Å smyge forbi en øks av Beate Grimsrud - Selv om jeg riktignok likte En dåre fri litt bedre (noe som ikke betyr at jeg ikke likte Å smyge forbi en øks, det betyr bare at En dåre fri er ei av de beste bøkene jeg har lest kanskje noen gang), er også denne boka fra 1998 veldig verdt å lese. Jeg har den ikke her, så jeg kan ikke sitere fra den, men det er noe helt utrolig besnærende med Grimsruds nesten naive språkføring, med de enkle setningene, som hun likevel klarer å skape stor poesi ved hjelp av. Hun sier ikke mer enn nødvendig, og betydningene oppstår nærmest i rommet mellom orda. I Å smyge forbi en øks blandes det som er virkelig og det som er nær sagt som dagdrømmer å regne kontinuerlig, og som leser er man aldri helt sikker på hva som faktisk skjer - ei vellykka speiling av hovedpersonen Lydias sinn, for som ei jente i prepubertal alder er det mye som er kaotisk og uforståelig og vanskelig. Humor og alvor står side om side, og dette er ganske enkelt ei meget god bok som jeg trur de aller fleste med kjærlighet til bøker vil ha mye glede av.
Å vende tilbake - Volver, som den heter på originalspråket, var et av mine første møter med filmskaper Pedro Almodóvar. Jeg syns ikke denne er hans aller beste, men jeg syns likevel den fanger essensen av det jeg liker så godt med filmene hans; det uttryksfulle, fargesterke og det livlige i møte med til dels svært tunge og vonde temaer. Almodóvar er kjent for sine sterke kvinneskikkelser, og karakterene vi blir kjent med i Volver er intet unntak. Hovedpersonen Raimunda sitter ikke sammen med venninna si Agustina og skravler om mannfolk, de snakker om føkkings pot. Her, ta en trailer:
Åsatru - Rett og slett fordi jeg syns det er fascinerende, ikke fordi jeg egentlig er involvert i noe sånt sjøl. Syns forøvrig det er utrolig viktig å skille mellom det som gjerne kalles odinisme og annen åsatru, der førstnenvte har uttalte rasisiske og nynazistiske holdninger. Trossamfunn som for eksempel Bifrost tar klar avstand fra rasisme og nynazisme, noe jeg syns er suverent. Syns at stort sett hver gang det er fokus på åsatru i media, så er det odinisme de snakker om. Det er jo i utgangspunktet ikke en direkte sammenheng mellom å være tilhenger av norrøn religion og kultur og å være av den oppfatning at å være nordisk er bedre enn alt annet, så jeg er glad for at det fins trusamfunn som aktivt tar avstand fra den typen ødeleggende holdninger. Men ja, som jeg var inne på i augustanbefalingene, syns jeg norrøn mytologi er enormt fascinerende, i tillegg til at jeg også syns vikingestetikken er veldig tiltalende, noe som til sammen gjør at jeg syns at åsatru er en av de mest interessante av de mindre trosretningene.
Viser innlegg med etiketten religion. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten religion. Vis alle innlegg
søndag 4. oktober 2015
mandag 10. august 2015
Tre anbefalinger på Æ
Okei, jeg skal ikke ljuge. Æ var et reint, lite helvete, og dét bærer dette innlegget preg av.
Ærlighet - Jørgen har ved flere anledninger rost min evne til å "ikke være så kjerring" - det vil si, jeg sier aldri én ting og mener noe annet. Jeg får seriøst spader av når folk innleder setninger med fraser som "dette er ikke ment som kritikk, men -" - og så er det ment som nettopp kritikk. Hvis jeg faktisk innleder en setning med den frasen der, så er det - faktisk - fordi det ikke er ment som kritikk. Men fordi den har blitt brukt i hjel av folk som mener det som kritikk, men vil ha et slags alibi eller noe, så føler folk likevel at det jeg sier etterpå er kritikk, til tross for at jeg aldri ville misbrukt et uttrykk på den måten. Beklager hvis jeg forvirrer noen nå. Et annet eksempel er når folk spør om jeg vil ha, ja la oss si en sjokoladebit. Hvis jeg vil det, sier jeg ja takk. Hvis ikke, sier jeg nei takk. Jeg sier aldri nei takk når jeg egentlig vil ha bare for å være høflig, fordi jeg antar at de som spør faktisk spør fordi de vil at jeg skal ta en bit, som er den samme grunnen til at jeg spør noen om de vil ha en bit hvis det er jeg som sitter med sjokoladen. Jeg er sikker på at sånne ting kan gjøre at jeg til tider oppfattes som litt autistisk eller noe, eller at jeg bare ikke forstår sosiale normer - og sistnevnte er jo helt sikkert noe av grunnen også, for all del - men det er bare det at jeg syns det er så fullstendig idiotisk å bare... si én ting og mene noe annet? Naiv som jeg er, har jeg også en tendens til å tolke frasen "skal vi ta en kaffe en dag?" ganske bokstavelig. Det har fått meg oppi minst én klein situasjon, som i ettertid har gjort meg livredd for å bruke den sjøl, fordi tenk hvis folk jeg har lyst til å ta en kaffe med en dag, skulle tru at det er en date? AAHHH. Ser dere hvorfor alle bare burde si ting rett ut? Jeg gjør i væffal det ganske konsekvent. Så hvis jeg spør deg om du vil ha sjokolade, så si for all del ja hvis du vil det!
Æser og sånn - Jeg var veldig mye mer into norrøn mytologi og denslags da jeg var yngre - ikke minst godt hjulpet av en fantastisk barne-TV-serie som het "Norrøn gudelære" eller noe sånt - hva skjer med at den har blitt helt borte, a? Jeg har prøvd å google den, og det nærmeste jeg har funnet er dette her - og selvfølgelig er det Kvinneguiden Google leder meg til - uten at jeg blei noe voldsomt mye klokere. Jeg innser at mye av kunnskapen om norrøn mytologi som jeg tilegna meg som liten nå er glemt, men jeg syns fortsatt det er utrolig interessant!!
