Mai 2025

Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.

TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.

Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.

Jeg veit jeg har sagt det før, men man kan bare ikke gi meg et spill som foregår vekselsvis i en skitten neonfantasi av en verdensmetropol og vekselsvis i en støvskimrende ørken og forvente at synapsene mine ikke går bananas. 

Uansett! La meg sitere meg sjøl fra april: 

Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:

Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.

Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det. 

Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.

Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:

Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.

Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.

I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg. 

Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.

Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:

Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.

Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.

Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.

Trettipunktersbloggutfordring #24: ti fine blogger

Punkter som dette gjør at jeg begynner å innse hvor sta jeg er som tviholder på bloggformatet, til tross for at det hadde sin storhetstid for ti – femten år siden. Jeg veit egentlig ikke helt hvorfor folk slutta å blogge, fordi for meg er det ikke direkte utskiftbart med sosiale medier som Instagram og TikTok. Men nå var kanskje de fleste av de mest populære bloggene i all hovedsak bildebaserte uansett, mens jeg alltid har fokusert mest på tekst? Ikke greit å si, men jeg savner litt den perioden av livet mitt da alle internettvennene mine hadde blogger. Bevares, kudos til dem for å vokse opp og gå videre i livet, men jeg har nå en gang alltid hatt en sterk preferanse for at ting skal fortsette å være som de er.

Det jeg prøver å si er: jeg veit ikke engang om jeg klarer å komme på hele ti blogger som jeg fortsatt følger med på den dag i dag? Men jeg skal gjøre et hederlig forsøk på å i det minste liste opp så mange som mulig.

1. Akima Montgomery

Karoline er den eneste andre jeg kjenner utenom meg sjøl som fortsatt holder stand i bloggosfæren, og jeg trur også bloggen hennes har eksistert omtrent like lenge som min egen. Det er ikke til å komme ifra at man blir investert i livet til noen man har lest nedtegnelsene til over mange år, og jeg mener bestemt at bloggformatet byr på både mer personlige og mer engasjerende glimt inn i noens hverdag enn hva som er tilfellet med for eksempel Facebook og Instagram. Det er alltid koselig å lese Karolines særegne blikk på stort og smått, fortalt gjennom et pratsomt og tidvis malende språk. Anbefales spesielt til de av dere der ute som er svake for blant annet teater, musikaler, ungdomsbøker, animasjonsfilm eller Nintendo. 

2. Wait But Why

Dette pleide å være yndlingsbloggen min, men i likhet med blogger flest blir den i disse dager bare særdeles sporadisk oppdatert (i skrivende stund er det nyeste innlegget omkring et år gammalt). Nå skal det også sies at de seineste innlegga, stort sett fokusert på amerikansk politikk og livet som småbarnsforelder, har interessert meg mindre enn de tidligere innlegga som typisk har vært mer orientert rundt blant annet vitenskap og filosofi, men for bloggforfatter Tim Urban har nok rett og slett livet kommet i veien: han har via mye av tida si til å skrive bøker framfor blogg, i tillegg til at han altså har stifta familie. Og kanskje er det nettopp dét som er mye av grunnen til at blogging ikke er hva det en gang var: det var stort sett millenials som dreiv med det, og de fleste av oss (ekskludert Karoline og meg, hehe) har nå kommet i den alderen der familie og jobb gjerne tar opp en større del av livet.

3. Green Bonanza 

Familie og jobb har også blitt hovedprioritet for Mia Frogner, hobbykokken bak yndlingsmatbloggen min, som ikke har blitt oppdatert siden 2021. Det fins flere matblogger der ute dedikert til et vegetarisk kosthold, men Green Bonanza har alltid vært min favoritt fordi oppskriftene ikke bare har vært veldig nøyaktige og gode, men fordi Mia Frogner ofte tok seg tid til å skrive hvorfor man gjør som man gjør, og for en nysgjerrigper som meg som fort kan bli skikkelig vrang hvis jeg bare blir bedt om å gjøre noe uten å bli fortalt hvorfor, har dette vært gull. Selv om jeg ikke trur det er noen umiddelbare planer om å oppdatere Green Bonanza i overskuelig framtid, er jeg like fullt glad for at oppskriftarkivet fortsatt ligger gratis tilgjengelig, for mange av rettene derfra har blitt som klassikere å regne på mitt eget kjøkken, der jeg har gjort flere av dem til mine egne ved å legge til en personlig vri.

4. Okonomi Kitchen

Jeg føler allerede på meg at det kommer til å bli en overvekt av matblogger på denne lista, for matblogger har etter alt å dømme tålt den såkalte tidens tann bedre enn enkelte andre typer blogger. Jeg foretrekker helt klart matbloggene til de hobbykokkene der ute som virkelig veit hva de driver med, som er interessert i de kjemiske prosessene i matlaging, og som har satt seg inn i det tekniske håndverket, og Lisa Kitahara er en av dem. Okonomi Kitchen fokuserer mest på det japanske kjøkkenet spesielt, og det asiatiske kjøkkenet generelt, og en del av ingrediensene hun bruker er såpass spesifikt asiatiske at de kan være upraktiske å få tak i for noen som hovedsakelig har tilgang på norske kjedebutikker, men jeg bruker ikke desto mindre gjerne oppskriftene hennes som veiledning og inspirasjon. 

5. Et kjøkken i Istanbul

En annen matnerd med en viss integritet der ute, er Vidar Bergum. Som tittelen på bloggen tilsier, er han i hovedsak inspirert av det tyrkiske kjøkkenet, og der står det sosiale aspektet ved mat sterkere enn det gjør hos oss her i nord. Jeg har eksepsjonelt sjeldent besøk, og jeg bor aleine, så jeg må innrømme at jeg sjøl foretrekker oppskrifter som i seg sjøl er fullverdige måltider, framfor å bruke masse tid på å lage en drøss småretter som kan deles, men jeg setter veldig pris på hvor godt han skriver om matlagingsprosessen og at han ikke overlater noe til tilfeldighetene.

6. Jamie Oliver

Kanskje er det like unødvendig å anbefale Jamie Oliver sin matblogg som det er å anbefale Addison Rae sin musikk, men det er jo en grunn til at han har blitt en av verdens største matkjendiser, og reint bortsett fra trynefaktor og personlighet, er mye av det fordi oppskriftene hans ofte er overraskende enkle. Jamie Oliver er en bunnsolid kokk som ikke trenger å gjemme seg bak fiksfakseri, fordi han veit at om du bruker gode råvarer og riktig teknikk, trenger man ikke fancy, eksotiske ingredienser, for man kan like gjerne lage magi ut av de trausteste grønnsaker om man bare veit hva man skal gjøre med dem.

