En filmfestival som ikke fins

Jeg har, i veldig mange år, hatt en – i mangel på bedre ord – drøm om å lage min egen filmfestival. Da jeg gikk på folkehøyskole het et av seminara jeg deltok på nettopp "filmfestival" – og jeg trur jeg var den eneste som blei skuffa over å finne ut at det ikke var opp til oss elevene å faktisk organisere og lage festivalen; det var det lærerne som skulle gjøre. Vi som elever skulle bare være på filmfestivalen og se filmene. 

Som mange av dere sikkert veit, studerte jeg kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer for noen år siden. Der fant jeg ut at jeg på ingen måte har det som skal til for å arrangere en filmfestival – eller noe som helst annet for den saks skyld, noe som egentlig ikke burde overraska meg, for jeg syns det er vanskelig nok å arrangere noe så enkelt som en bursdag. Det vil si, jeg innbiller meg at jeg ville kunne ha fått ting ganske bra til om jeg kunne fått være diktator, men så godt som alt organisasjonsarbeid er et innfløkt samarbeid, og jeg er en introvert og veldig ikke-autoritær figur som aldri klarer å rope høyest i noen som helst forsamling, selv om min mening skulle vise seg å være, vel, den riktige. Hvilket var hovedgrunnen til at jeg stort sett alltid endte opp med å gjøre absolutt hele jobben hver gang vi hadde gruppearbeid på skolen, fordi jeg visste at om jeg slapp andre til, ville vi få et dårligere sluttresultat. Men det var en digresjon. 

Jeg har et slags håp om at jeg en dag om cirka sju millioner år vil være en noenlunde respektert forfatter som folk faktisk har lyst til å gi ganske frie tøyler til, akkurat som på skolen, fordi de skjønner at om jeg bare får gjøre alt sjøl sånn som jeg vil, blir det faktisk ganske bra. Sånn at jeg kan delegere folk til å gjøre de tinga jeg syns er kjedelig og vanskelig, som økonomi og logistikk, og konsentrere meg om de delene av det jeg er god til og syns er gøy. Og mens vi først er i gang: i dette scenarioet er jeg selvfølgelig også så rik at jeg uten videre har tilgang på et stort hus med mange rom – for kosens skyld trenger ikke romma å være direkte kinoer, bare de er store nok til å ha plass til en del folk og til å kunne vise filmer med prosjektor rett på veggen – og la oss nå bare for moro skyld plassere dette huset sør i California, fordi hvorfor ikke. Og jeg lover at om denne filmfestivalen mot alle odds faktisk ender opp med å fins i framtida, skal den likevel hete En filmfestival som ikke fins.

Så da gjenstår det bare for meg å ønske deg hjertelig velkommen til En filmfestival som ikke fins!

Jeg håper du syns det gikk greit å finne fram, selv om dette huset ligger litt unna allfarvei. Til gjengjeld er det bare å glede seg til det blir mørkt, for det er nymåne i kveld, og her ute kan man faktisk se Melkeveien, og jeg lover deg at det er ingenting i verden som føles bedre etter å ha sett film en hel dag, enn å gå ut i den tørre, varme lufta og stirre rett inn i evigheten. Uansett. På benken i gangen ligger det et skjema du kan fylle ut for å få deler av flybilletten og opphold refundert av Kulturrådet, for selv om festivalen i seg sjøl er gratis og jeg ikke tar ut noe lønn av dette, innser jeg jo at det likevel koster litt om man har en lang reisevei – og det har vel de aller fleste her – men jeg håper også at du ikke bare tenker på dette som en skikkelig kronglete og tungvin måte å se film på, men at du setter pris på dette som en helhetlig opplevelse. For selvfølgelig kunne du bare sett disse filmene hjemme hos deg sjøl, men da ville du jo gått glipp av magien ved å dele disse øyeblikka med andre som, i likhet med deg, syns at film er mer enn bare film, og at det å gjøre en helaften ut av det gjør at det du reiser herfra med, er mer enn bare summen av de enkelte bestanddelene.

Det står en bolle med sangría på kjøkkenet, det er bare å ta seg et glass, men i første omgang ber jeg om at du ikke forsyner deg mer enn én gang, sånn at vi er sikre på at det er nok til alle. Du er når som helst velkommen til å ta deg ei pause, enten mellom filmene eller underveis, men vennligst ikke snakk før du er ute av rommet filmen vises i. Heldigvis har vi vært heldige med været, så du må gjerne sette deg ut i hagen når som helst. Hvis du ikke har tatt med egne puter eller pledd til å sitte på, kan du få låne, men ikke ta mer enn du trenger, det er ikke særlig solidarisk. Det er ikke tillatt med stoler inne i filmromma, av hensyn til de som foretrekker å sitte på gulvet eller som er, y'know, under én søtti. Håper også du vil være grei og sette deg til sånn at du ikke blokkerer andres utsikt. 

Det er lov å spise og drikke medbrakt, men vi har også en bar for de av dere som ønsker å kjøpe noe i den. Det er ønskelig at du etter hver film tar med deg søpla di og kaster den i gjenvinningsstasjonen på kjøkkenet.

Filmene vises parallelt tre og tre om gangen, så velg film med omhu! 

Klokka 15.00:

Evil Dead II (1987) – USA, regi: Sam Raimi, 1 time og 24 minutter, komedie/skrekk

Oppfølgeren til The Evil Dead fra 1981 er ikke så mye en oppfølger som ei nyinnspilling med et større budsjett – og ei litt annen tilnærming. Det er ikke feil å tenke på de to filmene som forskjellige varianter av hverandre, en yin og en yang. Du trenger med andre ord ikke å ha sett The Evil Dead for å kose (?) deg med den blodige galskapen som er Evil Dead II. Bli med Ash og Linda på noe som skal være en romantisk hyttetur for to, men som etter et ublidt møte med De Dødes Bok blir et sant helvete, cirka bokstavelig talt. Her får du demoner, onde trær, motorsager, zombier (inkludert hyttas utstoppa dyrehoder), blod, gørr og underholdning så det tyter ut av øra på deg. Dette er en sjangerdefinerende klassiker som har inspirert filmskapere som Edgar Wright og Peter Jackson. Groovy!

The VVitch (2015) – USA/Canada, regi: Robert Eggers, 1 time og 32 minutter, drama/skrekk/mysterium

For en skrekkgodbit av den mer gammaldagse sorten – og da mener jeg gammaldags som i 1630 – bør du vurdere et besøk hos denne nybyggerfamilien i New England. Dette blei gjennombruddsfilmen til Anya Taylor-Joy, kjent fra The Queen's Gambit og Emma, som i The VVitch spiller tenåringsjenta Thomasin. Det går rykter om at det bor ei heks i skogen, og når babyen Samuel forsvinner, kan det se ut til at ryktene er sanne… The VVitch er et uhyre stemningsfullt lite mesterverk, og lar uhyggen komme krypende i utkanten av synsfeltet ditt heller enn å ty til billige bø-triks. Dette er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Robert Eggers, som fire år etter The VVitch gikk hen og perfeksjonerte kunstskrekksjangeren med forstyrrende gode The Lighthouse. Det er vanskelig å glemme en film som The VVitch, som faktisk bare blir bedre og bedre for hver gang man ser den. Heldigvis er det fortsatt lyst ute når den er ferdig.

Climax (2018) – Frankrike/Belgia, regi: Gaspar Noé, 1 time og 37 minutter, drama/skrekk/musikk

Den argentinskfødte urokråka Gaspar Noé har skapt kontrovers og sure miner siden han slapp løs Irréversible på verden i 2002, et monster av en film som kritiker Roger Ebert mente at var "so violent and cruel that most people will find it unwatchable." Climax har ei gjennomgående guffen Noé-stemning som fans lett vil kjenne igjen, men den har også en litt forskrudd glede ved seg, tydeligst i filmens første del, som strengt tatt gjør den til en langt mer fornøyelig affære enn Irréversible. Med sin karakteristiske fargebruk og kameraføring har Noé skapt et overraskende velfungerende utgangspunkt for sin første dansefilm, og mye av musikken er så fengende at dette nesten er en film å bli i godt humør av – før alt begynner å gå skikkelig, skikkelig galt, altså. Gaspar Noé er en av verdens mest provoserende nålevende filmskapere, og Climax er kanskje den mest tilgjengelige av filmene hans. Håper den ikke gjør at du mister lysten på sangría.

Klokka 17.00:

The Room (2003) – USA, regi: Tommy Wiseau, 1 time og 39 minutter, drama

"You're tearing me apart, Lisa!" Med disse orda trådde mysteriemannen Tommy Wiseau inn i historien som verdens kanskje mest suksessrike elendige filmskaper. Noe av det som gjør The Room så unik i b-film-sammenheng er det (relativt) høye budsjettet, ikke minst når det gjaldt markedsføring; Wiseau brukte 5000 dollar i måneden i over fem år på en etter hvert berømt billboard-plakat i Hollywood for å promotere seg og filmen. Historien om åssen The Room blei til er minst like underholdende som filmen i seg sjøl, takket være et memoar skrevet av Greg Sestero, som i filmen spiller Mark, som blei filmatisert av James Franco som The Disaster Artist i 2017. The Room er en av verdens mest elska b-filmer, og den trekker stadig fulle kinosaler når den settes opp på cinemateker over hele kloden, og det er ikke så rart: i motsetning til mange andre dårlige filmer, er The Room rett og slett utrolig severdig og hylende morsom i all sin absurditet. 

Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004) – USA, regi: Michel Gondry, 1 time og 48 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Clementine og Joel er filmparet som vil få deg til å tro på kjærligheten. En av de mest troverdige kjærlighetshistoriene som noen gang har blitt fortalt på film er ironisk nok en magisk-realistisk fabel satt i en virkelighet der det er mulig å selektivt viske ut minner for alltid. Ablegøyemakeren Jim Carrey gjør en av sine aller fineste roller noensinne som introverte, jordnære, noen vil kanskje si litt kjedelige Joel, som møter ekstroverte, impulsive, fargerike Clementine, nydelig spilt av alltid fantastiske Kate Winslet. Eternal Sunshine of the Spotless Mind har gått rett i hjertet på både publikum og kritikere med sitt originale filmspråk og ukonvensjonelle framstilling av et forhold fra… vel, det er vanskelig å si fra begynnelse til slutt, for det vil nødvendigvis innebære en viss kronologi, og denne filmen har et kreativt forhold til akkurat kronologi, men dette er i alle tilfeller en film som både vil knuse og varme hjertet ditt.

Colour Out of Space (2019) – USA, regi: Richard Stanley, 1 time og 51 minutter, skrekk/mysterium/sci-fi

Etter å ha regissert kortfilmer, musikkvideoer og kultfilmer, var det stille fra regissør Richard Stanley i mer enn tjue år, før han tok alle på senga med H.P. Lovecraft-filmatiseringa Color Out of Space i 2019. Og for en ubehagelig og kul syretripp det har blitt! En meteoritt slår ned i hagen til en familie på fem, og med den begynner familien å se en farge som ikke ligner på noe annet. Men det viser seg at fargen er noe mer ondsinna enn bare en optisk illusjon… Se Nicolas Cage slippe løs sitt berømte "Cage rage" som familiefaren som plutselig må slåss mot utenomjordiske krefter. Med neonfarger og body horror à la The Thing har Color Out of Space et visst retro-uttrykk og kan ses som en homage til exploitation-filmer fra seksti-, søtti- og åttitallet. Popcorn-stemning er garantert.

Klokka 19.00:

Donnie Darko (2001) – USA, regi: Richard Kelly, 1 time og 53 minutter, drama/mysterium/sci-fi

Donnie Darko er kanskje milleniumsgenerasjonens kvintessensielle kultfilm. Dette er Richard Kellys debut som spillefilmregissør, og til dags dato har ingen av de seinere filmene hans kommet i nærheten av den berømmelsen og beryktelsen (er det et ord?) som omgir Donnie Darko. Dette er ei til tider uhyggelig filosofering over tunge temaer som tid og skjebne, og i sentrum for det hele er vår hovedperson Donnie, spilt av en – på den tida – fortsatt nokså ukjent Jake Gyllenhaal. Donnie hjemsøkes av syns- og hørselshallusinasjoner i form av Frank, en mann i et marerittaktig kaninkostyme, som forteller Donnie at verden snart vil gå under. Filmen oppleves nærmest som et slags mysterium, eller et puslespill, som gir bittelitt mer mening for hver gang man dukker ned i den. Se ellers opp for et knippe av åttitallets aller beste musikkperler strødd rundt i filmens lydspor.

The Bad Batch (2016) – USA, regi: Ana Lily Amirpour, 1 time og 58 minutter, action/skrekk/mysterium

Iransk-amerikanske Ana Lily Amirpour blei en verdenssensasjon da hun spillefilmdebuterte med den persisk-språklige svart-hvitt feministiske vampyrfilmen A Girl Walks Home Alone at Night i 2014, en film som høsta lovord fra både kritikere og filmnerder. I 2016 kom den tilsvarende sære The Bad Batch, en kannibalistisk futuristisk dystopi. Denne filmen slo ikke like godt an hos kritikerne, men jeg blir ikke overraska om denne får kultstatus med åra, for den har en oppfinnsomhet og en camp-faktor som gjør den til en usedvanlig underholdende affære. Amirpour har sjøl beskrevet den som et møte mellom Mad Max: Road Warrior og Pretty In Pink. Suki Waterhouse spiller vår heltinne, som blir forvist til en ørken utafor Texas for en forbrytelse som aldri blir røpt for seerne. Jason Momoa spiller en kannibal med et hjerte av gull. Keanu Reeves dukker opp som en karismatisk sektleder slæsj partypromotør. Detaljrikdommen er imponerende, soundtracket er en fest, scenografien er gledelig, og alt i alt er dette en av de rareste filmatiske lykkepillene du noen gang kommer til å innta.

Mandy (2018) – USA/Belgia, regi: Panos Cosmatos, 2 timer og 1 minutt, action/skrekk/mysterium

Subjektivt sett er dette en av de aller beste filmene som filmgudene skjenka oss i det herrens år 2018. Mandy er kort fortalt noe av det råeste du kan finne på å se på stor skjerm. Den åttitallsinspirerte synthbaserte musikken til avdøde Jóhann Jóhannson, fotografiet til norske Benjamin Loeb, de syrete fargene, Nicolas Cage sin hysteriske tilstedeværelse; alt dette er elementer som ikke hører hjemme noe annet sted enn på en kino. Det er vanskelig å plassere dette neoneposet i én bestemt sjanger, for Mandy makter å være både dypt forstyrrende og så morsom at man ler høyt, og den veksler mellom de to ytterpunktene med så korte intervaller at det ikke burde funke, men så er det nettopp dét det gjør. Panos Cosmatos har med Mandy begått en aldri så liten genistrek, så om Mandy er den naturlige utviklinga fra Beyond the Black Rainbow fra 2010, er det vanskelig å ikke glede seg til veien videre.

Klokka 21.15:

Only Lovers Left Alive (2013) – Storbritannia/Tyskland, regi: Jim Jarmusch, 2 timer og 3 minutter, komedie/drama/fantasy

Jim Jarmusch er en filmskaper som aldri slutter å overraske, så da han gikk hen og gjorde sin vri på den forslitte klisjeen "vampyrfilm", visste vi kanskje ikke nøyaktig hva vi kom til å få, annet enn at det ikke ville ligne på Twilight. Og i kjent stil både lefler han med stereotypiene samtidig som han bruker de samme stereotypiene som springbrett til hittil ukjente høyder. Hvem ville på forhånd trudd at vampyrer og Marokko ville komplimentere hverandre på en så uanstrengt måte? To av verdens vakreste mennesker, Tilda Swinton og Tom Hiddleston, spiller vampyrparet Eve og Adam, som har vært gift i flere hundre år, og kjemien dem imellom kan få sjøl de blodfattigste blant oss til å bli varme i kinna. Dette, kombinert med nydelig scenografi, den underfundige humoren som er så umiskjennelig Jarmusch, og de varme, barokke tonene fra SQÜRL, gjør Only Lovers Left Alive til en av de mest romantiske overraskelsene du ikke visste at du trengte i livet ditt.

Her (2013) – USA, regi: Spike Jonze, 2 timer og 6 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Spike Jonze har tidligere gitt oss filmatiske særegenheter som Being John Malkovich og Adaptation, så at Her ikke skulle ligne på så mye annet var sånn sett, vel, forventa. Likevel er det vanskelig å forberede seg på nøyaktig hvor personlig involvert man som publikum blir i romansen som utvikler seg mellom den profesjonelle brevskriveren Theodore og operativsystemet hans Samantha. Scarlett Johansson trenger ikke engang å være fysisk tilstede for å gi varme og liv til den kunstige intelligensen som gir fraskilte Theodore trua på kjærligheten tilbake, og vi godtar og lever oss inn i hvert eneste minutt av det. Å få oss til å heie så inderlig på et par der den ene parten ikke er annet enn en serie avanserte algoritmer, sier litt om hvor godt filmhåndverk dette er. For spørsmålet vi sitter igjen med, forøvrig uten et tilhørende godt svar, er jo selvfølgelig hvorvidt Samantha er en person – en bevissthet – eller om hun bare er en maskin. Her vant i sin tid Oscar for beste manus, og det har sjeldent vært bedre fortjent. Ganske enkelt vakkert.

Prinsesse Mononoke (1997) – Japan, regi: Hayao Miyazaki, 2 timer og 14 minutter, animasjon/action/eventyr

Mange mener at Hayao Miyazaki er Japans svar på Walt Disney, noe som bare delvis stemmer, for hva angår popularitet og grad av innflytelse har de to tegnefilmmesterne åpenbart noe til felles, men nervene i filmene i katalogene deres vibrerer på så ulike frekvenser at sammenligninga kanskje ikke er helt riktig likevel. Miyazakis filmer tar ofte utgangspunkt i japansk folketru, og representerer sånn sett ei tilnærming som ikke har noe sidestykke i vestlig animasjon. Og av alle de høyt elska filmene han har bidratt til i løpet av sin nesten seksti år lange karriere, er Prinsesse Mononoke et av de definitive høydepunkta. Det er ikke en spesielt barnevennlig animasjonsfilm, den er tvert imot til tider temmelig brutal, men den inneholder også noen av verdens aller vakreste tegna filmatiske øyeblikk. Dette er et mektig epos om kampen mellom natur og kultur, og om å finne den riktige balansen i kosmos. Ikke småtterier, med andre ord. Det er bare å la seg trollbinde.

Ti filmer å pleie sjela si med mens apokalypsen går sin gang

Det er vel ingen som egentlig har det bra akkurat nå, men heldigvis fins det kunst og kultur som kan hjelpe oss gjennom krisa på den måten bare kunst og kultur kan. Jeg anbefalte fem comfort-filmer i dette innlegget, og her kommer ti til som alle er tilgjengelige på Netflix eller HBO.



Det levende slottet




Altså, jeg elsker så å si alle Ghibli-filmene, så dette kan godt være ei generell oppfordring om å sjekke dem ut alle som én, men om det er én film blant de mange herlige eventyra animasjonsstudioet står bak som passer bedre enn resten å anbefale i disse dommedager, trur jeg det må være Det levende slottet. Den flommer over av fortellerglede, magi og detaljrikdom, og inneholder noe av den vakreste animasjonen jeg noen gang har sett. En film som gjør meg varm innvendig hver gang jeg ser den, en film som gjør meg glad i å være i live, en film som jeg på engelsk ville beskrevet som «whimsical». Hayao Miyazaki omtales ofte som den japanske Walt Disney, men jeg syns nesten han er mer en animasjonsverdenens Steven Spielberg, for den samme entusiasmen og kjærligheten til arbeidet sitt som gjør at jeg liker mange av Spielbergs filmer så godt, er i aller høyeste grad tilstede her. Fun fact: trollmannen Hauru er blant de animerte karakterene jeg crusher aller mest på. Tilgjengelig på Netflix fra 1. april.



Eternal Sunshine of the Spotless Mind




Apropos «whimsical». Michel Gondry har lagd to filmer som fins på ei imaginær liste over mine all time yndlingsfilmer, og den ene av dem er denne. I grove trekk handler det om en bedrift som lar folk hviske ut deler av hukommelsen sin, og i all hovedsak er det folk som har fått hjertene sine knust som benytter seg av dette. Fokuset for denne magisk realisme-fabelen er på Joel og Clementine, på mange måter to veldig forskjellige individer; Joel er en introvert og følsom fyr som antakelig ville beskrevet seg sjøl som kjedelig, mens Clementine er utadvendt, sprudlende og impulsiv. Og bare så det er sagt: fram til jeg så denne filmen, trudde jeg at jeg ikke likte Jim Carrey som skuespiller, men han er nydelig i rollen som Joel, en karakter han spiller med den samme nærmest tragikomiske tilnærminga som han bruker i hovedrollen i Kidding, en serie jeg er temmelig begeistra for, og som ikke overraskende Michel Gondry er en av hjernene bak. Og Clementine kunne lett gått i manic pixie dream girl-fella, men hun blir isteden et forfriskende vrengebilde av tropen. I filmen klager hun nettopp over at menn ser på henne som «a concept, or I complete them, or I’m gonna make them alive. But I’m just a fucked up girl who’s looking for my own peace of mind. Don’t assign me yours.» Den ukonvensjonelle måten å fortelle denne historien på kan være veldig forvirrende i begynnelsen, men hold ut, alt gir mening etter hvert som fortellinga utfolder seg. Og selv om denne filmen er trist til tider, er den likevel så fin og håpefull og i stand til å gi deg (tilbake) trua på kjærligheten som en uperfekt del av et uperfekt liv at jeg vil kalle den en nær perfekt comfort-film. Tilgjengelig på HBO.



Big Fish




Vi fortsetter i «whimsical»-sporet (kan ikke noen finne på et godt norsk tilsvarende ord?) med en av de siste av de virkelig bra filmene til Tim Burton. Dette er ei fargerik og rørende skrøne som beholder mye av den samme gøyal-gotiske stemninga fra Burton-klassikere som A Nightmare Before Christmas og Beetlejuice, men uten å tippe helt over i Halloween av den grunn. Dette er kreativt og romantisk og frydefullt å ta del i, og den har et sirkus-inspirert produksjonsdesign som er herlig å se på. En film som fikk meg til å le og gråte da jeg så den på kino for lenge siden, og som er akkurat det man man bør se når man trenger å minnes på hvor mye det tross alt er å glede seg over i verden, global pandemi eller ei. Tilgjengelig på Netflix.



Mean Girls



Jeg var syyykt skeptisk da noen (sannsynligvis Unnveig) ville ha meg til å se Mean Girls en gang for mange år siden da jeg var i begynnelsen av tjueåra og veldig mye mer fordomsfull enn jeg er nå (noe som er lett å se i etterpåklokskapens lys, for jeg ville aldri trudd at jeg var fordomsfull på den tida sjøl). Jeg likte å tenke på meg sjøl som en sånn person som ikke så high school-filmer, og som i hvert fall ikke likte dem, men dere, Mean Girls er en av de morsomste filmene som fins. Den er skrevet av komediedronninga Tina Fey og har noen av de beste, mest på kornet satiriske replikkene jeg kommer på på stående fot («And on the third day, God created the Remington bolt-action rifle, so that man could fight the dinosaurs… and the homosexuals» og ikke minst «Don’t have sex, ‘cause you will get pregnant and die»). Denne filmen er rett og slett full av scener som allerede har gått inn i filmhistorien som moderne klassikere, og den er en sånn sjelden komedieskatt som bare blir bedre og bedre for hver gang man ser den. Tilgjengelig på Netflix.



What We Do In the Shadows




Dere, det er ingenting som slår en god komedie, altså. Sjøl er jeg veldig kresen på komedier, det skal rett og slett ganske mye til for å få meg til å le. Det holder liksom ikke med «HAHAHAHA EN DILDO» for min del, og det er ikke fordi jeg syns jeg er for god for det, jeg bare syns ikke det er morsomt. Heldigvis fins det filmskapere som tar komediesjangeren på alvor (!) og som ikke behandler den som mindre verdt enn det mer opphøyde dramaet (jeg ser en lignende tendens når det gjelder skrekkfilmer for tida, og jeg liker det). Taika Waititi og Jemaine Clement er en like god kombinasjon som Bret McKenzie og Jemaine Clement, og i denne mockumentaryen følger vi fire, etter hvert fem, vampyrer som bor sammen i et kollektiv i Wellington, New Zealand. Hvis du har sett Flight of the Conchords (og hvis ikke: GJØR DET, FOR GUDS SKYLD) er det noe av den samme nesten naive humoren som gjør WWDITS så utrolig fornøyelig. Vampyrene vi blir kjent med er flere hundre år gamle, og de oppfører seg nærmest som barn i møte med den moderne verden. Denne har stort kultpotensiale og mange fantastiske one-linere («Werewolves, not swearwolves»). Rett og slett ei utrolig velskrevet newzealandsk perle. Tilgjengelig på HBO.



Shaun of the Dead



Så, i disse tider der folk slåss om dopapir og ikke går utendørs uten verneutstyr, kan du for eksempel se The Walking Dead, 28 Days Later eller The Road. Eller så kan du se Shaun of the Dead. Hvis du vil benytte anledninga til å se en dystopi nå mens vi først er inne i en, men egentlig blir deprimert nok som det er av de faktiske nyhetene, er det denne fjollete zombiefilmen du skal se. Trekløveret Simon Pegg, Nick Frost og Edgar Wright har gjort mye elskverdig tullball sammen, og Shaun of the Dead er kanskje det beste av det. Simon Pegg kledd som Robert De Niro i The Deer Hunter som slår løs på zombier med balltre mens Queens Don’t Stop Me Now spilles i bakgrunnen er en av den moderne filmhistoriens gøyeste scener. Hvis du liker Monty Python og annen engelsk humor er denne faktisk obligatorisk. Og fans av Black Books får endelig muligheten til å se Dylan Moran i egne gretne person få tarmene revet ut av seg. Tilgjengelig på Netflix.



Fucking Åmål




Jeg veit ikke om du er en ekte skandinav om du ikke har et forhold til filmene til Lukas Moodysson. Jeg så Fucking Åmål da den kom på slutten av nittitallet og, for første gang siden, så jeg den igjen i fjor en gang – og den har blitt enda bedre siden sist. På slutten av nittitallet var jeg riktignok ganske liten og hadde ganske andre referanser enn jeg har i dag, men likevel. Dette er etter min mening en quintessential nittitallsfilm som er så velskrevet og velspilt at jeg blir skjelven i filmhjertet mitt. Jeg husker at da jeg så den første gang, tenkte jeg på hovedpersonene Agnes og Elin som nesten voksne, men sist jeg så den så jeg jo hvor tydelig det er at de jo ER BARN. Seriøst, de er SÅ SMÅ, og i en verden der tenåringer som regel spilles av folk i tjueåra, er det faktisk rart å se skuespillere på omtrent den alderen det er meninga at karakterene deres skal ha. Fucking Åmål er rørende, søt, morsom og keitete, selvfølgelig full av deilig nittitallsnostalgi, og klarer bedre enn de fleste andre filmer å fange opp usikkerheten, den litt patetiske sjølhøytideligheten og humørsvigningene ungdomstida er så vennlig å utsette oss for. Jeg utroper herved denne til en tidløs klassiker. «Men jag vill knarka!!» Tilgjengelig på HBO.



Super 8



Super 8 er ikke en film som kommer til å forandre livet ditt, men den er en nydelig skutt, passe spennende og skjønt fortalt fortelling om en tenåringsgjeng som på slutten av søttitallet blir nødt til å redde småbyen de bor i fra onde, utenomjordiske krefter. Den er skrevet og regissert av J.J. Abrams og produsert av ingen ringere enn Steven Spielberg, så om du allerede nå tenker på filmer som Goonies og E.T. er du akkurat der du skal være. Hvis du har Stranger Things-abstinenser – jeg har det hver eneste dag – kan denne filmen døyve de verste smertene. Se opp for lens flares. Tilgjengelig på HBO.



The Fifth Element




Jeg er i det hele tatt svak for sci-fi, men mye av sci-fi’en jeg ser er relativt tunge og dystre greier, så takk gud for denne festen av en film. Milla Jovovich spiller et romvesen som skal redde verden, og etter en rekke ubeleilige hendelser befinner hun seg på rømmen sammen med Bruce Willis, som har blitt typecasta som en barsk taxisjåfør. Denne framtidsvisjonen er så campy og over the top at den likeså godt kunne vært en del av New Yorks ball-scene på åttitallet, med outrageous kostymer designa av Jean-Paul Gaultier. Gary Oldman er deilig teatralsk som skurk (tenk Eddie Redmayne i Jupiter Ascending, bare at det virker som at Gary Oldman hadde det mye morsommere på settet), og Chris Tucker hammer det opp (det hørtes rart ut på norsk, men la gå) som flamboyant radiovert. Denne filmen vant i sin tid priser fra blant British Academy og Cannes-festivalen, samtidig som den blei nominert til Golden Raspberry og flere Stinkers Bad Movie Awards, noe som kanskje kan gi deg en pekepinn på hva slags type film det er snakk om her. Dette er så nærme du kan komme et drag-show uten faktiske drag queens. Jeg koser gørr i hjel med denne filmen, og den ser lekker-smekker ut. Tilgjengelig på HBO.



Superbad




Jeg kan ikke noe for det, jeg elsker bromance-filmen Superbad. Dette kan på sett og vis sies å være den maskuline tvillingen til Mean Girls, og er, i likhet med Mean Girls, en av de genuint morsomste filmene jeg veit om. Selv om mye av det som skjer i denne filmen er relativt out there, klarer den likevel å framstå som veldig troverdig når det gjelder det, hva skal jeg kalle det, menneskelige aspektet ved den. Jeg trur fullt og helt på den rare dynamikken vennetrioen Evan, Seth og Fogell imellom, jeg trur på den klønete tiltrekninga mellom Evan og Becca, og jeg trur på deres første pinlige seksuelle opplevelser. Replikkutvekslinga gutta imellom når Fogell har skaffa seg falsk leg er ubetalelig, og Christopher Mintz-Plasse er i det hele tatt et gullfunn i rollen som Fogell, han der vennen som egentlig ingen liker, men som liksom må være med uansett. Tilgjengelig på Netflix.