AOTY 2022

… eller Albums of the Year 2022, om du vil.

2022 er ikke over ennå, meeeen disse listene begynte å dukke opp allerede i høst, så etter enkelte målestokker er jeg faktisk seint ute.

Du veit når folk sier at de hører på "mye forskjellig" og så hører de utelukkende på hva enn det er som er mest populært for øyeblikket? Når jeg sier jeg hører på mye forskjellig, så mener jeg det faktisk. Som når det gjelder film, er jeg mindre opptatt av hvor teknisk godt noe er, og mer av hva musikken faktisk får meg til å føle. Jeg liker rart, jeg liker alt som ikke kunne vært på noen annen måte, jeg liker å bli overraska. Og så liker jeg alt som er elektronisk – ikke fordi jeg har noe imot akustiske instrumenter – men fordi innen elektronisk musikk er det ingen grenser for hva som kan skje. Alt er mulig. Det er liksom musikkens open world-spill.

Dette er ikke nødvendigvis De Beste Albuma i 2022, det har jeg ikke kompetanse nok til å uttale meg om – dessuten har jeg ikke hørt alle albuma som kom ut i 2022, noe som gjør oppgaven enda mer umulig – isteden er dette ei liste over de seks albuma som har gitt meg mest i musikkåret 2022. Med andre ord er dette høyst personlig og subjektivt, basert på magefølelse framfor teknisk forståelse. Egentlig ville jeg at det skulle være fem, for det var et mer symmetrisk tall i hodet mitt, men så var det to stykker jeg ikke klarte å velge mellom, så det mest rettferdige var at begge fikk være med. Jeg har sortert dem kronologisk etter utgivelsesdato, for å rangere dem og sammenligne dem med hverandre ga lite mening når det er snakk om seks vilt forskjellige utgivelser i forskjellige sjangre. Dessuten, uten at det var planlagt, har alle de seks artistene/banda forskjellige nasjonaliteter! Det var jo litt kult, var det ikke?

Sandra Bernardo – Es el Momento

Jeg oppdaga spanske Sandra Bernardo helt tilfeldig, og hun er nok kanskje det mest ukjente navnet på lista her for de fleste, og som dere kanskje veit, er det få ting jeg liker bedre enn å ikke egentlig forvente noen ting, og så få en fullstendig uforutsett fantastisk opplevelse tilbake. På Es el Momento har hun fått med seg El Búho, og resultatet er et usedvanlig deilig album, like chill som et vaiende palmeblad i en havbris. Med raggaerytmer og fløyter har albumet fått et mer tropisk enn europeisk sound, og tilbyr en mental flukt fra minusgrader og snø til sørligere breddegrader, der kvelden er lun, solnedgangen er rosa, lufta er fuktig og der man kan danse dorskt i sanda helt til det ikke lenger er mulig å skille mellom bølgeskvulp og musikk…

Yndlingslåt fra albumet: dette albumet gjør seg aller best som en kontinuerlig strøm fra første til siste spor, for sangene følger en veldig naturlig progresjon, nesten mer som satser i en sonate enn individuelle låter, så la oss nå for enkelhets skyld si åpningssporet, Es el Momento.

Molly Nilsson – Extreme

Molly Nilsson sitt sound har ikke utvikla seg nevneverdig siden albumdebuten Europa i 2009 – noe som gjenspeiles i alle de geometriske albumcovera i svart-hvitt som alle ser ut som det neste naturlige steget fra hverandre i en visuell logikktest. Men som låtskriver har hun blitt både modnere og modigere, og Extreme er ikke uten politisk slagkraft – dessuten, why fix it if it ain't broken, akkurat som hos Black Marble har jeg null problemer med at Molly Nilsson fortsetter i det samme sporet hun allerede har perfeksjonert. Sjølve melodiene hennes er forholdsvis enkle, men det enkle er ofte det beste (det samme er også tilfellet med Sigur Rós, uten sammenligning forøvrig), og hun behersker melankoli/eufori-balansen like godt som mer kjente svensker som Robyn og ABBA, eller vår egen Susanne Sundfør. Noen av sangene henter inspirasjon fra cheesy åttitallspop, andre fra grunge og garasjerock, men alle er likevel umiskjennelig Nilssonsk. Dette er musikk som virker naivt ved første ørekast (?), men som man oppdager at er smartere enn først antatt om man virkelig hører etter.

Yndlingslåter fra albumet: Earth Girls og Pompeii.

Röyksopp – Profound Mysteries

Til forskjell fra Molly Nilsson er Röyksopp i kontinuerlig utvikling, og jeg er veldig spent hver gang de slipper et nytt album, for jeg skjønner aldri helt hva jeg kan forvente. Spennet deres kom for alvor til uttrykk da de gikk fra lette og dansbare Junior i 2009 til seige og melankolske Senior året etter – og begge deler mestra de med samme tilsynelatende letthet. Om jeg blir tvunget til å plassere Profound Mysteries, den første av en trilogi, i en Junior eller en Senior-kategori, går jeg for sistnevnte. Det er helt innafor å danse til Profound Mysteries, men dansen ser ut til å være prega av et større alvor enn den ekstatiske hoppinga i Junior, kanskje mest på grunn av albumets høydepunkt The Mourning Sun med Susanne Sundfør. Den tar tankene mine til et annet mesterverk av Röyksopp & Sundfør, Running to the Sea. The Mourning Sun er mye mer meditativ enn Running to the Sea, men begge låtene gir meg følelsen av å sveve utafor tid og rom på en lignende måte. Selvfølgelig er miksinga hundre prosent smertefri, og overgangen mellom Impossible og This Time, This Place er blink-and-you-might-miss it-perfekt. 

Yndlingslåt fra albumet: The Mourning Sun.

Arcade Fire – WE

Arcade Fire var hele verdens indiefavoritter for en ti – femten år siden, så alle millenials var naturlig nok fra seg av begeistring da de gjeninntok øregangene våre med WE etter den skuffende affæren Everything Now fra 2017. Dette var comebacket vi har fortjent og venta på! Jeg ante fred og ingen fare da jeg spent satte på denne en dag mens jeg lagde middag, og plutselig stod jeg på kjøkkenet og hylgrein fordi tekstene og Win Butlers inderlige formidling snakka rett til sjela mi. De har i løpet av karrieren sin stått for noen av mine mest meningsfylte musikalske opplevelser, som No Cars Go fra Neon Bible og Suburban War fra The Suburbs, og på WE henter de fram den samme magien som fra den gang, om ikke enda mer magi i kraft av at de har blitt eldre og enda klokere siden sist.

Yndlingslåter fra albumet: Age of Anxiety I, The Lightning I og The Lightning II.

Causeway – We Were Never Lost

Som sagt: det fins få ting som er bedre enn å ikke forvente noe spesielt, og så, som ved et uhell, ende opp med å få høre et av årets aller beste album. Causeway fra Italians Do It Better, et av mine absolutte favorittplateselskap (jeg har litt lyst til å skrive et innlegg om de plateselskapa jeg liker aller best, men det aner meg at jeg kanskje vil være den eneste som er interessert i det…), har visse soniske likheter med de fleste andre labelkollegene sine (IDIB spesialiserer seg på moderne italo-disco og analog synth), og siden så mye allerede har blitt gjort innen søtti- og åttitallsinspirert samtidssynthpop, skal det litt til for å imponere meg. Nå finner ikke Causeway opp hjulpet på nytt med We Were Never Lost, men det trenger man heller ikke når man gjør greia si så innmari godt som dette. Dette er rett og slett høykvalitets synthpop, og kvalitet går som kjent aldri av moten.

Yndlingslåter fra albumet: Hide & Seek, We Were Never Lost og Birthday.

Taylor Swift – Midnights

Ah, Taylor. Jeg snakka litt om henne i min forrige månedsoppsummering, og jeg står ved det jeg sa da. Anti-Hero traff meg hardere enn jeg hadde lyst til at den skulle gjøre, og det samme kan sies om albumet Midnights som en helhet. Jeg er rett og slett rasende uenig med denne anmeldelsen i NRK (noe sier meg at den spesifikke anmelderen kanskje heller ikke var helt i målgruppa). Jeg syns Midnights er en helt glimrende fortsettelse fra karrierehøydepunktet Folklore, og har tvunget meg til å se på en artist jeg inntil nylig har avfeid som irriterende middelmådig med et nytt blikk. Dette er solid låtskriving, og det er en hjerteskjærende balanse mellom fengende-dansbart og melankolsk-relaterbart, og den balansegangen takler bare de aller dyktigste musikkunstnerne. It is known.

Yndlingslåter fra albumet: Maroon og Anti-Hero.

Honourable mentions: Kim Petras – Slut Pop, Alice Glass – PREY//IV, Tempers – New Meaning, Haai – Baby, We're Ascending, Zola Jesus – Arkhon, Patriarchy – The Unself, Pantha du Prince – Garden Gaia, The Soft Moon – Exister, Nils Frahm – Music For Animals, Björk – Fossora, Brian Eno – FOREVERANDEVERNOMORE, Rival Consoles – Now Is, Soft Kill – Canary Yellow…

… og sikkert mange flere jeg ikke kommer på i forbifarta. Jeg hører på så sykt mye bra!

Februar 2022

Opplevelser: Sandra Mujinga på Munchmuseet. Dranks med gjengen på Skyggesiden. Broderiworkshop hos Lauren. Middag på Mano med Martina. Middag på Døgnvill og yatzy på Hytta med Vibeke. Middag på Vaquera verde med Vibeke.

Innkjøp: Ja, altså, for en måneds tid siden nevnte jeg jo at kjærlighetssorgen over at Rød selvbiografi var utlest gjorde at jeg hadde funnet håp i oppfølgeren Red Doc>, så jeg dro på Tronsmo for å kjøpe nettopp Red Doc> – og der plukka jeg jaggu med meg Autobiography of Red på engelsk òg, fordi enkelte bøker trenger man faktisk i flere språkutgaver. 

Og fra samme kilden som indirekte anbefalte meg Rød selvbiografi, har jeg også fått indirekte anbefalt Flannery O'Connors Wise Blood og A Good Man Is Hard to Find, så da jeg fant dem inne på nettbutikken til Cappelens forslag, var det bare én ting å gjøre.

TV-serie: Jeg ser fortsatt på The Expanse og skjønner kanskje en anelse mer av hva det er som skjer nå enn hva jeg gjorde for en måned siden, og har siden den gang i tillegg funnet ut at minidokumentarserien Midnight Asia er ideell avslapnings-TV for meg. Hver episode fokuserer på nattelivet i noen av Asias største byer, og jeg har riktignok foreløpig bare sett to episoder, men den første, som fokuserer på Tokyo, illustrerer så uendelig godt den tiltrekningskrafta nettopp Tokyo har på meg, i all sin glorete, overdådige, neonfarga, perverse skjønnhet.

Film: The Piano, Honey Boy, Tokyo Godfathers, The Matrix Resurrections, Eyes Wide Shut, A Nightmare On Elm Street, Event Horizon, Into the Inferno og La La Land.

Observante lesere har kanskje lagt merke til at jeg har fått en stadig økende interesse for kaosmagi i det siste. Den interessen er egentlig ikke helt ny (takket være Last Podcast On the Left), men av uante grunner er det nå i det siste at jeg plutselig har merka en åpenbar tilstedeværelse av det i livet mitt. Et viktig aspekt ved kaosmagi er synkromystisisme, og livet mitt de siste ukene har vært tjokka fullt av nettopp synkronisiteter. Og hele greia her er jo at jeg nettopp skaper de synkronisitetene sjøl. Jeg skal prøve å ikke kjede dere altfor mye med intenst nerdesnakk her, men saken er i hvert fall at jeg satte på dokumentaren Into the Inferno på søndag kveld etter å ha egentlig planlagt å se noe annet, men så dukka den liksom bare opp (det er sånn algoritmer funker, jeg veit, men hva er algoritmer om ikke en form for digital synkronisitet). For meg er det dette som er kaosmagi oppsummert: jeg har den siste måneden vært ekstremt tilstede i et litterært og mentalt landskap der vulkanen kanskje er det mest potente symbolet (Rød selvbiografi og Red Doc>), jeg har de siste månedene også vært ekstremt tilstede i et spillmessig og mentalt landskap der, lo and behold, også vulkanen er et av et mest potente symbola (Subnautica og Below Zero), og BAM, her presenterer Netflix for meg vulkandokumentaren Into the Inferno av Werner Herzog, og som om ikke det var nok, viser det seg at historien om utbruddet av Mount Pelée i 1902 der den eneste overlevende var en fengselsinnsatt, er en viktig del av dokumentaren, OG DEN SAMME HISTORIEN ER EN VIKTIG DEL AV RØD SELVBIOGRAFI. Jeg trur ikke på tilfeldigheter lenger. Eller, det blir feil, egentlig er det akkurat det jeg gjør, jeg trur på den magiske krafta som fins i tilfeldigheter. Og det er en god dokumentar, forresten. Anbefaler alle med en viss interesse for både naturvitenskap så vel som sosiologi å se den.

Bok: Og hvor passende er det ikke dermed å bare fortsette denne tankerekka med å endelig snakke litt ordentlig og noenlunde strukturert om Red Doc> av Anne Carson, som jeg leste i februar? Mitt siste blogginnlegg var… definitivt et eller annet, uten at det nødvendigvis var den bokomtalen jeg i utgangspunktet hadde håpa på å skrive, så jeg prøver igjen. Det er en grunn til at du ikke skal spise rundstykkene i det øyeblikket du har tatt dem ut av ovnen, si. Hvor var vi:

Rød selvbiografi, først utgitt i 1998, handler om det røde bevinga monsteret Geryon, som når han er tenåring, møter den to år eldre Herakles. De to innleder et intenst romantisk forhold helt til Herakles dumper Geryon fordi, i hans egne ord, jeg vil at du skal være fri. Mange år seinere, som unge menn, møtes de ved en tilfeldighet igjen i Buenos Aires, og tida som har gått mellom dem blir nesten en egen karakter. Geryon veit ikke lenger om han elsker Herakles, eller om han bare elsker Herakles i drømmene sine om gamledager. Overalt i boka, for eksempel midtveis uti når Herakles, ei stund etter at det blei slutt, men før de møtes igjen, ringer Geryon og forteller at han drømte om ham ei natt og at Geryon i drømmen satte fri en gul fugl og Geryon tenker Gul! Selv ikke i drømme kjenner han meg!, antydes det at forholdet deres kanskje aldri var så likeverdig som Geryon tenkte at det var. Eller hva med egentlig hele det hjerteskjærende kapittelet XLIV. FOTOGRAFIER: GAMLE DAGER, som er blant mine definitive favoritter, som finner sted mot slutten av boka etter gjenforeninga, og som begynner med at Geryon og Herakles har sex, og som avslutter med

Ja ja Geryon nok en lørdagsmorgen der det er jeg som ler og du gråter,

sier han da han kryper opp i senga igjen.

Geryon ser ham trekke teppet opp til haken. Akkurat som i gamle dager.

Akkurat som i gamle dager, sier Geryon også.

Og poenget mitt med å snakke om Rød selvbiografi atter en gang, er at i oppfølgeren Red Doc> fra 2013, er denne tida som har gått mellom dem og følelsene som forandrer seg og vissheten om at kanskje var aldri forholdet det man trudde det var, en enda sterkere tilstedeværelse. I Red Doc> har Geryon og Herakles blitt voksne, og på grunn av en serie hendelser ender de opp på en slags road trip nordover sammen, gjennom et grått og kaldt og tidvis isbrebefengt landskap. På et visst punkt blir også en kunstner ved navn Ida med på reisen. Geryon er den samme følsomme sjela han alltid har vært, Herakles har siden sist vært i krigen og fått PTSD. Forresten: de heter ikke Geryon og Herakles lenger. Nå heter de G og Sad But Great, oftest forkorta til Sad.

Mangelen på lidenskap mellom G og Sad er brutalt og vakkert beskrevet, samtidig som den er så selvfølgelig, fordi ting er helt annerledes og vesentlig mindre intenst når man er voksen kontra tenåring. På et punkt tidlig i boka er det skrevet ut i mer eller mindre klartekst (jeg har gjort så godt jeg kan, eller gidder, med formateringa her):

Pour the honey into the

jar. G thinks of himself as

a jar. It is vaguely sexual.

What was it like to feel

sexual. To want say this

person on the floor. Or

any person. Sexual

situations yes the haste

and ramming yes the hot

cold amazing difference

between before and after

as if a diagram shot inside

out he remembers the

diagram but the feelings

no. Necessity no. One

night under the overpass

they'd got the sex whiff

again. Made a few

fumbles. Not enough

juice for the squeeze as

Sad so neatly put it.

Den største forandringa er det Sad som har gått gjennom. Fra å være en til tider irriterende bekymringsløs ung mann, har han blitt en ødelagt og frynsete krigsveteran. G legger merke til forandringene han sjøl har gått gjennom først og fremst fysisk, som når han ser seg sjøl i speilet og Sharp stab his face no / longer young no more / beauty impact. Get used / to this. Eller hva med denne, som antakeligvis er blant mine personlige yndlingssetninger i boka: Am I / turning into one of those / old guys in a ponytail and / wings he thinks sadly.

Og det er en annen ting: Rød selvbiografi har også mye humor, men det er enda mer av den i Red Doc>. I den delen av boka der G går seg bort inni en isbre og er nær ved å fryse i hjel, blir han leda i trygghet av en flokk enorme flaggermus, til et tilfluktssted ved navn BATCATRAZ. Jeg elsker måten Anne Carson klarer å veksle så uanstrengt mellom den vakreste poesi og absurd humor på. Og apropos absurd: det er mange absurditeter i Red Doc>. Da jeg snakka om Rød selvbiografi, skreiv jeg at den var "full av formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis." Drømmelogikken er tatt ut i det ekstreme i Red Doc>, men jeg som leser godtar det. Jeg elsker at hun gjør noe så corny som å plassere gudenes budbringer Hermes inn i fortellinga som en haiker iført en sølvsmoking. I det hele tatt er Red Doc>, som på mange måter er det monokrome og underveldende motstykket til den flammende lidenskapen som er Rød selvbiografi, interessant nok i kanskje enda større grad prega av finurlige innfall som bare noen med Anne Carsons pondus kan tillate seg. Hun er ei usedvanlig lærd dame, en professor som blant annet underviser i klassisk litteratur og oversetter fra gammalgresk, så den kunnskapen hun sitter på som utgangspunkt for den tross alt ganske leikne poesien sin er enorm. Og nettopp derfor, fordi hun kjenner kildematerialet sitt så innmari godt, kan hun tillate seg å vrenge på det, føkke det opp og gjøre hva hun vil med det. På et vis tar Red Doc> seg sjøl mindre høytidelig enn hva Rød selvbiografi gjør, litt på samme måten som man tar seg sjøl mindre høytidelig når man er voksen enn når man er tenåring og alt betyr så uendelig mye. For perspektivet skifter jo, og med alderen innser man at ting som føltes ekstremt viktige da man var fjorten, egentlig betydde forsvinnende lite. Og dette fjolleriet, om jeg kan kalle det dét, kan finne på å dukke opp når man minst venter det. I et spesielt lada parti ender Sad opp med å ligge med Ida, og idet de åpner døra og forlater åstedet oppdager de at There against the wall of / the corridor sits G with his / knees up. Howdy says G. Et øyeblikk som både er vondt og banalt, og desto vondere fordi det er så banalt, og det slår meg at denne passasjen ikke ville gått like sterkt inn på meg om G hadde sagt noe mindre teit enn "howdy." De hjerteskjærende øyeblikka blir desto mer hjerteskjærende av at de etterfølges av øyeblikk med virkelig dum humor, på samme måten som når The Cheddar Goblin etterfølger den verste scena i Mandy. Og på en måte gjør nettopp fraværet av sjalusi G føler hele situasjonen desto tristere. Tragedien i Red Doc> er ikke at Sad ikke lenger elsker G, men at ikke engang G elsker Sad lenger. Det er få ting som er så trist som å innse at man ikke engang blir trist av sin egen kjærlighetssorg.

Denne boka er rørende på en annen, men også lignende, måte enn og som Rød selvbiografi. Først og fremst syns jeg den føles som en naturlig konsekvens av alt som skjedde i Rød selvbiografi, og som en naturlig konsekvens av å bli voksen. G har blitt noe sobrere i sitt blikk på verden, og når boka kulminerer i moras død, mora som var en så (be)tydelig figur i oppveksten hans, skjer det i en bisetning, som jo tross alt er sånn døden har for vane å inntreffe: plutselig og uten videre dramatikk. 

Betyr alt dette at jeg omsider er ferdig med dette litterære universet og disse bøkene? Sannsynligvis ikke.

Musikk: Nå har jeg snakka veldig mye, så jeg skal bare etterlate dere med et veldig chill stykke spansk pop, fra det i det hele tatt veldig chille albumet Es el Momento av Sandra Bernardo. Jeg kunne valgt nesten hvilken som helst låt, for de flyter sømløst over i hverandre i noe som føles nærmere én bevegelse enn som ei rekke låter etter hverandre, men så er visst Mediterráneo den av dem jeg har hørt mest på, så da blir det sånn: