20. M83 – 454 avspillinger
Da jeg oppdaga M83 mens jeg gikk på videregående en gang, husker jeg at jeg tenkte at dette var noe av den vakreste musikken jeg noen gang hadde hørt. Det var varsomt og kraftig om hverandre, det var melankoli, sinne og eufori, ofte i løpet av samme låt. Det var fengende popmelodier, og det var ti minutter lange dronelåter som stort sett bare vegger av støy. De seineste utgivelsene hans kan få det til å virke som at han har tenkt å ta prosjektet i en mer poporientert retning framover, noe jeg har blanda følelser for. På den positive sida er jo dette noe av den fineste popmusikken som fins om dagen, på den negative sida liker jeg M83 enda bedre når det er eksperimentelt og rart og ikke følger popmusikkens typiske oppbygging. Men Before the Dawn Heals Us vil fortsatt være et av de nydeligste albuma jeg veit om i hele verden, og kanskje spesielt låta Teen Angst, som jeg hørte på flere ganger om dagen en periode. Jeg husker jeg hadde tenkt å skrive et helt nytt fantasyprosjekt inspirert av den låta, men... det blei aldri noe av. Og nå har jeg ikke lenger trua på ideen. Haha. Men altså, jeg veit ikke om det er mulig å høre det harmoniske synthstøyet i Teen Angst og ikke få en følelse av at man svever baklengs i en trist og vakker dimensjon som stort sett bare består av skyer der alt bare gir mening i sin egen kontekst, litt sånn som i en drøm... men det kan også bare være meg, selvfølgelig.
Da jeg oppdaga M83 mens jeg gikk på videregående en gang, husker jeg at jeg tenkte at dette var noe av den vakreste musikken jeg noen gang hadde hørt. Det var varsomt og kraftig om hverandre, det var melankoli, sinne og eufori, ofte i løpet av samme låt. Det var fengende popmelodier, og det var ti minutter lange dronelåter som stort sett bare vegger av støy. De seineste utgivelsene hans kan få det til å virke som at han har tenkt å ta prosjektet i en mer poporientert retning framover, noe jeg har blanda følelser for. På den positive sida er jo dette noe av den fineste popmusikken som fins om dagen, på den negative sida liker jeg M83 enda bedre når det er eksperimentelt og rart og ikke følger popmusikkens typiske oppbygging. Men Before the Dawn Heals Us vil fortsatt være et av de nydeligste albuma jeg veit om i hele verden, og kanskje spesielt låta Teen Angst, som jeg hørte på flere ganger om dagen en periode. Jeg husker jeg hadde tenkt å skrive et helt nytt fantasyprosjekt inspirert av den låta, men... det blei aldri noe av. Og nå har jeg ikke lenger trua på ideen. Haha. Men altså, jeg veit ikke om det er mulig å høre det harmoniske synthstøyet i Teen Angst og ikke få en følelse av at man svever baklengs i en trist og vakker dimensjon som stort sett bare består av skyer der alt bare gir mening i sin egen kontekst, litt sånn som i en drøm... men det kan også bare være meg, selvfølgelig.