7. What If? 

Jeg veit ikke om opphavsmann Randall Munroe er enig i at dette er en blogg, men jeg er det, og det er det eneste som betyr noe. Undertittelen lyder "serious answers to absurd questions", og det er akkurat hva dette er: en usedvanlig kunnskapsrik fysiker, som til gjengjeld er knallgod til å formidle, svarer på spørsmål som er så meningsløse og dumme at de fleste andre vitenskapsfolk ikke gidder å bruke tid på dem. Dette er et nettsted/blogg som aldri slutter å underholde meg, og anbefales til folk som liker å bli smartere samtidig som de har det gøy.

Så… jeg klarte å komme på sju blogger jeg liker. Som strengt tatt ikke er like mange som ti, men som er uendelig (faktisk) mange flere enn ingen. 

Januar 2025

Opplevelser: Middag og film hos Martina. Middag på Yum Cha og kino med Vibeke. Skrivemøte med skrivevenner. Konsert med Ms. Boan og SRSQ på Goldie med Martina.

Innkjøp: Fikk med meg ei t-skjorte hjem fra konsert i går.

TV-serie: Okei, aller først må jeg snakke litt mer om Our Flag Means Death, som jeg begynte å se på i desember. Den gang var jeg litt skuffa, men fortsatte å se på det likevel fordi det var akkurat gøyalt nok til å så vidt holde på interessen min. Jeg… har utvikla et fullstendig uforutsett og på grensa til usunt forhold til den serien. At jeg blir sugd inn i en historie på en altoppslukende måte er i seg sjøl ikke uhørt for min del, det har skjedd med blant annet Mandy, Subnautica og Rød selvbiografi før, det nye her er at det skjer med en noe jeg ikke syns er fantastisk bra, bare sånn passe bra. Jeg humrer litt innimellom mer enn jeg ler høyt, og ofte syns jeg ikke forsøka på humor er spesielt gode engang, men jeg har likevel blitt så sinnssykt glad i karakterene, og særlig Blackbeard. Det hjelper selvfølgelig at han er spilt av alltid geniale Taika Waititi, og er det noe New Zealand-komedieklubben (Flight of the Conchords, What We Do In the Shadows, Wellington Paranormal) får til, er det nettopp å skape minneverdige karakterer som nesten umiddelbart føles som personlige, nære venner. Dessuten klarer jeg ikke å la være å syns at Taika Waititi som Blackbeard er helt uforskamma sexy, haha. At han er en kjekk mann har jeg visst siden filmversjonen av What We Do In the Shadows, men selv om dandy-vampyren han spilte den gang teknisk sett er mer min type, så er det overraskende nok Blackbeard som bare gjør ting med meg (ikke bokstavelig, til tross for at, y'know, I wish). Og jeg liker jo egentlig ikke macho menn engang! 

Jeg trur jeg har kommet fram til at jeg har en slags sjørøverfetisj, for da jeg så igjen Pirates of the Caribbean for første gang på flere år for noen måneder siden, innså jeg at Barbossa innehar et visst je ne sais quoi, og Geoffrey Rush er i utgangspunktet altfor gammal til at jeg egentlig syns han er attraktiv. Én ting er Johnny Depp som Jack Sparrow, liksom, men det er akkurat som at hjernen min plutselig skrur seg på for bistre, middelaldrende menn med én gang de er sjørøvere. Jeg merka jeg følte noe lignende for Ahab i Moby-Dick, og han er riktignok teknisk sett ikke en sjørøver, men det er ikke vanskelig å argumentere for at han oppfører seg som en. Nå har jo også Taika Waititis Blackbeard verdens søteste personlighet, sånn i tillegg til å være en blodtørstig sjørøver, og generelt er jeg veldig svak for et får i ulveklær. Det er en replikk fra Mysterious Skin som går noe lignende "I hate it when they look like Tarzan but talk like Jane", en påstand som jeg er riv ruskende uenig i, for personlig elsker jeg det, haha. Og så er det noe med sammenblandinga av det corny og det oppriktige, eller kanskje heller anerkjennelsen av det corny i det oppriktige, i Our Flag Means Death som jeg virkelig setter pris på og lar meg sjarmere av. I sluttscena i en av episodene omkring midten av andre sesong, bevitner vi en surrealistisk, over-the-top, tullete og klisjéfylt drømmesekvens, tonesatt av ingen ringere enn gudinna Kate Bush, og hvor komisk det hele enn var, satt jeg og grein og følte på hjertesmerte like fullt, eller kanskje nettopp derfor. For det er noe nesten pinlig primitivt over mennesker som føler følelsene sine fullt ut, som er noe av grunnen til at jeg, og mange andre med meg, gjerne påtar oss et lag av ironi og kynisme bare fordi ufiltrerte følelser er så jævlig kleint. Our Flag Means Death er ikke redd for å ta sårbarheten til kleinest mulig nivå, noe som gjør at jeg blir like deler lattermild og rørt. Viser seg at det er fullt mulig å le og grine samtidig, akkurat som at den beste dansinga er den som skjer med tårer i øya. Alt dette har i sin tur ført til at til tross for at serien har noen svakheter, og jeg ikke syns den er på høyde med What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, har den fått et overraskende sterkt grep om meg, ikke på den måten at jeg ikke klarer å holde meg borte fra den og bare må se alle episodene sammenhengende, men nesten motsatt. Jeg blir så emosjonelt investert i hver eneste episode at jeg må utporsjonere dem nøye, fordi å se for mye for ofte rett og slett ville gjort meg følelsesmessig overvelda. 

Sååååå når jeg ikke er mentalt sterk nok for Our Flag Means Death, som i utgangspunktet var ment som den chille serien jeg skulle slappe av med ved slitsomme omstendigheter, ser jeg isteden på den forholdsvis intense sci-fi-serien 3 Body Problem – who would've thunk. Jeg må innrømme at jeg likte den bedre helt på starten, hvor ting fortsatt føltes mystisk, men det er fremdeles en veldig spennende serie, og jeg setter pris på hvor grundig forankra den er i tung vitenskap. Det er mulig noen som ikke er like interessert i astrofysikk som meg ikke vil få det samme ut av denne serien, men hvis man allerede syns for eksempel strengteori er noe av det mest spennende som fins, tilfører det serien en ekstra dimensjon (see what I did there?). 

Spill: Jeg har omsider gått hen og fullført den siste biten som var igjen av Horizon: Forbidden West, og nå har jeg tatt opp igjen Cyberpunk 2077, som jeg egentlig begynte på for et par år siden eller deromkring, men som jeg ga opp igjen fordi det viste seg at jeg ikke var i riktig humør likevel. Nå, derimot!! Det er fortsatt et overveldende og komplisert spill, men jeg får gradvis bedre teken på det. En dag i forrige uke blei jeg plutselig sittende og spille sammenhengende i bortimot tolv timer, fordi jeg faktisk ikke klarte å rive meg løs. Jeg trudde jeg hadde begynt å få et omtrentlig grep om historien og handlinga, før alt blei snudd fullstendig på hodet og jeg blei sittende igjen med et sjeldent tilfelle av mindblownness, og plutselig gikk det hele fra å være et bra spill til et fantastisk spill. Kanskje jeg går nærmere inn på det ved ei seinere anledning, når jeg ikke har brukt opp mesteparten av min daglige skrivekapasitet på Our Flag Means Death, haha.

Film: Hos Martina så vi Ready Or Not, en riktig så underholdende skrekksak med såkalt glimt i øyet. Jeg så også Nosferatu på kino sammen med Vibeke, og den var akkurat så stemningsfull og kul som jeg hadde forventa av Robert Eggers. Jeg merker jeg setter litt ekstra pris på filmene hans, bare fordi det er så tydelig hvor sterk kjærlighet han har til filmmediet, historien han forteller og den historiske perioden den er satt i. Den unge alderen hans til tross, er han rett og slett en gammaldags håndverker som utfører faget sitt med nerdete presisjon og med en imponerende oppmerksomhet for detaljer. Ingenting ved filmen overlates til tilfeldighetene, og det gjør ganske enkelt godt å se at man også i strømmetjenestenes konsumeringstidsalder får muligheten til å se film lagd av lidenskapelige ildsjeler.

Bok: Etter å ha opplevd hvilken suksess Ringenes Herre på lydbok var for meg, har jeg nå begynt å høre A Game of Thrones. Jeg var spent på åssen det skulle gå, siden jeg tross alt hadde lest Ringenes Herre før, dog på norsk og for lenge siden, men siden jeg har sett TV-serien Game of Thrones og George R.R. Martin tross alt har en ganske lettlest skrivestil, funker også denne helt fint å høre på istedenfor å lese på tradisjonelt vis.

Musikk: Få ting er like tilfredsstillende som å gjenoppdage en artist du egentlig allerede liker, men som du ikke har hørt på på ei stund. Det er en vakker følelse som er vanskelig å beskrive når du hører ei låt som du har hørt flere ganger før, så du kjenner den utvilsomt igjen, samtidig som det er såpass lenge siden sist at det likevel føles som å høre den for første gang, fordi du er et annet menneske nå enn du var den gangen. I januar var jo så heldig at det skjedde ikke bare én, men to ganger, med to forskjellige artister fra ulike generasjoner, men som likevel har mye til felles. Første gang det skjedde, var under den fullstendig på trynet og samtidig helt magiske drømmeaktige scena fra Our Flag Means Death som jeg nevnte lenger opp her, hjerteskjærende perfekt akkompagnert av aldeles nydelige This Woman's Work av Kate Bush. Andre gangen det skjedde var faktisk i går, under konserten til SRSQ. SRSQ representerer for meg noe både helt nytt og fortryllende nostalgisk på én gang, fordi det er så få på hennes alder som gjør det hun gjør, samtidig som musikken hennes virker åpenbart inspirert av åttitallets drømmepop á lá Cocteau Twins, og en tilsvarende nesten gammalmodig vokal som tidvis minner om nettopp Kate Bush. Jeg har hørt låta Ever Crashing fra albumet med samme navn før, og har alltid syntes det er ei god låt, men formidlingsevnen til SRSQ live og den helt spesielle emosjonelle scenekarismaen hennes, gjorde at jeg i går opplevde låta på den måten den føltes ment til å bli opplevd, og hele greia var så følelsesmessig slagkraftig at jeg jaggu fikk tårer i øya, gitt.

Trettipunktersbloggutfordring #19: ei oppskrift på noe godt

Det er lenge siden sist, jeg er klar over det. Dyrepasserbusinessen min går over all forventning, noe som jo er vel og bra, problemet er jo at jeg er en sånn person som det skal veldig lite til å overvelde. Jeg innser at det er en av de chilleste jobbene det er mulig å ha, og så er ikke heller sjølve jobben den mest krevende biten, men all planlegginga og logistikken i forkant og rundt. Dessuten elsker jeg luftakrobatikk så mye at det innimellom kan være vanskelig å tenke på noe annet, men det gjør meg også såpass sliten at de dagene jeg trener, er dét stort sett det eneste jeg får gjort den dagen.

Nå som jeg er ferdig med å poste Aloha verden, har jeg tenkt å erstatte mine månedlige visitter i memory lane med månedlige svar på tredvepunktersutfordringa jeg begynte på for bokstavelig talt år og dag siden. I dag skal jeg visstnok dele ei oppskrift på noe godt, og jeg elsker å lage mat, men er ikke så veldig flink til å følge oppskrifter. Skal likevel gjøre så godt jeg kan, så velger å dele med dere en av mine signaturretter, som jeg praktisk nok har tenkt å spise til middag seinere i dag, og som jeg ofte lager for å imponere middagsgjester de få gangene jeg har folk på besøk, nemlig shakshuka. Den består av billige og lett tilgjengelige ingredienser, er temmelig sunn og metter godt, og er forholdsvis enkel og kjapp å lage. Husk at alle mål er omtrentlige fordi jeg måler så godt som alt på øyemål. Det er fritt fram å for eksempel opp- eller nedjustere mengden chili og hvitløk for mildere eller hottere smak, og eksperimentere med andre ingredienser (har hørt rykter om at det funker bra å bytte ut paprika med spinat). Min versjon faller nok i en god, gammaldags medium-kategori på spicy-skalaen, og metter to sultne voksne. 

Du trenger:

1 løk

4 – 6 fedd hvitløk

ca. 1 teskje pul biber (tyrkiske tørka chiliflak), eventuelt vanlige tørka chiliflak, eventuelt 1 finhakka fersk chilipepper

ca. 2 teskjeer hele spiskummenfrø, eventuelt knust spisskummen

ca. 1 teskje røkt paprikapulver

1 aubergine

1 paprika

1 boks hakka tomater

1 pakke fetaost

1 skvis sitron

4 egg (ja, jeg har brukt 3 på bildet, tag hva du haver, men 4 egg passer best til to personer)

1 håndfull hakka fersk bladpersille

1 klunk rapsolje 

2 pitabrød

Du gjør:

Aller først må du forsikre deg om at du bruker ei steikepanne som tåler å stå inne i ovnen. Håndtak i plast kan smelte! Sjøl bruker jeg min trofaste steikepanne i støpejern med avtagbart håndtak i tre. Den var dyr, men den er til gjengjeld den eneste panna jeg bruker, og sannsynligvis den eneste panna jeg noen gang kommer til å trenge i mitt liv. 

Aller først setter du steikeovnen på 200 grader over- og undervarme. Sett panna på ei steikeplate, hell i rapsolje, og skru plata på medium varme. Mens olja varmer opp, begynner du å kutte grønnsakene.

Når det gjelder aubergine, er den giftig i rå tilstand. Mange anbefaler å salte den før bruk for å trekke ut bitterstoffer. Sjøl pleier jeg å droppe det, fordi jeg er lat og utålmodig, men til gjengjeld får jeg noen ganger litt magetrøbbel etter å ha spist aubergine. Så hvis du vil gjøre det ordentlig: skjær auberginen i terninger, legg terningene i et dørslag og salt dem godt. Sett dørslaget til avrenning over vasken. Etter omkring tjue minutter skyller du aubergineterningene godt sånn at alt saltet renner vekk, og klapper dem tørre med litt tørkepapir etterpå.

Skjær løken smått og ha den i den varme olja i steikepanna. Den skal steike i en fem minutters tid, du kan finkutte hvitløken i mellomtida. Når løken har blitt blank, har du hvitløken i panna sammen med den. Når hvitløken har blitt gyllen (ikke brun) har du i de tørre krydderne. De skal få steike sammen i noen minutter til det begynner å lukte aromatisk på kjøkkenet ditt. Deretter går auberginen i terninger i panna. Kutt paprika i små biter, ha dem i panna sammen med resten. Dette skal steike sammen mens du rører rundt innimellom til auberginen har blitt mjuk og mørk i fargen. Hvis du vil tilsette ekstra salt kan du gjøre dette nå, men personlig syns jeg fetaosten er salt nok til at jeg ikke trenger noe mer. Hell over boksen med hakka tomater og rør rundt så alle ingrediensene er jevnt fordelt i panna. Vent til det begynner å boble i tomatene, skru deretter varmen på plata ned til lavt. Mens den putrer legger du fetaosten på ei fjøl, skviser litt sitron over den, og moser den med en gaffel. Deretter klatter du fetaosten jevnt over ingrediensene. Rett etterpå klekker du fire egg over fetaosten igjen.

Nå skal hele panna inn i ovnen. Hvor lenge den skal steike, avhenger av hvor godt stekt du liker egga dine. Etter ti minutter har de litt fuktig plomme, etter femten minutter er de harde helt gjennom. Du kan pirke dem i toppen med en gaffel underveis, når den gula hinna er hard, er maten klar. Pitabrøda kan varmes i ovnen sammen med shakshukaen; hvis de er ferske, holder det at de varmes i et par minutter; om de er frosne, trenger de nok fem – sju minutter.

Når eggeplommene er stive og pitabrøde varme, er maten klar. Ta panna ut av ovnen og strø over fersk oppkutta bladpersille før servering.

Februar 2024

Opplevelser: Middag på Gandhi og kinotur med Vibeke. Middag på Rent mel og Mandy på Cinemateket med Hannah. Tacofest og brettspill i lånt leilighet. Middag på Nordvegan og Caligula på Det Norske Teatret med Kit. Skrivetreff med skrivevenner.

Innkjøp: Ingenting.

TV-serie: I februar fikk jeg endelig sett miniserien Unorthodox, som jeg har blitt anbefalt flere ganger tidligere. Det er litt tilfeldig at jeg ikke har fått sett den før fire år etter at den dukka opp på Netflix, men noe av det har handla om at jeg basert på handlinga – ortodoks jødisk kvinne flykter fra et lukka og konservativt miljø i New York til frigjorte Berlin – har syntes at den har hørtes litt for tung og seriøs ut. Og serien er jo absolutt seriøs, men likevel mye lettere enn jeg hadde sett for meg. Ikke som i at den er for lett, men der jeg på forhånd innbilte meg ei litt stereotypisk svart-hvitt tilnærming som faller i de klassiske klisjéfellene med undertrykte kvinner og onde religiøse menn, får vi isteden ei befriende nyansert og nøktern fortelling. De jødiske lederne og familien til hovedpersonen Esty mener oppriktig godt, og hun blir heller aldri direkte mishandla – hun bare passer ikke inn i et samfunn der det er forventa at kvinner underordner seg menn. Rett og slett en veldig god serie som belyser et tema jeg i utgangspunktet visste innmari lite om. Ikke minst endte jeg opp med å syns at frisyren til Esty i Berlin var så kul at jeg brukte stillbilder fra serien som referanse da jeg var hos Lars noen dager seinere.

Film: Vibeke og jeg så Poor Things på kino, den nyeste til Yorgos Lanthimos, som så langt i karrieren sin ikke har en eneste dårlig film på samvittigheten. Og helt ærlig veit jeg ikke hva jeg kan si om Poor Things som ikke allerede har blitt sagt. Herregud, for en vanvittig fest av en film dette er. Produksjonsdesignet og kostymene er noe av det nydeligste og mest whimsical (hvorfor fins det ikke et godt norsk tilsvarende til det ordet?) jeg har sett på lenge. Den er hysterisk morsom, usedvanlig velspilt og så full av innfall at ikke engang den mest hardbarka og kyniske kinogjenger (meg) klarer å forutse hva som skal skje rundt neste sving. Den sprudler av overflod og originalitet i ei tid der remakes og superheltfilmer som alle ligner hverandre dominerer det øvrige kinotilbudet. Denne vil garantert stå igjen som en av årets aller beste filmer for meg.

Bok: For noen måneder siden begynte jeg å høre Ringenes Herre på lydbok. Dette er første gang siden jeg var tolv at jeg leser den, dog denne gangen på engelsk; da jeg var tolv leste jeg den på norsk. Jeg er nå litt over halvveis i The Two Towers, og jeg syns det er utrolig kult med et gjenhør av ei bok som har vært blant mine absolutte favoritter siden barndommen, fordi jeg naturlig nok legger merke til helt andre ting denne gangen enn hva jeg gjorde sist for over tjue år siden. Dessuten har jeg sett filmene såpass mange ganger at jeg cirka kan dem utenat, noe som gjør det lett for meg å følge med i handlinga, noe som ikke pleier å være tilfellet med lydbøker. Syns også innleser har en veldig god lesestemme, selv om jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med måten han leser replikkene til Gollum på, haha.

Musikk: Det bør ikke komme som noen overraskelse, men Caroline Polachek har gjort det igjen. Et av fjorårets aller beste album kom i februar ut i utvida versjon, der vi blant annet finner den helt sinnssyke Spring Is Coming With a Strawberry in the Mouth. Første gang jeg hørte den, visste jeg ikke at det var Caroline Polachek, men jeg gjetta det allerede før jeg hørte stemmen hennes. Jeg hadde også en distinkt opplevelse av å ha hørt låta før, selv om jeg visste at jeg ikke hadde det. Etter litt research (som ikke er så vanskelig i mitt tilfelle i og med at jeg fører statistikk over veldig mange irrelevante greier i hverdagen min), fant jeg ut at det er ei coverlåt, og at jeg har hørt originalen før, dog bare én gang. Jeg veit ikke hva noe av dette betyr, men dette er ei både merkelig og vakker låt som påkaller en viss fornemmelse av fantomnostalgi for meg. Sjekk gjerne også ut originalen, jeg syns begge versjonene er like deler like hverandre og forskjellige fra hverandre, og dét er ei motsetning som kanskje bare gir mening for meg, men i tilfelle ikke: high five.

November 2023

Opplevelser: Lønsj på El Camino og øl på Trappa med Mari. Debutantkveld hos Cappelen Damm. Fest hos Martina. Middag på Los Tacos og kino med Mari. Kino med Vibeke. Slippfest for Unnveig Aas sin Sommeren, 2000. Sverige-tur med Vibeke. Besøk av Mari.

Innkjøp: Etter lønsjen vår var Mari og jeg innom Uff og Fretex, og som så ofte er tilfellet når jeg bare skal gå innom der og ikke skal ha noe, fikk jeg med meg noe derfra. Fra Uff denne buksa, som jeg trur er samme modellen som de jeg kjøpte i Gdansk, og fra Fretex denne genseren i skotsk ull som var så søt at det var umulig å gå fra den. 

TV-serie: Jeg er nå i gang med de nyeste (og i førstnevntes tilfelle: siste) sesongene av både Sex Education og Heartstopper, og fordi de begge er britiske ungdomsdramedier om kjærlighet, er det vanskelig å la være å sammenligne dem. Av de to foretrekker jeg helt klart Sex Education; det er bare mer min greie generelt, det føles både mer realistisk og som at det står mer på spill, i tillegg til at det også er morsommere. Med det sagt savner jeg Lily og syns det er synd at hun ikke er blant de vi får følge videre. Jeg liker også Heartstopper, og jeg syns det er helt suverent at episodene er såpass korte, for da rekker jeg å se det når jeg ikke har tid til å sette meg ned for en time med Sex Education, men alt i alt syns jeg at serien er litt for lett og sukkersøt og uskyldig til at jeg klarer å bli ordentlig emosjonelt investert i den. 

Film: Jeg var på kino to ganger denne måneden, og filmene jeg så var The Creator og Gutten og hegren. Jeg setter alltid stor pris på å se god sci-fi, og det var mye som var gjort riktig i The Creator, men personlig ville jeg foretrukket om de hadde prioritert de filosofiske og emosjonelle aspektene framfor de maksimalistiske Marvel-aktige actionsekvensene. Det var også flere ganger jeg tenkte at nå, nå har vi nådd klimakset og nærmer oss slutten, men så var det enda flere høydepunkt vi skulle gjennom før rulletekstens tid var inne. Kanskje det ikke er negativt, men for hjernen min føles det slitsomt. Gutten og hegren er visstnok Miyazakis siste film, men det samme sa han jo også om Vinden stiger, så hvem veit. Jeg er i hvert fall veldig glad for at Miyazaki valgte å legge seg på den surrealistiske eventyrlinja framfor den mer virkelighetsnære, for han er absolutt aller best når han får forfølge alle sine sinnssyke innfall. Blodtørstige undulater? I'm here for it. 

Bok: Jeg har nå fått godkjent medlemskapet mitt i NLB, og selv om jeg ikke klarer å bruke lydbøker som ei fullverdig erstatning for vanlige bøker, liker jeg i disse dager veldig godt å høre på Ringenes Herre, som jeg både har lest før (dog for tjueto år siden (!)) og som jeg har sett filmversjonen av nærmere femti ganger, før jeg sovner og mens jeg gjør oppgaver som ikke krever så mye av meg.

Musikk: For en måneds tid siden impliserte jeg at jeg savna litt å ha fullstendig hekta på en sang, og enda nærmere enn oktobers Pazzeska, har Unfinished Symphony av GusGus kommet å bli min nye dille – bare synd den kom ut såpass seint på året at den ikke rakk å havne på Spotify Wrapped-lista mi. I det hele tatt syns jeg det grenser til kriminelt hvor dårlig kjent GusGus er på verdensbasis. De har holdt på i bortimot tredve år, og er helt på høyde på technolegender som Leftfield og Underworld, og jeg syns de fortjener den samme anerkjennelsen internasjonalt.

April 2023

Opplevelser: Middag på Mamma pizza og biljard på Rock In med Mari. Middag på Habibi, spill og dranks på Tilt og karaoke på Syng med Vibeke, Trine, Martina og Hannah. Tacofest hos Vibeke. Disney-quiz og Hits for quiz på Brød og Sirkus og karaoke på Syng med Martina, Trine, Hannah, Liza, Tina og Camilla.

Innkjøp: Jeg har etter hvert innsett at selv om jeg føler meg skikkelig dum med caps, er det helt nødvendig for meg å bruke det om sommeren fordi jeg har en tendens til å bli solbrent i hodebunnen. Heldigvis er jeg allerede ganske harry, så jeg kan bruke Von Dutch.

Jeg forhåndsbestilte soundtracket til podcasten Impact Winter da det blei annonsert fordi det inneholdt ei ny låt av TR/ST, men så endte jeg dessverre opp med å egentlig ikke like sangen så veldig. Men penger brukt på plater er aldri bortkasta i mitt hode, dessuten er sjølve vinylen skikkelig fin:

TV-serie: I likhet med The White Lotus, unngikk jeg bevisst Succession ganske lenge fordi jeg syntes det hørtes kjedelig ut basert på handlinga (rik familie kjemper om makt på Wall Street), men akkurat som med The White Lotus tok nysgjerrigheten overhånd til slutt likevel, og akkurat som med The White Lotus har jeg endt opp med å elske Succession til tross for en tematikk som egentlig ikke interesserer meg, rett og slett fordi det er så ufattelig velskrevet og velspilt. Nok en gang er dette et bevis på at god TV liksom er god TV uansett, for hvis håndverket alt er bygd på er solid, kan omtrent hva som helst fenge og engasjere. Succession har noe av den samme satiriske undertonen jeg satte sånn pris på i The White Lotus, men er plassert i et Game of Thrones-aktig rammeverk der utspekulerte og mangefasetterte karakterer slåss om den etterlengta plassen øverst i hierarkiet. 

Spill: Nå som jeg faktisk har spilt ferdig The Last of Us Part II, vil jeg bare avslutningsvis si at jeg setter pris på hva spillskaperne har gjort med materialet sitt. Dette er nærmest en slags anti-spill-opplevelse, der det første spillet i større grad fulgte de sedvanlige konvensjonene for forventningene våre til spillmediet. Denne gangen har de vært mer opptatt av å si noe om den menneskelige psyken enn av å forme et narrativ på den måten vi kjenner det, med oppbygging, utvikling og en form for katarsis. På denne måten føles historien som en helhet litt uforløst og skuffende, samtidig som det jo ofte er nettopp sånn den menneskelige opplevelsen er: uten mening, utilfredsstillende og urettferdig. Sjølve fortellinga fungerer dårlig som ei fortelling nettopp fordi spillet heller vil utforske menneskesinnet enn å fortelle ei fortelling, og menneskesinnet durer i vei uten å ta hensyn til troper og konvensjoner. Jeg veit ikke om dette gir mening, og jeg trur nok også denne måten å bygge opp et spill på vil støte enkelte fra seg, men jeg er glad de valgte å ta en risiko og gi oss en ny måte å spille på, og jeg er veldig spent på hva de vil få til med andre sesong av TV-serien.

Etter å ha fullført TLOU2, begynte jeg så vidt på Horizon: Zero Dawn, som foreløpig lover veldig godt og som minner meg litt om Subnautica, ikke i gameplay, men i plott. Man ramler tilfeldigvis over rester etter en høyteknologisk sivilisasjon som åpenbart har vært borte i hundrevis eller tusenvis av år. Hva skjedde, og hvorfor er de alle døde? Meeeen, som nevnt sist gang jeg var innom denne bloggen, har jeg i det siste vært såpass sliten at jeg egentlig ikke har orka å sette meg inn i noe nytt, så istedenfor å spille videre på Horizon: Zero Dawn, lasta jeg ned den remastra HD-utgaven av det spillet som antakelig ligger hjertet mitt aller nærmest, nemlig Final Fantasy X. 

Film: Hjernen min fortsetter å trekkes mot spill framfor film, og sånn må det tydeligvis bare være om dagen. Men jeg så The Good Nurse sammen med Vibeke da jeg var der for å feire bursdagen hennes, som definitivt gjorde jobben sin som fiksjonalisert true crime. Jessica Chastain og Eddie Redmayne er stort sett alltid gode, og til tross for at filmen forteller en grusom historie om en snill sjukepleier med morderiske lyster, er det den usedvanlig føkka helsepolitikken i USA som for meg står igjen som den mest skremmende delen av denne filmen.

Musikk: At det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom når ei låt kommer ut og når jeg innser hvor god den er, er ikke noe nytt. Nå nyligst har det skjedd med Veridis quo av Daft Punk, og den har fått meg til å innse noe jeg syns er litt interessant med musikksmaken min. Mari har en sterk preferanse for låter som "tar av etter hvert" (med hennes egne ord), som har et definerbart punkt der slusene åpner seg og alt låta har bygd opp til, omsider flommer ut. Denne låta er jo det fullkomment motsatte av det, og ei låt Mari sannsynligvis aldri ville hatt tålmodighet til. Og det er nettopp derfor jeg liker den så godt: den liksom bare flyter av gårde, og mangelen på utvikling tillater meg å fortape meg i den. For min del kunne denne låta vart i timevis. 

Ingen har etterspurt det, men jeg skreiv et langt innlegg om mat, trening og helse ikke desto mindre

Gode venner! Jeg skulle egentlig vært på trening i dag, men våkna til en mail om at klassen min var blitt avlyst, og for noen som planlegger hver dag på detaljnivå dagen i forveien, bydde det på et aldri så lite sjokk å plutselig måtte omstille seg. Jeg tenkte liksom så masse på trening i går som en del av de mer eller mindre ubevisste forberedelsene mine til i dag at nå klarer jeg liksom ikke helt å slutte å tenke på det, til tross for at jeg altså ikke skal trene likevel (ikke på senter, hvert fall, men jeg skal likevel gjøre min daglige yogaøkt i kveld). 

Så siden jeg nå altså ikke får brukt dagen som planlagt, har jeg beslutta å dele noen av disse tankene med dere. Jeg har uansett ikke sjelefred til noe annet, siden jeg også, etter å ha venta i tre uker på tilbakemelding på episoden jeg skreiv i forbindelse med jobben jeg har søkt på, sendte arbeidsgiver en purremail i dag morges som jeg jevnlig oppdaterer innboksen min på utkikk etter svar på. Dessuten er jeg fortsatt sjuk med krystallsyken. Jeg er riktignok bedre enn sist jeg nevnte det, da jeg var ganske nedfor av den grunn, men det er likevel nok til at dagene er så vidt litt mer ubehagelige enn de trenger å være. Og jeg skjønner allerede nå at dette kommer til å bli et sånt springende og kaotisk blogginnlegg som jeg med ujevne mellomrom produserer, fordi hodet mitt ofte ser sammenhenger som andre ikke nødvendigvis ser, så det lønner seg å forberede seg allerede nå.

Fordi jeg har ikke alltid vært en sånn person som er opptatt av å ha god helse. Jeg ga beng gjennom hele tenåra mine, rett og slett fordi det bare ikke interesserte meg. Jeg var mye mer opptatt av bøker, filmer og musikk, sånn som jeg jo egentlig fortsatt er, og ADHD-hjerner er typisk enten fullstendig oppslukt eller helt uinteressert, og siden helse ikke falt innunder kategori nummer én, havna det automatisk i kategori nummer to. Det var ikke før jeg blei tvunget til å lage min egen mat da jeg begynte å studere i Bø at jeg så vidt begynte å interessere meg, mest av nødvendighet. Det var ikke like lettvint å være vegetarianer den gang som det er nå, og kanskje særlig ikke i Bø, så uten at jeg egentlig likte spesielt godt å lage mat, blei jeg nødt til å lage mye av den fra bunnen av uansett. Og siden mat lagd fra bunnen av åpenbart smaker bedre om man gjør litt research og setter seg litt inn i prosessen istedenfor å bare schmekke masse ingredienser sammen, varme det opp og si FERDIG, og jeg er avhengig av å spise mat som smaker godt for at jeg skal gidde å spise overhodet (jamfør fullstendig oppslukt versus helt uinteressert-mentaliteten), blei jeg nesten umerkelig en matnerd. Egentlig er jeg jo av den oppfatning at omtrent alt er mer spennende enn det virker på overflata. Det aller meste kan bli interessant om man bare undersøker nærmere, tar et dypdykk, prøver å forstå. Mat er intet unntak. Green Bonanza blei yndlingsmatbloggen min, fordi den i motsetning til de fleste andre store vegetarmatbloggene her til lands ikke bare forklarte åssen man gjorde som man gjorde, men hvorfor. Jeg er generelt en veldig nysgjerrig person, nesten irriterende nysgjerrig, for hvis ingen foklarer meg hvorfor jeg skal gjøre en ting, har jeg ofte heller ikke noe lyst til å gjøre det. Det fins få ting som er mer frustrerende enn å bli fortalt "det bare er sånn, aksepter det." Jeg er rimelig sikker på at grunnen til at jeg for eksempel syns økonomi er noe av det kjedeligste i hele verden, er at jeg ikke forstår det. Og jeg har virkelig prøvd, altså, men dyskalkulien min kommer i veien for forståelsen, og når forståelsen uteblir, gjør også interessen det. I hvert fall for mitt vedkommende.

Og dere, interesse for mat er et gateway drug, altså. Det er en slippery slope som etter hvert leder til interesse for også andre aspekter ved god helse, som trening. Fordi de to tinga henger jo uløselig sammen. Ikke bare for å holde ei sunn vekt, men også for å unngå sjukdommer. Har ikke tenkt å bruke mye tid på å snakke om vekt i dette innlegget, for et tall er bare én indikator og helse er veldig sammensatt, men den teorien om hvorfor vi er mer overvektige i dag enn for noen tiår siden som jeg har mest tru på, handler om dette med ultraprosessert mat. For verdens befolkning er fysisk større nå enn noen gang før, til tross for at forskning viser at vi egentlig ikke spiser flere kalorier eller er vesentlig mindre i bevegelse nå enn før. Det som derimot har forandra seg, er måten vi velger å innta vår daglige dose med kalorier på. På omtrent søtti- eller åtti-tallet en gang – beklager, årstall er ikke min sterke side, ref. min tidligere nevnte dyskalkuli – gjorde nemlig halvfabrikataen sitt inntog, og slitne foreldre over hele verden møtte dermed sin frelser i en hektisk hverdag. Som min studiekompis Jenny fra forfatterstudiet i Tromsø en gang sa, og nå parafraserer jeg: "Toro har innbilt nordmenn at det er vanskelig å lage mat." Da Jenny var ny i Norge – hun er fra Sverige – blei hun bedt til noen venner på middag. Hun blei veldig skuffa da hun kom dit og fant ut at det var Toro-lasagne det var snakk om. Hun skjønte heller ikke hvorfor de skulle lage Toro-lasagne, når det ikke var noe raskere å lage dét enn å lage ordentlig lasagne, så hun nevnte det for vennene sine. Som ikke kunne tru sine egne ører. Fordi for dem var Toro-lasagnen den eneste lasagnen. Ingen av dem hadde noen gang lagd sin egen lasagne. De hadde aldri engang hørt om noen andre enn kokker som gjorde det. Lasagne på norsk = Toro-lasagne.

Og sånn var det også hjemme hos oss da jeg vokste opp. Jeg tenkte at å lage lasagne fra bunnen av var for meeeget spesielt interesserte. Da vi hadde hjemmelagd pizza i helgene, var det stor stas, men den hjemmelagde pizzaen bestod som oftest av pizzasaus fra en pose med pulver, alskens muk i form av kjøttdeig eller pølser, og hermetisk sjampinjong. Det som i begynnelsen var en nødløsning å ty til for å få dagene til å gå opp, hadde blitt den eneste måten å lage mat på. Toro og resten av halvfabrikata-produsentene hadde vunnet, kanskje enda mer enn de hadde regna med. De hadde lykkes i å innbille nordmenn at det er vanskelig å lage mat.

Da jeg altså begynte å lage min egen mat fra bunnen av i Bø, kombinerte jeg det med hel- og halvferdige løsninger. Jo eldre jeg blei og jo mer interessert i matlaging jeg blei, dess flere hel- og halvferdige løsninger kutta jeg ut. Den dag i dag er det fortsatt enkelte ting jeg kjøper ferdig, som ketsjup, pesto (men bare de dyre variantene som faktisk smaker pesto) og rundstykker, men det aller meste lager jeg fra bunnen av. Da pandemien slo til, kom jeg faktisk til og med over kneika det var å bake sitt eget brød. Jeg er glad i å lage mat, men ikke like glad i å bake, så å faktisk lære seg at også det å lage sitt eget brød går helt fint, var en aldri så liten revolusjon for meg. Da jeg var på hyttetur i 2017 hadde jeg for første gang på årevis pakka med meg posesupper og posegryter for enkelhets skyld, men jeg fant fort ut at jeg faktisk ikke klarer å spise det lenger. Både konsistensen og smaken er plutselig ufattelig ekkel når du har vent deg til åssen mat egentlig skal føles og smake, så jeg endte likevel opp med å gå fram og tilbake til nærmeste matbutikk to – tre kilometer unna og kjøpe med meg ferske råvarer så jeg faktisk kunne lage meg ordentlig mat likevel.

Sier ikke noe av dette for å skryte eller shame noen – vi er alle forskjellige og vi prioriterer forskjellig og det respekterer jeg – men for å forklare at interessen min for mat og helse ikke dukka opp av seg sjøl over natta. Det er en prosess som sannsynligvis ennå ikke er ferdig, for som når det gjelder så godt som alt annet her i verden, er det alltid noe nytt å lære. Det er det som gjør at livet tross alt kan være ganske spennende! 

Så det begynte altså med mat for meg. Fra å være et kjedelig onde jeg måtte tvinge meg gjennom fordi næring må man tross alt ha, har det blitt en genuin interesse. Jeg trur ikke det er mulig å være glad i å lage mat hvis man bare gjør det på den kjedelige måten, som er hel- og halvfabrikata. For å syns at noe som helst er gøy, må man sette seg inn i det, lære om det, lære seg mekanikken bak.

Brødbaking var ikke den eneste helserevolusjonen pandemien brakte med seg for meg; det var også starten på min seriøse yogareise. Jeg hadde gjort litt yoga før, men uten å være interessert nok til at jeg klarte å gjøre det til en vane. Litt som mat, med andre ord. Akkurat som at jeg så vidt begynte reisen mot å bli glad i og god til å lage mat i Bø, der jeg kombinerte hjemmelagd med ferdigprodukter, begynte jeg å lefle med yoga i Bø. Den gangen gjorde jeg yoga én gang i uka på Gullbring trening. Og akkurat som at pandemien dytta meg over grensa til å bli noen som til og med baker sitt eget brød, dytta pandemien meg over grensa til å bli noen som gjør yoga hver dag. Og, som dere veit, driver jeg nå i tillegg med aerial hoop. Jeg gjør fortsatt yoga de dagene jeg er på Sometimes. 

Og her er en ting, dere. Jeg vil at dere virkelig skal forstå at akkurat som med mat, tok det mange år å bygge seg opp dit jeg er i dag når det gjelder trening. Jeg har ikke lyst til at noen av dere skal se på meg med misunnelse og tenke at det der kunne dere aldri fått til. Jeg sier ikke at du nødvendigvis kommer til å få til akkurat det samme som meg, vi er tross alt forskjellige personer med forskjellige forutsetninger, men forandringer skjer ikke over natta. For et problem mange som har lyst til å komme i gang med trening har, er at de legger lista for høyt med én gang. De tenker at nå, nå skal de gå ned så og så mange kilo, fra og med 1. januar skal de begynne å trene hver eneste dag, de skal bygge så og så mye muskler, og så mister de motet igjen nesten med én gang fordi de har satt seg for ambisiøse mål. Tålmodighet er helt essensielt her. Det virker fristende å prøve å gå fra å være noen som aldri trener til å få sixpack på en måned, men det funker veldig sjeldent sånn og de aller færreste har viljestyrken til å få det til på den måten – og det er helt i orden! Det er en grunn til at vi ikke er utstyrt med viljestyrke av stål! Å gå raskt ned i vekt eller å bygge muskler for fort er sjeldent spesielt sunt og kan føre til både løshud og skader og det som verre er. 

Så dette er mitt tips til noen som vil begynne å trene og komme i bedre form: begynn i det små. Vær så snill. Du kan trene på hvilken enn måte som passer deg best, det viktigste er at du har det gøy, for du kommer aldri til å klare å holde på en rutine du ikke liker. Nå kommer jeg til å bruke yoga som eksempel fordi det er mest naturlig for meg, men om du heller liker å løpe eller å løfte vekter eller noe annet, så gjør du dét isteden. Men om du vil komme dit at du gjør yoga hver dag, så sett deg realistiske mål. Sett deg mål som er så realistiske at du veit du kommer til å gjennomføre dem. Jobber du fulltid og er mye sliten, kan et realistisk mål for eksempel være ti minutter én gang i uka. Du trenger ikke engang å trene spesielt mye i begynnelsen, det viktigste er at du tar på deg treningstøy og finner fram matta. Bare ved å gjøre de to tinga vil du allerede fortelle hjernen at det skal skje noe og du vil kjenne en viss forpliktelse til å gjøre det du faktisk har bestemt deg for framfor å bare sette deg for å se på TV isteden. Kanskje du begynner så enkelt som å gjøre noen pusteøvelser og kanskje noen cat-cows i ti minutter. Disse spillelistene kan være gode steder å begynne. Jeg lover deg at til og med om én solhilsen én gang i uka er alt du får til, vil nervebanene i hjernen din begynne å grave ut en sti som vil forsterkes for hver gang du gjentar solhilsenen. Dette er faktisk den vitenskapelige forklaringa på åssen man lærer seg noe, om det så gjelder å spille et instrument, å snakke et språk, eller å komme inn i en rutine: repetisjon skaper helt konkrete, fysisk beviselige forbindelser i hjernen som gjør ei handling lettere og mer automatisk for hver gang du gjør den. Først når du har blitt så vant til å trene ti minutter én gang i uka at det ikke ville falt deg inn å hoppe over, akkurat som at det ikke ville falt deg inn å ikke pusse tenner før leggetid, først da kan du begynne å avansere. Kanskje du avanserer fra én gang i uka til to ganger i uka. Kanskje du avanserer fra ti minutter til tjue minutter. Kanskje du avanserer fra solhilsen og cat-cow til mer kompliserte øvelser. Kanskje en kombinasjon av alle disse. Og kanskje opplever du at du plutselig kan ta det steget som jeg gjorde under pandemien: jeg opplevde at det var lettere å huske å gjøre yoga hvis jeg gjorde det hver dag framfor to ganger i uka, så det var det jeg gjorde. En annen ting: det er ikke tull at man får energi av å trene, så selv om det i starten kan føles tungt å sette av ti minutter til en vinyasa eller to, kommer det til å føles lettere jo flere ganger du gjør det. Utholdenhet og styrke bygges akkurat like gradvis som nervebanene i hjernen, så når du kjenner at ting går fra å være akkurat passe utfordrende til lett, er tida inne for å gå videre. Jo mer du trener, jo lettere blir det å huske å gjøre det, jo sterkere blir du, jo mer energi får du, og jo mer lyst har du til å trene enda mer. Det er det motsatte av en ond sirkel, det er en god spiral eller noe sånt.

Å gjøre noe som helst er bedre enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Om du en dag tenker at det ikke er noe vits i å ta på seg treningsklær og sette seg på matta si bare for å sitte og puste oppmerksomt i ti minutter, så vit at det er vits i, for hver gang du gjør de tre enkle tinga, styrker du den nervebanen hjernen din er i ferd med å forme som etter hvert vil føre til at du i framtida setter av ti, tjue, tretti, førti, femti eller seksti minutter til å trene hver dag helt uten at det føles som et bevisst valg. Ikke stol på meg fordi jeg er utdanna personlig trener, for det er jeg ikke, men stol på meg fordi det var sånn jeg begynte, og nå er yoga en selvsagt del av min daglige rutine. Jeg vil ikke gå en dag uten å spise med mindre jeg er veldig sjuk. På samme måten vil jeg ikke gå en dag uten yoga med mindre det er en veldig god grunn til det.

Og litt relatert til dét igjen: for hvis et bevisst forhold til mat er en slippery slope som leder til et bevisst forhold til mosjon, er et bevisst forhold til mosjon en slipperly slope som leder til et bevisst forhold til rusmidler. Jeg sa det ikke til så mange, for jeg var litt redd for å ikke lykkes, pluss at det har involvert en viss skam for meg, men jeg hadde et nyttårsforsett i år som gikk ut på at jeg ikke skulle drikke alkohol i januar. Det var et veldig lavterskel nyttårsforsett, for jeg lovte meg sjøl at om jeg ikke fikk det til, skulle det være helt greit, for å gå rundt og ha dårlig samvittighet eller å skamme seg over noe, er ikke produktivt på noen som helst måte (også noe å ha med seg hvis man vil bli flinkere til å spise og/eller trene). Jeg fikk det ganske bra til: i januar hadde jeg et totalt alkoholkonsum på én og en halv cider, og én aperol spritz. Den ene aperol spritzen hadde jeg veldig lyst på og den koste jeg meg med. De halvannen ciderne drakk jeg mest ut av vane og fordi jeg følte det var forventa av meg. 

Det nyttårsforsettet mitt først og fremst lærte meg, er at i de aller fleste sammenhengene der jeg drikker alkohol, gjør jeg det nettopp ut av vane og/eller en opplevd forventning. Jeg lærte at å drikke alkoholfritt eller nesten bare alkoholfritt en kveld ute, har null å si for hvor gøy jeg har det, og alt å si for hvor enkel hjemveien er og hvor bra jeg har det dagen etter. Jeg har ikke satt noe tidsbegrensning på nyttårsforsettet mitt utover januar, men foreløpig vil jeg fortsette i dette sporet: å kjenne etter hvorfor jeg egentlig drikker, og hvis svaret er vane eller forventning, kan jeg droppe det, mens hvis svaret er at jeg har oppriktig lyst på, får jeg lov å drikke en enhet. Og så etter den enheten spørre meg sjøl det samme spørsmålet enda en gang. Ikke bare er det godt for helsa, psykisk vel så mye som fysisk, men også bankkontoen. Det skal også sies at jeg ikke veit om jeg hadde vært i stand til å kutte så kraftig ned på alkoholinntaket mitt om det ikke hadde vært for ADHD-medisinene, for det var jo en grunn til at alkoholinntaket mitt var høyt nok til at det kjentes som noe jeg burde redusere in the first place. 

Sånn. Det var bare det jeg ville si.