Ærverdige hus - Jeg bare hater når fantastiske hus alltid skal pusses opp. Altså, jeg skjønner greia med å unngå mugg og fukt og sånne ting, men liksom, hvorfor rive ut gamle trevegger for å erstatte dem med gips? Og apropos gips, hvorfor hive ut gipsrosetten med mulighet for lysekrone, til fordel for spotter? Jeg bare forstår ikke. Altså, jeg skjønner at folk har forskjellig smak, men det er ikke akkurat sånn at gamle hus bare kan bygges nytt, i motsetning til nye, moderne hus. Gamle hus er en utryddningstrua rase, og jo eldre de er, jo mer kritisk er situasjonen. Jeg blir helt kvalm når jeg leser dette om Grand Café, for eksempel, og jeg bare... har ikke folk noen respekt for historie her til lands? Jeg kunne sikkert posta bilder med eksempler på hva jeg snakker om, men jeg veit ikke helt hva jeg skulle ha posta, egentlig.
Ærlighet - Jørgen har ved flere anledninger rost min evne til å "ikke være så kjerring" - det vil si, jeg sier aldri én ting og mener noe annet. Jeg får seriøst spader av når folk innleder setninger med fraser som "dette er ikke ment som kritikk, men -" - og så er det ment som nettopp kritikk. Hvis jeg faktisk innleder en setning med den frasen der, så er det - faktisk - fordi det ikke er ment som kritikk. Men fordi den har blitt brukt i hjel av folk som mener det som kritikk, men vil ha et slags alibi eller noe, så føler folk likevel at det jeg sier etterpå er kritikk, til tross for at jeg aldri ville misbrukt et uttrykk på den måten. Beklager hvis jeg forvirrer noen nå. Et annet eksempel er når folk spør om jeg vil ha, ja la oss si en sjokoladebit. Hvis jeg vil det, sier jeg ja takk. Hvis ikke, sier jeg nei takk. Jeg sier aldri nei takk når jeg egentlig vil ha bare for å være høflig, fordi jeg antar at de som spør faktisk spør fordi de vil at jeg skal ta en bit, som er den samme grunnen til at jeg spør noen om de vil ha en bit hvis det er jeg som sitter med sjokoladen. Jeg er sikker på at sånne ting kan gjøre at jeg til tider oppfattes som litt autistisk eller noe, eller at jeg bare ikke forstår sosiale normer - og sistnevnte er jo helt sikkert noe av grunnen også, for all del - men det er bare det at jeg syns det er så fullstendig idiotisk å bare... si én ting og mene noe annet? Naiv som jeg er, har jeg også en tendens til å tolke frasen "skal vi ta en kaffe en dag?" ganske bokstavelig. Det har fått meg oppi minst én klein situasjon, som i ettertid har gjort meg livredd for å bruke den sjøl, fordi tenk hvis folk jeg har lyst til å ta en kaffe med en dag, skulle tru at det er en date? AAHHH. Ser dere hvorfor alle bare burde si ting rett ut? Jeg gjør i væffal det ganske konsekvent. Så hvis jeg spør deg om du vil ha sjokolade, så si for all del ja hvis du vil det!
Æser og sånn - Jeg var veldig mye mer into norrøn mytologi og denslags da jeg var yngre - ikke minst godt hjulpet av en fantastisk barne-TV-serie som het "Norrøn gudelære" eller noe sånt - hva skjer med at den har blitt helt borte, a? Jeg har prøvd å google den, og det nærmeste jeg har funnet er dette her - og selvfølgelig er det Kvinneguiden Google leder meg til - uten at jeg blei noe voldsomt mye klokere. Jeg innser at mye av kunnskapen om norrøn mytologi som jeg tilegna meg som liten nå er glemt, men jeg syns fortsatt det er utrolig interessant!!
Ærverdige hus - Jeg bare hater når fantastiske hus alltid skal pusses opp. Altså, jeg skjønner greia med å unngå mugg og fukt og sånne ting, men liksom, hvorfor rive ut gamle trevegger for å erstatte dem med gips? Og apropos gips, hvorfor hive ut gipsrosetten med mulighet for lysekrone, til fordel for spotter? Jeg bare forstår ikke. Altså, jeg skjønner at folk har forskjellig smak, men det er ikke akkurat sånn at gamle hus bare kan bygges nytt, i motsetning til nye, moderne hus. Gamle hus er en utryddningstrua rase, og jo eldre de er, jo mer kritisk er situasjonen. Jeg blir helt kvalm når jeg leser dette om Grand Café, for eksempel, og jeg bare... har ikke folk noen respekt for historie her til lands? Jeg kunne sikkert posta bilder med eksempler på hva jeg snakker om, men jeg veit ikke helt hva jeg skulle ha posta, egentlig.
tirsdag 13. januar 2015
Om intet mindre enn Guds tilstedeværelse i universet, fra en selverklært agnostikers perspektiv
Author's note: Jeg skriver så godt som aldri essays, og trur heller aldri jeg har skrevet et, ikke før nå anyway. Til neste Tromsø-samling skal vi derimot ha om nettopp essaysjangeren. Dette er mitt bidrag. Egentlig er dette bare en noe mer strukturert utgave av dette babbelet, og med "noe mer strukturert" mener jeg nettopp dét. Struktur har aldri vært min sterkeste side, jeg har det heller med å springe fra assosiasjon og assosiasjon i ujevnt tempo, noe som sannsynligvis forklarer hvorfor jeg er en bedre prosalyriker enn akkurat essayist. Nå skal jeg snart ikke snakke mer. Men jeg veit at folk generelt syns det er slitsomt å lese store tekstbolker, så jeg har delt det opp litt med illustrasjonsbilder, bare for leservennlighetens skyld. Bildene er henta fra rundtomkring, og man kommer til kilden ved å trykke på bildet. God lesning.
---
Av alle ting har jeg tenkt å innlede med en referanse til Dan Brown. Jeg har selvfølgelig aldri lest noe han har skrevet, men det har min noe mindre litterært bevisste søster. I Den digitale festning møter vi visstnok en kristen vitenskapsmann som, kanskje naturlig nok, ikke ser på religion og vitenskap som motstridende elementer. Tvert imot evner han å se nettopp det guddommelige i vitenskapens ekstremt finstemte logikk.
Om jeg gjør det samme? Jeg veit ikke ennå. Først må vi kanskje undersøke hva jeg trur, og om jeg trur.
La oss begynne med begynnelsen. Jeg trur på Jesus. Jeg trur at Jesus levde, og at han var et av de mest tolerante og fordomsfrie menneskene i den delen av historien vi kjenner til. Jeg trur ikke han var Guds sønn, og jeg trur at han døde for nesten to tusen år siden. Jeg trur ikke at han utførte mirakler, men jeg trur at han fascinerte og rørte beundrerne sine så dypt og inderlig at når de skulle fortelle andre om ham, tenderte de til å overdrive handlingene hans, noe som igjen leda andre til å tru at det faktisk var mirakler han utførte. Kanskje fant beundrerne hans ingen andre måter å forklare denne uvanlige uselviskheten på, enn at han måtte være Guds sønn. Kanskje sa aldri Jesus sjøl at han var Guds sønn, sånn som det står i Bibelen. Kanskje var det disiplene som la disse orda i munnen hans når de seinere skreiv ned alt de hadde opplevd, for hvem andre enn en guddommelig skikkelse ville finne på å behandle prostituerte og samaritanere som likeverdige mennesker? Jeg trur ikke at Gandhi var Guds sønn, eller at Mor Teresa var Guds datter. Likevel, hadde noen påstått dette om en av dem, hadde jeg ikke hatt problemer med å skjønne hvorfor. Jeg trur på samme måten heller ikke at Jesus var Guds sønn.
Hva med Gud? Hvem er Gud? Hva er Gud? I det gamle testamentet snakkes det om menn (aldri kvinner!) som hører Guds stemme. Gud snakker til Abraham og Moses, og de går hen og gjør hans befaling. I fare for å høres nedlatende ut overfor både Abraham, Moses og alle verdens kristne, tør jeg legge fram følgende fakta: man hadde dårlig, om noen, kunnskap om psykiske lidelser på den tida. Hvis man for fire tusen år siden hørte en stemme i hodet, ville kanskje det mest nærliggende være å anta at det var Gud, for hvem ellers har vel muligheten til å snakke til en både allestederfra og fra inni en sjøl på éi og samme tid?
Noe annet jeg alltid har syntes har skurra i forbindelse med Gud, er dette med religion. Jeg ser i utgangspunktet ingen problemer med å tru på Gud, men å tru på en religion virker vanskeligere. Spørsmålet jeg lenge har stilt meg sjøl, er dette: Åssen kan man, med så mange religioner, både i samtida og i oldtida, tru at ens egen religion er den eneste rette? Er det ikke vel arrogant av for eksempel en jøde å anta at over en milliard hinduer tar riv ruskende feil i deres verdensoppfatning? Så hvis man går med på at det er en Gud, eller flere for den saks skyld, åssen kan man rettferdiggjøre eksistensen av alle religionene?
Jeg har gjort et forsøk: Enten har Gud – la oss nå kalle vedkommende Gud for enkelhets skyld – snakka til både Abraham, Mohammed og alle de andre profetene, men Abraham, Mohammed og de andre profetene tolka det ulikt fordi de tilhørte ei viss tid og en viss kultur. Kanskje sa Gud ”jeg elsker alle”, og en profet, i lys av sine omstendigheter, tolka det dit hen at Gud elska hans folk, eller at ”alle” naturligvis ikke inkluderte for eksempel slaver og prostituerte. På denne måten kan man komme unna med at Gud har sagt mye rart, og over tid har dette utvikla seg til å bli det religiøse mangfoldet vi kjenner i dag.
Den andre muligheten er det jeg allerede har vært inne på med stemmer i hodet. Kanskje har aldri Gud sagt noe som helst til menneskene, men likevel utstyrt oss med et upålitelig sanseapparat. Kanskje lener hin seg i dette øyeblikk godt tilbake og ler av oss.
Kort oppsummert: Jeg trur på Jesus, men ikke som Guds sønn. Jeg veit ikke om jeg trur på Gud, men jeg trur ikke på religion. Jeg trur definitivt på vitenskapen, og benytter dermed anledninga til å innlede dette essayets andre del.
Da jeg var liten, var jeg den merkelige ungen som satt inne og lærte seg navna på alle himmellegemer synlige fra jorda mens de andre barna var ute og klatra i trær. Med andre ord er det astronomi, og seinere også kosmologi, som er de greinene av naturvitenskapen som ligger mitt hjerte nærmest, sjøl om jeg for all del syns alt som kan forklare hvorfor vår verden er som den er, er det mest spennende som fins. Det er like logisk som det er mystisk, og det å undersøke naturvitenskapen kan sammenlignes med en underlig ligning: Jo mer man finner ut, dess mindre veit man, og dess mer er det å lure på. På denne måten innledes en endeløs runddans der man som nysgjerrigper i all evighet fortsetter å grave seg sjøl ned i et stadig dypere hull, og jo lenger ned man kommer, dess mindre lys slipper inn, og dess mer spennende blir det. Man håper at bare man graver lenge nok, og bare det blir tilstrekkelig mørkt nedi hullet, vil man til slutt grave seg gjennom hele jordkloden, komme ut på den andre sida og la alt som fins av lys strømme inn i den ubegripelig lange tunnelen, og så se alt. Realistene blant oss veit innerst inne at vi aldri kommer til å rekke å grave såpass langt, men det hindrer oss ikke fra å prøve, og kanskje vi også vedkjenner for oss sjøl at hvis vi faktisk hadde kommet oss tvers igjennom, så ville jo all moroa vært over. Naturvitenskap er en konstant spenning, som bare kan øke i intensitet. For meg fins det ikke noe vakrere enn denne underlige ligningen.
I essayets overskrift sier jeg at jeg er agnostiker. Følgende utsagn er kanskje bare et resultat av min personlige arroganse, men like fullt: Jeg mener at dette er den gunstigste tilnærminga til både religion og vitenskap, og helt ærlig også alt mulig annet.
Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har mange kristne venner, og for noen år siden blei jeg med noen av disse kristne vennene på en kristen festival – som agnostiker er jeg uendelig nysgjerrig på alt, inkludert religion – og den desidert mest interessante opplevelsen, var en samtale mellom humanetiker Didrik Søderlind og teolog Stian Aarebrot. Et av spørsmåla Søderlind fikk, var om han som ateist noen gang hadde opplevd noe som fikk ham til å lure på om det kanskje var en Gud likevel. Søderlind svarte at det hadde skjedd opptil flere ganger. Han så det guddommelige i kunst og i kjærlighet, men hadde omsider konkludert med at det ikke var Gud som fikk ham til å føle så sterkt overfor dette kunstverket, men kunstneren. Den som fikk ham til å bli euforisk av forelskelse, var kjæresten hans, ikke Gud. Disse følelsene kunne forklares med logikk og kjemiske reaksjoner, men hadde til forveksling mye til felles med det Aarebrot beskreiv som følelsen av Guds nærvær.
Så er da det store spørsmålet, det største av alle spørsmål, og som jeg ikke våger å håpe at jeg finner svaret på: Er det egentlig Gud som setter disse følelsene i sving, eller synapser i hjernen? Kan det være begge deler?
Her er et annet ubegripelig stort spørsmål: Hva er sjela? Har vi ei sjel? Vi har sikkert alle hørt den berømte påstanden om at idet kroppen dør, blir vi 21 gram lettere, og at dette kan fungere som såkalt ”bevis” for at sjela er noe ekte og til og med fysisk. Nå skal jeg gjøre noe veldig flaut, nemlig å referere til noe jeg har skrevet sjøl, men i min fantasyroman Fiji Kitsune fra landet bak drømmer har jeg egentlig skrevet ned hva jeg sjøl trur sjela er: det som skiller mennesket fra en velfungerende robot, den skjøre og usanselige livskrafta som holder maskineriet vårt i gang, som er hele forskjellen på død og levende, som gjør at hjertet pumper blod, at hjernen mottar signaler, at lungene puster. I et science fiction-univers kan vi sikkert tenke oss at framtidige mennesker finner en måte å utnytte denne energien på – for i hodet mitt er det nettopp energi sjela er – og bruker den opp som en ikke-fornybar energiressurs, på samme og forurensende måte som vi bruker olje i dag. Tanken om at sjel er energi har jeg også brukt til å reflektere meg fram til at kanskje er det noe i ideen om gjenfødelse, for regelen sier jo nettopp at energi aldri forsvinner, men bare går over i nye former. Hvis hele bevisstheten din er energi, vil jo det faktisk si at sjela helt konkret lever videre etter at du er død – men i hvilken form har jeg selvfølgelig ingen formening om. Kanskje svever vi rundt som kosmisk stråling, eller kanskje er det sjela som er svaret på gåten om mørk energi, som tross alt utgir om lag 75 prosent av hele universet.
Forleden dag lærte jeg et nytt, flott ord på et kult språk som heter japansk – yūgen. Dette ordet har jeg nærmest lyst til å tatovere over hele kroppen, fordi det med bare to stavelser perfekt oppsummerer en følelse jeg tidligere har trudd at har vært ubeskrivelig, nemlig ”a profound, mysterious sense of the beauty of the universe” (sagt av Benito Ortolani i boka The Japanese Theatre fra 1964). En annen oversettelse jeg har sett, er ”an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words.” Begge disse følelsesskildringene ligner mistenkelig mye på det jeg har forstått gjennom samtaler med kristne venner at er nettopp sjølve følelsen av Guds nærvær. For Søderlind var det kunst og kjærlighet som igangsatte disse enorme tankene og den gåtefullt vakre energistrømmen, og jeg skjønner hva han er inne på, men sjøl blir jeg aldri så komplett overmanna av følelser som når jeg leser om universet, om kvantefysikk, om det store i det små, om svarte hull, om kvarker, om hvor perfekt alt er, om hvor mye alt avhenger av alt, om de uhyre elegante finjusteringene, for forandrer man én ting, forandrer man alt, og hadde jorda vært bare ørlite nærmere eller lenger unna sola, kunne vi ikke levd her. Jeg føler meg ubetydelig og ekstremt viktig på éi og samme tid, og alt jeg foretar meg her på denne usannsynlige korte tida jeg har fått tildelt, betyr ingenting og betyr alt. Dette er sannsynligvis den vakreste tanken av dem alle, og hvis ikke dette er Gud, så fins det ingen Gud, for ingenting er så sterkt og intenst for meg. Og nå passer det kanskje bra å trekke inn Platon, som mente at beviset for at Gud fins, er at det fins en idé om noe fullkomment. Denne ideen kan ikke ha kommet fra ingensteder. For se rundt deg og sans: hva er det, om ikke fullkomment, at lufta vår består av ei så perfekt blanding av nitrogen, oksygen og andre gasser at vi kan puste og planter kan gro? Tenk at planeten vår har en så perfekt temperatur at vannet er flytende, og at atmosfæra vår er så tjukk at vi blir beskytta mot den farlige strålinga fra rommet. Tenk at sola vår er akkurat så stor og kraftig som den er, og ikke noen grader kaldere eller varmere. Når vi ser mot stjernene, ser vi mange millioner år tilbake i tid, for så store er avstandene. Når vi ser mot en pore i vår egen hud, ser vi samtidig på mange millioner celler, og for å zoome enda lenger inn, på enda flere millioner atomer, og disse atomene, til tross for et navn som betyr ”udelelig”, kan fortsatt deles opp i mindre bestanddeler, for så små er avstandene. Hvis ikke dette er fullkomment, hva er det da? Hvis ikke dette er Gud, så fins ikke Gud.
Og dermed er jeg tilbake der jeg starta, med den kristne vitenskapsmannen som innså at noe så usedvanlig finstemt ikke kan være noe annet enn guddommelig. Personlig syns jeg faktisk tanken om at noe så usedvanlig finstemt er helt tilfeldig, er om mulig enda vakrere. Hvis bare tilfeldigheter og kaos får oppstå ukontrollert over lang nok tid, vil man ende opp i noe så avansert og fantastisk at vi nok aldri kommer til å forstå det – mennesket. Jeg skulle ønske at jeg kunne se hvor alt fører hen – når all denne tida har gått med på å legge til rette for oss, hva slags former for liv vil kunne eksistere om ti milliarder år? Jeg håper at når jeg dør, får jeg alle svara, men egentlig trur jeg ikke det. Egentlig trur jeg bare at jeg blir borte. Da jeg var liten, lurte jeg veldig på åssen det var å være død – men så innså jeg at det sannsynligvis var det samme som å ikke være født ennå. Og jeg hadde jo tross alt ikke vært født uendelig mye lenger enn jeg hadde levd. Sånn sett ”visste” jeg jo åssen det var.
Jeg innser at jeg er nødt til å avslutte dette essayet før det blir aldeles for utsvevende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kommer til å komme noe nærmere et svar på alt om jeg bare skriver lenge nok, og som tidligere nevnt; jo mer jeg finner ut, dess mer er det å lure på, og sånn sett kunne denne teksten blitt uendelig. La meg dermed runde av med et sitat av Carl Sagan, et av de klokeste menneskene som har levd: ”Some part of our being knows this is where we came from. We long to return. And we can. Because the cosmos is also within us. We’re made of star-stuff. We are a way for the cosmos to know itself.”
---
Av alle ting har jeg tenkt å innlede med en referanse til Dan Brown. Jeg har selvfølgelig aldri lest noe han har skrevet, men det har min noe mindre litterært bevisste søster. I Den digitale festning møter vi visstnok en kristen vitenskapsmann som, kanskje naturlig nok, ikke ser på religion og vitenskap som motstridende elementer. Tvert imot evner han å se nettopp det guddommelige i vitenskapens ekstremt finstemte logikk.
Om jeg gjør det samme? Jeg veit ikke ennå. Først må vi kanskje undersøke hva jeg trur, og om jeg trur.
La oss begynne med begynnelsen. Jeg trur på Jesus. Jeg trur at Jesus levde, og at han var et av de mest tolerante og fordomsfrie menneskene i den delen av historien vi kjenner til. Jeg trur ikke han var Guds sønn, og jeg trur at han døde for nesten to tusen år siden. Jeg trur ikke at han utførte mirakler, men jeg trur at han fascinerte og rørte beundrerne sine så dypt og inderlig at når de skulle fortelle andre om ham, tenderte de til å overdrive handlingene hans, noe som igjen leda andre til å tru at det faktisk var mirakler han utførte. Kanskje fant beundrerne hans ingen andre måter å forklare denne uvanlige uselviskheten på, enn at han måtte være Guds sønn. Kanskje sa aldri Jesus sjøl at han var Guds sønn, sånn som det står i Bibelen. Kanskje var det disiplene som la disse orda i munnen hans når de seinere skreiv ned alt de hadde opplevd, for hvem andre enn en guddommelig skikkelse ville finne på å behandle prostituerte og samaritanere som likeverdige mennesker? Jeg trur ikke at Gandhi var Guds sønn, eller at Mor Teresa var Guds datter. Likevel, hadde noen påstått dette om en av dem, hadde jeg ikke hatt problemer med å skjønne hvorfor. Jeg trur på samme måten heller ikke at Jesus var Guds sønn.
Hva med Gud? Hvem er Gud? Hva er Gud? I det gamle testamentet snakkes det om menn (aldri kvinner!) som hører Guds stemme. Gud snakker til Abraham og Moses, og de går hen og gjør hans befaling. I fare for å høres nedlatende ut overfor både Abraham, Moses og alle verdens kristne, tør jeg legge fram følgende fakta: man hadde dårlig, om noen, kunnskap om psykiske lidelser på den tida. Hvis man for fire tusen år siden hørte en stemme i hodet, ville kanskje det mest nærliggende være å anta at det var Gud, for hvem ellers har vel muligheten til å snakke til en både allestederfra og fra inni en sjøl på éi og samme tid?
Noe annet jeg alltid har syntes har skurra i forbindelse med Gud, er dette med religion. Jeg ser i utgangspunktet ingen problemer med å tru på Gud, men å tru på en religion virker vanskeligere. Spørsmålet jeg lenge har stilt meg sjøl, er dette: Åssen kan man, med så mange religioner, både i samtida og i oldtida, tru at ens egen religion er den eneste rette? Er det ikke vel arrogant av for eksempel en jøde å anta at over en milliard hinduer tar riv ruskende feil i deres verdensoppfatning? Så hvis man går med på at det er en Gud, eller flere for den saks skyld, åssen kan man rettferdiggjøre eksistensen av alle religionene?
Jeg har gjort et forsøk: Enten har Gud – la oss nå kalle vedkommende Gud for enkelhets skyld – snakka til både Abraham, Mohammed og alle de andre profetene, men Abraham, Mohammed og de andre profetene tolka det ulikt fordi de tilhørte ei viss tid og en viss kultur. Kanskje sa Gud ”jeg elsker alle”, og en profet, i lys av sine omstendigheter, tolka det dit hen at Gud elska hans folk, eller at ”alle” naturligvis ikke inkluderte for eksempel slaver og prostituerte. På denne måten kan man komme unna med at Gud har sagt mye rart, og over tid har dette utvikla seg til å bli det religiøse mangfoldet vi kjenner i dag.
Den andre muligheten er det jeg allerede har vært inne på med stemmer i hodet. Kanskje har aldri Gud sagt noe som helst til menneskene, men likevel utstyrt oss med et upålitelig sanseapparat. Kanskje lener hin seg i dette øyeblikk godt tilbake og ler av oss.
Kort oppsummert: Jeg trur på Jesus, men ikke som Guds sønn. Jeg veit ikke om jeg trur på Gud, men jeg trur ikke på religion. Jeg trur definitivt på vitenskapen, og benytter dermed anledninga til å innlede dette essayets andre del.
Da jeg var liten, var jeg den merkelige ungen som satt inne og lærte seg navna på alle himmellegemer synlige fra jorda mens de andre barna var ute og klatra i trær. Med andre ord er det astronomi, og seinere også kosmologi, som er de greinene av naturvitenskapen som ligger mitt hjerte nærmest, sjøl om jeg for all del syns alt som kan forklare hvorfor vår verden er som den er, er det mest spennende som fins. Det er like logisk som det er mystisk, og det å undersøke naturvitenskapen kan sammenlignes med en underlig ligning: Jo mer man finner ut, dess mindre veit man, og dess mer er det å lure på. På denne måten innledes en endeløs runddans der man som nysgjerrigper i all evighet fortsetter å grave seg sjøl ned i et stadig dypere hull, og jo lenger ned man kommer, dess mindre lys slipper inn, og dess mer spennende blir det. Man håper at bare man graver lenge nok, og bare det blir tilstrekkelig mørkt nedi hullet, vil man til slutt grave seg gjennom hele jordkloden, komme ut på den andre sida og la alt som fins av lys strømme inn i den ubegripelig lange tunnelen, og så se alt. Realistene blant oss veit innerst inne at vi aldri kommer til å rekke å grave såpass langt, men det hindrer oss ikke fra å prøve, og kanskje vi også vedkjenner for oss sjøl at hvis vi faktisk hadde kommet oss tvers igjennom, så ville jo all moroa vært over. Naturvitenskap er en konstant spenning, som bare kan øke i intensitet. For meg fins det ikke noe vakrere enn denne underlige ligningen.
I essayets overskrift sier jeg at jeg er agnostiker. Følgende utsagn er kanskje bare et resultat av min personlige arroganse, men like fullt: Jeg mener at dette er den gunstigste tilnærminga til både religion og vitenskap, og helt ærlig også alt mulig annet.
Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har mange kristne venner, og for noen år siden blei jeg med noen av disse kristne vennene på en kristen festival – som agnostiker er jeg uendelig nysgjerrig på alt, inkludert religion – og den desidert mest interessante opplevelsen, var en samtale mellom humanetiker Didrik Søderlind og teolog Stian Aarebrot. Et av spørsmåla Søderlind fikk, var om han som ateist noen gang hadde opplevd noe som fikk ham til å lure på om det kanskje var en Gud likevel. Søderlind svarte at det hadde skjedd opptil flere ganger. Han så det guddommelige i kunst og i kjærlighet, men hadde omsider konkludert med at det ikke var Gud som fikk ham til å føle så sterkt overfor dette kunstverket, men kunstneren. Den som fikk ham til å bli euforisk av forelskelse, var kjæresten hans, ikke Gud. Disse følelsene kunne forklares med logikk og kjemiske reaksjoner, men hadde til forveksling mye til felles med det Aarebrot beskreiv som følelsen av Guds nærvær.
Så er da det store spørsmålet, det største av alle spørsmål, og som jeg ikke våger å håpe at jeg finner svaret på: Er det egentlig Gud som setter disse følelsene i sving, eller synapser i hjernen? Kan det være begge deler?
Her er et annet ubegripelig stort spørsmål: Hva er sjela? Har vi ei sjel? Vi har sikkert alle hørt den berømte påstanden om at idet kroppen dør, blir vi 21 gram lettere, og at dette kan fungere som såkalt ”bevis” for at sjela er noe ekte og til og med fysisk. Nå skal jeg gjøre noe veldig flaut, nemlig å referere til noe jeg har skrevet sjøl, men i min fantasyroman Fiji Kitsune fra landet bak drømmer har jeg egentlig skrevet ned hva jeg sjøl trur sjela er: det som skiller mennesket fra en velfungerende robot, den skjøre og usanselige livskrafta som holder maskineriet vårt i gang, som er hele forskjellen på død og levende, som gjør at hjertet pumper blod, at hjernen mottar signaler, at lungene puster. I et science fiction-univers kan vi sikkert tenke oss at framtidige mennesker finner en måte å utnytte denne energien på – for i hodet mitt er det nettopp energi sjela er – og bruker den opp som en ikke-fornybar energiressurs, på samme og forurensende måte som vi bruker olje i dag. Tanken om at sjel er energi har jeg også brukt til å reflektere meg fram til at kanskje er det noe i ideen om gjenfødelse, for regelen sier jo nettopp at energi aldri forsvinner, men bare går over i nye former. Hvis hele bevisstheten din er energi, vil jo det faktisk si at sjela helt konkret lever videre etter at du er død – men i hvilken form har jeg selvfølgelig ingen formening om. Kanskje svever vi rundt som kosmisk stråling, eller kanskje er det sjela som er svaret på gåten om mørk energi, som tross alt utgir om lag 75 prosent av hele universet.
Forleden dag lærte jeg et nytt, flott ord på et kult språk som heter japansk – yūgen. Dette ordet har jeg nærmest lyst til å tatovere over hele kroppen, fordi det med bare to stavelser perfekt oppsummerer en følelse jeg tidligere har trudd at har vært ubeskrivelig, nemlig ”a profound, mysterious sense of the beauty of the universe” (sagt av Benito Ortolani i boka The Japanese Theatre fra 1964). En annen oversettelse jeg har sett, er ”an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words.” Begge disse følelsesskildringene ligner mistenkelig mye på det jeg har forstått gjennom samtaler med kristne venner at er nettopp sjølve følelsen av Guds nærvær. For Søderlind var det kunst og kjærlighet som igangsatte disse enorme tankene og den gåtefullt vakre energistrømmen, og jeg skjønner hva han er inne på, men sjøl blir jeg aldri så komplett overmanna av følelser som når jeg leser om universet, om kvantefysikk, om det store i det små, om svarte hull, om kvarker, om hvor perfekt alt er, om hvor mye alt avhenger av alt, om de uhyre elegante finjusteringene, for forandrer man én ting, forandrer man alt, og hadde jorda vært bare ørlite nærmere eller lenger unna sola, kunne vi ikke levd her. Jeg føler meg ubetydelig og ekstremt viktig på éi og samme tid, og alt jeg foretar meg her på denne usannsynlige korte tida jeg har fått tildelt, betyr ingenting og betyr alt. Dette er sannsynligvis den vakreste tanken av dem alle, og hvis ikke dette er Gud, så fins det ingen Gud, for ingenting er så sterkt og intenst for meg. Og nå passer det kanskje bra å trekke inn Platon, som mente at beviset for at Gud fins, er at det fins en idé om noe fullkomment. Denne ideen kan ikke ha kommet fra ingensteder. For se rundt deg og sans: hva er det, om ikke fullkomment, at lufta vår består av ei så perfekt blanding av nitrogen, oksygen og andre gasser at vi kan puste og planter kan gro? Tenk at planeten vår har en så perfekt temperatur at vannet er flytende, og at atmosfæra vår er så tjukk at vi blir beskytta mot den farlige strålinga fra rommet. Tenk at sola vår er akkurat så stor og kraftig som den er, og ikke noen grader kaldere eller varmere. Når vi ser mot stjernene, ser vi mange millioner år tilbake i tid, for så store er avstandene. Når vi ser mot en pore i vår egen hud, ser vi samtidig på mange millioner celler, og for å zoome enda lenger inn, på enda flere millioner atomer, og disse atomene, til tross for et navn som betyr ”udelelig”, kan fortsatt deles opp i mindre bestanddeler, for så små er avstandene. Hvis ikke dette er fullkomment, hva er det da? Hvis ikke dette er Gud, så fins ikke Gud.
Og dermed er jeg tilbake der jeg starta, med den kristne vitenskapsmannen som innså at noe så usedvanlig finstemt ikke kan være noe annet enn guddommelig. Personlig syns jeg faktisk tanken om at noe så usedvanlig finstemt er helt tilfeldig, er om mulig enda vakrere. Hvis bare tilfeldigheter og kaos får oppstå ukontrollert over lang nok tid, vil man ende opp i noe så avansert og fantastisk at vi nok aldri kommer til å forstå det – mennesket. Jeg skulle ønske at jeg kunne se hvor alt fører hen – når all denne tida har gått med på å legge til rette for oss, hva slags former for liv vil kunne eksistere om ti milliarder år? Jeg håper at når jeg dør, får jeg alle svara, men egentlig trur jeg ikke det. Egentlig trur jeg bare at jeg blir borte. Da jeg var liten, lurte jeg veldig på åssen det var å være død – men så innså jeg at det sannsynligvis var det samme som å ikke være født ennå. Og jeg hadde jo tross alt ikke vært født uendelig mye lenger enn jeg hadde levd. Sånn sett ”visste” jeg jo åssen det var.
Jeg innser at jeg er nødt til å avslutte dette essayet før det blir aldeles for utsvevende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kommer til å komme noe nærmere et svar på alt om jeg bare skriver lenge nok, og som tidligere nevnt; jo mer jeg finner ut, dess mer er det å lure på, og sånn sett kunne denne teksten blitt uendelig. La meg dermed runde av med et sitat av Carl Sagan, et av de klokeste menneskene som har levd: ”Some part of our being knows this is where we came from. We long to return. And we can. Because the cosmos is also within us. We’re made of star-stuff. We are a way for the cosmos to know itself.”
søndag 20. april 2014
We are made of starstuff
Okei, så jeg har en tendens til å blogge de gangene jeg ligger våken og spinner ville tankespinn og blir overvelda av store følelser. Sånn er det bare.
Men dere, har jeg noen gang gått i dybden av min intense kjærlighet for universet? Nei, jeg overdriver faktisk ikke når jeg snakker om intens kjærlighet. Dette er så sterkt og så stort at jeg ikke kan snakke om det på noen annen måte, helt siden jeg var liten, at det nesten har religiøse aspekter. Ironisk nok ser jeg faktisk veldig mange likhetstrekk mellom nettopp religion og astronomi/kosmologi, men jeg snakker litt rundt meg sjøl her nå, merker jeg.
Uansett så begynte dette akutte ytringsbehovet på en måte det gjerne gjør; ved at jeg hørte på Current 93. Og ikke ei hvilken som helst Current 93-låt heller (heck, ingen av Current 93s låter er "ei hvilken som helst Current 93-låt"):
Jeg mistenker at mange YouTube-videoer og sanger jeg poster her forblir uavspilte, men vær så snill, hør i det minste halvparten av denne sangen, for den er så perfekt og oppsummerer så inderlig godt stemninga universet gir meg. Jeg er ikke særlig religiøs av meg, men poesien og det himmelske lydbildet her gir meg en følelse av at jeg er uendelig liten og at verden er uendelig mystisk og ufattelig. Som sagt; jeg ser mange likheter mellom religion og astronomi/kosmologi.
Og jeg ser videre, og jeg finner dette:
Dette er åssen en kunstner ser for seg at det uunngåelige framtidige kræsjet mellom vår egen Melkevei og Andromeda-galaksen vil foregå. Og dere, bilde nummer fem... det er så vakkert og uutgrunnelig at jeg vil gråte.
Og så har vi Carl Sagan, da dere. Det er ham jeg har lånt innleggstittelen fra. For denne ene tanken er så rar og fascinerende og sann og nettopp vakker; at alt som jorda er lagd av, blei til inni stjerner for så lenge siden at vi ikke kan skjønne det engang. Inkludert alt som lever. Og herregud, dere, jeg kom nettopp på at i 2006 en gang så skreiv jeg en tekst som egentlig ligner ganske mye på dette blogginnlegget. Og jeg er så ekstremt overvelda akkurat nå.
Og ikke for å støte noen her, men det slår meg helt ærlig som veldig kjedelig å bare akseptere at "verden er sånn fordi Gud lagde den sånn." Altså, undring og magi vs. fornuft og vitenskap blir ofte satt opp mot hverandre som fiender, når realiteten er at sånn som jeg ser det, så er det et så uendelig stort rom for nettopp magi i vitenskap. Jeg kan absolutt se det guddommelige ved vår perfekt sammensatte verden, og uten å prøve å gå inn på de dypeste filosofiske temaene - jeg mener, ett sted må jo grensa gå, også for overtrøtte blogginnlegg - så ser jeg helt tydelig den gudelignende krafta som holder liv i oss, som gir oss bevissthet og følelser og strøm til hjernen, og som gjør at alt bare fortsetter og fungerer, men helt fundamental kristendom (eller jødedom eller islam) som sier at Gud skapte jorda, Gud skapte universet, det er sånn fordi Gud har bestemt at det skal være sånn... det virker jo som ei så kjedelig oppfatning. Jeg syns det er så utrolig mye mer spennende å lære åssen alt oppstod og virker og hvorfor det gjør sånn, og lære at alt har en sammenheng, og oppdage at jo mer vi veit, jo mindre veit vi, og alt blir bare mer og mer mystisk. Vitenskapsfolk blir jo ofte kritisert av enkelte religiøse for å være så kyniske og ha et svar på alt og mangle åndelighet i livet sitt og og og "trade away wonder for reason" (som de sier i fantastiske Carnivàle, som jeg har sett litt på i det siste). Men er ikke nettopp "reason" full av "wonder"? Jeg veit ikke om noe mer fantastisk enn nettopp vitenskapen, og helt spesifikt for min del, astronomi og kosmologi. Jeg trur faktisk at mitt forhold til universet kan være ganske likt religiøses forhold til sin gud, uten at jeg selvfølgelig kan si det hundre prosent sikkert, siden jeg aldri har hatt et speiselt forhold til noen gud.
Og dette er uoversiktlig og psychobablete nok allerede, så jeg tenker jeg runder av ganske snart. Men altså, jeg var den rare ungen som satt og leste bøker om universet isteden for å klatre i trær, og denne store, mystiske, åndelige følelsen tanken på at alt er større enn meg gir, minner faktisk mer om kjærlighet enn om så mye annet.
Og sist, men ikke minst, hvis du vil ha noe mer fengende å høre på enn Current 93, men som likevel passer helt perfekt til temaet jeg noe rotete har begitt meg ut på i dag, så sjekk ut egentlig hva som helst av VNV Nation.
Og husk for all del å se masse science fiction, og særlig Battlestar Galactica!!!
Men dere, har jeg noen gang gått i dybden av min intense kjærlighet for universet? Nei, jeg overdriver faktisk ikke når jeg snakker om intens kjærlighet. Dette er så sterkt og så stort at jeg ikke kan snakke om det på noen annen måte, helt siden jeg var liten, at det nesten har religiøse aspekter. Ironisk nok ser jeg faktisk veldig mange likhetstrekk mellom nettopp religion og astronomi/kosmologi, men jeg snakker litt rundt meg sjøl her nå, merker jeg.
Uansett så begynte dette akutte ytringsbehovet på en måte det gjerne gjør; ved at jeg hørte på Current 93. Og ikke ei hvilken som helst Current 93-låt heller (heck, ingen av Current 93s låter er "ei hvilken som helst Current 93-låt"):
Jeg mistenker at mange YouTube-videoer og sanger jeg poster her forblir uavspilte, men vær så snill, hør i det minste halvparten av denne sangen, for den er så perfekt og oppsummerer så inderlig godt stemninga universet gir meg. Jeg er ikke særlig religiøs av meg, men poesien og det himmelske lydbildet her gir meg en følelse av at jeg er uendelig liten og at verden er uendelig mystisk og ufattelig. Som sagt; jeg ser mange likheter mellom religion og astronomi/kosmologi.
Og jeg ser videre, og jeg finner dette:
Dette er åssen en kunstner ser for seg at det uunngåelige framtidige kræsjet mellom vår egen Melkevei og Andromeda-galaksen vil foregå. Og dere, bilde nummer fem... det er så vakkert og uutgrunnelig at jeg vil gråte.
Og så har vi Carl Sagan, da dere. Det er ham jeg har lånt innleggstittelen fra. For denne ene tanken er så rar og fascinerende og sann og nettopp vakker; at alt som jorda er lagd av, blei til inni stjerner for så lenge siden at vi ikke kan skjønne det engang. Inkludert alt som lever. Og herregud, dere, jeg kom nettopp på at i 2006 en gang så skreiv jeg en tekst som egentlig ligner ganske mye på dette blogginnlegget. Og jeg er så ekstremt overvelda akkurat nå.
Og ikke for å støte noen her, men det slår meg helt ærlig som veldig kjedelig å bare akseptere at "verden er sånn fordi Gud lagde den sånn." Altså, undring og magi vs. fornuft og vitenskap blir ofte satt opp mot hverandre som fiender, når realiteten er at sånn som jeg ser det, så er det et så uendelig stort rom for nettopp magi i vitenskap. Jeg kan absolutt se det guddommelige ved vår perfekt sammensatte verden, og uten å prøve å gå inn på de dypeste filosofiske temaene - jeg mener, ett sted må jo grensa gå, også for overtrøtte blogginnlegg - så ser jeg helt tydelig den gudelignende krafta som holder liv i oss, som gir oss bevissthet og følelser og strøm til hjernen, og som gjør at alt bare fortsetter og fungerer, men helt fundamental kristendom (eller jødedom eller islam) som sier at Gud skapte jorda, Gud skapte universet, det er sånn fordi Gud har bestemt at det skal være sånn... det virker jo som ei så kjedelig oppfatning. Jeg syns det er så utrolig mye mer spennende å lære åssen alt oppstod og virker og hvorfor det gjør sånn, og lære at alt har en sammenheng, og oppdage at jo mer vi veit, jo mindre veit vi, og alt blir bare mer og mer mystisk. Vitenskapsfolk blir jo ofte kritisert av enkelte religiøse for å være så kyniske og ha et svar på alt og mangle åndelighet i livet sitt og og og "trade away wonder for reason" (som de sier i fantastiske Carnivàle, som jeg har sett litt på i det siste). Men er ikke nettopp "reason" full av "wonder"? Jeg veit ikke om noe mer fantastisk enn nettopp vitenskapen, og helt spesifikt for min del, astronomi og kosmologi. Jeg trur faktisk at mitt forhold til universet kan være ganske likt religiøses forhold til sin gud, uten at jeg selvfølgelig kan si det hundre prosent sikkert, siden jeg aldri har hatt et speiselt forhold til noen gud.
Og dette er uoversiktlig og psychobablete nok allerede, så jeg tenker jeg runder av ganske snart. Men altså, jeg var den rare ungen som satt og leste bøker om universet isteden for å klatre i trær, og denne store, mystiske, åndelige følelsen tanken på at alt er større enn meg gir, minner faktisk mer om kjærlighet enn om så mye annet.
Og sist, men ikke minst, hvis du vil ha noe mer fengende å høre på enn Current 93, men som likevel passer helt perfekt til temaet jeg noe rotete har begitt meg ut på i dag, så sjekk ut egentlig hva som helst av VNV Nation.
Og husk for all del å se masse science fiction, og særlig Battlestar Galactica!!!
mandag 10. november 2008
"Far er i meg og gjør sine gjerninger"
Eller hele dritten, om du vil:
"Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far er i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld."
Hvem visste at religion kunne være så tolkbart? Eller at Jesus sa så mye smart, for den saks skyld? Det blir jo nesten litt Papa to Kiss in the Dark.
"Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far er i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld."
Hvem visste at religion kunne være så tolkbart? Eller at Jesus sa så mye smart, for den saks skyld? Det blir jo nesten litt Papa to Kiss in the Dark.
Abonner på:
Innlegg (Atom)