AOTY 2023

Nå har også jeg hatt korona, etter å ha gått rundt i tre og et halvt år og skrytt av hvor uovervinnelig jeg er. Jeg var skikkelig dårlig med feber og muskelverk noen dager, og selv om det verste er over nå, hoster jeg fortsatt og blir fort sliten. Med det sagt syns jeg egentlig at jeg har blitt fort sliten hele dette halve året, så korona er sikkert bare en liten del av et regnestykke som også antakelig handler om at det generelt er mørkt og kaldt og at jeg ikke har fått trent som vanlig siden august. 

Året er ennå ikke omme, men sjansen er stor for at jeg er litt for opptatt med andre ting til å kåre 2023s beste album noe særlig nærmere nyttår enn dette. Og i tilfelle du skulle tru at jeg er et overmenneske: jeg har selvfølgelig ikke hatt mulighet til å høre absolutt alle album som kom ut i år, det trur jeg ikke engang de mest drevne musikkjournalistene har hatt tid til, så om du syns jeg har oversett noe jeg ikke burde ha oversett, er det lov å filleriste meg verbalt i kommentarfeltet. 

Jeg har sortert albuma kronologisk etter når de kom ut. Denne gangen blei det ei liste over fem album. Det kunne vært seks, og det kunne vært sju, men fem føltes som et ryddigere tall i denne sammenhengen. Hadde det blitt seks album, som det blei i fjor, hadde jeg sannsynligvis valgt å inkludere Teenagers av French 79, men det får heller bli en honourable mention siden jeg har veldig lyst til at denne lista skal inneholde fem innslag framfor seks, haha.

Caroline Polachek – Desire, I Want To Turn Into You

Dette er langt ifra første gangen jeg har uttrykt min begeistring for Caroline Polachek på denne bloggen. Singlene hennes So Hot You're Hurting My Feelings og Breathless har vært blant mine mest spilte enkeltlåter de siste åra, og likevel klarer jeg liksom ikke å skjønne fullt ut hva det er ved musikken hennes som appellerer så innmari til meg. Ja, hun lager usedvanlig fengende og smart popmusikk, men teknisk sett er hennes gamle band Chairlift reint musikalsk mer min greie, framfor det mer r'n'b-inspirerte soloprosjektet hennes. Ikke desto mindre ender hun opp blant mine mest spilte artister år etter år, og det har hun gjort helt siden debuten Pang i 2019. Jeg lurer på om det kan være i kombinasjonen av de ukonvensjonelle sangteknikkene hennes og de radiovennlige låtstrukturene at magien ligger. Hun tar liksom et velkjent popformular som det er vanskelig for hjernene våre å motstå og skrur det akkurat nok til, sånn at jeg, den sedvanlige grunnoppskrifta til tross, fortsetter å la meg overraske.

Yndlingslåt fra albumet: Welcome To My Island.

Debby Friday – Good Luck

Dette er min offisielle spådom om at Debby Friday kommer til å bli det neste store undergrunnstjerneskuddet i løpet av de kommende to åra. Så når du i framtida klager over at du ikke lenger får se henne på ei lita, intim scene: du hørte det her først. Jeg gikk forresten også glipp av muligheten til å se henne på ei lita, intim scene da hun spilte på Blå tidligere i år, men jeg ser henne gjerne på Sentrum scene i 2025, jeg. Hun er den største overraskelsen på denne lista, for jeg føler at hun med Good Luck kom litt ut av det blå med et album som føltes så rått og ekte at man nesten skulle tru at hun aldri hadde hørt musikk før og at låtene hennes var første gangen noen brukte lyd som en kreativ uttrykksform på denne måten. Jeg ser at musikknettsider har en tendens til å kategorisere Good Luck som hip-hop, og med hardtslående beats og en rapaktig vokal kan jeg på en måte skjønne hvor det kommer fra, samtidig som dette er ekstremt langt unna det for eksempel Cardi B og Nicki Minaj driver med. Dette er hip-hop litt på samme måten som Salem er hip-hop, men tempoet er betydelig raskere hos Debby Friday. Særlig i Hot Love – min favoritt fra albumet – tenker jeg på Salem, og på witch house-kollegaene White Ring. Dette er møkkete, hardt og skrudd, og det tok meg fullstendig på senga.

Yndlingslåt fra albumet: Hot Love.

Depeche Mode – Memento Mori

Øverst på lista over mine bitreste øyeblikk i 2023 troner den augustdagen da jeg måtte selge billetten min for å se Depeche Mode i Telenor Arena etter at jeg reiv over begge hamstringene mine under en skjebnesvanger treningsdag (side note: fysioterapeuten min trur jeg kan begynne å trene igjen på nyåret!). Memento Mori er en femti minutter lang sørgesang over keyboardist Andy Fletchers plutselige død i fjor, og denne uforutsette tragedien har gitt Memento Mori en tyngde og et alvor som gjør at det føles som deres viktigste album på lenge. De første Depeche Mode-albuma fra tidlig åttitallet er usedvanlig tullete affærer, men fra midten av åttitallet antok musikken deres en vesentlig mørkere nyanse, og dette mørket har de siden perfeksjonert. Sorgbearbeidelse er tungt i det virkelige liv, men – dessverre, hadde jeg nær sagt – kan det by på høydepunkt i musikalske karrierer – bare se på hva Nick Cave gjorde med Skeleton Tree. Memento Mori er, som tittelen sier, en påminnelse om å leve mens vi ennå kan, og like mye som det er et sorgarbeid, er det også en hyllest til de som forlot livet for tidlig.

Yndlingslåter fra albumet: Wagging Tongue og Ghosts Again.

Eluvium – (Whirring Marvels In) Consensus Reality

Ambient var en av mine første yndlingsmusikksjangre, og jeg kunne ikke forstå hvorfor mine jevnaldrende var så uinteressert i alt jeg iherdig presenterte for dem i tenåra. Det var jo så mange av vennene mine som likte rolige sanger, og for meg var ambient den reindyrka utgaven av de elementene også jeg kunne sette pris på i populære rolige sanger, som på den tida var Everytime av Britney Spears og DJ Sammy-pianocoverversjonen av Heaven. Jeg kunne liksom ikke tru at min forkjærlighet for rolig og vakker musikk blei sett på som noe sært – og helt ærlig skjønner jeg det ikke ennå, ambient er for meg den mest behagelige typen musikk man kan høre på. Med det sagt har jeg jo blitt litt blasert med åra, og det skal stadig mer til for å imponere meg. At noe er "fint" holder liksom ikke lengre; det må røre ved noe dypt og menneskelig i meg, og jo eldre jeg blir, jo mer kynisk blir jeg, og jo mer skal til. Eluvium har gitt meg noen av mine mektigste ambient-opplevelser (One er fortsatt en storfavoritt), og sånn sett er det ikke overraskende at når noen inntar denne lista med nettopp et ambient-album, er det Eluvium. (Whirring Marvels In) Consensus Reality er akkurat hva det å lage et album handler om: mer enn ei samling låter, er det en nesten filmatisk reise gjennom en serie følelsesmessige landskaper, før det hele kulminerer på den mest perfekte mulige måten med håpefulle Endless Flower.

