Dette skulle liksom bli den sommeren der jeg FIKK ALT GJORT, men ledelsen på jobben min har tydeligvis aldri organisert ferieavvikling noen gang, så i går måtte jeg for eksempel jobbe tretten timer. Kjempegøy å sitte i en underjordisk bunkers når alle andre griller og bader, ja, takk som spør.
Men dere, hei!
Jeg kan umulig være den eneste som ser intervjuer og lignende med kreative mennesker av ymse slag og som tenker… hva ville jeg svart hvis noen hadde stilt meg disse spørsmåla?
Det er ikke sikkert det er noen i det hele tatt som lurer på hvilke jeg ville valgt hvis jeg bare kunne kjøpe fem plater, men jeg skal likevel bruke resten av dette blogginnlegget på å fortelle dere det.
1. Sigur Rós – Takk…
(Forresten 1: Etter at jeg fikk ny data, syns jeg liksom alle bildene på bloggen har fått skikkelig ræva kvalitet. Sannsynligvis er det sånn at den nye skjermen min har så god oppløsning at jeg ser hvor dårlig ting jeg før har trudd at har vært ganske bra egentlig er. Det jeg prøver å si er: jeg skulle ønske disse bildene hadde vært bedre, men jeg trur de tross alt ser penere ut om du forstørrer dem, og det gjør du ved å trykke på dem.)
(Forresten 2: Jeg var HELT SIKKER på at jeg hadde denne på vinyl, men jeg klarer ikke for noe i verden å finne den. Har jeg virkelig klart å rote bort yndlingsplata mi, eller har jeg aldri hatt den til å begynne med, men bare antatt at jeg har hatt den i alle tenkelige formater fordi det, y'know, er yndlingsplata mi? Jeg er ganske opprørt.)
Altså, hvis du ikke veit at Sigur Rós er yndlingsbandet mitt, kjenner du meg ikke i det hele tatt (i så tilfelle: hei, jeg er Kristine, hyggelig å møte deg!). Jeg kunne lett fylt opp denne lista med bare Sigur Rós, men jeg har i denne omgang begrensa meg til ett album per band, så den som får være med er Takk. Foruten å kanskje ha verdens vakreste omslag i hele verden, har den noen av de låtene som for meg er sjølve essensen av Sigur Rós: vare og mektige om hverandre, nesten pompøse til tider, men før begeret renner over, dras vi med ut i eksperimentelle støylandskap som både forundrer og begeistrer oss, som i Glósóli og Sæglópur. Hadde noen spurt meg hvorfor jeg elsker Sigur Rós, hadde Takk vært svaret på spørsmålet. Hele albumet er en reise og en helhet, som jeg egentlig syns alle album bør være, og balansen mellom stort og smått, varsomt og kraftig, vondt og vakkert, er så perfekt at jeg har lyst til å grine. Glósóli har forresten også en av de aller nydeligste musikkvideoene som fins.
2. Current 93 – Soft Black Stars
Jeg er egentlig ikke så veldig opptatt av sangtekster når jeg hører på musikk, rett og slett fordi hvis det er bra tekst jeg er ute etter, kan jeg jo heller lese ei bok. Musikk er først og fremst lyd, liksom. Morsomt nok er det ikke bare ett, men hele to album på denne lista der tekstene er en av de viktigste grunnene til at jeg elsker dem så mye som jeg gjør, og dette er ett av dem. Det er kanskje ikke noe album i hele verden som har inspirert meg så mye som det Soft Black Stars har. Jeg har et romanprosjekt som er oppkalt etter det, min greatest hit som poet er inspirert av låta Antichrist and Barcodes fra dette albumet, i tillegg til at det sikkert har sneket seg inn drøssevis av inspirasjon i andre tekster som jeg ikke engang er klar over, tekster som ikke ville ha funnes om det ikke var for dette albumet. Som med alt annet av Current 93, er dette egentlig nærmere poesien enn det jeg vanligvis tenker på som musikk, og hver eneste låt består av David Tibets messende snakke-synging akkompagnert av et relativt enkelt pianostykke. Bildene han maner fram er så mystiske og rare at jeg legger merke til nye ting hver gang jeg utforsker dem. Sånn sett er dette et album jeg aldri kommer til å bli ferdig med.
