Musikksmaken min gjennom ti år

Okei, så jeg ELSKER lister og systemer og statistikker, har gjort det så lenge jeg kan huske, og det er få ting som gleder meg mer enn å holde oversikt over bøker jeg leser, filmer jeg ser, musikk jeg hører på, mat jeg spiser og så videre og så videre. Derfor elsker jeg nettsider som Bokelskere, Filmfront og Last.fm, og maten jeg spiser fører jeg privat statistikk over (!).

Jeg har hatt bruker på Last.fm siden 2008, altså i hele ti år. Musikksmaken min har utvikla seg en del i løpet av ti år, og jeg liker tanken på at den utviklinga har blitt arkivert. De ti artistene og banda jeg har hørt mest på i løpet av denne perioden er så ekstremt forskjellige fra hverandre at det nesten er utrolig at de tilhører musikksmaken til det samme mennesket.

Forresten: antall oppgitte avspillinger er ikke hundre prosent korrekt, bare fordi dette for det første utelukkende gjelder musikk jeg har hørt på digitalt. Jeg har i tillegg hørt masse på CD'er og LP'er, noe som naturlig nok ikke har blitt katalogisert automatisk. For det andre har det i løpet av de siste ti åra selvfølgelig også vært noen tekniske problemer, som har gjort at ikke engang alle digitale avspillinger har blitt tatt med i betraktninga. Men: dette er the gist of it.



10. Asobi Seksu – 718 avspillinger

Jeg husker faktisk veldig godt at jeg oppdaga Asobi Seksu, fordi jeg skreiv om det her på bloggen i 2008. Andrealbumet deres Citrus er den dag i dag et av de albuma jeg liker aller best å høre på. Musikken deres er støyete og drømmeaktig, med fuzzgitarer man bare har lyst til å lukke øya og flyte på. Fordi det er det som er magien med shoegazing: det minner på flere måter om pønk, med forholdsvis enkle melodier og grumsete lydbilder, men der pønken ofte er aggressiv og konfronterende, er shoegazing tilbaketrukket. Ta vokalen, for eksempel: en typisk pønkvokalist vil snerre, brøle og skrike inn i mikrofonen, gjerne sprenge noen høyttalere mens de er i gang, mens stemmen til en shoegazevokalist vil nå deg fra gjennom flere lag med honning, med ord det nesten ikke går an å skjelne fra hverandre. Det er ikke vokalisten som hovedpersonen i et shoegazeband. Det er en innadvendt sjanger, til og med de litt mer pønkete ytterpunktene av den, som My Bloody Valentine, er forholdsvis innadvendte. Dette er musikere som trives i sitt eget hode i et studio (eller i en garasje eller på et loft), ikke nødvendigvis på ei scene foran et publikum (derav navnet "shoegazing": de tidlige utøverne blei beskyldt for å stå og stirre på sine egne sko når de holdt konserter framfor å prøve å oppnå kontakt med publikum). Syns aldeleles nydelige Lions and Tigers er en perfekt representant for musikken til Asobi Seksu. Dette er musikk jeg elsker å høre på når jeg går til toget om morgenen, kanskje når blomstene er i ferd med å dukke opp i grøftekantene igjen etter en lang vinter.





9. Muse – 727 avspillinger

Muse er kanskje et av de banda som jeg fortsatt hører på i dag som jeg har hørt på lengst. Trur jeg begynte å høre på dem da jeg gikk i åttende klasse, altså rundt 2003, og da var det selvfølgelig den rolige, akustisk gitar-orienterte kjærlighetssangen Unintended jeg først og fremst hørte på. Etter å ha kjøpt albumet Absolution begynte jeg å like, kanskje til og med elske, de hardere sangene deres òg. Det var deilig å være sint til Apocalypse Please, og de til tider pompøse sangtekstene deres med inspirasjon fra naturvitenskap og astrofysikk gjorde at jeg følte at jeg var en del av noe viktig. Muse er i tillegg ekstremt dyktige musikere. Matthew Bellamy er kjent for sin enorme kapasitet som vokalist, gitarist og pianist, men også bassist Chris Wolstenholme bør nevnes – jeg leste et sted at bassgangen i Hysteria er en av de vanskeligste bassgangene som fins innen populærmusikken, og det er lett å skjønne hvorfor når man hører den. Selv om jeg i dag syns Muse framstår som i overkant stormannsgale og litt vel overbevist om sitt eget talent (og altså, med god grunn, de er som nevnt enormt dyktige, men for meg vitner de teknisk vanskelige gitarsoloene deres om et visst behov for å vise seg fram), syns jeg fortsatt albuma deres til og med Absolution er suggererende og, hva skal jeg si, energigivende å høre på. Å høre på dem mens jeg jobber, for eksempel, får fram arbeidsmaskinen i meg. Jeg er litt kvalmende hipster når det gjelder akkurat Muse, for jeg likte dem bedre før sangene deres begynte å dukke opp i Twilight og sånn, og jeg har egentlig ikke fulgt med på post-2003-utgivelsene deres i det hele tatt, men de gamle låtene deres står fremdeles fjellstøtt. Og, jeg sier det igjen, bassgangen i Hysteria, dere!





