En filmfestival som ikke fins

Jeg har, i veldig mange år, hatt en – i mangel på bedre ord – drøm om å lage min egen filmfestival. Da jeg gikk på folkehøyskole het et av seminara jeg deltok på nettopp "filmfestival" – og jeg trur jeg var den eneste som blei skuffa over å finne ut at det ikke var opp til oss elevene å faktisk organisere og lage festivalen; det var det lærerne som skulle gjøre. Vi som elever skulle bare være på filmfestivalen og se filmene. 

Som mange av dere sikkert veit, studerte jeg kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer for noen år siden. Der fant jeg ut at jeg på ingen måte har det som skal til for å arrangere en filmfestival – eller noe som helst annet for den saks skyld, noe som egentlig ikke burde overraska meg, for jeg syns det er vanskelig nok å arrangere noe så enkelt som en bursdag. Det vil si, jeg innbiller meg at jeg ville kunne ha fått ting ganske bra til om jeg kunne fått være diktator, men så godt som alt organisasjonsarbeid er et innfløkt samarbeid, og jeg er en introvert og veldig ikke-autoritær figur som aldri klarer å rope høyest i noen som helst forsamling, selv om min mening skulle vise seg å være, vel, den riktige. Hvilket var hovedgrunnen til at jeg stort sett alltid endte opp med å gjøre absolutt hele jobben hver gang vi hadde gruppearbeid på skolen, fordi jeg visste at om jeg slapp andre til, ville vi få et dårligere sluttresultat. Men det var en digresjon. 

Jeg har et slags håp om at jeg en dag om cirka sju millioner år vil være en noenlunde respektert forfatter som folk faktisk har lyst til å gi ganske frie tøyler til, akkurat som på skolen, fordi de skjønner at om jeg bare får gjøre alt sjøl sånn som jeg vil, blir det faktisk ganske bra. Sånn at jeg kan delegere folk til å gjøre de tinga jeg syns er kjedelig og vanskelig, som økonomi og logistikk, og konsentrere meg om de delene av det jeg er god til og syns er gøy. Og mens vi først er i gang: i dette scenarioet er jeg selvfølgelig også så rik at jeg uten videre har tilgang på et stort hus med mange rom – for kosens skyld trenger ikke romma å være direkte kinoer, bare de er store nok til å ha plass til en del folk og til å kunne vise filmer med prosjektor rett på veggen – og la oss nå bare for moro skyld plassere dette huset sør i California, fordi hvorfor ikke. Og jeg lover at om denne filmfestivalen mot alle odds faktisk ender opp med å fins i framtida, skal den likevel hete En filmfestival som ikke fins.

Så da gjenstår det bare for meg å ønske deg hjertelig velkommen til En filmfestival som ikke fins!

Jeg håper du syns det gikk greit å finne fram, selv om dette huset ligger litt unna allfarvei. Til gjengjeld er det bare å glede seg til det blir mørkt, for det er nymåne i kveld, og her ute kan man faktisk se Melkeveien, og jeg lover deg at det er ingenting i verden som føles bedre etter å ha sett film en hel dag, enn å gå ut i den tørre, varme lufta og stirre rett inn i evigheten. Uansett. På benken i gangen ligger det et skjema du kan fylle ut for å få deler av flybilletten og opphold refundert av Kulturrådet, for selv om festivalen i seg sjøl er gratis og jeg ikke tar ut noe lønn av dette, innser jeg jo at det likevel koster litt om man har en lang reisevei – og det har vel de aller fleste her – men jeg håper også at du ikke bare tenker på dette som en skikkelig kronglete og tungvin måte å se film på, men at du setter pris på dette som en helhetlig opplevelse. For selvfølgelig kunne du bare sett disse filmene hjemme hos deg sjøl, men da ville du jo gått glipp av magien ved å dele disse øyeblikka med andre som, i likhet med deg, syns at film er mer enn bare film, og at det å gjøre en helaften ut av det gjør at det du reiser herfra med, er mer enn bare summen av de enkelte bestanddelene.

Det står en bolle med sangría på kjøkkenet, det er bare å ta seg et glass, men i første omgang ber jeg om at du ikke forsyner deg mer enn én gang, sånn at vi er sikre på at det er nok til alle. Du er når som helst velkommen til å ta deg ei pause, enten mellom filmene eller underveis, men vennligst ikke snakk før du er ute av rommet filmen vises i. Heldigvis har vi vært heldige med været, så du må gjerne sette deg ut i hagen når som helst. Hvis du ikke har tatt med egne puter eller pledd til å sitte på, kan du få låne, men ikke ta mer enn du trenger, det er ikke særlig solidarisk. Det er ikke tillatt med stoler inne i filmromma, av hensyn til de som foretrekker å sitte på gulvet eller som er, y'know, under én søtti. Håper også du vil være grei og sette deg til sånn at du ikke blokkerer andres utsikt. 

Det er lov å spise og drikke medbrakt, men vi har også en bar for de av dere som ønsker å kjøpe noe i den. Det er ønskelig at du etter hver film tar med deg søpla di og kaster den i gjenvinningsstasjonen på kjøkkenet.

Filmene vises parallelt tre og tre om gangen, så velg film med omhu! 

Klokka 15.00:

Evil Dead II (1987) – USA, regi: Sam Raimi, 1 time og 24 minutter, komedie/skrekk

Oppfølgeren til The Evil Dead fra 1981 er ikke så mye en oppfølger som ei nyinnspilling med et større budsjett – og ei litt annen tilnærming. Det er ikke feil å tenke på de to filmene som forskjellige varianter av hverandre, en yin og en yang. Du trenger med andre ord ikke å ha sett The Evil Dead for å kose (?) deg med den blodige galskapen som er Evil Dead II. Bli med Ash og Linda på noe som skal være en romantisk hyttetur for to, men som etter et ublidt møte med De Dødes Bok blir et sant helvete, cirka bokstavelig talt. Her får du demoner, onde trær, motorsager, zombier (inkludert hyttas utstoppa dyrehoder), blod, gørr og underholdning så det tyter ut av øra på deg. Dette er en sjangerdefinerende klassiker som har inspirert filmskapere som Edgar Wright og Peter Jackson. Groovy!

The VVitch (2015) – USA/Canada, regi: Robert Eggers, 1 time og 32 minutter, drama/skrekk/mysterium

For en skrekkgodbit av den mer gammaldagse sorten – og da mener jeg gammaldags som i 1630 – bør du vurdere et besøk hos denne nybyggerfamilien i New England. Dette blei gjennombruddsfilmen til Anya Taylor-Joy, kjent fra The Queen's Gambit og Emma, som i The VVitch spiller tenåringsjenta Thomasin. Det går rykter om at det bor ei heks i skogen, og når babyen Samuel forsvinner, kan det se ut til at ryktene er sanne… The VVitch er et uhyre stemningsfullt lite mesterverk, og lar uhyggen komme krypende i utkanten av synsfeltet ditt heller enn å ty til billige bø-triks. Dette er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Robert Eggers, som fire år etter The VVitch gikk hen og perfeksjonerte kunstskrekksjangeren med forstyrrende gode The Lighthouse. Det er vanskelig å glemme en film som The VVitch, som faktisk bare blir bedre og bedre for hver gang man ser den. Heldigvis er det fortsatt lyst ute når den er ferdig.

Climax (2018) – Frankrike/Belgia, regi: Gaspar Noé, 1 time og 37 minutter, drama/skrekk/musikk

Den argentinskfødte urokråka Gaspar Noé har skapt kontrovers og sure miner siden han slapp løs Irréversible på verden i 2002, et monster av en film som kritiker Roger Ebert mente at var "so violent and cruel that most people will find it unwatchable." Climax har ei gjennomgående guffen Noé-stemning som fans lett vil kjenne igjen, men den har også en litt forskrudd glede ved seg, tydeligst i filmens første del, som strengt tatt gjør den til en langt mer fornøyelig affære enn Irréversible. Med sin karakteristiske fargebruk og kameraføring har Noé skapt et overraskende velfungerende utgangspunkt for sin første dansefilm, og mye av musikken er så fengende at dette nesten er en film å bli i godt humør av – før alt begynner å gå skikkelig, skikkelig galt, altså. Gaspar Noé er en av verdens mest provoserende nålevende filmskapere, og Climax er kanskje den mest tilgjengelige av filmene hans. Håper den ikke gjør at du mister lysten på sangría.

Klokka 17.00:

The Room (2003) – USA, regi: Tommy Wiseau, 1 time og 39 minutter, drama

"You're tearing me apart, Lisa!" Med disse orda trådde mysteriemannen Tommy Wiseau inn i historien som verdens kanskje mest suksessrike elendige filmskaper. Noe av det som gjør The Room så unik i b-film-sammenheng er det (relativt) høye budsjettet, ikke minst når det gjaldt markedsføring; Wiseau brukte 5000 dollar i måneden i over fem år på en etter hvert berømt billboard-plakat i Hollywood for å promotere seg og filmen. Historien om åssen The Room blei til er minst like underholdende som filmen i seg sjøl, takket være et memoar skrevet av Greg Sestero, som i filmen spiller Mark, som blei filmatisert av James Franco som The Disaster Artist i 2017. The Room er en av verdens mest elska b-filmer, og den trekker stadig fulle kinosaler når den settes opp på cinemateker over hele kloden, og det er ikke så rart: i motsetning til mange andre dårlige filmer, er The Room rett og slett utrolig severdig og hylende morsom i all sin absurditet. 

Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004) – USA, regi: Michel Gondry, 1 time og 48 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Clementine og Joel er filmparet som vil få deg til å tro på kjærligheten. En av de mest troverdige kjærlighetshistoriene som noen gang har blitt fortalt på film er ironisk nok en magisk-realistisk fabel satt i en virkelighet der det er mulig å selektivt viske ut minner for alltid. Ablegøyemakeren Jim Carrey gjør en av sine aller fineste roller noensinne som introverte, jordnære, noen vil kanskje si litt kjedelige Joel, som møter ekstroverte, impulsive, fargerike Clementine, nydelig spilt av alltid fantastiske Kate Winslet. Eternal Sunshine of the Spotless Mind har gått rett i hjertet på både publikum og kritikere med sitt originale filmspråk og ukonvensjonelle framstilling av et forhold fra… vel, det er vanskelig å si fra begynnelse til slutt, for det vil nødvendigvis innebære en viss kronologi, og denne filmen har et kreativt forhold til akkurat kronologi, men dette er i alle tilfeller en film som både vil knuse og varme hjertet ditt.

Colour Out of Space (2019) – USA, regi: Richard Stanley, 1 time og 51 minutter, skrekk/mysterium/sci-fi

Etter å ha regissert kortfilmer, musikkvideoer og kultfilmer, var det stille fra regissør Richard Stanley i mer enn tjue år, før han tok alle på senga med H.P. Lovecraft-filmatiseringa Color Out of Space i 2019. Og for en ubehagelig og kul syretripp det har blitt! En meteoritt slår ned i hagen til en familie på fem, og med den begynner familien å se en farge som ikke ligner på noe annet. Men det viser seg at fargen er noe mer ondsinna enn bare en optisk illusjon… Se Nicolas Cage slippe løs sitt berømte "Cage rage" som familiefaren som plutselig må slåss mot utenomjordiske krefter. Med neonfarger og body horror à la The Thing har Color Out of Space et visst retro-uttrykk og kan ses som en homage til exploitation-filmer fra seksti-, søtti- og åttitallet. Popcorn-stemning er garantert.

Klokka 19.00:

Donnie Darko (2001) – USA, regi: Richard Kelly, 1 time og 53 minutter, drama/mysterium/sci-fi

Donnie Darko er kanskje milleniumsgenerasjonens kvintessensielle kultfilm. Dette er Richard Kellys debut som spillefilmregissør, og til dags dato har ingen av de seinere filmene hans kommet i nærheten av den berømmelsen og beryktelsen (er det et ord?) som omgir Donnie Darko. Dette er ei til tider uhyggelig filosofering over tunge temaer som tid og skjebne, og i sentrum for det hele er vår hovedperson Donnie, spilt av en – på den tida – fortsatt nokså ukjent Jake Gyllenhaal. Donnie hjemsøkes av syns- og hørselshallusinasjoner i form av Frank, en mann i et marerittaktig kaninkostyme, som forteller Donnie at verden snart vil gå under. Filmen oppleves nærmest som et slags mysterium, eller et puslespill, som gir bittelitt mer mening for hver gang man dukker ned i den. Se ellers opp for et knippe av åttitallets aller beste musikkperler strødd rundt i filmens lydspor.

The Bad Batch (2016) – USA, regi: Ana Lily Amirpour, 1 time og 58 minutter, action/skrekk/mysterium

Iransk-amerikanske Ana Lily Amirpour blei en verdenssensasjon da hun spillefilmdebuterte med den persisk-språklige svart-hvitt feministiske vampyrfilmen A Girl Walks Home Alone at Night i 2014, en film som høsta lovord fra både kritikere og filmnerder. I 2016 kom den tilsvarende sære The Bad Batch, en kannibalistisk futuristisk dystopi. Denne filmen slo ikke like godt an hos kritikerne, men jeg blir ikke overraska om denne får kultstatus med åra, for den har en oppfinnsomhet og en camp-faktor som gjør den til en usedvanlig underholdende affære. Amirpour har sjøl beskrevet den som et møte mellom Mad Max: Road Warrior og Pretty In Pink. Suki Waterhouse spiller vår heltinne, som blir forvist til en ørken utafor Texas for en forbrytelse som aldri blir røpt for seerne. Jason Momoa spiller en kannibal med et hjerte av gull. Keanu Reeves dukker opp som en karismatisk sektleder slæsj partypromotør. Detaljrikdommen er imponerende, soundtracket er en fest, scenografien er gledelig, og alt i alt er dette en av de rareste filmatiske lykkepillene du noen gang kommer til å innta.

Mandy (2018) – USA/Belgia, regi: Panos Cosmatos, 2 timer og 1 minutt, action/skrekk/mysterium

Subjektivt sett er dette en av de aller beste filmene som filmgudene skjenka oss i det herrens år 2018. Mandy er kort fortalt noe av det råeste du kan finne på å se på stor skjerm. Den åttitallsinspirerte synthbaserte musikken til avdøde Jóhann Jóhannson, fotografiet til norske Benjamin Loeb, de syrete fargene, Nicolas Cage sin hysteriske tilstedeværelse; alt dette er elementer som ikke hører hjemme noe annet sted enn på en kino. Det er vanskelig å plassere dette neoneposet i én bestemt sjanger, for Mandy makter å være både dypt forstyrrende og så morsom at man ler høyt, og den veksler mellom de to ytterpunktene med så korte intervaller at det ikke burde funke, men så er det nettopp dét det gjør. Panos Cosmatos har med Mandy begått en aldri så liten genistrek, så om Mandy er den naturlige utviklinga fra Beyond the Black Rainbow fra 2010, er det vanskelig å ikke glede seg til veien videre.

Klokka 21.15:

Only Lovers Left Alive (2013) – Storbritannia/Tyskland, regi: Jim Jarmusch, 2 timer og 3 minutter, komedie/drama/fantasy

Jim Jarmusch er en filmskaper som aldri slutter å overraske, så da han gikk hen og gjorde sin vri på den forslitte klisjeen "vampyrfilm", visste vi kanskje ikke nøyaktig hva vi kom til å få, annet enn at det ikke ville ligne på Twilight. Og i kjent stil både lefler han med stereotypiene samtidig som han bruker de samme stereotypiene som springbrett til hittil ukjente høyder. Hvem ville på forhånd trudd at vampyrer og Marokko ville komplimentere hverandre på en så uanstrengt måte? To av verdens vakreste mennesker, Tilda Swinton og Tom Hiddleston, spiller vampyrparet Eve og Adam, som har vært gift i flere hundre år, og kjemien dem imellom kan få sjøl de blodfattigste blant oss til å bli varme i kinna. Dette, kombinert med nydelig scenografi, den underfundige humoren som er så umiskjennelig Jarmusch, og de varme, barokke tonene fra SQÜRL, gjør Only Lovers Left Alive til en av de mest romantiske overraskelsene du ikke visste at du trengte i livet ditt.

Her (2013) – USA, regi: Spike Jonze, 2 timer og 6 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Spike Jonze har tidligere gitt oss filmatiske særegenheter som Being John Malkovich og Adaptation, så at Her ikke skulle ligne på så mye annet var sånn sett, vel, forventa. Likevel er det vanskelig å forberede seg på nøyaktig hvor personlig involvert man som publikum blir i romansen som utvikler seg mellom den profesjonelle brevskriveren Theodore og operativsystemet hans Samantha. Scarlett Johansson trenger ikke engang å være fysisk tilstede for å gi varme og liv til den kunstige intelligensen som gir fraskilte Theodore trua på kjærligheten tilbake, og vi godtar og lever oss inn i hvert eneste minutt av det. Å få oss til å heie så inderlig på et par der den ene parten ikke er annet enn en serie avanserte algoritmer, sier litt om hvor godt filmhåndverk dette er. For spørsmålet vi sitter igjen med, forøvrig uten et tilhørende godt svar, er jo selvfølgelig hvorvidt Samantha er en person – en bevissthet – eller om hun bare er en maskin. Her vant i sin tid Oscar for beste manus, og det har sjeldent vært bedre fortjent. Ganske enkelt vakkert.

Prinsesse Mononoke (1997) – Japan, regi: Hayao Miyazaki, 2 timer og 14 minutter, animasjon/action/eventyr

Mange mener at Hayao Miyazaki er Japans svar på Walt Disney, noe som bare delvis stemmer, for hva angår popularitet og grad av innflytelse har de to tegnefilmmesterne åpenbart noe til felles, men nervene i filmene i katalogene deres vibrerer på så ulike frekvenser at sammenligninga kanskje ikke er helt riktig likevel. Miyazakis filmer tar ofte utgangspunkt i japansk folketru, og representerer sånn sett ei tilnærming som ikke har noe sidestykke i vestlig animasjon. Og av alle de høyt elska filmene han har bidratt til i løpet av sin nesten seksti år lange karriere, er Prinsesse Mononoke et av de definitive høydepunkta. Det er ikke en spesielt barnevennlig animasjonsfilm, den er tvert imot til tider temmelig brutal, men den inneholder også noen av verdens aller vakreste tegna filmatiske øyeblikk. Dette er et mektig epos om kampen mellom natur og kultur, og om å finne den riktige balansen i kosmos. Ikke småtterier, med andre ord. Det er bare å la seg trollbinde.

Kristines topp fem Studio Ghibli-filmer

Jeg har tenkt på at jeg bør skrive dette innlegget helt siden Studio Ghibli-filmene begynte å dukke opp på Netflix, men så har jeg kvia meg litt for det, i hovedsak fordi det framstår som en ekstremt krevende oppgave. Jeg er veldig glad i alle filmene på hver sin måte, og å skulle rangere dem framstår som veldig urettferdig, for de er jo alle så forskjellige fra hverandre, og hvem er jeg til å påstå at én film er bedre enn en annen. Så jeg gjorde to vurderinger: jeg skal ikke ta for meg alle filmene, men fem av dem. Opprinnelig nedjusterte jeg fra alle til ti, men så måtte jeg nedjustere igjen, for der jeg har ei ganske klar formening om hvilke av dem som er mine absolutte favoritter, blir det etter dét ganske vilkårlig hvilken film som havner hvor på lista, så en topp ti ville i bunn og i grunn føltes litt meningsløst. Den andre vurderinga er at dette ikke skal være ei liste over de fem objektivt sett beste Ghibli-filmene, men ei høyst personlig og subjektiv liste over de av dem jeg er mest glad i. Jeg syns og trur jo at de Ghibli-filmene jeg har valgt meg ut som mine favoritter er blant de objektivt beste Ghibli-filmene, men når det gjelder kunst vil så utrolig mye avhenge av personlige referanser og smak og behag uansett at å skulle sette sammen ei liste over hva som én gang for alle er bedre enn noe annet, trur jeg ikke er mulig. 

Så, without så mye further ado, presenterer jeg herved mine fem Ghibli-favoritter. Om du er ny til Ghibli, håper jeg dette kan være til inspirasjon. Egentlig håper jeg det uansett, nybegynner eller ikke.

5. Whisper of the Heart

Dette føler jeg er i underdogen i lista, eller egentlig i Ghibli-katalogen i det hele tatt, for den har rett og slett ikke fått like mye oppmerksomhet som filmene til Hayao Miyazaki og Isao Takahata. Den er regissert av Yoshifumo Kondō, som døde kort tid etter å ha fullført filmen, bare 47 år gammal. Og nettopp på grunn av underdog-vibbene har jeg litt ekstra lyst til å vie den oppmerksomheten den fortjener, for dette er en nydelig og inspirerende historie om ei jente som vil bli forfatter og en gutt som vil bli fiolinmaker. Den er veldig nedpå og nærmest introvert, der de andre filmene på denne lista umiddelbart framstår som mer prangende og ekstroverte. Denne filmen ligner i så måte på sin egen hovedperson; litt sjenert, men med et sterkt behov for å fortelle en historie. Og jeg trur veldig mange som leser dette vil kunne kjenne seg igjen i fjorten år gamle Shizuku, for hun føler seg aldri helt tilpass på skolen; der de jevngamle venninnene hennes er mest opptatt av gutter og sport, liker Shizuku å lese og skrive, og det er ikke før hun følger etter en tjukk katt inn i en bruktbutikk at hun finner en venn med lignende interesser som henne, nemlig den eldre mannen som eier bruktbutikken. Og i det hele tatt er dette ei skjønn fortelling om å følge hjertet sitt, om inspirasjon og kreativitet og om forelskelse, som til tross for sin forankring i realismen, like fullt byr på mange magiske animasjonsøyeblikk.

4. Chihiro og heksene

Jeg er dessverre ikke en hipster som hadde hørt om Studio Ghibli før Chihiro og heksene gikk hen og vant Oscar for beste animasjonsfilm i 2001, så denne filmen var for meg, som for så mange andre, min inngang til Ghibli-universet. Og dens plass blant mine favoritter vil nok alltid være prega nettopp av at det var den første Ghibli-filmen jeg så, for først og fremst var dette så annerledes fra alt det jeg inntil da hadde lært meg å forbinde med animasjonsfilmsjangeren at jeg rett og slett blei forheksa, no pun intended. Fortellerrikdommen og kreativiteten slo meg i bakken, og den håndtegna animasjonen var like makeløst vakker første gangen jeg så filmen som den er nå. For det er en ting ved Chihiro og heksene spesielt og Ghibli-filmene generelt (og det samme kan sikkert sies om mange vestlige håndtegna animasjonsfilmer): den føles løsrevet fra kulturhistorien, og selv om den blei lagd for snart tjue år siden, oppleves den ikke datert, den kunne likeså godt ha kommet ut i dag. For magien og fantasien og eventyret denne filmen utsetter oss for er universelt, mennesker har blitt dratt mot det vi ikke forstår siden tidenes morgen, og en god historie vil ikke slutte å engasjere og fascinere oss bare fordi den ikke lenger er dagsaktuell. Ikke minst er de japanspesifikke inspirasjonskildene til filmen veldig forfriskende for oss som i all hovedsak har vokst opp med amerikanske animasjonsfilmer.

3. Grave of the Fireflies

Der Whisper of the Heart og Chihiro og heksene er fantasirike fabler sprudlende fulle av magi, oppfinnsomhet og en – i fare for å gå i klisjéfella her – kjærlighet til livet og fortellinga, er Grave of the Fireflies den fullstendig hjerteskjærende og ekstremt deprimerende historien om de virkelige ofrene for andre verdenskrig i Japan, nemlig helt vanlige folk som knapt nok visste hva som foregikk, her personifisert ved et fjorten og fire år gammalt søskenpar som plutselig er foreldreløse. Dette er en vond film å se, først og fremst fordi den er så utrolig god. Krigens brutalitet er sjeldent skildra så nådeløst, og jeg kan ikke se for meg at så mange andre enn Studio Ghibli i det hele tatt ville fått seg til å lage en animasjonsfilm som denne, for trangen til å forskjønne sitter så djupt i mange av oss, samtidig som enkelte ting lar seg bare ikke forskjønne. For åssen kan man fortelle en historie om foreldreløse barn som må kjempe for overlevelse under en krig på en oppløftende måte? Med det sagt er det mange oppriktig vakre øyeblikk her, i all hovedsak mellom søskenparet Seita og Setsuko, men de øyeblikka gjør egentlig bare filmen desto tristere. Jeg er så glad denne filmen fins og for at jeg har sett den, men det er nok mange år til jeg får lyst til å se den igjen. 

2. Det levende slottet

Denne filmen er fantastisk, og det mener jeg i alle betydninger av ordet. Det levende slottet er muligens den Ghibli-filmen jeg har sett flest ganger, for den gjør bare så utrolig godt å se. Sjølve historien er kanskje blant de mest "vestlige" av alle Ghiblis eventyr, i og med at den er basert på boka med samme navn av engelske Diana Wynn Jones. Og den er full av karakterer og arketyper de fleste av oss har vokst opp med i form av blant annet trollmenn, hekser og forheksa prinser. Og denne filmen hadde vært en frodig og fabelaktig virvelvind av en film uansett, men den inneholder ei av de aller vakreste scenene i en animasjonsfilm jeg noen gang har sett, ei scene som er merkelig melankolsk på en måte jeg ikke veit om er med vilje eller ikke og som er vanskelig å forklare, og det eneste jeg kommer på å sammenligne den med som får meg til å føle noe lignende, er den scena der portalen åpner seg i kinolerretet i Donnie Darko, som er en heeeeelt annen type film, men som får meg til gråte på en måte jeg ikke fullt ut klarer å forstå. Det er bare noe som skjer med meg når hovedpersonen Sofie faller inn i et slags ormehull eller en portal og blir tatt med tilbake i tid der Hauru er et lite barn, og han svelger ilddemonen Calcifer: 

Det må være noe med kombinasjonen av musikken, fargene og den umåtelig vakre animasjonen som gjør det – og jeg veit jeg snakker mye om hvor vakker animasjonen er i Ghibli-filmene, altså, men det er bare fordi det er helt sant: disse filmene er noen av de peneste filmene du noen gang kommer til å se. Og jeg kommer aldri til å ikke være forelska i Hauru.

1. Prinsesse Mononoke

Denne filmen. Denne filmen. Om man kombinerer magien og fyrverkeriet fra Chihiro og heksene og Det levende slottet med tragedien fra Grave of the Fireflies, får man det mektige krigs- og natureposet Prinsesse Mononoke. Og som jeg har gjentatt til det kjedsommelig på denne bloggen, er det etter min mening i det perfekte skjæringspunktet mellom yin og yang at den beste kunsten oppstår, og dermed troner Prinsesse Mononoke øverst på lista over yndlingsfilmene mine fra Studio Ghibli, og også et eller annet sted på den metaforiske lista over alle yndlingsfilmene mine noen gang. Og da jeg snakka om den ene scena i Det levende slottet som får meg til å gråte på den merkeligste måten som fins, tenkte jeg også på den scena i Prinsesse Mononoke der hjorteguden trår ned på jorda, og ved framhovene hans blomstrer og vokser det, og ved bakhovene hans visner det:

Denne filmen full av symboler og metaforer og inspirasjon fra shinto, men også om man er fullstendig uinteressert i mytologien denne filmen bygger på, er den en rørende og sterk historie om kampen mellom industri og natur, som på sett og vis også kan tolkes som en egen form for yin og yang. Dette er en film som på et mikroplan handler om en ung mann som prøver å bryte en forbannelse, og på et makroplan handler den om hele universets balanse. Dette er en film jeg aldri blir ferdig med, som ender opp med å bety nye ting for meg for hver gang jeg ser den, og hvis ikke dét er det ultimate kvalitetsstempelet, så veit ikke jeg.

Tre anbefalinger på P

Prinsesse Mononoke - Jeg kunne helt sikkert skrevet et helt innlegg om hele Studio Ghibli, men vi får nøye oss med kortversjonen inntil videre: jeg har vært fascinert av øst-Asia så lenge jeg kan huske, og særlig Kina og Japan. Litt overraskende er det kanskje da at min introduksjon til Studio Ghibli var, det er nesten pinlig å si det, Chihiro og heksene. Ja, ikke sant, den Studio Ghibli-filmen som førte til at alle i vesten plutselig blei veldig opptatt av anime. Til mitt forsvar var jeg bare elleve år da Chihiro og heksene kom, og min kulturelle kapital var knapp. Uansett, Hayao Miyazaki, som er den mest kjente filmskaperen i Studio Ghibli, blir ofte kalt Asias svar på Walt Disney, et utsagn jeg både er enig og uenig i. For det første var jo Walt Disney veldig mye tidligere ute enn Miyazaki-san, for det andre er det veldig forskjellige stemninger og temaer som går igjen i filmene til henholdsvis Disney og Miyazaki-san, men for det tredje, kan man jo med sikkerhet si at de har definert tegnefilmen for all overskuelig framtid innenfor hver sin kultur. Der Disney-filmer ofte tar opp mellommennskelige temaer, og fremfor alt kjærligheten, og tenderer mot en muligens noe usunn fascinasjon for prinsesser, er blant annet naturen noe som går igjen i flere Miyazaki-filmer. Og ikke i noen filmer er dette tydeligere enn i fantastiske Prinsesse Mononoke, som uten snev av tvil er min definitive Ghibli-favoritt. Det hander om Ashitaka, som har blitt ramma av en forbannelse, og i sin ferd mot å finne noe som kan oppheve forbannelsen, havner han i en trivelig liten industrilandsby. Landsbyen har en ambisiøs landlady som har planer om å bringe landsbyen til nye økonomiske høyder, og dette høres lenge vel og bra ut, til Ashitaka stifter bekjentskap med San, ei jente som har vokst opp ute i skogen med ulvene. Fra henne lærer han en annen side av saken å kjenne - at industritankegangen til landlady'en går på naturen løs. Og bare dette lille grepet - med at landlady Eboshi ikke er en typisk superslem skurk, men tross alt har gode intensjoner - gjør filmen så fantastisk vakkert nyansert. Og det er jo selvfølgelig ikke bare dét heller, men bare hele greia, og alle de overjordiske tegningene, og all symbolikken, og det hele er så episk og gjennomført og rørende at jeg den siste halvtimen er redusert til et grinende vrak. Jeg syns nesten alle trailere er dårlige, og på YouTube fant jeg én på engelsk og én på japansk uten teksting, og jeg misliker virkelig å se dubba filmer, til og med tegnefilmer, men siden jeg går ut fra at de fleste leserne mine forstår engelsk bedre enn japansk, så går jeg for alternativ én. Det er uansett en bare... helt ekstremt bra film. Det går ikke an å overdrive den påstanden nok.




Pantha du Prince - En innrømmelse: når fjortiser som hører på uutholdelig dance-pop med tekster om pupper og drikking kaller musikksmaken sin for "techno", blir jeg veldig lei meg. Jeg trur at på grunn av disse uvitende tøysekoppene er det mange som sitter igjen med et veldig ufortjent dårlig bilde av hva techno egentlig er for noe. Den ikke-av-denne-verden-aktige og minimalistiske musikken til Pantha du Prince er så fjernt fra, jeg veit ikke hva kidsa engang hører på lenger, man overhodet kan komme, sånn cirka. Jeg kan ikke nok om musikk til å beskrive i ord hva dette høres ut som, men ta mitt ord på at det er vakkert, drømmende og hypnotiserende. Lagd med elektroniske instrumenter og med en umiskjennelig beat, ja, men ikke av den grunn egna for et dansegulv. Hør for eksempel på Bohemian Forest, som er ei låt jeg blir helt borte i hver gang jeg hører den.

Pai - Jeg trur min begeistring for pai kun har kommet til uttrykk via bisetninger her på bloggen. Men altså, jeg er veldig glad i pai. Nesten mer glad i å bake det enn å spise det, faktisk. Jeg er veldig usikker på hvorfor, men det gir meg en sånn god, fantastisk følelse. Å bake pai føles mer ekte enn å bake kake, kanskje fordi alle baker kake, men bare jeg baker pai. Det er jo mange ting jeg liker i dag som jeg veit at jeg har blitt introdusert for av andre, men pai er liksom min egen, lille greie. Jeg fikk det plutselig for meg at jeg i Bø en gang skulle ta med pai til en filmkveld, og etter det blei jeg bitt av den veldig koselige paibasillen. Og så er det jo så enkelt! Og så godt! Og så kan man putte hva man vil oppi, fra blåbær til nutella! Jeg gidder ikke å poste oppskrift engang, fordi deigen bare er mel, vann og smør, og fyllet er opp til den enkelte. Men ja, bak en pai mens du har på deg en fin kjole, og så blir du i godt humør. Kanskje. Noen ganger blir jeg det, væffal.