3. Salem – King Night
Jeg trur jeg akkurat nå opplever det samme med TR/ST som det jeg opplevde med Salem i 2010, og veit dere hva, King Night står bunnsolid nesten ti år (!!!) seinere, altså. Albumet begynner med et realt kvelertak rundt sjela di i form av tittelsporet, som jeg tidligere har beskrevet som følelsen av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, og derfra dras vi gjennom ei tåkelagt hengemyr, eller, for å sitere meg sjøl enda en gang, det er som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Når jeg tenker meg om, er det faktisk en del likheter mellom musikken til Salem og enkelte av låtene til TR/ST. Shoom, for eksempel, kunne sklidd elegant inn nesten hvor som helst på dette albumet, og i begge tilfellene er hva de faktisk synger i aller høyeste grad åpent for tolkning, for det er hvert fall ikke mulig å skjelne ord bak all reverb'en og alle de iskalde synthene. Jeg har fortsatt et håp om at gjengen i Salem skal slutte med heroin og begynne å lage musikk igjen, for jeg savner witch house'en deres, men de kan godt vente til seinhøsten, for dette er ikke musikk som passer seg om sommeren.
4. Bright Eyes – I'm Wide Awake, It's Morning
Kanskje grunnen til at jeg på generelt grunnlag ikke er så opptatt av sangtekster, er at nesten ingen låtskrivere kan måle seg med Conor Oberst, sånn at hvis det ikke er ham, kan det være på det samme, på en måte? Men så er det jo ikke bare tekstene heller, det er måten han framfører dem på, det er måten han hvisker, skriker, mumler og nesten gråter på, det er liksom mer enn sang, dette her, det er dette som er formidling. En del av romanprosjektet mitt Døden og gledener skrevet under sterk påvirkning av dette albumet, og kanskje særlig låtene Land Locked Blues og Poison Oak, som rett og slett er to av de mest hjerteskjærende sangene jeg har hørt i hele mitt liv. Hver gang jeg hører ham synge "I'm glad you got away, but I'm still stuck out here" går noe i stykker inni meg. Jeg leste også Vannfall av Atle Håland med Land Locked Blues i bakhodet, noe som resulterte i… ja, er det en bokanmeldelse? Er det noe helt annet? Hvem veit, hvem bryr seg. Og jeg har lyst til å sitere noe John Darnielle sier i podcasten I Only Listen to the Mountain Goats: "When I was a child reading the authors that I loved and listening to the music that I loved, the thing I got from that is that feeling of being understood somehow, and that weird connection, where it's not the person, it's not the stranger, it's the thing they've made that opens this space for self-reflection." Halleluja og amen.
5. Black Marble – A Different Arrangement
Black Marble dukka opp i livet mitt på akkurat riktig tidspunkt. Hvis jeg noen gang havner i en tidsmaskin og blir brakt til åttitallet, der alt av en aller annen grunn er bada i lilla- og blåtoner, og jeg blir kidnappa av romvesener, har jeg lyst til at A Different Arrangement skal spilles i bakgrunnen. Første gangen jeg hørte hørte det, var jeg ikke like begeistra for oppfølgeralbumet It's Immaterial, men nå har jeg innsett at de egentlig bare tilhører forskjellige årstider: It's Immaterial skal spilles om sommeren, mens A Different Arrangment er forbeholdt høsten. Og jeg elsker jo høsten, kanskje mer enn noen annen årstid. Til og med de låtene på A Different Arrangment som er relativt glade, som A Great Design og MSQ No-Extra, er liksom bygd på et melankolsk fundament som aldri slipper taket, og som gir hele albumet en overhengende nostalgi, en lengsel etter ei fortid jeg sjøl aldri har opplevd, fordi verden dessverre ikke er overnaturlig og jeg – alas! – ikke fantes ennå på åttitallet. Eller i følge de såkalte pro-life-aktivistene fantes jeg på åttitallet. Men la oss nå ikke blande inn strikkepinner og kleshengere i akkurat dette blogginnlegget. Forresten: jeg skulle ønske jeg klarte å synge like mørkt som Chris Stewart.
Okei, så jeg ELSKER lister og systemer og statistikker, har gjort det så lenge jeg kan huske, og det er få ting som gleder meg mer enn å holde oversikt over bøker jeg leser, filmer jeg ser, musikk jeg hører på, mat jeg spiser og så videre og så videre. Derfor elsker jeg nettsider som Bokelskere, Filmfront og Last.fm, og maten jeg spiser fører jeg privat statistikk over (!).
Jeg har hatt bruker på Last.fm siden 2008, altså i hele ti år. Musikksmaken min har utvikla seg en del i løpet av ti år, og jeg liker tanken på at den utviklinga har blitt arkivert. De ti artistene og banda jeg har hørt mest på i løpet av denne perioden er så ekstremt forskjellige fra hverandre at det nesten er utrolig at de tilhører musikksmaken til det samme mennesket.
Forresten: antall oppgitte avspillinger er ikke hundre prosent korrekt, bare fordi dette for det første utelukkende gjelder musikk jeg har hørt på digitalt. Jeg har i tillegg hørt masse på CD'er og LP'er, noe som naturlig nok ikke har blitt katalogisert automatisk. For det andre har det i løpet av de siste ti åra selvfølgelig også vært noen tekniske problemer, som har gjort at ikke engang alle digitale avspillinger har blitt tatt med i betraktninga. Men: dette er the gist of it.
10. Asobi Seksu – 718 avspillinger
Jeg husker faktisk veldig godt at jeg oppdaga Asobi Seksu, fordi jeg skreiv om det her på bloggen i 2008. Andrealbumet deres Citrus er den dag i dag et av de albuma jeg liker aller best å høre på. Musikken deres er støyete og drømmeaktig, med fuzzgitarer man bare har lyst til å lukke øya og flyte på. Fordi det er det som er magien med shoegazing: det minner på flere måter om pønk, med forholdsvis enkle melodier og grumsete lydbilder, men der pønken ofte er aggressiv og konfronterende, er shoegazing tilbaketrukket. Ta vokalen, for eksempel: en typisk pønkvokalist vil snerre, brøle og skrike inn i mikrofonen, gjerne sprenge noen høyttalere mens de er i gang, mens stemmen til en shoegazevokalist vil nå deg fra gjennom flere lag med honning, med ord det nesten ikke går an å skjelne fra hverandre. Det er ikke vokalisten som hovedpersonen i et shoegazeband. Det er en innadvendt sjanger, til og med de litt mer pønkete ytterpunktene av den, som My Bloody Valentine, er forholdsvis innadvendte. Dette er musikere som trives i sitt eget hode i et studio (eller i en garasje eller på et loft), ikke nødvendigvis på ei scene foran et publikum (derav navnet "shoegazing": de tidlige utøverne blei beskyldt for å stå og stirre på sine egne sko når de holdt konserter framfor å prøve å oppnå kontakt med publikum). Syns aldeleles nydelige Lions and Tigers er en perfekt representant for musikken til Asobi Seksu. Dette er musikk jeg elsker å høre på når jeg går til toget om morgenen, kanskje når blomstene er i ferd med å dukke opp i grøftekantene igjen etter en lang vinter.
9. Muse – 727 avspillinger
Muse er kanskje et av de banda som jeg fortsatt hører på i dag som jeg har hørt på lengst. Trur jeg begynte å høre på dem da jeg gikk i åttende klasse, altså rundt 2003, og da var det selvfølgelig den rolige, akustisk gitar-orienterte kjærlighetssangen Unintended jeg først og fremst hørte på. Etter å ha kjøpt albumet Absolution begynte jeg å like, kanskje til og med elske, de hardere sangene deres òg. Det var deilig å være sint til Apocalypse Please, og de til tider pompøse sangtekstene deres med inspirasjon fra naturvitenskap og astrofysikk gjorde at jeg følte at jeg var en del av noe viktig. Muse er i tillegg ekstremt dyktige musikere. Matthew Bellamy er kjent for sin enorme kapasitet som vokalist, gitarist og pianist, men også bassist Chris Wolstenholme bør nevnes – jeg leste et sted at bassgangen i Hysteria er en av de vanskeligste bassgangene som fins innen populærmusikken, og det er lett å skjønne hvorfor når man hører den. Selv om jeg i dag syns Muse framstår som i overkant stormannsgale og litt vel overbevist om sitt eget talent (og altså, med god grunn, de er som nevnt enormt dyktige, men for meg vitner de teknisk vanskelige gitarsoloene deres om et visst behov for å vise seg fram), syns jeg fortsatt albuma deres til og med Absolution er suggererende og, hva skal jeg si, energigivende å høre på. Å høre på dem mens jeg jobber, for eksempel, får fram arbeidsmaskinen i meg. Jeg er litt kvalmende hipster når det gjelder akkurat Muse, for jeg likte dem bedre før sangene deres begynte å dukke opp i Twilight og sånn, og jeg har egentlig ikke fulgt med på post-2003-utgivelsene deres i det hele tatt, men de gamle låtene deres står fremdeles fjellstøtt. Og, jeg sier det igjen, bassgangen i Hysteria, dere!
