Musikalsk utfordring #18: En sang du hører på for å slappe av

Her kunne jeg valgt utrolig mye, i og med at jeg elsker musikk uten noen særlig oppbygging, rytme eller melodi, særlig å høre på før jeg skal sove eller når jeg skriver, men noe må jeg jo velge, og da velger jeg Windy & Carl, til tross for at det nesten ikke går an å plukke ut én sang av dem, med tanke på at platene deres nærmest er som lange, sammenhengende sanger i seg sjøl å regne, der spora er kapitler snarere enn individuelle sanger, og nettopp derfor føles det riktig å i det minste velge den første låta på ei av platene deres, og da blir det Sirens fra albumet Depths, som er en musikalsk reise ned under havets overflate. Her har du noe å sove, skrive, meditere eller gå tur til:



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

Tre anbefalinger på W

The Walking Dead - Hadde hørt mye bra om denne serien på forhånd, men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg blei nødt til å se hele førstesesongen i ett strekk fordi jeg ikke turte å stoppe. Jeg trur dette kanskje er den mest spennende serien jeg noen gang har sett, i den betydning at man får oppriktig hjertebank når man skjønner at nå er ting i ferd med å gå gærent, og at man slipper pusten ut når man skjønner at ting roer seg ned, fordi man underbevisst faktisk har holdt pusten gjennom hele den skumle sekvensen. Og altså, det sier litt, fordi jeg er av den beintøffe film- og TV-sorten som ser hva det skulle være av drøy skrekk, gørr og vold uten å la meg påvirke nevneverdig. Denne serien er skikkelig ubehagelig, men ikke på en negativ måte, ikke sånn ubehagelig bare for å være ubehagelig, liksom, men bare veldig, veldig intens hele tida. Veldig kort fortalt handler det om Rick, som etter at han våkner fra en flere uker lang koma, finner ut at apokalypsen har inntruffet, og har etterlatt seg zombier istedenfor mennesker. Nå må han kjempe for å overleve, og finne igjen kona og sønnen sin, som han er sikker på at er i live der ute et sted. Fun fact: jeg husker ikke om det er hele piloten, eller bare nesten hele piloten, som ikke har noe musikk i det hele tatt. Likevel er piloten noe av det mest nervepirrende jeg noen gang har sett.




What We Do In the Shadows - Mens alle andre par så Fifty Shades of Grey på Valentinsdagen, så Jørgen og jeg vampyrmockumentary signert Flight of the Conchords-Jemaine. Og den er virkelig veldig morsom. Jeg merka allerede etter den knappe nittiminutter'n filmen varte, hvor glad jeg hadde blitt i alle karakterene - noe som umiddelbart fikk meg til å ønske at det hadde blitt lagd en TV-serie om dette kollektivet, bare fordi dette er et konsept som lett kunne funka kanskje til og med enda bedre i episodeformat. For det er mye stoff å ta tak i her, altså, følte nesten at WWDITS nærmest bare var et gløtt inn i urbane vampyr-New Zealand, og at man likeså godt kunne tatt for seg en helt annen dag og helt andre situasjoner. Det handler altså om fire vampyrer, Petyr, Vladislav, Viago og Deacon, som hver er født i forskjellige historiske perioder, og livet i et kollektiv i New Zealand - et liv som viser seg å ha mange likheter med det å bo i kollektiv når man er menneske - men selvfølgelig også vesentlige forskjeller, som for eksempel at de må drikke blod av intetanende ofre for å holde det gående.




Windy & Carl - I kategorien fantastisk skrivemusikk, må drone-duoen Windy & Carl nevnes. Ekstremt seigtflytende, gitardrevet ambientatmosfære som kanskje best kan sammenlignes med lange bølger. Ikke minst har de veldig vakre albumtitler, med tilsvarende vakre låttitler, ta for eksempel en titt på albummet Depths. Hva kan vel beskrive følelsen av sistelåta bedre enn nettopp det å komme til overflaten igjen etter et dypdykk? Et forholdsvis snevert utvalg av det de har gitt ut er å finne på Spotify, men det er likevel nok til å lene seg tilbake, lukke øya og bare la seg flyte av sted på de eteriske tonene. Eller, som sagt, å skrive.