Opplevelser: Dranks på Godthåb og konsert med Kite på Blå. Frokost på stranda med Martina. Middag på Hell's Kitchen med Vibeke. Noe jeg velger å kalle barhopping med Mari, Martina og Renate. Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Siri og Hannah (tredjeplass denne gangen, men til gjengjeld vanskeligere quiz og flere lag). Batplanet med Martina.
Innkjøp: Sist snakka jeg om at den nye telefonen min ikke hadde jack-utgang, noe jeg i all oppriktighet fortsatt syns er veldig teit, men det gjorde i det minste at jeg endelig fikk ræva i gir og fikk kjøpt meg et par skikkelige støykansellerende hodetelefoner, noe som jeg egentlig har hatt løse planer om lenge. Og nå i ettertid er jeg veldig glad for det sparket i ræva, for mine nye Jabra Elite 85h viste seg å være ei fantastisk investering. Ikke bare er de skikkelig gode på å blokkere ut lyd, men man kan også velge å for eksempel høre på hvitstøy eller undervannslyder for å maskere lydene utenfra enda bedre. Det eneste problemet med dem, er at jeg fant ut i dag at de ikke er kompatible med dataen min. Akk, ja. I det minste har dataen min tross alt fortsatt jack-utgang, og jeg har uglene mine, det er bare det at uglene mine ikke er like gode som disse nye og nå har jeg blitt litt bortskjemt, haha.
TV-serie: Jeg har vært enda litt mer sliten enn vanlig i det siste, og da har det passa meg helt perfekt at nye episoder av What We Do In the Shadows legges ut i disse dager. Dette må være en av de seriene i verden jeg koser meg aller mest med. Kanskje den eneste serien jeg håper at faktisk varer evig.
Film: Star Trek Beyond, Ett sekunds lykke, The Wild Reeds, Evil Dead (2013), Bodies Bodies Bodies, Rose, De uskyldige, Under the Silver Lake og Sing. Og kanskje er det De uskyldige som er den som fortjener oppmerksomheten mest blant disse? Jeg liker hvert fall når jeg ser norske filmer og aldri tenker ting som "god til å være norsk." For dette er en god film, uavhengig av nasjonalitet, med barneskuespillere som faktisk er troverdige. Ikke verst i en film der alle hovedrollene spilles av barn. Jeg syntes slutten var litt underveldende, samtidig som jeg på et vis er glad for at den ikke endte i Hollywood-versjonen av et klimaks, så… jeg er vel litt delt på akkurat det. Jeg er absolutt for en minimalistisk slutt, men kanskje bare en litt annen minimalistisk slutt. Jeg veit ikke. Jeg er ikke akkurat verdensmester i å skrive slutter sjøl. Men den er en imponerende og ubehagelig film som utfordrer det som ser ut til å være gjengs oppfatning om at barn alltid er uskyldige, og skal jeg dømme ut fra min egen barndom, er jeg definitivt med på at (noen) barn har en iboende ondskap.
Bok: Jeg har lest ut A Good Man is Hard to Findog står egentlig ved det jeg skreiv om den sist; at den er ei god bok som er full av både humor og mørke og som jeg skjønner hvorfor har den klassikerstatusen den tross alt har, men som ikke rørte ved den delen av meg som får meg til å løpe i ring i leiligheten av pur begeistring (som jeg bokstavelig talt gjør når jeg leser bøker jeg virkelig elsker.) Med det sagt er karakteren Mrs. Pritchard beskrevet på en fantastisk måte, og jeg elsker at Flannery O'Connor med bare disse setningene gjør at jeg veit nøyaktig hvilken type hun er:
Nå er jeg godt igang med Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg fikk i bursdagsgave av Vibeke ("mest på grunn av omslaget"). Jeg liker den godt fordi den er så deilig å være i. Det er ei samling anekdoter og omtrent ikke noe plott i hver tekst, bare ei løs samling karakterer som kommer og går, flyter inn og ut. Og hun skriver det så fint i den første teksten òg, den som heter Late dagar: "For at noko skal vere fiksjon, må det som kjent halde stø kurs og ikkje vingle inn mellom buskane for å stire over mot nabokommunen. Dessverre er det umuleg med LA. Du kan ikkje skrive ei historie om LA som ikkje snur midt i eller går seg vill." Jeg har jo fått kritikk for nettopp dette når det gjelder min egen skriving. Jeg skulle ønske jeg hadde den samme integriteten, at jeg bare kunne insistere på at tekstene mine må være vinglete og retningsløse, fordi noe annet er ikke mulig med det materialet jeg har til rådighet.
Musikk: Jeg har gått en del turer i skogen i det siste, fordi det er et sånt type humør jeg har vært i, og der fant jeg jaggu ut at Spellwork av Austra er det perfekte soundtracket til å gå i skogen. Og det fant jeg ut før jeg så musikkvideoen, altså, for den så jeg for første gang i dag.
Opplevelser: Bastard Burgers med Vibeke. Hedwig and the Angry Inch på utekino på SALT. Besøk hos Vibeke. Bryllupsfesten til Mari og Jostein. Meze på Habibi med Vibeke. Karaoke på SYNG med Martina, Trine, Mone og Daniel. Lønsj på Sara og dranks på Brewgata med Mari.
Innkjøp: For noen uker siden sådde jeg noen paprikafrø som jeg plukka ut av en helt vanlig paprika, og etter ganske kort tid begynte de å spire! Og de spirer fortsatt! De vokser dritfort, og jeg blei så stolt og glad! Så glad at jeg måtte kjøpe den nyeste boka til yndlingsmatbloggeren min, som – som om det var et tegn – var på tilbud akkurat denne ene dagen:
Kokebok med oljeflekker på allerede – det er sånn det skal være, ikke sant?
TV-serie: Av ukjente grunner har jeg utsatt å se TV-serieversjonen av What We Do In the Shadows i flere år. Jeg elsker filmen, og jeg trur jeg kanskje var redd for at jeg ikke skulle like serien like godt? Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, for det er mulig jeg til og med likte serien enda bedre enn filmen. For filmen har liksom ikke ei tydelig narrativ oppbygging; jeg husker jeg allerede første gangen jeg så den tenkte at dette konseptet kanskje ville kledd et serieformat bedre. Og heldigvis er ikke serien verken en oppfølger til eller en remake av filmen, den er snarere en parallellhistorie om et annet vampyrkollektiv på den andre sida av jorda. Jeg har vanskelig for å le av filmer og TV-serier, så når jeg faktisk finner noe jeg syns er skikkelig morsomt, setter jeg umåtelig stor pris på det. Dette er humor i litt naivistisk Flight of the Conchords-stil, som bare er veldig min greie. Allerede etter første episode hadde jeg rukket å bli glad i karakterene, og jeg elsker alle måtene de tuller med sjangerklisjeene på. Og takket være IT Crowdklarer jeg nesten ikke engang å se ansiktet til Matt Berry uten å begynne å le.
Film: Bo Burnham: Inside (tells Netflix-spesialer som filmer?), Soppenes fantastiske verden, The Addams Family (som jeg strengt tatt egentlig trur at jeg så da jeg var liten, men det er i så fall så lenge siden at jeg ikke husker noen ting av den, så i alle tilfeller var det som å se den for første gang), En morders memoarer: Dennis Nilsen, Gudfaren og Gudfaren 2. Og… jeg veit jo egentlig at jeg siden jeg begynte å spille Subnauticaikke har sett så mange filmer som jeg har pleid i det siste, men dette var faktisk sjokkerende lesning. Jeg må innrømme at jeg så de to Gudfaren-filmene ikke fordi jeg trudde jeg ville like dem, men for å øke min kulturelle kapital, men til tross for at mafiafilmer altså aldri har vært min yndlingsting, så var de jo utrolig gode filmer (duh) som jeg skjønner hvorfor har den statusen de har. The Addams Family var et moderat fornøyelig tullball, Bo Burnham-spesialen fikk meg til å le og grine, Dennis Nilsen-dokumentaren var ei grei innføring i hans liv og såkalte virke, mens det denne måneden faktisk var dokumentaren Soppenes fantastiske verden som gikk mest inn på meg. Naturdokumentarer er skikkelig trøste-TV for meg, og jeg så denne en dag jeg ikke følte meg så veldig bra, og etter å ha sett denne blei jeg i fyr og flamme. Fordi sopper er faktisk en av de mest fascinerende livsformene vi har, og hive mind'en deres, som er verdens største nettverk av noe slag som helst, er både vakker og mystisk – eller vakker fordi den er mystisk. Jeg hadde trudd filmen skulle være mer Planet Earth-aktig og mindre pro-psykedelia, men det at den hadde en litt annen innfallsvinkel enn jeg hadde forestilt meg på forhånd var ikke egentlig negativt.
Bok: Jeg har så vidt begynt på Tid av Carlo Rovelli, som av mange blir sammenligna med Stephen Hawking, og jeg kan skjønne hvorfor.
Musikk: Det som er så fantastisk med sangene til Bo Burnham, er at de, sånn i tillegg til å være veldig morsomme, faktisk er helt latterlig fengende. Til og med med kjedelige tekster hadde dette vært gode poplåter, liksom. Takket være Inside har jeg ikke klart å slutte å høre på den første av de to Jeff Bezos-sangene hans:
Det er vel ingen som egentlig har det bra akkurat nå, men heldigvis fins det kunst og kultur som kan hjelpe oss gjennom krisa på den måten bare kunst og kultur kan. Jeg anbefalte fem comfort-filmer i dette innlegget, og her kommer ti til som alle er tilgjengelige på Netflix eller HBO.
Det levende slottet
Altså, jeg elsker så å si alle Ghibli-filmene, så dette kan godt være ei generell oppfordring om å sjekke dem ut alle som én, men om det er én film blant de mange herlige eventyra animasjonsstudioet står bak som passer bedre enn resten å anbefale i disse dommedager, trur jeg det må være Det levende slottet. Den flommer over av fortellerglede, magi og detaljrikdom, og inneholder noe av den vakreste animasjonen jeg noen gang har sett. En film som gjør meg varm innvendig hver gang jeg ser den, en film som gjør meg glad i å være i live, en film som jeg på engelsk ville beskrevet som «whimsical». Hayao Miyazaki omtales ofte som den japanske Walt Disney, men jeg syns nesten han er mer en animasjonsverdenens Steven Spielberg, for den samme entusiasmen og kjærligheten til arbeidet sitt som gjør at jeg liker mange av Spielbergs filmer så godt, er i aller høyeste grad tilstede her. Fun fact: trollmannen Hauru er blant de animerte karakterene jeg crusher aller mest på. Tilgjengelig på Netflix fra 1. april.
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
Apropos «whimsical». Michel Gondry har lagd to filmer som fins på ei imaginær liste over mine all time yndlingsfilmer, og den ene av dem er denne. I grove trekk handler det om en bedrift som lar folk hviske ut deler av hukommelsen sin, og i all hovedsak er det folk som har fått hjertene sine knust som benytter seg av dette. Fokuset for denne magisk realisme-fabelen er på Joel og Clementine, på mange måter to veldig forskjellige individer; Joel er en introvert og følsom fyr som antakelig ville beskrevet seg sjøl som kjedelig, mens Clementine er utadvendt, sprudlende og impulsiv. Og bare så det er sagt: fram til jeg så denne filmen, trudde jeg at jeg ikke likte Jim Carrey som skuespiller, men han er nydelig i rollen som Joel, en karakter han spiller med den samme nærmest tragikomiske tilnærminga som han bruker i hovedrollen i Kidding, en serie jeg er temmelig begeistra for, og som ikke overraskende Michel Gondry er en av hjernene bak. Og Clementine kunne lett gått i manic pixie dream girl-fella, men hun blir isteden et forfriskende vrengebilde av tropen. I filmen klager hun nettopp over at menn ser på henne som «a concept, or I complete them, or I’m gonna make them alive. But I’m just a fucked up girl who’s looking for my own peace of mind. Don’t assign me yours.» Den ukonvensjonelle måten å fortelle denne historien på kan være veldig forvirrende i begynnelsen, men hold ut, alt gir mening etter hvert som fortellinga utfolder seg. Og selv om denne filmen er trist til tider, er den likevel så fin og håpefull og i stand til å gi deg (tilbake) trua på kjærligheten som en uperfekt del av et uperfekt liv at jeg vil kalle den en nær perfekt comfort-film. Tilgjengelig på HBO.
Big Fish
Vi fortsetter i «whimsical»-sporet (kan ikke noen finne på et godt norsk tilsvarende ord?) med en av de siste av de virkelig bra filmene til Tim Burton. Dette er ei fargerik og rørende skrøne som beholder mye av den samme gøyal-gotiske stemninga fra Burton-klassikere som A Nightmare Before Christmas og Beetlejuice, men uten å tippe helt over i Halloween av den grunn. Dette er kreativt og romantisk og frydefullt å ta del i, og den har et sirkus-inspirert produksjonsdesign som er herlig å se på. En film som fikk meg til å le og gråte da jeg så den på kino for lenge siden, og som er akkurat det man man bør se når man trenger å minnes på hvor mye det tross alt er å glede seg over i verden, global pandemi eller ei. Tilgjengelig på Netflix.
Mean Girls
Jeg var syyykt skeptisk da noen (sannsynligvis Unnveig) ville ha meg til å se Mean Girls en gang for mange år siden da jeg var i begynnelsen av tjueåra og veldig mye mer fordomsfull enn jeg er nå (noe som er lett å se i etterpåklokskapens lys, for jeg ville aldri trudd at jeg var fordomsfull på den tida sjøl). Jeg likte å tenke på meg sjøl som en sånn person som ikke så high school-filmer, og som i hvert fall ikke likte dem, men dere, Mean Girls er en av de morsomste filmene som fins. Den er skrevet av komediedronninga Tina Fey og har noen av de beste, mest på kornet satiriske replikkene jeg kommer på på stående fot («And on the third day, God created the Remington bolt-action rifle, so that man could fight the dinosaurs… and the homosexuals» og ikke minst «Don’t have sex, ‘cause you will get pregnant and die»). Denne filmen er rett og slett full av scener som allerede har gått inn i filmhistorien som moderne klassikere, og den er en sånn sjelden komedieskatt som bare blir bedre og bedre for hver gang man ser den. Tilgjengelig på Netflix.
What We Do In the Shadows
Dere, det er ingenting som slår en god komedie, altså. Sjøl er jeg veldig kresen på komedier, det skal rett og slett ganske mye til for å få meg til å le. Det holder liksom ikke med «HAHAHAHA EN DILDO» for min del, og det er ikke fordi jeg syns jeg er for god for det, jeg bare syns ikke det er morsomt. Heldigvis fins det filmskapere som tar komediesjangeren på alvor (!) og som ikke behandler den som mindre verdt enn det mer opphøyde dramaet (jeg ser en lignende tendens når det gjelder skrekkfilmer for tida, og jeg liker det). Taika Waititi og Jemaine Clement er en like god kombinasjon som Bret McKenzie og Jemaine Clement, og i denne mockumentaryen følger vi fire, etter hvert fem, vampyrer som bor sammen i et kollektiv i Wellington, New Zealand. Hvis du har sett Flight of the Conchords (og hvis ikke: GJØR DET, FOR GUDS SKYLD) er det noe av den samme nesten naive humoren som gjør WWDITS så utrolig fornøyelig. Vampyrene vi blir kjent med er flere hundre år gamle, og de oppfører seg nærmest som barn i møte med den moderne verden. Denne har stort kultpotensiale og mange fantastiske one-linere («Werewolves, not swearwolves»). Rett og slett ei utrolig velskrevet newzealandsk perle. Tilgjengelig på HBO.
Shaun of the Dead
Så, i disse tider der folk slåss om dopapir og ikke går utendørs uten verneutstyr, kan du for eksempel se The Walking Dead, 28 Days Later eller The Road. Eller så kan du se Shaun of the Dead. Hvis du vil benytte anledninga til å se en dystopi nå mens vi først er inne i en, men egentlig blir deprimert nok som det er av de faktiske nyhetene, er det denne fjollete zombiefilmen du skal se. Trekløveret Simon Pegg, Nick Frost og Edgar Wright har gjort mye elskverdig tullball sammen, og Shaun of the Dead er kanskje det beste av det. Simon Pegg kledd som Robert De Niro i The Deer Hunter som slår løs på zombier med balltre mens Queens Don’t Stop Me Now spilles i bakgrunnen er en av den moderne filmhistoriens gøyeste scener. Hvis du liker Monty Python og annen engelsk humor er denne faktisk obligatorisk. Og fans av Black Books får endelig muligheten til å se Dylan Moran i egne gretne person få tarmene revet ut av seg. Tilgjengelig på Netflix.
Fucking Åmål
Jeg veit ikke om du er en ekte skandinav om du ikke har et forhold til filmene til Lukas Moodysson. Jeg så Fucking Åmål da den kom på slutten av nittitallet og, for første gang siden, så jeg den igjen i fjor en gang – og den har blitt enda bedre siden sist. På slutten av nittitallet var jeg riktignok ganske liten og hadde ganske andre referanser enn jeg har i dag, men likevel. Dette er etter min mening en quintessential nittitallsfilm som er så velskrevet og velspilt at jeg blir skjelven i filmhjertet mitt. Jeg husker at da jeg så den første gang, tenkte jeg på hovedpersonene Agnes og Elin som nesten voksne, men sist jeg så den så jeg jo hvor tydelig det er at de jo ER BARN. Seriøst, de er SÅ SMÅ, og i en verden der tenåringer som regel spilles av folk i tjueåra, er det faktisk rart å se skuespillere på omtrent den alderen det er meninga at karakterene deres skal ha. Fucking Åmål er rørende, søt, morsom og keitete, selvfølgelig full av deilig nittitallsnostalgi, og klarer bedre enn de fleste andre filmer å fange opp usikkerheten, den litt patetiske sjølhøytideligheten og humørsvigningene ungdomstida er så vennlig å utsette oss for. Jeg utroper herved denne til en tidløs klassiker. «Men jag vill knarka!!» Tilgjengelig på HBO.
Super 8
Super 8 er ikke en film som kommer til å forandre livet ditt, men den er en nydelig skutt, passe spennende og skjønt fortalt fortelling om en tenåringsgjeng som på slutten av søttitallet blir nødt til å redde småbyen de bor i fra onde, utenomjordiske krefter. Den er skrevet og regissert av J.J. Abrams og produsert av ingen ringere enn Steven Spielberg, så om du allerede nå tenker på filmer som Goonies og E.T. er du akkurat der du skal være. Hvis du har Stranger Things-abstinenser – jeg har det hver eneste dag – kan denne filmen døyve de verste smertene. Se opp for lens flares. Tilgjengelig på HBO.
The Fifth Element
Jeg er i det hele tatt svak for sci-fi, men mye av sci-fi’en jeg ser er relativt tunge og dystre greier, så takk gud for denne festen av en film. Milla Jovovich spiller et romvesen som skal redde verden, og etter en rekke ubeleilige hendelser befinner hun seg på rømmen sammen med Bruce Willis, som har blitt typecasta som en barsk taxisjåfør. Denne framtidsvisjonen er så campy og over the top at den likeså godt kunne vært en del av New Yorks ball-scene på åttitallet, med outrageous kostymer designa av Jean-Paul Gaultier. Gary Oldman er deilig teatralsk som skurk (tenk Eddie Redmayne i Jupiter Ascending, bare at det virker som at Gary Oldman hadde det mye morsommere på settet), og Chris Tucker hammer det opp (det hørtes rart ut på norsk, men la gå) som flamboyant radiovert. Denne filmen vant i sin tid priser fra blant British Academy og Cannes-festivalen, samtidig som den blei nominert til Golden Raspberry og flere Stinkers Bad Movie Awards, noe som kanskje kan gi deg en pekepinn på hva slags type film det er snakk om her. Dette er så nærme du kan komme et drag-show uten faktiske drag queens. Jeg koser gørr i hjel med denne filmen, og den ser lekker-smekker ut. Tilgjengelig på HBO.
Superbad
Jeg kan ikke noe for det, jeg elsker bromance-filmen Superbad. Dette kan på sett og vis sies å være den maskuline tvillingen til Mean Girls, og er, i likhet med Mean Girls, en av de genuint morsomste filmene jeg veit om. Selv om mye av det som skjer i denne filmen er relativt out there, klarer den likevel å framstå som veldig troverdig når det gjelder det, hva skal jeg kalle det, menneskelige aspektet ved den. Jeg trur fullt og helt på den rare dynamikken vennetrioen Evan, Seth og Fogell imellom, jeg trur på den klønete tiltrekninga mellom Evan og Becca, og jeg trur på deres første pinlige seksuelle opplevelser. Replikkutvekslinga gutta imellom når Fogell har skaffa seg falsk leg er ubetalelig, og Christopher Mintz-Plasse er i det hele tatt et gullfunn i rollen som Fogell, han der vennen som egentlig ingen liker, men som liksom må være med uansett. Tilgjengelig på Netflix.
The Walking Dead - Hadde hørt mye bra om denne serien på forhånd, men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg blei nødt til å se hele førstesesongen i ett strekk fordi jeg ikke turte å stoppe. Jeg trur dette kanskje er den mest spennende serien jeg noen gang har sett, i den betydning at man får oppriktig hjertebank når man skjønner at nå er ting i ferd med å gå gærent, og at man slipper pusten ut når man skjønner at ting roer seg ned, fordi man underbevisst faktisk har holdt pusten gjennom hele den skumle sekvensen. Og altså, det sier litt, fordi jeg er av den beintøffe film- og TV-sorten som ser hva det skulle være av drøy skrekk, gørr og vold uten å la meg påvirke nevneverdig. Denne serien er skikkelig ubehagelig, men ikke på en negativ måte, ikke sånn ubehagelig bare for å være ubehagelig, liksom, men bare veldig, veldig intens hele tida. Veldig kort fortalt handler det om Rick, som etter at han våkner fra en flere uker lang koma, finner ut at apokalypsen har inntruffet, og har etterlatt seg zombier istedenfor mennesker. Nå må han kjempe for å overleve, og finne igjen kona og sønnen sin, som han er sikker på at er i live der ute et sted. Fun fact: jeg husker ikke om det er hele piloten, eller bare nesten hele piloten, som ikke har noe musikk i det hele tatt. Likevel er piloten noe av det mest nervepirrende jeg noen gang har sett.
What We Do In the Shadows - Mens alle andre par så Fifty Shades of Grey på Valentinsdagen, så Jørgen og jeg vampyrmockumentary signert Flight of the Conchords-Jemaine. Og den er virkelig veldig morsom. Jeg merka allerede etter den knappe nittiminutter'n filmen varte, hvor glad jeg hadde blitt i alle karakterene - noe som umiddelbart fikk meg til å ønske at det hadde blitt lagd en TV-serie om dette kollektivet, bare fordi dette er et konsept som lett kunne funka kanskje til og med enda bedre i episodeformat. For det er mye stoff å ta tak i her, altså, følte nesten at WWDITS nærmest bare var et gløtt inn i urbane vampyr-New Zealand, og at man likeså godt kunne tatt for seg en helt annen dag og helt andre situasjoner. Det handler altså om fire vampyrer, Petyr, Vladislav, Viago og Deacon, som hver er født i forskjellige historiske perioder, og livet i et kollektiv i New Zealand - et liv som viser seg å ha mange likheter med det å bo i kollektiv når man er menneske - men selvfølgelig også vesentlige forskjeller, som for eksempel at de må drikke blod av intetanende ofre for å holde det gående.
Windy & Carl - I kategorien fantastisk skrivemusikk, må drone-duoen Windy & Carl nevnes. Ekstremt seigtflytende, gitardrevet ambientatmosfære som kanskje best kan sammenlignes med lange bølger. Ikke minst har de veldig vakre albumtitler, med tilsvarende vakre låttitler, ta for eksempel en titt på albummet Depths. Hva kan vel beskrive følelsen av sistelåta bedre enn nettopp det å komme til overflaten igjen etter et dypdykk? Et forholdsvis snevert utvalg av det de har gitt ut er å finne på Spotify, men det er likevel nok til å lene seg tilbake, lukke øya og bare la seg flyte av sted på de eteriske tonene. Eller, som sagt, å skrive.