8. Current 93 – 840 avspillinger

Historien om Current 93 og meg begynte da jeg gikk i Bø. Vi hadde Stig Sæterbakken som gjesteforeleser, og mange i klassen, meg sjøl inkludert, leste hans daværende nyeste utgivelse, Ikke forlat meg. Den første delen av romanen heter Døden i juni, og en gang Kolbjørn, Linda og jeg stod ute og røyka med Stig, spurte Kolbjørn om det var inspirert av Death In June, noe Stig bekrefta. Og jeg spurte Kolbjørn om hva Death In June var, og han forklarte at de var et neo-folk-band, og den sjangeren hadde jeg aldri hørt om, men han anbefalte det på det varmeste, men han anbefalte egentlig et annet neo-folk-band, Current 93, enda mer. Og da han i ei tilbakemelding til meg skreiv at teksten min Klinkekuler minna han om låta Soft Black Stars av nettopp Current 93, måtte jeg jo sjekke det ut. Det har vært ekte kjærlighet siden. Og egentlig er det ekstremt vanskelig å snakke om Current 93, fordi jeg veit ikke om noe annet band som lager så utrolig mye forskjellig. Hvert album har et gjennomgående tema, og føles i stor grad som en enhet, lignende ei diktsamling eller noe tilsvarende. Den kanskje eneste fellesnevneren er David Tibets snakkesynging, og de symboltunge tekstene hans med referanser til religiøse tekster, myter, poesi og kunst. Har du hørt ett Current 93-album eller éi låt, så har du bare hørt ett album og éi låt, for et annet album og ei annen låt er ei helt annen greie. Det er kanskje ikke noe annet band enn Sigur Rós som har inspirert meg like mye i min egen skriving som Current 93, såpass at hele tittelen på romanen min Mjuke, svarte stjerner rett og slett er en direkte oversettelse av tittelen på et Current 93-album (og, som nevnt, ei låt).





7. Lady Gaga – 861 avspillinger

Jeg hadde en intens Lady Gaga-periode fra sånn cirka midten av videregående til... kanskje Bø, omtrent? For meg representerte hun noe unikt innen popmusikken – ikke så mye musikken hennes, men hele hennes person. Hun oste av sjøltillit og særegenhet, og en sjøltillit nettopp på grunn av særegenheten hennes. Hun var en David Bowie for vår tid, hun var nesten mer et konsept enn en person, og hun lot seg sjøl fødes igjen og igjen, og hver eneste gang dukka hun opp igjen som noe vi aldri hadde sett før – slett ikke ulikt David Bowies mange ulike transformasjoner opp gjennom, fra Ziggy Stardust til The Thin White Duke via Aladdin Zane. Det var dette som gjorde at jeg blei dratt mot henne, til tross for at jeg også da egentlig syntes at musikken hennes var betraktelig mindre spesiell enn det man kunne få inntrykk av gjennom væremåten og stilen hennes. Etter at Born This Way-albumet hennes kom ut, må jeg innrømme at jeg egentlig ikke har fulgt med på henne i det hele tatt, men jeg blir fortsatt i godt humør av å høre de tidlige låtene hennes som nærmest har blitt som moderne klassikere å regne, som Bad Romance og Poker Face.





6. Miyavi – 884 avspillinger

Miyavi og Lady Gaga har det til felles at jeg hørte på dem ikke så mye på grunn av musikken deres, men mest på grunn av personene bak musikken. Miyavi var en av mine største obsessions way back when i 2008, og jeg elska at han omfavna både det utagerende og det androgyne. Altså, akkurat dét er det jo mange som har gjort før ham, misforstå meg rett, jeg nevnte jo nettopp David Bowie, men Miyavi er fra Japan, et land som i stor grad er prega av konservativisme og sin egen form for lukkahet. Japan har et motsetningsfylt forhold til vesten generelt og USA spesielt, ikke minst siden andre verdenskrig, men også før det har Japan vært veldig isolert – det er derfor språket japansk er så unikt og ikke ligner på noe annet språk i verden. Den dag i dag er 98.5 % av Japans befolkning etniske japanere, mens den største innvandrergruppa kommer fra Korea og Kina – og disse innvandrerne, til tross for at de altså ikke ser noe annerledes ut enn den etniske befolkninga, blir stort sett sett ned på. Miyavi er halvt koreansk, noe han blei mobba for i oppveksten. I riktig gamle dager (ikke spør meg om årstall), i kabuki- og samurai-tida, var feminine menn og homoseksualitet ikke bare akseptert, men opphøyd som noe vakkert. Det var ikke før Japan oppretta forbindelser med vesten at de "lærte" at homoseksualitet var en synd. Siden den gang har Japan nærmest opplevd seg sjøl som i et rivaliseringsforhold med vesten, en sjalusi der de både hater vesten og vil være som vesten. Japan har lært av vesten at for eksempel sex er syndig, men har forholdt seg til synden på en erkejapansk måte: ved å late som at den ikke fins og ikke snakke om den. Dermed har det oppstått en motreaksjon i form av ekstremt pervers porno som omtrent bare lages i Japan. Hvor vil jeg med alt dette? Miyavi tok den japanske skammen, snudde den på hodet, gikk på scena i ekstravagant sminke, fant opp sin egen sjanger som han kalte "kabuki rock", med fokus på gamledagers kjønnsoverskridende estetikk, og lanserte "Azn pride", en tanke om at alle asiater har noe til felles som man kan være stolte av, og ei oppfordring til samhold på tvers av landegrenser framfor statsbasert isolasjon og nasjonalisme. Jeg elska ham for alt dette, og selv om jeg sjeldent hører på ham i dag (igjen: jeg var mer opptatt av ham som person enn musikken hans), er det ikke til å komme ifra at han har lagd noen gode låter, og ikke minst at han er en ekstremt dyktig gitarist.





5. The Birthday Massacre – 909 avspillinger

Hvis man bare dømmer dem ut fra åssen de ser ut, kan man få inntrykk av at The Birthday Massacre er et sånt band som jeg utelukkende hørte på da jeg var fjorten (klesstilen min på den tida var ganske tett opptil det vokalist Chibi har på seg på bildet over her), men jeg trur faktisk ikke engang jeg hadde hørt om dem da jeg var fjorten. For sannheten er at The Birthday Massacre kombinerer så utrolig mange ting som jeg liker i dag på en måte som gjør musikken deres ganske uimotståelig for meg. De spiller gotisk-inspirert synth-rock med referanser til og stemninger og lydeffekter henta fra skrekkfilmer og TV-spill fra åttitallet, noe som gir musikken deres et distinkt retro-sound som jeg er utrolig svak for. Dette vever de sammen til fengende popmelodier som gjør musikken deres rett og slett ekstremt lyttbar, og da er jeg villig til å overse de til tider i overkant banale sangtekstene deres som i all hovedsak høres litt ut som dikta jeg skreiv i nettopp fjortenårsalderen (et unntak er tekstlinja "Looking like a compromise suicide" fra låta Kill the Lights som jeg den dag i dag syns er, til tross for fjortisgoth-vibbene, oppriktig bra). Jeg har kanskje ikke muligheten til å reise tilbake i tid til USA i 1985 og feire Halloween der som tiåring, men jeg kan høre på The Birthday Massacre, som jeg vil tru er det nærmeste det er mulig å komme.





4. Sigur Rós –  1417 avspillinger

Ah, Sigur Rós. Jeg trur ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg den intense kjærligheten jeg føler og har følt for dette bandet i mange, mange år. Forholdet mitt til Sigur Rós har egentlig utarta seg som kjærlighetsforhold flest: i begynnelsen intens forelskelse og et ønske om å omgi meg med dem – altså høre på musikken deres – så mye og ofte som mulig, et behov for å vite alt om dem og se alt og høre alt og få med meg alt, ledsaga av stress om jeg ikke fikk muligheten til det. Etter hvert har de verste sommerfuglene i magen roa seg litt ned, og heller gått over i en trygg og varm hengivenhet og en takknemlighet som aldri vil komme til å gå over, litt som jeg innbiller meg at et lykkelig ekteskap må være. Det er ikke noe annet band i verden som har inspirert meg og rørt meg like mye som disse har, ikke noe annet band har påkalt like store følelser i et så bredt følelsesregister som Sigur Rós, kort sagt ikke noe annet band som noen gang har betydd så mye for meg. Jeg liker ikke alle albuma deres like godt, men jeg setter likevel stor pris på ulikhetene albuma imellom, og jeg veit at uansett hva de måtte finne på i framtida, vil jeg sette pris på det òg. For selv om noen av albuma deres er ekstremt forskjellige, har de alle sammen likevel en kjerne som består av det samme, og den kjernen er så unikt Sigur Rós'esque at ingen andre kan gjenskape den. Og på samme måte som når et ekteskap eller et kjærlighetsforhold tar slutt, vil jeg ta det utrolig tungt om de noen gang bestemmer seg for å legge opp. Jeg håper de fortsetter å lage musikk så lenge de lever.




