Om å ha en yndlingsforfatter

Fra dette stedet rømmer du ut i natten. Det snør. Du løper. Du faller, kommer deg på bena igjen, og faller igjen. Du kaster opp. Og med ett står du foran huset der Zombie bor. Du står og klamrer deg til ringeklokken hans med spy og sikkel hengende i lange strenger fra munnen, inntil døren plutselig blir revet opp og du tumler overende i entreen. Du snakker som en foss, halvt støttet, halvt båret, ord kastet omkull i et forsøk på å forklarer hvorfor du er kommet. En vammel lukt slår imot deg, alt sammen veller opp i deg, som en ny omgang kvalme: alt som har foregått der, den triste innlevelsen i en ekkel fantasiutgave av den verden dere ennå var for unge til å nyte godt av.

Du er tilbake. Du er tilbake der du hører hjemme. Dit det hele tiden har vært meningen at du skulle ende.

Han dumper deg på en madrass og kler av deg, som en unge. Halvt bevisstløs overgir du deg til det du etterpå ikke vet, som du etterpå er usikker på om var det du egentlig kom for, eller om det var en tilfeldighet som drev deg til å søke tilflukt i en gammel fortrolighets havn. Du husker bare at du tenkte mens du lå der og bet tennene sammen, at det er som å drite, bare omvendt. Og med et vellystig brøl fra din illeluktende venn er det som alt håp om glede blir sugd ut av deg, som om innvollene blir dratt ut gjennom endetarmen på deg og at alt det andre følger med, alt som er deg, alt som har vært deg disse siste årene, alt du har gledet deg over og sett frem til, alt som har fylt dine dager med lys, og som nå blir revet ut av deg og forkastet, som søppel, som dritt, som ekkel stinkende masse.

-- Stig Sæterbakken

(Norges kuleste mann, og kanskje eneste forfatter som er like emo som meg sjøl, og som jeg skulle ofra kropp og sjel for å klare å skrive som. Og så hører han på Death In June.)