Miyavi-kun!

Beware! Jeg obsesser igjen. Og med god grunn.

Egentlig har jeg visst om den godeste Miyavi ganske lenge. Men han lager musikk for spesielt interesserte, det skal nevnes, og da jeg først blei introdusert for ham, var jeg skeptisk. Samtidig kom Gackt rekende på ei fjøl, holdt jeg på å si, og da var det lett for meg å omfavne en musikkstil (og en stil generelt) som liksom var litt mer... tja, ikke bare radiovennlig, men hva skal jeg kalle det, likevennlig? Liksom, ikke for utprega, men akkurat så moderat sært at jeg kunne like det. Og ikke ett vondt ord om Gackt her, fyren er utrolig talentfull, har en stemme som kan gi meg følelsen av frelse om jeg så lå naken med et kjøttstykke teipa til kroppen midt mellom ei gruppe løver, i tillegg til at låtrepertoaret hans er spekkfullt av godbiter, men sammenligna med herr Myv blir han nesten litt kjedelig.

For er det noen som tar den helt ut, så er det nettopp Miyavi. Bare se på fyren, da! Han har det som trygt kan kalles utstråling, karisma, attitude, og bare gå inn på hjemmesida hans (som for sikkerthets skyld heter www.o-re-sa-ma.com - der "ore" er en relativt pompøs form av "jeg" på japansk - og suffikset -sama slenges på for å tiltale noen som "ærede") og utforsk som du vil. Fyren er klin sprø! Og i tilfelle du skulle lure, så ja, han er musiker (for så vidt også modell, noe som syns...), og musikken hans låter akkurat som han ser ut. Og det er helt herlig!

Jeg mener, hva er det å ikke elske?