Trettipunktersbloggutfordring #24: ti fine blogger

Punkter som dette gjør at jeg begynner å innse hvor sta jeg er som tviholder på bloggformatet, til tross for at det hadde sin storhetstid for ti – femten år siden. Jeg veit egentlig ikke helt hvorfor folk slutta å blogge, fordi for meg er det ikke direkte utskiftbart med sosiale medier som Instagram og TikTok. Men nå var kanskje de fleste av de mest populære bloggene i all hovedsak bildebaserte uansett, mens jeg alltid har fokusert mest på tekst? Ikke greit å si, men jeg savner litt den perioden av livet mitt da alle internettvennene mine hadde blogger. Bevares, kudos til dem for å vokse opp og gå videre i livet, men jeg har nå en gang alltid hatt en sterk preferanse for at ting skal fortsette å være som de er.

Det jeg prøver å si er: jeg veit ikke engang om jeg klarer å komme på hele ti blogger som jeg fortsatt følger med på den dag i dag? Men jeg skal gjøre et hederlig forsøk på å i det minste liste opp så mange som mulig.

1. Akima Montgomery

Karoline er den eneste andre jeg kjenner utenom meg sjøl som fortsatt holder stand i bloggosfæren, og jeg trur også bloggen hennes har eksistert omtrent like lenge som min egen. Det er ikke til å komme ifra at man blir investert i livet til noen man har lest nedtegnelsene til over mange år, og jeg mener bestemt at bloggformatet byr på både mer personlige og mer engasjerende glimt inn i noens hverdag enn hva som er tilfellet med for eksempel Facebook og Instagram. Det er alltid koselig å lese Karolines særegne blikk på stort og smått, fortalt gjennom et pratsomt og tidvis malende språk. Anbefales spesielt til de av dere der ute som er svake for blant annet teater, musikaler, ungdomsbøker, animasjonsfilm eller Nintendo. 

2. Wait But Why

Dette pleide å være yndlingsbloggen min, men i likhet med blogger flest blir den i disse dager bare særdeles sporadisk oppdatert (i skrivende stund er det nyeste innlegget omkring et år gammalt). Nå skal det også sies at de seineste innlegga, stort sett fokusert på amerikansk politikk og livet som småbarnsforelder, har interessert meg mindre enn de tidligere innlegga som typisk har vært mer orientert rundt blant annet vitenskap og filosofi, men for bloggforfatter Tim Urban har nok rett og slett livet kommet i veien: han har via mye av tida si til å skrive bøker framfor blogg, i tillegg til at han altså har stifta familie. Og kanskje er det nettopp dét som er mye av grunnen til at blogging ikke er hva det en gang var: det var stort sett millenials som dreiv med det, og de fleste av oss (ekskludert Karoline og meg, hehe) har nå kommet i den alderen der familie og jobb gjerne tar opp en større del av livet.

3. Green Bonanza 

Familie og jobb har også blitt hovedprioritet for Mia Frogner, hobbykokken bak yndlingsmatbloggen min, som ikke har blitt oppdatert siden 2021. Det fins flere matblogger der ute dedikert til et vegetarisk kosthold, men Green Bonanza har alltid vært min favoritt fordi oppskriftene ikke bare har vært veldig nøyaktige og gode, men fordi Mia Frogner ofte tok seg tid til å skrive hvorfor man gjør som man gjør, og for en nysgjerrigper som meg som fort kan bli skikkelig vrang hvis jeg bare blir bedt om å gjøre noe uten å bli fortalt hvorfor, har dette vært gull. Selv om jeg ikke trur det er noen umiddelbare planer om å oppdatere Green Bonanza i overskuelig framtid, er jeg like fullt glad for at oppskriftarkivet fortsatt ligger gratis tilgjengelig, for mange av rettene derfra har blitt som klassikere å regne på mitt eget kjøkken, der jeg har gjort flere av dem til mine egne ved å legge til en personlig vri.