19. MGMT – 496 avspillinger
Som alle andre i hele verden elska jeg debutplata til MGMT, Oracular Spectacular. Det var fengende, sommerlig neo-psykedelia som fikk meg til å ville danse på ei strand ei sommernatt i LSD-rus med blomster i håret. Så kom andreplata, Congratulations, som alle hata, bortsett fra Vibeke, Jørgen og meg. I Congratulations tok bandet de psykedeliske elementene fra førsteplata og strakk dem enda lenger, noe som blant annet førte til det tolv minutter lange mesterverket Siberian Breaks. Radiovennligheten som hadde gjennomsyra (no pun intended) førsteplata deres var borte vekk. Og så kom tredjeplata, MGMT, som ingen i det hele tatt fikk med seg at kom. De lagde ingen musikkvideoer i forbindelse med albummet, og de slapp ingen singler. Jeg veit jeg har hørt gjennom det, men jeg husker ingenting fra det. Men så! For ikke kjempelenge siden slapp de en ny singel som klarte det geniale med å kombinere det beste fra Oracular Spectacular med det beste fra Congratulations. Det er ikke like poppete og lettlikelig som Kids og Electric Feel, men det er ikke fullt så fortapt i sin egen rus som Lady Dada's Nightmare. Bandmedlemmene har blitt eldre, og det er ikke lenger sommer, og synthene i Little Dark Age er vesentlig kaldere enn tidligere. Det er nesten noe litt Depeche Mode over det nye materialet deres, og det er veldig kledelig. Musikkvideoen til Little Dark Age er dessuten helt ekstremt fornøyelig, jeg hadde faktisk planer om å poste den her på bloggen da den var ny, men det kokte bort i kålen. Men nå er endelig anledninga her!
Som alle andre i hele verden elska jeg debutplata til MGMT, Oracular Spectacular. Det var fengende, sommerlig neo-psykedelia som fikk meg til å ville danse på ei strand ei sommernatt i LSD-rus med blomster i håret. Så kom andreplata, Congratulations, som alle hata, bortsett fra Vibeke, Jørgen og meg. I Congratulations tok bandet de psykedeliske elementene fra førsteplata og strakk dem enda lenger, noe som blant annet førte til det tolv minutter lange mesterverket Siberian Breaks. Radiovennligheten som hadde gjennomsyra (no pun intended) førsteplata deres var borte vekk. Og så kom tredjeplata, MGMT, som ingen i det hele tatt fikk med seg at kom. De lagde ingen musikkvideoer i forbindelse med albummet, og de slapp ingen singler. Jeg veit jeg har hørt gjennom det, men jeg husker ingenting fra det. Men så! For ikke kjempelenge siden slapp de en ny singel som klarte det geniale med å kombinere det beste fra Oracular Spectacular med det beste fra Congratulations. Det er ikke like poppete og lettlikelig som Kids og Electric Feel, men det er ikke fullt så fortapt i sin egen rus som Lady Dada's Nightmare. Bandmedlemmene har blitt eldre, og det er ikke lenger sommer, og synthene i Little Dark Age er vesentlig kaldere enn tidligere. Det er nesten noe litt Depeche Mode over det nye materialet deres, og det er veldig kledelig. Musikkvideoen til Little Dark Age er dessuten helt ekstremt fornøyelig, jeg hadde faktisk planer om å poste den her på bloggen da den var ny, men det kokte bort i kålen. Men nå er endelig anledninga her!
18. Slagsmålsklubben – 505 avspillinger
Slagsmålsklubben skiller seg veeeeldig ut fra alt annet på begge listene mine, og jeg blei helt ærlig ganske overraska over hvor høyt oppe i statistikken de befant seg. Dette er musikk man hører på når man vil jobbe fort, eller når man har et overskudd av energi i kroppen som trenger å få utløp. Dette er nerdedisco, dette er fjasepop, dette er musikk man ikke helt skjønner om er så intellektuelt at det har transcendert hele begrepet og blitt post-intellektuelt, eller om det bare var ment som trolling fra starten av. Men altså, sett på Malmö Beach Night Party på en fest, og jeg som aldri danser ville hatt store problemer med å sitte i ro. Jeg er ikke sikker på åssen hodet til den kollektive bevisstheten som jeg liker å innbille meg at utgjør Slagsmålsklubben ser ut innvendig, men jeg er ganske sikker på at det er et kaotisk og fargerikt sted, der neonfarga laserregnbuer uten forvarsel skyter fram fra løse lufta og brenner hull i alt de måtte støte på. Jo, og i tilfelle du lurer på bandnavnet: det er den svenske oversettelsen av Fight Club. Og jeg trur at det er veldig, veldig gøy å være medlem av dette bandet. Det er i væffal veldig gøy å høre på dem.
17. Silver – 509 avspillinger
17. Silver – 509 avspillinger
Apropos musikk å jobbe fort til. Nå er riktignok Silver og Slagsmålsklubben omtrent så langt fra hverandre musikalsk som det er mulig å komme, men likevel. Jeg blei introdusert til Silver fra Linda og Kolbjørn, og de hadde en ganske stor hit med Angels Calling fra 2003, som fram til da egentlig var den eneste Silver-låta jeg hadde hørt. Silver har forøvrig hatt ei ganske interessant utvikling som band: der det ofte er sånn at et band lager sine mest eksperimentelle og minst mainstream greier i starten av karrieren sin for så å tilpasse seg et visst publikum etter hvert, har Silver gått motsatt vei. Debutalbumet deres White Diary lå fem uker på VG-lista og var, til tross for sitt pønk-fundament, relativt radiovennlig – Angels Calling, for eksempel, er jo reine powerballaden. Så kom oppfølgerplata World Against World et par år seinere, med et mye røffere lydbilde. Og den (foreløpig?) siste plata Wolf Chasing Wolf er nesten hardcore, og min personlige favoritt blant de tre albuma deres. Hvis du bare har hørt Angels Calling, er det nesten ikke mulig å forestille seg hvor harde de har blitt i løpet av tre album. Det er energisk, eksplosivt og sint, og det skal innrømmes at jeg ikke hører så mye på akkurat denne typen musikk lenger sånn generelt, men noen ganger er det akkurat dette jeg trenger for å komme meg gjennom en arbeidsdag. Ivar Nikolaisen og co har til enhver tid så mange musikalske prosjekter på gang at jeg ikke veit om de noen gang velger å gjenopplive Silver, men hvis det skjer er jeg HERE FOR IT.
16. Gåte – 575 avspillinger
Gåte og jeg går forholdsvis way back, men ikke way back nok til at jeg var fan mens de var aktive første gangen. Av en eller annen grunn begynte jeg ikke å høre på dem før etter at de hadde gitt seg, noe jeg selvfølgelig var ganske bitter for. Jeg trur jeg rett og slett var for liten til å være mottakelig for musikken deres da de først slo gjennom i 2002, jeg husker nemlig jeg så dem framføre Bendik og Årolilja på Topp 20 eller noe tilsvarende den gangen de fortsatt var nye, unge og lovende, og jeg husker jeg tenkte at det var helt grusomt og kjempestygt. Jeg syns kvedinga til Gunnhild var helt forferdelig å høre på, og i dag klarer jeg ikke å skjønne hvorfor. Nå er heller ikke Bendik og Årolilja i nærheten av å være blant de hardeste sangene deres, men jeg syntes den var skikkelig bråkete den gang. Men da jeg altså først falt for dem, så falt jeg hardt. Modernisering av folkemusikk er jo ikke noe Gåte har funnet på, men Gåte sin måte å gjøre det på er likevel unik. Særlig elsker jeg de låtene der de blander inn elektroniske elementer, noe som gir en herlig creepy og kald stemning i for eksempel Grusomme skjebne. Som kjent er de nå tilbake, og jeg har ennå ikke helt klart å omfavne det nye materialet deres med samme kjærlighet som det gamle, men det aner meg at det mest av alt er en tilvenningssak, for de er akkurat så kraftfulle nå som de var i gamle dager.
15. Supercar – 605 avspillinger
Jeg oppdaga Supercar i den perioden da jeg hadde gått litt lei av visual kei. Jeg ville sjekke ut andre typer japansk musikk enn de artistene og banda man først og fremst forbinder med j-rock (som Miyavi og Gackt). Det er altså her Supercar kommer inn i bildet, med sine elementer og inspirasjon fra shoegaze og elektronika. Det er ikke absolutt alle låtene deres jeg liker like godt, men noen av dem er faktisk nesten sjokkerende gode. Jeg veit jeg har skrevet flere dikt opp gjennom inspirert av musikken deres, som for eksempel White Surf Style 5, Aoharu Youth, Shibuya Morning og den nesten psykedeliske Changes. De ga seg for over ti år siden, men jeg hører rykter om at de forskjellige bandmedlemmene har enten blitt med i nye band eller starta soloprosjekter, og at det er bra greier. Jeg hører egentlig ikke så ofte på Supercar lenger, jeg trur det er mest fordi jeg hadde en så intens periode der jeg hadde hekta på dem for noen år siden at jeg nesten brukte dem opp, men her om dagen mens jeg var på jobb satte jeg dem på igjen, og altså, denne musikken holder seg like godt i dag. Dette får være min note to self om å ikke glemme å høre på dem.
Jeg oppdaga Supercar i den perioden da jeg hadde gått litt lei av visual kei. Jeg ville sjekke ut andre typer japansk musikk enn de artistene og banda man først og fremst forbinder med j-rock (som Miyavi og Gackt). Det er altså her Supercar kommer inn i bildet, med sine elementer og inspirasjon fra shoegaze og elektronika. Det er ikke absolutt alle låtene deres jeg liker like godt, men noen av dem er faktisk nesten sjokkerende gode. Jeg veit jeg har skrevet flere dikt opp gjennom inspirert av musikken deres, som for eksempel White Surf Style 5, Aoharu Youth, Shibuya Morning og den nesten psykedeliske Changes. De ga seg for over ti år siden, men jeg hører rykter om at de forskjellige bandmedlemmene har enten blitt med i nye band eller starta soloprosjekter, og at det er bra greier. Jeg hører egentlig ikke så ofte på Supercar lenger, jeg trur det er mest fordi jeg hadde en så intens periode der jeg hadde hekta på dem for noen år siden at jeg nesten brukte dem opp, men her om dagen mens jeg var på jobb satte jeg dem på igjen, og altså, denne musikken holder seg like godt i dag. Dette får være min note to self om å ikke glemme å høre på dem.
14. Bloc Party – 613 avspillinger
Bloc Party har jo fått en ny renessanse i hodet mitt den siste tida. Jeg hørte masse på dem for lenge siden, og så gjenoppdaga jeg dem for et par år siden og fant ut at de på ingen måte har blitt noe dårligere siden sist. Med dét sagt: de to første albuma deres, Silent Alarm og A Weekend In the City er milevis bedre enn tredjealbumet deres Intimacy, som ironisk nok er det eneste av dem jeg faktisk eier. Og fordi jeg var så skuffa over Intimacy (med unntak av fantastiske Signs), tok jeg meg liksom aldri helt bryet med å sjekke ut de nyere tinga deres, men det bør jeg sikkert gjøre en gang. Det er bare det at jeg koser meg så mye med det gamle! Både de litt Strokes-aktige, gitardrevne pønkete greiene deres fra førsteplata, som Banquet og Helicopter, og de mer elektroniske, hakket mer eksperimentelle greiene deres fra A Weekend In the City-perioden, med på hver sin måte fabelaktige låter som The Prayer og Sunday. Bloc Party – i væffal på de to første albuma deres – gjør rett og slett det meste riktig. Det er gode melodier, det er bra produsert, de har ålreite tekster, det er et inressant samspill mellom de forskjellige instrumentene, og de har til og med fengende gitarsoloer, og dette kommer fra noen som vanligvis syns gitarsoloer i seg sjøl er en ganske blærete affære (som kanskje er noe av grunnen til at jeg omtalte Muse som "stormannsgale" forrige gang). Dette er musikk jeg trur det er gøy å spille, og dermed er det også veldig givende å høre på.
Bloc Party har jo fått en ny renessanse i hodet mitt den siste tida. Jeg hørte masse på dem for lenge siden, og så gjenoppdaga jeg dem for et par år siden og fant ut at de på ingen måte har blitt noe dårligere siden sist. Med dét sagt: de to første albuma deres, Silent Alarm og A Weekend In the City er milevis bedre enn tredjealbumet deres Intimacy, som ironisk nok er det eneste av dem jeg faktisk eier. Og fordi jeg var så skuffa over Intimacy (med unntak av fantastiske Signs), tok jeg meg liksom aldri helt bryet med å sjekke ut de nyere tinga deres, men det bør jeg sikkert gjøre en gang. Det er bare det at jeg koser meg så mye med det gamle! Både de litt Strokes-aktige, gitardrevne pønkete greiene deres fra førsteplata, som Banquet og Helicopter, og de mer elektroniske, hakket mer eksperimentelle greiene deres fra A Weekend In the City-perioden, med på hver sin måte fabelaktige låter som The Prayer og Sunday. Bloc Party – i væffal på de to første albuma deres – gjør rett og slett det meste riktig. Det er gode melodier, det er bra produsert, de har ålreite tekster, det er et inressant samspill mellom de forskjellige instrumentene, og de har til og med fengende gitarsoloer, og dette kommer fra noen som vanligvis syns gitarsoloer i seg sjøl er en ganske blærete affære (som kanskje er noe av grunnen til at jeg omtalte Muse som "stormannsgale" forrige gang). Dette er musikk jeg trur det er gøy å spille, og dermed er det også veldig givende å høre på.
13. Crystal Castles – 677 avspillinger
Jeg må innrømme at jeg ikke helt har klart å høre på Crystal Castles etter å ha lest denne uttalelsen fra tidligere vokalist Alice Glass. Kort gjengitt: hun skriver at eks-bandkollega Ethan Kath i flere år misbrukte henne fysisk, psykisk og seksuelt, og at grunnen til at hun fortsatte i bandet så lenge som hun gjorde, var både fordi musikken betydde så mye for henne, men også fordi han manipulerte henne til å bli. Jeg syns faktisk det er ganske vanskelig å anbefale musikken deres videre i dag når jeg veit det jeg veit, og fordi jeg ikke har lyst til å gi min økonomiske støtte til noen som er i stand til å behandle andre mennesker på den måten. Og det er jo kjempesynd, selvfølgelig mest av alt på grunn av Alice Glass og alt det hun har opplevd, men også fordi Crystal Castles var/er fryktelig gode, og musikken deres representerer noe helt unikt. Jeg har bare hørt de tre første albuma, der Alice Glass var vokalist, og den støyete synthpønken deres veksler mellom å være aggressiv, melankolsk, energisk, beroligende, dynamisk og disharmonisk. De har et utprega DIY-sound som er veldig lett for meg å like, og ikke minst har de samarbeida med en av mine favorittvokalister noensinne, Robert Smith. Not In Love er helt nydelig.
12. The Vaccines – 715 avspillinger
Noen ganger er det sånn at jeg liker et album av et band veldig godt og hører masse på det, så mye at jeg nesten ikke har kapasitet til å høre nye ting de gir ut. Jeg fortsetter liksom å høre på det albumet jeg liker så godt at jeg aldri helt kommer meg videre. Sånn er det med The Vaccines, hvis debutalbum jeg falt pladask for mens jeg gikk i Bø, og som jeg fortsatt hører på ofte, men så har jeg ikke fulgt med på utviklinga til bandet i det hele tatt. Jeg veit de har gitt ut noe nytt, men det er det. Og altså, musikken til The Vaccines er en sånn type musikk jeg har et enormt behov for en gang i blant; jeg trenger ei energiinnsprøytning i form av musikk. Det er litt Beach Boys og litt Ramones, men likevel helt distinkt britisk. I tillegg er det en type fuzzstøy på flere låter som nærmest befinner seg i shoegaze-landskapet igjen, for eksempel på Blow It Up, som fortsatt er ei av mine favorittlåter av dem. The Vaccines er for meg lyden av sommer, og jeg blir nesten alltid i godt humør av å høre på dem, i tillegg til at det selvfølgelig minner meg om Bø, og denne sammenhengen mellom minner og musikk er noe av grunnen til at musikk er så viktig for meg.
11. Regina Spektor – 759 avspillinger
Ah, Regina. Jeg har snakka mye om henne her på bloggen allerede, og det er det jo en grunn til: jeg har rett og slett vært fan veldig lenge, og det voldsomme sjangerspennet hun opererer innenfor sørger for at jeg aldri går lei. Hun er noen ganger en konfronterende pønker som i Your Honor, andre ganger er hun en sjelfull bluessanger som i Lady, mens atter andre ganger er hun en ganske klassisk popartist som i Better. Hver eneste sang hun lager er så utrolig full av sin egen personlighet at det nesten er meningsløst å snakke om musikkarrieren hennes som en helhet. Jeg får virkelig inntrykk av at hun legger like mye arbeid i hver enkelt sang som det enkelte andre artister legger i et helt album. Dette er hennes absolutt største styrke, syns jeg, selv om hun selvfølgelig er helt utrolig dyktig reint teknisk òg; alt det hun får til med stemmen sin, for eksempel, er jo nærmest på Blixa Bergeld-nivå, i tillegg til hvor utrolig habil hun er på piano. Og jeg veit jeg har nevnt det her før, men jeg liker virkelig tekstene hennes, og dét til tross for at jeg generelt ikke bryr meg så mye om sangtekster, noe som rett og slett er fordi jeg foretrekker å lese hvis det er gode tekster jeg er ute etter. Reginas musikk er på sitt beste helt genialt, og på sitt verste fortsatt ganske fint. Og dét er jo ikke så verst, altså.
Ei lita oppdatering: siden jeg skreiv førsteutkastet til dette innlegget, har faktisk Regina Spektor gått forbi både Muse og Asobi Seksu på den forrige lista mi og er nå på niende plass. Har likevel valgt å beholde henne på denne lista, selv om det altså ikke er sant lenger at hun er den ellevte mest avspilte artisten i mitt digitale musikkbibliotek.
Ah, Regina. Jeg har snakka mye om henne her på bloggen allerede, og det er det jo en grunn til: jeg har rett og slett vært fan veldig lenge, og det voldsomme sjangerspennet hun opererer innenfor sørger for at jeg aldri går lei. Hun er noen ganger en konfronterende pønker som i Your Honor, andre ganger er hun en sjelfull bluessanger som i Lady, mens atter andre ganger er hun en ganske klassisk popartist som i Better. Hver eneste sang hun lager er så utrolig full av sin egen personlighet at det nesten er meningsløst å snakke om musikkarrieren hennes som en helhet. Jeg får virkelig inntrykk av at hun legger like mye arbeid i hver enkelt sang som det enkelte andre artister legger i et helt album. Dette er hennes absolutt største styrke, syns jeg, selv om hun selvfølgelig er helt utrolig dyktig reint teknisk òg; alt det hun får til med stemmen sin, for eksempel, er jo nærmest på Blixa Bergeld-nivå, i tillegg til hvor utrolig habil hun er på piano. Og jeg veit jeg har nevnt det her før, men jeg liker virkelig tekstene hennes, og dét til tross for at jeg generelt ikke bryr meg så mye om sangtekster, noe som rett og slett er fordi jeg foretrekker å lese hvis det er gode tekster jeg er ute etter. Reginas musikk er på sitt beste helt genialt, og på sitt verste fortsatt ganske fint. Og dét er jo ikke så verst, altså.
Ei lita oppdatering: siden jeg skreiv førsteutkastet til dette innlegget, har faktisk Regina Spektor gått forbi både Muse og Asobi Seksu på den forrige lista mi og er nå på niende plass. Har likevel valgt å beholde henne på denne lista, selv om det altså ikke er sant lenger at hun er den ellevte mest avspilte artisten i mitt digitale musikkbibliotek.