8. Current 93 – 840 avspillinger
Historien om Current 93 og meg begynte da jeg gikk i Bø. Vi hadde Stig Sæterbakken som gjesteforeleser, og mange i klassen, meg sjøl inkludert, leste hans daværende nyeste utgivelse, Ikke forlat meg. Den første delen av romanen heter Døden i juni, og en gang Kolbjørn, Linda og jeg stod ute og røyka med Stig, spurte Kolbjørn om det var inspirert av Death In June, noe Stig bekrefta. Og jeg spurte Kolbjørn om hva Death In June var, og han forklarte at de var et neo-folk-band, og den sjangeren hadde jeg aldri hørt om, men han anbefalte det på det varmeste, men han anbefalte egentlig et annet neo-folk-band, Current 93, enda mer. Og da han i ei tilbakemelding til meg skreiv at teksten min Klinkekulerminna han om låta Soft Black Stars av nettopp Current 93, måtte jeg jo sjekke det ut. Det har vært ekte kjærlighet siden. Og egentlig er det ekstremt vanskelig å snakke om Current 93, fordi jeg veit ikke om noe annet band som lager så utrolig mye forskjellig. Hvert album har et gjennomgående tema, og føles i stor grad som en enhet, lignende ei diktsamling eller noe tilsvarende. Den kanskje eneste fellesnevneren er David Tibets snakkesynging, og de symboltunge tekstene hans med referanser til religiøse tekster, myter, poesi og kunst. Har du hørt ett Current 93-album eller éi låt, så har du bare hørt ett album og éi låt, for et annet album og ei annen låt er ei helt annen greie. Det er kanskje ikke noe annet band enn Sigur Rós som har inspirert meg like mye i min egen skriving som Current 93, såpass at hele tittelen på romanen min Mjuke, svarte stjernerrett og slett er en direkte oversettelse av tittelen på et Current 93-album (og, som nevnt, ei låt).
7. Lady Gaga – 861 avspillinger
Jeg hadde en intens Lady Gaga-periode fra sånn cirka midten av videregående til... kanskje Bø, omtrent? For meg representerte hun noe unikt innen popmusikken – ikke så mye musikken hennes, men hele hennes person. Hun oste av sjøltillit og særegenhet, og en sjøltillit nettopp på grunn av særegenheten hennes. Hun var en David Bowie for vår tid, hun var nesten mer et konsept enn en person, og hun lot seg sjøl fødes igjen og igjen, og hver eneste gang dukka hun opp igjen som noe vi aldri hadde sett før – slett ikke ulikt David Bowies mange ulike transformasjoner opp gjennom, fra Ziggy Stardust til The Thin White Duke via Aladdin Zane. Det var dette som gjorde at jeg blei dratt mot henne, til tross for at jeg også da egentlig syntes at musikken hennes var betraktelig mindre spesiell enn det man kunne få inntrykk av gjennom væremåten og stilen hennes. Etter at Born This Way-albumet hennes kom ut, må jeg innrømme at jeg egentlig ikke har fulgt med på henne i det hele tatt, men jeg blir fortsatt i godt humør av å høre de tidlige låtene hennes som nærmest har blitt som moderne klassikere å regne, som Bad Romance og Poker Face.
6. Miyavi – 884 avspillinger
Miyavi og Lady Gaga har det til felles at jeg hørte på dem ikke så mye på grunn av musikken deres, men mest på grunn av personene bak musikken. Miyavi var en av mine største obsessions way back when i 2008, og jeg elska at han omfavna både det utagerende og det androgyne. Altså, akkurat dét er det jo mange som har gjort før ham, misforstå meg rett, jeg nevnte jo nettopp David Bowie, men Miyavi er fra Japan, et land som i stor grad er prega av konservativisme og sin egen form for lukkahet. Japan har et motsetningsfylt forhold til vesten generelt og USA spesielt, ikke minst siden andre verdenskrig, men også før det har Japan vært veldig isolert – det er derfor språket japansk er så unikt og ikke ligner på noe annet språk i verden. Den dag i dag er 98.5 % av Japans befolkning etniske japanere, mens den største innvandrergruppa kommer fra Korea og Kina – og disse innvandrerne, til tross for at de altså ikke ser noe annerledes ut enn den etniske befolkninga, blir stort sett sett ned på. Miyavi er halvt koreansk, noe han blei mobba for i oppveksten. I riktig gamle dager (ikke spør meg om årstall), i kabuki- og samurai-tida, var feminine menn og homoseksualitet ikke bare akseptert, men opphøyd som noe vakkert. Det var ikke før Japan oppretta forbindelser med vesten at de "lærte" at homoseksualitet var en synd. Siden den gang har Japan nærmest opplevd seg sjøl som i et rivaliseringsforhold med vesten, en sjalusi der de både hater vesten og vil være som vesten. Japan har lært av vesten at for eksempel sex er syndig, men har forholdt seg til synden på en erkejapansk måte: ved å late som at den ikke fins og ikke snakke om den. Dermed har det oppstått en motreaksjon i form av ekstremt pervers porno som omtrent bare lages i Japan. Hvor vil jeg med alt dette? Miyavi tok den japanske skammen, snudde den på hodet, gikk på scena i ekstravagant sminke, fant opp sin egen sjanger som han kalte "kabuki rock", med fokus på gamledagers kjønnsoverskridende estetikk, og lanserte "Azn pride", en tanke om at alle asiater har noe til felles som man kan være stolte av, og ei oppfordring til samhold på tvers av landegrenser framfor statsbasert isolasjon og nasjonalisme. Jeg elska ham for alt dette, og selv om jeg sjeldent hører på ham i dag (igjen: jeg var mer opptatt av ham som person enn musikken hans), er det ikke til å komme ifra at han har lagd noen gode låter, og ikke minst at han er en ekstremt dyktig gitarist.
