Opplevelser: Dranks på Godthåb og konsert med Kite på Blå. Frokost på stranda med Martina. Middag på Hell's Kitchen med Vibeke. Noe jeg velger å kalle barhopping med Mari, Martina og Renate. Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Siri og Hannah (tredjeplass denne gangen, men til gjengjeld vanskeligere quiz og flere lag). Batplanet med Martina.
Innkjøp: Sist snakka jeg om at den nye telefonen min ikke hadde jack-utgang, noe jeg i all oppriktighet fortsatt syns er veldig teit, men det gjorde i det minste at jeg endelig fikk ræva i gir og fikk kjøpt meg et par skikkelige støykansellerende hodetelefoner, noe som jeg egentlig har hatt løse planer om lenge. Og nå i ettertid er jeg veldig glad for det sparket i ræva, for mine nye Jabra Elite 85h viste seg å være ei fantastisk investering. Ikke bare er de skikkelig gode på å blokkere ut lyd, men man kan også velge å for eksempel høre på hvitstøy eller undervannslyder for å maskere lydene utenfra enda bedre. Det eneste problemet med dem, er at jeg fant ut i dag at de ikke er kompatible med dataen min. Akk, ja. I det minste har dataen min tross alt fortsatt jack-utgang, og jeg har uglene mine, det er bare det at uglene mine ikke er like gode som disse nye og nå har jeg blitt litt bortskjemt, haha.
TV-serie: Jeg har vært enda litt mer sliten enn vanlig i det siste, og da har det passa meg helt perfekt at nye episoder av What We Do In the Shadows legges ut i disse dager. Dette må være en av de seriene i verden jeg koser meg aller mest med. Kanskje den eneste serien jeg håper at faktisk varer evig.
Film: Star Trek Beyond, Ett sekunds lykke, The Wild Reeds, Evil Dead (2013), Bodies Bodies Bodies, Rose, De uskyldige, Under the Silver Lake og Sing. Og kanskje er det De uskyldige som er den som fortjener oppmerksomheten mest blant disse? Jeg liker hvert fall når jeg ser norske filmer og aldri tenker ting som "god til å være norsk." For dette er en god film, uavhengig av nasjonalitet, med barneskuespillere som faktisk er troverdige. Ikke verst i en film der alle hovedrollene spilles av barn. Jeg syntes slutten var litt underveldende, samtidig som jeg på et vis er glad for at den ikke endte i Hollywood-versjonen av et klimaks, så… jeg er vel litt delt på akkurat det. Jeg er absolutt for en minimalistisk slutt, men kanskje bare en litt annen minimalistisk slutt. Jeg veit ikke. Jeg er ikke akkurat verdensmester i å skrive slutter sjøl. Men den er en imponerende og ubehagelig film som utfordrer det som ser ut til å være gjengs oppfatning om at barn alltid er uskyldige, og skal jeg dømme ut fra min egen barndom, er jeg definitivt med på at (noen) barn har en iboende ondskap.
Bok: Jeg har lest ut A Good Man is Hard to Findog står egentlig ved det jeg skreiv om den sist; at den er ei god bok som er full av både humor og mørke og som jeg skjønner hvorfor har den klassikerstatusen den tross alt har, men som ikke rørte ved den delen av meg som får meg til å løpe i ring i leiligheten av pur begeistring (som jeg bokstavelig talt gjør når jeg leser bøker jeg virkelig elsker.) Med det sagt er karakteren Mrs. Pritchard beskrevet på en fantastisk måte, og jeg elsker at Flannery O'Connor med bare disse setningene gjør at jeg veit nøyaktig hvilken type hun er:
Nå er jeg godt igang med Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg fikk i bursdagsgave av Vibeke ("mest på grunn av omslaget"). Jeg liker den godt fordi den er så deilig å være i. Det er ei samling anekdoter og omtrent ikke noe plott i hver tekst, bare ei løs samling karakterer som kommer og går, flyter inn og ut. Og hun skriver det så fint i den første teksten òg, den som heter Late dagar: "For at noko skal vere fiksjon, må det som kjent halde stø kurs og ikkje vingle inn mellom buskane for å stire over mot nabokommunen. Dessverre er det umuleg med LA. Du kan ikkje skrive ei historie om LA som ikkje snur midt i eller går seg vill." Jeg har jo fått kritikk for nettopp dette når det gjelder min egen skriving. Jeg skulle ønske jeg hadde den samme integriteten, at jeg bare kunne insistere på at tekstene mine må være vinglete og retningsløse, fordi noe annet er ikke mulig med det materialet jeg har til rådighet.