Yndlingslåt fra albumet: Endless Flower.

GusGus – DanceOrama

Dere, for en fryd å avslutte musikkåret 2023 på denne måten. Det er ikke lenge siden sist jeg snakka om GusGus, og jeg har ikke forandra mening på ei uke. De islandske technolegendene er å regne som ringrever etter å ha holdt koken i tredve år – og ikke bare har de holdt koken, men for hver eneste utgivelse har de blitt bedre, mer fokuserte, som om de stadig kommer nærmere å finne ut av hva sjølve essensen deres er. I det forrige innlegget mitt sammenligna jeg dem med Leftfield og Underworld, og jeg kan likeså godt legge til Orbital i samme åndedrag. GusGus fortjener et uendelig større publikum enn hva de har, og at de ikke er like kjent som de ovennevnte er en skam. Bare hør på toneskiftet som inntreffer på begynnelsen av refrenget i Unfinished Symphony – dette er mer enn glede, dette er eufori. 

Yndlingslåt fra albumet: Unfinished Symphony.

AOTY 2022

… eller Albums of the Year 2022, om du vil.

2022 er ikke over ennå, meeeen disse listene begynte å dukke opp allerede i høst, så etter enkelte målestokker er jeg faktisk seint ute.

Du veit når folk sier at de hører på "mye forskjellig" og så hører de utelukkende på hva enn det er som er mest populært for øyeblikket? Når jeg sier jeg hører på mye forskjellig, så mener jeg det faktisk. Som når det gjelder film, er jeg mindre opptatt av hvor teknisk godt noe er, og mer av hva musikken faktisk får meg til å føle. Jeg liker rart, jeg liker alt som ikke kunne vært på noen annen måte, jeg liker å bli overraska. Og så liker jeg alt som er elektronisk – ikke fordi jeg har noe imot akustiske instrumenter – men fordi innen elektronisk musikk er det ingen grenser for hva som kan skje. Alt er mulig. Det er liksom musikkens open world-spill.

Dette er ikke nødvendigvis De Beste Albuma i 2022, det har jeg ikke kompetanse nok til å uttale meg om – dessuten har jeg ikke hørt alle albuma som kom ut i 2022, noe som gjør oppgaven enda mer umulig – isteden er dette ei liste over de seks albuma som har gitt meg mest i musikkåret 2022. Med andre ord er dette høyst personlig og subjektivt, basert på magefølelse framfor teknisk forståelse. Egentlig ville jeg at det skulle være fem, for det var et mer symmetrisk tall i hodet mitt, men så var det to stykker jeg ikke klarte å velge mellom, så det mest rettferdige var at begge fikk være med. Jeg har sortert dem kronologisk etter utgivelsesdato, for å rangere dem og sammenligne dem med hverandre ga lite mening når det er snakk om seks vilt forskjellige utgivelser i forskjellige sjangre. Dessuten, uten at det var planlagt, har alle de seks artistene/banda forskjellige nasjonaliteter! Det var jo litt kult, var det ikke?

Sandra Bernardo – Es el Momento

Jeg oppdaga spanske Sandra Bernardo helt tilfeldig, og hun er nok kanskje det mest ukjente navnet på lista her for de fleste, og som dere kanskje veit, er det få ting jeg liker bedre enn å ikke egentlig forvente noen ting, og så få en fullstendig uforutsett fantastisk opplevelse tilbake. På Es el Momento har hun fått med seg El Búho, og resultatet er et usedvanlig deilig album, like chill som et vaiende palmeblad i en havbris. Med raggaerytmer og fløyter har albumet fått et mer tropisk enn europeisk sound, og tilbyr en mental flukt fra minusgrader og snø til sørligere breddegrader, der kvelden er lun, solnedgangen er rosa, lufta er fuktig og der man kan danse dorskt i sanda helt til det ikke lenger er mulig å skille mellom bølgeskvulp og musikk…

Yndlingslåt fra albumet: dette albumet gjør seg aller best som en kontinuerlig strøm fra første til siste spor, for sangene følger en veldig naturlig progresjon, nesten mer som satser i en sonate enn individuelle låter, så la oss nå for enkelhets skyld si åpningssporet, Es el Momento.

Molly Nilsson – Extreme

Molly Nilsson sitt sound har ikke utvikla seg nevneverdig siden albumdebuten Europa i 2009 – noe som gjenspeiles i alle de geometriske albumcovera i svart-hvitt som alle ser ut som det neste naturlige steget fra hverandre i en visuell logikktest. Men som låtskriver har hun blitt både modnere og modigere, og Extreme er ikke uten politisk slagkraft – dessuten, why fix it if it ain't broken, akkurat som hos Black Marble har jeg null problemer med at Molly Nilsson fortsetter i det samme sporet hun allerede har perfeksjonert. Sjølve melodiene hennes er forholdsvis enkle, men det enkle er ofte det beste (det samme er også tilfellet med Sigur Rós, uten sammenligning forøvrig), og hun behersker melankoli/eufori-balansen like godt som mer kjente svensker som Robyn og ABBA, eller vår egen Susanne Sundfør. Noen av sangene henter inspirasjon fra cheesy åttitallspop, andre fra grunge og garasjerock, men alle er likevel umiskjennelig Nilssonsk. Dette er musikk som virker naivt ved første ørekast (?), men som man oppdager at er smartere enn først antatt om man virkelig hører etter.

Yndlingslåter fra albumet: Earth Girls og Pompeii.

Röyksopp – Profound Mysteries

Til forskjell fra Molly Nilsson er Röyksopp i kontinuerlig utvikling, og jeg er veldig spent hver gang de slipper et nytt album, for jeg skjønner aldri helt hva jeg kan forvente. Spennet deres kom for alvor til uttrykk da de gikk fra lette og dansbare Junior i 2009 til seige og melankolske Senior året etter – og begge deler mestra de med samme tilsynelatende letthet. Om jeg blir tvunget til å plassere Profound Mysteries, den første av en trilogi, i en Junior eller en Senior-kategori, går jeg for sistnevnte. Det er helt innafor å danse til Profound Mysteries, men dansen ser ut til å være prega av et større alvor enn den ekstatiske hoppinga i Junior, kanskje mest på grunn av albumets høydepunkt The Mourning Sun med Susanne Sundfør. Den tar tankene mine til et annet mesterverk av Röyksopp & Sundfør, Running to the Sea. The Mourning Sun er mye mer meditativ enn Running to the Sea, men begge låtene gir meg følelsen av å sveve utafor tid og rom på en lignende måte. Selvfølgelig er miksinga hundre prosent smertefri, og overgangen mellom Impossible og This Time, This Place er blink-and-you-might-miss it-perfekt. 

Yndlingslåt fra albumet: The Mourning Sun.

Arcade Fire – WE

Arcade Fire var hele verdens indiefavoritter for en ti – femten år siden, så alle millenials var naturlig nok fra seg av begeistring da de gjeninntok øregangene våre med WE etter den skuffende affæren Everything Now fra 2017. Dette var comebacket vi har fortjent og venta på! Jeg ante fred og ingen fare da jeg spent satte på denne en dag mens jeg lagde middag, og plutselig stod jeg på kjøkkenet og hylgrein fordi tekstene og Win Butlers inderlige formidling snakka rett til sjela mi. De har i løpet av karrieren sin stått for noen av mine mest meningsfylte musikalske opplevelser, som No Cars Go fra Neon Bible og Suburban War fra The Suburbs, og på WE henter de fram den samme magien som fra den gang, om ikke enda mer magi i kraft av at de har blitt eldre og enda klokere siden sist.

Yndlingslåter fra albumet: Age of Anxiety I, The Lightning I og The Lightning II.

Causeway – We Were Never Lost

Som sagt: det fins få ting som er bedre enn å ikke forvente noe spesielt, og så, som ved et uhell, ende opp med å få høre et av årets aller beste album. Causeway fra Italians Do It Better, et av mine absolutte favorittplateselskap (jeg har litt lyst til å skrive et innlegg om de plateselskapa jeg liker aller best, men det aner meg at jeg kanskje vil være den eneste som er interessert i det…), har visse soniske likheter med de fleste andre labelkollegene sine (IDIB spesialiserer seg på moderne italo-disco og analog synth), og siden så mye allerede har blitt gjort innen søtti- og åttitallsinspirert samtidssynthpop, skal det litt til for å imponere meg. Nå finner ikke Causeway opp hjulpet på nytt med We Were Never Lost, men det trenger man heller ikke når man gjør greia si så innmari godt som dette. Dette er rett og slett høykvalitets synthpop, og kvalitet går som kjent aldri av moten.

Yndlingslåter fra albumet: Hide & Seek, We Were Never Lost og Birthday.

Taylor Swift – Midnights

Ah, Taylor. Jeg snakka litt om henne i min forrige månedsoppsummering, og jeg står ved det jeg sa da. Anti-Hero traff meg hardere enn jeg hadde lyst til at den skulle gjøre, og det samme kan sies om albumet Midnights som en helhet. Jeg er rett og slett rasende uenig med denne anmeldelsen i NRK (noe sier meg at den spesifikke anmelderen kanskje heller ikke var helt i målgruppa). Jeg syns Midnights er en helt glimrende fortsettelse fra karrierehøydepunktet Folklore, og har tvunget meg til å se på en artist jeg inntil nylig har avfeid som irriterende middelmådig med et nytt blikk. Dette er solid låtskriving, og det er en hjerteskjærende balanse mellom fengende-dansbart og melankolsk-relaterbart, og den balansegangen takler bare de aller dyktigste musikkunstnerne. It is known.

Yndlingslåter fra albumet: Maroon og Anti-Hero.

Honourable mentions: Kim Petras – Slut Pop, Alice Glass – PREY//IV, Tempers – New Meaning, Haai – Baby, We're Ascending, Zola Jesus – Arkhon, Patriarchy – The Unself, Pantha du Prince – Garden Gaia, The Soft Moon – Exister, Nils Frahm – Music For Animals, Björk – Fossora, Brian Eno – FOREVERANDEVERNOMORE, Rival Consoles – Now Is, Soft Kill – Canary Yellow…

… og sikkert mange flere jeg ikke kommer på i forbifarta. Jeg hører på så sykt mye bra!

Fem platecover jeg gjerne kunne hatt hengende på veggen

For mange år siden – ti (!) for å være nøyaktig (denne bloggen er litt av en veteran!) – skreiv jeg dette innlegget om platecover jeg likte. Nå fikk jeg plutselig lyst til å skrive et oppfølgerinnlegg – det er tross alt ganske mye som har skjedd, både innen musikken og med meg, på ti år. 

Jeg veit ikke alltid helt hva det er som gjør at jeg liker det jeg liker innen liker visuell kunst. Det er på mange måter en av de kunstformene jeg skjønner minst av. Jeg syns det er enklere å forklare hvorfor jeg liker bøker, musikk eller filmer enn akkurat billedkunst, så jeg skal ikke påstå at jeg kan mer om dette feltet enn jeg gjør. Dette blir dermed ei høyst subjektiv liste over platecover som på en eller annen måte appellerer til meg, heller enn noen faglig vurdering av hva som gjør noe Bra™ eller Dårlig™. 

Jeg snakka forresten så mye om hvor visuelt pent jeg syns så godt som alt Son Lux gir ut er her at jeg ikke ser noe poeng i å gjenta meg sjøl, men i tilfelle det skulle være noen tvil: i en framtidig bopæl der jeg har god plass og god gjennomføringsevne, ville også alle utgivelsene deres hatt en selvfølgelig plass innramma på veggen (og det fins sånne smarte rammer beregna på akkurat dette formålet som gjør det enkelt å ta ut platene når man vil høre på dem!). 

Så, i ingen spesiell rekkefølge:



Fatima Al Qadiri – Genre-Specific Xperience (2011)

Dette platecoveret er et åpenbart barn av sin tid, tydelig vaporwave-inspirert som det tross alt er. Men der vaporwave som en trend døde relativt fort ut i et mainstream-perspektiv, vil det nok antakelig ha en spesiell plass i hjertet mitt for alltid, for det er rett og slett så mye ved estetikken her som taler til meg. Jeg elsker pastellfargene, og jeg elsker sammenblandinga av det vakre og det grelle. På mange måter er det de samme grunnene til at jeg har blitt avstandsforelska i Los Angeles, en by jeg aldri har vært i, og som Anna Kleiva beskriver så treffende i Echo Mountain. Men tilbake til Genre-Specific Xperience: jeg elsker når et cover klarer å være den visuelle parallellen til lydbildet det representerer, og jeg veit ikke hva slags musikk jeg hadde tenkt at kunne befinne seg bak dette coveret hvis jeg så det uten noen forkunnskaper om artisten, jeg veit bare at når jeg hører åpningssporet Hip Hop Spa (som forøvrig er en fantastisk tittel på ei låt) veit jeg at den høres nøyaktig ut som sånn coveret ser ut.

Goldfrapp – Head First (2010) (og singlene Rocket, Alive og Believer)

Jeg… begynner allerede å legge merke til et visst mønster? Hahaha. Det er ingen hemmelighet at jeg har en enorm greie for pastellfarger og åtti- og nittitallsestetikk, og det virker som at det var noe jeg delte med resten av verden på begynnelsen av 2010-tallet. Head First er det klart mest åttitallspoppete albumet til Goldfrapp, og er sånn sett en god del mer tilgjengelig enn de mer trip-hop-orienterte tidligere albuma deres (hennes? Jeg har egentlig ikke helt skjønt om de er en artist eller et band), og dermed kanskje også litt mer… uinteressant enn for eksempel Felt Mountain og Black Cherry? Altså, misforstå meg rett, jeg setter stor pris på de sukkersøte synthene på Head First, det er fornøyelig og lett å høre på, men dette er, i motsetning til tidligere utgivelser, ikke noe som ikke har blitt gjort før. Som seg hør og bør oppholder også musikkvideoene fra albumet seg i det samme synthwave-landskapet, og det er rett og slett veldig vanskelig for meg å ikke like dette visuelle universet, selv om Goldfrapp har hørtes mer spennende ut enn dette både før og siden.

Alice Longyu Gao – Karma Is a Witch (2019)

Så eeeeegentlig er ikke Alice Longyu Gao sin musikk helt hundre prosent min greie, men coveret til Karma Is a Witch gir meg så mye estetisk glede at det i seg sjøl er nok til at jeg har lyst til å like musikken hennes litt bedre enn jeg egentlig gjør. Det gir meg fairy kei/vaporwave/Pip & Pop-vibber som jeg setter veldig pris på. Dessuten syns jeg jo også at Alice sjøl er helt vanvittig søt, og stilen hennes minner meg litt om den til Jules fra Euphoria. Alice beskriver seg sjøl som en "performance art practitioner girl", noe som gir mye mening, for jeg føler at hun på en måte er noe større og mer enn musikken sin, hun er nesten mer et konsept enn en artist, og sånn sett er det lydlige uttrykket hennes bare en liten bit av en større helhet, og sånn sett minner hun meg litt om artister/kunstere som Kerli og ionnalee. Hun har skapt sin egen post-internett verden der digitale krefter gjør magi til virkelighet, en slags virtuell parallelldimensjon der mennesker kan forlate sine verdslige kropper og være pikselerte feer isteden. 

Son Lux – Bones (2015)

Okei jeg veit at jeg mer eller mindre nettopp sa at jeg ikke skulle snakke om Son Lux denne gangen, men sist gang snakka jeg faktisk ikke om akkurat Bones, av den enkle grunnen at jeg ikke eier det. Og i all oppriktighet er kanskje Bones det Son Lux-albumet jeg liker minst, men i kjent stil ser det helt nydelig ut, dessuten liker jeg at det reint lydlig likevel henger sammen med de andre utgivelsene deres, det er et slags overhengende tema ved hele greia deres, et tema som transcenderer de ulike albuma og gjør også Son Lux til noe nærmere et performancekunstprosjekt enn et band. Jeg kan som nevnt cirka ingenting om kunst, og det er kanskje enda vanskeligere for meg å snakke om abstrakt kunst, men det bør såpass langt uti blogginnlegget være tydelig at jeg er veldig glad i rosa, og jeg liker det som skjer i møtet mellom det harde (strekene) og det mjuke (de rosa skyene). 

William Basinski – On Time Out of Time (2019)

Jeg kunne valgt å skrive om langt flere platecover enn bare fem, og deler av meg har litt lyst òg, fordi det er så mange jeg kunne valgt, og så mange som fortjener å vises fram og snakkes om, men det var fem jeg skreiv om sist, og jeg liker å være konsekvent, dessuten pleier uansett fem å være et greit tall å forholde seg til for meg, fordi jeg bruker tross alt ganske lang tid, mer enn man kanskje forventer, på å skrive denne typen innlegg, og siden ingen betaler meg for å være en nerd, er det vanskelig for meg å rettferdiggjøre å bruke en hel dag på å blogge. Men da jeg altså skulle velge meg det siste coveret å snakke om i denne omgang og gjorde litt research, fant jeg ut at William Basinski for et par år siden framførte dette albumet som en del av en audiovisuell opplevelse i Ambient Church, og det gjorde utslaget for min del. For som jeg allerede har vært inne på, liker jeg når musikk er mer enn bare musikk, når det peker utover seg sjøl, går opp i en større enhet, og som litt bonusmateriale, så på disse bildene fra nevnte framføring i Ambient Church (klikk på bildet for å komme til kilden):

Og videre research lærte meg at det er en veldig viktig grunn til at albumet heter hva det heter og at sjølve bildet minner om en slags singularitet med en hendelseshorisont: William Basinski har på dette albumet jobba sammen med LIGO og brukt lydopptak av to svarte hull som kolliderer (du veit, da de beviste eksistensen av gravitasjonsbølger) som grunnlag for musikken. DET ER SÅ KULT AT JEG NESTEN IKKE VEIT HVOR JEG SKAL GJØRE AV MEG. 

Ti album du bør høre nå som du har tid og antakelig trenger musikk som trøst

Dette:

Jeg har selvfølgelig forståelse for at kulturelle arrangementer blir avlyst for å unngå smittespredning, men det er jo nå vi trenger kunst mer enn noen gang. At helsepersonell, reinholdere, sjåfører, butikkansatte og andre blue collar-arbeidere er helt essensielle for at verden skal gå sin gang er det jo ingen tvil om, men for meg blir det nå også ekstra tydelig hvor mye kunst og kultur har å si for folks mentale balanse. Derfor er det både trist og ufortjent at mange kreative utøvere nå mister hoveddelen av inntektsgrunnlaget sitt på grunn av kansellerte arrangementer av ymse slag. De trenger støtta vår nå mer enn noen gang, så om du har penger å bruke (og om du ikke har det, er det også veldig forståelig – jeg har sjøl en mildt sagt usikker økonomisk framtid akkurat nå, i og med at jeg i dag fikk permitteringsvarsel fra min egen jobb) syns jeg du skal kjøpe produktene yndlingskunstnerne dine selger – og særlig hvis kunstnerne du liker er selvstendige. Ordet «kunster» på norsk har en litt snevrere betydning enn det «artist» har på engelsk, men hvis det skulle være noen tvil, mener jeg både visuelle kunstnere, musikere, forfattere, designere og alle andre som jobber kreativt. I disse digitale tider tjener for eksempel musikere nesten ingenting på strømming via Spotify og denslags, og er helt avhengig av billett- og merch-salg for å få økonomien til å gå rundt. Om du trenger trøsteshopping i disse dager, hva med å skaffe deg ei band-t-skjorte eller ei ny plate?

Tenkte jeg skulle benytte anledninga til å snakke litt om noen av mine yndlingsalbum. Noen av disse platene eier jeg, andre strømmer jeg, andre har jeg nylig kjøpt nettopp på grunn av den spesielle situasjonen vi befinner oss i. Håper dette kan inspirere deg til å støtte opp om de artistene du sjøl liker best, og kanskje også sjekke ut noen av de jeg liker best?

Akkurat nå trenger du musikk, og musikerne trenger deg.



Susanne Sundfør – Ten Love Songs

Da Ten Love Songs kom i 2015 fikk jeg det knapt nok med meg, så da jeg plutselig fikk øya (eller rettere sagt øra) opp for dette albumet i fjor på cirka denne tida, var det som å komme fire år for seint til tidenes fest. Fordi for en fest denne plata er – en fest av den beste sorten, forresten, der hvor man ett øyeblikk betror en vanskelig hemmelighet til sin beste venn over et glass rødvin, og i neste øyeblikk danser i neonbelysning, med eller uten tårer i øya. Fordi er det én ting nesten all musikken jeg hører på har til felles, så er det denne perfekte balansen mellom det glade og det triste, mellom komedie og tragedie, mellom yin og yang. Det er i dette ekvilibriet ekte kunst oppstår! For dette er jo ikke sant bare i musikken, men også i bøker og i filmer og i billedkunst og dette kunne vært et eget essay, merker jeg, men la oss nå vende tilbake til Susanne Sundførs fantastiske perle av et album, som blant annet inneholder Delirious, som gir deg alt du ønsker deg fra synthpopens vidunderlige verden, Trust Me, som er en av de mest hjerteskjærende beretningene om vond kjærlighet jeg noen gang har hørt, og Memorial, som er et avantgardistisk opus og nesten et album i seg sjøl. 

John Maus – We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves

Ja, hvor skal man egentlig begynne med John Maus, som jeg føler nesten er mer et stykke levende performancekunst enn en mann. Han er åpenbart like glad i lo-fi åttitallsuttrykk som det jeg sjøl er – og når jeg tenker meg om, kan det godt hende at John Maus var en av dem som gjorde meg interessert in the first place. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er ganske enkelt en ekstremt godt gjennomført hyllest til fortidas spillehaller og cheesy actionfilmer, drevet fram av en slags lydlig naivisme og den typen enkelhet som bare noen som har stålkontroll på hva de driver med kan komme unna med uten å bli beskyldt for å nettopp ikke vite hva de driver med. Det er få låter som gjør meg i så godt humør som det Keep Pushing On er i stand til, og selv om hans coverversjon av Hey Moon nesten er klin lik som Molly Nilssons originalversjon, er det likevel John Maus sin variant jeg trenger å høre på når behovet for litt barnlig månemelankoli melder seg – sorry, Molly. 

Foie Gras – Holy Hell

Jeg veit ikke om Holy Hell, med sine seks låter og tjuetre minutter teknisk sett kvalifiserer som album hvis man skal være litt streng på det, men dette er min blogg og jeg gjør som jeg vil. Jeg elsker at sangene som utgjør Holy Hell er utrolig forskjellige fra hverandre, men at de likevel helt tydelig kommer fra det samme utgangspunktet. Hvis man ser på låtene hver for seg, ville jeg nok sagt at Psychic Sobriety er gotisk synthpop og Sisyphus er sinnapønk, mens man i Red Moon har rota seg helt bort i doom metal-land, og akkurat når man trur man har vendt seg til albumets humørsvingninger, avsluttes det hele med det lett forstyrrende americana-sporet Latex Sun (For Una). Mer kritiske musikklyttere enn meg vil kanskje ha et problem med at denne plata spriker i alle tenkelige retninger, men sjøl syns jeg det er deilig forfriskende at Foie Gras klarer å knyte så mange ulike deler av baklandet sitt sammen til en helhet som i hvert fall jeg syns funker.



Pantha du Prince – The Triad

Jeg kunne like gjerne valgt den tilsvarende fantastiske Black Noise, eller årets album Conference of Trees, eller Elements of Light, som var et samarbeid med norske The Bell Laboratory, for Pantha du Prince har produsert de beste minimal techno-albuma jeg veit om, og alle er de en egen reise inn i et unikt drømmelignende landskap. I mitt forrige innlegg linka jeg til spillelista mi Trist rave, og dette er artisten som introduserte meg til hele sjangeren minimalistisk techno, som er sjølve grunnmuren nevnte spilleliste er bygd på. The Triad åpner med melankolske The Winter Hymn, før den sklir over i euforiske You What? Euphoria! (som virkelig er en av de mest treffende titlene på ei instrumentallåt noen gang), og derfra går det slag i slag, vi dyttes noen ganger varsomt, andre ganger voldsomt, mellom ytterpunktene melankoli og eufori, som egentlig er nærmere hverandre enn man kanskje skulle tru. Noe av det jeg liker best med Pantha du Prince-soundet er forresten perkusjonen (det er fortsatt lov å kalle det dét også de gangene det er snakk om synth og trommemaskiner, ikke sant?). Det er de klokkelignende, leikne, nærmest alveaktige rytmene som høres ut som krystaller som blir slått mot hverandre som gjør musikken til Pantha så lett å kjenne igjen, og som inspirerer meg mest de gangene jeg innimellom bestemmer meg for å leike med synth sjøl. Og – som tilfellet er med Elements of Light – er det jo faktisk også noen ganger snakk om ekte klokker.



Still Corners – Strange Pleasures

Jeg blei bitt av en uforutsett California-basill i fjor vår – helt seriøst, jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli en sånn person som drømmer om såpeglatte, overfladiske, kvalmende rike L.A. – men så er jo L.A., og Sør-California i det hele tatt, så mye mer enn bare Hollywood. Dette albumet er for meg lyden av å kjøre gjennom et landskap vekslende mellom ørken og hav på USAs sørvestkyst, lyden av stillestående luft, lyden av gamle biler, lyden av varme farger og etterlengta skygge. Still Corners har snakka om at The Shadows er en av hovedinspirasjonene deres, og jeg ser absolutt hvor det kommer fra; det er som om Still Corners har tatt leirbålgitarene til The Shadows og kjørt dem gjennom et drømmefilter, tydelig i for eksempel All I Know, eller i åpningslåta The Trip. Men likevel er det ingen av låtene på dette albumet som er vakrere enn Going Back to Strange, en sang jeg har sovna til mange ganger siden første gangen jeg hørte den. Det foreløpig nyeste albumet deres Slow Air tar opp igjen tråden fra dette albumet, og dét er også verdt å nevne, for om du liker dette, inneholder Slow Air enda mer av det, mens Dead Blue, som kom ut i tidsrommet mellom de to, byr på et mer leikent og litt kaldere åttitallsinspirert sound som jeg også liker veldig godt, men som altså er noe ganske annet.



TR/ST – The Destroyer 1 & 2

Okei, så jeg veit at jeg har snakka en del om TR/ST allerede på denne bloggen, men jeg har faktisk aldri gått ordentlig i dybden på noen av albuma, noe som jo nesten er litt overraskende. Og hallo, jeg kunne valgt hvilket som helst av de tre (fire? tre og et halvt?) albuma til Robert Alfons, for jeg liker dem så godt på hver sin måte, men la oss nå for enkelhets skyld velge det nyeste, The Destroyer, et album i to deler gitt ut med et halvt års mellomrom. Den første delen er vesentlig lysere og mer dansbar enn den andre delen, som er langsommere og tristere. Og la nå det være sagt: del én er noe av det beste jeg noen gang har hørt. Colossal er fryktinngytende, illevarslende og mektig, og den helt perfekte måten å åpne et såpass vidtfavnende album på, og når maniske Unbleached setter i gang, er den første ledd i en kjedereaksjon som består av noen av de aller beste låtene TR/ST noen gang har lagd. Bicep er ganske enkelt verdens mest sexy sang, Grouch får deg til å danse som en idiot om du vil eller ei, mens Poorly Coward er en støyende, men likevel lengselsfull knyttneve av en Einstürzende Neubauten-homage. Når det gjelder del to av albumet, hadde ikke det en like umiddelbar appell for meg som del én, og dét til tross for at jeg jo setter stor pris på saktegående, tankefull musikk i utgangspunktet. Men del to blir bedre for hver gang jeg hører den, ikke minst er det her vi finner den nydelig desperate singelen Destroyer, og avslutningssporet Slow Burn er en perfekt oppsummering og blanding av de to ytterpunktene albumet har frakta oss mellom – jamfør det jeg skreiv om Susanne Sundfør og Pantha du Prince. Og piano- og trommekombinasjonen mot slutten av Darling er verdt hele låta.



I Break Horses – Chiaroscuro

I Break Horses ga i 2011 ut en av mine absolutte shoegazefavoritter, albumet Hearts. Da oppfølgeralbumet Chiaroscuro kom i 2014, blei jeg ved første gjennomlytting skuffa fordi det ikke videreførte det drømmende gitarstøyet debutplata var så full av, men jo mer jeg hørte på det, dess mer gikk det opp for meg at jeg hadde bare ikke hørt det med de rette øra ennå: dette var jo noe helt annet, det var dust av meg å forvente en ny Hearts, for med Chiaroscuro utforska I Break Horses ei annen side ved seg sjøl, som absolutt var tilstede den første gangen òg, men som denne gangen blei reindyrka. I Chiaroscuro er det mer synth og mindre gitar, det er mer åttitall og mindre nittitall, det er mer kulde og mindre varme, men i bunnen ligger likevel melankolien og de enkle, men utrolig gode melodirekkene som også var der i Hearts, og som var hovedgrunnen til at jeg likte Hearts så godt. For det er noe av det jeg elsker med kunst: uansett hvilken retning man tar ideene sine i, vil de alltid henge sammen med hverandre fordi de kommer fra samme avsender. Nå har Chiaroscuro blitt en like stor favoritt som Hearts, og noen av yndlingslåtene mine er den deilig dansbare Denial, den ambisiøse Medicine Brush som høres ut som en pastellfarga animasjonsserie fra seint på åttitallet (det gir mening i hodet mitt), og den lengtende avslutninga Heart to Know. Gleder meg vanvittig mye til det nye albumet deres kommer seinere i år.



Asobi Seksu – Citrus

Jeg innså nettopp at dette albumet, som jeg riktignok ikke tenker på som helt nytt, men som ikke akkurat er noen veteran heller, kom ut for fjorten år siden. Tida flyr i selskap med god musikk. Dette New York-bandet har en japansk-amerikansk vokalist som har tatt med seg en touch av j-pop til et ellers vestlig shoegaze-lydbilde, og det er en særdeles vellykka kombinasjon som har gitt utslag i fantastiske låter som New Years og Mizu Asobi. Dette er solskinn, dette er kirsebærblomster, dette er kaffe, dette er by, dette er neonfarger, dette er det beste fra to land på hver sin side av jorda, men det morsomme er jo at når noe blir tilstrekkelig langt vest og tilstrekkelig langt øst, begynner det å nærme seg hverandre hvis man bare reiser motsatt vei.



Black Marble – It’s Immaterial

Dette albumet leid lenge under den samme dumme motvilligheten som jeg urettferdig nok møtte Chiaroscuro av I Break Horses med i sin tid. «Problemet» her er jo at debutalbumet til Black Marble, A Different Arrangement, er så vanvittig bra, og så stemningsfullt på en helt spesifikk måte (lyden av å bli kidnappa av romvesener i en alternativ versjon av åttitallet der alt er bada i lilla lys, for å være nøyaktig), at når Chris Stewart ikke gjorde akkurat det samme da han spilte inn oppfølgeralbumet, blei jeg skuffa. Men så lot jeg plata få lov til å synke inn, og jeg klarte å innse at det er greit når musikere utvikler lydbildet sitt fra album til album (det motsatte er jo det som Cigarettes After Sex holder på med, og selv om jeg jo for all del liker det, foretrekker jeg helt klart utvikling framfor status quo, men det var en digresjon), og nå elsker jeg den mer sommerlige nostalgien som It’s Immaterial byr på. Faktisk begynte jeg å elske albumet såpass mye at det inspirerte ei hel novelle, og selv om jeg nok ikke fullt ut har klart å fange følelsene og bildene denne plata maner fram i meg – for tekst og musikk er nå en gang ikke det samme – liker jeg når jeg kan ta utgangspunkt i én tanke fra én avsender og skape noe helt nytt når det blir filtrert gjennom mine egne referanser. Det er faktisk ingen enkeltlåter jeg liker bedre enn andre på denne plata, men jeg setter veldig pris på helheten den rekkefølgen sangene blir presentert i skaper for meg.



Fever Ray – Fever Ray

Jeg må innrømme at Fever Ray brukte litt tid på å nå fram til meg. Jeg husker veldig godt at denne plata kom, og at alle anbefalte meg den i hytt og pine, fordi det var jo nøyaktig sånn musikk jeg likte, og så hørte jeg på den, og skjønte virkelig ikke greia. Nå, elleve år seinere, har jeg endelig skjønt greia. Ingen kan beskylde meg for å være rask i oppfattelsen. Personlig erfaring tilsier dermed at du bør gi dette albumet noen forsøk før du avskriver det helt, for det er langsomt, og det er ikke lett tilgjengelig, men gå deg en tur i skogen midt på vinteren noen timer etter at sola har gått ned og sett på Keep the Streets Empty for Me, så skal du se at urmennesket i deg våkner. Selv om dette er elektronisk musikk, har det likevel en veldig organisk følelse. Jeg veit ikke åssen Karin Dreijer jobber når hun lager musikk, men det overrasker meg ikke om hun har brukt til dels primitive metoder for å skape det nesten rituelle soundet som gjør dette albumet til den merkelige og litt skremmende opplevelsen det er. Og coveret av Stranger Than Kindness er så besnærende uhyggelig at det gjør det fullstendig verdt å investere i deluxe-versjonen av albumet.

Her er fem plater til som hører hjemme på denne lista, men som jeg ikke prioriterte å snakke om denne gangen fordi… y'know, jeg egentlig allerede har gjort det.

Farga vinyl

Livet mitt er mer innholdsløst nå enn det pleier, og dét sier jo litt. Jeg lager mat og hører på musikk, og jeg lager med vilje halvkompliserte frokoster og middager for at det skal ta lengst mulig tid, for når jeg ikke lager mat og hører på musikk veit jeg plutselig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til så mye, og jeg har ikke skrevet på månedsvis. Det eneste jeg vil gjøre er å høre på musikk, og da er jo å lage mat et ålreit påskudd for å få gjort nettopp dét.

For cirka et års tid siden nevnte jeg i forbifarta at jeg er villig til å kjøpe nesten hvilken plate som helst så lenge den er utgitt på vinyl med fin farge, og hvis det er limited edition er jeg enda vennligere innstilt. (Jeg fikk forresten aldri den plata jeg snakka om den gangen, men jeg har fått penga tilbake og alt er vel.) Det er jo ikke helt sant, for jeg ville ikke kjøpt noe det aldri ville falt meg inn å kjøpe ellers, men hvis det er et band jeg liker sånn ganske godt i utgangspunktet som har gitt ut noe på farga vinyl… Altså, jeg er veldig for å bruke penger på musikk i det hele tatt, men personlig liker jeg å få noe fysisk igjen for det, pluss at jeg syns vinylplater har en veldig fin lyd, så jeg betaler mer enn gjerne ekstra for å kunne spille av musikken min på en organisk måte, og hvis den til gjengjeld kommer i ei estetisk tiltalende innpakning… Okei, jeg trenger egentlig ikke å rettferdiggjøre for dere hvorfor jeg liker å kjøpe vinylplater, og særlig farga vinylplater, jeg bare liker det; jeg liker å eie pene ting og jeg liker god lyd. Det gir en ekstra dimensjon til hele musikkmediet å ha et stykke visuell kunst i tillegg som utfyller og utvider det. Det gjør meg bare veldig glad når en artist eller et band har tatt seg bryet med å sette sammen en forseggjort utgivelse på denne måten, liksom gjort musikken til en del av noe større, en mer helhetlig opplevelse, om du vil.

Hadde jeg på noe tidspunkt i livet mitt vært rik, hadde platesamlinga mi sannsynligvis vært enorm. Det er dessverre ikke realiteten. Men dette er de farga vinylplatene jeg på nåværende tidspunkt har (har selvfølgelig (!) en god del flere plater på vanlig svart vinyl, altså, i tilfelle det ikke skulle være opplagt):



Boy Harsher – Careful i hvit

Aaahh, de minimalistiske, kalde synthene til Boy Harsher har noe BDSM-aktig ved seg. Jeg veit ikke helt hva det er, det er noe musikk som liksom bare er mer seksuell enn annen musikk, sangtekstene trenger ikke å ha noe med saken å gjøre. Derav denne spillelista jeg lagde en gang (og som jeg sikkert kommer til å oppdatere med ekstremt ujevne mellomrom framover, som med alle andre spillelister jeg har). Synestesien min skulle heller ønske at denne plata var rød, men jeg klager ikke. Yndlingslåt fra albumet: Fate.





Gåte – Jygri i grå

Denne utgivelsen var jeg så heldig å ramle over på platemesse for noen år siden – ikke bare er den grå, men den inneholder også debut-EP'en til Gåte (med det passende navnet Gåte EP). Jeg har vært veldig fan av Gåte i mange, mange år nå, og det er faktisk ingen som er like gode på å blande norsk folkemusikk med moderne elementer som det de er. Yndlingslåt fra albumet: veeeeldig vanskelig å velge, for det er så utrolig mange gode her, men hvis vi regner med EP'en – og det gjør vi vel, gjør vi ikke? – er det kanskje muligens deres ekstremt stemningsfulle versjon av Grusomme skjebne.





Gåte – Svevn i grønn

Jeg blei så utrolig glad da Gåte bestemte seg for å gjøre comeback! Og det til tross for at jeg helt ærlig aldri hadde trudd det kom til å skje, for jeg leste et intervju med Gunnhild en gang før gjenoppstandelsen der hun snakka om hvor ekstremt utmattende det var for henne å turnere way back when. Jeg har ennå ikke blitt like glad i de nye låtene deres som jeg er i de gamle, men er det ikke nesten alltid sånn, da? Jeg trur jo ikke noe på at de har blitt noe dårligere med åra – og altså, Svevn er på ingen tenkelig måte et dårlig album heller, det bare har ikke fanga meg i like stor grad som det Jygri og Iselilja gjorde. Yndlingslåt fra albumet: jeg trur ikke jeg har noen ingen-over-ingen-ved-siden-favoritt, men for eksempel Kom no disjka er blant de sterkeste etter min mening.





Gåte – Attersyn i gjennomsiktig marmor

Okei, så denne EP'en representerer noe av det jeg er aller mest svak for i farga vinyl-sammenheng. Kombinasjonen av gjennomsiktighet og marmorering er uslåelig, altså. Jeg syns bare det er så utrolig pent. Coveret til denne EP'en er også yndlingscoveret mitt blant alt som Gåte har gitt ut, så det er nesten synd det "bare" er en EP, dette her. Yndlingslåt fra EP'en: syns faktisk Attersyn har en større prosentandel sterke låter enn det Svevn har, og for eksempel Rideboll og Gullborg er helt på høyde med Iselilja-materialet deres.





John Maus – Love Is Real i gjennomsiktig neonrosa

Tru meg når jeg sier at denne plata faktisk er så rosa at det ikke er mulig å få det tilstrekkelig fram ved hjelp av mobilkameraet mitt. Hvor rosa den er kan egentlig ikke overdrives. Veit ikke helt hva jeg syns om coveret sånn i seg sjøl, men både fargen og kitsch-faktoren kler John Maus og soundet hans veldig godt. Bare John Maus er John Maus. Yndlingslåt fra albumet: The Silent Chorus.





Son Lux – Alternate Worlds i hvit

Son Lux må vel kunne regnes for å være sjefen av kunsteriske utgivelser, i hvert fall innafor grensene av det som innbefattes av min musikksmak. Jeg liker musikken deres veldig godt, men jeg hadde nok ikke endt opp med å eie fire av platene deres hvis det ikke hadde vært for at de er sinnssykt forseggjorte og dritpene. Mener å ha lest et sted – eller kanskje hovedperson Ryan Lott snakka om det i instastoryen sin en gang, husker ikke helt – at Son Lux nesten aldri bruker tradisjonelle instrumenter, men at de sampler alt mulig rart og lager synther ut av det – litt sånn som Sigur Rós til tider holder på, men bare dratt enda lenger. En av synthene på en av sangene er for eksempel babyen til Ryan Lott som skriker. Dette er mye av grunnen til at jeg nesten ser på Son Lux mer som et kunstprosjekt enn et band, og utgivelsene deres matcher det inntrykket. Yndlingslåt fra albumet (EP'en?): Lost It To Trying (Mouths Only Lying).





Son Lux – At War With Walls & Mazes i blå og svart marmor

Dette er sjølve kronjuvelen i samlinga mi. Det er helt umulig å fange opp de aldeles nydelige fargenyansene med mobilkameraet mitt, det er nesten så jeg har lyst til å invitere alle dere som måtte lese dette hjem til meg så dere kan få holde den opp i lyset, snu på den og betrakte den sjøl. HERREGUD DENNE ER SÅ FIN. Og ikke bare sjølve plata, men coveret òg. Jeg aner ikke hva det forestiller, men dette er abstrakt kunst som gjør ting med meg. Jeg har lyst til å ha denne til utstilling på veggen. Yndlingslåt fra albumet: helheten er viktigere enn noen enkeltlåt her, men Epilogue gjør jobben sin godt og oppsummerer på sett og vis hele reisen albumet utgjør.





Son Lux – We Are Rising i gjennomsiktig rosa

Dette albummet, og det over, kjøpte jeg som en del av et bokssett, og er gjenutgivelser; det er derfor jeg plasserer dem etter Alternate Worlds selv om disse albuma blei gitt ut for første gang før Alternate Worlds, for akkurat disse utgivelsene er nyere. Altså selv om albuma opprinnelig ikke er det, mener jeg. Jeg veit ikke helt, det gir mening i hodet mitt. SE PÅ DISSE FARGENE, DA. Jesus kristus. Yndlingssang fra albumet: som med At War With Walls & Mazes passer låtene så fint sammen og glir så umerkbart over i hverandre at det nesten føles meningsløst å trekke fram individuelle spor, men la oss nå for syns skyld si Leave the Riches.





Son Lux – Remnants i gjennomsiktig turkis

Den tredje og siste delen av Son Lux-bokssettet mitt. Dette er ikke en nyutgivelse, men ei samling tidligere uutgitte rarities (er det okå å bruke den norske oversettelsen "rariteter"?) og ymse småplukk som aldri helt passa inn på noe annet album. Den turkise fargen er helt nydelig, det samme gjelder coverbildet. Og jeg syns også både fargene og bildet kler musikken til Son Lux veldig godt. Dette er en visuell representasjon av akkurat sånn som musikken høres ut, liksom. Yndlingslåt fra albumet: Black Waters (som er en cover av ei countrylåt av Jean Ritchie, noe jeg ikke visste fra før, men likevel kunne høre; at den opprinnelig er en countrysang, mener jeg, for no amount of kunstnerisk synth kan fullt ut kamuflere den veldig klassiske countrymelodien denne sangen har).





TR/ST – The Destroyer – 1 i turkis og svartish

Ja, for hvilken farge er det egentlig som er splætta oppå det turkise der? For meg ser det ut som svart, men liksom svart i et så tynt lag at det turkise skinner gjennom? Som om svarte faktisk er malt på, liksom? Eller kanskje heller sølt? Jeg veit ikke, jeg liker det spennende som skjer i fargene (beklager hvis jeg høres ut som en wannabe-interiørdesigner her) og jeg liker ujevnhetene, jeg liker i det hele tatt når noe gir meg følelsen av å være fysisk og ekte og håndgripelig og organisk, om det så bare er en illusjon. Yndlingslåt fra albumet: Bicep.





TR/ST – The Destroyer – 2 i gjennomsiktig, hvit og svartish

Dette er den første plata jeg kjøpte etter at jeg ikke lenger har platespiller – det vil si, jeg har aldri hatt platespiller, men jeg ga Jørgen platespiller i julegave i 2012, så jeg har i praksis hatt platespiller så lenge vi har bodd sammen. Men no more. Håper å kunne hel- eller delfinansiere platespillerkjøp med penger jeg forhåpentligvis får til jul, så jeg kan høre på denne "på ordentlig." Men plata er fin, da! Bare sjå på'n! Yndlingslåt fra albumet: Slow Burn (og også Destroyer).





Unnveig Aas – Old Soul i gjennomsiktig sjøgrønn

Det slo meg nettopp at en utvalgt vegg i leiligheten min ville sett ekstremt stilig ut hvis jeg hadde hatt en måte å henge opp alle de farge vinylplatene mine i et mer eller mindre tilfeldig mønster. Jeg veit ikke om noe slags opplegg for det i det hele tatt fins? Jeg kan da ikke være den eneste som noen gang har ønska meg det? Uansett. Min gamle venn og tidligere samboer Unnveig lager kanskje ikke den typen musikk jeg hører mest på sånn generelt, men stemmen hennes er likevel så kraftfull og vakker at jeg er villig til å høre på hva enn det er hun måtte finne på å synge. Syns det er ekstra koselig å eie Unnveigs første album på nettopp sjøgrønn vinyl, for om jeg ikke husker helt feil, var det en av yndlingsfargene hennes da vi gikk på forfatterstudiet i Bø for lenge siden. Yndlingslåt fra albumet: Mama, I Want to Be Young.