5. The Birthday Massacre – 909 avspillinger
Hvis man bare dømmer dem ut fra åssen de ser ut, kan man få inntrykk av at The Birthday Massacre er et sånt band som jeg utelukkende hørte på da jeg var fjorten (klesstilen min på den tida var ganske tett opptil det vokalist Chibi har på seg på bildet over her), men jeg trur faktisk ikke engang jeg hadde hørt om dem da jeg var fjorten. For sannheten er at The Birthday Massacre kombinerer så utrolig mange ting som jeg liker i dag på en måte som gjør musikken deres ganske uimotståelig for meg. De spiller gotisk-inspirert synth-rock med referanser til og stemninger og lydeffekter henta fra skrekkfilmer og TV-spill fra åttitallet, noe som gir musikken deres et distinkt retro-sound som jeg er utrolig svak for. Dette vever de sammen til fengende popmelodier som gjør musikken deres rett og slett ekstremt lyttbar, og da er jeg villig til å overse de til tider i overkant banale sangtekstene deres som i all hovedsak høres litt ut som dikta jeg skreiv i nettopp fjortenårsalderen (et unntak er tekstlinja "Looking like a compromise suicide" fra låta Kill the Lights som jeg den dag i dag syns er, til tross for fjortisgoth-vibbene, oppriktig bra). Jeg har kanskje ikke muligheten til å reise tilbake i tid til USA i 1985 og feire Halloween der som tiåring, men jeg kan høre på The Birthday Massacre, som jeg vil tru er det nærmeste det er mulig å komme.
4. Sigur Rós – 1417 avspillinger
Ah, Sigur Rós. Jeg trur ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg den intense kjærligheten jeg føler og har følt for dette bandet i mange, mange år. Forholdet mitt til Sigur Rós har egentlig utarta seg som kjærlighetsforhold flest: i begynnelsen intens forelskelse og et ønske om å omgi meg med dem – altså høre på musikken deres – så mye og ofte som mulig, et behov for å vite alt om dem og se alt og høre alt og få med meg alt, ledsaga av stress om jeg ikke fikk muligheten til det. Etter hvert har de verste sommerfuglene i magen roa seg litt ned, og heller gått over i en trygg og varm hengivenhet og en takknemlighet som aldri vil komme til å gå over, litt som jeg innbiller meg at et lykkelig ekteskap må være. Det er ikke noe annet band i verden som har inspirert meg og rørt meg like mye som disse har, ikke noe annet band har påkalt like store følelser i et så bredt følelsesregister som Sigur Rós, kort sagt ikke noe annet band som noen gang har betydd så mye for meg. Jeg liker ikke alle albuma deres like godt, men jeg setter likevel stor pris på ulikhetene albuma imellom, og jeg veit at uansett hva de måtte finne på i framtida, vil jeg sette pris på det òg. For selv om noen av albuma deres er ekstremt forskjellige, har de alle sammen likevel en kjerne som består av det samme, og den kjernen er så unikt Sigur Rós'esque at ingen andre kan gjenskape den. Og på samme måte som når et ekteskap eller et kjærlighetsforhold tar slutt, vil jeg ta det utrolig tungt om de noen gang bestemmer seg for å legge opp. Jeg håper de fortsetter å lage musikk så lenge de lever.