Musikk: Jeg har gått en del turer i skogen i det siste, fordi det er et sånt type humør jeg har vært i, og der fant jeg jaggu ut at Spellwork av Austra er det perfekte soundtracket til å gå i skogen. Og det fant jeg ut før jeg så musikkvideoen, altså, for den så jeg for første gang i dag.
Innkjøp: Jeg har lest og hørt så mye om den kollektive underbevisstheten fra alle andre steder enn hos originalkilden i det siste at jeg til slutt bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med det:
Denne boka så veldig mye mer fryktinngytende ut i virkeligheten enn på bildet i nettbutikken, men jeg håper jeg klarer å lese den.
Dessuten, som det kanskje er mulig å se nettopp på bildekvaliteten over, har jeg måttet kjøpe meg ny telefon. Da jeg måtte kjøpe meg ny data – okei, jeg var sikker på at det kanskje var for rundt et år siden, men så viste det seg å være tre år siden!! – skreiv jeg om de ambivalente følelsene jeg hadde rundt det, og jeg føler på mye av det samme nå. Nye datamaskiner og telefoner er ikke noe jeg kjøper med mindre jeg absolutt må, og det passer meg alltid dårlig når det jeg har fra før går i stykker fordi jeg aldri har mye penger og dingser er dyrt og dessverre nødvendig. Og jeg liker jo ofte de gamle jeg har, de er pålitelige og jeg veit åssen de funker. For tre år siden var jeg frustrert og sur fordi den nye dataen min ikke hadde USB-inngang – det er helt ærlig fortsatt frustrerende – og da den nye telefonen min kom i posten, oppdaga jeg til min store skrekk at den ikke hadde minijack-utgang. Det er tydeligvis ikke meninga å bruke denne nye telefonen min sammen med hodetelefoner som bruker kabler. Og nå har jeg for så vidt lenge tenkt at jeg bør investere i et par skikkelige støykansellerende hodetelefoner, det er bare litt irriterende at det også er en ting som er ganske dyrt for noen som er prisgitt de til enhver tid gjeldende satsene fra Nav, og så vil jeg liksom bestemme sjøl når jeg går til innkjøp av noe som er ei relativt stor investering. Jeg har lyst til å bruke god tid på research og sammenligning, ikke måtte hastekjøpe noe i panikk fordi Apple bare har blitt enda grådigere siden sist og nå selges alt som før pleide å være inkludert, separat (ikke engang en ordentlig lader fulgte med denne gangen). Og nå er jeg en sånn person som er helt avhengig av å høre på musikk nesten uansett hva jeg gjør (kanskje med unntak av lesing, selv om jeg heller ikke er fremmed for å høre på visse typer musikk og lese samtidig), så det er helt utenkelig for meg å ta i bruk den nye telefonen før jeg har fiksa en måte å høre på musikk på den på. Så foreløpig opererer jeg med to telefoner… en skranglete en som innimellom dør (inntil videre har jeg fått til å gjenopplive den hver gang det skjer, men det blir vanskeligere og vanskeligere), men som jeg tross alt kan høre på musikk på, og en som er ny og fancy og som jeg ikke kan bruke til å høre på musikk på. Jeg flytter SIM-kortet fram og tilbake mellom dem. Skakke værra lett, si.
TV-serie: Mens jeg var opptatt i månedsvis med The Expansekom det massevis av nye sesonger av serier jeg har fulgt ei stund, så i juli har jeg egentlig bare sett meg opp på gamle favoritter, blant annet Peaky Blinders og Better Call Saul. Det føles for meg riktig at begge de to seriene gir seg nå, mens de fortsatt er bra. Jeg blir i skikkelig dårlig humør av serier som går tom for ideer underveis, men som fortsetter å tyne episoder ut av materialet sitt mest av gammal vane (eller, y'know, kapitalisme), og hjernen min klarer heller ikke slutte å se, fordi når jeg allerede har investert så mye tid i historien, føles det bortkasta å bare gi opp halvveis uti uten å få vite åssen det går, selv om det i praksis viser seg å være mer bortkasta å faktisk fortsette å se enn å, vel, la være. Men for å vende tilbake til det jeg egentlig snakka om, så er jeg litt imponert og fascinert av hvor oppslukt jeg hele tida har vært av Better Call Saul, for advokatdrama høres i utgangspunktet ut som noe som er veeeeldig langt unna mitt interessefelt. Det er en serie fullstendig uten dødtid, uten et eneste overflødig minutt. Det beviser bare, i likhet med The Crown, at dyktige serieskapere kan lage gjennomsolid underholdning av hva enn det måtte være.
Film: Heller ikke denne måneden har jeg sett så mye film som jeg egentlig pleier, for jeg har vært mye sliten, og når jeg er sliten syns jeg det er vanskelig å holde fokus, særlig når det gjelder passive aktiviteter med liten egeninnsats som det å se film tross alt er. Men jeg har sett sci-fi-thrilleren Possessor, som like godt kunne vært en Black Mirror-episode, og den utrolig kule dokumentaren Woodlands Dark and Days Bewitched, som er en kulturhistorisk gjennomgang av det jeg har funnet ut at er en av mine yndlingssjangre: folk horror. Ikke minst bydde den på utrolig mange inspirerende filmtips som jeg håper å få sjekka nærmere ut når jeg er mer i humør til å se film.
Bok: Jeg har lest ut Her Body and Other Parties, og det er rett og slett ei veldig, veldig god bok. Yndlingsnovella mi i samlinga er den som heter Especially Heinous, som består av synopsiser av alternative episoder av Law and Order, sortert etter sesonger og greier.
Dette er et format som i utgangspunktet høres begrensende ut, men så viser det seg tvert imot å åpne for en helt unik måte å fortelle en historie på. Novella minner meg faktisk ikke så reint lite om Welcome to Night Vale, både når det gjelder konsept, utførelse, stemning og til en viss grad handling. Episoder og detaljer som i begynnelsen virker uviktige, viser seg flere sesonger seinere å ha enorm betydning. Alt flettes på skremmende vis sammen i en serie som ligner på den mange av oss allerede har et forhold til, men som er skrudd bare så vidt litt for langt til den ene sida, og sluttresultatet blir en slags asymmetrisk upside down-versjon av Law and Order. Rett og slett utrolig godt gjort, underholdende og akkurat passe creepy, og på ingen måte uten politisk slagkraft.
Jeg er nå over halvveis i ei annen novellesamling, A Good Man is Hard to Find av Flannery O'Connor, ei bok som også er utrolig godt skrevet, og som jeg absolutt ser hvorfor har den klassikerstatusen den har, men foreløpig har den ikke gitt meg noe særlig utover å være ei velskrevet bok. Jeg trur jeg hadde håpa at den skulle fenge meg mer enn den så langt gjør, appellere til noe personlig i meg, men jeg trur jeg må akseptere at ikke alle bøker kan gjøre dette med meg.
Musikk: Ja, nei, dere, jeg har ennå ikke kommet over The Shore, altså. Jeg skal ikke påstå at den har fått meg til å gjenoppdage TR/ST, for helt siden jeg gjenoppdaga TR/ST sist, har de/han liksom fortsatt å være der, det siste året kanskje ikke like sterkt tilstede som i 2019, men veldig langt fra å være glemt, tvert imot har det vel knapt vært noen annen artist jeg har hørt på like jevnt og trutt over de siste tre åra som nettopp TR/ST, men der det stort sett har vært et knippe låter jeg har likt bedre enn andre, skjer det innimellom at jeg plutselig hører ei av de låtene jeg har hørt forholdsvis lite på, og så er det noe med en riktig kombinasjon av tid og sted som gjør at nå er jeg plutselig klar for den på en måte jeg ikke har vært før. Det skjedde da jeg leste Rød selvbiografiog plutselig begynte å høre mye på Geryon(selvfølgelig) og Lost Souls/Eelings, og av grunner jeg ikke fullt ut forstår, begynte jeg plutselig å høre masse på Joyland etter at The Shore kom inn i livet mitt. The Shore har i det hele tatt mint meg på ting jeg liker ved de låtene jeg ikke har hørt like mye på som storfavorittene Bicep, Capitolog Destroyer (for å nevne noen), den har rett og slett funka som en slags katalysator til å utforske de mindre umiddelbare låtene på nytt. Eeeeeller kanskje grunnen til at Joyland er den sangen jeg har hørt nest mest på i juli etter The Shore bare er fordi jeg for noen uker siden kjøpte ei kasse med en av yndlingsbrusene mine, om ikke den faktiske yndlingsbrusen min, Fanta Grape fra Fast Candy, og jeg mener fast bestemt at Joyland høres ut sånn som Fanta Grape smaker eller motsatt.
Opplevelser: Sandra Mujinga på Munchmuseet. Dranks med gjengen på Skyggesiden. Broderiworkshop hos Lauren. Middag på Mano med Martina. Middag på Døgnvill og yatzy på Hytta med Vibeke. Middag på Vaquera verde med Vibeke.
Og fra samme kilden som indirekte anbefalte meg Rød selvbiografi, har jeg også fått indirekte anbefalt Flannery O'Connors Wise Blood og A Good Man Is Hard to Find, så da jeg fant dem inne på nettbutikken til Cappelens forslag, var det bare én ting å gjøre.
TV-serie: Jeg ser fortsatt på The Expanse og skjønner kanskje en anelse mer av hva det er som skjer nå enn hva jeg gjorde for en måned siden, og har siden den gang i tillegg funnet ut at minidokumentarserien Midnight Asia er ideell avslapnings-TV for meg. Hver episode fokuserer på nattelivet i noen av Asias største byer, og jeg har riktignok foreløpig bare sett to episoder, men den første, som fokuserer på Tokyo, illustrerer så uendelig godt den tiltrekningskrafta nettopp Tokyo har på meg, i all sin glorete, overdådige, neonfarga, perverse skjønnhet.
Film: The Piano, Honey Boy, Tokyo Godfathers, The Matrix Resurrections, Eyes Wide Shut, A Nightmare On Elm Street, Event Horizon, Into the Inferno og La La Land.
Observante lesere har kanskje lagt merke til at jeg har fått en stadig økende interesse for kaosmagi i det siste. Den interessen er egentlig ikke helt ny (takket være Last Podcast On the Left), men av uante grunner er det nå i det siste at jeg plutselig har merka en åpenbar tilstedeværelse av det i livet mitt. Et viktig aspekt ved kaosmagi er synkromystisisme, og livet mitt de siste ukene har vært tjokka fullt av nettopp synkronisiteter. Og hele greia her er jo at jeg nettopp skaper de synkronisitetene sjøl. Jeg skal prøve å ikke kjede dere altfor mye med intenst nerdesnakk her, men saken er i hvert fall at jeg satte på dokumentaren Into the Inferno på søndag kveld etter å ha egentlig planlagt å se noe annet, men så dukka den liksom bare opp (det er sånn algoritmer funker, jeg veit, men hva er algoritmer om ikke en form for digital synkronisitet). For meg er det dette som er kaosmagi oppsummert: jeg har den siste måneden vært ekstremt tilstede i et litterært og mentalt landskap der vulkanen kanskje er det mest potente symbolet (Rød selvbiografi og Red Doc>), jeg har de siste månedene også vært ekstremt tilstede i et spillmessig og mentalt landskap der, lo and behold, også vulkanen er et av et mest potente symbola (Subnautica og Below Zero), og BAM, her presenterer Netflix for meg vulkandokumentaren Into the Inferno av Werner Herzog, og som om ikke det var nok, viser det seg at historien om utbruddet av Mount Pelée i 1902 der den eneste overlevende var en fengselsinnsatt, er en viktig del av dokumentaren, OG DEN SAMME HISTORIEN ER EN VIKTIG DEL AV RØD SELVBIOGRAFI. Jeg trur ikke på tilfeldigheter lenger. Eller, det blir feil, egentlig er det akkurat det jeg gjør, jeg trur på den magiske krafta som fins i tilfeldigheter. Og det er en god dokumentar, forresten. Anbefaler alle med en viss interesse for både naturvitenskap så vel som sosiologi å se den.
Bok: Og hvor passende er det ikke dermed å bare fortsette denne tankerekka med å endelig snakke litt ordentlig og noenlunde strukturert om Red Doc> av Anne Carson, som jeg leste i februar? Mitt siste blogginnlegg var… definitivt et eller annet, uten at det nødvendigvis var den bokomtalen jeg i utgangspunktet hadde håpa på å skrive, så jeg prøver igjen. Det er en grunn til at du ikke skal spise rundstykkene i det øyeblikket du har tatt dem ut av ovnen, si. Hvor var vi:
Rød selvbiografi, først utgitt i 1998, handler om det røde bevinga monsteret Geryon, som når han er tenåring, møter den to år eldre Herakles. De to innleder et intenst romantisk forhold helt til Herakles dumper Geryon fordi, i hans egne ord, jeg vil at du skal være fri. Mange år seinere, som unge menn, møtes de ved en tilfeldighet igjen i Buenos Aires, og tida som har gått mellom dem blir nesten en egen karakter. Geryon veit ikke lenger om han elsker Herakles, eller om han bare elsker Herakles i drømmene sine om gamledager. Overalt i boka, for eksempel midtveis uti når Herakles, ei stund etter at det blei slutt, men før de møtes igjen, ringer Geryon og forteller at han drømte om ham ei natt og at Geryon i drømmen satte fri en gul fugl og Geryon tenker Gul! Selv ikke i drømme kjenner han meg!, antydes det at forholdet deres kanskje aldri var så likeverdig som Geryon tenkte at det var. Eller hva med egentlig hele det hjerteskjærende kapittelet XLIV. FOTOGRAFIER: GAMLE DAGER, som er blant mine definitive favoritter, som finner sted mot slutten av boka etter gjenforeninga, og som begynner med at Geryon og Herakles har sex, og som avslutter med
Ja ja Geryon nok en lørdagsmorgen der det er jeg som ler og du gråter,
sier han da han kryper opp i senga igjen.
Geryon ser ham trekke teppet opp til haken. Akkurat som i gamle dager.
Akkurat som i gamle dager, sier Geryon også.
Og poenget mitt med å snakke om Rød selvbiografi atter en gang, er at i oppfølgeren Red Doc> fra 2013, er denne tida som har gått mellom dem og følelsene som forandrer seg og vissheten om at kanskje var aldri forholdet det man trudde det var, en enda sterkere tilstedeværelse. I Red Doc> har Geryon og Herakles blitt voksne, og på grunn av en serie hendelser ender de opp på en slags road trip nordover sammen, gjennom et grått og kaldt og tidvis isbrebefengt landskap. På et visst punkt blir også en kunstner ved navn Ida med på reisen. Geryon er den samme følsomme sjela han alltid har vært, Herakles har siden sist vært i krigen og fått PTSD. Forresten: de heter ikke Geryon og Herakles lenger. Nå heter de G og Sad But Great, oftest forkorta til Sad.
Mangelen på lidenskap mellom G og Sad er brutalt og vakkert beskrevet, samtidig som den er så selvfølgelig, fordi ting er helt annerledes og vesentlig mindre intenst når man er voksen kontra tenåring. På et punkt tidlig i boka er det skrevet ut i mer eller mindre klartekst (jeg har gjort så godt jeg kan, eller gidder, med formateringa her):
Pour the honey into the
jar. G thinks of himself as
a jar. It is vaguely sexual.
What was it like to feel
sexual. To want say this
person on the floor. Or
any person. Sexual
situations yes the haste
and ramming yes the hot
cold amazing difference
between before and after
as if a diagram shot inside
out he remembers the
diagram but the feelings
no. Necessity no. One
night under the overpass
they'd got the sex whiff
again. Made a few
fumbles. Not enough
juice for the squeeze as
Sad so neatly put it.
Den største forandringa er det Sad som har gått gjennom. Fra å være en til tider irriterende bekymringsløs ung mann, har han blitt en ødelagt og frynsete krigsveteran. G legger merke til forandringene han sjøl har gått gjennom først og fremst fysisk, som når han ser seg sjøl i speilet og Sharp stab his face no / longer young no more / beauty impact. Get used / to this. Eller hva med denne, som antakeligvis er blant mine personlige yndlingssetninger i boka: Am I / turning into one of those / old guys in a ponytail and / wings he thinks sadly.
Og det er en annen ting: Rød selvbiografi har også mye humor, men det er enda mer av den i Red Doc>. I den delen av boka der G går seg bort inni en isbre og er nær ved å fryse i hjel, blir han leda i trygghet av en flokk enorme flaggermus, til et tilfluktssted ved navn BATCATRAZ. Jeg elsker måten Anne Carson klarer å veksle så uanstrengt mellom den vakreste poesi og absurd humor på. Og apropos absurd: det er mange absurditeter i Red Doc>. Da jeg snakka om Rød selvbiografi, skreiv jeg at den var "full av formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis." Drømmelogikken er tatt ut i det ekstreme i Red Doc>, men jeg som leser godtar det. Jeg elsker at hun gjør noe så corny som å plassere gudenes budbringer Hermes inn i fortellinga som en haiker iført en sølvsmoking. I det hele tatt er Red Doc>, som på mange måter er det monokrome og underveldende motstykket til den flammende lidenskapen som er Rød selvbiografi, interessant nok i kanskje enda større grad prega av finurlige innfall som bare noen med Anne Carsons pondus kan tillate seg. Hun er ei usedvanlig lærd dame, en professor som blant annet underviser i klassisk litteratur og oversetter fra gammalgresk, så den kunnskapen hun sitter på som utgangspunkt for den tross alt ganske leikne poesien sin er enorm. Og nettopp derfor, fordi hun kjenner kildematerialet sitt så innmari godt, kan hun tillate seg å vrenge på det, føkke det opp og gjøre hva hun vil med det. På et vis tar Red Doc> seg sjøl mindre høytidelig enn hva Rød selvbiografi gjør, litt på samme måten som man tar seg sjøl mindre høytidelig når man er voksen enn når man er tenåring og alt betyr så uendelig mye. For perspektivet skifter jo, og med alderen innser man at ting som føltes ekstremt viktige da man var fjorten, egentlig betydde forsvinnende lite. Og dette fjolleriet, om jeg kan kalle det dét, kan finne på å dukke opp når man minst venter det. I et spesielt lada parti ender Sad opp med å ligge med Ida, og idet de åpner døra og forlater åstedet oppdager de at There against the wall of / the corridor sits G with his / knees up. Howdy says G. Et øyeblikk som både er vondt og banalt, og desto vondere fordi det er så banalt, og det slår meg at denne passasjen ikke ville gått like sterkt inn på meg om G hadde sagt noe mindre teit enn "howdy." De hjerteskjærende øyeblikka blir desto mer hjerteskjærende av at de etterfølges av øyeblikk med virkelig dum humor, på samme måten som når The Cheddar Goblin etterfølger den verste scena i Mandy. Og på en måte gjør nettopp fraværet av sjalusi G føler hele situasjonen desto tristere. Tragedien i Red Doc> er ikke at Sad ikke lenger elsker G, men at ikke engang G elsker Sad lenger. Det er få ting som er så trist som å innse at man ikke engang blir trist av sin egen kjærlighetssorg.
Denne boka er rørende på en annen, men også lignende, måte enn og som Rød selvbiografi. Først og fremst syns jeg den føles som en naturlig konsekvens av alt som skjedde i Rød selvbiografi, og som en naturlig konsekvens av å bli voksen. G har blitt noe sobrere i sitt blikk på verden, og når boka kulminerer i moras død, mora som var en så (be)tydelig figur i oppveksten hans, skjer det i en bisetning, som jo tross alt er sånn døden har for vane å inntreffe: plutselig og uten videre dramatikk.
Betyr alt dette at jeg omsider er ferdig med dette litterære universet og disse bøkene? Sannsynligvis ikke.
Musikk: Nå har jeg snakka veldig mye, så jeg skal bare etterlate dere med et veldig chill stykke spansk pop, fra det i det hele tatt veldig chille albumet Es el Momentoav Sandra Bernardo. Jeg kunne valgt nesten hvilken som helst låt, for de flyter sømløst over i hverandre i noe som føles nærmere én bevegelse enn som ei rekke låter etter hverandre, men så er visst Mediterráneo den av dem jeg har hørt mest på, så da blir det sånn:
