Om små ting og store ting

Jeg går usikre tider i møte, både på den ene og på den andre fronten. Jeg bekymrer meg for pengebruk og fritidsbruk. Er det nå jeg virkelig bør innse at jeg er voksen? Jeez, hadde jeg visst at det å bli atten innebar sånne uventa problemstillinger, skulle jeg kanskje ha hoppa direkte til nitten...

Vel, det første som er, er riktignok litt blanda med fryd, som de fleste adrenalinkick. Nå som jeg er atten, har jeg jo også skaffa meg et ordentlig Visa-kort, ikke et sånt Intro-greier der mamma og pappa bestemte at jeg kun kunne ta ut 1000 kroner i uka og ikke fikk kjøpe ting over nettet. Ikke det at det som regel var mer der enn 30 kroner uansett, men det er prinsippet, liksom. Nå, derimot, slipper jeg det stresset, og kan være pengediktator. Materialismen som bor i meg har nemlig tatt overhånd, og truer med å gjøre noe veldig drastisk med livet mitt. Den har allerede begynt. Nå i stad kjøpte jeg hårfarge over nettet til den nette (hihi!) sum av nesten 300 kroner. Dessuten har internett forførende sider som Amazon og Anime Megastore å by på, og her er det fort gjort å svi av noen spenn - særlig når nevnte butikker inneholder snadder som de norske bare kan se langt etter. Vi snakker hele Death Note-serien, som ikke engang har kommet ut i USA, fordelt over to pene bokser, og vi snakker masse j-rock-CD'er, og ikke minst DVD'er. Jeg fristes, og det at jeg fortsatt har en pen haug med penger igjen etter Granadasvippturen, gjør ikke akkurat noe for å hindre dette suget. Det er for all del ikke all verden med penger - litt over 2000 sist jeg sjekka - men det er nok. Dessuten har jeg mer fysisk i lommeboka, og det er bare en sjukilometers tur til banken, det, for å få satt dem inn. Og i sommer har jeg store planer om å selge jordbær, og gjett hvor lokkende ropa fra Amazon og Anime Megastore kommer til å lyde da!

Men det er andre ting som bekymrer meg mer. Det er nærmere i tid, og kanskje ikke så generelt som dette med penger og materialisme, men det er ille nok. Faktisk mer enn ille nok, og jeg tør påstå at det bygger opp til et aldri så lite inferno.

Jeg snakker om forestående helg, som faktisk - skrekk og gru! - allerede har begynt. Dagen i dag var for så vidt ikke så aller verst. Jeg hadde to fritimer, før jeg skulle ha en time biologi, før vi fikk fri de to siste timene. Fordi å dra hjem etter biologitimen ville ha innebåret å klemme seg inn på en fullasta 71-buss uten garanti for plass, og dermed med ei viss mulighet for å måtte komme til å vente i en time til på neste buss, bestemte jeg meg for å ta en grov en og hoppe glatt over biologitimen, og dermed forsvinne fra skolens territorium etter andre time. Så i dag har jeg kost meg fælt, med masse fritid jeg tidvis ikke har visst hvor jeg skal gjøre av. Jeg var til og med en tur innom MSN i stad, og det er neiggu ikke ofte.

Men det er fra og med i morgen at helvetet bryter løs. Det skulle man kanskje ikke tru, med tanke på at dagen åpner med at Vibeke og jeg skal avlegge hovedstaden en visitt, men det blir desto verre når vi kommer hjem. Pappa blei nemlig femti i mars, og har store planer om å feire det i morgen. Ikke bare har han store planer; det er faktisk allerede bestemt. Så jeg veit ikke hvor gøyalt dét blir. Hele slekta kommer, og det vil si nye runder med "Katrine, å gammal er du nå, a? Blir snart 12, ikke sant? Du skakke bli sjukepleier, a?", stive smil og hjemmebrent. But the worst is yet to come. To hillbillyer - tydeligvis slekt, det og - fra det skumle vestland skal nemlig overnatte i vårt ydmyke hjem i den perioden! Jeg kjenner ikke folka engang! Og jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til å gå til sengs på lørdagskvelden etter å ha dratt hjem tidlig, for så å bli vekt opp midt på natta av et rabalder forårsaket av ville dyr (les: vestlandsk slekt) med for mye hjemmebrent i kroppen, og, etter et etterlengta stillhet (som vi satser på at tross alt kommer etter hvert), våkne opp søndags morgen for bare å bli møtt av bakfulle, middelaldrende tryner jeg ikke veit hvem er, som nok en gang spør om "Katrine ikkje ska bli sygepleiår?". Angst!

Og en ting til før jeg lar dere få slippe for denne gang. Jeg savner stillhet. Nå er det ganske greit, for nå er bare mamma og jeg hjemme, men i går var det ille. Da var pappa og Vibeke hjemme i tillegg, og jeg har overhodet ikke noe problem med Vibeke, men det var da bestefar og den [sett inn stygt, ikke-trykkvennlig ord her] bikkja hans at lurvelevenet starta. Da var det enda mer "du skakke bli sjukepleier, a?", bjeff og lapdance fra bikkja si side, og klaging og banning fra bestefar om bestemor, pappa, mamma, ikke minst meg, huset, hagen, gården, etc. Jeg skulle skrive, men det blei det ikke noe av. Jeg kokte, og forsvant inn på rommet til Vibeke sammen med Vibeke for å se på Ouran High School Host Club og Death Note. Jeg trenger fred! Jeg skal aldri flytte sammen med noen! Jeg skal bli en skummel, gæren eremitt på toppen av en bakke i et kråkeslott, ikke helt ulikt det i Edward Scissorhands, og der skal jeg kjøpe masse hårfarge, CD'er og anime over nettet, aldri feire femtiårslag og nyte stillheta. Er det så mye å forlange?