard it can be
to keep believing in me
when everything and everyone becomes my enemy, and when
there's nothing more you can do
I'm gonna blame it on you
It's not the way I wanna be
I only hope that in the end you will see

Det personlige dramaet jeg lovte at ikke skulle komme

Jeg greide bare ikke å holde det inni meg, gjorde jeg vel? Jævla oppmerksomhetshore.

Men hey, jeg trur kanskje at det begynner å slippe litt... taket? Altså, når han først er der, er det kjempefint, og jeg merker at jeg er oppriktig glad i ham og ikke vil at han skal gå igjen, men når han først ikke er der, så... savner jeg ham ikke. Jeg blir ikke sjuk fordi jeg ikke veit hva han gjør eller med hvem, og det er... befriende. Og sånn sett skulle man jo tru at problemet var mer eller mindre løst, hadde det ikke vært for han andre. Og nå veit jeg plutselig ikke åssen jeg skal fortsette innlegget mitt videre, for jeg har fått flere lesere enn jeg pleide å ha, og egentlig er jeg bare tilbake til det forvirra rotet jeg alltid har vært. Men dette er faktisk ikke bra. Jeg hadde ikke trengt dette nå. Men kanskje er det litt fint og, for det holder ting på avstand, og jeg trur uansett ikke dette er snakk om the big L eller noe, så... meh. Vi får ta det om igjen den gangen jeg faktisk veit hva jeg skal si, myes?

Så stemmer vi for nytt innlegg i morra om noe random piss så dette slipper å figurere øverst i lista. Heh.

Det gjør meg så sliten

I need some sleep
It can't go on like this
I tried counting sheep
but there's one I always miss
Everyone says I'm getting down too low
Everyone says, "you just gotta let it go"
You just gotta let it go
You just gotta let it go

I need some sleep
Time to put the old horse down
I'm in too deep
and the wheels keep spinning 'round
Everyone says I'm getting down too low
Everyone says, "you just gotta let it go"
You just gotta let it go
You just gotta let it go

You just gotta let it go

You just gotta let it go

You just gotta let it go

Jojo

Dagen i dag begynte jo så bra, til tross for at jeg skulle til tannlegen. Jeg satt på toget og hørte på Sigur Rós og Asobi Seksu, og skreiv et helt OK dikt og fikk en manusidé. Da jeg var ferdig hos tannlegen og tok bussen til Drammen for å ta toget videre til Sandefjord, mista jeg det, men stressa ikke, og kjøpte meg ei fin notatbok og en nydelig penn i steden. Så hørte jeg på musikk på toget tilbake, videreutvikla ideen min, stakk på Jordbærpikene da jeg var framme i S-town, kjøpte meg smoothie og bruschetta, skreiv ferdig manuset... og plutselig ville jeg ikke tilbake til skolen igjen. Og jeg ville ikke bli sittende på kafé aleine. Og jeg visste ikke hvilket av alternativa som var det mest frastøtende.

Og nå er jeg på rommet mitt og vil ikke ut. Vurderer å legge meg. Ved nærmere ettertanke, syns jeg manuset mitt blei ræva, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg bare loker i steden for å skrive fornuftige ting jeg har tidsfrister på. Jeg blir stressa ved tanken på at det fortsatt er én uferdig bagatell igjen på Flasketuten, og jeg er egentlig jævlig sjalu, uten at jeg veit om jeg har en grunn engang. Mest sannsynlig har jeg vel kanskje ikke det, men om han ikke liker henne på liker-liker-måten, er jeg likevel sjalu fordi hun er enklere å snakke med, mer initiativtakende, generelt mer sympatisk og ikke løper inn på rommet sitt for å grine som en annen dramaqueen bare fordi han ikke satte seg ved samme bord som henne under middagen. Og fordi han sier til meg at han ikke tid til å henge med meg fordi han må jobbe med opptaksprøva si, mens han forsvinner med henne til svømmehallen. Og herr intimgrense-med-radius-på-to-meter hopper på henne og leikeslåss med henne. Og - wouldn't you know! - jeg får klump i halsen av å skrive det, samtidig som jeg syns jeg sjøl er så jævlig patetisk for å i det hele tatt la meg såre av sånne ting. Og ikke minst fordi hun har jo blitt ei veldig god venninne av meg og.

Og så spammer jeg ned bloggen min med emobullshit. Det er forresten òg en ting jeg får dårlig samvittighet for.

Og dere skal få se Flasketuten snart, altså. Sammen med annet elevkveldkrimskrams. Jeg lover.

Blæh

Jeg føler et behov for å skrive et unødvendig emoinnlegg, så hold deg fast.

Men åh. Det er ikke det at jeg ikke er glad for å være tilbake, for jeg er jo det, men det er vel mer det at jeg hadde glemt hvor ekstremt bipolar visse mennesker (les: et visst menneske) får meg til å bli. Og det verste er jo at den naive nervøsiteten i elsker/elsker ikke så klart er borte, så jeg burde strengt tatt ikke ha noen grunn engang. Men jeg kan bare ikke noe for det. Jeg skulle for alt i verden ønske at siden det liksom ikke er noe håp likevel, at jeg bare kan skru av en merkelig forelskelsesknapp så jeg kan begynne å ha et normalt følelsesliv igjen, og slippe å se ut som ei hoven kjøttkake i trynet til enhver tid fordi jeg har begynt å få grineanfall igjen, eller for den saks skyld bli berusa og patetisk håpefull bare på grunn av ting som ikke engang betyr noe. Jeg orker snart bare ikke mer, for dette sliter meg ut, og jeg vil at han skal holde seg langt borte fra meg og sammen med meg hele tida om hverandre og samtidig.

Og så er det jo ikke bare dét. Jeg greier ikke å skrive lenger, og har mista en god del av det nyeste prosjektet mitt. Jeg eier ikke energi til noe som helst, og er, som kjære Jokke sa det en gang i tida, søvnløs om natta og bevisstløs om dagen. Og mitt tidvis anstrengte forhold til mat er tilbake atter en gang, og jeg er dritsulten, men blir spykvalm bare av et par biter. Og så syns jeg at alle maser, og at de som ikke maser, overser meg.

Jeg vil ha ferie fra verden. Og så vil jeg ikke være forelska. Nå er det ikke gøy lenger.

Publiciteh!

Det har skjedd så mye rart de siste månedene at jeg strengt tatt syns jeg fortjener å være litt narcissistisk av meg. I hereby give to thee medieomtalen jeg har fått siden boka kom ut i begynnelsen av november:

Her: http://www.folkehogskole.no/index.php?page_id=4792
Her: http://dt.no/article/20091119/LPKULTUR/470815078
Her: http://dt.no/article/20091214/NYKULTUR/712149939
Her: http://www.bt.no/kultur/litteratur/litteraturanmeldelser/Det-gode-mot-det-onde-979567.html
Og ikke minst her, sjøl om det ikke har en dritt med saken å gjøre, haha: http://www.skiringssal.fhs.no/Fanemeny/Fag_Og_Linjer/Film.aspx
... pluuuss at jeg har vært på radioen (NRK Østafjells ffs!), og så at Lierposten forleden dag hadde et portrettintverju av meg på trykk som kun havna i den fysiske utgaven, her representert ved mine skanneskillz:


Og så har vi jo intervjuet som ligger ute på YouTube, da, og som jeg egentlig trur at noen av dere allerede har sett, men som det så klart ikke skader å laste opp her og. Jeg høres uendelig lite intelligent ut:



Av annet nytt og eventuelt spennende, kan jeg melde at storsatsinga "Flasketuten peker på" (a.k.a. den romantiske komedien jeg har nevnt hist og her tidligere) er helt, helt ferdig, men at vi skal spare premieren til vi har elevkveld en gang i januar eller februar. Med andre ord får dere ikke lov å se den ennå. Men den blei helt sinnssykt bra, altså. Bare trist vi måtte filme den før vi får det nye utstyret over nyttår.

Og hvis det lures på åssen jeg har det, så joda. Det går faktisk veldig fint med meg. Jeg kom til Lier i går, og skal være her + i Jølster i ferien. På mandag kommer endelig Vibeke og greier. Og jeg fikk klem av ham både på torsdag og i går, og med tanke på at han normalt sett har en intimgrense med radius på to meter, tilsvarer jo det i praksis sex, hahaha.

Utpå nyåret får jeg se hele gjengen igjen, bortsett fra tre som har blitt utvist. Deriblant Kristian fra Bodø. Jeg syns det er så helt forjævlig trist.

POSITIVITET!

Det har stort sett gått i surmuling i det siste. Da passer det jo fint at jeg blei tagga av Gud med følgende hyggelige sak:

Tag noen mennesker om du føler det er det riktige å gjøre. Hvis ikke, dans en liten dans for deg selv. Du kan selvsagt gjøre beggedeler.

Karoline, Kristina og Eva.

Post så tre ting som gjør verden til et bedre sted. Jeg ønsker deg en meget god dag.

1. Sjøl om dere sikkert har fått motsatt inntrykk gjennom de siste blogginnlegga mine, så:

Denne gjengen! Jeg er jo glad i dem, og de gjør verdenen min bittelitt finere. Og de interne ustabilitetene jeg har nevnt litt nå i det siste, er mer eller mindre rydda opp i, i den grad det går an å rydde opp i dem, og jeg har det så bra som jeg kan ha det nå, trur jeg. Ja.

2. Sånne ting:

Og da tenker jeg faktisk i første omgang på det at det er snop, og ikke så mye den metaforiske betydninga, som jeg faktisk først oppdaga da jeg stappa lørdagskosen i veska etter at jeg hadde kjøpt det. Hahahaha, det var så random. Min overveldende kjærleik til DVAS blusser tydeligvis underbevisst opp overalt.

3. Disse englene, og for eksempel denne sangen:


Jeg har faktisk lært meg den på bass nå. Totalt på gehør og uten tablatur fiska fram på teh internetz eller noe! Kudos! Ikke at den er den vanskeligste sangen i verden heller, meeeen det er jo som kjent ikke poenget.

Ja. Det var dagens porsjon glede. Og som indirekte hinta til tidligere i innlegget; vi har snakka om den forrige hendelsen, og det fantes ei rasjonell forklaring, og jeg sa unnskyld og han sa unnskyld, og på mandag fikk jeg champagnebrus og pepperkaker og "Lykke til på intervjuet! :)"-melding av ham. Og jeg er fortsatt dødsforelska, og nå og da begynner jeg randomly å grine fordi jeg aldri kommer til å kysse ham. Men akkjaaaaaa.

Jeg skulle ønske jeg greide å forlate temaet, men

Hva faen skjer med å "bevare vennskabet" når det eneste du har sagt i mitt nærvær i dag er "hei, Henrik, blir du med å se film i kveld?"

Takk for invitasjonen, liksom.

Orker ikke finne tittel

Såh. Jeg har vært tøff i det siste. På torsdag, mener jeg å huske at det var, fortalte jeg ham at han har pene hender (OG DET HAR HAN). I går fortalte jeg resten. Altså at jeg har vært forelska i ham siden tredje uka etter at vi begynte her.

Han sa til meg at han likte meg kjempegodt, men bare som en venn.

Ironisk nok har jeg aldri vært så nær ham noen gang. Vi satt ute med armene rundt hverandre, med fletta fingre, og den andre handa mi brukte jeg til å stryke ham i nakken. Jeg begynte å grine noe helt forjævlig, og sa unnskyld for at jeg grein, og han sa at det ikke gjorde noe, og at alt kom til å gå bra, og så fikk jeg en skikkelig god klem. Per akkurat nå ser jeg ikke ut fordi jeg mer eller mindre har grini kontinuerlig siden.

Nå håper jeg bare ikke at det blir skikkelig, skikkelig kleint mellom oss (men det blir det jo). Vi skal jo faen meg regissere en romantisk komedie sammen. Skjebnens ironi, elns.

Innimellom skulle jeg ønske at han bare kunne ha vært skikkelig drittsekk i steden for ca. den snilleste og behageligste fyren jeg noen gang har møtt. Det hadde kanskje gjort ting litt enklere. Hadde han bare unngått meg i dag, for eksempel, og ikke insistert på at vennskapet vårt ikke skulle la seg affisere av det, hadde jeg jo sluppet å bli mint på ham hver eneste dag.

Note to self: ikke forelsk deg mer. Og aller minst i dine beste venner.

Faenfaenfaenfaenfaen

OK. Du kommer ikke til å lese dette. Eller, i teorien er det vel en viss sjanse, i og med at det tross alt ligger ute på det nakne nettet, men situasjonen tatt i betraktning... nei.

Likevel. Hva var vitsen med å fortelle meg at du dro på onsdag når du stakk allerede før jeg fikk sagt ha det? Hvorfor faen ignorerte du meg i hele går kveld og fikk meg til å sitte og grine på rommet mitt i flere timer? Kunne du bare ikke ha ignorert meg helt fra starten av, da, sånn at jeg slapp å føle noe for deg som jeg hadde lovt meg sjøl å ikke føle, men som jeg endte opp med å føle likevel? Du kunne ha latt meg gå og hente klesvaska mi sjøl, mørkredd og jævlig, i steden for å på eget initiativ følge meg ned, skru på lyset for meg og følge meg helt bort til døra. Du kunne ha holdt kjeft om at jeg så bra ut i kjole, og du hadde heller ikke trengt å be meg bli med og se serier nede i kjelleren i det rommet ingen bruker.

Faen ta deg. Jeg savner deg, og det har ikke gått en dag en gang. Jeg savner deg noe helt forjævlig. Og jeg liker deg bedre enn jeg burde. Og jeg griner igjen, sjøl om du sikkert ikke har gått av toget enda engang, fordi det kommer til å bli et jævla smertehelvete, og det er hvite vegger, og lakener som lukter bakterier og sterile sprøytenåler. Og du skjønner så jævla godt hvem du er, så du får ikke lov til å ignorere meg igjen.

Faen

OK. Jeg kommer sikkert til å slette dette innlegget etter hvert fordi jeg er pysete. Og jeg vil ikke at hun skal se det. Samtidig vil jeg at hun skal se det for alt i verden. Akk.

Men åååh, hvorfor er jeg dum, og hvorfor sa jeg ikke noe da mens jeg hadde sjansen, og hvorfor nevnte jeg ikke noe, protesterte, sa jeg hadde funnet ut ting om meg sjøl, fortalte hvor mye jeg har tenkt på henne i det siste, og ikke minst hvordan jeg har tenkt på henne, og hvorfor er jeg så feig, og hvorfor er jeg så dum, og hvorfor er jeg så forvirra, og hvorfor kan jeg ikke være litt mer frampå, og herreguuuud! Jeg er dustdustdustdustdust. En forvirra dust, attpåtil. Jeg har jo flere sjanser, men jeg blir ikke modigere etter hvert, det veit jeg jo. Vinterferien? Egentlig håper jeg bare at hun skal merke noe av seg sjøl, men jeg veit ikke hvor tydelig det er. Jeg trur ikke hun veit. Og på en måte er det like greit, men på en annen måte så er det ikke det i det hele tatt.

Jeg er et rot.

Siste oppdatering på såpefronten

Nå er løpet kjørt, og alt er over. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke bryr meg. Men jeg overlever. Jeg gjør vel det.