3. Taking Back Sunday – 1604 avspillinger

Det eneste relikviet på denne lista fra da jeg var veldig ung. Fra jeg var tretten – fjorten til jeg var kanskje seksten – søtten hørte jeg ekstremt mye på emo, pønk-rock og pop-pønk, og yndlingsbandet mitt innen emosjangeren var Taking Back Sunday. Jeg elska stemmen til vokalist Adam Lazzara, og jeg liker den veldig godt ennå. Noen av de tidlige sangtekstene deres er så usannsynlig emo at det grenser til det komiske, sånn som "The truth is you can slit my throat, and with my one last gasping breath I'd apologize for bleeding on your shirt" – ei tekstlinje som traff femten år gamle Kristine rett i hjertet. Etter hvert som tida har gått, har de utvikla et mer "voksent" sound – og ikke minst litt mer voksne sangtekster – og jeg tenker stadig at jeg skal sjekke ut de nyere albuma deres bare for å catche opp litt (det siste albumet deres som jeg har et forhold til er Louder Now fra 2006), men så er det rart med det, er det ikke, at det liksom er de albuma jeg hørte på da jeg var tenåring og konstant trist-sint som jeg stadig vender tilbake til. I dag hører jeg på dem mest for nostalgiens skyld, men sist gang jeg så vidt var innom det nyeste albumet deres Tidal Wave, blei jeg faktisk positivt overraska.





2. Salem – 1955 avspillinger

Jeg var fullstendig uforberedt da Salem slo meg rett i bakken med debutalbumet King Night i 2010. De endte opp med å bli en stor del av livet mitt mens jeg gikk i Bø, der vinterne var lange, mørke og kalde. Jeg satt inne på hybelen min og brant røkelse, hørte på Salem og skulle ønske jeg var ei heks. Jeg var helt klar til å omfavne Salem nærmest som en livsstil, men etter at EP'en I'm Still In the Night kom ut i 2011, har det blitt stille fra dem. Jeg aner ikke hvor det blei av dem, om de fortsatt lager musikk, om vi kan forvente noe mer fra dem, jeg har i væffal håpa det veldig lenge, men nå er det sju år siden de ga lyd fra seg, og jeg begynner å innse at det kanskje aldri kommer til å skje. Men det særegne soundet deres gjorde skikkelig inntrykk på meg, det var noe nærmest mytologisk ved dem, de var lyden av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, eller å svømme i seig hostesaft. Medlemmene i Salem var katolikker, rusmisbrukere og tidligere prostituerte, en kombinasjon som for meg gjorde dem til noe litt farlig og desto mer forlokkende. I tida rundt Salem dukka det opp flere såkalte witch house-band, og med det fulgte en ny-okkult estetikk som fortsatt er synlig for eksempel i klærne de selger hos Killstar eller Hevn. King Night vil nok alltid være i stand til å gi meg frysninger, akkurat som musikkvideoen under – det er en uoffisiell video, men jeg syns den representerer musikken deres og stemninga musikken påkaller helt perfekt. Forresten: ikke se den rett før du legger deg, den er ganske marerittfremkallende.





1. Emilie Autumn – 2224 avspillinger

Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til Emilie Autumn – kanskje litt overraskende, med tanke på at hun er den artisten jeg definitivt har hørt mest på de siste ti åra. For meg er hun nettopp det motsatte av det jeg skreiv om Lady Gaga og Miyavi; jeg liker musikken til Emilie Autumn veldig mye bedre enn jeg liker henne som person. Hun er en utrolig talentfull sanger, fiolinist og pianist, hun har en åpenbar teft for gode melodier, og blandinga hennes av steampunk, industrial og klassisk på albumet hennes Opheliac funker utrolig bra. Men som person virker hun helt ærlig ganske usympatisk og ekstremt narcissistisk. Ikke at åssen hun er på privaten nødvendigvis trenger å ha noe å si for hvorvidt man liker musikken hennes eller ikke, men jeg veit om mange Emilie Autumn-fans som nærmest tilber henne som en gudinne, og det virker som at hun sjøl bevisst har prøvd å bygge opp en slags kult rundt sin egen person. Med det sagt, syns jeg som nevnt Opheliac-albumet hennes har utrolig mange gode kvaliteter og er noe temmelig unikt. Oppfølgerplata, Fight Like a Girl, er bygd opp med et tydelig narrativ låtene imellom, sånn at man ved å høre den kan se en hel historie utfolde seg som i en musikal. Musikalsk er også Fight Like a Girl enda mer teatralsk enn det Opheliac er, og med unntak av noen få ganske gode låter, syns jeg det er et skuffende album sammenligna med Opheliac. Men hey, jeg vil nok aldri gå lei av låter som Dominant, 306 og Marry Me, for ikke å snakke om instrumental-albumet hennes Laced/Unlaced, som inneholder noen av de absolutt råeste el-fiolinstykkene jeg har hørt i hele mitt liv.