En filmfestival som ikke fins

Jeg har, i veldig mange år, hatt en – i mangel på bedre ord – drøm om å lage min egen filmfestival. Da jeg gikk på folkehøyskole het et av seminara jeg deltok på nettopp "filmfestival" – og jeg trur jeg var den eneste som blei skuffa over å finne ut at det ikke var opp til oss elevene å faktisk organisere og lage festivalen; det var det lærerne som skulle gjøre. Vi som elever skulle bare være på filmfestivalen og se filmene. 

Som mange av dere sikkert veit, studerte jeg kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer for noen år siden. Der fant jeg ut at jeg på ingen måte har det som skal til for å arrangere en filmfestival – eller noe som helst annet for den saks skyld, noe som egentlig ikke burde overraska meg, for jeg syns det er vanskelig nok å arrangere noe så enkelt som en bursdag. Det vil si, jeg innbiller meg at jeg ville kunne ha fått ting ganske bra til om jeg kunne fått være diktator, men så godt som alt organisasjonsarbeid er et innfløkt samarbeid, og jeg er en introvert og veldig ikke-autoritær figur som aldri klarer å rope høyest i noen som helst forsamling, selv om min mening skulle vise seg å være, vel, den riktige. Hvilket var hovedgrunnen til at jeg stort sett alltid endte opp med å gjøre absolutt hele jobben hver gang vi hadde gruppearbeid på skolen, fordi jeg visste at om jeg slapp andre til, ville vi få et dårligere sluttresultat. Men det var en digresjon. 

Jeg har et slags håp om at jeg en dag om cirka sju millioner år vil være en noenlunde respektert forfatter som folk faktisk har lyst til å gi ganske frie tøyler til, akkurat som på skolen, fordi de skjønner at om jeg bare får gjøre alt sjøl sånn som jeg vil, blir det faktisk ganske bra. Sånn at jeg kan delegere folk til å gjøre de tinga jeg syns er kjedelig og vanskelig, som økonomi og logistikk, og konsentrere meg om de delene av det jeg er god til og syns er gøy. Og mens vi først er i gang: i dette scenarioet er jeg selvfølgelig også så rik at jeg uten videre har tilgang på et stort hus med mange rom – for kosens skyld trenger ikke romma å være direkte kinoer, bare de er store nok til å ha plass til en del folk og til å kunne vise filmer med prosjektor rett på veggen – og la oss nå bare for moro skyld plassere dette huset sør i California, fordi hvorfor ikke. Og jeg lover at om denne filmfestivalen mot alle odds faktisk ender opp med å fins i framtida, skal den likevel hete En filmfestival som ikke fins.

Så da gjenstår det bare for meg å ønske deg hjertelig velkommen til En filmfestival som ikke fins!

Jeg håper du syns det gikk greit å finne fram, selv om dette huset ligger litt unna allfarvei. Til gjengjeld er det bare å glede seg til det blir mørkt, for det er nymåne i kveld, og her ute kan man faktisk se Melkeveien, og jeg lover deg at det er ingenting i verden som føles bedre etter å ha sett film en hel dag, enn å gå ut i den tørre, varme lufta og stirre rett inn i evigheten. Uansett. På benken i gangen ligger det et skjema du kan fylle ut for å få deler av flybilletten og opphold refundert av Kulturrådet, for selv om festivalen i seg sjøl er gratis og jeg ikke tar ut noe lønn av dette, innser jeg jo at det likevel koster litt om man har en lang reisevei – og det har vel de aller fleste her – men jeg håper også at du ikke bare tenker på dette som en skikkelig kronglete og tungvin måte å se film på, men at du setter pris på dette som en helhetlig opplevelse. For selvfølgelig kunne du bare sett disse filmene hjemme hos deg sjøl, men da ville du jo gått glipp av magien ved å dele disse øyeblikka med andre som, i likhet med deg, syns at film er mer enn bare film, og at det å gjøre en helaften ut av det gjør at det du reiser herfra med, er mer enn bare summen av de enkelte bestanddelene.

Det står en bolle med sangría på kjøkkenet, det er bare å ta seg et glass, men i første omgang ber jeg om at du ikke forsyner deg mer enn én gang, sånn at vi er sikre på at det er nok til alle. Du er når som helst velkommen til å ta deg ei pause, enten mellom filmene eller underveis, men vennligst ikke snakk før du er ute av rommet filmen vises i. Heldigvis har vi vært heldige med været, så du må gjerne sette deg ut i hagen når som helst. Hvis du ikke har tatt med egne puter eller pledd til å sitte på, kan du få låne, men ikke ta mer enn du trenger, det er ikke særlig solidarisk. Det er ikke tillatt med stoler inne i filmromma, av hensyn til de som foretrekker å sitte på gulvet eller som er, y'know, under én søtti. Håper også du vil være grei og sette deg til sånn at du ikke blokkerer andres utsikt. 

Det er lov å spise og drikke medbrakt, men vi har også en bar for de av dere som ønsker å kjøpe noe i den. Det er ønskelig at du etter hver film tar med deg søpla di og kaster den i gjenvinningsstasjonen på kjøkkenet.

Filmene vises parallelt tre og tre om gangen, så velg film med omhu! 

Klokka 15.00:

Evil Dead II (1987) – USA, regi: Sam Raimi, 1 time og 24 minutter, komedie/skrekk

Oppfølgeren til The Evil Dead fra 1981 er ikke så mye en oppfølger som ei nyinnspilling med et større budsjett – og ei litt annen tilnærming. Det er ikke feil å tenke på de to filmene som forskjellige varianter av hverandre, en yin og en yang. Du trenger med andre ord ikke å ha sett The Evil Dead for å kose (?) deg med den blodige galskapen som er Evil Dead II. Bli med Ash og Linda på noe som skal være en romantisk hyttetur for to, men som etter et ublidt møte med De Dødes Bok blir et sant helvete, cirka bokstavelig talt. Her får du demoner, onde trær, motorsager, zombier (inkludert hyttas utstoppa dyrehoder), blod, gørr og underholdning så det tyter ut av øra på deg. Dette er en sjangerdefinerende klassiker som har inspirert filmskapere som Edgar Wright og Peter Jackson. Groovy!

The VVitch (2015) – USA/Canada, regi: Robert Eggers, 1 time og 32 minutter, drama/skrekk/mysterium

For en skrekkgodbit av den mer gammaldagse sorten – og da mener jeg gammaldags som i 1630 – bør du vurdere et besøk hos denne nybyggerfamilien i New England. Dette blei gjennombruddsfilmen til Anya Taylor-Joy, kjent fra The Queen's Gambit og Emma, som i The VVitch spiller tenåringsjenta Thomasin. Det går rykter om at det bor ei heks i skogen, og når babyen Samuel forsvinner, kan det se ut til at ryktene er sanne… The VVitch er et uhyre stemningsfullt lite mesterverk, og lar uhyggen komme krypende i utkanten av synsfeltet ditt heller enn å ty til billige bø-triks. Dette er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Robert Eggers, som fire år etter The VVitch gikk hen og perfeksjonerte kunstskrekksjangeren med forstyrrende gode The Lighthouse. Det er vanskelig å glemme en film som The VVitch, som faktisk bare blir bedre og bedre for hver gang man ser den. Heldigvis er det fortsatt lyst ute når den er ferdig.

Climax (2018) – Frankrike/Belgia, regi: Gaspar Noé, 1 time og 37 minutter, drama/skrekk/musikk

Den argentinskfødte urokråka Gaspar Noé har skapt kontrovers og sure miner siden han slapp løs Irréversible på verden i 2002, et monster av en film som kritiker Roger Ebert mente at var "so violent and cruel that most people will find it unwatchable." Climax har ei gjennomgående guffen Noé-stemning som fans lett vil kjenne igjen, men den har også en litt forskrudd glede ved seg, tydeligst i filmens første del, som strengt tatt gjør den til en langt mer fornøyelig affære enn Irréversible. Med sin karakteristiske fargebruk og kameraføring har Noé skapt et overraskende velfungerende utgangspunkt for sin første dansefilm, og mye av musikken er så fengende at dette nesten er en film å bli i godt humør av – før alt begynner å gå skikkelig, skikkelig galt, altså. Gaspar Noé er en av verdens mest provoserende nålevende filmskapere, og Climax er kanskje den mest tilgjengelige av filmene hans. Håper den ikke gjør at du mister lysten på sangría.

Klokka 17.00:

The Room (2003) – USA, regi: Tommy Wiseau, 1 time og 39 minutter, drama

"You're tearing me apart, Lisa!" Med disse orda trådde mysteriemannen Tommy Wiseau inn i historien som verdens kanskje mest suksessrike elendige filmskaper. Noe av det som gjør The Room så unik i b-film-sammenheng er det (relativt) høye budsjettet, ikke minst når det gjaldt markedsføring; Wiseau brukte 5000 dollar i måneden i over fem år på en etter hvert berømt billboard-plakat i Hollywood for å promotere seg og filmen. Historien om åssen The Room blei til er minst like underholdende som filmen i seg sjøl, takket være et memoar skrevet av Greg Sestero, som i filmen spiller Mark, som blei filmatisert av James Franco som The Disaster Artist i 2017. The Room er en av verdens mest elska b-filmer, og den trekker stadig fulle kinosaler når den settes opp på cinemateker over hele kloden, og det er ikke så rart: i motsetning til mange andre dårlige filmer, er The Room rett og slett utrolig severdig og hylende morsom i all sin absurditet. 

Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004) – USA, regi: Michel Gondry, 1 time og 48 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Clementine og Joel er filmparet som vil få deg til å tro på kjærligheten. En av de mest troverdige kjærlighetshistoriene som noen gang har blitt fortalt på film er ironisk nok en magisk-realistisk fabel satt i en virkelighet der det er mulig å selektivt viske ut minner for alltid. Ablegøyemakeren Jim Carrey gjør en av sine aller fineste roller noensinne som introverte, jordnære, noen vil kanskje si litt kjedelige Joel, som møter ekstroverte, impulsive, fargerike Clementine, nydelig spilt av alltid fantastiske Kate Winslet. Eternal Sunshine of the Spotless Mind har gått rett i hjertet på både publikum og kritikere med sitt originale filmspråk og ukonvensjonelle framstilling av et forhold fra… vel, det er vanskelig å si fra begynnelse til slutt, for det vil nødvendigvis innebære en viss kronologi, og denne filmen har et kreativt forhold til akkurat kronologi, men dette er i alle tilfeller en film som både vil knuse og varme hjertet ditt.

Colour Out of Space (2019) – USA, regi: Richard Stanley, 1 time og 51 minutter, skrekk/mysterium/sci-fi

Etter å ha regissert kortfilmer, musikkvideoer og kultfilmer, var det stille fra regissør Richard Stanley i mer enn tjue år, før han tok alle på senga med H.P. Lovecraft-filmatiseringa Color Out of Space i 2019. Og for en ubehagelig og kul syretripp det har blitt! En meteoritt slår ned i hagen til en familie på fem, og med den begynner familien å se en farge som ikke ligner på noe annet. Men det viser seg at fargen er noe mer ondsinna enn bare en optisk illusjon… Se Nicolas Cage slippe løs sitt berømte "Cage rage" som familiefaren som plutselig må slåss mot utenomjordiske krefter. Med neonfarger og body horror à la The Thing har Color Out of Space et visst retro-uttrykk og kan ses som en homage til exploitation-filmer fra seksti-, søtti- og åttitallet. Popcorn-stemning er garantert.

Klokka 19.00:

Donnie Darko (2001) – USA, regi: Richard Kelly, 1 time og 53 minutter, drama/mysterium/sci-fi

Donnie Darko er kanskje milleniumsgenerasjonens kvintessensielle kultfilm. Dette er Richard Kellys debut som spillefilmregissør, og til dags dato har ingen av de seinere filmene hans kommet i nærheten av den berømmelsen og beryktelsen (er det et ord?) som omgir Donnie Darko. Dette er ei til tider uhyggelig filosofering over tunge temaer som tid og skjebne, og i sentrum for det hele er vår hovedperson Donnie, spilt av en – på den tida – fortsatt nokså ukjent Jake Gyllenhaal. Donnie hjemsøkes av syns- og hørselshallusinasjoner i form av Frank, en mann i et marerittaktig kaninkostyme, som forteller Donnie at verden snart vil gå under. Filmen oppleves nærmest som et slags mysterium, eller et puslespill, som gir bittelitt mer mening for hver gang man dukker ned i den. Se ellers opp for et knippe av åttitallets aller beste musikkperler strødd rundt i filmens lydspor.

The Bad Batch (2016) – USA, regi: Ana Lily Amirpour, 1 time og 58 minutter, action/skrekk/mysterium

Iransk-amerikanske Ana Lily Amirpour blei en verdenssensasjon da hun spillefilmdebuterte med den persisk-språklige svart-hvitt feministiske vampyrfilmen A Girl Walks Home Alone at Night i 2014, en film som høsta lovord fra både kritikere og filmnerder. I 2016 kom den tilsvarende sære The Bad Batch, en kannibalistisk futuristisk dystopi. Denne filmen slo ikke like godt an hos kritikerne, men jeg blir ikke overraska om denne får kultstatus med åra, for den har en oppfinnsomhet og en camp-faktor som gjør den til en usedvanlig underholdende affære. Amirpour har sjøl beskrevet den som et møte mellom Mad Max: Road Warrior og Pretty In Pink. Suki Waterhouse spiller vår heltinne, som blir forvist til en ørken utafor Texas for en forbrytelse som aldri blir røpt for seerne. Jason Momoa spiller en kannibal med et hjerte av gull. Keanu Reeves dukker opp som en karismatisk sektleder slæsj partypromotør. Detaljrikdommen er imponerende, soundtracket er en fest, scenografien er gledelig, og alt i alt er dette en av de rareste filmatiske lykkepillene du noen gang kommer til å innta.

Mandy (2018) – USA/Belgia, regi: Panos Cosmatos, 2 timer og 1 minutt, action/skrekk/mysterium

Subjektivt sett er dette en av de aller beste filmene som filmgudene skjenka oss i det herrens år 2018. Mandy er kort fortalt noe av det råeste du kan finne på å se på stor skjerm. Den åttitallsinspirerte synthbaserte musikken til avdøde Jóhann Jóhannson, fotografiet til norske Benjamin Loeb, de syrete fargene, Nicolas Cage sin hysteriske tilstedeværelse; alt dette er elementer som ikke hører hjemme noe annet sted enn på en kino. Det er vanskelig å plassere dette neoneposet i én bestemt sjanger, for Mandy makter å være både dypt forstyrrende og så morsom at man ler høyt, og den veksler mellom de to ytterpunktene med så korte intervaller at det ikke burde funke, men så er det nettopp dét det gjør. Panos Cosmatos har med Mandy begått en aldri så liten genistrek, så om Mandy er den naturlige utviklinga fra Beyond the Black Rainbow fra 2010, er det vanskelig å ikke glede seg til veien videre.

Klokka 21.15:

Only Lovers Left Alive (2013) – Storbritannia/Tyskland, regi: Jim Jarmusch, 2 timer og 3 minutter, komedie/drama/fantasy

Jim Jarmusch er en filmskaper som aldri slutter å overraske, så da han gikk hen og gjorde sin vri på den forslitte klisjeen "vampyrfilm", visste vi kanskje ikke nøyaktig hva vi kom til å få, annet enn at det ikke ville ligne på Twilight. Og i kjent stil både lefler han med stereotypiene samtidig som han bruker de samme stereotypiene som springbrett til hittil ukjente høyder. Hvem ville på forhånd trudd at vampyrer og Marokko ville komplimentere hverandre på en så uanstrengt måte? To av verdens vakreste mennesker, Tilda Swinton og Tom Hiddleston, spiller vampyrparet Eve og Adam, som har vært gift i flere hundre år, og kjemien dem imellom kan få sjøl de blodfattigste blant oss til å bli varme i kinna. Dette, kombinert med nydelig scenografi, den underfundige humoren som er så umiskjennelig Jarmusch, og de varme, barokke tonene fra SQÜRL, gjør Only Lovers Left Alive til en av de mest romantiske overraskelsene du ikke visste at du trengte i livet ditt.

Her (2013) – USA, regi: Spike Jonze, 2 timer og 6 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Spike Jonze har tidligere gitt oss filmatiske særegenheter som Being John Malkovich og Adaptation, så at Her ikke skulle ligne på så mye annet var sånn sett, vel, forventa. Likevel er det vanskelig å forberede seg på nøyaktig hvor personlig involvert man som publikum blir i romansen som utvikler seg mellom den profesjonelle brevskriveren Theodore og operativsystemet hans Samantha. Scarlett Johansson trenger ikke engang å være fysisk tilstede for å gi varme og liv til den kunstige intelligensen som gir fraskilte Theodore trua på kjærligheten tilbake, og vi godtar og lever oss inn i hvert eneste minutt av det. Å få oss til å heie så inderlig på et par der den ene parten ikke er annet enn en serie avanserte algoritmer, sier litt om hvor godt filmhåndverk dette er. For spørsmålet vi sitter igjen med, forøvrig uten et tilhørende godt svar, er jo selvfølgelig hvorvidt Samantha er en person – en bevissthet – eller om hun bare er en maskin. Her vant i sin tid Oscar for beste manus, og det har sjeldent vært bedre fortjent. Ganske enkelt vakkert.

Prinsesse Mononoke (1997) – Japan, regi: Hayao Miyazaki, 2 timer og 14 minutter, animasjon/action/eventyr

Mange mener at Hayao Miyazaki er Japans svar på Walt Disney, noe som bare delvis stemmer, for hva angår popularitet og grad av innflytelse har de to tegnefilmmesterne åpenbart noe til felles, men nervene i filmene i katalogene deres vibrerer på så ulike frekvenser at sammenligninga kanskje ikke er helt riktig likevel. Miyazakis filmer tar ofte utgangspunkt i japansk folketru, og representerer sånn sett ei tilnærming som ikke har noe sidestykke i vestlig animasjon. Og av alle de høyt elska filmene han har bidratt til i løpet av sin nesten seksti år lange karriere, er Prinsesse Mononoke et av de definitive høydepunkta. Det er ikke en spesielt barnevennlig animasjonsfilm, den er tvert imot til tider temmelig brutal, men den inneholder også noen av verdens aller vakreste tegna filmatiske øyeblikk. Dette er et mektig epos om kampen mellom natur og kultur, og om å finne den riktige balansen i kosmos. Ikke småtterier, med andre ord. Det er bare å la seg trollbinde.

Januar 2021

Opplevelser: Tja, hva var det jeg gjorde denne måneden som kan kvalifisere som en utflukt hvis man legger godvilja til, da? Den gangen jeg var på Havaristen med Mari, kanskje?

Innkjøp: Og da jeg var på Havaristen med Mari, kjøpte jeg masse mat og godis og disse skoa:

TV-serie: Den beste serien jeg så denne måneden var It's a Sin, som handler om et skeivt kollektiv i London på åttitallet – og nøyaktig ingen i hele verden er overraska, haha. Men It's a Sin gjør i alle tilfeller veldig mye riktig, og den er både varm og morsom samtidig som den er vond og tragisk, og som jeg har snakka om før, syns jeg evnen til å mestre den balansegangen er det som i stor grad avgjør hvor kunstnerisk vellykka noe er. Man blir glad i karakterene, den har selvfølgelig et helt nydelig soundtrack med mange av yndlingsklassikerene mine fra perioden og for oss som er glad i åttitallsestetikk, er det mye fint produksjonsdesign og mange kule kostymer å se på. En serie som rett og slett gjorde meg glad og trist samtidig – og noe mer enn dét kan jeg ikke be om.

Spill: De første ukene av januar klarte jeg knapt å gjøre noe annet enn å spille Final Fantasy VII Remake. Du veit den følelsen når du blir så oppslukt av noe at basale behov som det å lage seg mat og gå på do ikke oppleves som annet enn irriterende ubeleiligheter (ikke si det bare er meg)? Det er både vanvittig gøy og ekstremt slitsomt på én gang, og i likhet med andre manier, er det litt deilig når det er over. Jeg elsker FFVII, og jeg har venta på å spille denne remaken egentlig helt siden jeg spilte originalspillet. Det har en av de mest medrivende og velskrevne historiene jeg veit om, og ikke bare innafor spillverdenen; plottet i FFVII er så sjokkerende og tidvis hjerteskjærende at det er helt der oppe med andre fantasy/sci-fi-bautaer som Den mørke materien og Battlestar Galactica. Jeg likte Cloud som hovedperson veldig godt i originalen, men med HD-grafikk og en faktisk stemme liker jeg ham enda bedre. FFVII er kanskje det mest voksne av alle FF-spilla, og det er vanskelig å beskrive hvor intenst og rørende det var å se en historie man er så glad i få en så fantastisk og velfortjent makeover. Og apropos makeover: det å kle opp Cloud i drag må være det nærmeste jeg kommer å få delta på RuPaul's Drag Race, og mens vi først er inne på det; hvor herlig er det ikke at man i et så seriøst og tungt spill som FFVII faktisk får muligheten til å gjøre noe så frydefullt som det å danse på ei scene i drag? Jeg raste gjennom hele dette spillet i løpet av noe sånt som to uker, og for ei følelseslada boble det var. Dette spillet dekker omtrent den første tredjedelen av originalen, så nå venter jeg bare utålmodig på fortsettelsen og den dagen der jeg får se en av mine største kjærligheter, Vincent Valentine, i HD.

Film: Daniel Isn't Real, The Highwaymen, Suspiria (2018), Ut og stjæle hester, Climax, The Babadook, Boogie Nights, Love, Løvenes konge (2019), The Sisters Brothers, Mid90s, Bad Times at the El Royale, The Goonies, Train to Busan, Inherent Vice og The Florida Project.

Og dere veit, når man ser så mye film som det jeg gjør, skal det litt til å imponere meg, men i januar blei jeg faktisk så imponert filmmessig at jeg er helt nødt til å vie litt ekstra oppmerksomhet til hele tre filmer denne gangen. For jeg har alltid – i mangel på et mer dekkende uttrykk – satt pris på filmene til Gaspar Noé, men Climax er kanskje den første av filmene hans som jeg veit med meg sjøl at jeg virkelig har likt, uten forbehold. Jeg syns for eksempel Irréversible er en vanvittig vellagd film, men den er så brutal at jeg ikke føler at jeg kan si at jeg liker den uten å backe det opp med ei forklaring på hvorfor. Climax har også et lignende pulserende ubehag, den har vold og faenskap og den helt umiskjennelige Noé-stemninga, men den er så drivende at jeg har det, vel, gøy mens jeg ser den. Climax byr på et filmatisk landskap jeg bare liker skikkelig godt å være i, med svimlende kameraføring, neonfarger og masse bra musikk. Og da gjør det ikke noe – kanskje det til og med er til filmens fordel – at den egentlig ikke har noe særlig plott. Det er heller ikke et veldig tydelig plott i de to andre filmene jeg likte best i januar, nemlig Mid90s og The Florida Project. Derimot har de masse av det jeg lar meg begeistre av: nydelig foto, karakterer som er så velskrevne og velspilte at jeg glemmer at de portretteres av skuespillere, dialoger som flyter sømløst personene imellom, fin musikk og god stemning. Mid90s er ei oppvekstskildring fra skatemiljøet på nittitallet, så sånn sett er det ikke så rart at tankene mine gikk til HBOs nydelige lille perle Betty, og det er kanskje det eneste negative jeg kan komme på ved Mid90s: den er veldig kort, og jeg ser mulighetene for så mange flere historier og avstikkere fra dette miljøet at det fint kunne tålt å være en TV-serie sånn som Betty. For med så gode karakterer og et så godt manus er det nesten ikke grenser for hvor lenge jeg ville likt å oppholde meg i dette universet. The Florida Project har derimot en veldig avklart slutt, en slutt som forøvrig er en av de mest perfekte sluttene jeg har sett i noen film noen gang, men det betyr ikke at jeg ikke ville ha likt enda mer av dette. I stil, stemning, karakterer og temaer minner den litt om American Honey. Den framstiller fattigdom akkurat like vondt som det faktisk er, men den gjør det med en varme og en nærhet til karakterene sine som gjør at selv om filmen tidvis er hjerteskjærende – jeg begynte å grine – får man aldri følelsen av at dette er en slags fattigdomssafari. Regissøren kunne valgt å framstille karakterene som kuriositeter vi skal få medlidenhet med, og så glemme dem bort når filmen er over, men isteden kommer vi så tett innpå dem at vi ser oss sjøl i dem, vakre og uperfekte som vi er. Og nå må jeg gi meg før dette bikker over i elendig skriving. 

Musikk: En av de sangene jeg har hørt mest på i måneden som var (etter Caroline Polacheks Breathless som fortsatt dominerer min personlige hitliste) er Farahs Boyz R Bad. Retro-synthene til Johnny Jewel vil aldri slutte å være det drømmer er lagd av.