Tre anbefalinger på Å

Å smyge forbi en øks av Beate Grimsrud - Selv om jeg riktignok likte En dåre fri litt bedre (noe som ikke betyr at jeg ikke likte Å smyge forbi en øks, det betyr bare at En dåre fri er ei av de beste bøkene jeg har lest kanskje noen gang), er også denne boka fra 1998 veldig verdt å lese. Jeg har den ikke her, så jeg kan ikke sitere fra den, men det er noe helt utrolig besnærende med Grimsruds nesten naive språkføring, med de enkle setningene, som hun likevel klarer å skape stor poesi ved hjelp av. Hun sier ikke mer enn nødvendig, og betydningene oppstår nærmest i rommet mellom orda. I Å smyge forbi en øks blandes det som er virkelig og det som er nær sagt som dagdrømmer å regne kontinuerlig, og som leser er man aldri helt sikker på hva som faktisk skjer - ei vellykka speiling av hovedpersonen Lydias sinn, for som ei jente i prepubertal alder er det mye som er kaotisk og uforståelig og vanskelig. Humor og alvor står side om side, og dette er ganske enkelt ei meget god bok som jeg trur de aller fleste med kjærlighet til bøker vil ha mye glede av.

Å vende tilbake - Volver, som den heter på originalspråket, var et av mine første møter med filmskaper Pedro Almodóvar. Jeg syns ikke denne er hans aller beste, men jeg syns likevel den fanger essensen av det jeg liker så godt med filmene hans; det uttryksfulle, fargesterke og det livlige i møte med til dels svært tunge og vonde temaer. Almodóvar er kjent for sine sterke kvinneskikkelser, og karakterene vi blir kjent med i Volver er intet unntak. Hovedpersonen Raimunda sitter ikke sammen med venninna si Agustina og skravler om mannfolk, de snakker om føkkings pot. Her, ta en trailer:



Åsatru - Rett og slett fordi jeg syns det er fascinerende, ikke fordi jeg egentlig er involvert i noe sånt sjøl. Syns forøvrig det er utrolig viktig å skille mellom det som gjerne kalles odinisme og annen åsatru, der førstnenvte har uttalte rasisiske og nynazistiske holdninger. Trossamfunn som for eksempel Bifrost tar klar avstand fra rasisme og nynazisme, noe jeg syns er suverent. Syns at stort sett hver gang det er fokus på åsatru i media, så er det odinisme de snakker om. Det er jo i utgangspunktet ikke en direkte sammenheng mellom å være tilhenger av norrøn religion og kultur og å være av den oppfatning at å være nordisk er bedre enn alt annet, så jeg er glad for at det fins trusamfunn som aktivt tar avstand fra den typen ødeleggende holdninger. Men ja, som jeg var inne på i augustanbefalingene, syns jeg norrøn mytologi er enormt fascinerende, i tillegg til at jeg også syns vikingestetikken er veldig tiltalende, noe som til sammen gjør at jeg syns at åsatru er en av de mest interessante av de mindre trosretningene.

Tre anbefalinger på E

Equilibrium - Dette er en av de mest undervurderte sci-fi-filmene jeg veit om. Ikke undervurdert som i at den fikk dårlige kritikker da den kom - så vidt jeg veit, klarte den seg greit - men jeg kan bare ikke forstå hvorfor den ikke har fått mer oppmerksomhet. Den tar for seg vår verden i framtida, der myndighetene har blitt paranoide etter en tredje verdenskrig. Desperate etter å bekjempe hat, raseri og frykt en gang for alle, innføres det et følelsesforbud. Vi følger et "følelsespoliti" i Christian Bales skikkelse gjennom hans oppgaver med å uttrydde og undertrykke alt som uttrykker følelser, enten det dreier seg om å brenne kunstverk eller drepe kjæledyr. Og dere, det er et så genialt konsept med så utrolig mange sterke følelser - ironisk, hæ? - og det som gjør det ekstra skremmende, er at myndighetene tross alt hele tida mener det godt. Jeg skulle nesten ønske dette var en TV-serie, for det eneste negative med denne filmen, er at den er for kort. Det er mye råstoff her, mange tanker som kan videreutvikles og utforskes, og det hele har en enorm filosofisk dybde. Likte du Battlestar Galactica, liker du denne.

En dåre fri av Beate Grimsrud - Jeg kikker opp på en vitsetegning som henger på kjøleskapet. To menn sitter og ser ut over et øde landskap med fabrikkpiper. Den ene sier: "En dag skal vi alle dø." Den andre svarer: "Alle andre dager skal vi det ikke." Denne boka er så inderlig sår og vanskelig, og så veldig, veldig bra. Det er noe med den enkle, noen vil kanskje kalle den naive, skrivestilen som gjør det så mye mer nært enn mye annet jeg har lest. Dette er direkte tankereferater, med alle vakre tilfeldigheter det måtte medføre. Det handler om Eli og om livet hennes med stemmene bare hun kan høre. Jeg klarte knapt å legge den fra meg. Fengslende, fascinerende og helt fantastisk, og totalt uverdig den klønete formulerte anbefalinga mi.

Eirin Gundersen - Fordi herregud, denne jenta er så sykt flink til å skrive atte hjelp. Og så er hun snill og kul og pen og en god venn, og om du ikke har muligheten til å bli kjent med henne i virkeligheten, så les i det minste alt det fine hun skriver på bloggen sin.