Stressblandet fryd

Våren er fin, den. Veldig, veldig fin. Den, og høsten. Men nå er det vår, og jeg kan drømme om høsten ved seinere anledninger.

April er en bra måned. April og mai. Så kommer juni og ødelegger alt. Men jeg merker det allerede nå. At juni nærmer seg, altså, og det plager meg, for april og mai, og særlig april, skal jo være måneder hvor man ikke skal stresse seg for sånne ting og heller læxen totalt. La meg forklare nærmere.

Det er ting jeg ikke liker ved sommeren. Naturligvis er det selvfølgelighetene, som insekter og pollenallergi, men det som jeg virkelig misliker, er at folk er så helvetes yre til enhver tid. Ikke noe i veien med yre mennesker, ikke egentlig, men når alle er yre samtidig, også de som liksom skal være nøytrale og myndige i offentlige stillinger i medier, for eksempel, det er da ting går meg på nervene. Sommeren er liksom ingenting uten all hypen som medfølger. Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at det ikke er sommeren i seg sjøl som folk friker så ut av, men denne plagsomme fellesfølelsen av at SOMMEREN ER HER, FOLKENS! som alle ser ut til å nyte.

Men jeg skal si deg sannheten, jeg. Stress er hva det er. Medier og mennesker overalt rundt deg hopper rundt som organiske hoppestokker, i væffal menneskene, da, og skriker og hoier ut om at det er SOMMER og nå skal vi KOSE OSS, nå er det SOL og vi BLIR BRUNE, og det er tida for FORELSKELSE, DERE! Jeg får angst! Maniske demoner, ha dere vekk! For all del, jeg er glad i sommer (hadde vært, hadde det ikke vært for nevnte manikere), å kose meg, sol, til en viss grad forelskelse, og jeg hadde sikkert vært glad i å bli brun hvis det bare hadde skjedd, men altså. Ro'an, a, Johan. Det skal så blåses opp, alt sammen. Alt skal liksom skje på sommeren, for da har vi fri, og da har alle sammen dritmasse penger, av en eller annen grunn, penger som alle bruker på konserter, festivaler, festing, god mat, byturer, roadtrips i kabrioleter, shopping og oppussing av båten. For ingen har noe annet å gjøre, og alle har mange venner som er hjemme hele tida, og hvis de ikke har venner som er hjemme hele tida, så skal også de ut og reise, se fjerne himmelstrøk, besøke fjerntboende kjenninger og ha det helt aldeles fortreffelig. Jeg lar meg stresse. Jeg lar meg lure til å hver vinter innbille meg sjøl at i år skal bli den beste sommeren noen sinne. Årets sommer skal ta seg til de grader av, den, og jeg skal gjøre masse kødd jeg aldri har gjort før, og jeg skal ha det gøy, gøy, gøy, og henge ute med folk hele tida, og bare finne på spik og faenskap, og si masse morsomt og folk skal le og skrive det ned, og vi skal ta grimasebilder i Drammen med is på nesetippen, og i år skal jeg væffal på festival, ja, opptil flere, og jeg skal bli så lykkelig og se tilbake på den med glede. Men det skjer aldri. Jeg sitter like hjertlig inne hver jævla dag og gjør det jeg egentlig liker, som er asosial og nerdete adferd, men like fullt det jeg liker. Jeg nevner i fleng: skrive, lese, spille TV-spill, se film, se anime, og generelt obsesse, noe som for så vidt lar seg gjøre ute og, men inne fins internett (i væffal for oss som ikke har bærbare saker å drasse på). Kanskje er jeg dermed den fødte motstander av sommeren, nerd som jeg er, mener jeg. Ikke veit jeg.

Men det hadde jo nesten vært greit hvis jeg hadde bare hadde hata sommeren. Da hadde jo faktisk saken vært biff, da. Jeg kunne ha murt meg inne med bøker (som det riktignok går an å ta med seg ut, men det er like herlig asosialt), TV'en og PC'en og da kunne jeg ha drømt om høsten. Da hadde tida vært inne. Men det paradoksale er at om vinteren (ikke høsten, for høsten er fin) drømmer jeg om sommeren. Jeg har faktisk gått rundt og ropt på sommeren ganske lenge nå, og da den kom på lørdag, var jo alt bare fryd og gammen. Vel, ikke egentlig, ettersom det var dagen for pappas sagnomsuste femtiårslag, men du skjønner prinsippet, liksom. Men i dag er jeg alt lei. Jeg har opplevd totalt fire dager med sol, og i dag, som er den fjerde dagen, er jeg allerede møkk lei. Men til gjengjeld var da tre foregående dagene suverene. Jeg har spist is, gått i skjørt, hatt på mine übertøffe solbriller, feira årstida med glade farger, smilt og ledd, og vært vitne til morsomme hendelser. Og ja, skoledagen føles faktisk lettere av å sitte ute i sola på graset med gjengen min (MA GANG! øh...) og spise is og ha på solbriller og le av ubetydelige ting, men når jeg kommer hjem, kommer stresset. IGJEN. Sitter jeg inne, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er ute i det fine været. Sitter jeg ute, og ja, det blir med å bare sitte på ræva fordi jeg bor avsondra til, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør en dritt og bare kaster bort tid. Og alle disse tankene kommer altså fra ei som nettopp har lest Momo av Michael Ende! Jeg burde tenkte akkurat motsatt, men det gjør jeg ikke! Og sånn er det hvert år. Jeg plages og slites sønder og sammen, og puster letta ut når de første grønne bladene begynner å bli gule.

Av en eller annen grunn tenker jeg at sommeren sikkert er bedre i byen. Det er så enkelt for meg å tenke sånn, jeg som bor to og en halv kilometer fra nærmeste bussholdeplass, på et sted uten asfalt eller gatelys. Jeg hadde det jo fabelaktig i skjønne Granada, og det var perfekt sommer for meg, og hadde jeg bare blitt der lenger, kanskje med flere folk jeg kjente og for meg sjøl, hadde nok alt vært tipp-topp, men det gjør jeg simpelthen ikke. Men så er det dette med grønnere gras på andre sida av gjerdet, da. Jeg har ikke det minste problem med å innse at om jeg så hadde flytta til byen, så hadde jeg jaggu meg funnet noe å klage på der og. Jeg er så pessimistisk at det er kvalmt, og i denne lyse tida kommer det for fullt.

Paradoks! I mars - april er jeg pur lykke fordi det snart er tid for sommer, og om sommeren er jeg emo fordi det faktisk er sommer. Hjelp?