4. Okonomi Kitchen

Jeg føler allerede på meg at det kommer til å bli en overvekt av matblogger på denne lista, for matblogger har etter alt å dømme tålt den såkalte tidens tann bedre enn enkelte andre typer blogger. Jeg foretrekker helt klart matbloggene til de hobbykokkene der ute som virkelig veit hva de driver med, som er interessert i de kjemiske prosessene i matlaging, og som har satt seg inn i det tekniske håndverket, og Lisa Kitahara er en av dem. Okonomi Kitchen fokuserer mest på det japanske kjøkkenet spesielt, og det asiatiske kjøkkenet generelt, og en del av ingrediensene hun bruker er såpass spesifikt asiatiske at de kan være upraktiske å få tak i for noen som hovedsakelig har tilgang på norske kjedebutikker, men jeg bruker ikke desto mindre gjerne oppskriftene hennes som veiledning og inspirasjon. 

5. Et kjøkken i Istanbul

En annen matnerd med en viss integritet der ute, er Vidar Bergum. Som tittelen på bloggen tilsier, er han i hovedsak inspirert av det tyrkiske kjøkkenet, og der står det sosiale aspektet ved mat sterkere enn det gjør hos oss her i nord. Jeg har eksepsjonelt sjeldent besøk, og jeg bor aleine, så jeg må innrømme at jeg sjøl foretrekker oppskrifter som i seg sjøl er fullverdige måltider, framfor å bruke masse tid på å lage en drøss småretter som kan deles, men jeg setter veldig pris på hvor godt han skriver om matlagingsprosessen og at han ikke overlater noe til tilfeldighetene.

6. Jamie Oliver

Kanskje er det like unødvendig å anbefale Jamie Oliver sin matblogg som det er å anbefale Addison Rae sin musikk, men det er jo en grunn til at han har blitt en av verdens største matkjendiser, og reint bortsett fra trynefaktor og personlighet, er mye av det fordi oppskriftene hans ofte er overraskende enkle. Jamie Oliver er en bunnsolid kokk som ikke trenger å gjemme seg bak fiksfakseri, fordi han veit at om du bruker gode råvarer og riktig teknikk, trenger man ikke fancy, eksotiske ingredienser, for man kan like gjerne lage magi ut av de trausteste grønnsaker om man bare veit hva man skal gjøre med dem.

7. What If? 

Jeg veit ikke om opphavsmann Randall Munroe er enig i at dette er en blogg, men jeg er det, og det er det eneste som betyr noe. Undertittelen lyder "serious answers to absurd questions", og det er akkurat hva dette er: en usedvanlig kunnskapsrik fysiker, som til gjengjeld er knallgod til å formidle, svarer på spørsmål som er så meningsløse og dumme at de fleste andre vitenskapsfolk ikke gidder å bruke tid på dem. Dette er et nettsted/blogg som aldri slutter å underholde meg, og anbefales til folk som liker å bli smartere samtidig som de har det gøy.

Så… jeg klarte å komme på sju blogger jeg liker. Som strengt tatt ikke er like mange som ti, men som er uendelig (faktisk) mange flere enn ingen. 

TEDtalks: Inside the mind of a master procrastinator (egentlig er dette ei blogganbefaling)

Den siste tida har jeg blitt veldig hekta på å lese bloggen Wait But Why. Det er en blogg som tar for seg stort og smått, byr på lett underholdning og tankevekkende filosofi, men det alle postene har til felles, er at de er skrevet på en fengende og uhøytidelig måte som gjør at man egentlig ikke trenger noen som helst forkunnskaper om temaet før man begynner å lese. Plutselig sitter man altså og har lest i flere timer og har lært masse nyttig om ting man trudde man ikke hadde forutsetninger for å forstå. Jeg veit ikke åssen bloggforfatter Tim Urban gjør det, men han har altså evnen til å skrive om hvilket tema som helst, og gjøre det superinteressant og lettforståelig, sånn at man nesten blir lurt til å lære seg masse kult om for eksempel vitenskap og teknologi.

Som en introduksjon til bloggen hans, anbefaler jeg dere å se hans foreløpig eneste TEDtalk som jeg har limt inn under. Her snakker han om prokrastinering, og også her er det nettopp måten han forteller om det på som gjør det så utrolig enkelt å følge ham hele veien. Han er morsom og nedpå og snakker et språk hvem som helst kan forstå - en slags vitenskapens ikke-kjipe Donald Trump. Okei, jeg innrømmer at det var ei rar sammenligning. Og forresten: bloggen handler ikke bare om vitenskap, altså, ikke på langt nær. Man strekker vel også definisjonen litt langt om man skal påstå at foredraget under handler om vitenskap. Men stort sett er det altså innlegga hans om vitenskap jeg liker best, rett og slett på grunn av den fantastiske evnen han har til å formulere de vanskeligste ting på en enkel, men likevel ikke overforenkla måte.



Selv om jeg blir en liten smule stressa ved tanken på at jeg sannsynligvis prokrastinerer livet mitt fram mot øyeblikket like før jeg dør, syns jeg likevel dette foredraget er artig og inspirerende, og jeg prøver sjøl hele tida å bli flinkere til å gjøre ting jeg faktisk skal, som å skrive, istedenfor å... ja, noen vil kanskje si at å tilbringe flere timer på Wait But Why er prokrastinering, men det er i det minste en positiv form for prokrastinering, der jeg sjøl får noe ut av det. Da er det verre når jeg sitter og spiller Candy Crush istedenfor å for eksempel skrive. Og hvis du så dette foredraget og likte det, anbefaler jeg innlegget Life is a Picture, But You Live in a Pixel, hvor han går nærmere inn på dette med å utnytte tida man faktisk får utdelt hver dag.

Blant andre innlegg jeg anbefaler å lese, er innlegget som fikk meg hekta på bloggen in the first place, nemlig The Fermi Paradox. Dette er så superspennende og WOAH-verdig (se "Religion for the Nonreligious") at jeg egentlig bare vil at alle skal lese det, selv om jeg jo innser at ikke alle i hele verden syns astronomi og kosmologi er like altoppslukende AWESOME som det jeg syns. Kjenner du ikke til Fermi-paradokset fra før, så går det kort fortalt ut på følgende: med så uendelig mange stjerner og planeter der ute, hvorfor har vi aldri noensinne sett noe tegn overhodet til utenomjordisk liv? Blogginnlegget prøver å finne ut av nettopp det, og lesninga er ekstremt skremmende og jævlig interessant.

Så har du selvfølgelig det kjempelange innlegget i to deler om The AI Revolution. Jeg skal egentlig ikke snakke noe mer om det nå, fordi jeg egentlig allerede har brukt et helt blogginnlegg på å snakke om det her. Men har du tid, så les det for all del, fordi som det står i innledninga til innlegget: "The reason this post took three weeks to finish is that as I dug into research on Artificial Intelligence, I could not believe what I was reading. It hit me pretty quickly that what’s happening in the world of AI is not just an important topic, but by far THE most important topic for our future. So I wanted to learn as much as I could about it, and once I did that, I wanted to make sure I wrote a post that really explained this whole situation and why it matters so much."

Anbefaler også det litt mindre skremmende innlegget What Makes You You?. Dette innlegget består rett og slett av en serie tankeeksperimenter for å teste ut forskjellige hypoteser om hva "du" egentlig her. Kule greier i grenselandet mellom filosofi og vitenskap (som er et grenseland jeg personlig er veldig, veldig glad i).

Sist, men absolutt ikke minst vil jeg anbefale å lese Religion for the Nonreligious. Dette er det minst deprimerende innlegget på lista, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det direkte motiverende. For hvis man i utgangspunktet ikke har frelse som sitt øverste mål i livet, hva skal dermed det øverste målet i livet ditt være da? Å få mer penger, bli forfremma på jobben, kjøpe stadig større hus, kjøpe stadig dyrere bil? Selvfølgelig skal ikke dette være målet med livet ditt. Hvis man ikke trur på evig frelse, bør målet i livet ditt, i følge Tim Urban, være å bli klokere. Som ikke er det samme som å bli mer intelligent. Og på en ufattelig lettfattelig måte beskriver han i dette innlegget hva man kan gjøre for å bli nettopp det, via fire steg. Steg tre er det jeg tidligere nevnte i blogginnlegget mitt som WOAH-øyeblikka. Der var under påvirkning av et sånt WOAH-øyeblikk at jeg for eksempel skreiv dette innlegget den gangen, og jeg trur alle som har opplevd WOAH-øyeblikk på samme måte som jeg har, syns det er helt fantastisk å lese en så presis beskrivelse av dem som i Religion for the Nonreligious. Og dette trur jeg egentlig er det innlegget av de jeg har linka til som flest har bruk for og interesse av å lese, fordi det aller mest handler om personlig utvikling, som jo angår alle og enhver, ikke bare de nerdete og spesielt interesserte.

Så... egentlig brukte jeg bare denne TEDtalken for å anbefale dere det som sannsynligvis er min yndlingsblogg for tida. Jeg håper virkelig dere bruker tid på å lese noe der inne, og kanskje da særlig Religion for the Nonreligious. Hvis du leste Life is a Picture, But You Live in a Pixel, vil det gi mening for deg om jeg sier at jeg heller vil at du skal lese på Wait But Why i en halvtime enn å scrolle på Facebook i en halvtime. Av alle de fordummende aktivitetene man kan finne på å fylle dagen sin med, er Wait But Why ikke en av dem.

Tre anbefalinger på M

Monkey Island - Jeg trur jeg var omkring ti år da jeg blei introdusert for denne klassiske spillserien. Vi fikk treer'n, The Curse of Monkey Island, via en spillklubb vi var medlem av på den tida, og jeg syns det var kjempegøy å spille. Uheldigvis forstod jeg ikke da den ekstremt satiriske humoren, men det har jeg gjort i etterkant. Litt kjedelig er det dermed at det ikke går an å installere The Curse of Monkey Island på nyere maskiner, men ei tid etterpå skaffa vi oss firer'n i serien, Escape From Monkey Island. Nå enda nyligere fikk noen av dere kanskje med dere at jeg lasta ned originalspillet i en nyoppussa utgave. Det kan du også gjøre for en billig penge fra komplett.no. Uansett, dette er så så så vittig. Som østlending bruker jeg veldig sjeldent det uttrykket, men det stemmer veldig godt i denne sammenhengen. Man følger altså Guybrush Threepwood (som blei hetende Guybrush fordi folka som lagde ham, lagde ham i et program som hette Brush, og de visste ikke hva han skulle hete ennå, så de bare lagra fila som "guy" så filnavnet blei til guy.brush og de syntes det klang usedvanlig godt), og dette blei en så lang parantes at jeg setter punktum nå. Men man følger som sagt Guybrush, en ung kar som har lyst til å være sjørøver. Love interest'en hans heter Elaine, og nemesisen hans heter LeChuck, og grunnplottet i hvert av spilla er uhyre simpelt, men det er alle replikkvekslingene og de absurde situasjonene Guybrush havner i for å nå målet sitt som gjør spillet så innmari verdt å spille. Det er så mange interne vitser, så mange referanser, så mange running gags, og så mange klassiske scener som aldri vil bli gamle. "That's the second biggest monkey head I've ever seen." Dette er forøvrig snakk om et pek-og-klikk-puzzle, og det ligger jo ikke for alle, men sånn som meg, da, som når jeg er hjemme i Lier digger å sitte med sudoku eller kryssord, syns dette er et meget spillbart spill. Her er noen mer eller mindre tilfeldige bilder fra noen av de forskjellige spilla:

Har noen forresten lyst til å være med og cosplaye Guybrush en gang?

Mysterious Skin - Dette har vært en av yndlingsfilmene mine veldig lenge, og en gang lovte jeg dyrt og hellig at jeg ikke skulle se filmen igjen før jeg hadde lest boka den var basert på. Det løftet brøyt jeg, men så er det en veldig bra film og, da. Når jeg ser den igjen nå, innser jeg at noen av replikkene høres litt konstruerte ut (særlig de til Wendy, sjøl om Wendy på alle andre måter er en veldig kul karakter), men det er fortsatt den grunnleggende melankolske atmosfæren og de fantastiske skuespillerprestasjonene til Joseph Gordon-Levitt før han blei allemannseie og Brady Corbet som gjør hele filmen. Og sjøl om han fungerer mest som en comic relief, er jeg også veldig glad i karakteren Eric. Uansett, det handler om livet til to tenåringsgutter. Neil er en prostituert tøff-i-trynet high school-dropout som bærer på en mørk hemmelighet. Brian er en sosialt utilpass nerd som trur han har blitt bortført av romvesener. De spilte på samme baseball-lag det de var små, men har siden ikke sett hverandre. Så møtes de igjen. Og bare, dette er skikkelig vondt og vakkert på akkurat den måten jeg liker det, og den har et av de mest fantastiske soundtracka jeg har hørt. Takk for å introdusere meg til Slowdive som femtenåring. Men altså, jeg må lese boka. Det må jeg jo bare. Og her, ta en trailer:




minismartinis.com - Dette er en av de mest inspirerende bloggene jeg veit om, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg klarte å blogge sånn sjøl, men jeg innser jo at jeg er altfor bablete, pessimistisk og dårlig til å ta bilder. Men så enkelt kan det altså gjøres. For det er nettopp minimalismen ved denne bloggen jeg liker så innmari godt. Det enkle, men konsise og veldig gode språket, måten hun får bare én eneste setning til å klinge som poesi. I tillegg er det de fine bildene, også ofte dem med en poetisk undertone. Og liksom, hele bloggen har sånn ei særegen stemning, en florlett hyllest til alle tings skjønnhet. Hvis du har en dårlig dag, hjelper det faktisk å ta en kikk innom der.

Tre anbefalinger på E

Equilibrium - Dette er en av de mest undervurderte sci-fi-filmene jeg veit om. Ikke undervurdert som i at den fikk dårlige kritikker da den kom - så vidt jeg veit, klarte den seg greit - men jeg kan bare ikke forstå hvorfor den ikke har fått mer oppmerksomhet. Den tar for seg vår verden i framtida, der myndighetene har blitt paranoide etter en tredje verdenskrig. Desperate etter å bekjempe hat, raseri og frykt en gang for alle, innføres det et følelsesforbud. Vi følger et "følelsespoliti" i Christian Bales skikkelse gjennom hans oppgaver med å uttrydde og undertrykke alt som uttrykker følelser, enten det dreier seg om å brenne kunstverk eller drepe kjæledyr. Og dere, det er et så genialt konsept med så utrolig mange sterke følelser - ironisk, hæ? - og det som gjør det ekstra skremmende, er at myndighetene tross alt hele tida mener det godt. Jeg skulle nesten ønske dette var en TV-serie, for det eneste negative med denne filmen, er at den er for kort. Det er mye råstoff her, mange tanker som kan videreutvikles og utforskes, og det hele har en enorm filosofisk dybde. Likte du Battlestar Galactica, liker du denne.

En dåre fri av Beate Grimsrud - Jeg kikker opp på en vitsetegning som henger på kjøleskapet. To menn sitter og ser ut over et øde landskap med fabrikkpiper. Den ene sier: "En dag skal vi alle dø." Den andre svarer: "Alle andre dager skal vi det ikke." Denne boka er så inderlig sår og vanskelig, og så veldig, veldig bra. Det er noe med den enkle, noen vil kanskje kalle den naive, skrivestilen som gjør det så mye mer nært enn mye annet jeg har lest. Dette er direkte tankereferater, med alle vakre tilfeldigheter det måtte medføre. Det handler om Eli og om livet hennes med stemmene bare hun kan høre. Jeg klarte knapt å legge den fra meg. Fengslende, fascinerende og helt fantastisk, og totalt uverdig den klønete formulerte anbefalinga mi.

Eirin Gundersen - Fordi herregud, denne jenta er så sykt flink til å skrive atte hjelp. Og så er hun snill og kul og pen og en god venn, og om du ikke har muligheten til å bli kjent med henne i virkeligheten, så les i det minste alt det fine hun skriver på bloggen sin.

Mars - åssen finner de meg?

JAHEIALLESAMMEN det går litt treigt med blogginga om dagen, men jeg er relativt stressa, om enn egentlig ganske glad om dagen, og hadde jeg hatt tid, så hadde jeg sikkert ikke blogga så mye uansett fordi det skjer jo ikke allverden. Eller, mange ting skjer, men tru det eller la vær; jeg har faktisk et privatliv. Høh.

Men hey, avvikeren Eirik hadde en artig liten sak på sin blogg/hjemmeside/whatever, og fordi jeg jo har særdeles lite av interesse å komme med, tenkte jeg å ta en spansk en og stjele ideen. Dere veit, siden jeg har profil på statcounter.com og sånn sett kan se hva folk søker på for å finne bloggen min. Det er ganske trivelig.

Her har dere høydepunktene fra mars:

runke - denne troner øverst og høyest på lista. Jeg er akk, så beæret.
runke til - også høy plassering.
fun fact pølser - veit ennå ikke om denne har sammenheng med de to overstående.
liker å runke i skogen - ja, det er ikke måte på hvilke temaer jeg tar for meg her på bloggen.
Runke utendørs
norsk runke noveller - det jeg strengt tatt skriver mest av.
Got Gisele sexy kåt gown - denne lar jeg tale for seg...
mamma liker at jeg runker - noen har et Ødipus-kompleks.
beste ronke måten
naken folk - fordi det jo fins så mange nakenbilder av meg her.
hemmelig agent redder verden - ❤
jeg har runket i 2 dager
filmer å runke til
runke i flammene - HVA GÅR DET AV FOLK?
godt å runke
Herregud, slutt å ver så jævla kug, då - denne blei jeg glad av.
popularität tokio hotel - Yndlingsbandet mitt! Nææææt.

Hurra! Nå skal jeg gå og legge planer for verdensherredømme.

Spørsmål:

For å holde styr på altet, begynte jeg for noen måneder siden å skrive de filmene jeg har sett på ei liste i kronologisk rekkefølge. Dette fordi jeg ser det jeg liker å tru er over gjennomsnittlig mye film, og ting har lett for å klusse seg til når det er jeg som har kontrollen. Per akkurat nå driver jeg fortsatt og har anmeldelser fra juleferien på vent. Jeg prøver å ikke overstige femten blogginnlegg i måneden fordi jeg etter beste evne vil unngå å drukne dere. Samtidig tenker jeg at jeg av og til vil og bør komme med random info om mitt faktiske liv.

Vel, med alle de faktaene i bakhodet, kan jeg informere dere om at på lista mi nå, står elleve filmer. Det er faktisk ganske mye, og særlig med tanke på at når de elleve filmene er anmeldt, har det garantert dukka opp elleve nye. Jeg begynner å tenke at det såkalte systemet mitt kanskje ikke går lenger.

Meeen så har jeg jo blitt trofast anmelder på Filmfront, så spørsmålet mitt til dere er da som følger: vil dere fortsette å lese anmeldelsene på bloggen min, eller er dere kule med å lese dem på Filmfront i steden? Jeg mener, direkte link til profilen min der står strengt tatt til høyre her, og du trenger ikke være medlem for å lese dem. For jeg begynner å merke at det blir mer og mer tvangshandling som ligger bak. Kosen har blitt så smått litt borte, liksom. Men vær for all del ærlige.

Vil du fortsatt lese anmeldelsene på bloggen min, eller takler du å lese dem på Filmfront?

Om søte mennesker, blant annet

Se, se, se hva leserne av bloggen min har stemt fram!:
Det varmer mitt hjerte i ei tid da jeg får greie på at den vidunderlige t-skjorta jeg har bestilt ikke kan bli sendt til meg likevel på grunn av at de må ha en kopi av kredittkortet til kjøperen sendt dem på fax. Butikken, altså. Det suger. Dessuten løp/jogga/lunta jeg tre komma føkkings seks kilometer i gymmen i dag, bare for å få hele klassen, meg sjøl inkludert, til å lure på om jeg har astma. Det suger jaggu det og.

Apropos ingen verdens ting er dette blogginnlegg nummer hundre. Det er jo litt kult.

It's blogging!

Hey hopp. Da var steget tatt. Bloggen er oppe og går, verden består, og Nattfall overgår. I væffal seg sjøl, i og med at hennes siste forsøk på blogg var noen spede krampetrekninger på Windows Live Spaces, eller hva det nå kaltes. Det hele gikk nedenom og hjem, men hun prøver igjen, med friskt mot. Dessverre har hun altfor mye å meddele på øyeblikket, og vi vil vel ikke skremme leserne allerede med første innlegg? Nei, tenkte jeg det ikke. Derfor venter vi litte granne, så får vi se hva hun mekker sammen til slutt. Det kommer til å bli saker, altså. Serriøst.