3. Taking Back Sunday – 1604 avspillinger
Det eneste relikviet på denne lista fra da jeg var veldig ung. Fra jeg var tretten – fjorten til jeg var kanskje seksten – søtten hørte jeg ekstremt mye på emo, pønk-rock og pop-pønk, og yndlingsbandet mitt innen emosjangeren var Taking Back Sunday. Jeg elska stemmen til vokalist Adam Lazzara, og jeg liker den veldig godt ennå. Noen av de tidlige sangtekstene deres er så usannsynlig emo at det grenser til det komiske, sånn som "The truth is you can slit my throat, and with my one last gasping breath I'd apologize for bleeding on your shirt" – ei tekstlinje som traff femten år gamle Kristine rett i hjertet. Etter hvert som tida har gått, har de utvikla et mer "voksent" sound – og ikke minst litt mer voksne sangtekster – og jeg tenker stadig at jeg skal sjekke ut de nyere albuma deres bare for å catche opp litt (det siste albumet deres som jeg har et forhold til er Louder Now fra 2006), men så er det rart med det, er det ikke, at det liksom er de albuma jeg hørte på da jeg var tenåring og konstant trist-sint som jeg stadig vender tilbake til. I dag hører jeg på dem mest for nostalgiens skyld, men sist gang jeg så vidt var innom det nyeste albumet deres Tidal Wave, blei jeg faktisk positivt overraska.
2. Salem – 1955 avspillinger
Jeg var fullstendig uforberedt da Salem slo meg rett i bakken med debutalbumet King Night i 2010. De endte opp med å bli en stor del av livet mitt mens jeg gikk i Bø, der vinterne var lange, mørke og kalde. Jeg satt inne på hybelen min og brant røkelse, hørte på Salem og skulle ønske jeg var ei heks. Jeg var helt klar til å omfavne Salem nærmest som en livsstil, men etter at EP'en I'm Still In the Night kom ut i 2011, har det blitt stille fra dem. Jeg aner ikke hvor det blei av dem, om de fortsatt lager musikk, om vi kan forvente noe mer fra dem, jeg har i væffal håpa det veldig lenge, men nå er det sju år siden de ga lyd fra seg, og jeg begynner å innse at det kanskje aldri kommer til å skje. Men det særegne soundet deres gjorde skikkelig inntrykk på meg, det var noe nærmest mytologisk ved dem, de var lyden av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, eller å svømme i seig hostesaft. Medlemmene i Salem var katolikker, rusmisbrukere og tidligere prostituerte, en kombinasjon som for meg gjorde dem til noe litt farlig og desto mer forlokkende. I tida rundt Salem dukka det opp flere såkalte witch house-band, og med det fulgte en ny-okkult estetikk som fortsatt er synlig for eksempel i klærne de selger hos Killstar eller Hevn. King Night vil nok alltid være i stand til å gi meg frysninger, akkurat som musikkvideoen under – det er en uoffisiell video, men jeg syns den representerer musikken deres og stemninga musikken påkaller helt perfekt. Forresten: ikke se den rett før du legger deg, den er ganske marerittfremkallende.
1. Emilie Autumn – 2224 avspillinger
Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til Emilie Autumn – kanskje litt overraskende, med tanke på at hun er den artisten jeg definitivt har hørt mest på de siste ti åra. For meg er hun nettopp det motsatte av det jeg skreiv om Lady Gaga og Miyavi; jeg liker musikken til Emilie Autumn veldig mye bedre enn jeg liker henne som person. Hun er en utrolig talentfull sanger, fiolinist og pianist, hun har en åpenbar teft for gode melodier, og blandinga hennes av steampunk, industrial og klassisk på albumet hennes Opheliac funker utrolig bra. Men som person virker hun helt ærlig ganske usympatisk og ekstremt narcissistisk. Ikke at åssen hun er på privaten nødvendigvis trenger å ha noe å si for hvorvidt man liker musikken hennes eller ikke, men jeg veit om mange Emilie Autumn-fans som nærmest tilber henne som en gudinne, og det virker som at hun sjøl bevisst har prøvd å bygge opp en slags kult rundt sin egen person. Med det sagt, syns jeg som nevnt Opheliac-albumet hennes har utrolig mange gode kvaliteter og er noe temmelig unikt. Oppfølgerplata, Fight Like a Girl, er bygd opp med et tydelig narrativ låtene imellom, sånn at man ved å høre den kan se en hel historie utfolde seg som i en musikal. Musikalsk er også Fight Like a Girl enda mer teatralsk enn det Opheliac er, og med unntak av noen få ganske gode låter, syns jeg det er et skuffende album sammenligna med Opheliac. Men hey, jeg vil nok aldri gå lei av låter som Dominant, 306 og Marry Me, for ikke å snakke om instrumental-albumet hennes Laced/Unlaced, som inneholder noen av de absolutt råeste el-fiolinstykkene jeg har hørt i hele mitt liv.
Noen ganger, sånn som akkurat nå, savner jeg Bø helt absurd mye. Ikke bare studiet - sjøl om, herregud, alle andre studier i hele verden virker sikkert kjedelige og meningsløse i forhold - men bare hele greia der. Jeg savner for eksempel vinteren der. Jeg savner at det er midt på natta, tjue minus, kanskje januar, februar, og jeg går ute med rimfrost og knirk-knirk under føttene, kanskje berusa av enten det ene eller det andre, hører på Salem på headset, eller prater skit/filosofi/følelser med Linda eller Kolbjørn eller begge. Jeg savner å fryse, fordi det var så godt å fryse der. Og jeg savner Porsgrunn, jeg savner november, da Linda og jeg så stjerner og vi pynta oss med visne blomster i håret, og vi var fulle nesten hver dag, og hørte på Cherry Bomb på badet i det nydelige fønkishuset fra søttitallet med barokke møbler i seg. Og jeg veit at det var sånn på denne tida i fjor og, bare at da savna jeg Skiringssal, og jeg trenger sikkert bare litt tid på meg til å vokse inn i veggene i den bohemske Frogner-leiligheten vår, for jeg er flink til å leve i nuet bare jeg kommer så langt, men bare ikke akkurat nå. Ikke helt ennå.
I morra blir en fin dag, da. Splittet kjerne der Eirin skal lese og Unnveig og Kolbjørn skal spille. Og så skal vi drikke vin!
Denne sangen blei min faste jeg-venter-på-fine-folk-som-kommer-med-nattoget-på-vinteren-sang. Seriøst. Jeg står fortsatt på perrongen med de gule lysa og fryser ræva av meg og nyter det hver gang jeg hører den.
Greit, det er to grunner til at jeg blogger nå. Én, det er liksom halvannen uke siden sist, og det trur jeg er det lengste jeg noen gang har brukt mellom to blogginnlegg og jeg er lei av at fjorårsfesten står øverst siden den tross alt skjedde for hundre år siden, og to, jeg trur det er noen på kjøkkenet, hvilket er ensbetydende med at jeg ikke kan lage mat der. Noe må jeg da finne på i mellomtida.
Og det er jo ikke noe å si. Jeg har ikke tid til noe lenger. Det eneste jeg gjør, er å lese, skrive og drekka. I dag sa jeg faktisk til og med nei til det siste for å prioritere de to første, og det er litt drøyt, for i sånne perioder sier jeg alltid til meg sjøl at jeg ikke må være aleine hvis jeg har et annet alternativ, og litt kos i hverdagen får meg til å glemme å være teit på egen hånd. Jeg har nevnt det før, trur jeg, at jeg blir distrahert av det på en god måte. Bare i dag, liksom. Jeg kom hjem, lå i senga mi ei lita stund og lata som om jeg var handicappa, sovna, sov for lenge, våkna, spiste sjokolade, og nå veit jeg ikke om jeg skal orke å lage mat eller ikke. Og tru meg når jeg sier at jeg opprinnelig hadde en plan for dette innlegget, men jeg er ikke i humør til å gjennomføre den. Kanskje når jeg en vakker dag i løpet av helga eller framtida forøvrig blir full eller overtrøtt.
Her, ta en sang jeg er veldig glad i for tida. For om ikke jeg er så fin, er jo egentlig verden rundt meg fin:
Den eneste sangen jeg liker av Von Haze, som er et kjedelig drittband på lik linje med The xx. Men så er dette Salem-remixen av sangen deres Outside the Night og, da, passende titulert Outsyd Tha Nite.
Og se, vinter-Bø! Hva faen er det jeg klager over, egentlig?
Og så begynner jeg å tenke, vettu: siden bloggadressa mi ligger på Twitter-profilen min, tenk om han går inn og ser dette? Tenk om han tenker at jeg er en teit groupie og mister alt av potensiell respekt for meg? ... eller mest sannsynlig gir han like faen i meg nå som han gjorde minuttet før han replya til meg. Men likevel. JAAAAAACK!
Noe helt annet: førstkommende onsdag er Skiringssal 09/10 på TV! Episode seks av Påpp & råkk - se etter en gjeng i vikingkostymer på Slottsfjell. Og så har Lars Vik blogga om oss, for dere som vil lese.
Okei, jeg er sånn kembotrøtt akkurat nå, og jeg skal opp tidlig i morra, men jeg føler at jeg bør gjøre dette nå. Bare ikke forvent all verden med refleksjon.
Altså, Porsgrunn-oppholdet skulle jo egentlig vare til den tredje, men som jeg håper alle har fått med seg, skal jeg på MGMT-KONSERT I MORRA (eller teknisk sett seinere i dag). Konsekvensen var at jeg tok halv ni-bussen i stad, og har nå vært hjemme i et par timer. Eller i Bø, da. Spørs jo åssen du ser på det. Pappa kommer klokka ti i morra og henter meg, og så er det Oslo etterpå. Og juleferie. Hvorpå jeg kommer til å gå i søknadshi. Men nå bare tomprater jeg.
For PORSGRUNN. Jeg likte fønkishuset vårt så sinnssykt godt. Hadde det bare ikke vært pisskaldt og utstyrt med et klaustrofobisk kjøkken, hadde jeg vurdert å flytte inn på en permanent, eller i det minste semi-permanent basis:
Et veldig fint hus å gå rundt og høre på Salem i. Og jeg likte Porsgrunn som en by. Og Salem har fått meg til å like vinteren, og når det kom ordentlig snø til Porsgrunn og, gikk jeg rundt i gatene om kveldene for meg sjøl med headsettet guffa ganske høyt på, og bare... mmmmm. Og Grenland Friteater satte opp stykket mitt, og det blei helt perfekt. Og jeg møtte fine folk jeg ikke fikk sagt ha det til. Og og og. Det var et fint opphold.
I dag har jeg vært ganske fyllesjuk fordi jeg i går shotta absint og skylte ned med vin. Sorry. Jeg bare måtte skrive det. Følte meg så sykt kul og bohemsk. Den ene vinen hette til og med boheme.
I morra drar jeg. Bussen går 09:07, så det er neiggu ikke mye jeg rekker før den tid. Og jeg som helst skulle kjøpt meg jakke (til halv pris på opphørssalg! JESS!) og henta ei pakke som jeg tydeligvis fikk for ei uke siden (åpna ikke postkassa før for ikke så lenge siden), og som må hentes innen to uker. Jeg veit ikke når posten åpner engang. Forhåpentligvis ikke seinere enn ni, da.
Jeg skal ta med meg min kjære MacBook, så selv om jeg ikke veit om det er trådløst nett på teateret vi skal bo på - og jeg veit ikke så mye annet heller - slipper dere å grine blod i anledning mitt fravær inntil videre.
Og dere som følger meg på Twitter, har sikkert inntrykk av at livet mitt utelukkende består av Salem og Robot Unicorn Attack for tida. Det er helt riktig.
Jeg føler at jeg burde ha brukt dette innlegget på å si noe fornuftig, men jeg trur ikke jeg gidder. Ønsk meg god tur, a? Etter Porsgrunn er det rett på MGMT-konsert!!
"I saw John on the street and I came up and started talking to him and I was like, 'Oh, we should be friends.' And I had seen him before, but we'd never talked and I'm like, 'You can't be friends with any of your other friends any more, just me' and he was like, 'OK' and he stopped talking to his other friends and we were friends." - Jack Donoghue om åssen han møtte John Holland.
Men nå begynner jeg jo i helt feil ende her.
For seriøst. Dette begynner jo å ligne på noe som kan utvikle seg til noe seriøst. Jeg har ikke kunnet navna på alle medlemmene i et band siden... Sigur Rós. Det må da bety noe.
Altså, Salem. Jeg har vært innom dem før, og nå er det alvor. Jeg spiser lite, sover enda mindre og brenner egentlig bare røkelse og raver rundt. Og det føles møkk deilig med dem som bakgrunnsteppe. Dette kommer til å høres drøyt cheesy-hippie ut, men det er noe med musikken deres som setter meg i kontakt med syke, syke ting inni meg som jeg egentig ikke var helt klar over at jeg hadde der, men som det er fint å få ut. Jeg blir intenst depressiv av å høre på dem, men ikke i tradisjonell forstand. Jeg blir så depressiv at det er behagelig. Trur du meg ikke? Sjekk ut King Night-albummet deres på Spotify. Og hvis du ikke har Spotify, kan dere få Frost, Redlights og Killer her:
Dette er musikk som graver seg inn i sjela di. Jeg husker da jeg satt på toget hjem fra Eva i Bergen og var småsjuk, da ville jeg bare høre på King Night på repeat. Og nå som jeg har fått hele albummet, er det aller meste komplett.
Ogogog det er så vanskelig å beskrive følelsen av musikk med ord, og i væffal musikk som Salem, for det er mer enn musikk, det er atmosfære, og... ja. Sjekk for all del ut hvis du vil høre noe du aldri har hørt maken til før.
I dag er det ett år siden min forrige virkelig store knekk.
Jeg veit ikke hvorfor jeg markerer det på denne måten.
Det har jo blitt bedre siden den gang. Herregud. Det har jo det.
La oss ikke dvele ved temaet. I steden skal dere få den mest fantastiske sangen i livet mitt akkurat nå. I disse det-er-fortsatt-lenge-til-desember-men-folk-er-tydeligvis-i-julestemning-for-det-tider, mener jeg.
